IOC kun en idrettsorganisasjon?

Det er mye fokus på IOC for tiden. Her hjemme får Gerhard Heiberg stadig kritikk fordi han og IOC ikke presser hardere på overfor kinesiske myndigheter for å få dem til å forbedre menneskerettighetene. Heiberg har etter beste evne forsvart seg med å si at IOC allerede har fått til en del, men at man ikke kan stille for å høye krav til IOC fordi den først og fremst er en idrettsorganisasjon, sist i Aftenposten 30. januar.

Det er begrenset hva IOC kan få til av endringer i menneskerettighetene i Kina, selv om kinesiske myndigheter lovet IOC at OL i Kina ville føre til forbedringer. Mange aktører har de siste årene forsøkt å bedre forholdene i Kina uten at det har ført til store forandringer. Allikevel blir det for drøyt å parere angrepene fra menneskerettighetsorganisasjoner, politikere og andre kritikere med at IOC kun er en idrettsorganisasjon. Fire eksempler viser at IOC spiller en langt større rolle enn kun som en tilrettelegger av store idrettsbegivenheter.

Søknadskriterier for å arrangere OL. Når Tromsø 2018 finner på å sende inn sin OL-søknad er det mange kriterier som må tilfredstilles for at Tromsø skal godkjennes som kandidat og etter hvert bli valgt som OL-by. Det stilles blant annet miljøkrav, krav til sikkerhet, etterbruk av anlegg og til generell infrastruktur (veier, kommunikasjonsmidler, innlosjering mm.). For å kunne tilfredsstille kravene som settes er arrangørene av OL avhengig av lokal og nasjonal støtte. Selv om det teknisk sett ikke er IOC som arrangerer OL, og kun tar en del av æren og et eventuelt økonomisk overskudd, viser dette at OL må innlemmes i et utvidet kulturbegrep. OL ligner mer en regional satsningsplan enn et idrettsarrangement.

IOC og FN. FN og IOC samarbeider på stadig flere områder. Sist uke (22. januar) hadde f.eks. IOC-president Jacques Rogge og FNs generalsekretær Ban Ki-moon møte om hvordan de kan samarbeide tettere for å løse globale problemer. Tidligere har generalsekretærene Kofi Annan og Boutros Boutro-Ghali omfavnet IOC, og IOC har arbeidet for at FNs tusenårsmål skal oppfylles i f.eks. Sudan, Liberia og Den demokratiske republikken Kongo. På initiativ fra nasjonale olympiske komiteer og IOC har FN også vedtatt våpenhvileresolusjoner i forkant av hvert OL siden OL på Lillehammer i 1994. Når det olympiske charter er tuftet på ideen om at OL kan bidra til fred og fordragelighet mellom folk og nasjoner blir det ukledelig beskjedent å kalle IOC for kun en idrettsorganisasjon.

IOC og EU. I Europa har IOC lenge følt seg truet av EU og EUs arbeid med det såkalte ”White Paper on Sport”. Dokumentet tar tak i sportens rolle for å bedre helsen til europeerne, hvordan idretten skal innrette seg etter EUs regelverk, og foreslår tiltak for å bekjempe doping. Selv om dokumentet starter med et sitat av IOCs grunnlegger Pierre de Coubertin har IOC kjempet med nebb og klør for å unngå at de skal bli underlagt EUs lover og regler og miste det de kaller IOCs autonomi. IOC frykter blant annet at de skal miste inntektsgrunnlag og at de ikke lenger skal få bestemme utøvelsen av idretten eller sanksjoner av det som anses som lovbrudd innen idretten (som f.eks. doping). IOCs steile holdning har gjort at EU har tatt svært få hensyn til IOC i utformingen av ”White Paper”. Dette kan virke barnslig av EU og lite taktisk av IOC, men det sier også noe om at EU ikke anser IOC for kun å være en idrettsorganisasjon, men også som en aktør som bør underlegges EUs regelverk. I denne saken har IOC måttet innse at EU er mektigere enn seg selv og startet det som på diplomatspråket kalles konstruktive samtaler med EU. Sist møte foregikk 29. januar i år.

Nord- og Sør-Korea. En av sakene som IOC har engasjert seg i i mange år er å få Nord- og Sør Korea til å stille med samlet lag i OL. Her har IOC drevet forhandlinger på høyt nivå både for at konflikten mellom de to koreane ikke skal føre til boikottaksjoner i OL, men også fordi de nettopp vil vise at IOC er noe mer enn medaljer og seremonier. Det blir derfor for lettvint å avfeie politiske problemstillinger knyttet til OL ved å kalle IOC kun for en idrettsorganisasjon.

