IOCs mange sider

Mange spørsmål. Mange journalister har ringt og spurt meg om jeg kan kommentere offentliggjøringen av IOCs tekniske manualer for søknaden til lekene i 2022. Her er forsøk på noen oppklaringer og svar (mellom fotball- og svømmetrening).

Lang kamp for åpenhet. Dette er første gang (så vidt jeg vet) at IOC har offentliggjort disse manualene på forhånd. Politikere i England kjempet i fem år før de fikk se de tekniske manualene for lekene i London og disse ble offentliggjort bare to år før lekene begynte i 2012. Sånn sett er dette en seier for den norske søkerkomiteen. Jeg har ikke rukket å lese alle sidene, men jeg har skummet gjennom dem, og jeg er litt forundret over at disse manualene er holdt hemmelige. Her er det ikke mye nytt. Mye av dette er kjent fra før, blant annet gjennom offentliggjøringen før OL i London. Spørsmålet er om vi har fått se alle manualene til IOC eller om vi bare har sett det de ønsker at vi skal se.

Kjedelige dokumenter. Selvfølgelig er det morsomt at manualene sier at IOC må møte statoverhodet (i Norge blir det kongen) på sesjonen i forkant av lekene, at IOC krever et minimum av 23300 hotellsenger, makspris på hotellrom, at IOC-medlemmene må ha 4 eller 5-stjerners hotellrom og at det må egne transportfiler til for dem som deltar i lekene. Manualene er veldig generelle. Spørreskjemaet som Oslo 2022 skal svare på i forbindelse med søknaden er langt mer interessant. Det har vært kjent lenge og det finner du her (del 2). Der må søkere være langt mer spesifikke og fortelle om sine intensjoner med lekene. Det er her politikken ligger.

Kandidatfilene. Det mest interessante dokumentet er kandidatfilene (Bid Book) som skal leveres i januar 2015. Den avtalen man undertegner da er bindende, det er ikke søknaden som sendes inn i mars. Man kan lett få inntrykk av hva en slik kandidatfil inneholder ved å lese kandidatfilene til tidligere søkere, som f.eks. Pyeongchang eller Tokyo. Der finner du utredninger om det politiske klimaet, hvilke skatteregler man anvender eller har gjort om, hvordan man garanterer for IOCs inntekter og hvordan man forholder seg til folkeavstemninger, for å nevne noe. Skal man få et ordentlig inntrykk av hva en endelig OL-søknad ender på bør man gå til disse dokumentene og ikke fordype seg i kjedelige detaljer i den tekniske manualen.

Hvorfor åpenhet? Et interessant spørsmål er hvorfor IOC nå velger denne åpenhetslinjen. Det kan være flere grunner til det. En grunn kan simpelthen være at IOC og den nye IOC-presidenten ønsker mer åpenhet. En annen grunn kan være at dette er en reaksjon på all kritikken som kom i forkant av OL i Sotsji. En tredje kan være at IOC er desperat etter å få Oslo som søker at de derfor gir etter for et norsk folkekrav. Om det siste fører til at Oslo får OL er et annet spørsmål.

PS. Av miljømessige hensyn anbefaler jeg ikke å skrive ut alle sidene.

Jean-Loup Chappelet: - Ingen garanti for at Europa får vinter-OL neste gang

Hvordan redde OL? I debatten om Sotsji-OL og norsk OL-søknad har det vært mye snakk om hvordan man kan reformere IOC og hva man skal gjøre med gigantomien som treuer OL med kvelertak. Det enkle spørsmålet er egentlig hva må man gjøre for å redde OL.

Ekspertintervju. I den forbindelse har jeg intervjuet den franske professoren Jean-Loup Chappelet som er ekspert på IOC og reformer av internasjonale idrettsorganisasjoner. På 1980-tallet var han leder for IOCs avdeling for informasjonsteknologi og han er i dag bestyrer på Swiss Graduate School of Public Administration (IDHEAP), som er knyttet til Universitetet i Lausanne. Jean-Loup Chappelet mener det trengs vidtrekkende reformer for at OL skal overleve.

Mange av dem som ønsker OL til Oslo i 2022 mener at en norsk søknad vil bidra til å reformere IOC. Kan søkerbyer bidra til å reformere IOC?

-Søkerbyer og deres søkerkomiteer blir en del av den olympiske familie og kan på den måten komme med (moderate) forslag til endringer, også når det gjelder IOC og Agenda 2020. Det finnes til og med en egen komité for tidligere og framtidige OL-byer i Lausanne som kan samarbeide om endringer. Denne komiteen heter Union Mondiale des Villes Olympiques (UMVO) og har egne møter om OLs framtid. Her er ikke Oslo eller Lillehammer medlemmer.

Hvem bør lede arbeidet med IOC-reformer?

-I følge Pierre de Coubertin (1908) skal IOC-medlemmene være forvalterne av Olympismen. Det er det som gjør reformer vanskelig. De som blir berørt av reformene er de som skal gå foran. IOC-medlemmer (som mange andre grupper) liker ikke forandring hvis det går utover dem selv på en negativ måte. Kanskje de åtte utøverrepresentantene som ikke er så gamle og som har åtteårsmandater som IOC-representanter er de som kan få det til?

Hvilke reformer må til for at OL skal overleve?

