Fotballpøblers politiske engasjement

Serbiske fotballpøbler sto sentralt da den amerikanske ambassaden i Beograd ble satt i brann 21. februar. De voldelige opptøyene oppsto etter at Kosovo erklærte sin uavhengighet 17. februar og flere vestlige land anerkjente uavhengigheten. Fotballpøbler har hatt en sentral plass i det politiske landskapet i Serbia både før og etter at det kommunistiske Jugoslavia gikk i oppløsning i 1991. Det er ikke bare i Serbia at fotballpøbler spiller en politisk rolle eller løper et politisk ærend. Vi finner også koblingen mellom politiske bevegelser og fotballpøbler i andre deler av Europa. Men særlig i Serbia er denne koblingen sterk.

Før Jugoslavia ble offer for borgerkrig og gikk i oppløsning var det sterk rivalisering mellom Partizan Beograd og Røde Stjerne Beograd. Partizan var hærens lag og Røde Stjerne var politiets lag. De nasjonalistiske kreftene i Serbia støttet Røde Stjerne siden hæren og Partizan ble sett på som representanter for det kommunistiske regimet, og det kommunistiske regimet sto i veien for serbisk storhet og herredømme.

På slutten av 1980-tallet allierte Slobodan Milosevic seg med nasjonalistene i og rundt Røde Stjerne både for å sikre seg at de ikke skulle motarbeide ham, men også fordi han ville bruke dem i kampen for et fritt Serbia. Slagordet deres var ”Serbia, ikke Jugoslavia”. En av de mest markante skikkelsene i fotballmiljøet var Arkan (Zeljko Raznatovic). Serberen med det tyrkiske kallenavnet(!) greide å forene forskjellige Røde Stjerne-fraksjoner og fikk dem til å kjempe sammen mot Serbias fiender. Han strømlinjeformet supporterorganisasjonen, disiplinerte medlemmene og ga dem en politisk misjon. Røde Stjerne-supporterne skulle etter hvert gå under navnet Heltene (Delije – også et tyrkisk navn), mens den paramilitære hæren som Arkan bygde opp av de mest innbitte krigerne i dette miljøet gikk under navnet Tigrene. Mellom 1991 og 1995 sto Tigrene for de mest brutale overgrepene i krigen som herjet Jugoslavia. Tigrene har mer enn 2000 liv på samvittigheten.

For sin innsats i krigen ble Arkan en folkehelt i Serbia. Men han ble også rik. Og pengene ønsket han å bruke på sin egen fotballklubb. Etter å ha fått avslag på å kjøpe Røde Stjerne tok han i 1994 over Kosovo-klubben FC Pristina og rensket den for albanere. Men han hadde større ambisjoner og i 1996 kjøpte han Beograd-klubben Obilic som da lå i Jugoslavias lavere divisjoner. En av grunnene til å kjøpe Obilic var åpenbart navnet på klubben. Prins Obilic kjempet i Kosovo i 1389 da Serbia tapte for tyrkerne. I dette slaget greide Obilic å drepe sultan Murad – en liten seier i det tapte slaget om Kosovo. Arkan identifiserte seg med Obilic og knyttet sine Tigre til klubben. Han byttet til gule drakter og gjorde tigeren til symbol for klubben. Etter Arkans maktovertagelse gjorde klubben det raskt veldig bra. To strategier førte til denne suksessen. Han kjøpte inn de beste tilgjengelige spillerne og truet motstandere og dommere med bråk hvis de gjorde motstand mot laget hans. Den siste strategien virket ikke mot dommere og motstandere da Obilic i 1998/99 forsøkte å kvalifisere seg til gruppespillet i Champions League. Mye taler for at det er Røde Stjerne- og Obilic-pøbler som sto bak angrepet på den den amerikanske ambassaden.

Vi ser også kobling mellom fotball og politiske bevegelser i andre deler av Europa. Da Ungarn markerte 50-årsdagen for opprøret i 1956 ble opptøyer organisert av fotballpøbler knyttet til ultranasjonalistiske partier. Da den ungarske statsministeren Ferenc Gyurcsany i et hemmelig opptak innrømmet å ha løyet i valgkampen ble det straks uroligheter i flere byer i Ungarn. Fotballbråkmakere fra den ungarske klubben Ferencvaros sto i spissen for opptøyene og fikk støtte fra høyreekstreme og anti-semitiske Det ungarske liv- og rettferdighetspartiet og Bevegelsen for et bedre Ungarn. I Russland har ungdomsorganisasjonen Nashi blitt knyttet til forskjellige fotballpøbler i forskjellige fotballklubber, blant annet Spartak Moskvas Gladiator fanklubb. Nashi som har sitt hovedsete i St. Petersburg og som er en sterk støttespiller til Vladimir Putin har blant annet brukt fotballsupportere som livvakter og som oppviglere i forbindelse med fredelige gatedemonstrasjoner. Et av formålene har vært å sørge for at det IKKE blir en Oransje-revolusjon i Russland slik vi så i Ukraina i 2004/2005. Ultranasjonalisten Vladimir Sjirinovskij har også benyttet fotballpøbler fra Dynamo Moskva. Også i England har vi sett denne koblingen. Nazi-inspirerte fotballsupportere i Combat 18 var en periode sterkt knyttet til det høyrenasjonale partiet British National Party (BNP).

