Tony Blairs olympiske reise

Tonys reise. Tony Blairs bok ”A Journey” har igjen satt søkelyset på hans kontroversielle tid som statsminister. I memoarboken blottlegger han seg selv og dem han har møtt, og det er selvfølgelig hans forhold til Gordon Brown og hans beslutning om å støtte USA i krigen i Irak som til nå har fått mest oppmerksomhet. Jeg mener at Tony Blairs rolle i spillet rundt London-OL bør få mer oppmerksomhet! I hvert fall etter å ha bladd i boka hans (sidene 544 - 552).

Overraskelse. Da London dro i land OL i Singapore i 2005 var det mange som mente at dette var Tony Blairs fortjeneste og at det var et lyspunkt i statsministerens ellers mørke hverdag. De fleste kommentarene om denne seieren dreide seg om hvor viktig han hadde vært for søkerkomiteen ved personlig å møte opp i Singapore. Men boken ”A journey” korrigerer dette bildet kraftig og viser at veien til IOC-representantenes hjerte ikke alltid går via sjarmoffensiver på offisielle IOC-møter.

Berlusconi fikser OL? I boken skriver Blair at han dro i ens ærend til Silvio Berlusconis hjem på Sardinia for å be ham om å påvirke de italienske IOC-delegatene. I 2005 hadde Italia den største kontingenten IOC-delegater – 5 personer. Berlusconi skal flere ganger ha spurt Blair om hvor viktig det var for han å få OL. Etter å ha svart "utrolig mye" (greatly) flere ganger skal Berlusconi ha sagt ”Du er min venn, jeg skal se hva jeg kan gjøre, men lover ingenting.” I siste avstemningsrunde vant London mot Paris med 54 mot 50.

Fryktet froskene. Tony Blair var egentlig imot OL, og hovedinnvendingen hans, i følge boken, var at det ville være en katastrofe for London å tape for Paris. President Jacques Chirac som hjalp Paris i Singapore får lite hederlig omtale i Blairs bok. I følge Blair hadde Chirac tatt seieren på forskudd. Chirac tapte!

Vanvittige summer. Det kan kanskje virke provinsielt å fremheve Blairs olympiske reise opp i all annen politikk, men dette er langt fra et marginalt tema i britisk politikk. For det første skapte London-OL et sårt tiltrengt oppsving for en hardt presset statsminister. Han fikk rett og slett et pusterom. For det andre viser det at regjeringsmedlemmer aktivt søker å påvirke IOC-representanter gjennom bekjentskaper i internasjonal politikk. Det er verken i den olympiske ånd eller i tråd med IOCs retningslinjer, som sier at IOCs beslutninger skalt tas på et uavhengig grunnlag. For det tredje hadde seieren store økonomiske konsekvenser for London og Storbritannia. Ett London-OL koster like mye som 3-4 års krigføring i Irak (Storbritannia trakk seg ut av Irak i april 2009) og Afghanistan.

OL og terrorisme. Kombinasjonen Irak (og Afghanistan) og London-OL er en svært god illustrasjon på hvor kompleks og paradoksal Tony Blairs statsministerperiode var. Tony Blair brakte Labour til store høyder og til valgseier i tre valg på rad. Nå blir han sett på som et skadedyr i Labour. Tony Blair ble med på USAs korstog i Afghanistan og Irak blant annet for å bekjempe terrorisme. Samtidig kan London-OL bidra til økt terrortrussel mot London og Storbritannia på grunn av britisk engasjement i nettopp Irak og Afghanistan. Tony Blairs reise er fortsatt ikke slutt. I neste bok kanskje han beskylder Berlusconi for økt terrortrussel mot Storbritannia? Spør Gordon Brown om verdien av vennetjenester med Tony Blair...

Basketball-VM i Tyrkia – pauseinnslaget skaper politisk hodebry

Basketball ikke viktigst. Jeg regner med at de fleste idrettsinteresserte følger godt med i basketball-VM som i disse dager foregår i Tyrkia (ironi)? Selv om Angola overraskende slo Tyskland i gruppespillet og dermed sørget for at Tyskland er ute av VM er det faktisk det politiske og religiøse spillet som har vært mest interessant så langt. Særlig det som skjer i pausen.