-Det må bli enklere og billigere å arrangere lekene. Sommer-OL bør kutte ned på antall idretter og i tillegg til sommer- og vinter-OL burde det arrangeres leker på våren for ikke-olympiske idretter. Dette har jeg skrevet flere artikler om og jeg deler gjerne ideene mine med andre.

Er det et problem at det er mange kongelige i IOC?

-De kongelige i IOC har de samme rettighetene som andre IOC-medlemmer. Problemet med dem er at de ikke får si hva de vil av konstitusjonelle grunner eller fordi regjeringene i landene de kommer fra begrenser deres talefrihet.

I Norge har det vært en del snakk om IOCs hemmelighold av kravspesifikasjoner for OL-søknaden. Det snakkes om at 7000 sider holdes hemmelig. Hvorfor dette hemmeligholdet?

-Mini-søknaden og hovedsøknaden (The Bid Book) er som regel tilgjengelig i elektronisk form, selv om ikke IOCs kravspesifikasjoner ikke er det. Det samme er IOCs evalueringsrapporter. Problemet er ofte ikke at IOC-dokumentene ikke er tilgjengelig, men at ingen gidder å lese dem. Nordmenn kan for eksempel lese søknaden til Pyeongchang for å få et inntrykk av hva som skal til for å få OL. Det viktigste dokumentet er garantidokumentet (Guarantee File) som forteller hva alle myndighetsnivåene forplikter seg til. Jeg tror at IOC framover vil forenkle rapporteringen fra søkerbyer, og at problemet heller ligger i at søkerbyer selv velger å overrapportere og selv velger å holde ting hemmelig.

På hvilken måte har Sotsji-OL vært en changemaker for den olympiske bevegelse?

-Simpelthen fordi det var så stort og da mener jeg ikke bare økonomisk. Det er første gang det er bygd en olympisk park slik vi så i Sotsji. Hvis det er standarden framover er det ikke mange som kan arrangere OL.

Mange hevder at Norge og Oslo har gode sjanser for å få lekene i 2022 fordi det er Europas tur. Hva sier du til det?

-Flertallet av IOC-medlemmene kommer fortsatt fra Europa, men Europa er stort, fra Lviv til Oslo. Kasakhstan hevder at de er eurasisk og er samtidig medlem av UEFA. IOC kommer til å gå for den byen de mener er best. Det finnes ingen geografisk roteringsordning i det olympiske charter. Før var det nesten bare europeiske byer som fikk lekene, i dag kan det være Asia som får det mange ganger etter hverandre fordi der bor det flest mennesker. Det trenger ikke være vanskeligere enn det.

Pyeongchangs OL

Vellykket OL. Sotsji-OL er slutt og jeg er sikker på at Vladimir Putin og mange russere er svært fornøyd med lekene: beste nasjon, ingen tatt i doping og ingen terroraksjoner. Mye av kritikken i forkant er glemt, særlig for dem som reiser hjem og har begynt å tenke på lekene i Pyeongchang. Hva er det Pyeongchang kan tilby? Det kan blant annet søkerboken (the Bid Book) fortelle noe om.

Kravene til OL. Det har vært mye diskusjon om IOCs 7000 hemmelige sider med søknadskriterier for vinterlekene i 2022. Mye av den informasjonen som er etterlyst er å finne i koreanernes søkerbok. Der står det om all lovgivningen som koreanske myndigheter har vedtatt for å få lov til å arrangere lekene (Special Act), alle skattefritakene (momsfritak, tollfritak og skattefritak) som IOC og OL-arrangementet nyter godt av og privilegiene (hotellstandard og transportfasilitetene til IOC (eller Den olympiske familie, som de noen ganger kaller seg selv) og alle garantier OL-arrangøren har gitt om reklamesoner i OL-byen, på flyplasser og alt annet som har noe med OL å gjøre (Guarantee file). Nye spesifikasjoner er sikkert lagt til og nye kommer sikkert i forbindelse med reformene som er diskutert i IOC (reform 2020).

Mens vi venter på IOC. Pyeongchang er også et annet sted enn Oslo og lover og regler for arrangementet blir sikkert forskjellig mellom Pyeongchang og byen som skal arrangere lekene i 2022. Inntil IOC tillater nordmenn å få innsyn i de tekniske spesifikasjonene til OL i 2022 kan man jo kose seg med det koreanerne har gått med på. Hvis man gidder.

Den åpne bok. Her er Pyeongchangs Bid Book.

Olympisk smiger

Hektisk møtekalender. I løpet av de 43 timene Kinas president Xi Jinping var i Sotsji hadde han 12 bilaterale og mulilaterale møter med statsledere og internasjonale idrettsledere, blant annet med Russlands president Vladimir Putin og IOC-president Thomas Bach. Mens USAs forhold til Kina og Russland stadig blir surere, blir forholdet mellom Kina og Russland stadig bedre. Xi hadde bare lovord å si om lekene i Sotsji. Dette er ikke bare høflighetsfraser. Kina med Beijing og Zhangjiakou ønsker vinterlekene i 2022, akkurat som Oslo, og slike høflighetsfraser har effekt selv på hardhuda politikere. Også i OL-sammenheng.