Dette er bare noen eksempler på kobling mellom fotballpøbler og politiske bevegelser og partier. Dette er også utbredt i land som Kroatia, Polen, Tyskland og Tyrkia. Til nå har vi blitt spart for denne formen for fotballvold i Norge. Nazi-bråket i Vålerenga midt på 1990-tallet er et unntak. Men vi skal ikke føle oss for trygg i Norge. I Sverige ser vi en oppblomstring av både høyreekstreme partier og fotballpøbler. Og som de fleste vet er det ikke langt fra Norge til Sverige...

Hva skal vi med ungdoms-OL?

Singapore skal arrangere IOCs første ungdoms-OL. Det kunngjorde IOC-president Jacques Rogge i OL-museet i Lausanne torsdag 21. februar. Singapore fikk 53 stemmer mot Moskvas 44. Lekene er for ungdom mellom 14 og 18 år. I tillegg til konkurranser skal det satses på et utdanningsprogram der ungdommene skal lære om i de olympiske idealer og hvordan sport skal kunne bidra til et bedre samfunn.

Ungdoms-OL er en oppfyllelse Pierre de Coubertins drøm om fredelig kappestrid mellom ungdom. Sport skal bidra til allmenndannelse og gjensidig respekt. Tross store ord er det også andre motiver bak et slikt OL.

Først og fremst handler dette om penger og oppmerksomhet. At det blir lagt til Singapore passer allerede inn i IOCs kamp for å få skikkelig fotfeste i Asia, Markedspotensialet der er stort. Og skal man nå ungdommen må man gi dem noe de kan identifisere seg med. Ungdoms-OL vil øke IOC tv-inntekter og det vil gi den eksklusive organisasjonen et ungdommelig image. Det er viktig å se IOCs konflikter med EU i lys av denne utviklingen. Et av argumentene til IOC for at EU ikke må få retten til styre idretten er at det vil kunne føre til at myndigheter og organisasjoner på andre kontinenter følger etter. Det vil true IOCs selvstendighet – eller autonomi – og på den måten hindre IOC i å kontrollere egne markedsinteresser og eget regelverk i andre deler av verden.

Det er flere innvendinger mot ungdoms-OL. For det første kan det stilles spørsmål ved om det er plass og behov for flere store mesterskap. Nyhetsmediene er allerede fulle med referater fra internasjonale mesterskap, det vil bli flere omfattende søknadsprosesser, vi kan frykte at stadig yngre utøvere tyr til doping for å hevde seg i leker med stor prestisje, og det kan skape gi profesjonalisering av unge utøvere. Det siste er ikke minst aktuelt i Norge. Bestemmelser om barneidrett i Norge sier f.eks. at det ikke skal brukes resultatlister før man er 11 år. Vi har allerede startet en diskusjon om å senke denne aldersgrensen, og med flere konkurranser som henvender seg til ungdom vil presset mot aldersgrensen øke. Vi må jo være forberedt på å hevde oss i slike konkurranser?

En annen innvending er at det allerede finnes flere leker og mesterskap som henvender seg til ungdom. Hvorfor ikke samarbeide tettere med dem og på den måten oppfylle de olympiske idealer – og på den måten skape forståelse og gjensidig respekt.

