En ny generasjon idrettsutøvere

Bredde versus elite. I Norge er mange bekymret for balansen mellom elite og bredde. Diskusjonen går mellom dem som mener elite skaper bredde og dem som mener det motsatte. Et sentralt spørsmål i denne debatten er om tidlig spesialisering gjør at du kun dyrker fram ”idrettsbroilere” og at man på den måten skyver de mindre talentfulle ut av idretten. Med andre ord at vi fostrer fram noen få idrettskjendiser og at grasrotstilnærmingen til idrett forsvinner. Dette er også problemstillinger vi finner igjen i andre land. New York Times har de siste dagene skrevet om dette, og her finner vi to helt forskjellige retninger i amerikansk idrett.

Gentesting av barn. I Boulder, Colorado tilbyr et firma gentesting av barn for å finne ut hvilken idrettsgren de har anlegg for å bli god i. For mange foreldre er kartlegging av et slikt gen av interesse fordi det kan åpne veien for sportsstipender og utdanning på amerikanske universiteter. Men kan man finne et slikt gen? Kritikerne av slik testing sier at dette enten er uetisk eller at slik testing er svindel, eller begge deler. De etiske aspektene ved slik testing må diskuteres – også i Norge. Denne diskusjonen må også knyttes til den siste generasjonen doping – gendoping, og den bør omfatte flere enn de som deltar i idrett. Genforskning i idretten gir assosiasjoner til mellomkrigstidens raseforskning. Spørsmålet er om raseforskningen er på vei tilbake i ny drakt og at idretten (igjen) blir den fremste testarenaen.

Fra gener til nye grener. Men det er håp for de sportsgenløse – også i USA. Idrett som ikke er organisert av amerikanske universiteter, men av studenter og andre frivillige, er i sterk utvikling i USA. Den profesjonelle universitetsidretten blir organisert av National Collegiate Athletic Association (NCAA) og National Association of Intercollegiate Athletics (NAIA). Idrettene organisert under disse paraplyene møter konkurranse på to fronter fra grasrotsidretten. På den ene siden blir det etablert ligaer i de samme idrettene som NCAA og NAIA organiserer. På den annen side etableres det konkurranser i alternative idretter. Av idretter som er i sterk vekst på grasrotplanet er volleyball, fotball og tennis – av de etablerte idrettene - og brasiliansk kampsport, abborfiske og ballroom-dansing – av de mindre etablerte idrettene. Det som kjennetegner den nye grasrotsbevegelsen er at den får liten eller ingen støtte fra universitetene eller fra det offentlige, at dugnader og frivillig innsats sørger for at konkurranser holdes og lag opprettholdes, og at det er kontingentbasert.

Vekst uten veksthormoner. Det er flere grunner til denne veksten. Én viktig grunn er at flere amerikanere går på universitet enn tidligere og at universitetene derfor ikke greier å tilfredsstille behovet til den økte studentmassen – verken innenfor de tradisjonelle idrettene eller i idretter som man ikke finner innenfor universitetssystemet. En annen grunn er at mange studenter ønsker å styre etter egne regler og prinsipper og ikke etter regler som er rigide (må man for eksempel være med på hver trening for å spille på laget?) eller som har for stort innslag av kommersialisering (kan vi velge et annet draktmerke?). Finanskrisen kan også ha spilt inn på dette området. Finanskrise har ført til mindre penger til universitetsidrettene og til nedlegging og nedprioritering av flere idretter. Dette har skapt et ”marked” for alternative måter å organisere idretten på.

Genmangel. Den kanskje viktigste årsaken til denne oppblomstringen er at ikke alle har et utpreget sportsgen, men kun er glad i å drive idrett på et nivå man behersker og som lar seg kombinere med annen aktivitet - for eksempel studier. Fortsetter grasrotsbevegelsen å vokse kan støttespillerne til gentesting av barn få sterk motstand i USA. I tillegg kan nordmenn som ønsker å slå et slag for breddeidretten henvise til grasrotbevegelsens økende styrke i USA. Ikke verst bare det.

Hva skal vi med ungdoms-OL?

Singapore skal arrangere IOCs første ungdoms-OL. Det kunngjorde IOC-president Jacques Rogge i OL-museet i Lausanne torsdag 21. februar. Singapore fikk 53 stemmer mot Moskvas 44. Lekene er for ungdom mellom 14 og 18 år. I tillegg til konkurranser skal det satses på et utdanningsprogram der ungdommene skal lære om i de olympiske idealer og hvordan sport skal kunne bidra til et bedre samfunn.

