Idrettsgallaen og idrettens selvråderett

Nominert. Idrettsforbundets nominasjonen av Cecilia Brækhus som årets kvinnelige utøver viser med all tydelighet at idretten ikke er helt enig med seg selv om hvor grensene for idrettens selvråderett går og hvor man sette grensen for sitt eget verdigrunnlag. Nominasjonen kommer til å skape debatt både internt i idretten og utenfor. Spørsmålet om proffboksing og proffboksere dreier seg ikke bare om det er farlig eller ikke. Det er også en debatt om idrettens verdier og den kan sette kampen mot kampfiksing og doping i et uheldig lys.

Idretten og nasjonale myndigheter. På regjeringens pressekonferanse for lansering av handlingsplanen mot kampfiksing ble det gjort et poeng ut av at kampfiksing ikke kan bekjempes uten samarbeid mellom idretten og norske myndigheter. I handlingsplanen har man blant annet identifisert hvor i norsk lovgivning kampfiksing faller inn under. Det betyr at man ikke bare ser på kampfiksing som et brudd på idrettens verdier, men også som noe straffbart i henhold til norsk lov. Men kan idretten velge når man vil følge norsk lov og ikke? Nominering av en proffbokser utfordrer både idrettens verdier og selvråderett.

Proffboksingen verdier. For det første er proffbokseverdenen som Brækhus tilhører veldig fjernt fra de moralske pekefingrene om strengere tiltak mot kampfiksing og doping vi hører fra idretten i disse dager. Proffkampene arrangeres ikke etter et klart og fastlagt rankingssystem og har ikke like et sterkt fokus på doping som innen annen organisert idrett. At Brækhus har rene hensikter, har rent mel i posen og er en veltrent idrettsutøver er ikke poenget her. Det som er poenget er at de som organiserer proffboksingssirkuset Brækhus er en del av ikke tilfredsstiller verdigrunnlaget man påberoper seg i for eksempel kampen mot doping og kampfiksing. Dette er ikke et problem for meg, men bør være det for dem som bryr seg om idrettens verdigrunnlag.

Ulovligheter. For det andre er proffboksing ulovlig i Norge. Det betyr at idretten i for eksempel kampen mot kampfiksing ønsker å benytte norsk lov for å straffe ulovligheter i idretten, mens man i proffboksing ønsker å hedre en utøver som driver en idrett som er ulovlig i Norge. Intet straffbart er skjedd, men det gir allikevel uheldige signaler fra idretten til norske myndigheter.

Kampløs Brækhus. Selv om Brækhus kan bidra til at proffboksing blir innført i Norge, vil idrettens nominering av Brækhus for det tredje gi det norske folk falske forhåpninger om å få se Brækhus bokse på norsk jord. Idrettsforbundet har åpnet for å tillate proffboksing i Norge, men modellen man har valgt gjør at Cecilia Brækhus aldri få bokse proffkamper i Norge. Både fordi det vil ta lang tid før en eventuelt opphevelse av ”proffbokseloven” kommer og fordi opplegget man satser på (AIBA-modellen) ikke tillater at boksere a la Brækhus får delta. På den måten kan Brækhus bli brekkstang for en lovopphevelse hun selv ikke vil nyte godt av.

Sjakk matt. Det er ikke bare nomineringen av Cecilia Brækhus som trigger en debatt om idrettens verdier og selvråderett i forbindelse med kåringer på Idrettsgallaen. Nominering av sjakkspilleren Magnus Carlsen utfordrer også idrettens verdigrunnlag. I tillegg til at mange mener at sjakk ikke er idrett, følger heller ikke Sjakkforbundet Idrettsforbundets barneidrettsbestemmelser – ofte fremhevet som det viktigste verdidokumentet i norsk idrett. Den debatten får vi ta en annen gang.

Nasjonal handlingsplan mot kampfiksing

Handlingsplan mot kampfiksing. Tirsdag 11. desember la regjeringen fram Nasjonal handlingsplan mot kampfiksing i idretten 2013-2015. Dette er et resultat av kampfiksingsskandalene denne sommeren som overrasket de fleste og som gjorde at Kulturdepartementet og idretten fikk øynene opp for at dette kan være et problem også i norsk idrett. Handlingsplanen er et forsøk på å samordne tiltak i og utenfor idretten for å få bukt med problemet. Spørsmålet er om denne handlingsplanen er rammeverket som skal til for å bekjempe kampfiksing i Norge.