Ved siden av internasjonale ungdomsmesterskap i regi av de internasjonale idrettsforbundene finner vi f,eks. mesterskap som arrangeres av forskjellige religiøse trossamfunn. Muslimene, katolikkene og jødene har f.eks. hver sine mesterskap som kan gå inn under kategorien ungdoms-OL. FISEC-lekene er en årlig idrettskonkurranse som samler katolske skoleelever mellom 14 og 17 år. Leken har funnet sted siden 1948. Mellom 1948 og 1959 var dette leker bare for gutter. Mellom 1959 og 1980 hadde de separate leker. Fra 1980 har de deltatt sammen. Pierre de Coubertin var selv katolikk og hadde gått på jesuittskole i Paris. Hva hadde han sagt om disse lekene? Jacques Rogge velsignet lekene i Ungarn i 2007. Det spørs om IOC-presidenten vier dem like stor oppmerksomhet i 2010. Jødene har sine Maccabiah-leker som de arrangerer hvert 4. år. Disse lekene har både junior og seniorkonkurranser, og også konkurranser for bevegelseshemmede. Ungdomslekene er for ungdom mellom 16 og 23 år. Lekene har foregått siden 1932, men ikke mellom 1938 og 1950. De neste lekene finner sted i 2009. Muslimenes har også sine leker. Men de er ikke like etablert. Tyrkia arrangerte Islamic Games i 1980. Da kunne både menn og kvinner delta. Muslimske leker fikk et opphold helt til til Iran arrangerte Muslimske kvinneleker i 1993, 1997, og 2001. I 2005 arrangerte Saudi Arabia de første Islamske solidaritetsleker. Det skulle hjelpe til å styrke båndene mellom muslimske stater. Et spesielt trekk ved lekene i Saudi Arabia var kristne var velkommen til å delta, men ikke kvinner. Det er med andre ord rom for forbedringer. I det store og det hele ligner begrunnelsen for å ha disse lekene argumentene Coubertin brukte på slutten av 1800-tallet. I tillegg har vi Homo-OL og forskjellige leker for bevegelseshemmede og utviklingshemmede. For å nevne noen.

Det disse lekene viser er at forskjellige grupperinger samles for å skape en sterkere gruppetilhørighet og for å kjempe mot hverandre i fredelig kappestrid. Dette er viktigere enn det kommersielle, og bygger på flere måter videre på de olympiske idealer om forbrødring og forståelse. Hvorfor satser ikke IOC på samarbeid med disse lekene? Er det fordi de ikke passer inn i den moderne olympiske idé?

Tromsø-OL som norsk omdømmebygging

Kampen for å bli norsk vinter-OL-kandidat i 2018 minner om den amerikanske presidentvalgkampen. I USA har begge partier to kandidater som krangler med hverandre og der den ene kandidaten har størst støtte i partiet, mens den andre har størst sjanse til å vinne presidentvalget. I Norge har Tromsø hatt størst støtte i folket, mens evalueringen til Martinsen-utvalget – som baserer seg på IOC sjekkliste for søkere – viser at Oslo var best skikket til å vinne.

Tromsø 2018s foreløpige seier er nært knyttet til Regjeringens nordområdesatsing. Det viser de politiske signalene, og det viser Tromsø 2018s strategi. Jeg tviler på at dette er en strategi som vil dra seieren i land for Tromsø når beslutningen om arrangørsted tas i 2011. Men det vil utvilsomt sette søkelyset på Nordområdene. Om OL er den rette måten å gjøre det på er usikkert.

Det som er interessant i denne saken er at regjeringens satsing og fokus på nordområdene er like mye merkevarebygging med fokus på stil og omdømme som det er politikk med innhold. Politiske prioriteringer byttes med andre ord ut med politiske kulisser. Her har regjeringen lært mye av det private næringsliv og deres måte å drive merkevarebygging på. At jeg bruker stor N når jeg omtaler Nordområdene tyder på at jeg allerede er påvirket av denne merkevarebyggingen! I dokumentaren Spillet om et OL så vi tydelig at lederen for Tromsø 2018 Bjørge Stensbøl fokuserte lite på hvordan OL skal arrangeres og mye på hvordan OL kan tilpasses Nordområdesatsningen i Soria Moria-erklæringen. Og vi så at OL passer inn i regjeringens profilering av Nordområdene. Et tydelig signal om at et OL kan være viktig i en satsning på Nordområdene så vi i det omdiskuterte Omdømmeutvalget som kom med sin rapport i mars 2004. Der står det blant annet at

”I en stadig mer globalisert verden er det økende konkurranse om oppmerksomhet. Stadig flere land erkjenner verdien av å ha en tydelig, samlende og ønsket profil ute, og mange legger ned betydelige ressurser i nasjonal omdømmebygging for å skape et bedre samspill mellom de ulike aktører blant myndigheter, næringsliv, kulturliv og organisasjoner.”

Den verdibaserte posisjonen utvalget mener Norge bør ha beskrives på følgende måte

Visjon: Norge – nyskapende, i samspill med naturen.

Kjerneverdier: I Norge samhandler mennesker med kultur, teknologi og natur på en innovativ og harmonisk måte.

Løfter: Norge vil videreutvikle sin særskilte kunnskap/spisskompetanse og bidra til ansvarlig forvaltning av naturressurser. Norge vil være en pådriver for likeverd og demokrati. Norge skal by på spennende natur- og kulturopplevelser.

Personlighetstrekk: Norge er utforskende, nyskapende, uformell og ærlig.

