Doping større kraft enn krutt?

Et raskt søk på Google gir meg 11,400 treff på kombinasjonen Tour de France og doping. Kombinasjonen Tour de France og terror gir meg bare 115 til tross for at det onsdag gikk av to bomber med 30 minutters mellomrom i den spanske Navarra-regionen før Tour de France-sirkuset entret den lille spanske byen Belagua - selv om det heter Tour de France er rittet også innom andre land – i år Storbritannia, Belgia og Spania. Bomben eksploderte før rytterne passerte og rytterne merket ingen ting til hendelsen.

Det er sjelden at det forekommer terrorisme i tilknytning til store sportsarrangementer selv om anslag ved slike arrangementer kan gi terrorister stor publisitet. Denne gang fikk gjerningsmennene mindre oppmerksomhet enn det de hadde håpet på. Bombene var varslet to timer før de ble detonert av en som hevdet at han representerte den spanske separatistorganisasjonen Euskadi Ta Askatasuna (ETA), som tidligere i år avblåste 15 månder lange våpenhvilen med de spanske myndighetene. ETA har over 800 liv på samvittigheten, og så sent som i desember i fjor drepte de to personer i en bombeeksplosjon på flyplassen i Madrid.

Hvis det er ETA som står bak, må aksjonen sies å være lite vellykket. Manglene på pressedekning skyldes flere ting. For det første ble ingen skadet. For det andre var eksplosjonene små og langt fra veien der rittet gikk. For det tredje var store deler av verden mer opptatt av doping og dopingrykter enn av kuler og krutt. Det viser Google-søket mitt.

Like merkelig som dårlig oppmerksomhet er det at det er ETA som står bak eksplosjonene. For det første fordi bombene var små og plassert på et sted som vanskelig ville skade noen. Hovedformålet til terrorister er som oftest å skape frykt, og det gjør man ved å skade eller drepe uskyldige på en overraskende måte og på uventet sted. For det andre fordi baskerne har sykkelaget Euskadi-Euskaltel med i Touren. Hvorfor ødelegge for dem?

Uansett viser hendelsen at sportsdekningen noen ganger overskygger politiske markeringer som terrorisme. På den måten har doping bidratt til å trekke fokuset bort fra feige politiske handlinger.

Sannhetskommisjon for dopere?

Gode råd er dyre for den internasjonale sykkelfamilien etter alle dopingavsløringene i Tour de France i år. Og mange råd blir gitt for å få bukt med ondet. Noen mener at sponsorene bør trekke seg og at tv-kameraene bør slås av for at de nasjonale og internasjonale sykkelforbundene og de forskjellige sykkellagene skal skjønne alvoret. Andre mener at de viktigste sykkelrittene bør avlyses. Atter andre mener dopingkontrollene bør bli strengere og klarere. Stipendiat ved Norges Idrettshøgskole Dag Vidar Hanstad lanserer f.eks. fem strakstiltak for å få bukt med dopingen: 1) flere og bedre tester; 2) mer effektiv meldeplikt; 3) strengere straffer; 4) straff flere enn utøveren; og 5) bedre koordinering mellom de nasjonale og internasjonale antidopingbyråene.

Det er to ting man må gjøre for å kvitte seg med doping i sykkelsporten (og i andre sporter). Det ene er å få kartlagt dopingens omfang. Det andre å forhindre doping i framtiden. Disse to forholdene henger nøye sammen. Greier man ikke å ta dem som doper seg og deres medhjelpere, og avslører deres metoder vil heller ikke framtidens antidopingarbeid bli god nok.

Til nå har dopingjegerne vært på etterskudd. De fleste er av den oppfatning at ikke alle med ureint mel i posen blir tatt, verken på utøver- eller ledersiden. Bare det at det er slike mistanker er uheldig for sykkelsporten. Hva skal til for å komme ondet til livs?

