Brasilblogg IV: Den som venter på bitt

For mange i Europa og Vesten var Luis Suarez' bitt en ønskedrøm - beviset på at Suarez er et dyr og at alt er tillatt for å fjerne Europa fra VM. For fiskeren som står med bambusstanga på korallrevene i Bahia er det andre bitt som teller. Fisken som biter på agnet hans redder familien. Suarez' bitt redder tabloidene i Europa

Avisene jeg har tilgang på her i Brasil bruker liten plass på Suarez munnfull. Selv med min begrensede kunnskap i den brasilianske varianten av portugisisk skjønner jeg at det er Americas dominans som preger sidene. Her er det sluttresultatet som teller. Ikke tenna til en fotballspiller. Her ser de forskjell på å bite fra seg og å bite.

Dekningen av denne hendelsen - en hendelse jeg på ingen måte forsvarer, slik jeg også er i mot grisetaklinger, filming, drøying av tid og helikopter med drakta - illustrerer på mange måter den store kløften mellom Europa og resten av verden i internasjonal idrett. Det prektige Vesten mot den underutviklede resten. 

Da engelske aviser avslørte korrupsjon av afrikanske fotballedere i forbindelse tildelingen av VM til Qatar reagerte feks Sepp Blatter (FIFA-president og IOC-medlem) og den kuwaitiske sjeiken al-Sabah (lederen for ANOC og IOC-medlem) sterkt og kalte avsløringene og anklagene for rasisme. Anklager sommfalle i god jord i Afrika og som gir stemmer ved valg i FiFA og IOC. I internasjonal fotball er Europa og UEFA puslinger og deres anklager samler de de fire andre regionale forbundene mot europeisk imperialisme. Makt og motmakt har en annen fordeling iinternasjonal fotball enn i internasjonal politikk.

Jeg kan tenke meg den samme sjeiken og hans støttespillere (og dem er det mange av) også reagerer på de harde utfallene mot Beijing og Almaty i debatten om OL i 2022. Der kommer også de kraftigste skytsene fra bedrevitere i Vesten. Det sommer rett for oss er ikke rett for alle andre og og ofte er det de andre som har den avgjørende stemmen. Selv små bitt kan framprovosere allergi. Og alle allergikere ønsker permanent vaksine.

Suarez er nå sendt hjem til familien sin for trøst og alle i Vesten diskuterer om seks kamper er tilstrekkelig straff og om han vil bli solgt fra Liverpool eller ikke. I Brasil, Uruguay og resten av Latin-Amerika tygger de på hvem som vinner skulle Brasil og Uruguay møtes. Den debatten deltar gjerne fiskeren i Bahia i også. Fotball foran bitt.

Brasilblogg III: Den lille mannen

Fotball-VM i Brasil er overveldende på alle måter. Alt blir stort selv for amerikanere. Og for den fattige brasilianer og en nordmann på dannelsesreise blir alt stort og du liten. Følelsene kan lett ta overhånd.

En av de sterkeste øyeblikkene jeg hadde på Arena de Amazonia (Kamerun-Kroatia) var ikke alle målene, men da en gammel mann med en uvasket Brasil-genser holdt hånda til en yngre og mer tykkfallen mann (kanskje far og sønn?) ned mot gressmatta for å bli tatt bilde av. I blikket og bevegelsene hans så jeg både usikkerhet og spenning. I det den yngre mannen sa at han måtte smile løftet han opp popcornposen han hadde i den andre hånda og løftet den opp som om det var VM-trofeet. Det er lett å bli fordomsfull i en slik situasjon, men jeg er sikker på at dette var første og siste gang denne mannen var på denne stadion. Og at den lille mannen aldri vil spise like dyrt popcorn. Dette var hans møte med Brasils hvite elefant. Brasilianere kan ikke mye om elefanter.

Et døgn seinere var jeg den lille mannen - midt i Brasils mektige regnskog. Der er det ingen hvite elefanter, men jaguar, anaconda, piraya og giftige slangerfarlige og du er helt prisgitt guidene som loser deg trygt gjennom alle farene og all spenningen som regnskogen har å by på. Men også disoppfarende og denne spenningen har en egen tidsplan i disse dager. 