Omdømmeutvalget baserte sine vurderinger på rapporten Norwegian Public Diplomacy, som ble presentert i 2003. I den rapporten fremhevet man at store arrangementer som Lillehammer-OL i 1994 viste viktigheten av å vise norsk åpenhet og entusiasme.

Det er vanskelig å se at et land kan ha personlighetstrekk, men det er tydelig at naturen og teknologien skal fremheves. Der passer tilsynelatende Tromsø-OL perfekt inn. Et eventuelt Tromsø-OL blir stort og det vil sikkert inspirere mange.

Det som er sikkert i denne saken er at Tromsø 2018 har blitt en viktig aktør for regjeringen med å skape fokus på Nordområdene, og at organisasjonen fungerer som et markedsføringsbyrå for regjeringen. Det er også et signal om at deler av norsk utenrikspolitikk preges av private aktører. To spørsmål melder seg i den sammenheng. Vil Norge få OL på denne måten? Og. Blir det god Nordområdepolitikk av å bruke vel 20 milliarder kroner på et arrangement som skal vare i 16 dager?

Og sist, men ikke minst: Skulle regjeringens kandidat ikke nå opp i 2011, hvordan vil regjeringens omdømme se ut?

Derfor boikotter ikke Storbritannia Beijing-OL

Da Steven Spielberg trakk seg som kunstnerisk leder for Beijing-OL, på grunn av Kinas unnfallenhet i Darfur-konflikten, var Storbritannias OL-minister Tessa Jowell raskt på banen for å si at det ikke er hensiktsmessig å bruke Beijing-OL som et politisk virkemiddel overfor Kina. Dette er forskjellig fra OL-engasjementet den britiske regjeringen viste i forkant av OL i Moskva i 1980. Da brukte Margaret Thatcher all sin makt på å få britiske OL-utøvere til å bli hjemme i protest mot Sovjetunionens invasjon av Afghanistan i 1979. Stemningsskiftet skyldes i hovedsak én ting: London skal arrangere OL i 2012 og boikott av Beijing-OL av politiske grunner kan føre til trøbbel for London-lekene.

Ved siden av et strategisk samarbeid mellom kinesiske og britiske myndigheter har britiske politikere og Londons OL-organisasjon inngått et tett samarbeid med kinesiske myndigheter og den kinesiske OL-organisasjonen. Kina og Storbritannia har i flere år samarbeidet om Beijing-OL. Britiske firmaer har vært sentrale i byggingen av ”Fugleredet” – kinesernes prestisjestadion – og den nye flyterminalen i Beijing – som er bygget til OL. Frivillige som skal jobbe under London-OL er med som frivillige i Beijing for å lære av kinesernes organisering, og det er planer om gjenbruk av en del av det tekniske anlegget i 2012. Som en gest til britene og deres store samarbeidsvilje fikk Gordon Brown i januar i år som første utlending lov til å se på innsiden av ”Fugleredet”.

Det er den nasjonale OL-komiteen som bestemmer om Storbritannia skal utebli fra Beijing-OL eller ikke. Det kan ikke Tessa Jowell eller andre britiske politikere bestemme. OL-komiteens uavhengighet ble til fulle demonstrert i 1980 da den britiske OL-troppen dro til Moskva mot Margaret Thatchers vilje. Ikke bare uttrykte hun sin klare misnøye med britisk deltagelse hun prøvde også aktivt å overtale enkeltutøvere til ikke å delta. Douglas Hurd, på det tidspunktet ansatt i det britiske utenriksdepartementet og senere utenriksminister for Thatcher, hadde blant annet møte med Sebastian Coes far for å få ham til å overtale sønnen sin til ikke å delta. Dette presset virket ikke og Coe vant OL-gull på 1500 meter. Britisk deltagelse i Moskva var spesiell på flere måter. Det var bare delegasjonslederen Dick Palmer som var med på åpningsseremonien. Der gikk han under det olympiske flagget. Storbritannia vant fem gull og da vinnerne mottok sine gullmedaljer ble OL-hymnen spilt og OL-flagget reist. I år ser vi at den britiske OL-komiteen viderefører sin uavhengige linje og at den ikke tar noen sjanser i forhold til egne utøveres personlige engasjement. En blanding av idealisme (ønsket om å skille sport og politikk) og realisme (boikotter vi, boikotter andre) har gjort at den britiske OL-komiteen har innført forbud mot politisk protest for egne utøvere.