Reprimande. Dette er en helt annen tilnærming enn det Erna Solberg hadde da hun ankom den russiske OL-byen. Hun lekset opp for Russland og IOC om hvor dårlige de er i sitt menneskerettighetsarbeid. Og hun har støttet alle som har sagt at Norge vil bidra til en bedre verden gjennom leker i Oslo – i hvert fall et vinter-OL tilbake til sine røtter. Her krasjer idealpolitikk og realpolitikk. Kan OL bidra til en bedre verden eller skal OL holdes utenfor all verdens konflikter? Eller: går det an å skille disse to problemstillingene fra hverandre? Og hva er den beste strategien for å få OL?

Hvem snakker med hvem? Kinas utenriksminister Wang Yi fortalte pressen i Sotsji at Xis besøk i Sotsji var historisk. Det er første gang en kinesisk statsleder har overværet en åpningsseremoni et internasjonalt idrettsstevne utenfor Kina. Dette markerer Kinas nye diplomatiske linje, i følge Wang. Den samme Wang var i midten av januar i Kuwait for å skrive under store handelsavtaler med Kuwait. Dem skrev han under med Kuwaits visestatsminister og utenriksminister Sjeik Sabah Khaled Al-Hamad Al-Sabah: IOC-medlem og leder for alle verdens nasjonale olympiske komiteer (ANOC). Det er ikke utenkelig at Wang og sjeiken også utvekslet noen hyggelige ord i Sotsji om OL i 2022. Det er i så fall olympisk maktpolitikk på øverste nivå. Og den er noen ganger vanskelig å skille fra annen politikk. Hvem snakket Erna med?

Smiger. Det er lett å bli smigret når Wall Street Journal skryter av den trønderske idrettsmodellen og når Sports Illustrated ber på sine knær om at det norske folk må ønske seg et OL til Norge. Vi er vinternasjonen med stor V og vi vil bidra til å redde lekene, er maksimen. Jeg er helt sikker på at leker til Oslo blir en sportslig suksess – i hvert fall for nordmenn. Billig blir det sikkert også, sammenlignet med andre leker. Men holder det for å få OL? Hvis handelsavtaler med Kina er en del av pakka ligger Norge dårlig an. Og hamring på andre lands menneskerettighetsstandarder kan få enkelte i IOC til å trøtne. Noen argumenter funker i Norge, men ikke utenfor riksgrensen. Nå er det viktig å sortere tankene og bestemme seg for hva man vil, tror jeg.

Olympiske paradokser. Debatten om menneskerettigheter i forbindelse med lekene i Sotsji viser flere paradokser: de som kritiserer Russland mest er de som har hatt mest nytte av OL. Menneskerettighetsorganisasjoner har virkelig fått full valuta for Putins penger. En uttalt (men lite gjennomtenkt?) løsning hos norske OL-forkjempere er å bringe OL til et land der vinteridretten står sterkt. En ting er sikkert: det blir lettere å sette menneskerettigheter på kartet skulle lekene igjen arrangeres i Kina enn i Norge. Men det blir mer smertefullt. Og det blir mindre fokus på vinteridrett og olympiske poeng. Hvilken pakkeløsning går man for? Hva gavner menneskerettighetsarbeidet best? Og hvor mye skal IOC bry seg om mennesekerettigheter?

Ny strategi? Menneskerettighetsorganisasjoner (og IOC) gjorde en kardinalfeil da de antok at lekene i Beijing skulle føre til bedre menneskerettigheter i Kina. Det motsatte skjedde. En av grunnene var at fokuset på Kina forsvant med en gang lekene var over. En annen var at kinesiske myndigheter utnyttet muligheten til å stramme til (med deltagernasjonenes velsignelse) ved å arrangere OL. Russerne står i en helt annen posisjon, men ikke bare fordi Russland er et annet land. Russland skal nemlig ha fotball-VM i 2018 og det presset landet nå har sett i forkant av OL i Sotsji er bare opptakten til et kontinuerlig press fra utenforverdenen om blant annet menneskerettighetssituasjonen i Russland. I fire år til! Allerede før lekene i Sotsji satt Vladimir Putin i gang en sjarmoffensiv, blant annet ved å gi fanger amnesti. For å ta av trykket de neste fire årene må han gjøre mer enn å skru på sjarmen. Nye leker til Kina vil på ny rette søkelyset mot Kina og strategier som feilet sist kan gjøres om. Ønsker IOC ennå mer trøkk på menneskerettigheter eller ønsker de time out?

Smertens vei? Derfor bør man kanskje ikke bruke som argument at reformarbeidet i IOC og økt fokus på menneskerettigheter i forbindelse med OL blir best med vinterleker på norsk eller vestlig jord. Med vinterleker til Kina velger man smertens vei. Med et OL til Oslo minste motstands vei. Det er forskjell på politisk toppidrett og annen toppidrett.

Chicken Kiev

Konsekvent politikk. IOCs reaksjon på at norske utøvere gikk med sørgebånd handlet ikke om sorg. Det handlet om Ukraina. Når IOC nå nekter ukrainske utøvere – som sørger over drepte i Ukraina - å bære sørgebånd i Sotsji viser de ikke bare at de er konsekvente, de beviser også at dette kun dreier seg om politikk. Nå drar ukrainske utøvere hjem. For noen er sørgebånd tyngre å bære enn andre.

