Bør idretten bli mer demokratisk?

Mer demokrati. Årets Play the Game-konferanse har tittelen «Stepping up for democracy in sport». Etter å ha hørt flere innlegg om IOC og FIFA og etter å ha diskutert med mange her på konferansen hva idrettsdemokrati egentlig betyr og hva det kan føre til er jeg litt i tvil om demokrati i idretten alltid må være et ideal. Eller rettere sagt: hva slags demokrati skal idretten ha?

FIFA med for første gang. For første gang har FIFA sendt en representant til delta på Play the Game – Sepp Blatters kommunikasjonsdirektør Walter De Grigorio. De Grigorio deltok i panelet om FIFA-reformer (FIFA reforms – fact or phantom?) og han fikk kjørt seg godt og måtte svare på alle slags anklager mot FIFA. Ikke alle svarene var like gode (ikka alle anklagene mot ham heller), men han skal ha for å stille opp og for at han ikke er skråsikker på alt. En av innrømmelsene han kom med var at valget av Russland 2018 og Qatar 2022 som VM-verter var feil. Ikke at feil land var valgt, men at FIFA ikke burde ha delt ut to verdensmesterskap samtidig. Det skapte for mye politiske forhandlinger internt i FIFAs eksekutivkomite. Med alt bråket i etterkant så kan man skjønne kommunikasjonsdirektørens frustrasjon. Det paradoksale er at denne beslutningen – om å velge to VM-verter samtidig – kom fordi beslutningsstrukturen i FIFA skal endres og at alle 209 medlemsnasjoner neste gang skal være med på å ta beslutningen, ikke bare FIFAs eksekutivkomite. De er i realiteten «stepping up for democracy in sport». Spørsmålet er om mer demokrati i FIFA gjør valgene mer riktig og mer forutsigbare?

IOC og FIFA. Analogien til IOC blir stadig dratt fram. Hvem er best av de mektigste idrettsorganisasjonene i verden? I de rapportene vi har fått presentert her får vi vite at IOC har kommet mye lenger enn FIFA i sitt reformarbeid, blant annet når det gjelder åpenhet. Det betyr ikke at IOC kan lene seg tilbake, bare at FIFA har mer å gå på. Og i denne diskusjonen er det viktig å gjøre et skille mellom valg av personer og valg av vertskap. Mer åpenhet og mer demokrati rundt valg av personer til styre og stell i de to organisasjonene burde være målet. Men hva med valg av vertskap til arrangementer? Der er jeg i tvil.

Mindre korrupt IOC. I Norge har vi det siste halve året hatt en stor debatt om vi skal søke vinter-OL 2022. Skulle Oslo velge å søke vil den bli gjenstand for omfattende tekniske vurderinger fra IOCs side. Disse vurderingene er grundige og viser hvilken kandidat som arrangementsteknisk er best egnet til å arrangere olympiske leker. Det spesielle er at de byene som er best egnet som arrangør i følge disse rapportene sjelden får OL – det er magefølelsen og den demokratiske prosessen i IOC som avgjør hvem som blir vertsby, og i den prosessen er det mange politiske vurderinger. Eller som De Grigorio sa for FIFAs del: de tekniske rapportene sier ingenting om hvilke deler av verden FIFA har der største markedspotensialet.

IOC-reform. Etter korrupsjonsskandalene i IOC på midten av 1990-tallet ble det innført strenge regler i søkeprosessen for å få OL. Et av tiltakene var at offisielle kandidater ikke hadde lov til å invitere IOC-medlemmer til kandidatens hjemland, fordi dette kunne føre til korrupsjon. Den nye IOC-presidenten Thomas Bach har sagt at han vurderer om denne regelen bør endres, fordi - etter hans mening - IOC ikke er like korrupt lenger. Han om det.

 

FIFA-reform. Det FIFA er i ferd med å gjøre er å innføre et system som ligner på det IOC hadde før. De som ønsker fotball-VM i framtiden skal ikke lenger bare forholde seg til FIFAs eksekutivkomite på litt over 20 personer, men til 209 medlemsnasjoner. Det gjør prosessen enda mer uoversiktlig og vil – etter min mening – gjøre de tekniske vurderingene av søkerlandene langt mindre verdt.

Mer demokratisk og mer korrupt? Vil det føre til mer korrupsjon? Det er en mulighet, sier De Grigorio. Men det er mer demokratisk.

Hva ville Harry Hole gjort?

