IOCs virkelige problem

Omdømmeproblemer? Gerhard Heiberg hevder at IOCs den siste tiden har hatt omdømmetap på grunn av doping, russiske homolover og spørsmålet om korrupsjon og at omdømmet i dag er på bunn. Et OL til Oslo kan rette opp dette, tror han. Det tror jeg er ønsketenkning. Omdømme måles på mange måter og forskjellige grupper vurderer IOC forskjellig. Autoritære stater har et mer avslappet forhold til IOC enn demokratiske stater og idrettsorganisasjoner har et annet syn enn menneskerettighetsorganisasjoner. Samtidig tror jeg at omdømmet og omdømmetapet er overdrevet.

Lave forventninger. Hvis du ikke har store forventninger til IOC taper de heller ikke mye når ting går galt. Jeg tror aldri at omdømmet til IOC har vært særlig høyt. OL derimot har et godt omdømme – aldri har så mange nasjoner deltatt i lekene, i London hadde alle nasjoner med kvinner for første gang og både for tilskuere og idrettsutøvere er dette et sportslig høydepunkt.

Starter på bånn. IOC høstet få lovord etter å ha gitt OL til Berlin i 1936, Moskva i 1980 og Beijing i 2008 og det er ikke imponerende måten de har taklet politiske protester i forbindelse med Beijing-OL og OL i Sotsji. Korrupsjonen i forbindelse med OL i Salt Lake City skadet IOC stygt og protestene mot IOC før lekene på Lillehammer i 1994 rammet også hardt. Skandalen i Salt Lake City førte til opprydning internt og kritikken før Lillehammer-OL bidro til opprettelsen av Olympic Aid og den olympiske våpenhvilen. Men mye lenger har det ikke gått.

Ny tid for IOC. I 2008 rangerte One World Trust IOC helt på bunn i sin liste over organisasjoners åpenhet. Og spør du lokale kjøpmenn i London om hva de syns om IOCs reklamereglement får du en innføring i britisk sarkasme – de fikk bøter hvis de tråkket på storsponsorenes mega-avtaler. Det vi ser i emning (både i forbindelse med Sotsji og Oslo 2022) er at flere og flere setter likhetstegn mellom IOC og OL og at det går utover omdømmet til OL – omdømmevinneren og merkevaren til IOC. Når flere og flere mener at OL har gått ut på dato fordi IOC ikke oppfører seg som mange mener de bør kan det ende i katastrofe for IOC. Denne utviklingen skyldes en kombinasjon av en ny tid for politisk aktivisme og den økte kommersialiseringen av OL. IOC ønsker å pløye ny mark og få fotfeste i nye deler av verden (uavhengig av politisk regime) og menneskerettighetsorganisasjoner utnytter seg av at OL blir lagt til mer tvilsomme land. Dette fører også til sterkt søkelys på IOCs rolle i internasjonal politikk.

Demokratiets paradoks. I internasjonale medier blir Gerhard Heiberg sitert på at IOCs representanter stemmer med hjertet og ikke med hodet (når de skal stemme over vertsby). Det er kanskje her hovedproblemet ligger: IOC forlanger at alle søkere skal rette seg etter omfattende kravspesifikasjoner (7000 sider, sies det) og har et charter som forsvarer alle slags menneskerettigheter, men når det kommer til et stykke er det kun magefølelsen som gjelder – og den kan være svært følsom. Da IOC valgte ungdoms-OL denne sommeren viste IOC at hjertet (eller følelsene) bestemte foran hjernen. Det vakte sterke reaksjoner da Buenos Aires fikk ungdomslekene i 2018 på bekostning av Glasgow og Medellin. Buenos Aires fikk hardest medfart i IOCs evalueringskomité, men gikk likevel av med seieren. Mange roper på en demokratisering i IOC, men hadde evalueringskomiteen i dette tilfellet (og ellers når det skal velges vertsby) fått bestemme kunne det paradoksalt nok styrket omdømmet til IOC (på samme måte kunne den forrige OL-krangelen i Norge vært unngått hvis man hadde fulgt Marthinsen-utvalgets anbefalinger). For meg er det litt mistenksomt at Buenos Aires får ungdoms-OL samme år som den store IOC-sesjonen (den 125. i rekken) skal arrangeres i nettopp Buenos Aires, 7.-10. september.

Intens lobby. IOCs 125 sesjon finner sted samtidig med at Oslos borgere skal stemme om Oslo-OL 2022. I Oslo skal det bare stemmes ja og nei, i Buenos Aires skal det velges ny vertsby for sommer-OL 2020, det skal avgjøres om bryting skal erstattes med andre idretter og det skal velges ny IOC-president. Valgene IOC skal ta vil stake vei for den olympiske bevegelse mange år framover. Mye står med andre ord på spill. I disse dager foregår det en intens lobbyvirksomhet på alle de tre valgområdene og i kulissene drives det avansert og utstrakt kjøpslåing. PR-byråer, kandidater og statsleder kappes om IOC-medlemmenes gunst. Dette spillet har ikke vært kjent for mange, men det økte fokuset på IOCs rolle vil bidra til at flere får vite om det som mange mener er et skittent og uoversiktlig spill. Ikke bare er hver enkelt avstemning spennende i seg selv. Men utfallet av den ene avstemningen kan påvirke de andre. Dette er noe av det det kjøpslås om i disse dager. Her er et eksempel på hva som kan skje (rett og slett en spekulasjon).

