Nord-Korea - fra ondskapens akse til dødens gruppe

Politiske poenger. Det er enkelt – og kanskje lettvint? – å lage politiske poenger ut av årets fotball-VM i Sør-Afrika. Bare det at VM er i Sør-Afrika bærer mye politikk med seg. Brasilianske og portugisiske medier har for lenge siden startet ordkrigen før møtet mellom den tidligere kolonimakten og kolonien (gruppe G). Det samme har engelske og amerikanske medier før møtet mellom England og USA (gruppe C), og spanske og chilenske/honduranske medier før møtene mellom Spania og Chile og Spania og Honduras (gruppe H). Men etter at Nord-Korea senket et sørkoreansk krigsskip i mars i år er det knyttet flest politiske poenger til kampene Nord- og Sør-Korea skal spille.

Koreansk optimisme. Det er første gang de to koreane skal delta i fotball-VM sammen. Før nedskytingen av krigsskipet og avsløringen av at det var Nord-Korea som hadde senket skipet hersket det optimisme på den koreanske halvøy om at årets fotball-VM og et mulig fotball-VM i Sør-Korea i 2022 skulle føre til tøvær mellom de to krigførende statene. I forkant av årets VM foreslo noen sørkoreanske parlamentarikere at Nord- og Sør-Korea skulle organisere felles heiagjenger til de to respektive lands kamper – slik de også planla før OL i Beijing, men ikke lykkes med. Lederen for den sørkoreanske søkerkomiteen til fotball-VM i 2022 – den tidligere finansministeren Han Sung-joo – har også foreslått at tre eller fire kamper i mesterskapet om 12 år skal spilles i Nord-Korea.

Forsoning på idrettsbanen. Det er på idrettsbanen at de to landene har hatt sine lykkeligste stunder siden Korea-krigen ble til våpenhvile i 1953. Et av høydepunktene var Sydney-OL da de to landene marsjerte inn sammen under åpningsseremonien bak et felleskoreansk flagg. Dette flagget ble også heist da de to landene spilte mot hverandre i VM-kvalifiseringskampen i Seoul i fjor – en av kampene som førte begge lagene videre til VM. Og i følge nordkoreanske medier var det de taktiske rådene fra Kim Jong-il som sørget for Nord-Korea kvalifiserte seg... Da fikk Nord-Korea støtte fra en sørkoreansk heiagjeng. (Utenlandske heiagjenger er ofte de eneste som gir Nord-Korea støtte når laget spiller utenlands siden svært få nordkoreanere får reise ut av landet for å støtte laget sitt…). Forrige gang VM var i Sør-Korea (i 2002 sammen med Japan) satt nordkoreanske soldater opp en egen tv-skjerm i den demilitariserte sonen mellom Nord- og Sør-Korea for å følge med sine sørkoreanske brødres vei til en historisk semifinale. Denne begivenheten er foreviget i filmen ”Dreams Come True” og er et sterkt vitnesbyrd om at selv hardbarka offiserer lar seg smelta av fiendens gode fotballspill.

Massakre i Zimbabwe. Forrige gang Nord-Korea deltok i fotball-VM – i 1966 – ble de manges maskot blant annet fordi de slo ut Italia og ledet 3-0 mot Portugal (før de tapte 5-3). I filmen ”The Game of Their Lives” sier spillerne at en av grunnene til at de tapte mot Portugal var søvnmangel som skyldtes krusifiksene som hang over sengene deres i klosteret de bodde i før kampen. Gudene var altså mot dem i denne kampen. Om ikke gudene har gitt nordkoreanerne støtte har i hvert fall Robert Mugabe forsøkt å slå politisk mynt på laget. Mugabe har invitert det nordkoreanske laget til å forberede seg til mesterskapet i Zimbabwe. Reisemessig er dette en fordel for koreanerne, siden Zimbabwe grenser til Sør-Afrika. Politisk er dette bortenfor grenseland: i 1982 ble 20.000 zimbabwere (ndebelere) drept av hæren i provinsen Matabeleland. Brigaden som sto for massakren var lært opp av nordkoreanske rådgivere! Saken blir ikke bedre av at den planlagte treningsleiren var lagt til nettopp denne provinsen. Nå er den riktignok flyttet til Harare. Mugabes initiativ har fått flere ndebelere til å organisere til protester mot det nordkoreanske laget når de spiller kamper i Sør-Afrika.