Bredt samarbeid. Kulturdepartementet, Justis- og beredskapsdepartementet, Lotteri- og stiftelsestilsynet, Norsk Tipping, Idrettsforbundet og Fotballforbundet har undertegnet handlingsplanen og den tar sikte på å styrke kunnskapen om kampfiksing, satser på holdningsskapende arbeid, den skal forbedre overvåking og regulering av spillvirksomhet, den skal styrke idrettens regelverk, og styrke norsk deltagelse i internasjonalt samarbeid mot kampfiksing. Med signaturen til alle disse institusjonene og organisasjonene har dette dokumentet tyngde: det viktige aktører som ønsker ondet til livs.

Gode tiltak, men… Det lanseres mange gode tiltak som skal gjennomføres i løpet av en treårsperiode. Jeg mener allikevel at handlingsplanen har noen mangler og at den mangler et par perspektiver som ville gjort den mer robust.

1.       Lite penger. Det lanseres som sagt mange gode tiltak i handlingsplanen. På direkte spørsmål om det vil bevilges ekstra penger til disse ekstratiltakene er svarene – slik jeg kunne tolke dem på pressekonferansen – at det vil det ikke. Det er selvsagt vanskelig å finne friske penger til tiltak som har kommet på bordet på slutten av et budsjettår, men hvis man skal ta dette problemet på alvor bør man være tydeligere på at man vil sette av penger til formålet. Det er flere grunner til det. For det første vil ekstrabevillinger til disse tiltakene vise at man mener alvor. Av 23 tiltak skal norske myndigheter gjennomføre 3 (Kulturdepartementet skal arrangere et internasjonalt seminar i 2013 og nasjonale myndigheter skal delta i internasjonale fora for bekjempelse av kampfiksing). Jeg syns dette er lite forpliktende og litt vage tiltak fra myndighetenes side. Resten av tiltakene skal utføres av de andre aktørene. Et av de sentrale punktene i handlingsplanen – i det vi kan kalle den politiske analysen av handlingsplanen – og i politisk tale er at kampfiksing ikke bare er et problem i idretten, men også et samfunnsproblem. Derfor er det rart at det ikke gis tydeligere signaler på hva Kulturdepartementet og Justis- og beredskapsdepartementet kan sette i gang av tiltak eller hva de kan bidra med på den økonomiske siden. Øremerkes det penger til dette formålet? Alle aktørene – bortsett fra Justis- og beredskapsdepartementet – er prisgitt fullmakter fra Kulturdepartementet, også på dette feltet. For det andre kan mangel på bevillinger føre til at andre områder nedprioriteres. Jeg har tidligere ytret bekymring for at det økte fokuset på kampfiksing kan gå ut over anti-dopingarbeidet. Tydelige signaler på at kampen mot kampfiksing ikke skal gå utover annet verdiarbeid i idretten hadde vært på sin plass.

2.       Under radaren. At Fotballforbundet er det eneste særforbundet som har undertegnet handlingsplanen og at Norsk Tipping og Lotteri- og stiftelsestilsynet er de viktigste aktørene fra myndighetssiden gir handlingsplanen en slagside mot fotball og mot idrett som kun er en del av spillporteføljen til Norsk Tipping. Jeg ble litt misforstått på pressekonferansen da jeg påpekte denne skjevheten. For sterkt fokus på fotball og da fotball som det spilles på hos Norsk Tipping kan trekke fokus bort fra kamper i lavere divisjoner og fra idretter som ikke blir overvåket av NorskTipping/Lotteritilsynet. Da jeg uttrykte dette ble det en diskusjon om hvor langt ned i systemet man kan tilby spill og hvor langt ned i aldersgruppene man kan gå hos Norsk Tipping. Dette er en god debatt, men den tilslører en del av kampfiksingsproblemet: mye av kampfiksingen foregår på det uregulerte markedet – nasjonalt og internasjonalt – og vil ikke fanges opp av overvåkingssystemer til Norsk Tipping, Lotteritilsynet eller spillselskaper Norsk Tipping samarbeider med i utlandet. Hvordan man skal gripe an kamper og idretter som ikke omfattes av Norsk Tippings portefølje er ikke berørt i handlingsplanen. Selv om kampfiksing er et omdømmeproblem for statlige spillselskap så er kampfiksing i alle idretter og på alle nivåer et verdiproblem for hele idretten.

3.       Et hestehode bak. Landbruksdepartementet burde vært en av aktørene som skrev under på handlingsplanen. Det er departementet som regulerer tipping på hest og er derfor et departement som burde engasjere seg i kampen mot kampfiksing. Det spilles for mye penger på trav (og galopp) og det er kanskje travmiljøet som tradisjonelt sett har hatt det mest frynsete rykte i spillsammenheng. Som spillobjekt ligner hestesport litt på cricket, fordi innsideinformasjon er veldig viktig. I cricket kan det dreie seg om værforhold, i travsport om ting som har skjedd i stallen eller under transport. I cricket er innsideinformasjon forbudt og det er strenge straffer for å dele denne formen for informasjon. Burde Landbruksdepartementet og Rikstoto også gjort noen tiltak på dette og burde de vært sterkere involvert i handlingsplanen?