Hva med en sannhetskommisjon etter mønster fra Sør-Afrikas oppgjør med apartheidtiden? Den sørafrikanske sannhets og forsoningskommisjonen hadde til hensikt å få kartlagt omfanget av undertrykking av svarte i Sør-Afrika mellom 1948 til 1994. Noe av tanken bak en slik sannhetskommisjon var at det var viktigere å få fram sannhet og kunnskap om undertrykkingen som skjedde enn å straffe hver enkelt som hadde bidratt til undertrykkingen. Dette var en måte å forsone seg med fortiden på og måten å se framover på.

Det sentrale var at man sto overfor både strukturelle og individuelle problemer og at de to problemen ikke lett lot seg skille fra hverandre. For sykkelsporten betyr en sammenkobling av strukturelle og individuelle faktorer at både den som kun gir utøveren skylden for det som skjer, og utøvern som skylder på at han/hun har brukt doping fordi det har vært en del av sykkelkulturen, tar feil. Derfor blir det både feil å slette idrettsutøvere fra resultatlistene i ettertid og avlyse sykkelsporten, siden ikke alle syndebukkene er tatt og ikke alle er dopet!

Hva om det internasjonale sykkelforbundet (UCI) laget en kommisjon der alle som hadde noe å melde om doping, i går og i dag, fikk ytre seg fritt om det de veit om doping, uten fare for å bli straffet for involvering i doping? Man kunne opprettet en kommisjon for utøvere, en kommisjon for ledere og en kommisjon for sponsorer. Da er sannsynligheten for at mer gruff kommer til overflaten større og muligheten for å få kartlagt omfanget av doping større enn tilfellet er i dag. Det kan igjen føre til at dopingjegerne får oversikt over dopingmetoder og dekkoperasjoner som ikke tidligere er kjent for dem. Det vil styrke dopingarbeidet.

Samtidig må det settes en klar grense for når amnesti ikke lenger er aktuelt. Setter man i gang en slik sannhetskommisjon umiddelbart etter årets Tour de France kan man f.eks. si at den som blir tatt i doping eller medvirkning til doping (ledere og sponsorer) fra og med Beijing-OL i 2008 vil bli utestengt på livstid. Dermed basta!

En slik sannhetskommisjon kan i tillegg til å avdekke doping og dopingmetoder også nyansere debatten omkring doping. Debatten er svært preget av skinnhellighet. Jeg er enig med Dag Otto Lauritsen, Dag Erik Pedersen, Jostein Willmann, Knut Knudsen m.fl. som kaller dopere for drittsekker, møkkafolk osv. Samtidig sitter jeg med følelsen av at de veit mer om doping enn de vil innrømme. Kanskje en sannhetskommisjon får dem og andre til å bidra til å få bukt med ondet og til å redde sporten?

Drømmen om ungdoms-OL

Under den 119. IOC-kongressen i Guatemala ga IOC klarsignal til å starte ungdoms-OL. De første ungdomslekene finner sted i 2010 og skal foregå hvert annet år. Beslutningen er i tråd med den olympiske ånd, og man kan spørre seg om hvorfor ungdoms-OL ikke er blitt etablert før nå.

Da Pierre de Coubertin etablerte IOC i 1884 og det moderne OL i 1896, hadde fredstanken en sentral plass. Coubertin mente at krig var basert på misforståelser mellom mennesker og at fred på jorden først kunne bli en realitet når fordommer og misforståelser var ryddet av veien. For å bekjempe fordommer, krig og konflikt var jevnlig samvær mellom ungdom som utøvde fredelig og organisert idrett, et effektivt virkemiddel, mente han. Målsettingen var at OL skulle bidra til å reformere hele samfunnsstrukturen både økonomisk og politisk – OL skulle være en indirekte måte å skape universell fred på.

