United States of Soccer?

Tro og håp. Det var mange som trodde – og håpet – at USA skulle gjøre det godt i årets fotball-VM. USA har gode resultater å vise til de siste par årene (finale i Gold Cup og Confederations Cup) og det er det tredje beste laget på det amerikanske kontinentet (14. plass på FIFA-rankingen). I tillegg spiller de attraktiv fotball og framstår som et uamerikansk lag – et lag med få stjerner, men med svært god lagmoral – selv Dag Solstad kan bli glad i disse fotballspillerne. Selv tror jeg det bare er et tidsspørsmål før USA også får stormaktsstatus i fotball – og at vi må venne oss til at det blir snakket mer og mer om soccer. Skjer det vil nasjonsbegrepet i fotball bli utfordret på to måter.

Europeisk versus amerikansk modell. Stadig oftere snakkes det om den europeiske og amerikanske idrettsmodellen. Den europeiske modellen baserer seg til en viss grad på et sosialdemokratisk prinsipp ved at alle har adgang til å delta og har mulighet til å nå toppen gjennom god innsats. Den amerikanske modellen er et lukket system uten opprykk og nedrykk – et såkalt franchisesystem. Skillet er ikke alltid like tydelig, men det er allikevel et skille.

Politikk versus business. Forskjellen i modeller gir fotballen på de to kontinentene forskjellig innhold. I Europa er fotball – og annen idrett – av svært stor politisk betydning. Det har vi sett bevis på i årets VM. Nicolas Sarkozy krever granskning av det franske landslaget fordi laget har skadet omdømmet til Frankrike, og David Cameron krever videodømming etter at England ikke fikk godkjent et mål som var inne mot Tyskland. Slik politisk innblanding finner vi ikke i USA. Riktignok var Bill Clinton til stede under USAs kamper i Sør-Afrika og Barack Obama tok seg fri under G8-møtet for å se litt av kampene, men det er aldri snakk om at de to presidentene legger seg opp i FIFAs gjøren og laden, tar USAs innsats til inntekt for sitt politiske virke, eller hevder at laget skader USAs omdømme når de taper. I USA er idretten og fotballen (soccer) mer knyttet til bedrifter og næringslivsinteresser og ikke til nasjonens ve og vel. Sagt på en annen måte: Erik Solér blir aldri en ny Silvio Berlusconi.

Gud forby! Det er et tydelig signal at interessen for soccer er oppadstigende i USA når Didier Drogba og Christiano Ronaldo får pryde forsiden av Vanity Fairs juniutgave (i bare underbuksa!) og det anerkjente sikkerhetspolitiske tidsskriftet Foreign Policy kjører egne blogger på det som skjer i Sør-Afrika. Det hadde ikke skjedd for ti år siden! Spaltisten Daniel W. Drezner uttrykker seg tydelig i en av sine VM-blogger hva han håper ikke skjer i USA når interessen for fotball tar seg opp basert på det som skjedde etter at frankrike røyk ut av VM:

1) amerikanske filosofer må aldri begynne å bruke landslag til å forklare hvor langt man har kommet i integreringsarbeidet i USA – det kan ikke fotball si noen ting om!

2) opposisjonspolitikere må aldri slå politisk mynt på tapene til et landslag ved å hevde at tapet skyldes regjeringens dårlige politikk – der fikk du den Jean Marie le Pen!

3) USA bør aldri få en egen sportsminister – Thorbjørn Jagland og Nils Arne Eggen?

4) Den sosioøkonomiske tilstanden i et land må aldri forklares ut i fra el fotballandslags innsats – hører du Jonas Gahr Støre?

Blandings? Det gjenstår å se om det er den amerikanske eller europeiske modellen som står seg best i tiden framover. Når USA i disse dager kaster seg inn i kampen om å få fotball-VM i 2018 eller 2022 vil jeg anta at det også går politisk prestisje i dette helt inn til Det hvite hus. Vi vil sikkert også se at bedriftsmodellen blir mer og mer fremtredende i Europa. På den måten vil vi sikkert se en miks av de to modellene i framtiden.