Fra ondskapens akse til dødens gruppe. I kampen mot terror ble Nord-Korea plassert i ondskapens akse. I fotball-VM skal de spille kamper i dødens gruppe. Der skal de møte Brasil, Elfenbenskysten og Portugal. Få levner laget sjanser i denne gruppen. Skulle underet fra 1966 leve videre og Nord-Korea vinne gruppen kan de møte Sør-Korea i semifinalen i Cape Town 6. juli, hvis naboen i sør blir nr. 2 i sin gruppe. Det vil uten tvil bli den mest politiserte kampen i VM. Da gjetter jeg på at militærøvelser mellom USA og Sør-Korea opphører og at alle våpnene i den demilitariserte sonen blir lagt ned – i hvert fall i 90 minutter pluss eventuelle ekstraomganger og straffespark. Til da får vi følge med på diskusjonene om Portugal er å regne for Brasils b-lag eller ikke.

David Camerons idrettspolitiske floker

Camerons ilddåp. David Cameron har i sine første dager som statsminister kommet i en alvorlig fotballknipe. Bare dager etter at England leverte fotball-VM-søknaden for 2018 trakk Lord David Triesman – lederen for den engelske søkerkomiteen og presidenten i det engelske fotballforbundet – seg, etter at det kom fram at han hadde anklaget de spanske og russiske fotballforbundene for å være korrupte. Dette tar seg dårlig ut for den nybakte statsministeren som personlig har garantert for en redelig søkeprosess fram mot avgjørelsen i desember i år. Dette kan være starten på flere idrettspolitiske floker for David Cameron.

Laber interesse. I motsetning til Gordon Brown har David Cameron vist svært liten interesse for idrett og fotball. At han i en bisetning i et tv-program skal ha antydet at han støtter fotballaget Aston Villa og at han er en lidenskaplig darts(pilkast)-fan sier vel litt om nivået på hans sportsinteresse … Gordon Brown var svært fotball- og sportsinteressert og hadde håpet å sole seg i glansen av Tony Blairs innsats for å få OL til London i 2012. Slik gikk det altså ikke. Andre vil sole seg i glansen av de fem olympiske ringene om to år. Kanskje Cameron?

Mesterskapsutfordringer. Det er ikke bare olympisk glans som venter Cameron skulle han mot alle odds sitte en femårsperiode i statsministerstolen. Idrettspolitiske utfordringer står i kø, og som i mange andre land med olympiske ambisjoner og ambisjoner om store idrettsmesterskap, kan idrettspolitikk gli over til nådeløs og rå rikspolitikk. I denne sammenheng er det nok å nevne at i neste femårsperiode skal Storbritannia arrangere sommer-OL, Commonwealth Games (Samveldelekene), Rugby-VM og to Ryder Cups (golf). Og i desember skal FIFA avgjøre om England får fotball-VM i 2018. Alt dette vil prege Camerons virke enten han liker det eller ikke.

Økonomi og idrett. David Camerons viktigste oppgave er selvfølgelig å få skikk på den britiske økonomien. Det krever nedskjæringer på alle fronter, i følge toryene. Vi har tidligere sett problemene London-OL har hatt med finansieringen. Der har man måttet skalere ned arenaer og senke ambisjonene og det til tross for statlige garantier. De neste store arrangementene krever ikke like store investeringer – OL de kan benytte seg av OL-arenaene – men det vil kanskje kreve et statlig engasjement utover det Cameron har tenkt seg. I motsetning til Labour mener han at det private skal ta seg av mesteparten utgiftene til store idrettsarrangementer, men når de private aktørene ligger nede for telling vil det nesten automatisk komme et krav om mer statlige garantier. Og ikke nok med det!