Pirayafiske må vente til kampene er spilt - det sørger særlig amerikanere for. Brasil oversvømmes av fotball (soccer)-gale amerikanere som er mer opptatt av offside og høyt press enn å få med seg kaimanjakt eller klatring i lianer. Det er lenge siden alle amerikanere så opp til Jonny Weismullers Tarzan.

Det verst er at jeg er fascinert av amerikanernes sterke fascinasjon for soccer og dere egen måte å pakke inn virkeligheten på. Det er flere grunner til det. For det første at alle jeg har møtt - jeg understreker alle - har stor kunnskap om fotball - både om spillere og formasjoner. Litt mindre kunnskap om taktikk. I amerikansk media sliter fortsatt fotball mot baseball, basketball og amerikansk fotball, men jeg tror at (herre)fotball for alvor er i ferd med å gå fra å være kun folkesport til også å bli en amerikansk mediabegivenhet. Det bidrar fotball-VM til. Den lille mannen i amerikansk idrett er i ferd med å bli stor.

For det andre at det er svært mange kvinnelige supportere som ofte dominerer på tribunen. Jeg våger påstanden om at amerikansk soccer er mer folkelig enn den europeisk. En hovedgrunn er at kvinnefotballen har vært bedre enn herrefotballen i mange år og at det har bidratt til større rekruttering blant kvinner på tribunen i en ny fotballnasjon, men også at mange amerikanske menn ser mer kvinnefotball enn sine europeiske brødre. Flere jeg har snakket med her nede følger like gjerne kvinnelandslaget rundt på tur som herrelaget. Midt inntrykk er at herrefotballen i USA for mange fortsatt er lillebror til kvinnefotballen. En lillebror i puberteten.

Men det mest fascinerende er kanskje at mange amerikanere i dette (og andre) mesterskap følger to lag - mange amerikanere er av europeisk (og and lands) herkomst og de drar til VM for å møte supportere fra land der deres fedre og mødre kommer fra for å være med på en nasjonalisme de sjelden har tilgang til. Da resten av familien min sto i do- og bruskø kom det feks. to amerikanere med kroatiske drakter og ansikstmaling og tok plassene til deres fordi vi satt rett ved den kroatiske supportergjengen. De snek seg gradvis inntil og sang etter beste evne med på kroatenes sanger. Sjelden har jeg sett amerikanere mindre, men allikevel veldig stolte. Store amerikanere som små kroater. Dette er amerikansk romantikk jeg tror jeg som nordmann aldri kommer til å skjønne.

Også på en annen måte ble oppholdet i regnskogen preget av fotball.  Den lille guiden Robinson (opprinnelig fra Manaus) som ledet oss gjennom den store regnskogen og viser oss hvor hjelpeløs man er hvis man ikke tilpasser seg naturens lover, inviterte også høflig til fotballkamp på en leirete åpning mellom palmer og lianer. Der beviste han for meg og alle innsektene som var tilskuere til kampen at ikke alle brasilianere er gode fotballspillere. Akkurat da var det ikke bare jeg som var liten i den store skogen.

Blonde og blåøyde barn får stor oppmerksomhet når de beveger seg rundt i Brasil. Stor oppmeksomhet fra pene små jenter får en liten gutt til å føle seg som en liten mann. Og gjør fotball-VM til noe større.

Og midt i Amazonas sitter jeg og tenker på mormor som døde i fjor, hun som lærte meg hvordan man skulle sette pris på naturen og at det lille mennesket har stor glede av naturen og mennesker av all slag, så lenge det er naturen som får bestemme og alle mennesker blir behandlet med respekt. Større er ikke jeg. Uten popcorn og med erfaring fra en hvit elefant.

Brasilblogg II: På skyggesiden

Det finnes to skyggesider. En for underprivilgerte som kjemper om å få se solen og en for folk som har råd til dyre fotballbilletter under tak i Brasil.

Tyskland-Portugal i Salvador var en like sterk opplevelse som jeg hadde håpet og ventet lenge på (sammen med resten av familien).  Men ikke bare på grunn av fotballen. Kampen viste ikke bare klasseforskjell på dem ute på banen, den viste også forskjell på dem på og utenfor stadion. Forskjell på dannelse og utdannelse, forskjell på stort og smått og forskjell på liten og stor.