Ungdoms-OL er en oppfyllelse Pierre de Coubertins drøm om fredelig kappestrid mellom ungdom. Sport skal bidra til allmenndannelse og gjensidig respekt. Tross store ord er det også andre motiver bak et slikt OL.

Først og fremst handler dette om penger og oppmerksomhet. At det blir lagt til Singapore passer allerede inn i IOCs kamp for å få skikkelig fotfeste i Asia, Markedspotensialet der er stort. Og skal man nå ungdommen må man gi dem noe de kan identifisere seg med. Ungdoms-OL vil øke IOC tv-inntekter og det vil gi den eksklusive organisasjonen et ungdommelig image. Det er viktig å se IOCs konflikter med EU i lys av denne utviklingen. Et av argumentene til IOC for at EU ikke må få retten til styre idretten er at det vil kunne føre til at myndigheter og organisasjoner på andre kontinenter følger etter. Det vil true IOCs selvstendighet – eller autonomi – og på den måten hindre IOC i å kontrollere egne markedsinteresser og eget regelverk i andre deler av verden.

Det er flere innvendinger mot ungdoms-OL. For det første kan det stilles spørsmål ved om det er plass og behov for flere store mesterskap. Nyhetsmediene er allerede fulle med referater fra internasjonale mesterskap, det vil bli flere omfattende søknadsprosesser, vi kan frykte at stadig yngre utøvere tyr til doping for å hevde seg i leker med stor prestisje, og det kan skape gi profesjonalisering av unge utøvere. Det siste er ikke minst aktuelt i Norge. Bestemmelser om barneidrett i Norge sier f.eks. at det ikke skal brukes resultatlister før man er 11 år. Vi har allerede startet en diskusjon om å senke denne aldersgrensen, og med flere konkurranser som henvender seg til ungdom vil presset mot aldersgrensen øke. Vi må jo være forberedt på å hevde oss i slike konkurranser?

En annen innvending er at det allerede finnes flere leker og mesterskap som henvender seg til ungdom. Hvorfor ikke samarbeide tettere med dem og på den måten oppfylle de olympiske idealer – og på den måten skape forståelse og gjensidig respekt.

Ved siden av internasjonale ungdomsmesterskap i regi av de internasjonale idrettsforbundene finner vi f,eks. mesterskap som arrangeres av forskjellige religiøse trossamfunn. Muslimene, katolikkene og jødene har f.eks. hver sine mesterskap som kan gå inn under kategorien ungdoms-OL. FISEC-lekene er en årlig idrettskonkurranse som samler katolske skoleelever mellom 14 og 17 år. Leken har funnet sted siden 1948. Mellom 1948 og 1959 var dette leker bare for gutter. Mellom 1959 og 1980 hadde de separate leker. Fra 1980 har de deltatt sammen. Pierre de Coubertin var selv katolikk og hadde gått på jesuittskole i Paris. Hva hadde han sagt om disse lekene? Jacques Rogge velsignet lekene i Ungarn i 2007. Det spørs om IOC-presidenten vier dem like stor oppmerksomhet i 2010. Jødene har sine Maccabiah-leker som de arrangerer hvert 4. år. Disse lekene har både junior og seniorkonkurranser, og også konkurranser for bevegelseshemmede. Ungdomslekene er for ungdom mellom 16 og 23 år. Lekene har foregått siden 1932, men ikke mellom 1938 og 1950. De neste lekene finner sted i 2009. Muslimenes har også sine leker. Men de er ikke like etablert. Tyrkia arrangerte Islamic Games i 1980. Da kunne både menn og kvinner delta. Muslimske leker fikk et opphold helt til til Iran arrangerte Muslimske kvinneleker i 1993, 1997, og 2001. I 2005 arrangerte Saudi Arabia de første Islamske solidaritetsleker. Det skulle hjelpe til å styrke båndene mellom muslimske stater. Et spesielt trekk ved lekene i Saudi Arabia var kristne var velkommen til å delta, men ikke kvinner. Det er med andre ord rom for forbedringer. I det store og det hele ligner begrunnelsen for å ha disse lekene argumentene Coubertin brukte på slutten av 1800-tallet. I tillegg har vi Homo-OL og forskjellige leker for bevegelseshemmede og utviklingshemmede. For å nevne noen.

Det disse lekene viser er at forskjellige grupperinger samles for å skape en sterkere gruppetilhørighet og for å kjempe mot hverandre i fredelig kappestrid. Dette er viktigere enn det kommersielle, og bygger på flere måter videre på de olympiske idealer om forbrødring og forståelse. Hvorfor satser ikke IOC på samarbeid med disse lekene? Er det fordi de ikke passer inn i den moderne olympiske idé?

