Doping i Madrid

Større enn Lance. Saken mot Lance Armstrong kan føre til mange og lange straffer for han og hans medsammensvorne. Rettsaken Operacion Puerto som starter i Madrid 28. januar 2013 kan få langt større konsekvenser. Saken kan bringe den tidligere spanske statsministeren i vanry, bidra til at langt flere idretter enn sykling blir dratt inn i dopingsølet og den kan påføre Madrid sitt tredje sommer-OL-nederlag på rad.

Rettsak i Madrid. Rettsaken mot den spanske legen Dr. Eufemiano Fuentes og fire medsammensvorne starter i dag. De er anklaget for å ha ledet verdens største dopingring. Under en politiaksjon i 2006 ble det funnet over 200 blodposer som kunne knyttes til syklister. I tillegg fant man lister med kodenavn som knyttes til idrettsutøvere i andre idretter, også.

Dekkoperasjon? Rettssaken er spesiell på to måter. For det første har spanske myndigheter avgrenset saken til kun å gjelde sykkel. Et sentralt spørsmål er hvorfor de bare fokuserer på tohjulinger. Prøver spanske myndigheter å dekke til noe? For det andre kan ikke Fuentes dømmes for å ha bidratt til doping, fordi doping ikke er ulovlig i Spania. Han kan kun dømmes for å ha satt syklistenes helse i fare. Det er vanskelig å bevise. Faren er at dette blir en spansk halvsannhetskommisjon for sykkel – med selvfølgeligheter som allerede er kjent.

Ned for telling? Da Madrid tapte for Rio i 2009 i kampen for å få OL i 2018 var Spanias holdninger til doping et av momentene som svekket det spanske kandidaturet. Det samme kan skje denne gang. Viser ikke spanske myndigheter større iver etter å få sannheten på bordet i dopingspørsmål enn det de viser nå ligger Madrid tynt an også denne gang. Det samme kan paradoksalt være tilfelle hvis de åpner opp alle sluser. Viser det seg at kjente tennisspillere, fotballspillere og friidrettsutøvere har vært med i den samme dopingringen som syklistene, vil spansk idrett gå ned for telling. Da får spanske idrettspamper en helt annen kamp å kjempe. En kamp de skulle startet med for lenge siden.

Djevelsk juss. Isolert sett har denne saken langt større sprengkraft enn Lance Armstrong-saken. Nå er det ryktet til en hel idrettsnasjon som står på spill. Det blir spennende å se om tidligere statsminister Jose Luis Zapatero må bite i seg forsvarstalen han holdt for Alberto Contador i 2010 – det var ingen juridiske grunner til å straffe ham, mente Zapatero. Det er det fortsatt ikke, ifølge spansk lov og det er akkurat det som kan skade Madrids sjanse denne gang. Svaret får vi 7. september

Olympisk X-faktor

X-faktor. Utvelgelse av OL-by her i København ligner veldig på Idol og X-faktor. Men den avanserte talentkonkurransen i kongens by skiller seg fra de andre reality-programmene på to måter. For det første er ukjente middelmådigheter byttet ut med konger, statsministere og presidenter. For det andre er det i København dommerne som sitter igjen som vinneren.

Snobbe ned. For min egen del er det spesielt å være på IOC-kongressen i København. Ikke bare fordi jeg som frivillig møter mange av dem jeg treffer i jobbsammenheng i kongressuniform for frivillige. De jeg møter lurer egentlig på hva jeg holder på med. Det kan de godt. Som frivillig var jeg en av de få som fikk være i presentasjonsrommet der de fire kandidatene presenterte sitt OL-prosjekt. Journalister med all verdens erfaring måtte sitte i et rom utenfor. Noen ganger lønner det seg å snobbe ned…

A-kjendiser. Det var også spesielt fordi så mange stats- og regjeringssjefer, kjendiser og dignitærer var samlet på ett sted for å se beslutningen om hvor et idrettsarrangement skal finne sted. Jeg nevner blant annet Barack Obama, Oprah Winfrey, Sebastian Coe, Lula, Kong Juan Carlos, Prinsesse Anne, Sergej Bubka, Raul Gonzales, Migel Indurain, Sepp Blatter, prinsesse Benedicte, Yukio Hatoyama og Gerhard Heiberg – i ikke-prioritert rekkefølge. Som Jacques Rogge sa på åpningen av IOC-kongressen i dag – Pierre de Coubertin ville gnidd seg i øynene.

