Observatørstatens olympiske kamp

Stat uten stemmerett. 29. november fikk de palestinske selvstyreområdene status som ”stat uten medlemskap og stemmerett i FN” (også kalt observatørstat), en status de nå deler med Vatikanstaten. Dette er et viktig skritt på veien mot fullverdig FN-medlemsskap for en palestinsk stat. Ferden mot observatørstat har vært lang, kronglete og voldelig. Det kanskje viktigste øyeblikket var OL-massakren i München i 1972 – det virkelige gjennombruddet for internasjonal terrorisme.

Moderne internasjonal terrorisme. Det vi før 11. september 2001 kalte moderne internasjonal terrorisme startet i juli 1968, da tre palestinske terrorister kapret et israelsk El Al-fly som var på vei fra Roma til Tel Aviv. Denne kapringen var ny på tre måter.

Forhandlingskort. For det første ble kapringen gjort for å få et forhandlingskort overfor israelerne (bytte fengslete palestinere med kaprete flypassasjerer).

Tvunget til samtaler. For det andre var det israelske flyet plukket ut for å tvinge israelerne til å ha direkte samtaler med palestinerne.

Internasjonal mediestrategi. For det tredje ble kapringen brukt i en internasjonal mediestrategi for å få oppmerksomhet om det palestinske spørsmålet. Mellom 1968 og 1980 var det nesten utelukkende palestinske grupper som brukte denne formen for terrorisme. Bruken av utenlandske gisler førte til at palestinernes sak fikk internasjonal oppmerksomhet, eller som PFLPs grunnlegger og leder, George Habash, sa i 1970: ”det er mer effektivt å kapre et fly enn å drepe mange hundre israelere i kamp”. Men det var først i München i 1972 at verdensopinionen fikk øynene opp for det palestinske spørsmålet.

Terror i München. 5. september 1972 drepte åtte terrorister fra PLOs Svart September to israelske idrettsutøvere og kidnappet ni. De kidnappede utøverne skulle brukes som forhandlingskort for å få ut 236 palestinere fra israelske fengsler og fem tyske terrorister fra tyske fengsler (blant andre Andreas Baader og Ulrike Meinhof fra RAF). Det hele endte med at de ni kidnappede utøverne og fem av terroristene ble drept. Tre av terroristene overga seg til tysk politi.

Mislykket aksjon? Den umiddelbare reaksjonen på denne aksjonen var at palestinerne hadde mislykkes. Men det er – blant annet i følge den meget anerkjente terrorismeforskeren Bruce Hoffman (som har skrevet boka Inside Terrorism) – en dårlig analyse.

Gedigent PR-stunt. Selv om en hel verden fordømte det som skjedde var Svart September-aksjonen en formidabel PR-suksess. Den fikk 4.000 journalister og 900.000.000 tv-seere til å åpne øynene for palestinernes kamp for egen stat. Mange som før aldri hadde hørt om palestinernes sak ble palestinernes støttespillere og aksjonen skapte en formidabel rekruttering til palestinske terrororganisasjoner.

Innpass i FN. At PLO-leder Yassir Arafats fikk tale til FNs generalforsamling i 1974 (atten måneder etter terrorangrepet i München) og til at PLO like etter ble innvilget observatørstatus i FN er delvis et resultat av München-aksjonen. På slutten av 1970-tallet hadde PLO – som er en ikke-statlig organisasjon – formell kontakt med flere land enn Israel. Stillingen var da 86-72. Avstemningen om palestinerne skulle bli observatørstat vitner om at de fortsatt har mange støttespillere i FN.

Den politiske betydningen av OL. Palestina har deltatt i OL siden 1996 og er en av troppene som får mest applaus under innmarsjen på åpningsseremonien. Det viser at de har stor oppslutning også i den olympiske bevegelse – til tross for at de gjorde sin entré på den olympiske arena gjennom terrorisme. Det viser at OL er en viktig arena for politisk kamp – både for å få fram politiske argumenter (på voldelig vis) og for å få støtte til sin selvstendighetskamp. Palestinernes OL-historie viser også at det er mulig å tilgi selv voldelige angrep så lenge man har troen på at det vil føre til noe godt. Det viser historien til palestinerne. Spørsmålet er nå om når vi får se Palestina som en anerkjent FN-stat i OL. Rio 2016?