Medlemspraksis. USA kan også utfordre det nasjonale på en annen måte. Med økt suksess i internasjonal fotball vil også USA få en sterkere stemme i det internasjonale fotballforbundet, FIFA. USA er med i CONCACAF, mens europeiske lag er med i UEFA. De to regionale forbundene har forskjellig medlemspraksis. På grunn av bråk/potensielt bråk om små regioners medlemskap har UEFA innført en begrensning som sier at bare FN-land kan bli medlem av UEFA. Det betyr at Gibraltar ikke har en sjanse så lenge Spania og Storbritannia er i konflikt om enklaven, men at Kosovo kan bli med hvis Kosovo får FN-status. CONCACAF har ikke et FN-krav. Det betyr at US Virgin Islands, Bermuda, Aruba og Puerto Rico har fått være med og at veien ligger åpen for andre regioner, skulle de fremme krav om medlemskap i CONCACAF. MEN, UEFA-regelen har ikke tilbakevirkende kraft – enn så lenge. UEFA har for eksempel med Færøyene, England, Wales, Skottland og Nord-Irland. Ingen av disse er FN-medlemmer. Spørsmålet er om et sterkere USA enten vil kreve at CONCACAF innfører reglene til UEFA eller at UEFA innfører CONCACAFs regler. Skjer det første vil det bli færre lag fra CONCACAF-regionen. Skjer det andre vil UEFA måtte åpne for nye regioner som ikke har FN-status. Det vil bli et kaos. Skulle det komme til konflikt mellom de to regionale forbundene skal du ikke se bort i fra at Texas eller California lanserer egne landslag for å vise Storbritannia at deres/UEFAs (sær)ordning kan gi uheldige utslag. Det åpner opp for at USA kan stille med 50 lag i kvalifiseringen til VM. Da vedder jeg på at verden vil bli dominert av ett eller flere lag fra USA!

Something completley different. Da får den amerikanske modellen et nytt innhold! Og hele resten av verden må venne seg til å snakke om soccer…

Send Frankrike til Gaza!

Franske narrer. Ord blir fattige når man skal beskrive de franske spillernes opptreden under fotball-VM! Det holder ikke å skylde på treneren – som ble kåret til den verste franske treneren siden Ludvig den 16. Spillerne oppførte seg som middelalderske narrer. Nå foreslår jeg at de drar til Gaza for å fjerne ryktet som nasjonale narrer og bidra til at en spent, internasjonal konflikt får en løsning.

Folk-til-folk-diplomati. Dette kan høres ut som en drastisk og kanskje tullete oppfordring, men det ligger en stor grad av alvor bak dette. Det er ikke et forsøk på å straffe de franske spillerne, ei heller er det en oppfordring om å bryte den israelske blokaden av Gaza. Dette er et forslag om folk-til-folk-diplomati og et ønske om at overbetalte fotballspillere kan gjøre noe mer for seg enn å sutre over upassende treningstider.

Frankrike vant! I forkant av fotball-VM i Sør-Afrika foregikk det et eget fotball-VM i Gaza. Turneringen fant sted 1. til 15. mai og besto av 16 lag. Turneringen ble arrangert for 1) å vise at alt ikke er håpløst i Gaza og at fotball kan bidra til forsoning, og 2) å fortelle resten av verden at man ønsker å komme ut av isolasjonen med fredelige midler. Turneringen besto av 200 fotballspillere fra Gaza og 200 utenlandske spillere (fra land som Storbritannia, USA og Nederland og fra forskjellige internasjonale hjelpeorganisasjoner og nyhetsbyråer) sammensatt til 16 lag. Turneringen var åpen for både kvinner og menn, og var sponset av blant annet UNDP og Pepsi. Hvem som vant? FRANKRIKE!

Dugnadsinnsats. Frankrike slo Jordan i finalen i en tett kamp som endte 5-4 etter ekstraomganger. VM-trofeet Frankrike fikk under seiersseremonien var laget av skrapmetall fra rester etter bombingen av Gaza i 2008/2009. Jordan slo ut Italia i semifinalen og Frankrike slo Russland. USA var også med, men ble slått ut av Serbia i første kamp. Likevel fikk USA stor støtte under turneringen. Dette var ikke bare en folkefest, men også et dugnadsprosjekt som hadde et stort innslag av frivillighet og mange kunstneriske innslag, og likt alle verdensmesterskap i fotball hadde også dette Gaza-mesterskapet en åpningsseremoni.