Internasjonal oppsikt. Norge er kanskje det første landet i verden som lanserer en nasjonal handlingsplan mot kampfiksing. Jeg tror at handlingsplanen vil vekke internasjonal oppsikt og at et solid arbeid hjemme kan gi Norge en ledende rolle i det internasjonale arbeidet mot kampfiksing. Det var det ingen som trodde for et halvt år siden!

Folkeavstemning om Oslo-OL?

Motstridende krav. Å få OL er en vanskelig øvelse. På den ene siden skal du tilfredsstille lokale og nasjonale krav og forventninger. På den andre siden skal du tilfredsstille IOCs krav og forventninger. Det er sjelden disse kravene og forventningene går i takt. Derfor er Oslo-byrådets beslutning (i samarbeid med Fremskrittspartiet) om å arrangere folkeavstemning om OL i Oslo en dårlig sak for dem som ønsker OL til hovedstaden.

Lokaliseringsdebatt. Idrettspresidenten har uttrykt bekymring for folkeavstemning om OL. Hovedbegrunnelsen er at selv om Oslo står som søkerby, er andre byer og kommuner også med i OL-planene. Men det er også et et nasjonalt anliggende. Det er med andre ord ikke noe Oslo bør bestemme alene. Denne argumentasjonen føyer seg inn i en klassisk lokaliseringsdebatt og allerede har politikere og kommentatorer i aktuelle OL-kommuner begynt å kvesse blyanten. Dette er også en bekymringsmelding om at debatten om byrdefordeling mellom idretten, kommunene og staten ikke må skli ut. Men en folkeavstemning om OL dreier seg om mye mer enn dette.

Bønder i byen. Jeg erindrer at Ottar Brox brukte fotballkamper på Ullevål Stadion som illustrasjon på hvorfor Oslo ikke hadde større ja-flertall under EU-avstemningen i 1994: det var flere folk på kamp når Oslo-lagene hadde besøk av lag fra andre deler av landet, enn når Oslo-lagene spilte mot hverandre. Det var mange bønder i byen, med andre ord, og de fleste av dem var mot EU. Det er fristende å bruke denne lignelsen i debatten om Oslo-OL og stille spørsmålet – hvor mange fra Tromsø bor i Oslo og fortsatt er forbanna på at det ikke ble noe av Tromsø-OL? Og kommer de til å bruke stemmeretten ved en OL-folkeavstemning i Oslo?

Flertallet. Det leder over til en annen diskusjon som vi også hadde under EU-avstemningen i 1994. Hvor stort må flertallet være for at man mener man kan gå videre med en søknad? Idretten har selv signalisert at man bør ha oppslutning på ca 60% i befolkningen for at man skal ha mulighet til å vinne IOCs hjerter. Gjelder dette også for en avstemning i Oslo? Det skal kraftig mobilisering til fra OL-tilhengerne for vinne med 20 prosents margin. Det er nesten umulig. Men det er også andre potensielle valgtekniske debatter som lurer i sivet. Kommer det krav om at et flertall av bydelene må si ja? Altså ikke nok med flertall i befolkningen? Eller krav om at over halvparten av de stemmeberettigede må si ja, altså ikke nok med flertall blant de som stemmer?

 

Oslo for never? Men den største ulykken for de som ønsker et OL til Oslo er allikevel at det blir flertall mot OL. Det betyr ikke bare at OL-toget er gått for denne gang, men at Oslo sannsynligvis aldri får OL igjen – hvis man da ikke satser på sommer-OL. Folkemeningen har talt og du skal vente mange år før du utfordrer nettopp dette maktinstituttet. Det er også en lærdom fra EU-avstemningene.

Folkets røst. Ofte brukes argument om at folkeavstemninger tydeliggjør folkets mening og at man får alle relevante argumenter på bordet. Det er ikke sikkert IOC syns dette argumentet er like bra. Ideen om Oslo-OL ble skapt da München i 2011 tapte vinterlekene til PyeongChang. München var lenge plaget av intern uro og lokale protester mot lekene, særlig i Garmisch-Partenkirchen. Der ble det arrangert folkeavstemning 58% stemte for at alpinøvelsene kunne arrangeres der. Den lokale OL-komiteen så på dette som en seier. Det gjorde ikke IOC. Alle motforestillingene mot OL i München, kanalisert gjennom folkeavstemningen, skremte mange IOC-representanter fra å støtte München.