Det moderne OL-prosjektet var påvirket av både de politiske aspektene ved antikkens OL og av den internasjonale fredsbevegelsen på 1800-tallet. I antikkens OL var det særlig den olympiske våpenhvilen – Ekecheiria – som Coubertin festet seg ved. Antikkens olympiske leker fant sted 293 ganger fra år 776 før Kristus til år 393 etter Kristus uten en eneste avlysning(!). Olympiske leker var en av mange greske festivaler og i tilknytning til slike festivaler kunne greske emissærer erklære våpenhvile. Da man startet antikkens OL, varte våpenhvilen en måned før lekene, under lekene og en måned etter lekene. Senere ble våpenhvilen økt til to måneder på hver side av OL. Hovedformålet med våpenhvilen var å sikre at deltakere og tilskuere trygt skulle komme seg til og fra lekene. Det var imidlertid ikke snakk om krigsavslutninger, kun våpenhvile i et begrenset område og i et begrenset tidsrom. Når det gjaldt den internasjonale fredsbevegelsen på 1800-tallet, var det særlig kampen for at konflikter skulle løses med voldgift som opptok Coubertin.

Ungdoms-OL passer helt med Coubertins tanker om OL. Til i dag har det imidlertid blitt med tanken. Det blir spennende å se om ungdoms-OL kan bidra til en bedre verden og om det kan bidra til å begrense krigshandlinger og konflikter. Vi bør ikke ha for store forhåpninger om effekten av slike leker. Har det effekt tar det i hvert fall lang tid. Og som vi veit: tålmodighet er en dyd!

Sotsji bra for Tromsø?

I går ble den russiske byen Sotsji tildelt vinter-OL i 2014. Sotsji danket ut østerrikske Salzburg og sørkoreanske PyeongChang. Russlands president Vladimir Putin har lagt mye prestisje i å få lekene til Russland og stilte opp i Guatemala, der avstemingen foregikk, med visestatsminister og to statsråder for å legge tyngde bak den russiske søknaden.

Det er ikke bare håp om sportslig suksess som ligger bak denne søknaden. Et vinter-OL i Russland er også et politisk prosjekt der Russland kan promotere seg som vintersportsland og som et land i stor økonomisk vekst. Noen har også spekulert i om Putins engasjement i OL-prosjektet har vært et arbeidsmarkedstiltak for å sysselsette presidenten etter at han går av som president neste år.

I tillegg til Russlands bruk av OL som virkemiddel for å markedsføre Russland har valget av Sotsji også andre politiske sider. Historisk har vinter-OL ikke vært preget av politisk maktkamp slik sommer-OL har vært. Vinter-OL har for eksempel aldri vært utsatt for storstilte boikottaksjoner. Etter den kalde krigen har også boikott som virkemiddel blitt borte. De som ønsker å markere noe bruker lekene aktivt for å fremme sine synspunkter. Det ser vi tydelig i forbindelse med Beijing-OL der menneskerettighetsaktivister bruker OL for å sette Kina i et dårlig lys. Det samme gjør Tibet-aktivister, Taiwan-forkjempere, aktivister mot barnearbeid mm. Fortsetter denne trenden kan også vinter-OL i Russland ikke bare bli et utstillingsvindu for Putins Russland, men også en arena for organisasjoner som ønsker å sette problemer i Russland på dagsorden. Fortsetter Russland å gå i retning av mer pressesensur, mindre organisasjonsfrihet, og fortsatt krig i Tsjetsjenia er ikke dette til å unngå. Da kan det kanskje være bra å ha en tidligere autoritær president som organisator.

Men valget av Sotsji kan også slå uheldig ut for Tromsøs kandidatur i 2018. PyeongChang, som tapte i denne omgang, kan komme til å søke igjen, og deres kandidatur har en spesiell politisk side. Noe av det de profilerte i sin søkerkampanje var deres samarbeid med Nord-Korea. Forholdet Sør- og Nord-Korea har vært på IOCs dagsorden siden OL i Tokyo i 1964. IOC har brukt alle midler for å få de to landene til å konkurrere på samme lag og dermed bidra til at de to landene forenes, og de lykkes nesten i forbindelse med OL i Seoul i 1988. Sterke krefter er i sving for at dette skal skje i Beijing-OL neste år. Skjer det kan PyeongChang videreutvikle samarbeidsprojektet med Nord-Korea. Da kan Tromsø-OL henge i en tynn tråd. Da kan det heller hende at bodøværingen Geir Lundestad må kalle inn til møte i Nobelkomiteen for å drøfte IOCs kandidatur til Nobels fredspris!