OL-historien er full av boikottaksjoner. De største aksjonene var i 1976 da afrikanske og arabiske land boikottet lekene i protest mot IOCs Sør-Afrika-politikk. Boikotten av OL i Moskva i 1980 ble gjengjeldt i 1984 da kommunistiske land gikk til motaksjon i forbindelse med OL i Los Angeles. Etter den kalde krigen har det ikke vært boikottaksjoner og det er lite som tyder på at det vil bli boikott denne gangen. Prins Charles' private boikottaksjon for å markere sin støtte til Tibet har trolig liten effekt. Det tidligere boikottaksjoner imidlertid viser er at én boikottaksjon eller trusler om boikott fører til diskusjon om gjengjeldelsesaksjoner. IOCs engasjement for å få Nord-Korea med på et samarbeid i Seoul-OL i 1988 var basert på frykt for at 1988-OL skulle bli offer for tilsvarende aksjoner som i 1980 og 1984. Britiske OL-arrangører frykter derfor at boikott og trussel om boikott av Beijing-OL av politiske grunner kan slå tilbake på dem selv. Britisk engasjement i Irak, britisk støtte av USAs kamp mot terrorisme, og at OL i London finner sted under Ramadan kan være grunner til at noen begynner å snakke om boikott av lekene i 2012.

Selv om boikott av Beijing-OL sannsynligvis vil øke sjansen for flere britiske medaljer – slik tilfellet var i 1980 - er det andre hensyn å ta. Boikott av Beijing-OL kan gjøre samarbeidsklimaet mellom Kina og Storbritannia dårligere, og det kan skape vanskeligheter for London-OL i 2012. Derfor boikotter ikke Storbritannia Beijing-OL!

Fra Asante Oil til Asante United?

Oljeleting i Øst-Afrika. Lørdag kunne Dagens Næringsliv (DN) fortelle at Kjell Inge Røkke, investor Riulf Rustad, toppfotballsjef i Sør-Afrika Kjetil Siem, og fotballagent Christian Eidem har etablert oljeselskapet Asante Oil. Selskapet skal lete etter olje og drive humanitært arbeid i henholdsvis Uganda og Somaliland. En frittalende Riulf Rustad sier til DN at en av grunnene til at man velger å gå inn i Øst-Afrika, ved siden av at det er store oljeforekomster der, er at Norge tradisjonelt har gitt mye bistand til området og at norske selskaper derfor kan utnytte seg av goodwillen det har skapt når man skal etablere seg der. Ved å dra inn Kjetil Siem og Christian Eidem ønsker selskapet å skape en humanitær profil ved å koble det opp mot fotballprosjekter i området, hevder han. Om det er fotballskoler, spillerrekruttering eller utvikling av idretten i disse landene som de skal engasjere seg i, vet vi ikke noe om.

Idrett og investeringer. Det er en økende tendens at humanitære tiltak knyttes til store investeringsprosjekter. På fint heter slikt engasjement Corporate Social Responsibility og skal gi selskaper en sosial profil utover den bedriftsøkonomiske aktiviteten. Noen ganger er det usikkert om den sosiale profilen tjener lokalbefolkningen eller om den kun pynter på inntrykket til dem som investerer og driver butikk. Noen ganger er det også vanskelig å se en sammenheng mellom en god tanke og et godt resultat. Flere har for eksempel kommet med kritikk av investorers sponsing av afrikanske lag for at de skal kunne delta i Norway Cup. Tanken kan være god, men utfallet kan være negativt. Enkelte ganger har vi for eksempel sett at sponsorene gir lagene de sponser navnet til sponsoren (Kicking AIDS Out! i Zambia og Youth Education through Sport (YES) i Zimbabwe). Det har gjort spillere usikre på om hvem de representerer – seg selv eller noen andre? Slik sponsing tar bort en del av fundamentet til idretten – den lokale forankringen og identiteten. For spillerne har det også en annen pris. De blir vist et velstående Norge som står i sterk kontrast til det samfunnet de kommer i fra. Flere ganger har vi også sett at spillere hopper av og forsvinner. Hva vil nordmenn vise spillere i Øst-Afrika? Og, hvem tjener mest på dette? Et tilbakevendende spørsmål er derfor hvorfor man bidrar med penger til slike prosjekter?

Utfordringer. Engasjement i Øst-Afrika er utfordrende. Somaliland er en utbryterrepublikk som erklærte seg for selvstendig i 1991. Så langt har ingen anerkjent uavhengigheten til Somaliland. Økt oljeleting der kan gi de lokale styresmaktene økte inntekter og gjøre dem sterkere i kampen for selvstendighet. Det er en faktor investorer må ta i betraktning. DNOs engasjement i Irak er et eksempel på hvor relevant en slik problemstilling er. En annen viktig faktor er den omfattende piratvirksomheten i farvannet utenfor Somaliland. I fjor var det en sterk økning i gisseltakinger og plyndring i dette området. Dette vil helt sikkert tilta med større økonomisk aktivitet i området. For det tredje vil oljeutvinning ha store miljøkostnader i skogsområdene i Uganda, og helt sikkert bidra til økt korrupsjon.