Ja til vuvuzela! Vestlige medier – også norske journalister – har klaget fælt på bruken av vuvuzelaer under fotball-VM i Sør-Afrika. Om det ble brukt vuvuzelaer i kampene på Gaza vet jeg ikke, men jeg er sikker på at alle som var der hadde satt pris på all mulig støy fra dette instrumentet. Både fordi det ville skapt stemning på tribunen og fordi det er en mye finere lyd enn lyden av bomber som traff Gaza for litt over et år siden. Som for zuluene kunne dette instrumentet symbolisert håpet om frigjøring fra vanstyre.

Fransk åpning. Gaza World Cup fikk liten oppmerksomhet sammenlignet med det store hysteriet som fotball-VM i Sør-Afrika skaper. Det kan skyldes flere ting: dårlig markedsføring, generelt liten interesse for det som skjer på Gaza, ubetydelig turnering osv. Kanskje burde turneringen ha fått større oppmerksomhet, og det er her de franske primadonnaene kommer inn i bildet. Hva om de franske spillerne dro til Gaza for å hedre Gaza World Cup i etterkant, slik at befolkningen i Gaza fikk se ekte – dog utskjelte - franske spillere? Det ville gitt de franske spillerne et annet perspektiv på livet de lever bak selvoppførte piggtråder i London og Paris, det vill gitt befolkningen i Gaza et signal om at verden ikke har glemt dem, og det ville gitt turneringen i Gaza høyere status. Og kanskje kunne laget som vant Gaza-turneringen vist de franske landslagspillerne ett og annet om samhold og fotballferdigheter. Kanskje de har noe å bidra med på trenersiden, også? Vivé la France!

St. FIFA

Fortapte sjeler. Den ene gangen jeg prøvde å komme inn i Peterskirken ble jeg stoppet fordi jeg hadde på meg kortbukser. Bare knær duger ikke for Paven eller hans beskyttere. Om pavekirken syns slike som meg reklamerer for en annen gud eller ikke veit jeg ikke. Denne dagen gikk de uansett glipp av muligheten for å frelse en fortapt sjel. Nå lurer jeg på om holdningene og strategene til St. Peter har fått jobb i FIFA. FIFA har også eget klespoliti for å unngå at glade supportere skal skjende sjelefrendene sine.

Alkoholens pris. Under kampen mellom Danmark og Nederland ble 36 oransjekledde damer kastet ut av stadion fordi de reklamerte for det nederlandske ølet Bavaria, og to av dem ble arrestert og gitt en bot på 1300 dollar. Slik bakholdsmarkedsføring strider mot FIFAs regler for markedsføring. Hendelsen har ført til diplomatisk floke mellom FIFA, Nederland og Sør-Afrika. Den nederlandske utenriksministeren har kalt arrestasjonen en uhensiktsmessig reaksjon og den sørafrikanske ambassadøren til Nederland har fått beskjed om hvor skapet skal stå. Som vi vet fører alkohol ofte til bråk…

Store summer. Under fotball-VM har FIFA innført eksklusive soner for markedsføring. I disse sonene er det ikke lov for andre enn FIFAs sponsorer å reklamere. Budweiser som sponser fotball-VM var ikke særlig glad for Bavarias stunt. Derfor griper FIFA inn. Den tøffeste kampen mellom sponsorer og ikke sponsorer har i mange år vært mellom Adidas og Nike. Adidas er FIFAs sponsor, NIKE driver geriljakrig mot etablissementet. Siste stunt fra NIKE skjedde rett før fotball-VM da de etablerte et eget fotballakademi i Soweto. Det er store penger på spill for FIFA og dets sponsorer. FIFA tjener ca. 1.2 milliarder dollar på de faste sponsorene og Adidas selger for ca ca. 1.8 milliarder dollar bare i år – et godt salgstall mye takket være fotball-VM. En ettårsavtale med FIFA koster mellom 20 og 30 millioner dollar og en åtteårskontrakt koster mellom 250 og 300 millioner dollar. Og for å få mest mulig ut av avtalen er det viktig at alle konkurrenter og andre som man ikke liker holder seg unna.