En av tingene vi fikk oppleve - som nøytrale tilskuere på Fonte Nova Arena - var en flik av den fantastiske tyske supporterkulturen som har fått et enormt oppsving de siste årene, mye takket være gjeninnføringen av ståplasser i tysk fotball. Det er en sammenheng mellom hvor ræva er plassert og hvor høyt du synger på kamp. Det merket vi godt i denne kampen.

Men vi fikk også oppleve hvordan middeklassementaliteten har strammet grepet om kamper og turneringer som dette, der familier som oss og andre fotballturister syns det er mest behagelig å sitte og se fotball: da er det lettere å ta bilder av hverandre og det blir mindre søl fra de datostemplede plastkoppene vi har kjøpt.

Den største konflikten på tribunen var ikke mellom portugisere og tyskere, men mellom dem som ønsket å sitte og se kamp og dem som ønsket å gjøre som de gjør når de er hjemme i Tyskland  - se kampen stående og syngende. Det var tyskerne mot resten. Her satt godt utdannede mennesker med forskjellig oppfatning av hva dannelse er og forskjellig oppfatning av hva som er kamp og hva som er event.

Denne dekadente og avskjermede kranglingen og småknuffingen står i sterk kontrast til det vi har sett i forkant av VM og i flere VM-byer under mesterskapet, der brasiliansk middelklasse har stått opp for sosiale rettigheter for den jevne (middelklasse)brasilianer. Disse protestene dreier seg om at mannen i gata ikke skal stå med lua i hånda og be om nåde, men få sitteplass rundt bordene som betyr velferd og trygghet. Fotball-VM har blitt et symbol på feilprioriteringer og skjeivfordeling i Brasil. De er mot ståplasser.  Dette er noe annet enn pøbelstrekene vi fikk se et år i forkant av OL i London.

Brasilkjennere jeg har snakket med før VM og folk jeg har snakket med her i Brasil mener de omfattende protestene er et sunnhetstegn. Det viser at demokratiet fungerer og at folk ikke er redd for represalier slik mange var under diktaturet til midten av 1980-tallet og lenge etterpå.

Paradoksalt er det dem som relativt sett har fått det bedre det siste tiåret som har løpt ut på gatene. Som avdanka statsviter er det lett å dra fram Samuel P. Huntingtons bok Social Order in Changing Societies (1968) i denne sammenheng, en bok som blant annet prøver å forklare hvorfor det ikke har blitt revolusjon i Brasil  (han er mer kjent for boka Clash of Civilizations). Forklaringen han kommer med er blant annet at befolkningen i favelaene hadde for sterke bånd til bondesamfunnet de opprinnelig kom fra, og at disse ikke protester og eller ønsker revolusjon. Dette bokkapitlet må nå skrives om. Båndene til bygda er kutte for godt. Protestene kommer takket være fotball-VM.

Men ikke alle de utdannede protesterer i gatene mot ressursbruken i forkant av VM. Noen av dem er leger og sykepleiere som jobber på VM-stadionene. Det er jeg fryktelig glad for. For det var ikke alle som orket å stå under kampen vi var på.

Kampens hete fikk ny betydning i forbindelse med denne kampen fordi yngstejenta allerede før kamp fikk problemer med varmen og dehydrerte (dårlige foreldre!). Hun kjempet tappert for å komme seg på kamp - like redd for å ødelegge familiens VM-debut som å svime av i en taxi med klampen i bånn. På slutten av kampen var jeg mer bekymret for at jenta skulle svime av enn at Portugal skulle redusere og jeg kontaktet derfor stadions Bombeiros. De stilte kvinnesterke opp og satt jenta i rullestol, rullet henne inn på det provisoriske legekontoret (som sikkert overgår lokale legekontor i store deler av Brasil) og fikk jenta i gang igjen!

Etter omfattende og effektiv legeundersøkelse, en liter intravenøst saltvann og en god porsjon råd om hvor mye frukt og drikke som skal til for nordmenn for ikke å svime av i Braisl dro vi fra stadion (lenge etter tyskerne som feiret) med en forestilling om at legestanden i Brasil må være verdens beste. I hvert fall for oss med billetter i skyggen!