Norge og Montenegro – fra freske fraspark til slappe håndballkast

Montenegro gikk videre til mellomspillet i håndball-EM på bekostning av Russland. Russland hadde gått videre hvis Norge hadde slått Montenegro med mer enn 5 mål. Men det ble med femmålstap for Montenegro og de montenegrinske spillerne kunne slippe jubelen løs, tross tap. Johnny Jensen kunne tatt et frikast på tampen av kampen, men kastet ballen til dommeren. Etterpå ble det satt spørsmålstegn ved om det var avtalt spill. Jensen avviser dette, og den russiske laglederen mener at Russland har seg selv å skylde.

Montenegrinsk suksess på håndballbanen er en sterk bidragsyter til nasjonsbyggingen i det nye landet, som erklærte sin selvstendighet fra Serbia 3. juni 2006. Flere av de montenegrinske spillerne prøvde da også å påvirke de norske spillerne på banen for å få Norge til å holde litt igjen på slutten. At Montenegro gikk videre på bekostning av Russland var sikkert ekstra deilig. Tradisjonelt støtter Russland alltid Serbia (Serbia var mot Montenegrinsk uavhengighet - men aksepterte utfallet), og selv om Russland har akseptert montenegrinsk selvstendigheten har Vladimir Putin uttrykt sterk misnøye mot uavhengighetskamper a là Montenegro. Han frykter særlig for områder som Kosovo, Abkhasia og Sør-Ossetia. På den måten var Johnny Jensens slappe frikast et lite bidrag til montenegrinsk politikk, et lite stikk til Russland, og et signal om at små nasjoner kan tjene stort på små detaljer på idrettsbanen.

Til tross for selvstendighet i juni 2006 deltok Montenegro sammen med Serbia i fotball-VM i Tyskland 2006. Montenegro ble medlem av FIFA i januar 2007 og av UEFA i juni samme år. De fikk ikke være med i kvalifiseringen til årets fotball-EM, men får delta i kvalifiseringen til VM i Sør-Afrika i 2010. I Montenegro, og på Balkan forøvrig, er håndball en stor idrett. Montenegro ble medlem av Det internasjonale håndballforbundet og Det europeiske håndballforbundet 7. august 2006. Årets håndball-EM er derfor det første store mesterskapet Montenegro deltar i etter at de ble selvstendige.

Det er ikke første gang at Norge bidrar til å koble sport og politikk i Montenegro. Få veit at Henrik Angell står på sokkel i Holmenkollen. Ennå færre veit at det var han som innførte skisporten i Montenegro. I 1893 gikk Angell på skitur gjennom Montenegro. Da vakte han stor oppmerksomhet i den lokale pressen og hos den montenegrinske fyrsten, prins Nikola I. Fyrsten ble så interessert i Angells skiferdigheter at han ga nordmannen ordre om å opprette landets første skiskole i byen Cetinje. Prins Nikola I ble så imponert av Angell at han slo ham til ridder av Danilo Is orden, den høyeste utmerkelsen en utlending kan få. Prinsen startet også selv å gå på ski.

Montenegrinerne har aldri glemt Angell. I forbindelse med OL i Sarajevo i 1984 satt Den montenegrinske foreningen for skiinstruktører opp en minneplakett i Cetinje for å minnes skimisjonæren. Og i 1993 ble det arrangert en egen 100-årsutstilling i samme by.

Delingen av Serbia og Montenegro foregikk fredelig etter folkeavstemning i Montenegro i mai 2006. 55.5% stemte for selvstendighet. Dette var startskuddet på Montenegros vei mot europeisk integrasjon. På slutten av 1800-tallet ble Angell sett på som en brobygger mot Europa. Det er vel heller tvilsomt om det blir satt opp en minneplate av Johnny Jensen i Montenegro. Kanskje får han en flaske slivovitsj til jul? Men montenegrinerne skal ikke føle seg for trygge. Neste gang kan det være nettopp han som ender Montenegros europeiske drøm. På håndballbanen...

Du kan lese mer om Henrik Angell i Roy Andersens bok (2000) Henrik Angell – en nordmann på tvers. Oslo: Forum Aschehoug.