Det siste dopingåket?

Omdømmekrise? Jeg får mange spørsmål om idretts-Norge er i en omdømmekrise på grunn av dopingavsløringer og anklager om doping. Det er vanskelig å svare på og det er kanskje ikke det spørsmålet vi bør svare på først når vi vurderer det som skjer i disse dager. Omdømmet avhenger av forventninger. Hvis det er en rådende oppfatning er at doping har foregått i alle tider og pampene i idretts-Norge i utgangspunktet ikke er til å stole på svekkes ikke idrettens omdømme hos vanlige folk på grunn av det som skjer i disse dager. Sponsorer kan vurdere dette annerledes. Det som er viktig for idretts-Norge nå, er å komme videre på best mulig og riktig måte. Her er fire tips om hva som bør gjøres.

Realitetssjekk. Først er det viktig at vi tar en realitetssjekk og innrømmer at også nordmenn har dopet seg. Glansbildet om at nordmenn er reine og at doping kun foregår utenfor riksgrensen må parkeres. Det er lov å bli skuffet over at nordmenn blir knyttet til doping, men det må ikke alltid være en stor overraskelse. Erkjenner vi at også nordmenn doper seg/har dopet seg trenger vi ikke lete etter unnskyldninger og bortforklaringer hver gang noen blir tatt, men heller prøve å finne forklaringer på hva som er skjedd og hvordan.

Sannhetskommisjon. Jeg har tidligere ymtet frempå om et en sannhetskommisjon, der vi åpner for at alle som har vært med på doping eller har kjennskap til doping får ytre seg uten frykt for represalier. En amnestiordning om du vil. Dette er ikke en perfekt ordning, men kan bidra til at vi avdekker saker som ennå ikke er kjent, får belyst saker som allerede er oppe i dagen og letter på trykket til alle som går med dårlig samvittighet. Hva man skal gjøre med leger og annet støtteapparat som har bidratt til doping er jeg usikker på.

Smertelindring. Jeg er av den klare oppfatning om at det er langt mindre doping i toppidretten i dag enn det var for 10-15 år siden. Det betyr at de fleste sakene som avdekkes i dag er gammel moro som overskygger for det gode dopingarbeidet som gjøres i dag. Får vi til en ordning som gjør at vi blir ferdig med fortiden på raskest mulig måte og på en måte som gjør at fortid forblir fortid tror jeg vi kan konsentrere oss om andre dopingutfordringer. Som for eksempel dopingproblematikken hos ungdom i den ikke-organiserte idretten. En sannhetskommisjon vil åpne mange sår og være smertefull, men det er bedre at man går gjennom en rask og smertefull prosess enn at man skal seigpine seg med enkeltsaker i mange år framover.

Idrettens faglige utvalg (IFU)? Dopingbruk er et spørsmål om etikk, moral og jus. Det utfordrer også idrettens selvråderett. Noen roper på et idrettens økokrim fordi doping anses som svindel, andre mener at idrettens eget påtale- og domsapparat er i stand til å håndtere dette på egen hånd. Men er svaret mer jurister? Kanskje vi trenger et idrettens faglige utvalg (IFU), et utvalg som består av jurister, filosofer og samfunnsforskere? Et utvalg som kan vurdere saker i en bredere kontekst enn det strengt juridiske og som kan peke på de moralske og etiske problemene med doping. Både som et fagorgan der man kan søke råd i vanskelige saker, men også som en instans som kan gjøre vurderinger i ettertid av hvordan saker er håndtert. I dopingsaker som vi har sett den siste tiden tror jeg at idrettsledere ofte føler at de står sørgelig alene. Kanskje kan et IFU bidra til å gi dem større ballast til å ta riktige beslutninger og til å vurdere håndteringen i ettertid?

Omdømmebygging. Det som er viktig i de pågående sakene er at man ikke tar beslutninger med sikte på å bedre omdømmet. Man bør ta beslutninger som er riktige. Tar idretts-Norge de riktige beslutningene, vil de kanskje overraske den vanlige mannen i gata positivt. Da snakker vi ikke lenger om omdømmekrise, men om et forbedret omdømme. Som de sier i idretten: det er viktig å ta en kamp om gangen og ha fullt fokus på arbeidsoppgavene. Da kommer resultatene, også når det gjelder omdømme!