Valg av vertsby. Først skal det velges vertsby i 2020. Slaget står mellom Istanbul, Tokyo og Madrid. Det er femte gang Istanbul er med og de var lenge favoritter. Men konflikten i Syria, kampfiksings- og dopingskandaler og demonstrasjonene i Tyrkia dette året har ikke vært bra for Istanbul. Tokyo har derfor seilet opp som en favoritt fordi det er lite bråk rundt søkerbyen og fordi søknaden holder høy teknisk standard. Men lekkasjene på atomkraftverket i Fukushima etter jordskjelvet og tsunamien i 2011 har ført til spekulasjoner om lekene blir radioaktive og om OL er måten å bygge Japan opp på. Og Spania har pengeproblemer. De siste ryktene er at kjøpsslåingen er til fordel for Madrid… Penger ingen problemer?

Valg av idrett. Neste på listen er valg av idrett. Det var svært overraskende da det tidligere i år ble foreslått å fjerne bryting fra OL-programmet. Mange trodde at moderne femkamp skulle ut, men det hadde vært å tråkke på Pierre de Coubertins ettermæle – det var han som innførte idretten – og i den stigende heltedyrkelsen av Pierre de Coubertin (som et av IOCs omdømmeprosjekter) – hadde dette vært feil. Med en kontroversiell leder av det internasjonale bryteforbundet og totalslakt i evalueringen etter OL i London var det bryting som ble satt på vent. Dette har skapt voldsomme reaksjoner internasjonalt og skapt allianser mellom USA og Iran og mellom blant annet Donald Rumsfeld, Mahmod Ahmedinejad og Vladimir Putin for å få dette tilbake på programmet. Skulle Istanbul få lekene i 2020 vil det være en katastrofe for tyrkerne om bryting går ut av programmet – dette er en av Tyrkias største idretter som det også er for mange land i Øst-Europa og hos de asiatiske nabolandene til Tyrkia. I Japan står baseball og softball sterkt. Hva man mener i Spania er uvisst, men skulle Madrid bli valgt trenger man ikke å ta hensyn til hvilken idrett som skal ut eller inn. Ryktene jeg har hørt er at bryting blir værende på programmet og at en idrett som squash kommer i tillegg – det er en idrett som står sterkt i Østen.

Valg av president. Disse valgene kan i sin tur påvirke presidentvalget. I dag er det seks kandidater, men det er tre som peker seg ut. Tyskeren Thomas Bach, Ng Ser Miang fra Singapore og Richard Carrion fra Puerto Rico. Bach har lenge vært favoritt, men er egentlig ikke en populær mann i IOC. Han greide blant annet ikke å få vinterlekene til München i 2018, da han var leder for den tyske søkerkomiteen og til tross for at han har lang fartstid i IOC. Flere jeg har snakket med mener at han må får absolutt flertall i første runde for å ha sjanse. Hvis ikke seiler de to andre kandidatene opp som favoritter. Men det kan også være andre hindre i veien for Bach. Skulle Madrid få lekene, kan mange tenke at Europa har fått nok i denne omgang og de kan dermed begynne å se til andre verdensdeler. Dette er et komplisert spill og spillet gjør at IOC fremstår som uoversiktlig og tilfeldig. Eller som korrupt? I hvert fall svært unorsk.

Konkurrent til OL. I bakgrunnen lurer kanskje et større problem for IOC. I Norge har vi i noen år hatt konflikt mellom særforbundene og NIF sentralt (inkludert den olympiske komité). Særforbundene har blant annet gitt uttrykk for at de ønsker å ta over den olympiske komité. Denne konflikten er småtteri sammenlignet med konflikten som nå seiler opp i internasjonal idrettspolitikk. Den nyvalgte lederen i SportAccord – paraplyorganisasjonen til de internasjonale særforbundene – Marius L. Vizer (president i det internasjonale judoforbundet og arvtageren til den utskjelte sykkelpresidenten Hein Verbruggen) har lansert United World Championship som skal foregå hvert fjerde år og være for alle idretter – også de ikke-olympiske. Hvordan dette skal gjennomføres vites ikke, men får det fotfeste er hele OL-konseptet truet. Da dreier det seg ikke lenger om Ols omdømme, men om hele eksistensen til OL.

Hjerte eller hode? Det er mye følelser i den norske debatten om OL. Spørsmålet er om Oslo-borgerne bruker hjertet eller hodet. Det er det det hele dreier seg om!

Syria som olympisk øvelse

Fra homokamp til stormaktspolitikk. Olympisk homokamp kan byttes ut med stormaktspolitikk og Syria kan bli den store politiske saken som preger oppløpet til lekene i Sotsji i 2014. Syria kan bli den vanskeligste øvelsen under vinter-OL.