Hva er britisk? I valgkampen uttalte Cameron at han ikke ville kjempe for at et all-britisk fotballag i London-OL, stikk i strid med det Gordon Brown og blant annet David Beckham har kjempet for. Skotten Gordon Brown ønsket et felles fotballag for de britiske øyer – noe som ikke har vært en realitet siden 1972. Engelskmannen David Cameron har sagt at han støtter de walisiske, skotske og nordirske forballforbundene som ikke vil ha et fellesbritisk lag under lekene i London i 2012. Tory-partiet ønsker en intern konkurranse mellom de britiske lagene om hvem som skal representere Storbritannia. Det spørs om engelskmennene ønsker gjenvalg av Cameron hvis dette fører til at for eksempel Nord-Irland får sparke ball på vegne av Storbritannia under OL ,på bekostning av de engelske heltene?

Ryders dilemma. Et annet potensielt minefelt for den nye britiske regjeringen er Ryder Cup – golfturneringen mellom Europa og USA. Under Camerons ledelse har Toryene lent seg langt mer mot EU-skeptikerne enn tidligere. På den måten har han fanget inn mange velgere fra Tatcher-epoken som blant annet kjennetegnes ved en enorm EU-skepsis. Nicholas Clegg – lederen for det liberaldemokratiske partiet og nå visestatsminister – er langt mer EU-vennlig. Selv om Europa ikke er det samme som EU er det mange som elsker tanken om at Ryder Cup er en turnering der EU stiller med ett lag. Clegg også? Dette kan ende med en real golfkrig mellom de to nye klassekameratene. Og i denne saken har de to muligheter til å bli uenige.

Koalisjon av villige. Skulle England få fotball-VM i 2018 vil Cameron og det engelske fotballforbundet garantert bli anklaget av det spanske og russiske fotballforbundet for urent spill. Da må også David Cameron på banen og forsvare Englands ære. Skulle idrettspolitikken slå inn på den rikspolitiske og utenrikspolitiske arena ligner situasjonen på den George Bush jr. var i da han tok over som president i 2001. Han skulle konsentrere seg om innenrikspolitikken, men ble et knapt et år etter innsettelsen slukt inn i et storpolitisk spill som resulterte i to kriger. Nå er det lite trolig at David Cameron vil starte en ny krig, men det kan hende at hans ønsker om et fokus på økonomiske utfordringer blir kraftig distrahert av idrettspolitisk støy skapt under Gordon Brown. Da kan han lett komme til erkjennelsen at alle som ikke er med ham, er mot ham…

Nyttige lesetips før fotball-VM i Sør-Afrika

Det er én måned igjen til fotball-VM. For dere som ikke er tatt ut i noen VM-tropp, men som likevel ønsker å forberede seg til Afrikas første fotball-VM, kommer jeg her med fem boktips og seks nettips:

Bøker

1. Paul Darby (2002) Africa, Football & FIFA: Politics Colonialism & Resistance. Dette er boka om hvordan FIFA har tilnærmet seg Afrika og afrikansk fotball fra tidenes morgen og til i dag. Boken har en strålende historieleksjon om koblingen mellom kolonitilknytning og utviklingen av afrikanske landslag og afrikansk nasjonalisme. Her får du blant annet forklaringen på hvorfor Øst-Afrika er dårlig i fotball, men kanskje det viktigste med denne boken er beskrivelsene av hvordan Afrika har blitt brukt som brikke i maktkampen i FIFA.

2. Colette Schulz Herzenberg (ed.) (2010) Player and Referee. Conflicting Interests and the 2010 FIFA World Cup (http://www.issafrica.org/pgcontent.php?UID=29940). Dette er det siste skuddet på stammen av rapporter om Sør-Afrika og fotball-VM. Utgangspunktet for rapporten er lovnaden om at fotball-VM skulle føre med seg gull og grønne skoger til Sør-Afrika. Rapporten tar for seg avtaler som er inngått mellom blant annet FIFA og de sørafrikanske arrangørene. FIFA levnes liten ære og utsiktene for den jevne befolkningen til å ta del i VM-godene er ikke gode, i følge denne rapporten. Det er stort sett journalister som bidrar i denne rapporten. Andrew Jennings er en av bidragyterne. Han har lenge prøvd å ta rotta på FIFA (og IOC), og i denne rapporten kaster han sammen med de andre bidragsyterne et dystert lys over fotball-VM. Rapporten er gitt ut på Institute for Security Studies, et pan-afrikansk forskningsinstitutt/tenketank med baser i Pretoria, Cape Town, Nairobi og Addis Ababa.

