Fotball-VM - de utenforståendes mesterskap?

Afrikas mesterskap? Fotball-VM nærmer seg med stormskritt. Billettene er lagt ut for salg og forskjellige tv-selskaper lanserer sine sendeplaner. Det er første gang Afrika arrangerer fotball-VM og mange mener at dette er hele Afrikas mesterskap. Men så langt ser det ut som det blir de utenforståendes mesterskap. Det er to hovedgrunner til det.

Afrikanske billettkjøpere? For det første ser det ut som få afrikanere (utenfor Sør-Afrika) får billetter til kampene. Det skyldes blant annet at de fleste billettene legges ut på internett og at mange av billettene er svært dyre. Internettdekningen i de fem afrikanske landene (av 32 land som deltar) som kommer til mesterskapet er 4,7% av befolkningen. Totalt regner man med at det kun kommer 50.000 afrikanere til Sør-Afrika under mesterskapet – og det er et meget optimistisk anslag. For å bøte på internettutfordringene har man valgt å selge 500.000 billetter over disk i de 11 vertsbyene, i 18 salgskontorer og i First National Bank of South Africas 600 filialer. Og det er mulig å bestille per telefon. Selv om ca. halvparten av billettene er solgt i Sør-Afrika er billettrot og dataproblemer med på å skape et inntrykk av at dette ikke er et mesterskap for den menige afrikaner – så langt.

Afrikanske trenere? For det andre er det kun ett av de afrikanske lagene som har en trener fra eget land og kontinent. Algerie har Rabah Saadane på benken – en tidligere algirsk landslagsspiller. Kamerun, Ghana, Elfenbenskysten, Nigeria og Sør-Afrika har alle utenlandske trenere. Elfenbenskysten og Nigeria har for eksempel begge svenske trenere (Sven Gøran Eriksson og Lars Lagerbäck). Dette kan være et tegn på fotballens internasjonale karakter, men mest av alt ser det ut som de afrikanske lagene ikke har troen på egne krefter. Det merkelige er at tre av lagene har skiftet trener etter at de greide å kvalifisere seg til mesterskapet.

Afrikansk mester? Afrikanske lag har aldri gjort det bra i fotball-VM – beste plassering for et (to) afrikanske lag er en 7. plass (Kamerun i 1990 og Senegal i 2002). Og Egypt – som har vunnet Afrikamesterskapet 7 ganger – har bare vært med i VM to ganger (1934 og 1990). Der kan de skilte med beskjedne 13. og 20. plasser. Med denne statistikken kan det se ut som det blir utenforstående som også går av med seieren i mesterskapet.

Hijabnekt i fotball – fotballkamp med andre virkemidler

Hijabforbud i ungdoms-OL. Ungdoms-OL har fått sin første politiske sak. Ungdoms-OL finner sted i Singapore 14. -26. august 2010. Saken er som følger: FIFA har nektet det iranske jentelandslaget å kle seg i hijab. Det iranske forbundet har sendt klage til fem internasjonal forbund deriblant IOC for å få opphevet dette forbudet. Argumentet er at muslimske jenter alltid må bære hodeplagg, også på fotballbanen. FIFAs begrunnelse om hijabnekt er at de ikke tillater religiøse hodeplagg (Regel 4). Det kan virke som om frontene mellom den muslimske verden og FIFA er fastlåst og umulig. Men så enkelt er det ikke. Tilsynelatende logiske argumenter kan plukkes fra hverandre på begge sider. Og det gir rom for håp.

Ingen absolutter. For det første er det ingen regel at alle muslimske jente-/damelag bærer hodeplagg. Det er snarere unntaket. Forskjellige land og forskjellige muslimer tolker hijab-bruken forskjellig. For det andre er det mange internasjonale idrettsforbund som tillater hijab, og flere internasjonale kamper i damefotball er spilt med hijabkledde spillere. Det finnes med andre ord ingen absolutter i denne saken. Det viser praksisen.

Unntak. Argumentet til FIFA om at man ikke skal bære religiøse og/eller nasjonale symboler er i og for seg greit siden det setter spillet i fokus og ikke bekledningen (eh, kanskje bortsett fra i denne saken…). At man tillater avspilling av nasjonalsanger og at landslag får bære flagg på drakta må sies å være hederlige unntak til denne bestemmelsen, eller? Her er i alle fall alle med på unntaket, også FIFA.