FIFA en politisk organisasjon? Tidligere i år nektet FIFA iranske fotballjenter å spille i hijab og under fotball-VM har FIFA forbudt spillere å markere sitt forhold til Jesus. Samtidig tillater FIFA at spillere har på seg svarte sørgebånd og til ett minutts stillhet når man ønsker å hedre noen som har gått bort. Regelboka til FIFA begynner å bli omfattende og det kan se ut som den kan virke mot sin hensikt. Utgangspunktet til FIFA er at den skal være politisk nøytral, men med sine regler om politikk og markedsføring skaper den politiske konflikter og framstår selv som en politisk organisasjon med (sær)egne standpunkter.

Med buksene nede. Det er ikke første gang Bavaria steller til bråk for FIFA under et fotball-VM. I 2006 ble flere hundre nederlandske supportere bedt om å ta av seg sine oransje lederhosen. De måtte se kampen mellom Nederland og Elfenbenskysten i bare underbuksa. Her skiller FIFA og Pavekirken seg: FIFA vil heller at tilskuerne skal sitte i underbuksa enn å ha på seg klær som skader deres sponsorer, mens Pavekirken – som det siste året bokstavelig talt er tatt med buksene nede – vil at folk skal ha på seg mest mulig når de skal tre inn i deres helligdom. Begge strategier er brensel for tvilere!

Sofagriser

Sofagriser. I disse VM-tider er det allment akseptert at man sitter og ser mye tv-fotball. Men det er ikke bare fotball-VM som gjør at folk sitter stille i lange perioder. Trenden er at flere og flere sitter stille, og på den måten blir vi i dårligere form og mange legger på seg. Her i Jyväskylä diskuteres det hvordan man kan få bukt med stillesittingen og hvor aktive man er alle deler av verden. Mange forskere har lagt fram solide forskningsresultater og store deler av forskningen er sammenfallende. Her er de viktigste trendene:

Nord versus sør. Undersøkelser av europeeres idrettsaktiviteter viser at de nordligste landene driver mer med idrett enn borgere i sør. Det er her snakk om organisert idrett eller organiserte aktiviteter. Det viser at i den nordlige delen av Europa så bruker vi mer av fritiden vår til idrettsaktiviteter sammenlignet med borgerne i sør.

Fattig versus rik. Utfordrer man idrettsbegrepet og inkluderer alle former for fysisk aktivitet, og utvider listen med land til andre deler av verden blir listen snudd på hodet. De rike delene av verden driver mer med organisert aktivitet sammenlignet med fattige deler av verden, men fattige deler av verden er mer fysisk aktive enn den rike delen. Sverige er for eksempel på toppen av listen for idrettsaktivitet, men langt nede på listen over fysisk aktivitet. Det er fordi de i fattige deler av verden har mer fysisk arbeid og at man i større grad kommer seg til å fra arbeid for egen maskin.

Elite versus masse. Det er en økende trend at få store idrettstjerner får oppmerksomhet fra en stadig økende passiv tilskuermasse som kun ser idrett på tv. En god illustrasjon på dette er Edvald Boasson Hagens sykkellag Team Sky. Dette er et lag som er sponset av et tv-selskap og som spekulerer i at deres sykkelstjerner skal underholde en – forhåpentligvis stor - passiv seerskare. Det er få som tror at Tour de France og fotball-VM får flere til å sykle og spille fotball. Flere tror derimot at mange kommer til å kjøpe Team Sky-trøyer og fotball-VM-effekter. Det blir sterkt understreket at store mesterskap ikke automatisk fører til større aktivitet i befolkningen, men at myndigheter og idrettsforbund aktivt må bruke store mesterskap for å få folk i aktivitet. Som Vømmøl sa: det e itjno som kjæm ta sæ sjøl…

Kvinner versus menn. Menn driver mer med idrett enn kvinner. Tar man med fysisk aktivitet er ikke skillet like stort, men også da er menn mer aktive enn kvinner. Det kan derfor for mange være et paradoks at menn også er feitere enn damer og dør tidligere. Det strider litt mot påstanden om at aktivitet gjør deg slank og får deg til å leve lenger. Dette kan ha biologiske forklaringer og det er også et spørsmål om hvordan man bruker statistikk. Det er for eksempel slik at ikke alle menn er like aktive, men noen menn er meget aktive og dette slår ut på statistikken for alle menn.