3. Richard Giulinotti & Gary Armstrong (eds.) (2004) Football in Africa: Conflict, Conciliation and Community. Dette er en ”historiebok” om afrikansk fotball. Et must for dem som ønsker et innblikk i hvorfor fotballen arter seg forskjellig på det store afrikanske kontinentet.

4. Chuck Korr & Marvin Close (eds.) (2008) More Than Just a Game: Football v Apartheid. Dette er kanskje den beste boka om sørafrikansk fotball. Den tar for seg fotballserien som ble etablert på Robben Island på 1960-tallet og som på mange måter ble starten på fotballserien som eksisterer i Sør-Afrika i dag. Det er laget film av boka. Den er ikke like spektakulær som Invictus, Clint Eastwood-filmen om Nelson Mandela og rugby-VM i 1995, men gir allikevel et visuelt bilde av hvordan livet på Robben Island var, sett gjennom fotballbriller: http://www.morethanjustagame.co.za/.

5. Orli Brass, Udesh Pillay & Richard Tomlinson (eds.) (2009) Development and Dreams: The Urban Legacy of the 2010 Football World Cup. Boka har det samme utgangspunktet som rapporten fra ISS, men er skrevet av historikere. Boka belyser hvilke utviklingsutsikter fotball-VM kan gi Sør-Afrika. For dem som har stor tro på at fotball-VM skal bidra til et bedre Sør-Afrika vil bli skuffet ved lesning av denne boken. Hovedkonklusjonen er at Sør-Afrika vil få mye global omtale. Det spørs om det holder?

Nettsteder

1. New African Soccer (http://www.newafricansoccer.com/). En av få magasiner som kun tar for seg afrikansk fotball. Her finner du blogger og andre boktips.

2. allafrica.com (http://allafrica.com/worldcup/). Dette er en nyhetstjeneste som samler inn sportsartikler fra over 130 afrikanske nyhetsmedier. Nå er det fotball-VM som gjelder, selvfølgelig.

3. Hjemmesiden til det sørafrikanske fotballforbundet (http://www.safa.net/). Her får du vite hvordan sørafrikanerne egentlig vil at du skal oppfatte fotball-VM. Dette er den offisielle versjonen. De har god resultatservice.

4. Go2010 (http://www.go2010.co.za/0,27097,15246,00.html). Her kan du lese dekningen av fotball-VM i Sør-Afrika. Dette er en samleside for 7 sørafrikanske aviser. GO, GO Bafana Bafana!

5. Bloggsiden Goal i New York Times (http://goal.blogs.nytimes.com/). Nok en gang er New York Times på banen med god dekning av et internasjonalt idrettsarrangement. Goal gir deg gode intervjuer og analyser av fotball-VM. For dem som tror at amerikanere ikke har peiling på soccer vil endre mening ved å lese artiklene på denne siden.

6. Berlingske Tidene/B.T.s sportssider (http://www.sporten.dk/fodbold/vm-2008-2009). Danmark er det eneste nordiske landet som er i VM. Hva er da mer naturlig enn å følge med på hvordan danskene dekker sin egen innsats? Dette er den beste siden på danske nettsteder, så langt.

Idrettsmenn og prostituerte - en sak for Obama?

Idrettsmenn og prostituerte. Den franske fotballstjernen Franck Ribery er i trøbbel. Han skal ha fraktet en mindreårig prostituert fra Frankrike til Tyskland. Dette er både en ulovlig prostitusjonssak og en utroskapssak. I disse dager er ikke dette noe nytt og det er heller ikke mye politikk i det – bortsett fra at det ikke er lov å ha sex med mindreårige. En sexskandale som ligner Riberys fant sted i USA på begynnelsen av 1900-tallet og har fortsatt sprengkraft i seg.

The mann Act. I 1912 og 1913 ble tungvektsbokseren Jack Johnson arrestert for å ha fraktet hvite prostituerte mellom amerikanske stater. Han ble dømt for å ha brutt the Mann Act i 1913 – en lov som forbød slaveri av hvite og prostitusjon. Hovedelementene i denne loven var at det ikke var lov å frakte prostituerte fra en stat til en annen og at det ikke var lov å kjøpe mindreårige prostituerte.