Hijab*2. Spørsmål om hijab i fotball fikk sin første sak i 2007 da 11-åringen Asmahan Mansour fikk spilleforbud i Canada fordi hun hadde på seg hijab. Begrunnelsen var sikkerhet. Man ville ikke at hun skulle kveles hvis noen dro henne i hodeplagget. Denne saken har på mange måter satt presedens for FIFA selv om FIFAs begrunnelse for forbud er en annen. På den annen side har det blitt spilt kamper med hijabkledde damer. I årets Sør-Asia-leker spilte det pakistanske laget med svært moreriktige hodeplagg og i kampen mellom Jordan og Palestina i november 2008 spilte de muslimske damene på Jordan med hodeplagg. To av flere eksempler. Alle med FIFAs forståelse. Hvorfor er det så vanskelig å spille med hodeplagg i Singapore?

Irans versjon. Iranernes kamp for hijabbruk i fotball må ses på som en del av den iranske kampen for anerkjennelse internasjonalt, både i politikken og i idretten. Men så langt ser det ikke ut som Iran lykkes. Det som er mest påfallende er ikke at de møter motstand i den internasjonale idrettsverdenen, men at de ikke får sterk støtte fra andre muslimske land. Dette kan tolkes på to måter. Enten at idrett er så viktig at hijabspørsmålet blir uviktig, eller at idrett er så uviktig at det heller ikke da er noe å bråke om.

Press på Iran. Jeg skal ikke våge meg til å begrunne verken et forbud eller en tillatelse, men i denne diskusjonen kan det være greit å vite litt om iransk kvinnefotballhistorie for å ta et standpunkt: Det internasjonale presset mot Iran er enormt. Store deler av verdensopinionen fordømmer Irans atomprogram, den iranske presidenten Mahmoud Ahmadinejads harde utfall mot Israel, og Irans angivelige engasjement i grenseområdene i Irak og i Libanon. For mange står også det iranske regimet for ekstrem kvinnefiendtlighet.

I bakrommet. Oppi alt dette annonserte iranske presidenten i 2006 at kvinner kunne få se fotballkamper for første gang siden den Iranske revolusjonen i 1979. I et dekret underskrevet presidenten sto det at de beste seksjonene på Irans viktigste arenaer skulle settes av til kvinner og barn. Tidligere hadde kvinner hatt begrenset adgang til mindre arenaer der det ble spilt basketball og volleyball. Gjorde de forsøk på å komme seg på kamp ble de stoppet, kastet ut og noen ganger arrestert. I sjeldne tilfeller har kvinner kommet seg inn på kamp forkledd som menn. Dette var tydelig et trekk for å samle støtte mot presteskapet i Iran og for å styrke opinionen mot press utenfra.

Rask endring. Presteskapet i Iran satte en midlertidig stopper for tiltaket, men Ahmadinejads støtte til kvinner må ses i sammenheng med en generell liberalisering av kvinneidrett i Iran. Fotballforbundet for kvinner ble først opprettet i 2005, og at man i år hadde tenkt å sende et jentelag til ungdoms-OL er et ytterligere signal om at noe er i ferd med å skje på denne fronten i Iran. At kvinnefotball først ble anerkjent i 2005 betyr at kvinnefotballen har hatt dårlige kår i Iran i mange år. Ved å insistere på at de iranske jentene skal spille i hijab utfordrer iranske myndigheter FIFAs tilsynelatende strenge reglement samtidig som de viser at Iran har kommet langt på damefotballfronten på 5 år.

Fotballkamp med andre virkemidler. Så lenge både FIFA og iranske myndigheter står på sitt er det kun en taper – iranske jenter som ønsker å spille fotball. I denne saken blir hijabspørsmålet en fotballkamp med andre virkemidler.

Paven med Gud på laget?

Krise. Den katolske kirke er i dyp krise. For et par år siden trodde personer tett knyttet til paven at fotball var løsningen for ungdommen. Kanskje FIFA burde tatt ansvaret i den katolske kirken?