Utviklingen av norsk bistand. Norsk bistand til Øst-Afrika har endret seg de siste årene. Da Norge startet offentlige bistandsprosjekter i området dro de nytte av misjonærenes virksomhet. I dag er det norske investorer som benytter seg av goodwillen og kunnskapen som norske bistandsmyndigheter har opparbeidet. Det er verdt å merke seg at den religiøse misjonsvirksomheten har blitt erstattet av en ny religion – idretten. Norske myndigheter og norske investorer har stor tro på at idretten kan bidra med utvikling og samtidig skape en god atmosfære for aktiviteten de driver med. Om dette er en heldig blanding gjenstår å se. Det blir spennende å se om vi får se Asante United i Norway Cup, ugandisk eller somalilandsk fotball, og/eller spillere fra Uganda eller Somaliland i norske fotballklubber.

Asante. Det hadde vært interessant å vite hvem som har funnet på navnet Asante Oil, som på Swahili betyr noe i retning av takk oljen. Kommer eventyret i gang er det vanskelig å vite hvem som skal takke hvem og hva man skal takke for. For investorene kan det være greit å vite at nesten ingen i Uganda eller i Somaliland snakker swahili. Og at swahili er sterkt knyttet til Idi Amins terrorregime.

Jon Harald Sande Lie (NUPI) har bidratt til denne artikkelen.

EU og fotballens autonomi (oppdatert 29. mai 2008)

Blatters lov. FIFA-president ønsker å Sepp Blatter ønsker å begrense antall utlendinger på klubblagene. Maks 5 i følge ham. Med sitt forslag har han allerede kommet i konflikt med EU-kommisjonen om fri flyt av arbeidskraft. UEFA vil også begrense antall utlendinger ved å kreve at 8 av 25 spillere er lokalt utviklet. NFF ønsker at dette tallet skal være 14. UEFA har til en viss grad kommet UEFA i møte, men forstatt er det en del uløste problemer. Og ikke alle problemene knytter seg direkte til EUs regel om arbeidskraft. Det største problemet kan paradoksalt nok være økt import av utenlandske spillere.

NFF tøffest i klassen? I Norge har det allerede vært diskusjon om Norges Fotballforbunds (NFF) kvoter for egenproduserte fotballspillere . Dette er en debatt om NFFs mulighet til å forme eget regelverk uten innblanding utenfra – på fagspråket kalt fotballens autonomi. NISO, som står på spillernes side, tror at den norske regelen om at 14 av 25 spillere på førstelaget skal være egenproduserte strider i mot EØS-avtalen, og regelen om fri flyt av arbeidskraft. Selv om et slikt spørsmål best kan besvares ved at saken bringes inn for Europadomstolen ligger hovedproblemet i forhold til EU og EØS et helt annet sted. Det dreier seg ikke om kvoter, men om hensyn til utnyttelse av unge spillere fra andre deler av verden.

UEFAs lange kamp. UEFA (og indirekte NFF) og EU har lenge vært i tottene på hverandre. Det er fordi Europadomstolen tidligere har sagt at nasjonale kvoter ikke er tillatt (Dona-dommen 1976) og at spillere kan gå vederlagsfritt når kontraktstiden er over (Bosman-dommen 1995). Disse sakene satt UEFAs regelverk til side og ble av de høye herrer i UEFA betraktet som en trussel mot organisasjonens autonomi – altså evnen til å styre i eget hus. Videre førte dette til svært dårlig klima mellom EU og UEFA. De siste årene har imidlertid UEFA og EU nærmet seg hverandre. Det er flere grunner til det.

For det første har UEFA endret strategi i saker som berører EUs lovgivning. UEFA har innsett at man må ta hensyn til EUs lovgivning når det utformes nye regler, organisasjonen legger mer fokus på fotballens samfunnsmessige rolle enn tidligere, og den har innsett at man ikke må provosere EU unødvendig for å beholde sin egen integritet. På dette området er UEFA faktisk mer på kant med FIFA enn EU.

For det andre har EU begynt å ta sport og fotball mer på alvor. På den ene siden mener EU at man må få oversikt over og kontroll på de store transaksjonene i fotballen og det uoversiktlige arbeidsmarkedet. På den andre siden er engasjement i idrettspolitikk en måte å komme nærmere folket på, både med hensyn til folkeopplysning og ønske om en sunnere EU-borger. Og kanskje har EU innsett at de må engasjere seg i ting som vanlige folk er interessert i for å øke oppslutning?