PS. I dag har vi sett Brasil-Mexico på en lokal bar i Manaus. Alle er i god behold og gleder seg til Kamerun-Kroatia i morgen. Med sitteplassbilletter i skyggen og med rikelig med vann.

Brasilblogg I: Velkommen fattigdom!

Sammen med familien har jeg nå vært ett døgn i VM-byen Salvador. Den lykkelige og forventningsfulle familien reiste fra et land som skal innføre tiggerforbud til et land som nekter alle fattige å selge sine varer og hjemmelagde matretter foran VM-stadionene. Fra en by som ønsker OL, til et land som snart skal arrangere OL. Vi har kommet til et land med stor fattigdom og fra et land med økende åndelig fattigdom.

Det er ikke helt sant det jeg sier. Seks damer som har solgt sine lokale matretter foran stadion i Salvador i mange år har greid å forhandle (ja, du leser rett, forhandle)  seg fram til å selge sine produkter foran VM-stadion, slik de alltid ellers gjør, for å tjene noen usle slanter til en skranten kasse. Det er heller ikke sant at norsk Oslos tiggerforbud er feigt. Det er urettferdig.

At en Aftenposten-journalist blir nektet å ta med seg en pakke Fishermans Friend inn i pressesenteret fordi det etter sigende er å anse som brudd på VM-sponsorenes rettigheter, er komisk. At vanlige, fattige brasilianere ikke får ta del i den økonomiske VM-festen er mer enn tragisk.

Blant norske OL-tilhengere argumenteres det med at et OL vil bringe økonomisk vekst til Oslo og omegn skulle byen få arrangere OL. For hvem, kan man spørre? Det er FIFA som har bestemt at lokale selgere ikke får selge sine varer innenfor en radius på to kilometer rundt VM-arenaene. Større radius blir det i Rio om to år når byen skal arrangere OL. Her er FIFA og IOC helt på linje. Og gud veit hvilken radius de tiggerløse må forholde seg til i Oslo i 2022?

Hadde det vært IOC som hadde forlangt tiggerforbudet i Norge på grunn av OL hadde det vært en viss logikk i det. Vi kunne latet som vi holdt oss for nesa, men godtatt det under påskudd av at det er best for OL-prosjektet. Men tiggerforbudet har ingenting med OL å gjøre. På den måten er Stortinget helt på linje med FIFA og IOC.

Da vi kom fra flyplassen i Salvador og stoppet på rødt lys, rullet taxisjåføren ned vinduet og slapp hodet til en tiåring inn. Han ville selge brasilianske VM-flagg til å feste på bilen. De kostet ca 15 kroner. Vi hadde bare store sedler (vår unnskyldning til ikke å kjøpe) og takket høflig nei. Men sjarmende var det. Om han stjeler sykler om natta? Aner ikke. Taxisjåføren ga gutten et kyss på panna, sa ham noen lavmelte ord i øret og klampet gassen i bånn, slik brasilianske taxisjåfører gjør.

Om tigging er organisert eller ikke er det en kjennsgjerning at det nesten alltid er fattigfolk som tigger. De gjør det ikke for å bli rike. Det gjør heller ikke unger som selger flagg i gatekryss eller stekt scampi utenfor fotballarenaen. Hva om tiggerne hadde solgt norske flagg i Norge og solgt varme peanutter utenfor Holmenkollen? Jeg tror ikke det hadde gjort noen forskjell. Vi har større sympati for fattigfolk i eksotiske land vi kan dra til som rike turister, enn fattigfolk som vi kan lukte hver eneste dag på t-banen i Oslo.

Roma-folk med norske flagg? De hadde blitt kjeppjagd! Og her sitter jeg i Brasil-drakt og venter på Tyskland-Portugal. Og verst av alt - jeg føler meg velkommen!

-Mister Qatar VM endrer maktbalansen i Gulfen seg!