Norge versus resten av verden. Norge er nesten ikke nevnt i forskningen som blir presentert her fordi de fleste undersøkelsene om Europa er foretatt i EU. I alle undersøkelser kommer derimot Finland svært godt ut. Selv om Norge tok flere OL-gull i Vancouver enn Finland ser det ut som finnene er flinkere til å gå på tur enn oss nordmenn. Det blir bare en spekulasjon. Nå skal jeg fortsette å spekulere foran tven. Jeg lurer nemlig på om Sør-Afrika kommer seg videre i sitt eget fotball-VM? Hyvä Sør-Afrika!

Humöret i Korea

Sport For All. Akkurat nå er jeg på Sport for All-kongressen i Jyväskylä i Finland. IOC opprettet en Sport for All-kommisjon i 1983 for å sette sökelys på idrett, helse og fysisk aktivitet. Kongressen til kommisjonen foregår nå hvert år, og i år er kongressen lagt til de finske skoger. Her mötes forskere, idrettspolitikere og idrettsbyråkrater for å höre på innlegg fra fagpersoner, og for å diskutere blant annet helseaspekter ved idrett og fysisk aktivitet. Noen ganger er det vi hörer interessant. Andre ganger er det enda mer interessant. Her er et eksempel på det siste.

Enestående forskning! De tre koreanske forskerne Sungwoon Kim, Minjung Woo og Jingu Kim har på kongressen presentert revolusjonerende forskning. De har forsket på humöret til fotballspillere og har kommet fram til fölgende overraskende resultater:

1. Vinnerlag er i bedre humör enn taperlag
2. Tapende lager föler mer stress etter kampen enn vinnerlag
3. Tapende lag föler seg mer slitne etter kampen enn vinnerlaget

Humörpille. I kveld skal Nord-Korea spille mot Brasil og de bör ta de sörkoreanske forskernes funn ad notam. Med sprek innsats mot VM-favoritten kan de unngå både dårlig humör, mindre stress og föle seg mer opplagt enn de brasilianske spillerne. Selv har jeg tenkt til å starte et nytt liv med alltid å holde med vinnerlaget. Tenk deg humöret jeg kommer til å väre i resten av VM!? Kippis!

Sør-Afrikas viktigste landskamp

Viktig kamp. Fredagens åpningskamp mot Mexico på Soccer City fotballstadion er utvilsomt en viktig kamp for Regnbuenasjonen og Bafana Bafana. For første gang skal et afrikansk lag åpne fotball-VM på hjemmebane. Men den viktigste fotballkampen i Sør-Afrika ble spilt i 1976 på et annet stadion i Soweto – Rand Stadium.

Underdog. Sør-Afrika var utestengt av FIFA fra internasjonal fotball fra begynnelsen av 1960-tallet til 1992 på grunn av sin apartheidpolitikk. På begynnelsen av 1970-tallet prøvde det hvite styre i Sør-Afrika å omgå kravet om blandede lag fra FIFA ved å arrangere kamper mellom svarte og hvite lag. I 1973 og 1974 ble det arrangert tre kamper mellom svarte og hvite lag, alle på Rand Stadium. De hvite lagene vant alle tre kampene. Myndighetene skjønte straks at slike kamper bare økte konflikten mellom svarte og hvite og de tillot derfor i 1976 et sørafrikansk landslag, bestående av både svarte og hvite spillere. 16. mars 1976 entret et blandet sørafrikansk lag Rand Stadium for å spille landskamp mot Argentina. Da som før årets VM hadde ihuga fotballsupportere større tro på Argentina enn Sør-Afrika, og levnet ikke det sørafrikanske laget noen sjanser.