Johnson i trøbbel. Jack Johnson er ingen hvem som helst i amerikansk idrett/politikk. I 1908 ble han den første svarte tungvekstmesteren i boksing da han slo canadieren Tommy Burns. Dette vakte oppsikt i USA og førte til at hvite mobiliserte for å finne et ”hvitt håp” som kunne gjøre kål på den svarte oppvigleren. Den tidligere tungvektsmesteren Jim Jeffries kom tilbake i 1910, etter to års fravær fra boksingen, men ble til manges overraskelse også slått av Johnson i 1910. Et Eia-inspirert ”Hjernevask”-program på denne tiden ville fortalt den amerikanske befolkningen at svarte ikke kunne bokse. Kampen førte til store opptøyer mellom svarte og hvite i flere deler av USA. The Mann Act – som noen hevder ble vedtatt for nettopp å ta rotta på Johnson – ble brukt for å stoppe boksekarrieren til Jack Johnson. Han ble til og med dømt før loven trådte i kraft. Johnson fikk ett år og en dag i fengsel, han rømte landet, men kom tilbake til USA i 1920 for å sone straffen.

Obamas dilemma. Selv om dette er lenge siden lever saken i beste velgående. I fjor sommer vedtok den amerikanske kongressen en resolusjon der de ber Barack Obama om å benåde Jack Johnson. Dette er en delikat sak av flere grunner. For det første er forslaget støttet av blant annet senator John McCain. Dette setter Obamas prat om samarbeid over partigrensene på prøve. For det andre er begrunnelsen for å benåde Johnson at han ble dømt på grunn av at han var svart. Når det gjelder de svartes rettigheter har Obama vært forsiktig, han er nemlig ikke bare de svartes president.

Benådning av døde? Så langt har ikke Obama ønsket å benåde den svart bokseren. Hovedbegrunnelsen er at han ikke ønsker å benåde mennesker som ikke har direkte nytte av det – heter det fra justisdepartementet. Jack Johnson døde i en bilulykke i 1946. Men er det så enkelt? Kan ikke en benådning bidra til å rette opp noen skjevheter i det amerikanske rettssystemet. (Selv om loven er endret mange ganger etter 1913 eksisterer den fortsatt. Det fikk den amerikanske guvernøren Eliot Spitzer erfare i 2008 da det ble avslørt at han hadde invitert en prostituert fra en stat til en annen. Denne saken dreide seg ikke om rasemotsetninger, men loven hadde allikevel sitt utspring fra bokseverdenen på begynnelsen av 1900-tallet.)

Obamas svøpe. Barack Obama har ikke hatt godt håndlag med sin idrettspolitikk. Ikke greide han å få OL til Chicago og han har vært svært svak på idrettsdiplomati overfor Iran for å nevne to eksempler – der har George W. Bush et bedre rykte. I Europa forblir de siste tiders sexskandaler innenfor idretten. I USA kan presidenten bedømmes for sin politikk på tilsvarende saker.

Fotball-VM - de utenforståendes mesterskap?

Afrikas mesterskap? Fotball-VM nærmer seg med stormskritt. Billettene er lagt ut for salg og forskjellige tv-selskaper lanserer sine sendeplaner. Det er første gang Afrika arrangerer fotball-VM og mange mener at dette er hele Afrikas mesterskap. Men så langt ser det ut som det blir de utenforståendes mesterskap. Det er to hovedgrunner til det.

Afrikanske billettkjøpere? For det første ser det ut som få afrikanere (utenfor Sør-Afrika) får billetter til kampene. Det skyldes blant annet at de fleste billettene legges ut på internett og at mange av billettene er svært dyre. Internettdekningen i de fem afrikanske landene (av 32 land som deltar) som kommer til mesterskapet er 4,7% av befolkningen. Totalt regner man med at det kun kommer 50.000 afrikanere til Sør-Afrika under mesterskapet – og det er et meget optimistisk anslag. For å bøte på internettutfordringene har man valgt å selge 500.000 billetter over disk i de 11 vertsbyene, i 18 salgskontorer og i First National Bank of South Africas 600 filialer. Og det er mulig å bestille per telefon. Selv om ca. halvparten av billettene er solgt i Sør-Afrika er billettrot og dataproblemer med på å skape et inntrykk av at dette ikke er et mesterskap for den menige afrikaner – så langt.