EU og fotballens autonomi (oppdatert 29. mai 2008)

Blatters lov. FIFA-president ønsker å Sepp Blatter ønsker å begrense antall utlendinger på klubblagene. Maks 5 i følge ham. Med sitt forslag har han allerede kommet i konflikt med EU-kommisjonen om fri flyt av arbeidskraft. UEFA vil også begrense antall utlendinger ved å kreve at 8 av 25 spillere er lokalt utviklet. NFF ønsker at dette tallet skal være 14. UEFA har til en viss grad kommet UEFA i møte, men forstatt er det en del uløste problemer. Og ikke alle problemene knytter seg direkte til EUs regel om arbeidskraft. Det største problemet kan paradoksalt nok være økt import av utenlandske spillere.

NFF tøffest i klassen? I Norge har det allerede vært diskusjon om Norges Fotballforbunds (NFF) kvoter for egenproduserte fotballspillere . Dette er en debatt om NFFs mulighet til å forme eget regelverk uten innblanding utenfra – på fagspråket kalt fotballens autonomi. NISO, som står på spillernes side, tror at den norske regelen om at 14 av 25 spillere på førstelaget skal være egenproduserte strider i mot EØS-avtalen, og regelen om fri flyt av arbeidskraft. Selv om et slikt spørsmål best kan besvares ved at saken bringes inn for Europadomstolen ligger hovedproblemet i forhold til EU og EØS et helt annet sted. Det dreier seg ikke om kvoter, men om hensyn til utnyttelse av unge spillere fra andre deler av verden.

UEFAs lange kamp. UEFA (og indirekte NFF) og EU har lenge vært i tottene på hverandre. Det er fordi Europadomstolen tidligere har sagt at nasjonale kvoter ikke er tillatt (Dona-dommen 1976) og at spillere kan gå vederlagsfritt når kontraktstiden er over (Bosman-dommen 1995). Disse sakene satt UEFAs regelverk til side og ble av de høye herrer i UEFA betraktet som en trussel mot organisasjonens autonomi – altså evnen til å styre i eget hus. Videre førte dette til svært dårlig klima mellom EU og UEFA. De siste årene har imidlertid UEFA og EU nærmet seg hverandre. Det er flere grunner til det.

For det første har UEFA endret strategi i saker som berører EUs lovgivning. UEFA har innsett at man må ta hensyn til EUs lovgivning når det utformes nye regler, organisasjonen legger mer fokus på fotballens samfunnsmessige rolle enn tidligere, og den har innsett at man ikke må provosere EU unødvendig for å beholde sin egen integritet. På dette området er UEFA faktisk mer på kant med FIFA enn EU.

For det andre har EU begynt å ta sport og fotball mer på alvor. På den ene siden mener EU at man må få oversikt over og kontroll på de store transaksjonene i fotballen og det uoversiktlige arbeidsmarkedet. På den andre siden er engasjement i idrettspolitikk en måte å komme nærmere folket på, både med hensyn til folkeopplysning og ønske om en sunnere EU-borger. Og kanskje har EU innsett at de må engasjere seg i ting som vanlige folk er interessert i for å øke oppslutning?

Det endrede samarbeidsklimaet mellom EU og UEFA har ført til at EU på flere nivåer er positive til regelen om egenproduserte spillere – under forutsetning av at dette ikke dreier seg om nasjonale kvoter. Både EU-parlamentet og enkelte medlemmer av EU-kommisjonen har støttet regelen. Om NFF velger 14 egenproduserte spillere mot UEFAs 8 gjør altså ikke det noe forskjell for EU. Det er med andre ord ikke her hovedproblemet med den nye fotballregelen ligger.

Kontraproduktiv regel. Hovedproblemet er økningen i antall unge fotballspillere som kan komme til Europa og Norge som et resultat av ordningen. Regelen om egenproduserte spillere innebærer blant annet at man kan ta inn unge spillere mellom 15 og 21 fra resten av verden og la dem gå på egne akademier i Norge i minimum 3 år, og dermed kalle dem egenproduserte. Norske klubber har lenge vært på utkikk etter unge talenter i utlandet, og denne regelen gjør det ennå mer attraktivt for klubber å hente unge talenter utenfra. Tar du en ringerunde rundt til norske klubber får du vite at mange av dem planlegger rekrutteringspunkter i utviklingsland. Paradoksalt nok vil strengere krav til egenproduserte spillere gi et sterkere incentiv til å hente flere og yngre spillere til Norge. John Obi Mikel var et produkt av en slik tanke. Vi husker hvordan det gikk. Og det er på dette punktet at NFF og UEFA kan komme på kant med EU.