Sensasjon. Rand Stadium hadde vært arenaen for alle de hvite cupfinalene i fotball og de falske multinasjonale kampene i 1973 og 74. Disse kampene hadde ikke tiltrukket seg mange svarte tilskuere. Den gangen var annerledes. Svarte fra Soweto kom i busser og taxi for å se landskampen, og selv om svarte og hvite var adskilte på tribunen var ca. halvparten svarte. De sørafrikanske spillerne hadde bare 2 kamper i beina, mens argentinerne, med Antonio Rattin som kaptein i spissen - spilleren som ble utvist mot England i VM i 1966 - var drevne landskampspillere. De hadde trent sammen i to år og hadde VM på hjemmebane i 1978 som mål. Resultat? Sør-Afrika vant 5-0! Den svarte stjernen Jomo Sono skåret fire mål.

Invictus på andre. I forkant av årets mesterskap har mange sett Clint Eastwoods film Invictus. Filmen beskriver Nelson Mandelas bruk av rugby for å samle regnbuenasjonen. De fleste mener at finaleseieren over New Zealand i verdensmesterskapet på hjemmebane i 1995 er det ultimate eksemplet på at idrett og forsoning i Sør-Afrika. De som var til stede på Rand Stadium mener at kampen 17. mars 1976 var viktigere!

Underet i Soweto. I Soweto ligger også Orlando Stadium. Som Rand Stadium er den foran årets mesterskap treningsarena for lag som skal spille i VM. For snaue to uker siden hendte noe som minner om begivenheten i 1976. Da spilte Blue Bulls fra Pretoria og Stormers fra Cape Town cupfinale i rugby på Orlando Stadium. Stadionet ligger i en bydel som er dominert av svarte og over 90% av de som var på cupfinale – og som var hvite – hadde aldri vært i denne delen av Sør-Afrika før. De ble også busset inn og kom i taxi akkurat som de svarte i 1976. Og de var svært fornøyd! Det er en klar linje mellom disse to kampene.

Linjer i historien. Prognosene for økonomisk vekst i forbindelse med fotball-VM er dårligere enn optimistene ønsker. Det blir også dårligere turisttilstrømming til mesterskapet enn forventet. Som alltid fortrenger store mesterskap den vanlige turismen samtidig som stive billett- og hotellpriser tar bort lysten og evnen til mange som sikkert ville ha vært der. Men for en nasjon som ikke fikk nasjonale tv-sendinger før i 1976, ikke sendte fotball-VM på tv før i 1990, og først fikk et eget lag med i VM-kvalifiseringen i 1992 er fredagens kamp og årets mesterskap noen av nasjonens absolutte høydepunkter. Og som i 1976 har underdoggen Sør-Afrika en mulighet til å slå Argentina. Men ikke glem hva som skjedde i 1976!

Bør dine ansatte få se fotball-VM i arbeidstiden?

Privilegert. Som ansatt i Idrettsforbundet er jeg nesten programforpliktet til å se på sportssendinger på TV – uansett idrett – uansett tidspunkt. Men det er ikke alle som tenker slik. Skal man tillate arbeidsfolk å se fotball-VM på tv i arbeidstiden?

Tung statistikk. Forskere på den sveitsiske lederskolen International Institute for Management Development (IMD) går grundig til verks for å argumentere mot at arbeidsfolk skal få se fotball-VM i arbeidstiden. Argumenter mot tv-titting i arbeidstiden er at det er kostbart, utidig og urettferdig. Dette begrunnes med tall hentet fra The Conference Board Total Economy Data Base, IMF-statistikk og data fra OECD.