Milliard. Og det er meget spesielt at så mange interesserer seg for tildelingen av OL. Noen sier at en milliard mennesker fulgte med på tv for å se Rogge åpne konvolutten med stemmeresultatet. At Lula, Kong Juan Carlos, Barack Obama og Yukio Hatoyama adresserer Jacques Rogge og IOC og trygler om at deres by og land må få OL, er også spesielt. Dagen etter (i dag) talte FNs generalsekretær til IOC og nesten pinlig naivt logret for ringenes herrer. Enten betyr det at IOC for alvor blitt en aktør i internasjonal politikk eller så er det nok et bevis på FNs generalsekretærs blandede dømmekraft. Uansett er IOC-kongressen i København en stor suksess – for IOC.

Ingen Obama-effekt. Personlig mener jeg det er to hendelser i forbindelse med utdelingen av OL i 2016 som viser IOCs nye og mer sentrale plass i internasjonal politikk. Det første er, som mange andre har påpekt, at Rio gikk av med seieren. De fleste av dem jeg har snakket med som sitter nært stemmeknappen sa at det var tre ting som gjorde at Rio vant – de hadde en god søknad, Rio med Lula i spissen hadde en god presentasjon og det var vanskelig å se bort fra at Sør-Amerika aldri har holdt et OL før. Obama-effekten var med andre ord ikke nok. Jeg tror mange har overdrevet Obama-effekten, inkludert Obama selv. Mange – meg medregnet – har pekt på Gro Harlem Brundtland, Tony Blair og Vladimir Putins vellykkete innsats for sine kandidater. Det man glemmer er at denne gangen hadde alle søkerbyene sterke personligheter i sin stab og de mest betydningsfulle politikerne på podiet. Når man i tillegg vet at amerikanerne ikke er svært populære i IOC og alle de andre kandidatene hadde høyt respekterte IOC-medlemmer i sine delegasjoner skal det mer til enn å stille opp med Barack Obama i drøye fire timer – viste det seg.

Reven fornøyd. Ved siden av de som støttet Rio var det et par stykker i Bella Center som smilte ekstra bredt da Chicago røyk ut – det var reporterne fra Fox News. De kunne rapportere tilbake at heller ikke denne gangen greide Obama å få til en seier på den internasjonal arena, kanskje han burde brukt mer tid på helsereformen?

Doping og storpolitikk. Den andre hendelsen som viser IOCs tiltrekningskraft og styrke – men som har gått under radaren til de fleste – skjedde i spørrerunden etter hver presentasjon. Det var to IOC-representanter som stilte spørsmål til alle søkerbyene – prins Albert av Monaco og svensken Ljunqvist, leder for IOCs medisinske komité. Albert spurte i hovedsak om hva man trodde ville bli arven etter OL. Det var i denne sekvensen at Barack Obama hadde sitt store øyeblikk. I frustrasjon over det dårlige svaret til den amerikanske delegasjonslederen tok han ordet og sa at arven til Chicago-OL ville være at alle som dro til Chicago skulle føle at det var enkelt å komme til USA. Betyr det at han hadde lettet på visumbestemmelsene hvis Chicago hadde fått OL? Det får vi aldri vite. Det var Ljunqvist som virkelig fikk bundet stats- og regjeringssjefen til masten. Da han spurte alle kandidatene om den nasjonale lovgivningen i de fire landene var på linje med IOCs dopingregler, dvs. at man kan straffeforfølge dopere og dopingmistenkte innenfor IOCs eget domsapparat konkurrerte Obama, Zappatero, Lula og Hatoyama? Om å si at det gjorde det og hvis ikke skulle nødvendige endringer foretas. Her dro flere en hvit løgn, særlig Obama – USA har et godt stykke igjen før de oppfyller IOCs og WADAs dopingkrav. Det er enestående at stats- og regjeringssjefer kappes om å tilpasse sin lovgivning for å tilfredsstille en ikke-statlig aktør som i utgangspunktet kun skal drive med idrett. Hvis noen har andre eksempler vil jeg gjerne få vite det, men jeg tror dere kan spare dere bryet med å finne det ut.