Det endrede samarbeidsklimaet mellom EU og UEFA har ført til at EU på flere nivåer er positive til regelen om egenproduserte spillere – under forutsetning av at dette ikke dreier seg om nasjonale kvoter. Både EU-parlamentet og enkelte medlemmer av EU-kommisjonen har støttet regelen. Om NFF velger 14 egenproduserte spillere mot UEFAs 8 gjør altså ikke det noe forskjell for EU. Det er med andre ord ikke her hovedproblemet med den nye fotballregelen ligger.

Kontraproduktiv regel. Hovedproblemet er økningen i antall unge fotballspillere som kan komme til Europa og Norge som et resultat av ordningen. Regelen om egenproduserte spillere innebærer blant annet at man kan ta inn unge spillere mellom 15 og 21 fra resten av verden og la dem gå på egne akademier i Norge i minimum 3 år, og dermed kalle dem egenproduserte. Norske klubber har lenge vært på utkikk etter unge talenter i utlandet, og denne regelen gjør det ennå mer attraktivt for klubber å hente unge talenter utenfra. Tar du en ringerunde rundt til norske klubber får du vite at mange av dem planlegger rekrutteringspunkter i utviklingsland. Paradoksalt nok vil strengere krav til egenproduserte spillere gi et sterkere incentiv til å hente flere og yngre spillere til Norge. John Obi Mikel var et produkt av en slik tanke. Vi husker hvordan det gikk. Og det er på dette punktet at NFF og UEFA kan komme på kant med EU.

White paper on sport. EU har i disse dager et White Paper om sport til behandling, og håpet er å få det vedtatt som EUs sportspolitikk i 2009. Kapittel 4.5 i dette dokumentet dreier seg om hvordan man skal ta vare på rettighetene til unge fotballspillere og forhindre at de blir ofre for menneskehandel. Siden regelen om egenproduserte spillere kan bidra til økt ”handel” med unge spillere er det å håpe at EU vil gå en ekstra runde i denne saken, særlig ut fra et menneskerettighetsperspektiv.

Det er mange paradokser i denne saken. En av dem er at NFF i sin iver etter å støtte lokal satsning faktisk kan bidra til økt internasjonal handel med unge fotballspillere, og dermed bidra til at seriøs og useriøs agentvirksomhet skyter i været. I tillegg vil en slik ordning favorisere store klubber med muligheter for å finansiere et stort utdanningsapparat for unge spillere, både i utviklingsland og i Norge. Et annet er at det ser ut som EU i denne saken har vært uoppmerksom på de negative konsekvensene den nye regelen kan få for unge håpefulle. Her har EU vært for fokusert på at regelen ikke må dreie seg om nasjonale kvoter og glemt at regelen kan bety økt innvandring av mindreårige. Det er med andre ikke bare miljøkvoter som blir en het potet framover. Det blir også fotballkvoter, både i Norge og i EU.

Katastrofenes teater

I disse dager markeres 50-årsdagen for ”München-tragedien”. 6. februar 1958 mistet 23 passasjerer livet i en flyulykke i München. Åtte av de døde var fotballspillere på Manchester United og var en del av de såkalte Busby Babes. Laget hadde spilt semifinale i Europacupen mot Røde Stjerne Beograd og flyet fotballaget satt i krasjet etter etterfyll av drivstoff.

Flyulykken vakte enorme reaksjoner verden over og skapte stor sympati for Manchester United. President Tito sendte kondolansetelegram til den britiske statsministeren Harold MacMillan, og dronning Elisabeth og Paven tok seg tid til å sende kondolanser til borgermesteren av Manchester. I tillegg kom det sympatierklæringer fra fotballforbund i hele verden (Indonesia, Argentina, Frankrike, Tsjekkoslovakia mm.).

Ulykken som drepte åtte Busby Babes er bare en av mange fotballtragedier. Vi kan skille mellom tragedier som har tatt livet av supportere og dem som har tatt livet av spillere.

Storbritannia har vært rammet av flest fotballrelaterte ulykker. Den første store fotballulykken fant sted på Ibrox i Glasgow i 1902. Da ble 25 drept og mer enn 500 skadet. Senere har det vært fire store fotballulykker på de britiske øyer: Bolton (1946), Glasgow (1971), Bradford (1985), og Sheffield (1989). Totalt 251 mennesker mistet livet i disse ulykkene. I tillegg var britiske supportere involvert i tragedien på Heysel stadion i Belgia i 1985 da 39 fotballsupportere ble drept i forbindelse med Europacup-finalen mellom Liverpool og Juventus.