Spansk EM-floke (oppdatert 22. juni 2008)

Vinner Spania EM får du neppe se spanjolene synge nasjonalsangen. De har nemlig ingen!

Nasjonalsangen er viktig i internasjonale idrettsmesterskap. Særlig når man vinner. Medaljeoverrekkelse og avspilling av nasjonalsangen er kronen på verket for idrettsutøvere som vinner og for landsmenn som har støttet sine helter. Det er alltid spennende å se om idrettsheltene synger med når melodien starter. Ikke alle synger med. Enten fordi følelsene tar overhånd eller fordi man ikke husker alle ordene. Eller fordi det ikke finnes noen tekst. Det siste er tilfelle med Spanias nasjonalsang, hvis man kan kalle den det. Hvor ofte har du sett en spanjol synge på en medaljeseremoni eller i forkant av en landskamp? I beste fall har du hørt la la la...

Dette hadde den spanske olympiske komité tenkt å gjøre noe med. I fjor høst lanserte de en tekstkonkurranse. Den seksmannssterke komiteen fikk inn 7000 forslag. Det var planlagt at vinnerteksten skulle synges av Placido Domingo på en galla 21. januar, og at det skulle samles inn 500000 underskrifter for at teksten skulle kunne behandles og godkjennes i det spanske parlamentet. Men slik gikk det ikke. Da vinnerteksten lakk ut til pressen tidligere i januar fikk den unison slakt av politikere og kommentatorer. Den tidligere sosialistiske kulturministeren Carmen Calvo mente den var gammeldags, ventrepartiets leder Gaspar Llamazares mente den lignet for mye på Franco-versjonen (den starter med Viva Espana), og lederen for et av de katalanske partiene, Artur Mas, mente den var for spansk. Selv det konservative Folkepartiet, som har ny nasjonalsang som valgkampsak var lunken. Den unisone motsanden førte til at OL-komiteen trakk forslaget og avlyste alle arrangementer knyttet til den nye sangen.

Det er ikke første gang at man i Spania prøver å sette ny tekst til Marcha Real, en militærmarsj fra 1770 og kong Carlos IIIs regjeringstid. Teksten som ble laget og sunget under Franco ble fjernet i 1978, og siden det har ikke spanjolene hatt en offisielt godkjent tekst. Den forrige statsministeren José Maria Aznar nedsatte en komité for å lage en ny tekst, men komiteen greide ikke å bli enig.

At den spanske olympiske komitéen tok dette initiativet er ikke overraskende. Dette er et ledd i kampen om å få sommer-OL til Madrid i 2016. Håpet var å vise et samlet Spania i kampen for å få OL og større engasjement blant de som bor i Spania. Etter manges oppfatning var Barcelona-OL i 1992 katalanernes OL. Håpet er at Madrid 2016 skal samle hele Spania. Hvis arbeidet med å få skrevet en ny nasjonalsang er en målestokk på denne målsettingen har den spanske OL-komiteen fortsatt en lang vei å gå. Det er fristende å klistre tiltaket opp til Don Quijotes håpløse kamp for tilværelsen. Særlig når vinnerteksten ble skrevet av en arbeidsløs mann fra La Mancha, Quijotes hjemby...

Det er med andre ord ikke bare Norge som sliter med å samle seg om nasjonalsymboler, slik vi ser i debatten om den nye NFF-logoen. Spania er i større vansker!

Fra olympisk redningsmann til amerikansk president?

Mitt Romney vant det republikanske primærvalget i Michigan 15. januar og har så langt flest valgmannsstemmer av de republikanske kandidatene. Men mye kan skje. Bruker vi en idrettsmetafor for å beskrive kampen på republikansk side er det i år et meget jevnt løp.

Sport har ikke hatt en sentral plass i denne valgkampen verken på demokratisk eller republikansk side. Riktignok har de håpefulle fortalt velgerne hvilken sport de liker best og demokratene har vært innom Beijing-OL. På en av demokratenes valgdebatter foreslo New Mexico-guvernøren Bill Richardson at USA burde boikotte Beijing-OL hvis ikke Kina ordnet opp i Sudan og Darfur. Han fikk liten støtte. Kun John Edwards ville vurdere boikott, mens Barack Obama og Hillary Clinton ikke ønsket å kommentere dette. Etter det har Richardson trukket seg fra valgkampen og fredsstyrker er på vei inn i Darfur. Men for Mitt Romney har sport lenge hatt en sentral plass. Han hadde rett og slett ikke vært noe i amerikansk politikk uten OL og krisen OL-arrangørene i Salt Lake City sto overfor i 1999.