Tour de France i London

Prologen og første etappe av årets Tour de France vil få stor oppmerksomhet av flere grunner. For første gang starter Tour de France i London. Prologen starter lørdag 7. juli og vil gå i London, og dagen etter går første etappe av stabelen mellom London og Canterbury i Kent. Det er ikke første gang Tour de France går i England. I 1974 gikk en etappe i Plymouth, og i 1994 gikk en etappe fra Dover til Brighton og en annen tur/retur Portsmouth. Men dette er alstå første gang at åpningsetappene finner sted i England.

En annen grunn til ekstra interesse for årets Tour er at sykkelrittet finner sted rett etter terrorbombene i London og Glasgow. Mange har spekulert på hvorfor Storbritannia har blitt rammet av terror akkurat nå. Noen har relatert det til Tony Blairs avgang som statsminister, andre til at terroristene ville ramme turistindustrien, eller skape frykt før Tour de France.

Terrorister har en tendens til å velge seg ut symbolske datoer for terrorangrep. Og åpningsdagen for årets Tour de France er en slik dato. 7. juli i år er toårsdagen for bombeangrepene på undergrunnen i London 2005 da 52 ble drept og flere hundre såret. I tillegg til den generelt høye sikkerhetsberedskapen i London i disse dager vil årets Tour de France bli ekstra preget av sikkerhetstiltak. Samtidig har Londons borgermester Ken Livingston uttalt at Touren i London skal vise terroristene at London fungerer som vanlig til tross for terrotrusselen mot byen. Livingston har også sagt at Touren skal tjene som minnesmarkering for de som døde for to år siden.

Arrangørene av Tour de France regner med at ca. 2 millioner mennesker vil møte opp for å se sykkelrytterne tråkke seg igjennom Londons gater. Om dette blir en symboldag for sykkelsporten og terrorofre eller for terrorister gjenstår å se.

Fakkelstafett til besvær

Konflikten mellom Kina og Taiwan kommer til å bli en gjenganger på denne bloggen. Helt fram til Beijing-OL i 2008 kommer kinesiske og taiwanske myndigheter til å hisse hverandre opp. Kina ønsker at Taiwan skal innfinne seg med at øya er en utbryter-provins fra Kina, mens Taiwan gjør alt det kan for å hevde sin uavhengighet fra Kina. Beijing-OL blir en viktig begivenhet for å markere sine synspunkter. Et godt eksempel på hva konflikten dreier seg om fikk vi se da den kinesiske OL-komiteen i april offentliggjorde ruten for fakkelstafetten.

21880 fakkelbærere skal delta i denne fakkelstafetten. Stafetten starter i Hellas 25. mars 2008 og ender til slutt på olympiastadion i Beijing 8. august 2008 – hvis den da ikke blir værfast på Himalayas tak?. 19400 av disse fakkelbærerne vil bringe fakkelen rundt i Kina. Taiwan har fått 120 etapper. Så langt virker alt greit. Men det er det ikke.

Kina har bestemt at fakkelen skal bringes til alle sine provinser. På fastlandet er det 22 provinser, men kinesiske myndigheter anser også Taiwan som sin 23 provins. I utgangspunktet ville kinesiske myndigheter at fakkelen skulle bringes rundt i alle de kinesiske provinsene, inkludert Taiwan, før den entrer OL-stadion. Dette ønsket var totalt uakseptabelt for Taiwan. Det ville nemlig være å innrømme at Taiwan er en del av Kina. Den kinesiske OL-komiteen kom derfor med et kompromissforslag der Taiwan skulle motta fakkelen av Vietnam og deretter sende den videre til Hong Kong. På den måten fikk Kina oppfylt sitt ønske om å binde alle ”sine” provinser sammen, samtidig som Taiwan kunne betrakte overleveringen som en gest fra en selvstendig stat til en annen. Den taiwanske OL-komiteen godtok denne løsningen. Men det gjorde ikke myndighetene i Taiwan. De insisterer på at fakkelen skal bringes inn og ut av landet uten å få den av eller gi den til Kina. Bare på den måten kan Taiwan vise sin selvstendighet.