Finansiering. Viktige elementer i en OL-søknad er finansiering, etterbruk og det lille ekstra. For det første må finansieringen være på plass for at arrangementet skal bli realisert og arrangert på best mulig måte. Det betyr i realiteten at arenaene må være ferdig til riktig tid og at de tilfredsstiller de olympiske mål. Her står kampen om størrelsen på budsjettet og om myndighetene legger en statsgaranti på bordet. Dette er kanskje det viktigste for IOC: kommer det ikke nok penger, og gode nok planer på bordet, kan Oslo bare glemme OL. Dette er et nasjonalt anliggende. Dette har fått mange til å tvile på at en folkeavstemning kun i Oslo er rette veien å gå. Hvorfor ikke hele landet? Hvorfor i det hele tatt?

Etterbruk. For det andre må man ha planer for hvordan man skal bruke anleggene etter at OL er over. Dette er viktigst for søkerbyen og mindre viktig for IOC (selv om IOC sier at dette er viktig). Det er denne diskusjonen Oslo og Idrettsforbundet nå er inne i og som en folkeavstemning egentlig skal ta stilling til. Er det verdt å arrangere et OL i Oslo? For å legitimere et Oslo-OL (også overfor resten av landet) er det viktig at man fremhever de nasjonale helseeffektene av et OL, betydningen for breddeidretten, og at man tilfredsstiller anleggsbehovet i Oslo og i andre kommuner som blir med på prosjektet. Men hvorfor er det ikke folkeavstemning hver gang store beslutninger skal tas? Hva gjør denne saken så spesiell? Hvorfor får man mer breddeaktivitet, folkehelse og anlegg av å arrangere et OL? Hadde det ikke vært billigere å bygge det som trengs uten et OL? Det er dette folkeavstemningen kommer til å handle om og som kan skremme IOC bort fra Tigerstaden.

Det lille ekstra. I OL-søknader har det blitt stadig viktiger å vise til det lille ekstra. Det betyr at vertsbyen viser at den har visjoner utover det å skape gevinster i eget land. Hva skal Oslo og Norge spille på? Breddeidrett og folkehelse funker ikke, det kommer alle kandidater til å fremheve. Norge og idrettsbistand eller idrett og likestilling i andre deler av verden kan være aktuelle kandidater. En folkeavstemning om hvilket ideelt formål man skulle velge, tror jeg IOC hadde likt. Hittil har det vært lite fokus på det lille ekstra, og skulle en folkeavstemning avblåse OL-fakkelen i Oslo, får vi heller aldri vite hva det kunne vært.

Håp for Tromsø? Det var mye som gikk galt da Tromsø prøvde å få OL forrige gang. Er det folkeavstemningen i Oslo som skal gi Tromsø håpet om OL igjen?

Når helter gjør feil

Perspektiver. Mens bombene smeller i Gaza er hovedoppslagene i norske medier om ti år gamle eposter som kan inneholde informasjon om mulig doping. Andre internasjonale konflikter ble forbigått i stillhet tidligere i år da norsk sykkelsport opplevde sin verste krise gjennom tidene – sportssjefen innrømmet doping og hans forgjenger innrømmet at han visste det, men ikke sa fra. Forræderi mot det norske folk! Nå sitter vi og bomber finnene tilbake til finsk fjernsynsteater på 1970-tallet på grunn av en tv-dokumentar som antyder norsk doping på 1990-tallet. Nok et angrep på det norske folk! Hva er det som egentlig skjer?

Hårsårhetens tiår. Vi har (i lang tid) gitt idrettsutøvere en heltestatus de ikke fortjener, gitt dem roller de ikke behersker og opphøyd dem til idealer som er urealistiske. Er ikke dette bare idrettsfolk som gjør det bedre enn andre som prøver på det samme? Idrettsutøvere blir skapt i en forestilling om at det de gjør på idrettsbanen kan opphøyes til noe større. Kommer det frem at de ikke er glansbilder eller har brutt idrettens regler, blir de nasjonale syndebukker og bringer de som støttet dem da det gikk bra i forlegenhet. I hårsårhetens tiår dreier det seg om omdømmet til alle som tok seg tid til å sole i glansen av store prestasjoner. Jeg våger påstanden om at idrettsutøvere ikke lenger definerer sin egen virkelighet, men blir et offer for andres forventninger, og har blitt en brikke i et spill som de selv ikke har kontroll over. Jeg sier ikke at de ikke har noe ansvar for det de gjør, men at andre bestemmer fallhøyden. En skiløper er ikke en skiløper, en hekkeløper er ikke en hekkeløper og en sykkelrytter er ikke en sykkelrytter. De er blitt medienes, sponsorenes, idrettspampenes og politikernes rollemodeller – med kondomdrakt, piggsko og sykkelhjelm.