God tone. Onsdag møttes USA og Iran for første gang i VM-sammenheng (de har heller ikke møtt hverandre i OL). USA vant komfortabelt over Asia-mesterne. På pressekonferansen var det knyttet mest spenning til trenernes syn på de politiske aspektene rundt kampen. Begge trenerne mente at politikken ikke spilte noen rolle i kampen og de uttrykte respekt for hverandre. At deres analyse av kampen var samstemte mente begge trenerne var et første skritt på veien mot et bedre forhold mellom de to nasjonene (dette også sagt med et snev av ironi).

Idrettens autonomi. Til tross for den tøffe politiske tonen mellom de to landene har idrettsarenaen vært en arena der de to landene har konkurrert på likefot. I bryteturneringen Takhti Cup i Teheran har amerikanske og iranske brytere møttes jevnlig helt siden Bill Clintons dager. Også på basketballbanen har de møttes til tross for anstrengte forhold på regjeringsnivå. I 2008 inviterte NBA det iranske landslaget til treningsleir i Utah som forberedelse til OL i Beijing. På den måten spiller idretten en positiv rolle mellom de to fiendene.

Tyrkerne skjermes. Når storpolitikken ikke selger er det pauseunderholdningen som får det politiske og/eller religiøse blodet til å flyte. Under mesterskapet er det de ukrainske danserne som underholder i pausene som har skapt mest hodebry. Troppen er både spektakulær og lettkledd, men det er ikke alle som får ta del i – eller har lyst til – å bli underholdt av de dansende leiesoldatene. Det er i hvert fall påfallende at dansetroppen har hatt dansefri hver gang Tyrkia har spilt kamper. Det betyr blant annet at Tyrkias statsminister Tayyip Recep Erdogan gikk glipp av underholdningen da han overvar en av Tyrkias kamper.

Iranerne skjermes. Det er tydelig at arrangørene har tatt seg friheter som ikke alle deltagerlandene har vært glad for. I forkant av kampen mellom Iran og USA ser det også ut som iranerne - ved siden av å legge taktikken for det som skulle skje i kampen - også hadde et ord med i laget om pauseunderholdningen. Da den ukrainske troppen entret banen var de mer påkledd enn vanlig, de sprikte litt mindre med beina og flere representanter fra arrangørene reiste seg opp for å skygge for utsikten til de iranske delegatene på VIP-tribunen. Neppe tilfeldig!

Dans i finalen? Så langt har pressekonferanser og pauseunderholdningen vært mer interessant enn basketballen. Ukraina er ikke med i VM. Vi får håpe at Ukraina likevel får opptre i finalen med et velregissert pauseshow. Hvor mye klær de får ha på seg avhenger av hvor langt Tyrkia og Iran kommer i turneringen!

Politisk stormaktskamp for å få fotball-VM

Den viktigste kampen. De viktigste fotballkampene denne høsten står ikke mellom Norge og Portugal eller Barcelona og Real Madrid. Den står mellom stormakter som ønsker seg fotball-VM i 2018 og 2022! Kampen avgjøres 2. desember og selv om det er mange "unknown knowns" og "known unknowns" – for å låne noen av tidligere forsvarsminister Donald Rumsfelds mer forståelige utsagn – er det kanskje mulig å forutsi hvem som får mesterskapene etter Brasil i 2014.

Kampen om å få VM på minner om stormaltsrivaliseringen under den kalde krigen. Den eneste forskjellen er at det er FIFA som har regien og ikke stormaktene selv.

BBC er skrekken. FIFA har mange hensyn å ta når de skal velge Brasils to arvtagere, og i midten av august var FIFA i England for å vurdere deres kandidatur. Engelskmennene mener selvfølgelig at de er den selvsagte kandidaten for å få mesterskapet i 2018, men det er mye taler mot at England skal få mesterskapet. Det kan virke som om engelskmennene nå begynner å erkjenne dette - den engelske søkerkomiteen har forsøkt å få BBC til ikke å sende en dokumentar om Russlands VM-kampanje denne høsten, fordi de er redd for at negativ omtale av Russland vil være russisk rulett med deres eget kandidatur. Den engelske søkerkomiteen er redd for at mye negativ omtale av det russiske kandidaturet skal ses på som bakvaskelser fra den engelske kandidaten. FIFA liker ikke den slags!

BBC har skapt problemer før. BBC Panoramas dokumentar har skapt frykt for at den skal den skal slå uheldig ut baserer seg blant annet på erfaringene søkerkomiteen til London-OL erfarte i 2004 da BBC Panorama sendte et program om det bulgarske IOC-medlemmet Ivan Slavkov som var villig til å ta i mot bestikkelser for å stemme for London-OL. Slavkov ble kastet ut av IOC, men det skapte samtidig problemer for London-OL, selv om de til slutt fikk OL i 2012.