Jeg sitter værfast på Kastrup etter to stormfulle og mislykkede landingsforsøk på Århus lufthavn. I kveld skulle jeg ledet kveldens sesjon om kampfiksing på verdens viktigste konferanse om idrettspolitikk – Play the Game. Jeg håper jeg rekker morgendagens sesjon om kampfiksing, da skal jeg også lede et panel om kampfiksing. Der skal canadieren Declan Hill delta. Jeg har spart et lurt spørsmål til ham: hva ville Harry Hole gjort?

Kampfiksing er det mest sentrale temaet på årets konferanse, med innslag på åpningssesjonen og med fire hele sesjoner dedikert temaet, et tema som få har et håndgripelig forhold til, men som mange snakker om. I bagasjen (ikke i kofferten min som jeg ikke aner hvor er akkurat nå) har jeg ferske inntrykk fra Declan Hills besøk i Oslo denne helgen. Han er verdens fremste ekspert på kampfiksing og en god venn. I forrige uke holdt han foredrag for norsk idrett og jeg tilbrakte helgen sammen med ham for å vise han rundt i Oslo. Vi gikk blant annet opp de kriminelle veiene til Harry Hole – hans skjønnlitterære romanhelt for tiden. Men kampfiksing er ikke fiksjon og det går ikke an å løse problemene på Restaurant Schrøder.

Det er mange i Norge som ikke har skjønt rekkevidden av kampfiksing. Den som tror det holder å overvåke unormalt spill på Norsk Tipping er i beste fall naiv. Og den som tror tippepremiene på travsport avgjør om det foregår fiksing blant de firbeinte har ikke skjønt noe som helst. Fiksingen har som regel sitt utspring i Asia og det er bare de dummeste av de dumme som fikser kamper og spiller på lovlige nettsteder, som for eksempel Norsk Tipping, i følge Declan Hill.

I SAS-loungen på Kastrup følger jeg med på streamingen av åpningssesjonen på Play the Game. Der kroaten Mario Čižmek, som har spilt profesjonell fotball i Kroatia, Israel og på Island, forteller om hvordan han var med på å fikse kamper i Kroatia på oppfordring fra en i det kroatiske fotballforbundet. Spillerne på Čižmeks lag ble bedt om å fikse kamper som ikke hadde særlig betydning og de gikk med på det fordi de ikke hadde fått lønn på lang tid. Lav lønn og usikre utbetalinger er ofte en kilde til fiksing. Jeg syns det er modig å stå fram på denne måten, det er få som gjør det, og de som gjør det risikerer mye. På de annen side er det noe kjent med historien. Det er spillerne som står fram, ikke de høyt oppe i systemet. Dette er vanlig og det er også en vanlig oppfatning av at når det først avdekkes kampfiksing så er det spillerne som er de store syndebukkene. Det er feil. Spillerne er bare en liten brikke når kampfiksing foregår og de som er lettest å ta – både for fikserne og de som skal dømme dem. Det har Declan Hill mange eksempler på.

I fjor fikk Norge øynene opp for kampfiksing, da to kamper ble mistenkt for å være fikset. Ennå er det ikke konkludert i sakene – og de få tilfellene og den lange saksgangen illustrerer to sentrale aspekter ved kampfiksing. Det er vanskelig å oppdage og det er vanskelig å finne bevis.

Declan Hill har antydet at to andre kamper der norske lag har deltatt har vært fikset. Da han var på besøk hos en bookmaker-broker i London i 2010 kom det inn en telefon fra Norge der det ble plassert 250000 dollar på en norsk U17-kamp. Og hos kampfiksere som ble arrestert i forkant av fotball-VM for damer i 2007 ble det antydet at Norge skulle slå Ghana 7-2. Gjett hva resultatet ble? (VM-kampen står omtalt i Declan Hills bok The Fix). Om dette var fiksede kamper er usikkert, men det viser allikevel at norske kamper, som for de fleste nordmenn er uinteressante, har interesse utenfor landegrensene våre. Det gjør at vi bør være på vakt.

Store konferanser om kampfiksing og andre alvorlige problemer inneholder ofte store ord fra representanter til store idrettsforbund og fra politikere som bare er kastet inn i problematikken. De har sjelden noe konkret å vise til. I følge Declan Hill er det vanlige politifolk i Rovaniemi og i Bochum som er de store heltene – de har avdekket de største sakene i Europa. De har lest seg opp på tematikken av egen fri vilje, avlyttet telefoner og arrestert banditter som har vært ettersøkt i hele verden, men som Interpol og myndigheter i Asia ikke har turt å ta i.