Afrikanske trenere? For det andre er det kun ett av de afrikanske lagene som har en trener fra eget land og kontinent. Algerie har Rabah Saadane på benken – en tidligere algirsk landslagsspiller. Kamerun, Ghana, Elfenbenskysten, Nigeria og Sør-Afrika har alle utenlandske trenere. Elfenbenskysten og Nigeria har for eksempel begge svenske trenere (Sven Gøran Eriksson og Lars Lagerbäck). Dette kan være et tegn på fotballens internasjonale karakter, men mest av alt ser det ut som de afrikanske lagene ikke har troen på egne krefter. Det merkelige er at tre av lagene har skiftet trener etter at de greide å kvalifisere seg til mesterskapet.

Afrikansk mester? Afrikanske lag har aldri gjort det bra i fotball-VM – beste plassering for et (to) afrikanske lag er en 7. plass (Kamerun i 1990 og Senegal i 2002). Og Egypt – som har vunnet Afrikamesterskapet 7 ganger – har bare vært med i VM to ganger (1934 og 1990). Der kan de skilte med beskjedne 13. og 20. plasser. Med denne statistikken kan det se ut som det blir utenforstående som også går av med seieren i mesterskapet.

Hijabnekt i fotball – fotballkamp med andre virkemidler

Hijabforbud i ungdoms-OL. Ungdoms-OL har fått sin første politiske sak. Ungdoms-OL finner sted i Singapore 14. -26. august 2010. Saken er som følger: FIFA har nektet det iranske jentelandslaget å kle seg i hijab. Det iranske forbundet har sendt klage til fem internasjonal forbund deriblant IOC for å få opphevet dette forbudet. Argumentet er at muslimske jenter alltid må bære hodeplagg, også på fotballbanen. FIFAs begrunnelse om hijabnekt er at de ikke tillater religiøse hodeplagg (Regel 4). Det kan virke som om frontene mellom den muslimske verden og FIFA er fastlåst og umulig. Men så enkelt er det ikke. Tilsynelatende logiske argumenter kan plukkes fra hverandre på begge sider. Og det gir rom for håp.

Ingen absolutter. For det første er det ingen regel at alle muslimske jente-/damelag bærer hodeplagg. Det er snarere unntaket. Forskjellige land og forskjellige muslimer tolker hijab-bruken forskjellig. For det andre er det mange internasjonale idrettsforbund som tillater hijab, og flere internasjonale kamper i damefotball er spilt med hijabkledde spillere. Det finnes med andre ord ingen absolutter i denne saken. Det viser praksisen.

Unntak. Argumentet til FIFA om at man ikke skal bære religiøse og/eller nasjonale symboler er i og for seg greit siden det setter spillet i fokus og ikke bekledningen (eh, kanskje bortsett fra i denne saken…). At man tillater avspilling av nasjonalsanger og at landslag får bære flagg på drakta må sies å være hederlige unntak til denne bestemmelsen, eller? Her er i alle fall alle med på unntaket, også FIFA.

Hijab*2. Spørsmål om hijab i fotball fikk sin første sak i 2007 da 11-åringen Asmahan Mansour fikk spilleforbud i Canada fordi hun hadde på seg hijab. Begrunnelsen var sikkerhet. Man ville ikke at hun skulle kveles hvis noen dro henne i hodeplagget. Denne saken har på mange måter satt presedens for FIFA selv om FIFAs begrunnelse for forbud er en annen. På den annen side har det blitt spilt kamper med hijabkledde damer. I årets Sør-Asia-leker spilte det pakistanske laget med svært moreriktige hodeplagg og i kampen mellom Jordan og Palestina i november 2008 spilte de muslimske damene på Jordan med hodeplagg. To av flere eksempler. Alle med FIFAs forståelse. Hvorfor er det så vanskelig å spille med hodeplagg i Singapore?