Kamp i FN. I disse dager foregår det et intenst spill i FN og mellom land på begge sider av USAs røde linje. Spørsmålet er om man skal gå til angrep på Syria på grunn av bruk av kjemiske våpen mot sivilbefolkningen og om et angrep skal godkjennes av FNs sikkerhetsråd – der Russland er i mot og USA er – for bruk av militære virkemidler mot Assads Syria. Dette spillet lever uavhengig av OL.

Forsinket OL-våpenhvile. Men det er et annet spill i FN som kan føre til at Sotsji blir dratt inn i debatten med hud og hår. Siden 1993 har olympiske vertsnasjoner foreslått og fått vedtatt den olympiske våpenhvile i FNs generalforsamling. Den blir vedtatt ett år før lekene. Det spesielle denne gangen er at Russland ennå ikke har foreslått våpenhvilen. På hjemmesiden til Sotsji-OL står det at våpenhvilen skal vedtas i desember 2013. Det er farlig nær lekene. Utfall av dagens Syria-debatt vil en resolusjon foreslått av Russland i FNs generalforsamling være påvirket av utfallet. De som protesterer mot russisk Syria-politikk vil garantert bruke dette som en anledning til å vise sin avsky. Jo nærmere lekene resolusjonsforslaget kommer, jo mer politisk betent blir resolusjonen. For vertsland ligger det stor prestisje i å få vedtatt en slik resolusjon. Storbritannia brukte alle sine champagneglass for å få alle FNs medlemsland til å skrive under på resolusjonen i 2011. Skulle Russland velge å ikke fremme et slikt resolusjonsforslag er det historisk i seg selv, men det vil også være et signal om at de skjønner at det vil skape for mye unødvendig støy.

Russisk geopolitikk. Det er ikke bare i FNs korridorer at Syria-konflikten knyttes til Sotsji. Tvert i mot. Den berører Sotsji direkte. Motstanden fra russerne mot inngripen i Syria må ses på som en frykt for at inngripen i konflikter i Russland og i Russlands nærområde kan provosere til inngripen utenfra (slik vi for eksempel så i Kosovo i 1999 – som Russland også var i mot).

Tsjerkesserne. I de russiske republikkene Adygeja, Karatsjaevo-Tsjerkessia og Kabarnio-Balkaria er tjerkesserne titulærnasjonen. For OL er Adygeja i en særstilling – republikken er nemlig helt omgitt av Krasnodar fylke (kraj) som er fylket Sotsji ligger i. Tjerkesserne regner hele denne regionen som sin, også Krasnodar. Under og etter Stalin-tiden ble mange tjerkessere fordrevet fra denne regionen. I dag regner man med at ca. en million tjerkessere bor i Adygeja og omegn og at åtte millioner bor utenfor Russland, mange i USA. Ca tre millioner bor i Midt-Østen OG – og dette er sentralt i denne sammenheng – ca 100.000 i Syria. Tsjerkessernes krav på eget land er en mildere form for protestene tjetsjenerne kjemper mot Russland. Derfor skaper tjerkesserne hodebry for russerne – både i utenrikspolitikken og for oppkjøringen til prestisjearrangementet i Sotsji i 2014.

Historisk urett. Tjerkessiske menneskerettighetsgrupper i og utenfor Russland har signalisert at Sotsji-OL blir en viktig arena for å fremme tjerkessernes sak. Tjerkesserne ønsker fokus på det de mener er folkemord på sin egen folkegruppe, de ønsker beklagelse for historisk urett og de ønsker en hjemvendelsespolitikk for millioner som er fordrevet. På mange måter ligner denne kampen på kampen andre folkegrupper kjemper i den samme regionen. Dette er ekstra ømfintlig, for gir russerne etter for tjerkessernes krav, hvilke forventninger skaper de da hos andre folkegrupper i og rundt Sotsji? Og siden OL i utgangspunktet tiltrekker seg stor oppmerksomhet kan andre grupperinger som ønsker å ramme Russland bruke Sotsji som en arena for sine kampsaker (al-Qaida, Taliban el.) eller for å hjelpe tsjerkesserne i sin kamp mot Russland.

Syriske tsjerkessere. Russisk utenrikstjeneste har de siste ukene åpnet for å hjelpe alle russere som bor i Syria. Om det også gjelder tsjerkessere er usikkert. Tidligere i år nektet russiske myndigheter et krav fra tsjerkessere i Adygeja en repatriering av tsjerkessere fra Syria med begrunnelse av at de ikke var russiske nok. Uansett hvordan de behandler tsjerkesserne i Syria i disse hektiske dagene vil det skape press på lekene i Sotsji.

Prestisjetap for IOC. Det vil være et moderat omdømmetap for Russland, en knekk for den olympiske ånd og et enormt prestisjetap for IOC hvis Russland ikke får igjennom den olympiske våpenhvilen i FN eller oppslutningen om resolusjonen blir lav. Men dette er «hard politics» og OL spiller liten rolle hvis russiske sikkerhetsinteresser står på spill. Det så vi blant annet under åpningsseremonien av Beijing-OL da Georgia og Russland gikk til krig mot hverandre.

