Skandale-rittet

Dreyfus-saken. Mange forbinder Tour de France med dopingskandaler. Faktum er at Touren ble dannet i kjølvannet av kanskje den største franske politiske skandalene gjennom tidene: Dreyfus-saken, en skandale om antisemittisme og spionasje.

J’Accuse. Da Emile Zola i 1898 skrev det åpne brevet J’Accusse til den franske presidenten i protest mot behandlingen av den fransk-jødiske kapteinen Alfred Dreyfus, hadde Dreyfus-saken pågått i fire år. Dreyfus ble arrestert i 1894, anklaget for å ha overlevert hemmelige dokumenter til den tyske ambassaden i Paris. Dreyfus ble feilaktig dømt for spionasje i 1894 og i 1899. I 1906 ble han frikjent, benådet og han fikk oppreisning. Det franske forsvaret erkjente ikke hans uskyld før i 1995.

Splittelse. Dreyfus-affæren skapte store bølger og motsetninger i Frankrike, også i sykkelmiljøet. Comte Dion var en av Frankrikes største industriherrer på denne tiden, og eide blant annet en sykkelfabrikk. Dion markedsførte sine produkter i sportsbladet Le Vélo som var eid av Pierre Giffard. Den 3. juni 1899 deltok Dion i en demonstrasjon som støttet arrestasjonen av Dreyfus. Demonstrasjonen var tydelig anti-jødisk. Dions engasjement førte til at han kom i klammeri med politiet. Han ble arrestert og han brøt Giffard som hadde skrevet flere støtteerklæringer til Dreyfus i Le Vélo. På dette tidspunktet var opplaget på Le Vélo ca. 80.000 og bladet hadde ingen rivaler. Fiendskapet som oppsto førte til at Dion sluttet å annonsere i Le Vélo og til at han sammen med kjente industriherrer som Adolphe Clèment og Edouard Michelin stablet på beina et nytt sykkelblad, L’Auto Vélo. I 1902 byttet de navn til L’Auto fordi navnelikheten med Giffards blad var for stor.

Piperenseren. Da dette skjedde var Le Vélo en sentral aktør i de klassiske rittene Bourdeux-Paris, Paris-Brest-Paris og Paris-Roubaix. Løpene ga god reklame til sykkelprodusentene som annonserte i Le Vélo (sykkelen som vant Paris-Brest-Paris i 1891 veide 21 kg og hadde én bremse!). For å ta opp kampen med Le Vélo og for å få markedsført sine sykler lanserte Dion den vanvittige ideen om et sykkelritt Frankrike rundt, og i januar 1903 presenterte L’Auto Tour de France. Rittet var da delt opp i seks etapper og var 2428 km langt. Første etappe fant sted 1. juli 1903 og ble vunnet av den franske sykkelryttern Maurice Garin - med klengenavnet ”Den lille piperensern”. Garin var også den første sammenlagtvinneren av Touren. Rittet var en stor suksess og det nye bladet fikk en flying start. Syv – 7! – minutter etter at løperne var kommet i mål gikk 130.000 kopier av L’Auto i trykken.

Skandale-rittet. At grunnleggerne av Touren var blant skandalemakerne i Dreyfus-saken tror jeg svært få tenker på når de passerer Champs Elysees i gult, grønt, hvitt og polkadott. Uansett er alle skandaler i Tour de France småtteri mot skandalen som skapte verdens største sykkelritt!

Doping større kraft enn krutt?

Et raskt søk på Google gir meg 11,400 treff på kombinasjonen Tour de France og doping. Kombinasjonen Tour de France og terror gir meg bare 115 til tross for at det onsdag gikk av to bomber med 30 minutters mellomrom i den spanske Navarra-regionen før Tour de France-sirkuset entret den lille spanske byen Belagua - selv om det heter Tour de France er rittet også innom andre land – i år Storbritannia, Belgia og Spania. Bomben eksploderte før rytterne passerte og rytterne merket ingen ting til hendelsen.

Det er sjelden at det forekommer terrorisme i tilknytning til store sportsarrangementer selv om anslag ved slike arrangementer kan gi terrorister stor publisitet. Denne gang fikk gjerningsmennene mindre oppmerksomhet enn det de hadde håpet på. Bombene var varslet to timer før de ble detonert av en som hevdet at han representerte den spanske separatistorganisasjonen Euskadi Ta Askatasuna (ETA), som tidligere i år avblåste 15 månder lange våpenhvilen med de spanske myndighetene. ETA har over 800 liv på samvittigheten, og så sent som i desember i fjor drepte de to personer i en bombeeksplosjon på flyplassen i Madrid.