Fåfengt. Samtidig som IOC avviser den ukrainske olympiske komités ønske om å gi egne utøvere mulighet til å bære sørgebånd for det som skjer i Ukraina, uttaler den ukrainske delegasjonslederen, IOC-medlemmet og stavhopperen Sergej Bubka at han ønsker at den olympiske våpenhvilen (gjen)innføres i Ukraina. Det er fåfengt. Og hvorfor kan et IOC-medlem uttrykke noe slikt når man ber utøverne holde seg unna? Det som nå skjer i Ukraina og i den olympiske familie i disse dager viser at den olympiske våpenhvilen er en dårlig vits. Det er den på to måter.

Våpenhvilebrudd. For det første at våpenhvilen, som ble støttet av rekordfå FN-land i november i fjor (bare 122 land signerte på resolusjonsvedtaket, for London-OL skrev 193 land under), ikke er verdt papiret det er skrevet på. FN- og IOC-sjargong går hånd i hanske i resolusjonsteksten. Men den stopper ikke drap på demonstranter i Kiev. Forrige gang den olympiske våpenhvilen ble brutt var under åpningsseremonien i Beijing-OL i 2008 – da gikk Russland og Georgia til krig mot hverandre. Stater bryr seg rett og slett ikke om det de forpliktet seg til for bare tre måneder siden.

Viljeløst. Ja, hvis man ønsker at det som står i OL-våpenhvilen skal være noe annet enn floskler. Den olympiske familie kunne vist at den tok sin egen våpenhvile på alvor og distanserte seg fra vold i de landene som deltar i OL ved å protestere mot det som skjer: DETTE ER ET BRUDD PÅ VÅPENHVILEN OG VI PROTESTERER! Men det skjer ikke. Ikke bare fordi det står uttrykkelig klart skrevet i charteret, men også fordi dette dreier seg om Russland. Det hadde vært en protest mot Russland. I Russland. Det går ikke, selv om det hadde stått i charteret. Det viser hvor hjelpeløst og kanskje viljeløst IOC er. Jeg frykter at de som er i Sotsji ikke engang hjelpeløst ser på det som skjer i Kiev og andre ukrainske byer akkurat nå. De bryr seg ikke?

Ignorant politikk. I debatten om norske sørgebånd diskuterte vi norsk arroganse. Nå snakker vi om olympisk ignoranse. Ved å ikke tillate og markere brudd på våpenhvilen under påskudd av at OL ikke er stedet for politiske ytringer viser IOC og den olympiske familie med all tydelighet at dette kun dreier seg om politikk. Det er mye som er trist i disse dager.

Ernas olympiske signingsferd

Utenrikspolitikken og folket. Et gammelt uttrykk sier at politikere ikke må overlate utenrikspolitikken til folket (sikkert en del EU-motstandere som er uenig i dette). Maksimen er at man ikke skal hive seg på hjemlige stemningsbølger fordi det kun gir kortsiktig gevinst på hjemmebane. I utenrikspolitikken er det viktigere å spille på følelsene til dem man forhandler med, enn å henfalle til hjemlige stemningsrapporter. Erna Solberg bryter med dette prinsippet når hun er i Sotsji og taler Russland og IOC midt i mot.

Rekyl? Under sitt besøk i Russland og Sotsji har Erna Solberg snakket varmt om menneskerettigheter, kritisert russisk politikk på området og vært svært kritisk til IOC og megalomanien som omgir lekene i Russland. Dette er også en håndsrekning til Oslo2022 som ser at opinionen smelter bort med varmen i Sotsji – mye takket være Sotsji-OL og IOC. Intensjonen er god og den kan ha positiv effekt på den norske opinionen. Personlig syns jeg det er tøft å se politikere som sier fra. Men er dette besøket bra for idretten og Oslo2022?

Gi og ta. Ernas mannskap i Sotsji gir ikke bare en håndsrekning i OL-saken, den er også for å åpne opp det norske spillmonopolet for aktører som Postkodelotteriet og andre internasjonale spillselskaper. Dette har idretten vært sterkt i mot fordi den er redd for finansieringen av breddeidretten og toppidretten, slik den er i dag. OL i Oslo kommer til å koste mye penger og et av diskusjonstemaene er hvordan lekene skal finansieres og hvor mye idretten selv skal bidra med. Kan regjeringens OL-innsats sette idretten i et finansieringsdilemma? Blir OL et forhandlingskort i norsk spillpolitikk? Hvor høyt prioriterer idretten OL hvis dette blir en reell problemstilling?

For og i mot. Store deler av det norske folk ønsker å se en norsk regjering tale Russland og IOC midt i mot. Samtidig er det den samme gjengen som kritiseres (se IOC) som skal bestemme Oslo2022s skjebne. Dette er en vanskelig øvelse. Argumentene som passer hjemme i den den vinterolympiske stormakten passer kanskje ikke alle de 107 IOC-representantene i IOC (maks kan det være 115 medlemmer i IOC)? I IOC er det i overkant av 30 medlemmer som kommer fra land som har svake demokratiske tradisjoner og med store brudd på menneskerettighetene (for eksempel Nord-Korea, Russland, Kina, Cuba, Kuwait, Saudi-Arabia, Forente arabiske Emirater). Det er disse medlemmene og deres hjemland Solberg kritiserer og Idrettsforbundet vil reformere? De 30 medlemmene har forskjellig nettverk innenfor IOC og mange av dem har sterk innflytelse over andre representanter. IOC vektlegger nasjonal oppslutning når det avgjør hvem som skal få OL. Hvis denne oppslutningen baserer seg på et idiotforklart IOC kan det hende de ser andre veier.