Tango for to. Det som er veldig spesielt ved valget av vert denne gang er at to VM-verter skal velges samtidig. Det åpner opp for et spill som får en til å tenke på stormaktsrivaliseringen fra den kalde krigen. I følge Simon Kuper i Financial Times er situasjonen som følger: 2018-mesterskapet vil mest sannsynlig gå til en europeisk kandidat, men siden England ikke er særlig populære i FIFA – det ligner litt på USAs forhold til IOC – skal de tråkke svært varsomt og høyst riktig for å dra i land mesterskapet.

USA stiller. Ett skjær i sjøen er at USA er kandidat til å få mesterskapet i 2022. FIFA vil nødig ha to engelskspråklige land til å holde mesterskapet etter hverandre. Spania og Portugal, og Belgia og Nederland levnes små sjanser i 2018, spesielt fordi de har små midler til å oppgradere anleggene sine. De to dobbeltkandidatenes eneste sjanse er at mange små land som ønsker mesterskap ved en senere anledning samles og stemmer på disse to europeiske kandidatene. Det er lite sannsynlig.

Den russiske bjørnen truer. Slik det ser ut nå er det den russiske bjørnen som er Englands største utfordrer, uavhengig av om BBC sender dokumentaren eller ikke. Russland har aldri vært vertskap for en stor fotballturnering og utgjør i dag et underutviklet marked for FIFA. Derfor er Russland ettertraktet av FIFA. Og skulle statsminister Vladimir Putin stille seg bak et slikt mesterskap – både med sin personlige aura (!) og penger stiller Russland veldig sterkt.

Kina lusker i bakgrunnen. Allikevel er det et land som ikke stiller som kandidat verken i 2018 eller 2022 som kan utgjøre den store forskjellen, nemlig Kina. Fra Kina kommer det signaler om at de ønsker å søke VM i 2026. Det kan være en sikker vinner hos FIFA, og skulle den kinesiske regjeringen komme med et slikt forslag før desember endrer hele spillet seg. FIFA ønsker ikke at Asia skal arrangere mesterskapet to ganger på rad. Det eneste ikke-asiatiske landet som er kandidat i 2022 er USA. Siden FIFA ikke ønsker at to engelskspråklige land skal arrangere mesterskapet etter hverandre, og mye tyder på at det er Europas tur etter Brasil, betyr det at Russland vil få mesterskapet i 2018. Hvis FIFA vil…

Vuvuzela, Englands redning? Under årets VM glimret Kina med sitt fravær – i hvert fall på fotballbanen: vuvuzelaene som ble forhatt i resten av verden ble produsert i Kina. Kanskje det hadde vært en idé for BBC å lage en dokumentar om Kinas forhold til vuvuzela. Den er jeg sikker på at den engelske søkerkomiteen vil at BBC skal sende! Selv FIFA fikk nok av vuvuzelaer.

Olympisk ramaskrik under Ramadan?

Brudd på fasten. Forrige søndag fikk Ali Karimi – alias Asias Maradona – sparken fra Teheran-laget Steel Azin FC fordi han ikke fastet under Ramadan. Karimi er ikke hvem som helst i Iran. Han er nest mest merritert på landslaget, tredjemann på toppskårerlisten og kåret til Asias beste spiller i Iran i 2004. Likevel fikk han sparken. En slik uforsonlig holdning overfor dem som bryter fasteregelen under Ramadan kan få store konsekvenser for London-OL i 2012 siden OL foregår samtidig med Ramadan.

Cole-blemme. At OL foregår samtidig med Ramadan må være flaut for Sebastian Cole, som er leder for OL-komiteen, siden han solgte inn lekene som en håndsrekning til Storbritannias etniske minoriteter. OL skal foregå på østkanten av London der det bor mange med minoritetsbakgrunn, også muslimer. Det er ventet at over 3000 utøver vil være muslimer og at flere hundre tusener tilskuere vil være det. De vil da måtte ta et aktivt valg om de vil bryte fastereglene eller ikke.

Mindre krefter. Selv om noen utøvere hevder at de blir sterkere av å faste under Ramadan – blant annet fordi de kommer nærmere gud – er det liten tvil om at en langdistanseløper som skal løpe 10000 meter på ettermiddagen uten å ha fått i seg verken vått eller tørt siden solen sto opp vil prestere dårligere enn om han fikk spise og drikke optimalt. Hva er løsningen på problematikken?