Hvis det er ETA som står bak, må aksjonen sies å være lite vellykket. Manglene på pressedekning skyldes flere ting. For det første ble ingen skadet. For det andre var eksplosjonene små og langt fra veien der rittet gikk. For det tredje var store deler av verden mer opptatt av doping og dopingrykter enn av kuler og krutt. Det viser Google-søket mitt.

Like merkelig som dårlig oppmerksomhet er det at det er ETA som står bak eksplosjonene. For det første fordi bombene var små og plassert på et sted som vanskelig ville skade noen. Hovedformålet til terrorister er som oftest å skape frykt, og det gjør man ved å skade eller drepe uskyldige på en overraskende måte og på uventet sted. For det andre fordi baskerne har sykkelaget Euskadi-Euskaltel med i Touren. Hvorfor ødelegge for dem?

Uansett viser hendelsen at sportsdekningen noen ganger overskygger politiske markeringer som terrorisme. På den måten har doping bidratt til å trekke fokuset bort fra feige politiske handlinger.

Sannhetskommisjon for dopere?

Gode råd er dyre for den internasjonale sykkelfamilien etter alle dopingavsløringene i Tour de France i år. Og mange råd blir gitt for å få bukt med ondet. Noen mener at sponsorene bør trekke seg og at tv-kameraene bør slås av for at de nasjonale og internasjonale sykkelforbundene og de forskjellige sykkellagene skal skjønne alvoret. Andre mener at de viktigste sykkelrittene bør avlyses. Atter andre mener dopingkontrollene bør bli strengere og klarere. Stipendiat ved Norges Idrettshøgskole Dag Vidar Hanstad lanserer f.eks. fem strakstiltak for å få bukt med dopingen: 1) flere og bedre tester; 2) mer effektiv meldeplikt; 3) strengere straffer; 4) straff flere enn utøveren; og 5) bedre koordinering mellom de nasjonale og internasjonale antidopingbyråene.

Det er to ting man må gjøre for å kvitte seg med doping i sykkelsporten (og i andre sporter). Det ene er å få kartlagt dopingens omfang. Det andre å forhindre doping i framtiden. Disse to forholdene henger nøye sammen. Greier man ikke å ta dem som doper seg og deres medhjelpere, og avslører deres metoder vil heller ikke framtidens antidopingarbeid bli god nok.

Til nå har dopingjegerne vært på etterskudd. De fleste er av den oppfatning at ikke alle med ureint mel i posen blir tatt, verken på utøver- eller ledersiden. Bare det at det er slike mistanker er uheldig for sykkelsporten. Hva skal til for å komme ondet til livs?

Hva med en sannhetskommisjon etter mønster fra Sør-Afrikas oppgjør med apartheidtiden? Den sørafrikanske sannhets og forsoningskommisjonen hadde til hensikt å få kartlagt omfanget av undertrykking av svarte i Sør-Afrika mellom 1948 til 1994. Noe av tanken bak en slik sannhetskommisjon var at det var viktigere å få fram sannhet og kunnskap om undertrykkingen som skjedde enn å straffe hver enkelt som hadde bidratt til undertrykkingen. Dette var en måte å forsone seg med fortiden på og måten å se framover på.

Det sentrale var at man sto overfor både strukturelle og individuelle problemer og at de to problemen ikke lett lot seg skille fra hverandre. For sykkelsporten betyr en sammenkobling av strukturelle og individuelle faktorer at både den som kun gir utøveren skylden for det som skjer, og utøvern som skylder på at han/hun har brukt doping fordi det har vært en del av sykkelkulturen, tar feil. Derfor blir det både feil å slette idrettsutøvere fra resultatlistene i ettertid og avlyse sykkelsporten, siden ikke alle syndebukkene er tatt og ikke alle er dopet!

Hva om det internasjonale sykkelforbundet (UCI) laget en kommisjon der alle som hadde noe å melde om doping, i går og i dag, fikk ytre seg fritt om det de veit om doping, uten fare for å bli straffet for involvering i doping? Man kunne opprettet en kommisjon for utøvere, en kommisjon for ledere og en kommisjon for sponsorer. Da er sannsynligheten for at mer gruff kommer til overflaten større og muligheten for å få kartlagt omfanget av doping større enn tilfellet er i dag. Det kan igjen føre til at dopingjegerne får oversikt over dopingmetoder og dekkoperasjoner som ikke tidligere er kjent for dem. Det vil styrke dopingarbeidet.