Bukkehornet og havresekken

Råd med bismak. Det siste halve året har jeg holdt mange foredrag, og ofte uttalt meg i media om kampfiksing. Når jeg får spørsmål om hva man bør gjøre for å få bukt med problemet henviser jeg ofte til retningslinjene og tipsene som SportAccord har utformet. De er lettfattelige og gjennomførbare. SportAccord er interesseorganisasjonen for de fleste internasjonale særforbundene – både olympiske og ikke-olympiske. Det er bare en hake ved å henvise til SportAccords retningslinjer mot kampfiksing (og doping) – Hein Verbruggen og Pat McQuaid sitter begge i styret – den ene er tidligere president i det internasjonale sykkelforbundet (UCI) og den andre er president i dag - begge med et frynsete rykte i internasjonal idrett. Er det riktig at de to fronter en organisasjon som skal bidra til å rydde opp i etikken i idretten?

WAMFA. Internasjonalt etterspørres det et kampfiksingens svar på WADA (det internasjonale antidopingbyrået). WADA har både statlige og ikke-statlige medlemmer og byrået blir brukt som et godt eksempel på hvordan man kan organisere anti-kampfiksingsarbeidet. Når Sepp Blatter, Michel Platini og Jacques Rogge har utpekt kampfiksing som et mer alvorlig problem enn doping tror jeg ikke det tar lang tid før vi har et World Anti-Match Fixing Agency (WAMFA). Det gir oss tre utfordringer.

To tanker samtidig. For det første er det en fare for at vi setter to problemer i idretten opp mot hverandre. Økt fokus på kampfiksing kan bety at man nedprioriterer kampen mot doping. Begge problemene trenger oppmerksomhet over lang tid for at vi skal få kontroll på det. Men gamle menn har ofte problemer med å holde to tanker i hodet samtidig.

Mangel på ressurser. For det andre – og i forlengelsen av det forrige – vil økt fokus på kampfiksing kreve ressurser – både fra idretten og fra nasjonale myndigheter. Faren er at man da omprioriterer penger fra anti-dopingarbeidet til kampfiksingsarbeidet. Da Norge deltok på Europarådets konferanse for sportsministere i mars i år var argumentet mot å etablere en ny konvensjon mot kampfiksing mangel på ressurser. Med en slik holdning vil man måtte omprioritere penger fra feks. antidoping skulle man rette større søkelys på kampfiksing. Gjør man det kan man risikere at dopingproblemet blir større.

Troverdighetstap. For det tredje er det naturlig å tro at SportAccord (sammen med IOC og FIFA/UEFA) vil være en viktig premissleverandør og aktiv part i etableringen av en ny instans for anti-kampfiksing. Problemet er da at de som sitter på toppen i denne organisasjonen har mistet all troverdighet i forbindelse med dopingskandalene som i disse dager rulles opp. Ikke bare er de mistenkeliggjort for å holde tilbake viktig informasjon i anti-dopingarbeidet, men de er også anklaget for korrupsjon. Det gir både UCI og SportAccord liten legitimitet i kampen for bedre idrettsetikk.

Alvorlige anklager. Anklagene mot Verbruggen og McQuaid er som sagt mange og omfattende. Verbruggen har blitt anklaget for hindre etterforskning av dopingsaker, holdt tilbake informasjon om doping og for å ha tatt i mot bestikkelser av Lance Armstrong i sin tid som UCI-president. McQuaid har blitt anklaget for ikke å ta dopingproblemet på alvor, for å være etterpåklok og for å ha satt seg i en offerrolle under opprullingen av Lance Armstrong-saken. En god illustrasjon på at de to herrene har en dårlig sak er at de to i januar i fellesskap anmeldte den profilerte anti-doping-journalisten Paul Kimmage for ærekrenkelser. Kimmage hadde anklaget de to for bevisst å ha underslått dopingbevis i internasjonal sykkelsport. I november gikk journalisten til motsøksmål.