Deltagerne. Løsningen finner man både hos deltagerne i OL og hos arrangørene. Deltagerne kan enten velge å følge fasteregelen og satse på at det ikke forringer prestasjonen, trekke seg fra konkurransen eller bryte fasteregelen og ta konsekvensene av det. Ingen av disse valgene er optimale. I den sammenheng blir det ikke bare spennende å se på muslimske lands protester mot arrangørene av OL, men også på forskjellsbehandling mellom liberale muslimske land og mer konservative land. Eller mellom muslimske land og muslimer i land som ikke er muslimske. Det kan hende konsekvensene er større for fastebrudd fra deltagere fra Iran og Saudi-Arabia enn fra Tyrkia og Storbritannia?

Arrangørene. Det har aldri vært snakk om å flytte OL på grunn av Ramadan. Arrangørene kan derfor begrense problemene knyttet til Ramadan ved å legge de hardeste konkurransene til tidlig morgen eller sent på kvelden. Da vil deltageren ha mulighet til å spise rette før de skal i ilden. Dette har vært forsøkt i årets ungdoms-OL i Singapore og skal visstnok ha vært vellykket, selv om det ikke er optimalt. Tv-sendingene styrer mye av det som skjer på idrettsbanen og jeg tviler på at et amerikansk publikum sitter oppe om natta fordi man har flyttet damekampen i fotball mellom Iran og USA fordi OL-arrangøren ønsker at de skal få spise godt før kampen. Heller tvert i mot – matmangel kan være en konkurransefordel – for USA, selvfølgelig.

Nye åpningstider. En av Storbritannias største gullhåp i London-OL – Mo Farah – som tok EM-gull på både 5000 og 10000 meter i år – har sagt at han utsetter Ramadan. Han tar igjen fasten ved en senere anledning. Det finnes fritak for faste blant annet hvis man ufrivillig må bryte fasten eller du er i krig. Det spørs om OL også blir ansett som en grunn for fritak når vi nærmer oss sommeren 2012. Det er jeg villig til å sette penger på – hos Norsk Tipping, selvfølgelig. Jeg vedder også på at McDonald’s holder nattåpent under lekene – for å bøte på dårlig etterspørsel på dagtid fra muslimske tilskuere…

Sendeplatediplomati

Sendeplatediplomati? Etter mange omveier og feilsteg har Barack Obama tatt mot til seg og invitert de israelske og palestinske lederne til Washington for fredssamtaler i september. Kanskje han bør ta med seg en sendeplate (frisbee)?

Næring i vekst? Mange organisasjoner bruker idrett for å skape fred. Det er en sterkt voksende næring. Det siste skuddet på stammen på det voksende idrettsbistandstreet er Ultimate Peace, som bruker sendeplate som fredsdue. Det er første gang sendeplate blir brukt for å skape fred mellom palestinere og israelere. Initiativtagerne er israeleren Dori Yaniv og amerikanerne David Barkan og Linda Sikorsky. I juli arrangerte de en sommer-leir i byen Acre der 145 ungdom med israelsk-jødisk, israelsk-arabisk og palestinsk bakgrunn spilte Ultimate Frisbee i en uke. På samme måte som under sommerens ungdoms-OL i Singapore var idrettsaktiviteten bare ett element i forsøket på å bygge broer mellom ungdom. fellesaktiviteter på kvelden skal også skape tillitt. I følge initiativtagerne var leiren så vellykket at de setter i gang månedlige leire til høsten i arabiske og jødiske byer, i tillegg til trenerkurs og en egen ungdomsliga.

Dommerløst. Hvorfor egner sendeplate seg så godt til fredsskaping? I følge personene bak Ultimate Peace er det fordi det ikke er egne dommere i denne idretten. Det betyr at spillerne må løse konflikter som oppstår på banen uten hjelp fra en nøytral part. Konfliktløsning mellom spillerne er en del av spillet. Det spørs om Barack Obama kan benytte seg av sendeplatediplomati? Eller kanskje det er det han til nå har brukt - latt partene få krangle seg i mellom uten at han har brydd seg for mye. I så fall har det vist seg at sendeplatediplomatiet har sine begrensninger. Eller kanskje de i tillegg må satse på god kveldsunderholdning etter at sendeplatene har fallt til jorden?

Menn og kvinner på samme lag?