Pauli Ball. Det er en kjent sak at den forrige paven - pave Johannes Paul II - var over middels interessert i fotball. Myten skal ha det til at han skal ha sagt at av alt det uviktige i livet er fotball det viktigste. Pave Johannes Paul II var også selv en habil fotballkeeper i Krakow i mellomkrigstiden. Der spilte han blant annet sammen med mange jøder, og enkelte hevder at da paven tok selvkritikk på vegne av den katolske kirke i 1999 for kirkens unnfallenhet overfor jødene under den andre verdenskrig (Memory and Reconciliation: The Church and the Faults of the Past) var dette delvis motivert av dårlig samvittighet overfor sine fotballvenner i Krakow.

Velsignet fotball. Jeg veit ikke mye om fotballkunnskapene til dagens pave, annet enn at han er en stor tilhenger av Bayern München, laget fra hans hjemregion. Denne tilknytningen gjorde blant annet at han satt stor stas på Bayern-legenden keiser Franz Beckenbauer da han fylte 60 år i 2005. Møtet hos paven skal etter sigende ha gitt keiseren sin katolske tro tilbake. Men paven har også engasjert seg sterkt i andre fotballsammenhenger. Ved siden av å velsigne fotball-VM i Tyskland i 2006 startet han tidlig i sin pavegjerning en kampanje for å påvirke ungdom på en positiv måte gjennom fotballen. Han mener at fotball er et fint redskap til å lære ungdom ærlighet, solidaritet og samhold, gode kristne verdier.

Fotballens dannelse. Det er et paradoks at paven med tilholdssted i Roma og på det italienske fastlandet har slik tro på fotballens dannende funksjon. De siste årene har italiensk fotball vært offer for omfattende korrupsjon og tilskuerbråk. Til tross for denne utviklingen i italiensk fotball ingikk paven og den katolske kirke en samarbeidsavtale med den italienske Serie B-klubben AC Ancona i 2008. Vatikanet har ikke gått inn som eier, men som sponsor. Avtalen skal bidra til at barnefamilier kommer seg på kamp og til at ungdomsspillere får lære om etikk og moral. For å få til dette satser parhestene på billige familiebilletter og strenge straffer for spillere og tilskuere som bryter lov og orden. Kamp mot rasisme er også en av kampsakene. Eventuelt overskudd fra dette samarbeidet skal brukes til utviklingsprosjekter i utviklingsland.

Start på bunn. En av grunnene til at man må ned i divisjonene for å drive holdningsskapende arbeid i Italia er at toppklubbene i stadig større grad kutter ut ungdomsarbeid og satser pengene sine på kjøp og salg av etablerte spillere. Ungdomsarbeidet tilfaller dermed klubbene i lavere divisjoner, og organisasjoner som ønsker å bruke fotballklubber til å drive ungdomsarbeid må derfor se nedover i seriesystemet for å finne samarbeidspartnere.

Stor fotballinteresse. Mange av dem som jobber i Vatikanet er svært fotballinteresserte. Erkebiskopen av Genoa kommenterer for eksempel Sampdorias kamper på lokal-TV, og Kardinal Tarcisio Bertone er en svoren Juventus-tilhenger. I 2006 tok imidlertid de geistliges fotballinteresse overhånd da Kardinal Bertone høyt drømte om å samle alle katolikker i italienske fotballklubber i ett Vatikan-lag. Målet var å bli like gode som Roma, Inter Milan og Sampdoria. Selv om det er mange brasilianere i Italia som utdanner seg til katolske prester, at den katolske kirke har et tilskuerpotensial utenom det vanlige, og at Vatikanet har bankboka i orden må et Vatikanlag i Serie A regnes som ønsketenkning. På kort sikt kan det vise seg mer nyttig å inngå samarbeidsavtaler med klubber som Ancona. Det tar lang tid å starte et lag i nederste divisjon for så å føre det til topps. En annen måte er å benytte seg av korrupsjon for å komme på det nivået man ønsker, men da faller vel noe av grunnlaget for fotballsatsningen ut...

Vatikanet i FIFA? Vatikanet er ikke medlem av FIFA, men har plass i FN. Dette er en ganske sjelden kombinasjon. Det er nemlig flere medlemsnasjoner i FIFA enn i FN. FIFA har 208 medlemmer mot FNs 192. Det er et tegn på at Vatikanet til nå ikke har lagt mye vekt på fotball som samlende faktor eller som kanal for påvirkning. To ganger har imidlertid Vatikanet stilt til "landskamp" med sine gule og hvite drakter – en gang mot Monaco og en gang mot San Marino. Vatikanet har også spilt kamp mot det sveitsiske klubblaget SV Vollmond. I tillegg er det arrangert kamper der Sveitsergarden har spilt mot vedlikeholdsarbeidere i Peterskirken og sikkerhetsfolkene i Vatikan-museet.