Britisk finesse? Storbritannia viste diplomatisk teft for å få vedtatt den olympiske våpenhvilen forrige gang. Spørsmålet er om Russland har lært noe av britenes FN-arbeid.

Dette bør Oslo-OL handle om

Harde fronter. Meningsmålingene taler i mot et OL i Oslo. Valgkampen og ordskiftet vi har sett de siste par ukene minner om den vi så foran EU-avstemningen i 1994 – harde fronter og skudd fra hofta, ispedd sterke følelser. Det er splittende. OL bør være samlende hvis det skal være et prosjekt for hele Norge (og hele Oslo).

Absurd debatt. I mine øyne har debatten vært på grensen til det parodiske og utredningsarbeidet har vært på grensen til det gravalvorlige. Politikerne har snakket om breddeidrett, idrettsledelsen har snakket om byutvikling og arbeidsløshet i Sør-Europa og kommentatorer som ellers ikke bryr seg en døyt om idrettspolitikk resten av året har skråsikre meninger om hvor mye OL er verdt, med og uten helsegevinst. Skulle nesten tro at det var lettere å regne ut samfunnsgevinsten av et angrep på Assad i Syria enn skianlegg i Groruddalen!

PR-bom. Det jeg savner i debatten er at idretten viser at de bryr seg om idretten og at politikerne bryr seg om byutvikling. Det er det de er best på. Det virker som PR-rådgiverne har tenkt alt for mye på kampanjen og alt for lite på engasjementet. Mitt inntrykk er at de ansvarlige for søknaden har begynt i feil ende – først tilfredsstille IOCs krav og så tilfredsstille Norge. Det burde vært omvendt. Først burde ideene myldret og hårete ideer vært luftet uten å bry seg om hvordan det grå håret til oldisene i IOC ville blitt gråere og DERETTER skrevet en søknad med vinnerformularet. Jeg vil ikke høre om hvordan man tror IOC vil reagere på en norsk søknad, men høre planer for hvordan man skal få IOC til å høre på nytenkende norske ideer. Det er noe forknytt over hele opplegget. Det virker som man har lest kravspesifikasjoner først for så å gjøre det beste ut av det.

Halvveis. Like mye som at dem som sier at 30 milliarder kroner brukt på OL ikke går ut over noe annet, fordi pengene i utgangspunktet ikke er der irriterer meg, irriterer det meg at dem som ennå er tvilere eller er i mot Oslo-OL fordi OL ikke er helt som det passer dem ikke evner å skissere et OL som man kunne støttet (og da tenker jeg ikke på å flytte alpint til Norefjell). De som er mot kan man fint lite gjøre med.

Halve kongeriket. Jeg syns OL-rapportene og statsgarantisøknaden ikke tar seg selv på alvor når de hevder at OL er et nasjonalt anliggende, men kun prosjekterer anlegg og aktivitet i OL-byene Oslo og Lillehammer. Det er ikke lett for folk i Tromsø, Alta, Stavanger og Arendal å skjønne hvordan idretten hos dem skal tjene på et OL i Oslo. Det blir for lettvint å hevde at det nasjonale fellesskapet dreier seg om å heie på Therese Johaug om hun holder seg skadefri fram til 2022 (ironi). På samme måte er det som er skrevet om OLs internasjonale dimensjon helt uten innhold. Bortsett fra tanker om turisme og at OL skal bidra til integrasjon er det ikke én linje om hvordan OL skal kunne bidra til internasjonal idrett.

OL langs to akser. Oslo 2022 bør sys sammen langs to akser, der idretten står i sentrum – en nasjonal og en internasjonal akse. Hvis dette skal styrke den nasjonale identiteten, det nasjonale samholdet og internasjonal idrett er det viktig at dette ikke blir eller blir oppfattet som et arrangement i 16 dager i februar 2022 eller som et arrangement for Oslo og Østlandsregionen. Siden OL er et internasjonalt arrangement er det også viktig at den internasjonale dimensjonen får god plass og at den nasjonale og den internasjonale dimensjonen knyttes sammen. OL skal rett og slett bidra til en bedre verden (dette liker hvert fall IOC å høre!).

Utgangspunkt toppidrett. Oslo 2022 bør ta utgangspunkt langtidsplanene idretten har (og omvendt, langtidsplanene til idretten bør knyttes opp til et eventuelt OL). Tvedt-utvalgets rapport om toppidretten (i tillegg til prioriteringene i idrettspolitisk dokument og fanesakene idretten har valgt for stortings- og kommunevalgene) kan være et godt utgangspunkt. Som et ledd i revitalisering av toppidrettssatsingen foreslår Tvedt-utvalget blant annet at man bør styrke regionale enheter. Dette for å ta vare på flere talenter og for å være nærmere der talentene bor. Dette er en tanke som kan overføres til Oslo 2022.