Og her står saken i dag. Hvem sa at man skulle skille sport og politikk?

Will be continued...

Gordon Browns OL-floke

Det ser ikke ut til at Tony Blair var særlig sportsinteressert. Det er derimot Storbritannias nye statsminister Gordon Brown. Før han ble britisk statsminister 27. juni i år la han opp noe av møtevirksomheten etter den skotske terminlista i fotball (ikke ulikt Kjell Magne Bondevik) og han har lenge hatt en drøm om å eie favorittfotballklubben Raith Rovers i skotsk 3. divisjon. I utgangspunktet lover dette bra for den nye statsministeren i et sportsinteressert Storbritannia. Denne goodwillen kan imidlertid ta slutt.

Tony Blairs popularitet sank dramatisk etter angrepet på Irak 20. mars 2003, men en av sakene som rettet litt på Blairs popularitet i Storbritannia var hans innsats i 2005 for å få OL til London i 2012. For dette arbeidet kommer sikkert Blair til å få en fin tribuneplass under åpningsseremonien i 2012. Hvor Storbritannias nye statsminister Gordon Brown får sitte er mer uklart.

Tony Blair var en engelskmann som bidro til økt selvstyre for Skottland, Wales og Nord-Irland. Gordon Brown er derimot en skotte som har foreslått å stable på beina et britisk fotballag til OL i 2012! Her har Brown fått støtte av blant annet engelskmannen David Becham. Skulle Storbritannia stille med et eget fotballag under OL i London i 2012 går det altså på tvers av den politiske utviklingen på øyriket. Det lover ikke bra for skotten.

Storbritannia stilte med OL-lag i fotball i perioden 1908 til 1972, og formelt ble laget oppløst da fotballforbundet avskaffet skillet mellom amatører og profesjonelle fotballspillere i 1974. I OL kunne man bare spille med amatørspillere. Etter dette har England, Skottland, Wales og Nord-Irland kun representert seg selv i fotball og det har til tider vært svært ampert i og rundt kamper der to av disse lagene har vært involvert. Lokalderbyer har også blitt avlyst på grunn av frykt for konfrontasjoner mellom de ulike nasjonenes supportere.

Gordon Browns forslag har møtt sterk motstand i Skottland og i det skotske fotballforbundet. I det skotske fotballforbundet frykter man at dette skal bety slutten for det skotske landslaget som har fine resultater å vise til i EM- og VM-sammenheng. Det skotske fotballforbundet får støtte av det skotske nasjonalistpartiet som har vært en bitter rival til Browns skotske arbeiderparti. De skotske nasjonalistene mener at et forent landslag vil være et hinder for skotsk selvstendighet.

Det er det internasjonale fotballforbundet FIFA som har tillatt Skottland, Nord-Irland, Wales og England å stille med egne lag i EM- og VM-turneringene. Så langt tyder det ikke på at FIFA vil gå inn for å samle alle lagene på de britiske øyer til ett britisk lag, selv om det har kommet forslag om det for å redusere antall nasjoner i de store turneringene.

Irak-krigen, terrorismetrusler og sosiale reformer vil være øverst på Browns dagsorden i den nærmeste framtid. Men du skal ikke se bort i fra at dette spørsmålet om et forent fotballag kan bli en meget pinlig affære for Storbritannias nye statsminister. Han risikerer i hvert fall å få hele den skotske befolkningen på nakken. Leder for den skotske supporterklubbem (the Tartan Army) har for eksempel sagt at selv om et britisk lag består av 11 skotter og motstanderen er Brasil, så vil alle skotter støtte Brasil!

Kanskje like greit at Brown finner seg et lag på tredje hylle i England. Leyton Orient for eksempel? I det området skal nemlig OL i 2012 foregå!