Hva ville Harry Hole gjort med kampfiksing?

Tynt om kampfiksing

Ny rapport. I september ga lotteritilsynene i Norge, Sverige og Finland ut rapporten Match-fixing in the Nordic countries. Med denne rapporten bidrar det norske lotteritilsynet med å oppfylle sine forpliktelser i den nasjonale handlingsplanen mot kampfiksing som ble lansert på slutten av 2012. Hvor godt bidrar rapporten til å belyse kampfiksingsproblemet i Norge (og de andre nordiske land)?

Bratt læringskurve. Læringskurven om kampfiksing har vært bratt i Norge. Det skyldes uvitenhet om hva kampfiksing dreier seg om og en klassisk naiv holdning om at Norge ikke er som andre land. Derfor er det bra at det norske lotteritilsynet tar tak i problemet og vurderer sin rolle i dette arbeidet. Rapporten gir en god oversikt over mulige grunner til kampfiksing og over lovverk og tiltak som er satt i gang i de tre nordiske landene (og Danmark). Analysen av omfang av kampfiksing og trusselbildet den tegner opp er imidlertid tynn suppe.

Store svakheter. Som sagt: ønsker du en oversikt over tiltak som er satt i gang og hvilke deler av lovverket som benyttes på dette området i de tre landene (og Danmark) får du det i denne rapporten. Den har også en grei oversikt over hvilke faktorer som kan føre til kampfiksing og hva som er utfordringer for forskjellige aktører involvert i gambling (idretten, tippeselskaper og regulerende myndigheter). Men analysen er grunn og særlig på fire punkter.

1.      Lite fakta. Rapporten tar utgangspunkt i kjente saker i de tre nordiske landene (og Danmark). Dem er det svært få av og det er det to hovedgrunner til. For det første har man ikke kommet i gang med et skikkelig arbeid med å avdekke kampfiksing. For det andre er det svært vanskelig å avdekke kampfiksing (og mer vanskelig å bevise det i en rettssal). På dette grunnlaget konkluderer rapporten med at lagsporter (særlig fotball), kamper i lavere divisjoner, små idretter og spillere med lav lønn er mest sårbare for kampfiksing. Dette er ubegrunnet synsing. Man kan ikke definere kampfiksingsproblemet kun ut i fra saker som er kjent. Dette minner om rapporten The Prevalence of Corruption in International Sport (2011) som hevdet at doping var et større problem enn kampfiksing fordi vi kjente til flere dopingsaker enn kampfiksingssaker. Datagrunnlaget er for smått og referanselisten for liten og det gir ingen mening å angi årsaksforholdene i Norden basert på de få sakene vi KJENNER til.

2.      Snevert fokus. For det andre fokuserer rapporten nesten utelukkende på spill som foregår hos de nordiske aktørene. Det betyr at idretter som for eksempel Norsk Tipping ikke tilbyr spill på ikke blir vurdert eller overvåket. Det betyr også at mange idretter som kan fikses (spotfiksing, point-shaving og resultatfiksing) ikke blir vurdert. Da blir også datagrunnlaget mindre og naiviteten beholder sin grobunn.

 

3.      Navlebeskuende. Rapporten er flink til å påpeke at kampfiksing er et internasjonalt fenomen og at kampfiksing i Norge kan ha forgreninger til andre deler av verden. Denne påstanden følges på ingen måte opp. Rapporten rammer ikke inn Norden i en global kontekst – for eksempel at syndikater i Singapore og Malaysia kan drive kampfiksing hos oss. Denne koblingen burde vært tydeligere i rapporten fordi det vil tvinge overvåkere av kampfiksing til å se andre steder enn de gjør i dag. Og grunnen er enkel – i andre land tippes det på kamper som ikke er viktig i Norge (og Norden). Norske volleyballkamper og tenniskamper står på oddskupongen hos legale og illegale sider i andre deler av verden. Det betyr at kamper i disse idrettene kan fikses uten at vi oppdager det – fordi vi kun fokuserer på nasjonale spillobjekter høyt oppe i ligasystemet og i kjente idretter.