Store øyeblikk. Store idrettsprestasjoner gir meg gåsehud. Ofte er det norske utøvere som gir meg denne følelsen, men det er enkelt- og/eller lagprestasjonene – uavhengig av hvem som gjør det – som får hårene til å reise seg. Da jeg var liten sidekommenterte jeg alle slalåmløpene til Ingemar Stenmark, jeg hadde pannebånd som Bjørn Borg, prøvde å hoppe som Roger Ruud og å drible som Maradona. Det var det de gjorde som idrettsutøvere som var viktig, ikke hva de gjorde på fritida. Mine fritidssysler var fri for deres fritidsproblemer. Sånn tenker de fleste unger også i dag. De imiterer det de ser på idrettsbanen – og kanskje sveisen og fargen på skoa. Det utenomsportslige har mindre å si. Dette er den individuelle livsløgnen. Det er denne løgnen som gjør det vanskelig å tro at folk doper seg og at mange har lett for å tilgi doping. De ga for mange store øyeblikk.

Sviket. Det er denne livsløgnen sponsorene, mediene og idrettslederne spekulerer i og som de håper og tror skal være sann. De fremstiller idrettsutøverne som noen utenom det vanlige. Blir de tatt for noe som smusser til det glansete papiret reklameannonsene er trykket på er det lett å la seg sjokkere. Vi har tatt for mye på glanspapiret. Det var ikke dette vi betalte for, det var ikke slik vi hadde framsnakket utøverne. Stadig større grad av imagebygging og merkevarebygging av utøvere skaper en stadig større fallhøyde for utøverne som skal selges. Doper man seg har man ikke bare sviktet sine konkurrenter, det er kanskje enda verre at man har sviktet de som ønsket å bli tatt bilde av ved siden av deg. Det virkelige sviket.

Nasjonskampen. Når Northug går renn i Sverige eller Finland går han ikke mann mot mann, men mot de andre nasjonene. Når han vinner har vi slått Sverige og Finland, ikke enkeltløpere med to ski og to staver. Når andre blir tatt i doping er det en skam for de andre nasjonene og en seier for Norge. Derfor blir det ekstra sårt når nordmenn blir tatt eller beskyldt for doping. Fallhøyden mediene (og andre) har skapt for norske utøvere og Norge som nasjon ved å fremstille dette som en nasjonskamp gjør kanskje doping (eller annet juks) til noe større enn det det er. Det samme skjer når idrettsledere forlanger mer penger til toppidrett fordi det vil gi nasjonen store øyeblikk – når VI vinner. Råtne egg i toppidrettskurven gjør på den måten hele nasjonen forlegen. Det får også politikerne til å reagere. Burde det være sånn?

Definisjon av idrettshelt. Jeg syns doping (og kampfiksing) er noe forbanna dritt. Og de som driver med dette bør straffes. Når jeg ser idrett vil jeg vite at det foregår på ærlig vis. Men straffen bør gis for det de har gjort og ikke for forventningene vi har skapt og idealene vi har tillagt dem. For noen år siden snakket jeg med en av Russlands fremste idrettshistorikere. Da vi skulle sette opp en liste over de beste fotballspillerne og idrettsnavnene leverte vi to helt forskjellige lister. En av grunnene var at han definerte idrett på en annen måte enn meg. Han hadde for eksempel med et par ballettdansere. Men han utelot også spillere som hadde dopet seg eller hadde levd et utsvevende liv utenfor idretten. Maradona var for eksempel ikke på liste over verdens beste fotballspillere, av den grunn. Noe forbanne tull, selvsagt! Kanskje litt merkelig at denne vurderingen kommer fra en russer – han hadde flere landsmenn å ekskludere enn meg. Men diskusjonen var interessant – hvordan definerer du en idrettshelt, hvor går grensen for ugang og hva skal du dømmes etter?

Selvgodhet. I disse dager kjemper idrettsledere, avisredaktører, sportskommentatorer og tidligere sponsorgeneraler om hvem som vet best om hva som har skjedd og hva som skjer i forskjellige saker. Selvgodheten i Gerd Liv Vallas nye bok blekner i denne ordvekslingen. Når folk holder på en løgn i femten år, blir drevet fra skanse til skanse fordi man bare porsjonerer ut sannheten etter hvert som avsløringer kommer, eller går rettens vei for å bevise sin uskyld er det ikke bare karaktersvikt hos disse enkeltpersonene vi ser, men et resultat av et system som har opphøyet dem til noe de ikke er – nasjonens helter og nasjonens syndebukker.