Syv år med forberedelser. OL er ikke et arrangement som kun varer i 16 dager, men som krever 7 års forberedelser og skal ha verdi når den olympiske ild slukkes i februar 2022. Oslo 2022 bør ha som mål å styrke regionale idrettssentra ved å etablere møteplasser for eliteutøvere som satser mot OL i 2022 (og andre mesterskap). Dette krever en oppgradering av anlegg i de respektive regionene. En oppgradering av idrettsanlegg i områder også utenfor Oslo, som et ledd i OL-forberedelsene kan øke entusiasmen i andre deler av landet og det vil – paradoksalt nok – samle idretts-Norge. Anleggsutbyggingen utenfor Oslo skal ikke bare være for eliteutøvere og toppidrett, men skal også kunne brukes av vanlige idrettslag og være et samlingspunkt for mange idretter og for aktivitet på alle nivåer. Kanskje blir dette litt dyrere enn de tenkte summene vil til nå er presentert, men det kan være verdt det.

Alle kjenner en toppidrettsutøver. Videre bør det legges opp til jevnlige samlinger av toppidrettsutøvere på disse stedene for at lokalbefolkningen skal få ta del i toppidrettsaktiviteten som skjer der jevnlig i årene fram mot OL. Dette er en ny måte å tilnærme seg forbildeproblematikken på. Dette kan skape entusiasme i årene før lekene og det kan knytte utøverne som deltar i OL nærmere dem som skal se på OL i Oslo i 2022. Alle kjenner en toppidrettsutøver kan være motto for dette prosjektet.

Mesterskapstrening. Det bør være et også være et mål at disse anleggene skal kunne arrangere mindre stevner/mesterskap i årene fram mot OL. Det vil bidra til at flere steder i landet får arrangementskompetanse på grunn av OL. Dermed blir det ikke en motsetning mellom det å arrangere OL og å få fram sterke miljøer i andre deler av landet som kan arrangere store mesterskap i framtiden. Det vil styrke idretten i Norge og det bidrar til å samle nasjonen om et felles prosjekt.

Omdømmepolitikk og idrettsbistand. Oslo 2022 bør se OL i sammenheng med omdømmepolitikken til norske myndigheter og idretten bør knytte sitt langvarige bistandsarbeid opp til målsettingen om å styrke omdømmet til Norge. Norsk idrett har siden begynnelsen på 1980-tallet drevet idrettsbistand i det sørlige Afrika og dette engasjementet har senere utvidet seg til andre deler av verden. Dette er en liten, men viktig del av norsk utviklingshjelp.

Idretten glemt. De siste årene har norske myndigheter lagt sterkere vekt på omdømmebygging. Helt fra Omdømmeutvalgets rapport Nyskapende i samspill med naturen i 2006 og til Refleks – møte om omdømme i regi av utenriksdepartementet i november 2012 har UD forsøkt å formulere seg fram til en omdømmepolitikk som skal gi et tydelig og positivt norgesbilde i utlandet. I denne drøftingen er idretten nesten glemt – selv om flere rapporter viser til at idrettsarrangementer har stort potensiale for å skape godt omdømme for Norge. I en omdømmeundersøkelse gjort av Synovate i desember 2009 kommer det tydelig fram at selv om idrett er en viktig del av vår identitet, er ikke idretten i dag med på å styrke omdømmet vårt i utlandet. Det kan et OL bøte på.

Idrett i internasjonalt kulturarbeid. Idretten har ikke fått plass i den nye rapporten om regjeringens nye internasjonale kulturinnsats. Dette er et paradoks fordi idretten det siste året har blitt løftet høyere på agendaen i Norad og UD og fordi idretten i større grad anerkjennes og rådspørres om sitt internasjonale arbeid. Siden den nye kulturmeldinga i praksis vil ta over for den gamle kultur- og idrettsstrategien som Bondevik-regjeringen vedtok er det viktig i tiden som kommer å sørge for at idrettens internasjonale innsats ivaretas på en bedre måte. Ved å knytte Oslo 2022 opp til internasjonal idrettsbistand kan idretten bidra til at et hull fylles i norsk utviklingspolitikk og til at norsk idrettsbistand får utnyttet sitt potensiale. Og ikke minst – Norge kan bidra til idrettsutvikling i mindre ressurssterke deler av verden.

Utvalgte land. Som et ledd i Norges omdømmearbeid har norske myndigheter valgt ut 20 land der innsatsen skal prioriteres. Den norske idrettsbistanden kan kobles til denne prioriteringslista og knyttes opp til Oslo 2022. I 7 år kan norsk idrettsbistand bidra til å bygge omdømmet til Norge i 20 prioriterte land – ikke med å finne på nye omdømmeprosjekter, men å foredle gode prosjekter som allerede er satt i gang. Målet bør være å bidra til utdanning av trenere og idrettsledere i disse landene i tråd med norske idrettsverdier. Det vil gi anerkjennelse til norsk idretts internasjonale engasjement, det vil bidra til en verdidebatt og det vil ha effekt lenge etter at OL er over.