 

4.      Fri dressur. Vurderingene av fiksing av hestespill illustrerer på en god måte naiviteten og umodenheten i denne rapporten. For det første hevder rapporten at det ikke forekommer fiksing av hestespill. På det området sitter ikke jeg med mye informasjon, men jeg tviler på at de har boret særlig dypt i denne materien. Det som er mer urovekkende er at rapporten hevder at fiksing av hesteløp er lite sannsynlig fordi premiene i disse løpene er så lave! Hva vet de nordiske lotteritilsynene om gevinstene på svenske travløp i Kuala Lumpur?

Grundigere analyser! Jeg syns det er bra at det norske lotteritilsynet har satt i gang arbeid mot kampfiksing og at det er et nordisk samarbeid på dette området. Nå må vi få fakta på bordet for å få vite hvor naive vi har vært og for å få satt i gang virkningsfulle tiltak mot et fenomen som kan ødelegge idretten.

Blink med Bjørndalen?

Treffsikker kandidat. Ole Einar Bjørndalen skal nå inn i IOC. Det er håpet til Idrettsforbundet. Denne gangen er det realistisk, det var det ikke forrige gang da Eirik Verås Larsen var kandidat. Nå har Idrettsforbundet en kjent kandidat som også er idrettskjendis i Russland, de har startet en målbevisst kampanje for å få utøveren inn i IOC og han er en del av en større plan – å få OL til Oslo i 2022. Kan Bjørndalen bidra med å få OL til Norge?

Svake internasjonalt. Norsk idrett har i mange år nedprioritert internasjonal idrettspolitikk. Dette har blitt lagt merke til internasjonalt og ligner litt på omdømmet Norge har som utenforland til EU – Norge greier seg best på egenhånd og har nok med seg selv. Ønsket om å få Bjørndalen inn i IOC er derfor et signal fra norsk idrett om at de ønsker større innflytelse i IOC og internasjonal idrettspolitikk. I den sammenheng er det imidlertid viktig å poengtere at nordmenn i IOC ikke representerer Norge i IOC, men kun er en norske representanter. Som Gerhard Heiberg vil ikke Bjørndalen i første rekke representere Norge eller norske interesser, men IOC. Dette viser asymmetrien og maktfordelingen mellom IOC og nasjonale olympiske komiteer. Skulle de norske representantene åpenlyst og kontinuerlig arbeide for norske interesser i IOCs korridorer vil de raskt bli gjennomskuet og isolert.

Nye argumenter. Et av hovedargumentene for å starte Oslo-prosessen var at München ikke skulle stille og at det var Europas tur. Dette hører vi ikke lenger. Litt fordi München kan bli motkandidat til Oslo 2022 og litt fordi dette ikke dreier seg om matematikk. Men mest av alt fordi dette dreier seg om maktpolitikk. Økt innslag av asiater og østeuropeere i IOC gir deres deler av verden stadig større innflytelse over hvor leken skal gå. Norske idrettspolitikere må bruke andre argumenter for å få tilslutning i Norge og ha en langsiktig strategi for å få innflytelse i maktkonstellasjoner som stadig gjør det vanskelig for europeiske byer å nå opp i konkurransen om å få OL.

Langsiktighet. Langsiktighet er et nøkkelord når vi skal vurdere Bjørndalens muligheter for innflytelse. Svært få byer får lekene første gang de søker. OL-søknader er en modningsprosess både for søkerbyene og for IOC. Konsepter finslipes for hver søknadsrunde og det bygges opp sympati og nettverk for kandidater som deltar flere ganger. På den annen side holder det ikke kun med en søknad som tilfredsstiller de tekniske kriteriene. Som Heiberg har uttalt, det er mye magefølelse i IOC. Og magefølelsen påvirkes ofte av innpakningen.

Japansk suksess. Tokyo er et godt eksempel. Tokyos søknad for OL i 2016 var god, men presentasjonen av kandidaturet var ikke tilpasset IOCs magemål. Med hjelp av PR-byråene Seven46 (et byrå knyttet til Havas Sports & Entertainment) og Interepublics Weber Shandwick (byråer som sørget for OL til London 2012, Rio 2016 og friidretts-VM til London i 2017) skapte de et helt nytt narrativ av Japan og Tokyo (Discover Tomorrow) og fanget IOCs representanter gjennom strålende presentasjoner. I den sammenheng hjelper det ikke å ha to nordmenn som plutselig løper rundt i Lausanne og snakker om Games in the City.