Kostbart. At tv-titting er kostbart for bedrifter er kanskje det sterkeste argumentet mot tv-titting. Estimatene forskerne på IMD presenterer ligger på mellom 10.4 og 20.8 milliarder US dollar i tapt arbeidstid. Dette, hevder de, er et nøkternt anslag fordi de kun har regnet med de 48 gruppekampene som blir spilt de to første ukene av turneringen. Med utgangspunkt i tidsdifferansen fra Sør-Afrika og en oversikt over hvor mange kamper deltagernasjone spiller i arbeidstiden (som de har satt til 0900-1700) har de beregnet hvilke land som blir verst rammet av tv-titting arbeidstiden. I denne kalkylen vil for eksempel Argentina, som ligger fem timer etter Sør-Afrika i tid, få to av tre kamper i arbeidstiden. Hvis man antar at 50% av arbeidsstokken ser tre timer VM-sendinger i arbeidstiden vil kostnaden for Argentina i tapt arbeidstid beløpe seg til drøye 485 millioner US dollar. Landene som blir minst påvirket av VM – på grunn av tidsdifferansen og gunstige sendetider – er Nord- og Sør-Korea, Hellas, Australia, Ghana, Japan og New Zealand. De som lider mest økonomisk er Mexico (1.7 milliarder US dollar), Tyskland (1.7 milliarder US dollar) og Brasil (1.2 milliarder US dollar). Tar man utgangspunkt i befolkningstallet og kostnader per innbygger vil Portugal (32 US dollar), Nederland (25 US dollar) og Danmark (23 US dollar) komme dårligst ut.

Utidig. I tillegg til økonomiske argumenter er det et moralsk argument som veier tungt. I dagens finansielle nedgangstider er det umoralsk å ikke gjøre alt – det vil si arbeide så støvføyka står – for å komme ut av krisen. Spania og Portugal bør derfor beherkse seg under VM! De som er interessert i handelsbalanse og handelsfortrinn vil også hevde at land som Russland og Kina vil få en produksjonsfordel under VM fordi de ikke er med i VM. Arbeidsstokken i disse og andre land som ikke er med i VM kan øke produksjonen sammenlignet med land som er med. VM gir dem med andre ord komparative fortrinn - som det så fint heter på økonomispråket.

Urettferdig. Et annet spørsmål er om grensen for tv-titting skal gå ved fotball-VM. Er fotball-VM viktigere enn andre idrettsarrangementer? Hvis man tillater titting under fotball-VM, skal man da også tillate tv-titting under US Open, friidretts-VM, vinter- og sommer-OL, mm. Hvis så er kan man lett slenge på noen ekstra nuller på estimatene om kostnadstap for fotball-VM.

For-argumenter. Selvfølgelig finnes det argumenter for å se på fotball-VM (og andre arrangementer i arbeidstiden) på tv i arbeidstiden også for dem som jobber utenfor idretten.

Samhold og fellesskap. Det mest lettvinte argumentet for at man skal få se VM i arbeidstiden er at det skaper et godt sosialt miljø på arbeidsplassen. Dette forutsetter selvfølgelig at man blir enige om hvilket lag man skal holde med og at VM-kamper ikke skaper konflikt mellom dem som holder med forskjellige lag. Bevisst bruk av VM som et samlingsobjekt av for eksempel bedriftsledere kan, hevder noen, skape en bedre gruppedynamikk og noe ekstra utover trauste arbeidsprestasjoner. I tillegg kan fotball-VM være nasjonsbyggende – særlig hvis man vinner. Økt nasjonal lykke – på grunn av fotball-VM – kan på sikt også føre til større produktivitet. På den måten kan tv-titting og medfølgende økt nasjonal stolthet være en investering for framtiden. Dette er selvfølgelig vanskelig å måle og derfor også vanskelig å bevise/motbevise.

Kommersielt viktig. Det viktigste argumentet for å se på tv kommer fra reklamebransjen og dem som arrangerer store mesterskap. Fotball-VM er uten tvil det mest sponsede idrettsarrangementet på kloden. Uten tv-tittere vil arrangementet være mindre attraktivt for store sponsorer, og store sponsorer sørger for at mer penger blir tilført arrangementet. Dette skaper flere arbeidsplasser for dem som arrangerer fotball-VM, det gjør mesterskapene økonomisk drivverdige og det øker salget av de produktene som knytter seg til fotball-VM. Alt dette øker produktiviteten og antall arbeidsplasser.

Norges plass i fotball-VM. Det er lenge siden det norske herrelandslaget i fotball har virket samlende på norske arbeidsplasser og i nasjonen for øvrig. At Norge ikke er med i årets VM betyr sikkert at færre nordmenn vil se på VM-sendingene enn tilfellet hadde vært med norsk deltagelse. Fordelen med det er at vi kan øke vår produktivitet sammenlignet med flere VM-nasjoner. Jeg tenker Argentina, Brasil, Portugal og Nederland allerede skjelver i buksene! Synd Nord-Korea har alle kampene utenfor arbeidstid. Da tenker jeg Kim-Jong-Il også hadde vært bekymret.