I kampen om å få OL hadde Salt Lake City brukt mer enn 1 million dollar i bestikkelser for å få IOC-delegater til å stemme på Salt Lake City. Denne praksisen førte til at 10 IOC-delegater ble kastet ut av IOC og til at mørke skyer hang over lekene i Salt Lake City. Ikke bare var det stor misnøye i andre deler av verden og i den olympiske bevegelse med at Salt Lake City hadde fått lekene på en tvilsom måte, men sponsorene fryktet også for sitt omdømme.

Mitt Romney kom fra firmaet Baine Capital og ble hyret inn for å få OL-skuta på rett kjøl. Det greide han. Sportslig var lekene en suksess, sponsorene var fornøyd og Utah glad for god turistreklame. Og sist men ikke minst, OL hadde over 100 millioner dollar i overskudd.

Da han tok jobben som president og daglig leder av Salt Lake Citys organisasjonskomité sa Romney at han gjorde det av veldedige grunner og for å gi noe av seg selv til Utah, en stat som for ham som mormoner hadde stor betydning. I sin ”tiltredelseserklæring” som OL-organisasjonens øverste leder sa han også at han ville avstå fra ventelønn når arbeidsforholdet opphørte. Dette viste seg ikke å stemme.

Ifølge kilder nært knyttet til Romney tok han på seg jobben fordi han så på den som et springbrett for å komme seg inn i politikken på. I 1994 hadde Romney tapt senatsvalget i Massachusetts mot Senator Edward (Ted) M. Kennedy. Sammenlignet med tidligere motkandidater gjorde Romney en sterk innsats – han tapte bare med 17%(!). Allikevel mente Romney og mange med ham at den politiske karrieren var over med dette forsøket. Men OL-oppdraget ga ham en unik sjanse til å komme inn i politikken.

Da OL var over godtok han en ventelønnspakke på 476000 dollar og fremforhandlet sluttpakker for ytterligere 25 OL-ansatte. 17 av disse jobbet senere for Romney da han stilte til valg som guvernør i Massachusetts i 2002, et valg han vant. I tillegg til at han overtok deler av OL-staben fikk han også pengebidrag fra 14 av 53 medlemmer i styret som forvaltet pengene til OL. Han fikk også penger fra innflytelsesrike personer i selskaper som hadde sponset OL – som for eksempel Skin, Questar og NBC. Totalt fikk han 1.5 million dollar fra personer og familier som hadde vært knyttet til hans OL-engasjement. Som guvernør etablerte Romney plattformen som republikansk presidentkandidat og det er naturlig å tro at flere av Romneys støttespillere fra OL-tiden også i dag bidrar med pengestøtte: Romney er den republikanske kandidaten med mest penger.

Både Hillary Clinton og Rudy Giuliani har kjempet for å få OL til USA og New York. De mislykkes og London fikk OL i 2012. Også Mitt Romney drømmer om OL i USA. Og han har lovet at han som president vil jobbe for statsstøtte til Chicago, byen som er USAs kandidat til sommer-OL i 2016. I 2009 avgjøres det om Chicago, Madrid, Tokyo, Praha eller Rio de Janeiro får OL i 2016.

8. februar 2002 sto Mitt Romney side om side med president George W. Bush under åpningsseremonien på Rice-Eccles Olympic Stadium i Salt Lake City. Der mottok de sammen OL flagget som kom fra Ground Zero og World Trade Center i New York. Det gjenstår å se om Bush og Romney står ved siden av hverandre 20. januar 2009 når Bush takker av som president og overlater roret til en annen?

Med Gud på laget

Det er en kjent sak at den forrige paven - pave Johannes Paul II - var over middels interessert i fotball. Myten skal ha det til at han skal ha sagt at av alt det uviktige i livet er fotball det viktigste. Pave Johannes Paul II var også selv en habil fotballkeeper i Krakow i mellomkrigstiden. Der spilte han blant annet sammen med mange jøder, og enkelte hevder at da paven tok selvkritikk på vegne av den katolske kirke i 1999 for kirkens unnfallenhet overfor jødene under den andre verdenskrig (Memory and Reconciliation: The Church and the Faults of the Past) var dette delvis motivert av dårlig samvittighet overfor sine fotballvenner i Krakow.