Samtidig må det settes en klar grense for når amnesti ikke lenger er aktuelt. Setter man i gang en slik sannhetskommisjon umiddelbart etter årets Tour de France kan man f.eks. si at den som blir tatt i doping eller medvirkning til doping (ledere og sponsorer) fra og med Beijing-OL i 2008 vil bli utestengt på livstid. Dermed basta!

En slik sannhetskommisjon kan i tillegg til å avdekke doping og dopingmetoder også nyansere debatten omkring doping. Debatten er svært preget av skinnhellighet. Jeg er enig med Dag Otto Lauritsen, Dag Erik Pedersen, Jostein Willmann, Knut Knudsen m.fl. som kaller dopere for drittsekker, møkkafolk osv. Samtidig sitter jeg med følelsen av at de veit mer om doping enn de vil innrømme. Kanskje en sannhetskommisjon får dem og andre til å bidra til å få bukt med ondet og til å redde sporten?

Tour de France i London

Prologen og første etappe av årets Tour de France vil få stor oppmerksomhet av flere grunner. For første gang starter Tour de France i London. Prologen starter lørdag 7. juli og vil gå i London, og dagen etter går første etappe av stabelen mellom London og Canterbury i Kent. Det er ikke første gang Tour de France går i England. I 1974 gikk en etappe i Plymouth, og i 1994 gikk en etappe fra Dover til Brighton og en annen tur/retur Portsmouth. Men dette er alstå første gang at åpningsetappene finner sted i England.

En annen grunn til ekstra interesse for årets Tour er at sykkelrittet finner sted rett etter terrorbombene i London og Glasgow. Mange har spekulert på hvorfor Storbritannia har blitt rammet av terror akkurat nå. Noen har relatert det til Tony Blairs avgang som statsminister, andre til at terroristene ville ramme turistindustrien, eller skape frykt før Tour de France.

Terrorister har en tendens til å velge seg ut symbolske datoer for terrorangrep. Og åpningsdagen for årets Tour de France er en slik dato. 7. juli i år er toårsdagen for bombeangrepene på undergrunnen i London 2005 da 52 ble drept og flere hundre såret. I tillegg til den generelt høye sikkerhetsberedskapen i London i disse dager vil årets Tour de France bli ekstra preget av sikkerhetstiltak. Samtidig har Londons borgermester Ken Livingston uttalt at Touren i London skal vise terroristene at London fungerer som vanlig til tross for terrotrusselen mot byen. Livingston har også sagt at Touren skal tjene som minnesmarkering for de som døde for to år siden.

Arrangørene av Tour de France regner med at ca. 2 millioner mennesker vil møte opp for å se sykkelrytterne tråkke seg igjennom Londons gater. Om dette blir en symboldag for sykkelsporten og terrorofre eller for terrorister gjenstår å se.

Dreyfus-saken og Tour De France

Etter at Thor Hushovd er blitt en av publikumsfavorittene i Tour De France har sykkelinteressen tatt av i Norge. Flere og flere nordmenn drar til Frankrike for å følge rittet på nært hold, andre sitter timesvis foran tv-skjermen for å se om Hushovd har sykkellengdene på sin side. Det mange ikke veit når de ser sykkelrittet er at hele ideen om Tour De France ble unnfanget under Dreyfus-saken i Frankrike, på slutten av 1800-tallet.

Da Emile Zola i 1898 skrev det åpne brevet J’Accusse til den franske presidenten i protest mot behandlingen av den fransk-jødiske kapteinen Alfred Dreyfus, hadde Dreyfus-saken pågått i fire år. Dreyfus ble arrestert i 1894, anklaget for å ha overlevert hemmelige dokumenter til den tyske ambassaden i Paris. Dreyfus ble feilaktig dømt for spionasje i 1894 og i 1899. I 1906 ble han derimot frikjent, ble benådet og han fikk oppreisning. Det franske forsvaret derimot erkjente ikke hans uskyld før i 1995.