Men det er ikke bare på de britiske øyer at det har forekommet store ulykker og tragedier. De største har faktisk skjedd utenfor øyriket. På Lima Stadium i Peru ble 320 mennesker drept i 1964 og i Moskva døde minst 340 mennesker på fotballkamp i 1982. I Argentina (1968), Libanon (1968), Tyrkia (1968 og 1974), Egypt (1979), Nigeria (1979), Hellas (1981), Colombia (1982), Nepal (1988), Guatemala (1996), Sør Afrika (2001), og i Ghana (2001) var det ulykker som drepte mer enn 20 menneskeliv.

Allikevel er det flere som husker Hillsborough-ulykken i 1989 der 96 Liverpool-supportere døde enn Lima-ulykken og ulykken i Moskva. Det sier noe om den vestlige mediedekningen, både med hensyn til omfang og innflytelse. Når det gjelder innflytelse dreier det seg ikke bare om hva vi husker men også om at de fleste tiltak for å forhindre ulykker på fotballbanen har blitt satt i verk etter store ulykker i Vesten og Europa.

De fleste ulykkene som har forårsaket at grupper av fotballspillere har blitt drept har vært flyulykker. Og München-ulykken var ikke den første. I 1949 krasjet flyet til de italienske mestrene Torino etter en vennskapskamp i Lisboa. 18 spillere ble drept; i 1961 forsvant trenere og spillere fra Green Cross i Chile da de krasjet i et fjell; 1969 ble det bolivianske laget The Strongest utradert da det krasjet i Andesfjellene; i 1979 døde 14 spillere og tre lagledere på Pakhtakor Tashkent da flyet deres krasjet i luften; i 1987 forsvant det peruvanske laget Alianza Lima i Stillehavet; i 1989 ble 14 spillere fra Surinam drept under landing i Paramaribo; og i 1993døde 18 spillere fra Zambia da flyet deres styrtet i sjøen utenfor Gabon.

Sammenlignet med andra flyulykker og katastrofer har ikke disse ulykkene tatt mange menneskeliv. I Zambia rammer f.eks. hiv/aids mer enn 20% av befolkningen og flyterroren som rammet Lockerbie i Skottland i 1989 drepte 259 passasjerer og 11 personer på bakken. I kvantitative termer er derfor vanskelig å kalle fotballulykkene for katastrofer. Men bruker vi kvalitative mål som f.eks. følelsesmessige konsekvenser så er det mulig å betrakte dem som katastrofer. Fotballagene er samlingspunkt for mange både lokalt og nasjonalt, og de binder sammen folk fra forskjellige nasjoner. Etter mange av ulykkene har det blitt innført landsorg og ulykkene blir et referansepunkt for gamle og nye supportere. Og i flere tilfeller blir det skapt en egen industri ut av disse ulykkene.

Og ulykken som har skapt den største industrien er München-ulykken. Sjelden har en flyulykke skapt flere spaltemeter i avisene og sjelden har flere personer fjernt eller nært Manchester United uttalt seg om hvor de var og hva de følte da Busby Babes ble rammet av død. Hvor-du-var-da-Oddvar Brå brakk-staven-industrien blir barnemat i forhold.

Men kan det gå for langt? De fleste aviser, ukeblader, internettmedier og etermedier har brukt mye plass og tid på ulykken. Spesielt mye i år, men også mye i årene før. Dette har knyttet Manchester United-supportere sterkere sammen, det har gitt Manchester-klubben stor medieoppmerksomhet uavhengig av resultatene på fotballbanen, og det har gitt klubben en offerstatus som klubben og klubbens supportere har utnyttet seg av. Hvor gode kunne ikke Manchester ha vært hvis de ikke ble rammet av ulykken? Og er det ikke noe spesielt med Manchester United når vi kan bli så gode som vi har blitt på tross av ulykken?

Myten er skapt og lever videre. Men det er viktig å ikke dra det for langt. Da Manchester United spilte treningskamp i New York i 2003 sto det på et av bannerne til United-supporterne: ”Munich 6th February 1958 – New York 11th September 2001 – United in Grief – Lest we Forget”. United-supporterne sammenlignet München-ulykken med terrorangrepet på World Trade Center i 2001. Dette er et resultat av det jeg vil kalle ”München-industrien” og viser at slike markeringer kan gå over fra ektefølt sorg til vulgær historieløshet. Det er viktig at markeringer av denne og andre fotballtragedier settes inn i riktig perspektiv. Både i forhold til andre fotballulykker og i forhold til andre ulykker og katastrofer som rammer flere og hardere. Gjør den ikke det kan sympati raskt byttes ut med antipati.

Les mer om fotballulykker i boka Paul Darby, Martin Johnes & Gavin Mellor (red.) (2005) Soccer and Disaster. International Prespectives. London & New York: Routledge.