Avsløringer. Avsløringene til britiske Sunday Times’ om hvordan Qatar fikk fotball-VM i 2022 ved å bestikke afrikanske fotballedere, kan være spikeren i kista for VM i Qatar. Dette er bare siste av mange avsløringer om graverende forhold i forbindelse med tildelingen av VM til araberstaten. For ikke lenge siden fikk vi også se på ESPN den rystende dokumentaren E60: Trapped in Qatar, der vi fikk vi vite at det bare i år har dødd 184 nepalesere av hjerteinfarkt på grunn av dårlige arbeidsforhold og at 4000 gjestearbeidere kan komme til å dø før mesterskapet settes i gang om 8 år. Ved siden av måten Qatar fikk VM på (korrupsjon) og avsløringer om forferdelige arbeidsforhold for utenlandske bygningsarbeider (menneskerettighetsbrudd) har det vært anført mot Qatar at det er for varmt å spille fotball der (Sepp Blatters største bekymring).

Idrett i krise. Konsekvensene av å frata Qatar mesterskapet vil være store for både FIFA og Qatar og det vil gi et ytterlige bidrag til at internasjonal idrett er i krise. Nordmenns negative syn på IOC er en del av dette bilde. Men bytte av VM-vert vil ikke bare få konsekvenser for hvordan vi betrakter internasjonal fotballpolitikk. Det vil ikke bare gi oss et juridisk etterspill uten sidestykke, men det kan også føre til at den sikkerhetspolitiske balansen i Midt-Østen forskyves.

Mer kunnskap. For å få et innblikk i hva fotball-VM til Qatar egentlig dreier seg om og for å få vite mer om hva som egentlig foregår i internasjonal idrettspolitikk i disse tider har jeg tatt en prat med James M. Dorsey, en av verdens fremste eksperter på sport og politikk i Midt-Østen. Dorsey er seniorforsker ved Nanyang Technological University’s S. Rajaratnam School of International Studies og er mannen bak bloggen «The Turbulent World of Middle East Soccer», en av verdens viktigste idrettsblogger.

VM i Qatar endrer de sosiale relasjonene i Gulfen

I en bloggartikkel for en liten stund siden skrev du at fotball-VM til Qatar i 2022 vil bidra til endringer i Qatar. Kan du forklare hva du mener med det?

-Fotball-VM har bidratt til å sette søkelys på gjestearbeidernes vilkår i Qatar og har tvunget Qatar til å gjøre noe med den omfattende internasjonale kritikken som har kommet. Flere statsinstitusjoner i Qatar har innført nye regler og styringsprinsipper som har endret arbeidstagernes rettigheter betraktelig og det er mye som tyder på at Qatar er i ferd med å endre kafala-systemet, et system som har bidratt til undertrykking og overvåking av fremmedarbeidere i Qatar. Vi ser også at all internasjonal oppmerksomhet om arbeideres rettigheter i Qatar også påvirker andre Gulf-stater. Det som skjer er selvsagt ikke nok for menneskerettighetsorganisasjoners krav om endring, men VM har i alle fall satt i gang en prosess som endrer de sosiale relasjonene i Gulf-området betraktelig.

Tror du tildelingen av VM til Qatar også vil bidra til å endre FIFA?

-Sentrale personer i FIFA har i hvert fall sagt at avsløringene av arbeidsforholdene i Qatar og presset mot FIFA bidrar til at de vil vektlegge menneskerettigheter mer i framtiden. Det gjenstår å se om de holder det de lover.

Qatar kan være regelen som bekrefter unntaket

På hvilken måte kan store sportsarrangementer bidra til å endre autoritære stater?

-Mindre enn vi kan håpe på. Se for eksempel på Kina. De har ikke endret seg stort selv om mange trodde at Beijing-OL skulle bidra til store endringer. Qatar kan være unntaket som bekrefter regelen. Hvis de da ikke tar fra Qatar VM, da.

I Norge er mange bekymret for at OL i 2022 skal gå til diktaturstater (Kina og Kasakhstan). Tror du at vinter-OL til Almaty og Kasakhstan vil bidra til å reformere Nursultan Nasarbajevs autoritære styre?

-Nei, det tror jeg er usannsynlig. OL er svært forskjellig fra fotball-VM fordi OL består av mange idretter, noe som betyr at de som følger OL er mer fragmentert og ikke består av én enhetlig og entusiastisk fanskare, slik det er med fotball. Fotball vekker sterkere følelser og bidrar dermed til et sterkere press og mer oppmerksomhet.