De virkelige heltene. Det er lettere å innrømme feil og stå til ansvar for ugjerninger når perspektivene er riktig. I norsk (og internasjonal) idrett har perspektivløsheten blitt omfattende. Heltedyrkelsen er enorm, det er også pengesummene. Mindre helt og mer idrettsmenn er kanskje det som skal til for at vi greier å skille viktige saker fra de uviktige og til at vi greier å få fram sannheten. Helter innrømmer sjelden feil!

Observatørstatens olympiske kamp

Stat uten stemmerett. 29. november fikk de palestinske selvstyreområdene status som ”stat uten medlemskap og stemmerett i FN” (også kalt observatørstat), en status de nå deler med Vatikanstaten. Dette er et viktig skritt på veien mot fullverdig FN-medlemsskap for en palestinsk stat. Ferden mot observatørstat har vært lang, kronglete og voldelig. Det kanskje viktigste øyeblikket var OL-massakren i München i 1972 – det virkelige gjennombruddet for internasjonal terrorisme.

Moderne internasjonal terrorisme. Det vi før 11. september 2001 kalte moderne internasjonal terrorisme startet i juli 1968, da tre palestinske terrorister kapret et israelsk El Al-fly som var på vei fra Roma til Tel Aviv. Denne kapringen var ny på tre måter.

Forhandlingskort. For det første ble kapringen gjort for å få et forhandlingskort overfor israelerne (bytte fengslete palestinere med kaprete flypassasjerer).

Tvunget til samtaler. For det andre var det israelske flyet plukket ut for å tvinge israelerne til å ha direkte samtaler med palestinerne.

Internasjonal mediestrategi. For det tredje ble kapringen brukt i en internasjonal mediestrategi for å få oppmerksomhet om det palestinske spørsmålet. Mellom 1968 og 1980 var det nesten utelukkende palestinske grupper som brukte denne formen for terrorisme. Bruken av utenlandske gisler førte til at palestinernes sak fikk internasjonal oppmerksomhet, eller som PFLPs grunnlegger og leder, George Habash, sa i 1970: ”det er mer effektivt å kapre et fly enn å drepe mange hundre israelere i kamp”. Men det var først i München i 1972 at verdensopinionen fikk øynene opp for det palestinske spørsmålet.

Terror i München. 5. september 1972 drepte åtte terrorister fra PLOs Svart September to israelske idrettsutøvere og kidnappet ni. De kidnappede utøverne skulle brukes som forhandlingskort for å få ut 236 palestinere fra israelske fengsler og fem tyske terrorister fra tyske fengsler (blant andre Andreas Baader og Ulrike Meinhof fra RAF). Det hele endte med at de ni kidnappede utøverne og fem av terroristene ble drept. Tre av terroristene overga seg til tysk politi.

Mislykket aksjon? Den umiddelbare reaksjonen på denne aksjonen var at palestinerne hadde mislykkes. Men det er – blant annet i følge den meget anerkjente terrorismeforskeren Bruce Hoffman (som har skrevet boka Inside Terrorism) – en dårlig analyse.

Gedigent PR-stunt. Selv om en hel verden fordømte det som skjedde var Svart September-aksjonen en formidabel PR-suksess. Den fikk 4.000 journalister og 900.000.000 tv-seere til å åpne øynene for palestinernes kamp for egen stat. Mange som før aldri hadde hørt om palestinernes sak ble palestinernes støttespillere og aksjonen skapte en formidabel rekruttering til palestinske terrororganisasjoner.

Innpass i FN. At PLO-leder Yassir Arafats fikk tale til FNs generalforsamling i 1974 (atten måneder etter terrorangrepet i München) og til at PLO like etter ble innvilget observatørstatus i FN er delvis et resultat av München-aksjonen. På slutten av 1970-tallet hadde PLO – som er en ikke-statlig organisasjon – formell kontakt med flere land enn Israel. Stillingen var da 86-72. Avstemningen om palestinerne skulle bli observatørstat vitner om at de fortsatt har mange støttespillere i FN.

Den politiske betydningen av OL. Palestina har deltatt i OL siden 1996 og er en av troppene som får mest applaus under innmarsjen på åpningsseremonien. Det viser at de har stor oppslutning også i den olympiske bevegelse – til tross for at de gjorde sin entré på den olympiske arena gjennom terrorisme. Det viser at OL er en viktig arena for politisk kamp – både for å få fram politiske argumenter (på voldelig vis) og for å få støtte til sin selvstendighetskamp. Palestinernes OL-historie viser også at det er mulig å tilgi selv voldelige angrep så lenge man har troen på at det vil føre til noe godt. Det viser historien til palestinerne. Spørsmålet er nå om når vi får se Palestina som en anerkjent FN-stat i OL. Rio 2016?

Det siste dopingåket?