Sammenkobling. En måte å koble de to aksene sammen er at de forskjellige idrettsregionene i Norge får tildelt ansvar for idrettsutvikling i utvalgte land. Det vil gi den norske satsingen en internasjonal dimensjon og den kan motvirke inntrykket om at nordmenn kun tenker på seg selv når det gjelder idrett.

OL-pedagogisk seminar. Jeg foretok en kjapp meningsmåling i familien om OL i Oslo 2022. Alle er usikre fordi vi ikke veit hva et OL i 2022 egentlig vil gi oss. Jeg kan ikke mye om byutvikling og jeg syns 30 milliarder kroner er mye penger. Jeg kunne også tenkt meg en ny kunstgressbane på Haraløkka og en ny svømmehall på Lambertseter. Og jeg syns OL er morsomt. Kanskje trenger jeg et pedagogisk seminar for å skjønne hva det hele dreier seg om? Det seminaret virker det som flere trenger. Halleluja-ropene og dommedragsprofetiene har vi allerede hørt. Jeg vil vite hvordan idretten i hele Norge og andre deler av verden kan nyte godt av et OL i verdens rikeste land i 2022. Er det mulig?

Olympisk språkbruk

Mer bråk i vente. Opptakten til Sotsji-OL er preget av internasjonale protester mot russiske homolover. Friidretts-VM i Moskva har gitt en forsmak på hva utøvere kan komme til å gjøre i Sotsji i februar neste år. Jeg tror at disse protestene bare er starten på en lang rekke kampanjer mot Russland før OL. Og jeg tror at protestene får direkte innvirkning på Oslos søknad om vinter-OL i 2022.

Sotsji på stemmeseddelen. For det første kan måten IOC og norske idrettspolitikere (og russiske myndigheter) takler protestene på påvirke holdningene til OL blant Oslos befolkning på en negativ måte. Lekene til Oslo handler ikke bare om hvem som skal få lekene, men også hvem som skal bestemme hvem som skal ha lekene. Blir IOCs holdninger og reaksjoner satt i bås med russiske holdninger og reaksjoner kan det slå uheldig ut for de som ønsker et ja i folkeavstemningen. Får mange nok vond smak i munnen stopper søknaden 9. september.

 

Olympisk Catch22. For det andre (og hvis det blir ja i folkeavstemningen) vil presset på søkerkomiteen, norske myndigheter  og Idrettsforbundet framtvinge reaksjoner som kan påvirke IOCs oppfatning av Norge som vertsland. Måten Idrettsforbundet taklet menneskerettighetsspørsmålene og presset fra menneskerettighetsorganisasjoner i forbindelse med OL i Beijing var veldig god. Dialog og samarbeid med blant annet Amnesty og Initiativ for etisk handel er eksempler på det. Sotsji-OL blir en helt annen øvelse. De er tre grunner til det. I nordiske vinteridretter er Norge en stormakt. Det gir ekstra mediefokus og tiltrekker seg andre og flere organisasjoner enn det som var tilfellet i Beijing. For det andre vil mange internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner som engasjerte seg i Kina for fire år siden overlate mye av aksjonsarbeidet til lokale russiske organisasjoner. Det betyr at de har mer tid til å påvirke og presse norske aktører, blant annet idrettsbevegelsen. Med en OL-søknad fortsatt in progress vil det bli enda mer attraktivt å øve dette presset fordi det gir mer oppmerksomhet. For det tredje er Norge et naboland til Russland. Og jo nærmere man ligger et land som blir beskyldt for brudd på det ene og det andre området, jo mer må man også selv engasjere seg. Måten idrettsbevegelsen og norske myndigheter takler dette presset vil påvirke IOCs-medlemmenes tanker om norsk vertskap. Balansegangen blir da: jo mer man sier om forholdene i Russland, jo mer skeptisk kan IOC bli, men jo mer taushet fra norske idrettspersonligheter, jo større press og negativ omtale vil de få fra pressgrupper. Dette ligner veldig mye på en Catch22-situasjon.

 

IOC på standplass. For det tredje kan måten norske idrettspolitikere og norske myndigheter takler problemstillinger knyttet til Sotsji på påvirke valget av Ole Einar Bjørndalen som utøverrepresentant til IOC i forbindelse med OL i Sotsji. Med en ny nordmann i IOC vil Norge ha flere muligheter til påvirkning for et nytt OL til Norge enn hvis bare Gerhard Heiberg skal være muldvarp for Norge i Lausanne. For en OL-søknad er Bjørndalen i IOC gull verdt. Ole Einar Bjørndalen er kanskje den største norske idrettsstjerna i Russland (og Tyskland) og en av Valdimir Putins favoritter. Hvis han blir koblet til norske interesser som strider mot russiske interesser kan hans stjernestatus falme og han kan få problemer med å bli valgt inn i IOC. OL-saken kan føre til økt press på ham som person fordi han er Norges kandidat til å ta del i det fellesskapet som i disse dager blir kritisert. Hva mener han selv om det?