Troverdighet. Det er ikke bare idrettens følelsesliv som står på spill for Erna Solberg. Også hennes troverdighet i kampen for menneskerettigheter. Den klare tonen Erna Solberg har hatt på sin olympiske signingsferd har fått mange til å spørre om hva hun vil si til Kina når muligheten byr seg. Der i gården står det verre til enn i Russland, men samtidig har Norge et svært anstrengt forhold til Kina, langt mer anstrengt enn i forholdet til Russland. Det ble slått stort opp i norske medier da det ble kjent at Gerhard Heiberg hadde jobbet for den kinesiske motkandidaten til Oslo2022. Gerhard Heiberg har lenge vært en viktig kanal til Kina for norsk UD, kanskje eneste nordmann med forbindelser helt inn i det kinesiske politbyrået, takket være hans posisjon i IOC. På den måten kan hans bidrag til vinterleker til Beijing også styrke Norges forhold til Kina? Har den styrket Oslo2022?

Kina2022. Hva om OL til Kina er best for Norge i 2022? Er det noe det norske folket vil?

Norsk arroganse

Jaktstart. Norske kommentatorer jaktet i flokk på Gerhard Heiberg da han antydet at nordmenn blir oppfattet som arrogante utenfor riksgrensen. Mange av de samme kommentatorene og mange idrettsledere har også samstemt uttrykt at Norge bør ta på seg de olympiske leker i 2022 for å redde lekene, vintersport og det som er igjen av ære hos den olympiske bevegelse. Nøkternhet er vinneroppskriften. Er det virkelig det?

Sørgebånd. Jeg mener at lagvenninnene til Astrid Uhrenholdt Jacobsen var i sin fulle rett til å bære sørgebånd på sin åpningsdistanse i OL. Jeg hadde også støttet de to libanesiske deltagerne hvis de hadde tatt på seg sørgebånd for eventuelle familiemedlemmer eller venner som var blitt drept i konflikten i Syria (hvis de har familie eller venner der). Så langt har den ene libanesiske deltageren skapt bråk fordi hun har stilt opp med bar hud i en kalender. Det hadde vært barnemat sammenlignet med om hun hadde dratt på seg et sørgebånd. Det hadde blitt tolket som en provokasjon mot russisk Syria-politikk, mot amerikansk feighet i Syria-konflikten og vist at den olympiske våpenhvilen bare er en papirtiger (en våpenhvile Syria også har undertegnet). En slik markering hadde ikke bare satt IOC på prøve, men også norske kommentatorer. Hva mener de om politisk motiverte sørgebånd?

To premisser. Den olympiske redningsaksjonen mange kommentatorer ønsker at Norge skal ta på seg baserer seg på to premisser som er litt spesielle.

Walk over. For det første at Norge får OL bare man bestemmer seg for å søke. Det er arrogant. Og det vitner om at man ikke helt har fulgt med på hvordan lekene tildeles. Mange mente at IOC ved å tildele OL til Tokyo OL i 2020 var et tegn på at IOC søkte det trygge alternativet. Det var delvis rett. Det var trygt finansielt. Men med naturkatastrofer og lekkasjer på kjernekraftverk i bakhodet er det langt fra sikkert at dette var det ”tryggeste” alternativet. Tokyos kampanje var god og de hadde den mektigste støttespilleren: Sjeik Ahmad Al-Fahad al-Sabah, verdens mektigste idrettspolitiker og IOC-medlem. Og her er vi ved sakens kjerne. Det er ikke norske kjerneverdier og skiskyting på nedlagt søplefylling som trigger IOC. Det er særinteressene til mektige idrettspolitikere og markedsmakt som teller. Hvis Kina og Kasakhstan faller innenfor disse sfærene holder det ikke med nøkternhet. For IOC ville det være nesten katastrofe om Norge skulle være eneste kandidat. Da mister de all makt over eget arrangement. Undervurdering av maktspillet er en ting. Undervurdering av motkandidater noe annet. Arrogant?

Fredsnasjonen. For det andre baserer redningsaksjonen seg på at leker til Oslo vil være fri for protester. Det er en ønsketenkning. Med økt miljøfokus kan Statoil bli en hoggestabbe. Med verdens største pensjonsfond i utenlandske aksjer kan Attack Versjon 20.22 bli en realitet. I forkant av lekene i Sotsji har vi sett at lekene har vært brukt av menneskerettighetsorganisasjoner for å ramme vertsnasjonen. Russland har vært målet. Men OL kan likeså godt være en arena for protest. Dette så vi for eksempel i forkant av OL i London da Dow Chemicals og BP fikk kraftig kritikk og ble utsatt for aksjoner på grunn av sine miljøsynder. Det så vi også i Athen i 2004 da Falun Gong forberedte verdensopinionen på lekene som skulle foregå fire år etter. Selv om Norge skulle være verdens fredeligste nasjon i 2022 og kun servere knekkebrød med brunost, kan lekene allikevel bli rammet av protester. Måten Norge takler det på vil også prege IOC og den olympiske familie. Hva om forholdet til Kina om åtte år er like fastlåst som i dag og Dalai Lama ønsker dialog med den norske regjeringen – i beste olympiske ånd?