Irans versjon. Iranernes kamp for hijabbruk i fotball må ses på som en del av den iranske kampen for anerkjennelse internasjonalt, både i politikken og i idretten. Men så langt ser det ikke ut som Iran lykkes. Det som er mest påfallende er ikke at de møter motstand i den internasjonale idrettsverdenen, men at de ikke får sterk støtte fra andre muslimske land. Dette kan tolkes på to måter. Enten at idrett er så viktig at hijabspørsmålet blir uviktig, eller at idrett er så uviktig at det heller ikke da er noe å bråke om.

Press på Iran. Jeg skal ikke våge meg til å begrunne verken et forbud eller en tillatelse, men i denne diskusjonen kan det være greit å vite litt om iransk kvinnefotballhistorie for å ta et standpunkt: Det internasjonale presset mot Iran er enormt. Store deler av verdensopinionen fordømmer Irans atomprogram, den iranske presidenten Mahmoud Ahmadinejads harde utfall mot Israel, og Irans angivelige engasjement i grenseområdene i Irak og i Libanon. For mange står også det iranske regimet for ekstrem kvinnefiendtlighet.

I bakrommet. Oppi alt dette annonserte iranske presidenten i 2006 at kvinner kunne få se fotballkamper for første gang siden den Iranske revolusjonen i 1979. I et dekret underskrevet presidenten sto det at de beste seksjonene på Irans viktigste arenaer skulle settes av til kvinner og barn. Tidligere hadde kvinner hatt begrenset adgang til mindre arenaer der det ble spilt basketball og volleyball. Gjorde de forsøk på å komme seg på kamp ble de stoppet, kastet ut og noen ganger arrestert. I sjeldne tilfeller har kvinner kommet seg inn på kamp forkledd som menn. Dette var tydelig et trekk for å samle støtte mot presteskapet i Iran og for å styrke opinionen mot press utenfra.

Rask endring. Presteskapet i Iran satte en midlertidig stopper for tiltaket, men Ahmadinejads støtte til kvinner må ses i sammenheng med en generell liberalisering av kvinneidrett i Iran. Fotballforbundet for kvinner ble først opprettet i 2005, og at man i år hadde tenkt å sende et jentelag til ungdoms-OL er et ytterligere signal om at noe er i ferd med å skje på denne fronten i Iran. At kvinnefotball først ble anerkjent i 2005 betyr at kvinnefotballen har hatt dårlige kår i Iran i mange år. Ved å insistere på at de iranske jentene skal spille i hijab utfordrer iranske myndigheter FIFAs tilsynelatende strenge reglement samtidig som de viser at Iran har kommet langt på damefotballfronten på 5 år.

Fotballkamp med andre virkemidler. Så lenge både FIFA og iranske myndigheter står på sitt er det kun en taper – iranske jenter som ønsker å spille fotball. I denne saken blir hijabspørsmålet en fotballkamp med andre virkemidler.

Paven med Gud på laget?

Krise. Den katolske kirke er i dyp krise. For et par år siden trodde personer tett knyttet til paven at fotball var løsningen for ungdommen. Kanskje FIFA burde tatt ansvaret i den katolske kirken?

Pauli Ball. Det er en kjent sak at den forrige paven - pave Johannes Paul II - var over middels interessert i fotball. Myten skal ha det til at han skal ha sagt at av alt det uviktige i livet er fotball det viktigste. Pave Johannes Paul II var også selv en habil fotballkeeper i Krakow i mellomkrigstiden. Der spilte han blant annet sammen med mange jøder, og enkelte hevder at da paven tok selvkritikk på vegne av den katolske kirke i 1999 for kirkens unnfallenhet overfor jødene under den andre verdenskrig (Memory and Reconciliation: The Church and the Faults of the Past) var dette delvis motivert av dårlig samvittighet overfor sine fotballvenner i Krakow.

Velsignet fotball. Jeg veit ikke mye om fotballkunnskapene til dagens pave, annet enn at han er en stor tilhenger av Bayern München, laget fra hans hjemregion. Denne tilknytningen gjorde blant annet at han satt stor stas på Bayern-legenden keiser Franz Beckenbauer da han fylte 60 år i 2005. Møtet hos paven skal etter sigende ha gitt keiseren sin katolske tro tilbake. Men paven har også engasjert seg sterkt i andre fotballsammenhenger. Ved siden av å velsigne fotball-VM i Tyskland i 2006 startet han tidlig i sin pavegjerning en kampanje for å påvirke ungdom på en positiv måte gjennom fotballen. Han mener at fotball er et fint redskap til å lære ungdom ærlighet, solidaritet og samhold, gode kristne verdier.