Omdømmekrise? Jeg får mange spørsmål om idretts-Norge er i en omdømmekrise på grunn av dopingavsløringer og anklager om doping. Det er vanskelig å svare på og det er kanskje ikke det spørsmålet vi bør svare på først når vi vurderer det som skjer i disse dager. Omdømmet avhenger av forventninger. Hvis det er en rådende oppfatning er at doping har foregått i alle tider og pampene i idretts-Norge i utgangspunktet ikke er til å stole på svekkes ikke idrettens omdømme hos vanlige folk på grunn av det som skjer i disse dager. Sponsorer kan vurdere dette annerledes. Det som er viktig for idretts-Norge nå, er å komme videre på best mulig og riktig måte. Her er fire tips om hva som bør gjøres.

Realitetssjekk. Først er det viktig at vi tar en realitetssjekk og innrømmer at også nordmenn har dopet seg. Glansbildet om at nordmenn er reine og at doping kun foregår utenfor riksgrensen må parkeres. Det er lov å bli skuffet over at nordmenn blir knyttet til doping, men det må ikke alltid være en stor overraskelse. Erkjenner vi at også nordmenn doper seg/har dopet seg trenger vi ikke lete etter unnskyldninger og bortforklaringer hver gang noen blir tatt, men heller prøve å finne forklaringer på hva som er skjedd og hvordan.

Sannhetskommisjon. Jeg har tidligere ymtet frempå om et en sannhetskommisjon, der vi åpner for at alle som har vært med på doping eller har kjennskap til doping får ytre seg uten frykt for represalier. En amnestiordning om du vil. Dette er ikke en perfekt ordning, men kan bidra til at vi avdekker saker som ennå ikke er kjent, får belyst saker som allerede er oppe i dagen og letter på trykket til alle som går med dårlig samvittighet. Hva man skal gjøre med leger og annet støtteapparat som har bidratt til doping er jeg usikker på.

Smertelindring. Jeg er av den klare oppfatning om at det er langt mindre doping i toppidretten i dag enn det var for 10-15 år siden. Det betyr at de fleste sakene som avdekkes i dag er gammel moro som overskygger for det gode dopingarbeidet som gjøres i dag. Får vi til en ordning som gjør at vi blir ferdig med fortiden på raskest mulig måte og på en måte som gjør at fortid forblir fortid tror jeg vi kan konsentrere oss om andre dopingutfordringer. Som for eksempel dopingproblematikken hos ungdom i den ikke-organiserte idretten. En sannhetskommisjon vil åpne mange sår og være smertefull, men det er bedre at man går gjennom en rask og smertefull prosess enn at man skal seigpine seg med enkeltsaker i mange år framover.

Idrettens faglige utvalg (IFU)? Dopingbruk er et spørsmål om etikk, moral og jus. Det utfordrer også idrettens selvråderett. Noen roper på et idrettens økokrim fordi doping anses som svindel, andre mener at idrettens eget påtale- og domsapparat er i stand til å håndtere dette på egen hånd. Men er svaret mer jurister? Kanskje vi trenger et idrettens faglige utvalg (IFU), et utvalg som består av jurister, filosofer og samfunnsforskere? Et utvalg som kan vurdere saker i en bredere kontekst enn det strengt juridiske og som kan peke på de moralske og etiske problemene med doping. Både som et fagorgan der man kan søke råd i vanskelige saker, men også som en instans som kan gjøre vurderinger i ettertid av hvordan saker er håndtert. I dopingsaker som vi har sett den siste tiden tror jeg at idrettsledere ofte føler at de står sørgelig alene. Kanskje kan et IFU bidra til å gi dem større ballast til å ta riktige beslutninger og til å vurdere håndteringen i ettertid?

Omdømmebygging. Det som er viktig i de pågående sakene er at man ikke tar beslutninger med sikte på å bedre omdømmet. Man bør ta beslutninger som er riktige. Tar idretts-Norge de riktige beslutningene, vil de kanskje overraske den vanlige mannen i gata positivt. Da snakker vi ikke lenger om omdømmekrise, men om et forbedret omdømme. Som de sier i idretten: det er viktig å ta en kamp om gangen og ha fullt fokus på arbeidsoppgavene. Da kommer resultatene, også når det gjelder omdømme!

Bukkehornet og havresekken

Råd med bismak. Det siste halve året har jeg holdt mange foredrag, og ofte uttalt meg i media om kampfiksing. Når jeg får spørsmål om hva man bør gjøre for å få bukt med problemet henviser jeg ofte til retningslinjene og tipsene som SportAccord har utformet. De er lettfattelige og gjennomførbare. SportAccord er interesseorganisasjonen for de fleste internasjonale særforbundene – både olympiske og ikke-olympiske. Det er bare en hake ved å henvise til SportAccords retningslinjer mot kampfiksing (og doping) – Hein Verbruggen og Pat McQuaid sitter begge i styret – den ene er tidligere president i det internasjonale sykkelforbundet (UCI) og den andre er president i dag - begge med et frynsete rykte i internasjonal idrett. Er det riktig at de to fronter en organisasjon som skal bidra til å rydde opp i etikken i idretten?