 

Putins språkbruk. I offentlig sammenheng har Vladimir Putin kun en gang holdt tale på engelsk. Det var foran IOC den dagen Sotsji fikk OL. Det sier noe om hvor langt han er villig til å gå for å få det som han vil. Spørsmålet er om han endrer språkbruk for å få det som han vil i Sotsji. Gir han alt for OL?

PR-byråenes idrettspolitiske valg

Hvem hjelper hvem? Hvilke PR-byråer har hjulpet internasjonale bettingselskaper i Norge, og hvem av dem ønsker OL-oppdrag?

PR-byråer og internasjonale bettingselskaper. Kampen om OL til Oslo i 2022 hardner til, og den når et foreløpig toppunkt under folkeavstemningen i Oslo, 9. september. Skulle Norge velge å søke om vinter-OL i 2022 vil det åpne opp for et stort og attraktivt PR-oppdrag de neste to årene. Spørsmålet er om PR-byråer som har hjulpet internasjonale bettingselskaper til å etablere seg i Norge bør få være med på den olympiske reisen.

Idrettspolitikk blir nyhetsstoff. Mye idrettspolitikk har det siste året dominert nyhetsbildet i Norge. Ved siden av den evige diskusjonen om doping, er det OL-debatten og debatten om de internasjonale bettingselskapene som har dominert, ikke bare på sportssidene, men også vært godt nyhetsstoff. På en sofistikert måte henger spørsmålet om OL og spillet om de internasjonale bettingselskapene sammen.

Nesten skjulte kundelister. De massive kampanjene fra blant annet Betsson og Unibet det siste halve året, der kjente norske idrettsprofiler har stått i sentrum for en debatt om den norske idrettsmodellen og finansieringen av norsk idrett, er høyst sannsynlig fått hjelp av norske PR-byråer. Siden kundelistene til slike PR-byråer stort sett er hemmelige er det vanskelig å vite sikkert hvilket byrå som hjelper hvilket bettingselskap, og hvor mye de betaler for strategiske råd.

På begge sider av bordet. Men litt informasjon finnes. Kampanje skrev i februar at Gambit H&K tok over PR-jobben for Betsson fra Geelmuyden.Kiese. Det betyr at begge disse selskapene har hjulpet Betsson til å få oppmerksomhet og markedsandeler i Norge. JKL har tidligere hjulpet Unibet. Det betyr i hvert fall at tre av de største norske PR-byråene har hjulpet utenlandske bettingselskaper med å komme på det norske markedet. Og det er sikkert flere norske som har tatt godt betalt av internasjonale bettingselskaper for å promotere dem i Norge. Gambit H&K har også vært knyttet til Oslo2022s søknadsarbeid og kampanje for å få OL til Oslo, og kanskje har flere byråer vært involvert, for alt jeg vet. Gambit H&K er forresten ingen hvem som helst i OL-sammenheng, de hjalp blant annet London med å få OL i 2012.

Tre problemstillinger. Jeg skal ikke legge meg oppi hvilke kunder norske PR-byråer bør knytte seg til. Men er det slik at norske PR-byråer på den ene siden hjelper internasjonale bettingselskaper med å trenge gjennom det norske spillforbudet – og på den måten underminerer finansieringen av norsk idrett – og på den andre siden hjelper idretten med å få OL til Norge skaper det noen interessante problemstillinger:

1) Profitt framfor redelighet? Skjuler PR-byråer som jobber med idretten at de jobber med selskaper som bidrar til å svekke finansieringen av norsk idrett?

2) Målet helliger PR-byrået? Bryr ikke idretten seg om at PR-byråer som hjelper dem med å få OL også jobber eller har jobbet for internasjonale bettingselskaper.

3) PR-byråene må velge side? Bør PR-byråer som har jobbet for internasjonale bettingselskaper ha mulighet til å få lukrative kontrakter med Oslo2022 hvis Oslo og idretten velger å gå videre med OL-søknaden?

Valgets kval. Stortingsvalget til høsten og folkeavstemningen om OL til Oslo blir svært spennende. Avgjør valget også folkeavstemningen hvilket PR-byrå som IKKE får være med på Oslos videre OL-ferd?

Kun for dine øyne

På kant med loven. De strenge homolovene i Russland har vakt internasjonal oppsikt, men verdensopinionen fikk virkelig øynene opp da den russiske ministeren med ansvar for idrett bekreftet at homofile utøvere kunne bli arrestert under Sotsji-OL, som følge av den nye loven. Enkelte har til og med sammenlignet de russiske lovene med nazi-lovene til Hitler. Det fikk også IOC til å reagere fordi det strider mot kontrakten IOC og Russland har inngått i forbindelse med OL, som blant annet sier at det ikke er lov å diskriminere på bakgrunn av seksuell orientering. Etter press fra IOC lover nå russiske myndigheter at homofile utøvere ikke vil bli arrestert under OL, men kan ikke garantere for tilskuere og tilreisende. Vanlige russere må forholde seg til loven slik den er i dag, også under OL. Kunne IOC ha fått til mer i Russland?