White paper on sport. EU har i disse dager et White Paper om sport til behandling, og håpet er å få det vedtatt som EUs sportspolitikk i 2009. Kapittel 4.5 i dette dokumentet dreier seg om hvordan man skal ta vare på rettighetene til unge fotballspillere og forhindre at de blir ofre for menneskehandel. Siden regelen om egenproduserte spillere kan bidra til økt ”handel” med unge spillere er det å håpe at EU vil gå en ekstra runde i denne saken, særlig ut fra et menneskerettighetsperspektiv.

Det er mange paradokser i denne saken. En av dem er at NFF i sin iver etter å støtte lokal satsning faktisk kan bidra til økt internasjonal handel med unge fotballspillere, og dermed bidra til at seriøs og useriøs agentvirksomhet skyter i været. I tillegg vil en slik ordning favorisere store klubber med muligheter for å finansiere et stort utdanningsapparat for unge spillere, både i utviklingsland og i Norge. Et annet er at det ser ut som EU i denne saken har vært uoppmerksom på de negative konsekvensene den nye regelen kan få for unge håpefulle. Her har EU vært for fokusert på at regelen ikke må dreie seg om nasjonale kvoter og glemt at regelen kan bety økt innvandring av mindreårige. Det er med andre ikke bare miljøkvoter som blir en het potet framover. Det blir også fotballkvoter, både i Norge og i EU.

Med Gud på laget

Det er en kjent sak at den forrige paven - pave Johannes Paul II - var over middels interessert i fotball. Myten skal ha det til at han skal ha sagt at av alt det uviktige i livet er fotball det viktigste. Pave Johannes Paul II var også selv en habil fotballkeeper i Krakow i mellomkrigstiden. Der spilte han blant annet sammen med mange jøder, og enkelte hevder at da paven tok selvkritikk på vegne av den katolske kirke i 1999 for kirkens unnfallenhet overfor jødene under den andre verdenskrig (Memory and Reconciliation: The Church and the Faults of the Past) var dette delvis motivert av dårlig samvittighet overfor sine fotballvenner i Krakow.

Jeg veit ikke mye om fotballkunnskapene til dagens pave, annet enn at han er en stor tilhenger av Bayern München, laget fra hans hjemregion. Denne tilknytningen gjorde blant annet at han satt stor stas på Bayern-legenden keiser Franz Beckenbauer da han fylte 60 år i 2005. Møtet hos paven skal etter sigende ha gitt keiseren sin katolske tro tilbake.

Men paven har også engasjert seg sterkt i andre fotballsammenhenger. Ved siden av å velsigne fotball-VM i Tyskland i 2006 har han startet en kampanje for å påvirke ungdom på en positiv måte gjennom fotballen. Han mener at fotball er et fint redskap til å lære ungdom ærlighet, solidaritet og samhold, gode kristne verdier. Det er et paradoks at paven med tilholdssted i Roma og på det italienske fastlandet har slik tro på fotballens dannende funksjon. De siste årene har italiensk fotball vært offer for omfattende korrupsjon og tilskuerbråk.

Til tross for denne utviklingen i italiensk fotball har paven og den katolske kirke inngått en samarbeidsavtale med den italienske Serie B-klubben AC Ancona. Vatikanet har ikke gått inn som eier, men som sponsor. Avtalen skal bidra til at barnefamilier kommer seg på kamp og til at ungdomsspillere får lære om etikk og moral. For å få til dette satser parhestene på billige familiebilletter og strenge straffer for spillere og tilskuere som bryter lov og orden. Kamp mot rasisme er også en av kampsakene. Eventuelt overskudd fra dette samarbeidet skal brukes til utviklingsprosjekter i utviklingsland.

En av grunnene til at man må ned i divisjonene for å drive holdningsskapende arbeid i Italia er at toppklubbene i stadig større grad kutter ut ungdomsarbeid og satser pengene sine på kjøp og salg av etablerte spillere. Ungdomsarbeidet tilfaller dermed klubbene i lavere divisjoner, og organisasjoner som ønsker å bruke fotballklubber til å drive ungdomsarbeid må derfor se nedover i seriesystemet for å finne samarbeidspartnere.