Fotballens dannelse. Det er et paradoks at paven med tilholdssted i Roma og på det italienske fastlandet har slik tro på fotballens dannende funksjon. De siste årene har italiensk fotball vært offer for omfattende korrupsjon og tilskuerbråk. Til tross for denne utviklingen i italiensk fotball ingikk paven og den katolske kirke en samarbeidsavtale med den italienske Serie B-klubben AC Ancona i 2008. Vatikanet har ikke gått inn som eier, men som sponsor. Avtalen skal bidra til at barnefamilier kommer seg på kamp og til at ungdomsspillere får lære om etikk og moral. For å få til dette satser parhestene på billige familiebilletter og strenge straffer for spillere og tilskuere som bryter lov og orden. Kamp mot rasisme er også en av kampsakene. Eventuelt overskudd fra dette samarbeidet skal brukes til utviklingsprosjekter i utviklingsland.

Start på bunn. En av grunnene til at man må ned i divisjonene for å drive holdningsskapende arbeid i Italia er at toppklubbene i stadig større grad kutter ut ungdomsarbeid og satser pengene sine på kjøp og salg av etablerte spillere. Ungdomsarbeidet tilfaller dermed klubbene i lavere divisjoner, og organisasjoner som ønsker å bruke fotballklubber til å drive ungdomsarbeid må derfor se nedover i seriesystemet for å finne samarbeidspartnere.

Stor fotballinteresse. Mange av dem som jobber i Vatikanet er svært fotballinteresserte. Erkebiskopen av Genoa kommenterer for eksempel Sampdorias kamper på lokal-TV, og Kardinal Tarcisio Bertone er en svoren Juventus-tilhenger. I 2006 tok imidlertid de geistliges fotballinteresse overhånd da Kardinal Bertone høyt drømte om å samle alle katolikker i italienske fotballklubber i ett Vatikan-lag. Målet var å bli like gode som Roma, Inter Milan og Sampdoria. Selv om det er mange brasilianere i Italia som utdanner seg til katolske prester, at den katolske kirke har et tilskuerpotensial utenom det vanlige, og at Vatikanet har bankboka i orden må et Vatikanlag i Serie A regnes som ønsketenkning. På kort sikt kan det vise seg mer nyttig å inngå samarbeidsavtaler med klubber som Ancona. Det tar lang tid å starte et lag i nederste divisjon for så å føre det til topps. En annen måte er å benytte seg av korrupsjon for å komme på det nivået man ønsker, men da faller vel noe av grunnlaget for fotballsatsningen ut...

Vatikanet i FIFA? Vatikanet er ikke medlem av FIFA, men har plass i FN. Dette er en ganske sjelden kombinasjon. Det er nemlig flere medlemsnasjoner i FIFA enn i FN. FIFA har 208 medlemmer mot FNs 192. Det er et tegn på at Vatikanet til nå ikke har lagt mye vekt på fotball som samlende faktor eller som kanal for påvirkning. To ganger har imidlertid Vatikanet stilt til "landskamp" med sine gule og hvite drakter – en gang mot Monaco og en gang mot San Marino. Vatikanet har også spilt kamp mot det sveitsiske klubblaget SV Vollmond. I tillegg er det arrangert kamper der Sveitsergarden har spilt mot vedlikeholdsarbeidere i Peterskirken og sikkerhetsfolkene i Vatikan-museet.

FIFA tar over Vatikanet? Skulle Vatikanet finne på å etablere et eget fotballag kan det både få status som klubblag og landslag. Men det må tas stilling til om laget kan spille på søndager og om det også skal etableres et lag for kvinner. Man kan også begynne å fabulere om det med Vatikanets hjelp blir mulig å spille fotball i himmelen. Der spiller Vatikanet alltid hjemmekamper og alle er vinnere! Kan ungdommen forvente mer? Kanskje at det er FIFA som bestemmer reglene? Hva mener du Franz Beckenbauer?