Svar skyldig. Sommeren lakker og lir mot slutten - hvis den i det hele tatt har vært her. Uansett vær har det vært en aktiv sommer. I takt med sommerens store idrettsbegivenheter har jeg sammen med ungene lekt ulike varianter av fotball-VM, friidretts-EM, Tour de France og svømme-EM. Det fine med disse konkurransene - ved siden av at man har fått rævva opp av tv-stolen - er at vi har konkurrert i de samme øvelsene, dog i forskjellige klasser. Jeg har alltid vunnet herreklassen, datteren min har vunnet jenteklassen, og sønnen min gutteklassen i øvelser som 23 meter hekk med en hekk, nedoverbakkeetappe og dykking etter husnøkler. Kona mi har også vunnet, de gangene hun har deltatt. Under vårt eget friidretts-EM kom det ett spørsmål fra min datter som fikk meg til å tenke: "Pappa, hvorfor løper damene bare 100 meter hekk og mennene 110 meter?". Jeg er fortsatt svar skyldig, men mener at spørsmålet er svært godt. Hvorfor stiller menn og kvinner opp på forskjellige distanser?

Forskjellsbehandling. I mange idretter gjøres det ikke forskjell på menn og kvinner - bortsett fra at de ikke konkurrerer mot hverandre. De har like lange omganger i fotball og håndball, de svømmer like langt og stuper like høyt. Også i friidrett begynner det å bli likt selv om hekkeøvelsene er forskjellige og mangekampen har forskjellig innhold. Begge løper for eksempel maraton og 10000m. I disse grenene betyr ikke forskjellen mellom mann og kvinne at man lager forskjellige distanser eller målestokker. Det er med andre ord ikke lengden det kommer an på... I andre idretter er det annerledes. I golf slår kvinner ut fra en annen rampe en herrene og i tennis spiller de forskjellig antall sett. Det er vel også en stund til mennene går på bommen i turn?

De nordiske landene er verst! Det som allikevel er merkeligst er at i de grenene der nordiske land har størst innflytelse - land som liker å kalle seg de mest likestilte landene i verden - behandles menn og kvinner mest ulikt. Skihopping for jenter har vist seg å være vanskelig, kvinner får ikke gå femil på ski, skøytedistansene er forskjellige og kvinnene kjører kortere utforløyper. Hvorfor er det sånn? Har kvinner dårligere forutsetninger for å drive vinteridretter enn menn? Er vi gammeldagse? Bør det være sånn?

Change. Selv om det i agurktiden ble foreslått nye baller i kvinnefotball - hva nå det enn måtte bety? - tror jeg at denne forskjellsbehandlingen blir borte på sikt. Det er to grunner til det. For det første har det vist seg at det er en naturlov at kvinner tar etter menn på alle områder - også i idretten. Snart hopper kvinnene i de samme bakkene som menn og i klassisk turlangrenn gjøres det ikke forskjell på folk. Det betyr at kvinner på sikt vil delta på samme måte som menn i det som i dag er klassiske herreøvelser. For det andre kan det hende at den olympiske bevegelse paradoksalt nok kan sørge for at kvinner og menn ikke bare deltar på de samme distansene, men også konkurrerer i samme øvelser. I sommer-OL er det ikke mulig å presse inn flere idretter eller øvelser før man tar ut noen idretter eller øvelser. Denne kjennsgjerningen kan derfor føre til at man vil se på hvilke områder menn og kvinner kan konkurrere mot hverandre. Skyteøvelsene kan være et sted og starte samtidig som man kan åpne for flere miksøvelser. I tennis har man f.eks. gjeninnført mixed double med en slik begrunnelse.

Familiemesterskap i kantarellplukking. Hjemme hos oss konkurrerer vi alltid sammen i de samme øvelsene og alle blir vinnere. Akkurat nå satser jeg på å vinne herreklassen i både blåbær- og kantarellplukking!

Oljesøl av olympiske dimensjoner

BP som skjellsord. Oljekatastrofen i Mexico-gulfen har satt sitt klare preg på David Camerons besøk i Washington. Tidenes største oljekatastrofe overskygger krigen i Afghanistan og finanskrisen de to landene har å stri med. I USA har BP blitt et skjellsord slik ”french fries” ble det etter Frankrikes protest mot USAs krigføring i Irak. Et eksempel på det er at baseballaget Brevard County Manatees i Florida som har døpt om balltretreningen fra ”batting practice” til ”hitting rehearsal” for ikke å bli knyttet til forkortelsen BP. Florida er en av stedene som er verst rammet av oljesølet. Men det er ikke bare i baseball og i Florida at BP kan bli et skjellsord. Oljekatastrofen har også olympiske dimensjoner.