OL dør hvis demokratiske stater trekker seg

Er det riktig som forkjemperne av OL til Oslo i 2022 sier, når de hevder at OL vil dø ut dersom demokratiske stater ikke lenger vil arrangere lekene på grunn av høye kostnader og et lite reformvillig IOC?

-Uten tvil! Hvis man stenger ute autoritære stater og sitter igjen med demokratiske stater som ikke vil arrangere lekene er det slutt på OL. Jeg tror løsningen ligger i at de internasjonale idrettsforbundene må senke kravene til infrastruktur og store arenaer for at OL og fotball-VM skal overleve

Store konsekvenser hvis Qatar mister VM

Det er stadig mer som tyder på at Qatar mister VM. Hvilke konsekvenser får det for Qatar og Gulf-området?

-Det får veldig store konsekvenser! Og større konsekvenser enn folk flest aner. På den ene siden vil det sikkert bli sett på som en politisk seier for nabolandene Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater som er Qatars motparter i sikkerhetspolitikken, og som for eksempel har vært sterkt i mot Qatars støtte til Det muslimske brorskap. På den annen side vil det sikkert skape reaksjoner fordi det oppfattes som at den vestlige verden ikke respekterer de muslimske landenes særegenhet. For det andre vil det bidra til å svekke Qatars myke makt. Qatar har brukt fotball-VM som et mykt maktmiddel og har tenkt at ingen land tør angripe noen som skal arrangere fotball-VM. Dette premisset faller bort skulle Qatar miste VM. Til sist vil det berøre det jeg svarte på innledningsvis, nemlig at de prosessene som er startet med å forbedre arbeidsforholdene i Qatar stopper opp.

Syns du menneskerettigheter burde være et krav når det tildeles store sportsarrangementer?

-Personlig mener jeg ja. Jeg er mot at mega events skal bidra til å polere fasaden til autokratiske stater.

Prisen på vafler

Årsakssammenhenger. På idrettens ledermøte i Bergen snakkes det varmt om at det bør gjøres et løft for frivilligheten. Det skal OL bidra med. Samtidig har idretten prøvd å overbevise folk flest om at et OL til Norge vil føre til reformer i IOC. Det er nemlig IOC som har bidratt til at holdningen til OL i Norge er så negativ. Og for å få til mer frivillighet, OL til Norge og mer måtehold i OL-prosjektet bruker idretten store summer på konsulenter for å overbevise oss om at åpenhet, demokrati og reformer er bra. Det er noe som skurrer.

Frivillighet. Jeg blir virkelig lei meg hvis det er OL som skal sikre frivilligheten i idretten framover. Den største frivillige innsatsen i Norge drives av foreldre som følger opp barna sine på trening, kamp og som står i kiosken på regnværstunge dager. For mange er dette en glede, men for mange også en plikt som passer dårlig inn i hverdagen. Men de gjør det for det. Uten OL. Slik det blir fremstilt nå er frivilligheten avhengig av OL. Da har i så fall idretten spilt fallitt og andre vreformer enn i IOC som skal til.

Trusselen. Den største trusselen mot frivilligheten – og som i mange sammenhenger er idrettens egen skyld – er at den organiserte idretten koster mer og mer penger og at egenbetalingen går opp. Når egenbetalingen går opp er det mange som ikke ser poenget i å stille opp på dugnad (som er den norske formen for frivillighet), fordi de har betalt nok og dermed ikke har mer å gi – verken penger eller tid. For mange av disse bærer olympiske milliardkostnader mer ved til bålet. De trenger ikke OL for å trene ungene sine eller rydde lysløypa, de trenger hjelp til kretsmesterskapet og hallen der det skal foregå. I dag. Og har de råd til OL, har de også råd til å gjøre egenbetalingen min lavere. Men har de det?