Amerikansk arroganse. Forrige gang et demokratisk land med store olympiske tradisjoner reddet OL fra undergangen var i 1984. USA var eneste kandidat til å holde lekene og fikk fremforhandlet lukrative medieavtaler med IOC – som den amerikanske olympiske komité har tjent store penger på i ettertid til IOCs forargelse. Dette har gitt USA stempel som arrogant i IOC og vært med på å svekke amerikanske kandidater til OL. Amerikansk arroganse har betalt seg. Det kan norsk arroganse også gjøre.

Sæthers solskinnshistorie

Avslutningsdato. Den Moskva-tro lederen av Tsjetsjenia, Ramza Kadyrov, har flyttet datoen for 70-årsmarkeringen av Stalins deportasjon av tsjetsjenere til 10. mai. Opprinnelig dato var 23. februar, avslutningsdagen for vinter-OL i Sotsji. Det er det Vladimir Putins OL handler om: stormaktsambisjoner og historiens revansj (over opprørere i Nord-Kaukasus).

Sæthers metode. I følge, Dagbladets Esten O. Sæther er lekene noe Russland kan ta seg råd til fordi de har penger til det og fordi de fortjener det. Lekene får Russland til å skinne. Slik leser i hvert fall jeg dagens kommentar av Sæther. For ikke lenge siden skrøt også Sæther av Putins kamp mot doping og at det i dette OL var lov å heie på russere, fordi Putin hadde ryddet opp. Begge kommentarer er vanskelig å forstå. Har Sæther gått på en Brink?

Sakens kjerne. Det er bare to ting som kan ta fra Putin et vellykket OL: terrorangrep og null gull. Dårlige og uferdige hoteller og sutrende vestlige journalister bryr ikke Putin seg mye om. Treffer han like bra som Ole Einar Bjørndalen på disse to blinkene er Sotsji-OL en megasuksess, i hvert fall for Putin og hans støttespillere. Dem er de mange av. Men det er også mange som er i mot. Dem bor det mange av i og rundt Sotsji. De har ikke bedt om lekene. Og her mener jeg vi er ved sakens kjerne og det som gjør at jeg stusser over Esten O. Sæthers (sikkert velmenende) kommentar. Jeg mener han er naiv, i beste fall omtrentlig med historiske og realpolitiske fakta. Det er andre grunner til at Putin ville ha OL til Sotsji. 

Russlands historiske fiender. Da Putin presenterte sin kongstanke for IOC i 2007 (på engelsk og fransk for første gang!) var det ikke tanken om å lage et ferieparadis ved Svartehavet eller et moderne treningsanlegg for toppidrett det som lengst fram i pannebrasken hans. Det var for å markere seirene over Russlands historiske fiender, som han mente fikk overtaket da et vaklende Russland med Boris Jeltsin i spissen gikk med på en avtale etter Tsjetsjenia-krigen 1994-1996, der det blant annet ble garantert for Tsjetsjenias selvstendighet. Vladimir Putin og hans støttespillere i KGB følte seg ydmyket. Vladimir Putin har bygget sin makt på å gå til kamp mot tsjetsjenske terrorister etter bombeangrepene i Moskva og andre deler av Russland i 1999. Han skulle ”jage dem [tsjetsjenere] og drepe dem, selv om de satt på do”, var hans mål. Målet ble på mange måter nådd i 2005 da tsjetsjnernes leder Aslan Maskhadov ble drept av FSB (tidligere KGB).

Nytt prosjekt. Da Putin fikk kontroll over Tjetsjenia (i den grad det er mulig) og hadde satt inn sin Moskva-vennlige regjering pøste han inn penger i regionen for å bygge den opp og for å bygge tillitt – i Russlands fattigste region. Denne oppbyggingen var svært inneffektiv og preget av massiv korrupsjon. Sotsji er en del av den samme planen, og tilsynelatende like råtten.

OL forsoner. OL har vært en gyllen arena for stater som har vært utestengt fra det internasjonale samfunnet eller som har hatt mindreverdighetskomplekser på den internasjonale arena. Japan ble igjen en del av Vesten etter andre verdenskrig med OL i Tokyo i 1964, det samme med Tyskland og München i 1972. Beijing-OL i 2008 viste at Kina også var på rett spor. Sotsji-OL er Russlands mulighet til å vise at de er et moderne land med OL-logo formet som en nettadresse og at de også kan afterski og ikke bare vodkafyll. Fornyelsen av Sotsji er første skrittet på veien mot modernisering av denne regionen – Russlands fattigste – og et omdømmeprosjekt, som kanskje trenger nye rådgivere.