Ukrainsk fotball - fra innovativ fotball til politisk tullball?

Norge-Ukraina. Når Norge entrer et sommerslapt Ullevål Stadion 2. juni er oppgaven å slå neste EMs ene vertsnasjon – hvis ukrainske politikere og fotballautoriteter oppfyller kravene til UEFA-president Michel Platini. Platini har truet med å frata kampene i Ukraina i 2012 hvis de ikke skjerper seg. Få land i Europa har så tette koblinger mellom fotball og politikk som Ukraina.

Platinis mare. Michel Platini og UEFA har lenge vært bekymret for utviklingen i Ukraina, og i april i år dro sjefen sjøl til både Polen og Ukraina for å sjekke framdriften hos de to vertsnasjonene. Det har vært mye bråk om EM-økonomien i Polen, men det blir bare barnemat sammenlignet med forholdene i Ukraina. Det er så alvorlig at Michel Platini krevde et eget møte med den nyvalgte ukrainske presidenten Viktor Janukovitsj i for å få ting på skinner. Møtet dem imellom er et tydelig tegn på at mye politisk prestisje står på spill for begge parter.

Oligarkene ruler. Ukrainsk fotball er styrt av noen får oligarker. Fotballpresidenten Grigori Surkis har vært ved sin lest i tre perioder og for noen år siden ble han nektet visum til USA på grunn av korrupsjonsmistanke. Han er med andre ord en kontroversiell politisk figur i Ukraina. Hans bror Igor er Dymano Kievs formann – tidenes beste ukrainske klubb. Den andre store klubben i Ukraina – Shaktar Donetsk – som vant UEFA-cupen i 2009 – blir styrt av Ukrainas rikeste mann Rinat Akhmetov, en av arkitektene bak comebacket til president Viktor Janukovitsj. Slik støtte forplikter…

Total football. Det er en myte at det var Nederland som var hovedarkitekten bak det vi på 1970-tallet kalte "Total Football". "Total football" var kjent for høyt press (høy offside-linje), press på ballfører og raske bevegelser. Dynamo Kiev og Sovjetunionen med den ukrainske legenden Valerij Lobanovskij foran taktikktavla var fullt på høyde med Ajax og Nederland på denne tiden, og var like viktig for utviklingen av denne spillestilen. Da var spillestil politikk i den ukrainske republikken og i hele samveldet. Nå er det mer enn spillestil som står på spill.

Svir på pungen. Presset fra UEFA, kravet fra de ukrainske oligarkene og ønsket om å bevare den nasjonale æren har da også fått ukrainske styresmakter til å bla opp penger for å få anlegg og infrastruktur på plass. Ukraina har fått en egen statsråd som kun skal ta seg av Euro-2012. Regjeringen har bevilget 3,3 milliarder amerikanske dollar i 2010 til forbedring av veier, flyplasser og til ferdigstilling av fotballarenaene. Dette svir godt på pungen til en regjering som hadde en nedgang i BNP på nesten 7% i siste kvartal i 2009 og som har pålagt seg selv å skjære ned budsjettunderskuddet til under 6% av BNP.

Skottland redningsmann? EURO-2012 er den første virkelige politiske testen til den nyvalgte ukrainske presidenten. Om lovnader og budsjettsprekk ikke holder for Michel Platini og hans medarbeidere i Nyon kan de bli fratatt sin del av mesterskapet. Skjer dét må noen andre ta over Ukrainas kamper. Skottland har signalisert sin interesse – akkurat som England ikke har nok av problemer med å få fotball-VM i 2018.

Sannsynligheter. Skulle Ukraina miste mesterskapet på grunn av dårlig organisering må det ukrainske laget belage seg på kvalifiseringsspill til høsten, akkurat som Norge. Og skulle begge land kvalifisere seg til EM-sluttspillet må begge spille en eventuell finale på bortebane – finalen skal i utgangspunktet gå i Kiev, Ukraina. Hva er mest sannsynlig: at Norge kommer til EM-finalen eller at finalen går i Kiev?