Mange av dem som jobber i Vatikanet er svært fotballinteresserte. Erkebiskopen av Genoa kommenterer for eksempel Sampdorias kamper på lokal-TV, og Kardinal Tarcisio Bertone er en svoren Juventus-tilhenger. I 2006 tok imidlertid de geistliges fotballinteresse overhånd da Kardinal Bertone høyt drømte om å samle alle katolikker i italienske fotballklubber i ett Vatikan-lag. Målet var å bli like gode som Roma, Inter Milan og Sampdoria. Selv om det er mange brasilianere i Italia som utdanner seg til katolske prester, at den katolske kirke har et tilskuerpotensial utenom det vanlige, og at Vatikanet har bankboka i orden må et Vatikanlag i Serie A regnes som ønsketenkning. På kort sikt kan det vise seg mer nyttig å inngå samarbeidsavtaler med klubber som Ancona. Det tar lang tid å starte et lag i nederste divisjon for så å føre det til topps. En annen måte er å benytte seg av korrupsjon for å komme på det nivået man ønsker, men da faller vel noe av grunnlaget for fotballsatsningen ut...

Vatikanet er ikke medlem av FIFA, men har plass i FN. Dette er en ganske sjelden kombinasjon. Det er nemlig flere medlemsnasjoner i FIFA enn i FN. FIFA har 208 medlemmer mot FNs 192. Det er et tegn på at Vatikanet til nå ikke har lagt mye vekt på fotball som samlende faktor eller som kanal for påvirkning. To ganger har imidlertid Vatikanet stilt til "landskamp" med sine gule og hvite drakter – en gang mot Monaco og en gang mot San Marino. Vatikanet har også spilt kamp mot det sveitsiske klubblaget SV Vollmond. I tillegg er det arrangert kamper der Sveitsergarden har spilt mot vedlikeholdsarbeidere i Peterskirken og sikkerhetsfolkene i Vatikan-museet.

Skulle Vatikanet finne på å etablere et eget fotballag kan det både få status som klubblag og landslag. Men det må tas stilling til om laget kan spille på søndager og om det også skal etableres et lag for kvinner. Man kan også begynne å fabulere om det med Vatikanets hjelp blir mulig å spille fotball i himmelen. Der spiller Vatikanet alltid hjemmekamper og alle er vinnere! Kan ungdommen forvente mer?

Drømmen om ungdoms-OL

Under den 119. IOC-kongressen i Guatemala ga IOC klarsignal til å starte ungdoms-OL. De første ungdomslekene finner sted i 2010 og skal foregå hvert annet år. Beslutningen er i tråd med den olympiske ånd, og man kan spørre seg om hvorfor ungdoms-OL ikke er blitt etablert før nå.

Da Pierre de Coubertin etablerte IOC i 1884 og det moderne OL i 1896, hadde fredstanken en sentral plass. Coubertin mente at krig var basert på misforståelser mellom mennesker og at fred på jorden først kunne bli en realitet når fordommer og misforståelser var ryddet av veien. For å bekjempe fordommer, krig og konflikt var jevnlig samvær mellom ungdom som utøvde fredelig og organisert idrett, et effektivt virkemiddel, mente han. Målsettingen var at OL skulle bidra til å reformere hele samfunnsstrukturen både økonomisk og politisk – OL skulle være en indirekte måte å skape universell fred på.

Det moderne OL-prosjektet var påvirket av både de politiske aspektene ved antikkens OL og av den internasjonale fredsbevegelsen på 1800-tallet. I antikkens OL var det særlig den olympiske våpenhvilen – Ekecheiria – som Coubertin festet seg ved. Antikkens olympiske leker fant sted 293 ganger fra år 776 før Kristus til år 393 etter Kristus uten en eneste avlysning(!). Olympiske leker var en av mange greske festivaler og i tilknytning til slike festivaler kunne greske emissærer erklære våpenhvile. Da man startet antikkens OL, varte våpenhvilen en måned før lekene, under lekene og en måned etter lekene. Senere ble våpenhvilen økt til to måneder på hver side av OL. Hovedformålet med våpenhvilen var å sikre at deltakere og tilskuere trygt skulle komme seg til og fra lekene. Det var imidlertid ikke snakk om krigsavslutninger, kun våpenhvile i et begrenset område og i et begrenset tidsrom. Når det gjaldt den internasjonale fredsbevegelsen på 1800-tallet, var det særlig kampen for at konflikter skulle løses med voldgift som opptok Coubertin.

Ungdoms-OL passer helt med Coubertins tanker om OL. Til i dag har det imidlertid blitt med tanken. Det blir spennende å se om ungdoms-OL kan bidra til en bedre verden og om det kan bidra til å begrense krigshandlinger og konflikter. Vi bør ikke ha for store forhåpninger om effekten av slike leker. Har det effekt tar det i hvert fall lang tid. Og som vi veit: tålmodighet er en dyd!