Manglende erfaring. En fersk Bjørndalen i IOC har liten erfaring med internasjonal idrettspolitikk. Det er en tøff bransje på linje med maktpolitikken som råder over krig og fred og gis det inntrykk av at han velges inn i IOC kun for å promotere en norsk søkerby kan han raskt møte motstand. Internasjonal idrettspolitikk dreier seg om å gi og ta over lang tid. Hva har Bjørndalen å gi og hvilket nettverk har han å spille på?

Maktpolitikk. Nettverk og omgangen med sentrale maktpersoner er fundamentalt viktig. De viktigste idrettspolitiske beslutningene de siste årene er tatt med velsignelse av verdensmektigste idrettsleder – lederen for ANOC sjeik Ahmad al-Fahad al-Sabah (forbundet for alle de 205 nasjonale olympiske komiteene). Kuwaiteren har hatt en finger med i spillet i nesten alt av viktige beslutninger de siste par årene. Han sto bak Thomas Bach i valget om å bli ny IOC-president, han jobbet for at Tokyo skulle få OL og for at bryting skulle beholdes på det olympiske programmet. Han sørget også for at Salman al Khalifa ble president i det asiatiske fotballforbundet, at Marius Vizer ble leder av SportAccord (særforbundenes internasjonale paraplyorganisasjon) og at Buenos Aires fikk ungdoms-OL i 2018 (Buenos Aires var absolutt den dårligste kandidaten!). Gode intensjoner og gode søknader holder ikke hvis du ikke er dus med maktpersoner som ham. Å komme seg i posisjon for å imponere personer som ham tar tid og krever politisk kløkt. Hvem i Norge besitter disse egenskapene?

Demokratisering av IOC? I den norske debatten om IOC har mange tatt til orde for en demokratisk reform av IOC. Mange kommentatorer i Norge har i den sammenheng støttet den nye IOC-presidentens forslag om å endre søknadskriteriene som ble innført etter korrupsjonsskandalen i forbindelse med OL i Salt Lake City. En av reglene som ble innført var at søkerbyer som offisielt hadde meldt seg som kandidater til å arrangere OL ikke har lov til å invitere IOC-medlemmer til søkerlandet. Argumentet var at dette kunne bidra til korrupsjon og smøring og hindre åpenhet. En konsekvens av dette har vært at søkerbyer reiser verden rundt etter IOC-representantene for å møte dem og påvirke dem der de er til en hver tid. Det er veldig kostbart og krever mange folk i arbeid – som oftest overbetalte PR-folk. Lederen for søkerbyen PyeongChang som også var president i Korean Air disponerte for eksempel en jumbojet med fullt mannskap og lobbyister i et par år for å mørne IOC-representanter over hele verden, hele tiden. Mot slike krefter holder ikke en topp motivert skiskytter med Eurobonus-kort.

Ungdoms-OL nøkkelen. Det kan virke som en fornuftig tanke for Norge å endre på reglene slik at klimakvotene på fly kan reduseres og for at påvirkningsarbeidet skal bli mer oversiktlig. Det blir billigere å søke om OL. Jeg mener at dette svekker Norges sjanse til å få OL – mest av alt fordi Oslo 2022 har dårlig tid. Grunnen er ungdoms-OL 2016. Norge skal arrangere ungdoms-OL i 2016 og jevnlig kommer IOC-representanter til Norge og Lillehammer for å se hvordan forberedelsene går. Dette gir Norge eksklusiv tilgang til disse medlemmene og det er de selv som betaler reisen. På den måten er det ingen fordel å endre reglene skulle Oslo bli en kandidat for lekene i 2022. Og ikke minst – på Lillehammer kan Ole Einar Bjørndalen briljere.

Olympiske leker?

Olympiske dekreter. Det olympiske stressyndrom har for alvor slått til i Russland. President Vladimir Putin utsteder stadig flere dekreter som skal sikre at lekene i Sotsji går rolig for seg. Og samtidig som ghostwritere skriver kronikker om Syria i New York Times engasjerer han seg aktivt i Det nasjonale sikkerhetsrådet for å forberede landet på all slags protester mot lekene. Til og med blogger som dette kan tolkes som en trussel mot rikets sikkerhet. Er dette virkelig olympiske leker?

Sikre soner. Den 1. september utstedte Vladimir Putin et dekret der han lister opp sikre soner og områder i Sotsji der det ikke er lov å bevege seg før og under lekene. Dekretet gjør det allerede nå enklere å bortvise folk man mener er en trussel mot områdets sikkerhet. Dekretet er i utgangspunktet myntet på dem som ønsker et kaukasisk emirat (selvstendighet for Kaukasus). Men det gjelder også dem som tilhører menneskerettighetsorganisasjoner og som ønsker å bruke lekene for protester. På bakgrunn av dette er det ventet at det russiske hemmelige politiet (FSB) vil gå drastisk til verks hvis de mener noen bryter reglene for sikkerhet i forbindelse med lekene.