Motstand. Men denne kongstanken som leves ut i Tsjetsjenia og Krasnodar (der Sotsji ligger) møter sterk motstand fra lokalbefolkningen. For dem styrker OL deres nasjonale moral, men ikke den russiske, men den tjetsjenske (Tsjetsjenia) og den tsjerkessiske (Krasnodar), i opposisjon til dette megaprosjektet. Tsjetsjenernes motstand har tidvis vært voldelig og vært ført i mange deler av Russland. Så langt har tsjerkesserne kun protestert. Disse har ikke råd til et OL og er fint lite interessert i lokale toppidrettssentre. De vil ha selvstendighet fra Russland, en selvstendighet som Putin ønsker å knuse med skiskytterarenaer og kunsløpbaner. For tsjerkesserne er det like ille at OL foregår samme år som de markerer 150- år siden deres folk ble deportert, som at OL slutter samme dag som tsjetsjenerne skulle markert 70 år siden de ble forvist.

Økonomiske analogier. Når det gjelder Sæthers økonomiske analyse er det fristende å ty til analogier. Russlands økonomiske situasjon ligner veldig på situasjonen Sovjetunionen var i under Moskva-OL i 1980. Begge har nådd et økonomisk høydepunkt på salg av olje og gass. Datidens kommunistiske nomenklatura er byttet ut med (og ligner?) oligarkene. Begge var/er venner av makt. Da kan det lett gå nedover og makten finne motmakt. Sløsing med ressurser og omfattende korrupsjon gjør et system sårbart. Det så vi med Sovjetunionen. Ser vi symptomene også med Sotsji-OL?

Per capita. I motsetning til Esten O. Sæther har jeg vanskelig med å finne mange positive ting å si om Sotsji-OL. Og at det ligger langt mer enn turister og idrett bak OL til Sotsji. De som er der nå kan sikkert fortelle meg noe annet. Akkurat nå kommer jeg kun på en ting som setter Sotsji-OL i et positivt lys. Per capita får Sotsji-OL (350mrd/142mill=2,6mrd) mer for pengene per capita enn et mulig OL i Oslo (30mrd/5mill=3mrd). Det er da noe.

Det norske hus - i Sotsji

Taket. Snart åpner Norway House i Sotsji. Om det fylles vet jeg ikke. Færre enn vanlig ønsker å dra til vinter-OL. Sist gang Norway House, eller Det norske hus, skapte debatt i Norge var da Torbjørn Jagland lansert sitt store prosjekt. det ble som kjent filleristet. Den avdøde dikteren og samfunnsrefseren Georg Johannessen sa syrlig om Jaglands store prosjekt (fritt etter hukommelsen) at når taket er grunnmuren i det norske hus, da vet du at det går galt. Er det taket som er grunnmuren i Norway House?

Tre grunner. Tanken om Norway House er sikkert bra. Partytelt får alle som kommer dit i godt humør. Men endrer de mening? Det spørs selvfølgelig hva man ønsker. Ved siden av mange "selfies" med betydningsfulle personer ser jeg tre grunner til at det brukes over ti millioner kroner på et slikt tiltak. For det første å promotere ungdoms-OL 2016. For det andre, og i forlengelsen av dette, å promotere et norsk kandidatur til vinter-OL i 2022. For det tredje å promotere Ole Einar Bjørndalen som utøvernes representant i IOC.

Ungdomstelt. Jeg tror alle i IOC er glad for at Norge påtok seg ungdoms-OL. Pengeoverføringen på over 100 millioner kroner viser det. Hvis ikke hadde vinterungdoms-OL vært død ved fødselen. Ungdoms-OL er også Norges beste kort til OL i 2022. Det gir oss fri adgang til IOC helt fram til 2016. Dette blir sikkert en snakkis i teltet.

Hjemme først. Men det er allikevel to problemer (eller utfordringer som man sier i PR-bransjen) med dette stuntet. For det første må opinionen og politikerne i Norge vinnes først. Og for det andre handler internasjonal idrettspolitikk om å gi og ta. De dårlige meningsmålingene for Oslo-OL den siste uka viser at opinionen ikkestøtter helhjertet opp om det store Østlandsprosjektet. At man bruker mange millioner kroner på et telt i Sotsji bidrar helt sikkert ikke i positiv retning. Snarere tvert i mot. Man har først tenkt på taket.

Borte best. Det er heller ikke i Sotsji du vinner hjertene til IOC, for å bruke Heibergs terminologi. Den vinnes alle andre steder enn Sotsji, over hele verden, hele året, hvert år. Den siste tiden har idrettsledelsen i Norge vært svært aktive på store offisielle arrangementer. Men det internasjonale arbeidet til Idrettsforbundet har vært nedprioritert og neglisjert i mange år og selv tilårskomne IOC-medlemmer skjønner hvorfor norske ansikter plutselig dukker opp på steder de ellers ikke har vært før. 2022. De jeg snakker med i internasjonal idrett sier at det hele året kjøpslås om små og store ting før hvert minste seminar. Tusenvis av telefonsamtaler ble for eksempel tatt før IOC-sesjonen i Buenos Aires i fjor der mange beslutninger skulle tas (blant annet OL-by, valg av idrett og valg av president). Interesser ble utvekslet. Slik prat blir overvåket i Sotsji. Det er med andre ord ikke på de formelle arenaene de viktigste samtalene finner sted. Det kan bli kostbar takstein.