Og vinneren er? IOC! Å stille opp som OL-kandidat er en dyr og risikofylt sport. Det er brukt over fire milliarder kroner på utforming av søknader og oppføring av IOC-kongressen. IOC – som kun har bruk en liten del av disse pengene og sikkert mangedoblet sin markedsverdi – sitter igjen som den store vinneren. Det er noe å tenke over!

Spansk EM-floke (oppdatert 22. juni 2008)

Vinner Spania EM får du neppe se spanjolene synge nasjonalsangen. De har nemlig ingen!

Nasjonalsangen er viktig i internasjonale idrettsmesterskap. Særlig når man vinner. Medaljeoverrekkelse og avspilling av nasjonalsangen er kronen på verket for idrettsutøvere som vinner og for landsmenn som har støttet sine helter. Det er alltid spennende å se om idrettsheltene synger med når melodien starter. Ikke alle synger med. Enten fordi følelsene tar overhånd eller fordi man ikke husker alle ordene. Eller fordi det ikke finnes noen tekst. Det siste er tilfelle med Spanias nasjonalsang, hvis man kan kalle den det. Hvor ofte har du sett en spanjol synge på en medaljeseremoni eller i forkant av en landskamp? I beste fall har du hørt la la la...

Dette hadde den spanske olympiske komité tenkt å gjøre noe med. I fjor høst lanserte de en tekstkonkurranse. Den seksmannssterke komiteen fikk inn 7000 forslag. Det var planlagt at vinnerteksten skulle synges av Placido Domingo på en galla 21. januar, og at det skulle samles inn 500000 underskrifter for at teksten skulle kunne behandles og godkjennes i det spanske parlamentet. Men slik gikk det ikke. Da vinnerteksten lakk ut til pressen tidligere i januar fikk den unison slakt av politikere og kommentatorer. Den tidligere sosialistiske kulturministeren Carmen Calvo mente den var gammeldags, ventrepartiets leder Gaspar Llamazares mente den lignet for mye på Franco-versjonen (den starter med Viva Espana), og lederen for et av de katalanske partiene, Artur Mas, mente den var for spansk. Selv det konservative Folkepartiet, som har ny nasjonalsang som valgkampsak var lunken. Den unisone motsanden førte til at OL-komiteen trakk forslaget og avlyste alle arrangementer knyttet til den nye sangen.

Det er ikke første gang at man i Spania prøver å sette ny tekst til Marcha Real, en militærmarsj fra 1770 og kong Carlos IIIs regjeringstid. Teksten som ble laget og sunget under Franco ble fjernet i 1978, og siden det har ikke spanjolene hatt en offisielt godkjent tekst. Den forrige statsministeren José Maria Aznar nedsatte en komité for å lage en ny tekst, men komiteen greide ikke å bli enig.

At den spanske olympiske komitéen tok dette initiativet er ikke overraskende. Dette er et ledd i kampen om å få sommer-OL til Madrid i 2016. Håpet var å vise et samlet Spania i kampen for å få OL og større engasjement blant de som bor i Spania. Etter manges oppfatning var Barcelona-OL i 1992 katalanernes OL. Håpet er at Madrid 2016 skal samle hele Spania. Hvis arbeidet med å få skrevet en ny nasjonalsang er en målestokk på denne målsettingen har den spanske OL-komiteen fortsatt en lang vei å gå. Det er fristende å klistre tiltaket opp til Don Quijotes håpløse kamp for tilværelsen. Særlig når vinnerteksten ble skrevet av en arbeidsløs mann fra La Mancha, Quijotes hjemby...

Det er med andre ord ikke bare Norge som sliter med å samle seg om nasjonalsymboler, slik vi ser i debatten om den nye NFF-logoen. Spania er i større vansker!