Dreyfus-affæren skapte store bølger og motsetninger i Frankrike, også i sykkelmiljøet. Comte Dion var en av Frankrikes største industriherrer på denne tiden, og eide blant annet en sykkelfabrikk. Dion markedsførte sine produkter i sportsbladet Le Vélo som var eid av Pierre Giffard. Den 3. juni 1899 deltok Dion i en demonstrasjon som støttet arrestasjonen av Dreyfus. Demonstrasjonen var tydelig anti-jødisk. Dions engasjement førte til at Dion både kom i klammeri med politiet som arresterte ham, og til brudd med Giffard som hadde skrevet flere støtteerklæringer til Dreyfus i Le Vélo. På dette tidspunktet var opplaget på Le Vélo ca. 80000 og bladet hadde ingen rivaler. Fiendskapet som oppsto førte til at Dion sluttet å annonsere i Le Vélo og til at han sammen med kjente industriherrer som Adolphe Clèment og Edouard Michelin stablet på beina et nytt sykkelblad, L’Auto Vélo. I 1902 byttet de navn til L’Auto fordi navnelikheten med Giffards blad var for stor.

Da dette skjedde var Le Vélo en sentral aktør i de klassiske rittene Bourdeux-Paris, Paris-Brest-Paris og Paris-Roubaix. Løpene ga god reklame til sykkelprodusententene som annonserte i Le Vélo (sykkelen som vant Paris-Brest-Paris i 1891 veide 21 kg og hadde én bremse!). For å ta opp kampen med Le Vélo og for å få markedsført sine sykler lanserte Giffard den vanvittige ideen om et sykkelritt Frankrike rundt, og i januar 1903 presenterte L’Auto Tour de France. Rittet var da delt opp i seks etapper og var 2428 km langt. Første etappe fant sted 1. juli 1903 og ble vunnet av den franske sykkelryttern Maurice Garin - med klengenavnet ”Den lille piperensern”. Garin var også den første sammenlagtvinneren av Touren. Rittet var en stor suksess og det nye bladet fikk en flying start. Syv – 7! – minutter etter at løperne var kommet i mål gikk 130000 kopier av L’Auto i trykken.

I over 100 år har sykkelrittet gledet og ergret mange. Selv om det ligger mye politikk i å få arrangere en etappe i rittet og at det har gått mye politikk i å ta dopingsyndere er det ingenting som kan måle seg med det politiske spillet som førte til at rittet ble etablert!

Beckett, Godot og Tour De France

Årets Tour De France nærmer seg. I den forbindelse har jeg en godbit som kobler sammen Samuel Beckett og sykkelkonkurranser i Frankrike, og som virkelig viser at Beckett hadde humor.

Teaterstykket “Vente på Godot” har hatt stor suksess verden over. Hvem var Godot? Jeg tror han var en sykkelrytter! Beckett selv kokketerte med ulike historier om hvem Godot er (var). En av de minst kjente historiene om Godot er at han var en sykkelrytter! Historien er interessant fordi det gir et bilde på det sentrale temaet i ”Vente på Godot” (venting) og kanskje den kan få sykkelinteresserte til å gå på teater.

Den kanadiskfødte litteraturviteren Hugh Kenner (1923–2003) skriver i essayet ”The Cartesian Centaur” fra 1960-årene at Beckett skal ha fortalt at da stykket ble skrevet, figurerte den franske sykkelveteranen Christian Godeau (uttales som Godot) på resultatlistene i diverse sykkelritt. Godeau var en ”stayer” med relativt gode resultater i endagsritt, klassikeren Bordeaux–Paris (600 km) og nasjonale mesterskap. Han deltok imidlertid aldri i Tour de France.

Er sammenhengen mellom sykkelrytteren og navnet i tittelen på stykket tilfeldig? Neppe. ”Vente på Godot” handler ikke om et sykkelritt. Men venting på noe eller noen er et viktig motiv i Becketts diktning. Det er det også for dem som venter i timevis på ett sted under en etappe i Tour de France, for i løpet av ett fattig sekund å se sin mann passere – om han i det hele tatt kommer til passering. Beckett var allsidig sportsinteressert (cricket, boksing, fotball og sykkel) og sykkelmotivet forekommer i flere av hans tekster (Mercier and Camier, More Pricks than Kicks, Molloy, Watt og The Third Policeman). Den siste norske gjendiktiningen er det Jan Erik Vold som er skyld i. Synd for ham at stykket ikke kan knyttes til Bislett og skøyter!(En omgjort Klassekampen-artikkel fra 15. juli 2005)