Jeg veit ikke mye om fotballkunnskapene til dagens pave, annet enn at han er en stor tilhenger av Bayern München, laget fra hans hjemregion. Denne tilknytningen gjorde blant annet at han satt stor stas på Bayern-legenden keiser Franz Beckenbauer da han fylte 60 år i 2005. Møtet hos paven skal etter sigende ha gitt keiseren sin katolske tro tilbake.

Men paven har også engasjert seg sterkt i andre fotballsammenhenger. Ved siden av å velsigne fotball-VM i Tyskland i 2006 har han startet en kampanje for å påvirke ungdom på en positiv måte gjennom fotballen. Han mener at fotball er et fint redskap til å lære ungdom ærlighet, solidaritet og samhold, gode kristne verdier. Det er et paradoks at paven med tilholdssted i Roma og på det italienske fastlandet har slik tro på fotballens dannende funksjon. De siste årene har italiensk fotball vært offer for omfattende korrupsjon og tilskuerbråk.

Til tross for denne utviklingen i italiensk fotball har paven og den katolske kirke inngått en samarbeidsavtale med den italienske Serie B-klubben AC Ancona. Vatikanet har ikke gått inn som eier, men som sponsor. Avtalen skal bidra til at barnefamilier kommer seg på kamp og til at ungdomsspillere får lære om etikk og moral. For å få til dette satser parhestene på billige familiebilletter og strenge straffer for spillere og tilskuere som bryter lov og orden. Kamp mot rasisme er også en av kampsakene. Eventuelt overskudd fra dette samarbeidet skal brukes til utviklingsprosjekter i utviklingsland.

En av grunnene til at man må ned i divisjonene for å drive holdningsskapende arbeid i Italia er at toppklubbene i stadig større grad kutter ut ungdomsarbeid og satser pengene sine på kjøp og salg av etablerte spillere. Ungdomsarbeidet tilfaller dermed klubbene i lavere divisjoner, og organisasjoner som ønsker å bruke fotballklubber til å drive ungdomsarbeid må derfor se nedover i seriesystemet for å finne samarbeidspartnere.

Mange av dem som jobber i Vatikanet er svært fotballinteresserte. Erkebiskopen av Genoa kommenterer for eksempel Sampdorias kamper på lokal-TV, og Kardinal Tarcisio Bertone er en svoren Juventus-tilhenger. I 2006 tok imidlertid de geistliges fotballinteresse overhånd da Kardinal Bertone høyt drømte om å samle alle katolikker i italienske fotballklubber i ett Vatikan-lag. Målet var å bli like gode som Roma, Inter Milan og Sampdoria. Selv om det er mange brasilianere i Italia som utdanner seg til katolske prester, at den katolske kirke har et tilskuerpotensial utenom det vanlige, og at Vatikanet har bankboka i orden må et Vatikanlag i Serie A regnes som ønsketenkning. På kort sikt kan det vise seg mer nyttig å inngå samarbeidsavtaler med klubber som Ancona. Det tar lang tid å starte et lag i nederste divisjon for så å føre det til topps. En annen måte er å benytte seg av korrupsjon for å komme på det nivået man ønsker, men da faller vel noe av grunnlaget for fotballsatsningen ut...

Vatikanet er ikke medlem av FIFA, men har plass i FN. Dette er en ganske sjelden kombinasjon. Det er nemlig flere medlemsnasjoner i FIFA enn i FN. FIFA har 208 medlemmer mot FNs 192. Det er et tegn på at Vatikanet til nå ikke har lagt mye vekt på fotball som samlende faktor eller som kanal for påvirkning. To ganger har imidlertid Vatikanet stilt til "landskamp" med sine gule og hvite drakter – en gang mot Monaco og en gang mot San Marino. Vatikanet har også spilt kamp mot det sveitsiske klubblaget SV Vollmond. I tillegg er det arrangert kamper der Sveitsergarden har spilt mot vedlikeholdsarbeidere i Peterskirken og sikkerhetsfolkene i Vatikan-museet.

Skulle Vatikanet finne på å etablere et eget fotballag kan det både få status som klubblag og landslag. Men det må tas stilling til om laget kan spille på søndager og om det også skal etableres et lag for kvinner. Man kan også begynne å fabulere om det med Vatikanets hjelp blir mulig å spille fotball i himmelen. Der spiller Vatikanet alltid hjemmekamper og alle er vinnere! Kan ungdommen forvente mer?