WAMFA. Internasjonalt etterspørres det et kampfiksingens svar på WADA (det internasjonale antidopingbyrået). WADA har både statlige og ikke-statlige medlemmer og byrået blir brukt som et godt eksempel på hvordan man kan organisere anti-kampfiksingsarbeidet. Når Sepp Blatter, Michel Platini og Jacques Rogge har utpekt kampfiksing som et mer alvorlig problem enn doping tror jeg ikke det tar lang tid før vi har et World Anti-Match Fixing Agency (WAMFA). Det gir oss tre utfordringer.

To tanker samtidig. For det første er det en fare for at vi setter to problemer i idretten opp mot hverandre. Økt fokus på kampfiksing kan bety at man nedprioriterer kampen mot doping. Begge problemene trenger oppmerksomhet over lang tid for at vi skal få kontroll på det. Men gamle menn har ofte problemer med å holde to tanker i hodet samtidig.

Mangel på ressurser. For det andre – og i forlengelsen av det forrige – vil økt fokus på kampfiksing kreve ressurser – både fra idretten og fra nasjonale myndigheter. Faren er at man da omprioriterer penger fra anti-dopingarbeidet til kampfiksingsarbeidet. Da Norge deltok på Europarådets konferanse for sportsministere i mars i år var argumentet mot å etablere en ny konvensjon mot kampfiksing mangel på ressurser. Med en slik holdning vil man måtte omprioritere penger fra feks. antidoping skulle man rette større søkelys på kampfiksing. Gjør man det kan man risikere at dopingproblemet blir større.

Troverdighetstap. For det tredje er det naturlig å tro at SportAccord (sammen med IOC og FIFA/UEFA) vil være en viktig premissleverandør og aktiv part i etableringen av en ny instans for anti-kampfiksing. Problemet er da at de som sitter på toppen i denne organisasjonen har mistet all troverdighet i forbindelse med dopingskandalene som i disse dager rulles opp. Ikke bare er de mistenkeliggjort for å holde tilbake viktig informasjon i anti-dopingarbeidet, men de er også anklaget for korrupsjon. Det gir både UCI og SportAccord liten legitimitet i kampen for bedre idrettsetikk.

Alvorlige anklager. Anklagene mot Verbruggen og McQuaid er som sagt mange og omfattende. Verbruggen har blitt anklaget for hindre etterforskning av dopingsaker, holdt tilbake informasjon om doping og for å ha tatt i mot bestikkelser av Lance Armstrong i sin tid som UCI-president. McQuaid har blitt anklaget for ikke å ta dopingproblemet på alvor, for å være etterpåklok og for å ha satt seg i en offerrolle under opprullingen av Lance Armstrong-saken. En god illustrasjon på at de to herrene har en dårlig sak er at de to i januar i fellesskap anmeldte den profilerte anti-doping-journalisten Paul Kimmage for ærekrenkelser. Kimmage hadde anklaget de to for bevisst å ha underslått dopingbevis i internasjonal sykkelsport. I november gikk journalisten til motsøksmål.

Noen er likere enn andre. I Norge har vi det siste året diskutert hva det vil si for ledere å ta ansvar når noe går galt. Nå skal vi være forsiktig med å sammenligne krisen i det politiske Norge det siste året og krisen i sykkelsporten. Men en av konklusjonene vi kan trekke fra den norske debatten er at ledere som har gjort noe galt kan fortsette i stillingen sin hvis den gjør alt den kan for å rette opp situasjonen – det vil si å endevende hver eneste stein og samtidig ta konsekvensen av funnene som blir gjort. Det kan man virkelig ikke si at sykkel- og SportAccord-sjefene har gjort. Tvert i mot har de forsøkt å bagatellisere det som har skjedd og blitt stadig mer indignert for hver ny skandale som er blitt avdekket. Det er mildt sagt ironisk når representanter som IOC-medlem Gerhard Heiberg og andre i hans krets forsvarer arbeidet til Verbruggen og McQuaid samtidig som de kaster ut utøvere av OL fordi de har tøyd kampreglementet. Dette er dobbeltmoral og tjener ikke kampen mot kampfiksing eller doping.

Anbefaling. Jeg vil fortsette å anbefale SportAccords retningslinger i kampen mot kampfiksing (og doping). Men det hadde vært lettere hvis lederne som forvalter disse retningslinjene viste at de forsto sitt eget regelverk.