Ikke ødelegg OL! Denne saken viser hvor viktig OL er for russerne og at IOC har mulighet til å presse nasjonale myndigheter i menneskerettighetsspørsmål, så lenge de kan knyttes til OL. Men det viser også at IOC (og store deler av verdensopinionen) kun interesserer seg for spørsmål som preger dem i et begrenset tidsrom og ikke er like bekymret for den allmenne situasjonen i Russland på andre tidspunkter enn under OL. Det synes nesten som om mottoet er: Ikke ødelegg underholdningen vår, vi har nok med oss selv!

Raskt videre. Denne holdningen så vi også i forbindelse med Beijing-OL da IOC – fortjenestefullt – fikk en avtale med kinesiske myndigheter om at utenlandske journalister kunne reise fritt rundt i Kina før, under og en stund etter lekene (utenom Tibet og Xinjang). Dette ble sett på som et gjennombrudd for menneskerettighetsarbeidet i Kina – i hvert fall for IOC – og det åpnet også opp Kina for vestlig innsyn i en viss periode. Men loven gjaldt kun for utlendinger og det var få protester da disse unntakene ble opphevet. Vestlige (sports)journalister var på vei til Sotsji via London.

Det olympiske stressyndrom. Selv menneskerettighetsorganisasjoner innrømmer at OL bidro til at menneskerettighetssituasjonen ble verre i Kina etter OL. Kanskje på grunn av OL? (NIH-forsker Anders Hasselgård og undertegnede kommer med en egen forskningsartikkel om dette til høsten). Mange av dem som håpet at OL ville endre Kina til det bedre har nå resignert ønsker i stedet å vende det andre kinn til for ikke å terge Kina av økonomiske årsaker. Samtidig vender vi blikket bort fra dem som lider urett. Er det også denne selektive holdningen og tanken om egen vinning som preger vår tilnærming til Russland og Sotsji-OL? 

FIFAs rolle. Et slikt kikkertsyn finner vi også i andre deler av idrettsverdenen. Den største debatten omkring fotball-VM i Qatar i 2022 dreier seg mest om mesterskapet skal gå på sommeren eller vinteren. Varmen for spillerne er viktigst. Homolovgivning og kvinnenes stilling i Qatar er ikke på agendaen i det hele tatt. Disse temaene kommer sikkert opp når mesterskapet nærmer seg, men jeg er redd det da blir en debatt om hva som ikke skal skade mesterskapet og ikke om hvordan Qatar skal behandle den jevne mann og kvinne også utenfor mesterskapet. Kan FIFA gjøre mer? Og hva skjer neste gang Qatar leverer en OL-søknad?

Passiviserte utøvere. Hva med utøverne? Kunne de ha engasjert seg mer? I forkant av Beijing-OL gikk flere norske (og utenlandske) utøvere ut mot menneskerettighetssituasjonen i Kina. De fleste av disse hadde lagt opp som utøvere eller var på hell og hadde svært lite å tape på eventuelle sanksjoner for sine meningsytringer. Når det gjelder utøverne stiller nesten IOC seg i samme posisjon som russiske myndigheter: IOC kan nemlig utestenge utøvere som ytrer seg politisk under lekene. Spørsmålet er om IOC har baller nok til å straffe utøvere som kjemper for idealene som står i det olympiske charteret? Er det ingenting som bekymrer norske utøvere i forbindelse med lekene i Russland utover høye blodverdier og mye søvn? Og hva syns norske vintersportsutøvere om de homofiles situasjon i Russland?

Skinnargumentasjon. Internasjonale idrettsarrangementer, og særlig OL, har en spesiell stilling i internasjonal politikk. Veldig sjelden forhindrer nasjonale myndigheter utøvere fra fiendeland å delta i internasjonale arrangementer i sitt eget land. Skinnargumentet er at man ikke skal blande idrett og politikk. Sannheten er at man ikke ønsker bråk, slik vi senest har sett i det russiske tilfellet. Det gir også internasjonale særforbund og IOC stor makt, makt de utøver selektivt, til beste for seg selv. Burde de tatt mer politisk ansvar? 

IOC og FN. Siden OL er verdens største idrettsbegivenhet (dog kanskje ikke vinter-OL), mener jeg det hviler et ekstra stort ansvar på IOC når de bestemmer seg for hvem som skal arrangere olympiske leker. Dette er særlig gyldig når vi ser hvor sterk kobling det er mellom FN og IOC. FNs generalsekretær var faktisk flaggbærer under OL i London og foran hvert OL blir det i OL vedtatt en egen olympisk våpenhvile i FNs generalforsamling. Noen ganger får man nesten inntrykk av at IOC er det nye FN. 

IOC politiske ansvar. IOC kan ikke lenger selektivt bestemme seg for om når de ønsker å delta i politikken eller ikke. Det er på høy tid at de utarbeider søkekriterier som også omhandler rettigheter for andre enn dem som deltar i olympiske leker, for eksempel pressefrihet for nasjonale journalister og ikke-diskriminering av seksuell legning i nasjonal lovgivning. Først da får vi se hvor sterkt tvilsomme regimer ønsker prestisjefylte mesterskap. Og hvor sterk ryggrad IOC har.