Farlig kritikk. På et møte i det russiske sikkerhetsrådet 9. september advarte samtidig Vladimir Putin om feilaktige påstander om menneskerettighetsbrudd i Nord-Kaukasus fra utenlandske organisasjoner og media. Utlendinger som i følge Putin kommer med feilaktige påstander om russisk politikk skal stenges ute fra Russland. Dette er en sterk advarsel til alle som kritiserer Russland og en drastisk opptrapping av kampen mot uavhengige menneskerettighetsorganisasjoner i Russland. Tidligere har russiske myndigheter stoppet utenlandske bidrag til russiske organisasjoner, nå ønsker russiske myndigheter å hindre at det i det hele tatt skrives og rapporteres om menneskerettighetssituasjonen i Russland.

Nektes innreise? Faren er nå til stede for at alle som ytrer seg kritisk om Russland i forkant av lekene – det være seg om homofiles rettigheter, korrupsjon eller menneskerettigheter i Nord-Kaukasus – blir stemplet som terrorister og en fare for Russlands stabilitet. Disse kan nektes adgang til Russland. Det er også en fare for at jeg ikke kommer inn i Russland – hvis jeg ønsker det – for at jeg har skrevet om dette på min blogg. Ordtaket om at den som vil være med på leken, får tåle steken, får en ny betydning.

Olympiske forpliktelser

Sein og opphetet debatt. Den viktigste lærdommen vi kan ta med oss fra den seine, men opphetede debatten om OL til Oslo er hva som skjer når idrettspolitikk blir allemannseie og et budsjettspørsmål. Før debatten om OL har idretten hatt monopol på idrettspolitisk diskusjon sammen med noen spesielt interesserte politikere. En grunn til det er at statlige penger til idretten ikke går via statsbudsjettet og derfor ikke er med i den vanlige budsjettdebatten. En annen grunn er oppfatningen om at idretten greier seg fint alene. OL-debatten kan endre på det.

Sleivete debatt. Mye av retorikken til idrettslederne og til deres politiske støttespillere har vært sleivete (det har den også vært på motstanderlaget). Jeg tror det skyldes at idretten ikke har vært vant til så sterk motstand i offentligheten som vi har sett i denne debatten og at idrettens (eller rettere sagt Oslo-OLs) støttespillere sjelden før har tenkt idrett og politikk samtidig og i en slik sammenheng. Da blir det lett klønete og sleivete. 

Kampanje. Jeg har tidligere skrevet at OL-kampen har hatt mer preg av en kampanje, enn ekte engasjement. Den sterke mobiliseringen på slutten av valgkampen ser tilsynelatende ut som en folkeaksjon, men jeg er litt i tvil om vi får se den samme entusiasmen når valget er over – uansett utfall. Samtidig vil flere av argumentene som idretten har brukt i denne valgkampen henge ved dem en stund uavhengig av utfall. 

Forpliktelser. For det første argumentet om at Norge som vinteridrettsnasjon og OL-medaljegrossist er forpliktet til å ta på seg vinter-OL med jevne mellomrom (noen har til og med vært så svulstige å si at det er en moralsk forpliktelse). 

Tvang. Kommunikativt er ordet «forplikte» problematisk. Det gir assosiasjoner til tvang og når tvilere føler at de blir tvunget til et standpunkt, stritter de ofte i mot. Og hvorfor skal OL bare forplikte den som arrangerer OL. Hvilke forpliktelser har IOC? 

Fravær av motkandidater. Jeg kan skjønne at et slikt argument ble brukt for å få ungdoms-OL til Lillehammer i 2016. Da var det ingen andre søkere og Norge fikk disse lekene (også med statsgaranti) og ble på den måten en redningsmann for hele ungdoms-OL-prosjektet til IOC. Siden det vil være mange andre søkere til lekene i 2022 er det mindre hold i en slik argumentasjon. Hadde dette argumentet vært en begrunnelse som hadde universell appell kunne vi bedt USA og Kina om å ta på seg sommer-OL annenhver gang – det er jo de som tar for seg grovest av medaljefatet hver eneste gang. Hvis man mener at de andre vinter-OL-kandidatene ikke er egnet til å arrangere OL er det en annen sak, men da bør man tørre å si det. 