Walkover. Hva med Bjørndalen? Jeg tror Bjørndalen har store sjanser til å bli valgt inn i IOC. Han har en stor stjerne i vinteridrettsmiljøet, både fordi han har gjort en god figur som utøverrepresentant i det internasjonale skiskytterforbundet i mange år og fordi han er en merittert utøver. Og han er en av øyenstenene til Vladimir Putin. Betydningen av Norway House for Bjørndalens kandidatur ser man først på hvor mange utøvere med stemmerett som kommer og bespises og bedrikkes i de dagene teltet står med teltpluggene på.

Grunnmuren. Til et levedyktig hus trengs en solid grunnmur. Sotsji har vist at ferdigstilling av hus er en vanskelig øvelse.

Digitalt ballegrep på olympiske sponsorer

Feil for n'te gang. Gerhard Heiberg uttaler i Aftenposten i dag (for n’te gang) at OL er reklamefritt og at IOC ikke har mulighet til å endre politikken i landet som arrangerer OL. Det er feil. IOC tillater ikke at andre enn olympiske sponsorer utnytter OL kommersielt og de krever egne lovhjemler i vertslandet for å sikre disse rettighetene. Er det OL-sponsorene som må få Heiberg og IOC til å innrømme dette?

Olympiske særlover. I 2006 vedtok (for eksempel) den britiske regjeringen - the London Olympic Games and Paralympic Games Act 2006 – som beskyttet de olympiske sponsorene under OL i London i 2012. Når en tilsvarende lov innføres ved et eventuelt OL i Oslo i 2022 vil (for eksempel) Petter Stordalen straffes med store bøter skulle han servere ”Olympisk frokost” på en av sine hoteller under OL, hvis han selv ikke er offisiell OL-sponsor. IOC greier med andre ord å endre politikken i vertslandet når det er til egen fordel. Hva om de mente at beskyttelse av menneskerettigheter var til egen fordel?

Bakholdsmarkedsføring. Særrettigheter for OL-sponsorer springer tilbake til OL i Los Angeles i 1984 og har blitt stadig mer omfattende. Det har også bruddene på reklamereglementet til IOC. Til tross for svært restriktivt reklamereglement og straff for brudd på disse retningslinjene er det mange som utnytter seg av OL for å promotere egne produkter eller saker – på godt norsk kalt ambush marketing eller bakholdsmarkedsføring.

Mange varianter. Du finner mange former for direkte bakholdsmarkedsføring. Det mest kjente eksemplet er American Express’ ”You don’t need a visa [for å besøke Spania]” før OL i Barcelona i 1992. Visa var en av IOCs TOP-sponsorer på dette tidspunktet. Sponsoravtaler med enkeltutøvere kan være angrep på landslagenes sponsoravtaler og lokale kjøpmenn kan bevisst eller ubevisst bruke fem ringer når de promoterer egne produkter og egen virksomhet. Lefdals siste tv-reklame der de spiller den russiske nasjonalsangen og på russiske symboler føyer seg inn i rekken av bakholdsangrep på OL-sponsorater.

Avledningsangrep. I forkant av OL i Sotsji er det en spesiell form for bakholdsmarkedsføring som for alvor har skutt fart, såkalte avledningsangrep. Dette er kampanjer som utnytter seg av oppmerksomheten OL får og som har til hensikt å sette fokus på helt andre ting enn salg og gode sportsprestasjoner. Det er særlig menneskerettighetsorganisasjoner eller pressgrupper som har benyttet seg av denne strategien.

Mister kontrollen. Selv om de store selskapene blir beskyttet av IOCs reklamereglement har årets leker vært et sant mareritt for mange av de største OL-sponsorene, spesielt i sosiale medier. På sosiale medier har de ikke kontroll over egen merkevare og mange av slagordene og #hashtagene de har utviklet for å styrke merkevaren sin har blitt misbrukt og snudd helt på hodet, og på den måten stilt sponsorene i skammekroken. Hensikten til aksjonsgruppene er åpenbar – kan vi ikke overbevise IOC, kan vi presse sponsorene (se pengebingen til IOC).

På defensiven. Coca Cola er en av selskapene som er rammet hardest. Coca Cola la ned nettsiden der vanlige folk kunne legge inn egne meldinger til OL-utøvere på virtuelle Cola-bokser. Siden ble hacket av aktivister som la inn meldinger der Coca Cola ble fremstilt som homofobe. Coca Cola har også fjernet all omtale av OL i Sotsji på sine Youtube-kanaler fordi sjikaneringen har vært så sterk. McDonald’s måtte skrote #hashtagen #CheerstoSochi fordi aksjonsgrupper klistret den til Russlands strenge homolovgivning. Hver gang Procter & Gamble (som blant annet lager såpe), som ikke bare er IOC-sponsor, men også Russlands største annonsør på tv, prøver seg med reklameframstøt blir de fremstilt som hvitvaskere(!) av brudd på russiske menneskerettigheter.

Sponsortørke? Hvis OL-sponsorene enten trekker seg fordi de ikke vil assosieres med menneskerettighetsstandardene i landet OL skal avholdes eller ønsker nye retningslinjer for tildeling av lekene tror jeg IOC og Gerhard Heiberg må revurdere sin tildelingspolitikk og sin politiske rolle overfor olympiske vertsland. Det viser seg ofte at IOC kan hvis de vil, særlig hvis det står penger på spill.