BP som sponsor. BP er en av hovedsponsorene til den amerikanske olympiske komiteen og til London-OL i 2012. I tillegg er BP sterkt engasjert i amerikansk baseball, særlig i Chicago Cubs og Chicago White Sox. I februar i år inngikk BP en avtale med BP som var verd ca. 10-15 millioner amerikanske dollar. Avtalen BP har med London-OL har en estimert verdi på 50 millioner pund og dreier seg om forsyninger av drivstoff og ansvaret for den kulturelle delen av OL som omfatter utdanning, kultur og kunstutstillinger. Og for dem som ikke vet det: Chicago White Sox er favorittlaget til Barack Obama!

BP som en god samarbeidspartner. Lederen for London-OL, løperlegenden Sebastian Coe, har sagt at han ikke har problemer med at London-OL har BP som bidragsyter. Han kaller BP en verdsatt og pålitelig partner. IOC-president Jacques Rogge har sagt at han ikke har noe problemer med BP så lenge de gjør alt for å rydde opp i oljesølet. Den amerikanske OL-komiteen hevder at forholdet til BP er solid og at de ikke har tenkt å revurdere avtalen med den britiske oljegiganten. Penga rår med andre ord. Men hvor lenge?

BP som et utgangspunkt. For den olympiske bevegelse kan dette være en kortsiktig og uklok vurdering å avfeie spørsmål om tilknytningen til BP og andre oljeselskaper. Det er flere grunner til det:

* Miljøsaken er i ferd med å bli alles kampsak, også for idrettsutøvere, og flere og flere idrettsutøvere uttrykker bekymring for koblingen mellom BP og idretten – særlig amerikanske utøvere. De vil ikke bli forbundet med oljesøl og global forurensing. Det er ikke ofte idrettsutøvere engasjerer seg utover eget kosthold, hviletid og egne prestasjoner, så hvis denne trenden fortsetter kan den olympiske bevegelse oppleve et politisk engasjement fra egne rekker som man ikke har opplevd før.

* Skjer det står IOC i et dilemma. I forkant av, under og etter lekene i Beijing har IOC og de som kjemper for de olympiske idealer, fremhevet miljøinnsatsen i Bejing. Og rett skal være rett – OL førte til et renere Beijing og en ny bevissthet omkring luftforurensing i Kina, selv om dette også hadde menneskelige kostnader. Samtidig har IOC lenge sagt at de vil være knallharde mot dem som fremmer politiske synspunkter under lekene – dette kom tydelig fram i forbindelse med lekene i Beijing. Men det er ikke like lett å slå ned på miljøengasjement som på protester mot et enkeltland eller på et område som kan tolkes på mange måter. Miljøkampen har en annen innfallsvinkel enn for eksempel kampen for menneskerettigheter. Kampen for et bedre miljø er også et spørsmål om menneskerettigheter, men dreier seg om kollektive rettigheter, mens for eksempel kampen for ytringsfrihet er en kamp for individuelle rettigheter. Derfor er det lettere å få med seg flere i kampen mot miljøforurensing og derfor også vanskeligere å stoppe. Og så lenge IOC selv ønsker å være best på miljøsiden – det er i hvert fall det de sier – så blir det vanskelig å slå ned på dem som ønsker å følge opp dette engasjementet – også på OL-arenaen.

*London-OL kan bli en testarena for om miljøsaken blir den nye politiske saken i et OL. Dette er en sak alle kan engasjere seg i og siden Storbritannia ikke på samme måte som Kina kan kritiseres for brudd på menneskerettighetene vil aktivister finne andre saker å kjempe for i London. I samtaler med forskjellige organisasjoner i forbindelse med Beijing-OL har det kommet fram at strategien for å påvirke kinesiske myndigheter var mislykket. Lærdommen til disse organisasjonene er at de vil bli tøffere med IOC, nasjonale olympiske komiteer og sponsorer både for å påvirke vertsnasjonens politikk, men også for å fremme egne standpunkter. Derfor er BP-saken svært spesiell for Sebastian Coe og hans kolleger.

BP i Norge. I Norge har debatten om oljeboring utenfor Lofoten blitt preget av det som skjer i Mexico-gulfen, og diskusjonen om BP kan også komme til å prege den norske sponsordebatten i idretten. Du skal ikke se bort fra at norske oljeselskapers engasjement i norsk idrett vil bli satt på prøve i tiden som kommer.