Idrettsaktivitet. Norske idrettsledere har primært som oppgave å legge til rette for idrettsaktivitet i Norge. Dette er de forpliktet til. Sannsynliggjøringen av at et vinter-OL til Oslo vil stimulere til flere barn i aktivitet (som er et av Idrettsforbundets hovedmålsettinger) har kommet i skyggen i OL-debatten og jeg tror også at det er svært vanskelig å (be)vise en slik sammenheng. Hvis det er mulig burde dette regnestykket fått en mer sentral plass.  

NM på ski? Det blir spennende å se om alle som har ytret sin forkjærlighet for Norges som vintersportsnasjon fremme påstanden om at alle kommuner med snø forplikter seg til å arrangere NM på ski? De som snakker om at OL er en forpliktelse mener egentlig at de har veldig lyst til å arrangere OL.

Budsjettgarantier. For det andre er jeg forundret over budsjettgarantiene som er gitt. Da jeg intervjuet den anerkjente britiske idrettsprofessoren Simon Chadwick i sommer sa han at de som lager OL-budsjettene ikke har noe å tape på å underbudsjettere (bevisst eller ubevisst) for det er ikke de som må stå til ansvar for overskridelsene når lekene først er gjennomført. Slik blir budsjettene uforpliktende. Statsgarantien er mer et salgsargument enn et realistisk mål. På samme måte er effektmålene bevegelige – det er først mulig å måle effektene av OL etter lekene og da er det ofte andre effekter som fremheves enn de målene man satt seg i forkant. OL er ikke bare et spørsmål om hva som forplikter en vinteridrettsnasjon, men også hvilke forpliktelser de som søker har til å holde det de lover når det gjelder pengebruk. 

Feil rekkefølge. Debatten om OL-budsjettet har vært spesiell. Ja-folka har fokusert på at Oslo betaler idrettsanlegg for 3 milliarder kroner og så betaler staten resten av festen. Nei-folket lurer på hvorfor man må bruke titalls milliarder statlige penger for å utløse 3 milliarder til idrett. Dette er talltriksing og diskusjonen skyldes hovedsakelig at idretten har påtatt seg et samfunnsansvar for å få OL og politikerne bruker idretten som alibi for å få nye statlige investeringer. Jeg vil hevde at det er rekkefølgen på argumentene og prioriteringene som har skapt den sterke debatten. Et sentralt spørsmål i denne debatten burde være om man bør ta med allerede planlagte investeringer inn i et OL-budsjett for å legitimere et OL eller ikke. Det er forskjell på å bygge nye studentboliger fordi vi skal ha OL og å benytte seg av allerede planlagte og bygde studentboliger hvis vi får OL. Eller: hvorfor må politikere ha et OL for å gjøre det som er deres plikt som politikere? Og hvorfor må idretten argumentere for samfunnsøkonomi?

Budsjett og bevillinger. På den andre siden har flere på ja-siden sjonglert mellom budsjett og bevillinger. Når de har påstått at Lillehammer-OL (og andre leker) har holdt seg innenfor budsjettene har de som regel referert til budsjettet som har blitt bevilget – ikke det som sto i den opprinnelige søknaden. Når OL-etaten garanterer for at budsjettet vil holde, regner jeg med at de ikke snakker om pengene som eventuelt blir bevilget etter at prosjektet er kvalitetssikret av Stortinget? Det ligner i så fall på dobbel olympisk bokføring. 

Budsjettsprekk. Idrettspresidenten var forundret over at 40 % av norske idrettsledere i en undersøkelse foretatt av NRK trodde at OL-budsjettet ikke ville holde. Jeg tror også budsjettene kommer til å sprekke. All erfaring viser det. Spørsmålet er om det er så farlig når man først skal gjøre store investeringer. Det er størrelsen det kommer an på. Og det er ikke nødvendigvis svake budsjetter som bidrar til overskridelser. Anlegg som er planlagt med moderate budsjetter kan måtte gjøres om fordi tv-selskapet som har fått tv-rettighetene til lekene ønsker sine egendefinerte kameravinkler, internasjonale særforbund kan gjøre om kravspesifikasjonene til arenaene mange ganger før lekene starter i 2022 og entreprenører kan gå konkurs. Det øker kostnadene. 