Reformer og oppslutningen om OL. Det ble også etterlyst mer åpenhet om konsulentbruken i forbindelse med OL-søknaden på ledermøtet i Bergen. Informasjon om konsulentbruk har blitt tvunget ut av NIF etter hvert som pressen har kommet med avsløringer. Når vi ser på hvordan First House opptrer i disse dager – der sekretesse og hemmelighold er første bud – og det samme byrået er en av aktørene som hjelper NIF i OL-spørsmålet, trenger man ikke bare skyld på Lausanne for at oppslutningen om OL er lav. I manges øyne opptrer idretten i tospann med det mektige PR-byrået på en måte som gir dem assosiasjoner til de verste sidene av IOC og deres eget hemmelighold. Hvordan skal man med troverdighet kjempe for mer åpenhet i IOC, når man selv forsøker å holde ting hemmelig?

Dyre vafler. Jeg er sikker på at alle frivillige under OL i Oslo kommer til å få kjempeerfaring og kommer til å kose seg stort. Minner for livet er jeg også sikker på at de får. Om de selger flere vafler i 2023 er jeg mer usikker på. Kanskje prisen er for høy?

Peking House

Skjult triumf. Det som kunne vært en triumfdag for First House, med en glitrende kronikk (og forestående artikkel i Josimar) om den enestående Asbjørn Halvorsen og hans bragder på og utenfor fotballbanen, er blitt en dag i selvforsvarets tegn. Har First House og Morten Wetland jobbet for Kina eller kinesiske interesser? Alt satt i gang av Aftenpostens Harald Stanghelle. Denne saken har ikke bare en presseetisk side eller dreier seg om PR-rådgiveres hemmelighold. Det handler om rolleblanding og havner rett inn i den aktuelle OL-debatten.

Spekulasjoner. Det er mange spekulasjoner i denne saken og det blir gjerne slik når PR-byråer (eller andre) forsøker å holde ting hemmelig i den tro at de kan porsjonere ut den informasjonen de selv ønsker til den tid som passer for dem. Men så enkelt er det ikke. I hvert fall ikke i et land med fri presse. Informasjonen som har kommet fram i dag (torsdag) er meget interessant med tanke på den norske OL-prosessen. Både VG og Aftenposten har avslørt at Morten Wetland har vært i hemmelige møter med norske næringslivstopper, der de har diskutert Norges forhold til Kina. Der har også IOC-medlem Gerhard Heiberg vært. Heiberg sitter også i styret til Norges idrettsforbund og er en pådriver for å få OL til Norge (i hvert fall i dag). Men det er mer pikant enn som så.

Ubekreftede kilder. Mine gode, men ubekreftede kilder, sier at Gerhard Heiberg er en av de få nordmenn (kanskje den eneste?) som har direkte kontakter med det kinesiske politbyrået. Det skyldes hans rolle i forbindelse med OL i Beijing. Dette har, så vidt jeg vet, norske myndigheter benyttet seg av på en eller annen måte i flere år. Samtidig har Heiberg selv sterke forretningsinteresser i Kina, noe vi fikk et bevis på under OL i Sotsji, da han ble kritisert for å promotere Nordic China Advisory AS, et firma drevet av Heibergs sønner, og vi så det i forkant av OL i Beijing da det ble kjent at han hadde eierinteresser i selskaper som var leverandører til OL i Beijing. Den siste avsløringen førte til at en TV2-reporter ble bannlyst av Heiberg.

Konkurrentanalyse. Fra før vet vi at First House hjelper Idrettsforbundet i arbeidet med å få OL til Oslo. I den sammenheng ville det være dumt og ikke bruke Morten Wetland i kartleggingen av konkurrentene til Oslo. Alle kandidater foretar en slik konkurrentanalyse for å finne ut hvilke virkemidler de skal bruke i den internasjonale PR-kampen. Og hvem hos First House har bedre kunnskap og større nettverk til å spa opp slik informasjon? Jeg vet hvem jeg ville gjettet på. Hvis det er slik står vi overfor en meget spesiell situasjon. For Beijing er også en av kandidatene til OL i 2022, og Heiberg har tidligere jobbet for Beijing og deres kandidatur. Og sammen sitter de to nå og diskuterer norsk Kina-politikk og norske næringslivsinteresser. Kanskje de er innom OL, også? Uansett ser det ut som Beijing-OL har stor betydning for Norges framtidige forbindelser med Kina. Både lekene i 2008 og lekene som skal arrangeres i 2022.

Moralsk seier. I kronikken om Asbjørn Halvorsen er det moralen og rettferdighetens som seirer. Får vi se det i denne saken?