Noen er likere enn andre. I Norge har vi det siste året diskutert hva det vil si for ledere å ta ansvar når noe går galt. Nå skal vi være forsiktig med å sammenligne krisen i det politiske Norge det siste året og krisen i sykkelsporten. Men en av konklusjonene vi kan trekke fra den norske debatten er at ledere som har gjort noe galt kan fortsette i stillingen sin hvis den gjør alt den kan for å rette opp situasjonen – det vil si å endevende hver eneste stein og samtidig ta konsekvensen av funnene som blir gjort. Det kan man virkelig ikke si at sykkel- og SportAccord-sjefene har gjort. Tvert i mot har de forsøkt å bagatellisere det som har skjedd og blitt stadig mer indignert for hver ny skandale som er blitt avdekket. Det er mildt sagt ironisk når representanter som IOC-medlem Gerhard Heiberg og andre i hans krets forsvarer arbeidet til Verbruggen og McQuaid samtidig som de kaster ut utøvere av OL fordi de har tøyd kampreglementet. Dette er dobbeltmoral og tjener ikke kampen mot kampfiksing eller doping.

Anbefaling. Jeg vil fortsette å anbefale SportAccords retningslinger i kampen mot kampfiksing (og doping). Men det hadde vært lettere hvis lederne som forvalter disse retningslinjene viste at de forsto sitt eget regelverk.

Silvers metode

100%. Norske aviser og kommentatorer hyller Natan Silver etter at han forutså 50 av 50 stater i det amerikanske presidentvalget. Er det på tide at vi også tar hans fotballindeks på alvor?

Forskjeller. Samtidig med hyllesten av Obama og Silver kom månedens FIFA-rangering. På november-målingen holder Norge 26. plassen. Forrige måned falt Norge 9 plasser på FIFAs liste. På Natan Silvers Soccer Power Index (SPI) har Norge klatret 7 plasser fra 34. til 27. plass denne måneden. POå den ene indeksen har Norge blitt bedre, den andre dårligere. Det er også store forskjeller på hvem de rangerer på de ti øverste plassene. Når norske medier nå endelig har omfavnet Silvers metode i politikken, vil den gjøre det samme med hans fotballmålinger. På tide med en ny debatt kritisk debatt av FIFA-rangeringen?

Silvers metode. Jeg mener at Natan Silvers SPI-rangering er et kjærkomment tilskudd til drøfting av rangering av fotballag. Silver har vist gjennom mange år at han er en av USAs fremste valganalytikere og har jevnlig omfattende og solide analyser av amerikanske valg og nominasjoner. Disse kan du lese på New York Times’ hjemmesider. Det spesielle med Silvers metode er at analyseverktøyet han bruker er utviklet med utgangspunkt i baseballstatistikk, dvs. med utgangspunkt i homeruns, catchers og pitchers. Metoden basert på baseballstatistikk har altså gjort han til den mest treffsikre politiske analytikeren i verden! Denne metoden har han også – på oppfordring fra den amerikanske tv-kanalen ESPN – brukt til å rangere landslag i fotball.

Fotballpolitiske variabler. Hvorfor er rangeringen så forskjellig? Det kan være flere grunner til det. En grunn kan være at starttidspunktet for utregningen av de forskjellige tabellene er forskjellige. Det gir også forskjellig utgangspunkt for beregninger. En annen grunn er at det er en amerikaner som har foretatt beregningene og derfor ikke skjønner hva han holder på med (ironi). Men den viktigste grunnen er at Silver har lagt inn det han kaller politiske variabler. Slik jeg tolker det er dette subjektive elementer som FIFA ikke tar med i sine beregninger. De to viktigste forskjellene er at SPI tar med klubbresultater og har med en ”konkurransekoeffisient”, dvs. at man vekter landslagene etter hvilke spillere de stiller med i landskamper. For Norge kan det bety at skulle for eksempel Moa skåre mange mål for Hannover, men bli spart eller må stå over landskamp for Norge så kan Norge hoppe oppover på rankingen selv med et middels resultat. Det er potensialet til Norge som teller, ikke bare resultatet.

100%. Det hadde vært spennende om Silver kunne kombinert sine politiske og fotballfaglige talenter og forutsett hvem som blir Vålerengas neste trener eller Norges neste landslagstrener. Da hadde vi sluppet alle spekulasjonene og blitt kvitt store deler av kommentatorkorpset. Mitt tips er at det er 100% sikkert at begge lagene får en trener.