I bakgrunnen. I denne debatten er det to budsjettmessige aspekter som har kommet i bakgrunnen. Det ene er investeringer og endringer (både positive og negative) som kommer som en følge av Oslo-OL, men som ikke blir regnet med i et OL-budsjett. Må for eksempel redningsetaten eller den generelle terrorberedskapen justeres på grunn av et OL? Beijing- og Sotsji-OL er to grelle eksempler på enorme investeringer utenfor OL-budsjettet (uten sammenligning for øvrig). Investeringene i helt nytt overvåkingssystem på alle offentlige steder i Beijing og reform av de militære styrkene i Russland som en følge av OL var aldri i nærheten av noen OL-budsjetter, men kom som ekstra milliardkostnader som følge av OL.

Hva må bort? Det andre er tiltakene som eventuelt må settes inn hvis man på død og liv skal holde budsjettene i en situasjon der kostnadene blir for store. Hvis budsjettdisiplinen er streng bør man egentlig debattere hva som skal kuttes hvis man nærmer seg overskridelser. Idrettsanlegg? Trikkeskinner? Barneaktivitet? Studentboliger? 

Idretten på budsjettet? OL-debatten illustrerer godt hvilke motsetninger som oppstår når idretten blir et budsjettspørsmål. Da blir idrettsanlegg, aktivitet og mesterskap satt opp mot eldreomsorg og gangveier. Da er det ikke lenger et spørsmål om hva idretten mener forplikter, men hvilke forpliktelser andre legger på idretten. Forpliktelser har også en pris.

Sotsji som konsentrasjonsleir

Bekymringer i Sotsji. Samtidig som Russland arrangerer G20-møte for Barack Obama og andre verdensledere og IOC møtes i Buenos Aires for å stemme over sin egen framtid vokser bekymringen for innbyggerne i Sotsji. Byen er i ferd med å bli en konsentrasjonsleir, ifølge egne innbyggere og russiske menneskerettighetsaktivister.

Putins OL-dekret. Det har skjedd mye i og rundt Sotsji de siste ukene som både påvirker lokalbefolkningen og som har storpolitiske konsekvenser. 19. august undertegnet president Putin et dekret som betyr at Sotsji vil bli hermetisk lukket i perioden 7. januar til 21. mars i 2014. Dekretet forbyr all biltrafikk til og fra Sotsji og det blir innført strenge restriksjoner på inn og utreise for vanlige folk. Dekretet forbyr også alle former for protester – også de som ikke har med OL å gjøre – og i enkelte deler av Sotsji er det ikke lov å bevege seg uten tillatelse fra myndighetene. Dette har fått mange til å kalle Sotsji for en konsentrasjonsleir. Stikk i strid med de olympiske idealer.

Moskva-opprenskningene. Da Russland (Sovjetunionen) i 1980 arrangerte OL ble mange av Moskvas innbyggere kjeppjagd fra byen for at sosialiststaten skulle framstå best mulig for deltagernasjonene som ikke boikottet lekene. Tiltakene i forbindelse med OL i Sotsji har gitt mange assosiasjoner til kommunisttiden.

Fan Ausweis. Dekretet berører ikke de tilreisende som kun ønsker å få med seg det som foregår på is og snø på samme måte. De vil få egne reisedokumenter som tillater dem å bevege seg fritt i og rundt Sotsji. Disse dokumentene har fått kallenavnet ”Fan Ausweis” – et tysk begrep som henleder oppmerksomheten til tyske id-papirer som Nazi-Tyskland utstedte da de okkuperte Sovjetunionen under andre verdenskrig. Kommentarer øverflødig.

Flyktningestopp. Samtidig er det full strid om den tjerkessiske befolkningen – urbefolkningen som ikke ønsker OL til Sotsji – et område de selv mener de har rett til å styre selv. Et krav russerne bare blåser av. Da russiske myndigheter stoppet mange tjerkessiske flyktninger fra Syria fra å komme inn i Russland ble tonen mellom russerne og tjerkesserne ytterligere skjerpet. Lokale myndigheter har til og med utstedt bøter til flyktninger fra Syria fordi de mente de hadde kommet til Sotsji på feil grunnlag. Den norske innvandringsdebatten blir puslete sammenlignet med dette.

Konsekvenser for OL? Slik Sotsji-OL utvikler seg nå er lekene i ferd med å bli de mest politiserte vinterlekene gjennom tidene. Det får konsekvenser både for Russland som vertsnasjon og IOC som ga Russland lekene. Får det konsekvenser for OL som arrangement?