FIFA tar over Vatikanet? Skulle Vatikanet finne på å etablere et eget fotballag kan det både få status som klubblag og landslag. Men det må tas stilling til om laget kan spille på søndager og om det også skal etableres et lag for kvinner. Man kan også begynne å fabulere om det med Vatikanets hjelp blir mulig å spille fotball i himmelen. Der spiller Vatikanet alltid hjemmekamper og alle er vinnere! Kan ungdommen forvente mer? Kanskje at det er FIFA som bestemmer reglene? Hva mener du Franz Beckenbauer?

Fjellsprøyt om fotball

Snåsamannen. Som vanlig har jeg sammen med familien tilbrakt påsken på familiehytta i Snåsa-fjellet (Skjækra). Hytta er spesiell på flere måter – den ligger øde til nesten 1,5 mil fra parkeringsplassen og inni preges den av et portrett av Winston Churchill, et minne om hyttas illegale rolle under andre verdenskrig. Kanskje mest spesielt er det at det ikke er mobildekning der. Det gjør at all kommunikasjon enten dreier seg om latter og krangel mellom familiens medlemmer, foregår som prat med en forvillet fjellvandrer eller ved radiolytting fra en sprakete radio. For en som lett savner fotballen er radioen den eneste muligheten til å få oppdatert informasjon på. Slik var det i hvert fall tidligere.

Waynes World. Vi fikk nemlig bedre informasjon før. Det meste vi får av informasjon om fotball i dag dreier seg om det som foregår før og etter kampen og ikke det som skjer under kampen. Et eksempel fra en av påskedagene kan illustrere dette (hvilken dag husker jeg ikke, man går lett surr i dagene når man er isolert fra folk): Da NRK P1 skulle fortelle om Champions League-kampen mellom Manchester United og Bayern München fikk vi kun vite om Wayne Rooneys skade og eventuelle forfall til fotball-VM og IKKE hva kampresultatet ble eller hvem som skåret målene i kampen. Selv om jeg ikke bryr meg om noen av lagene (men har litt sympati for Rooney siden han er en tidligere Everton-spiller) vil man vite hvordan kampene går! Skadefryd er også fryd! Det fikk jeg ikke vite mellom stormkastene på fjellet. Og slik er fotballpraten blitt og verre ser det ut til å bli.

Prat, prat, prat. I sin (middelmådige) bok (Sporten) har Rune Slagstad lansert begrepet Sportsspetakkel med utgangspunkt i den franske venstreradikaleren Guy Debords tanker. Argumentet han fremfører er at sporten er blitt underholdning i form av events og derav meningsløs. I følge den italienske forfatteren Umberto Eco dreier fotballunderholdningen seg i hovedsak om prat. Hans tese er at flere leser om fotball enn spiller fotball og at de fleste prater mer om utenomfotballfaglige ting enn selve spillet.

Second Time. Financial Times-journalisten Simon Kuper mener også at praten om selve spillet er en forsvinnende liten del av dagens fotballprat. Folk flest er rett og slett ikke så opptatt av ballen, men mer interessert i mannen og kona hans. Setter du opp et prateprogram om rent fotballfaglige ting i gullrekketida vil svært få se programmet. De som ser er fotballidioter og dem blir det færre og færre av.

Såpeopera. Det er to temaer som gjelder i disse dager. Det er såpeoperaelementene i fotball (underholdningsaspektet) og det er de økonomiske aspektene ved fotballen (klubbenes økonomi, spillernes lønninger og eierskapsspørsmål). Den evige krangelen mellom Alex Ferguson og Jose Mourinho, krangelen mellom norske trenere om hvem som er mest usportslig, eller sagaen om Thomas Myhre lettkledde aften på byen i Marbella, er såpeoperatemaer. Disse egner seg i beste sendetid på tv og kan gjerne pakkes inn med programledere a la Dorthe Skappel. Bråket rundt eierskapet til Manchester United og finanskrisen i Start tar ofte mer plass i avisene og på tv enn det de to lagene presterer på banen. Programmet Golden Goal er kanskje det norske premieeksemplet på et sportsprogram som ikke bryr seg om (sporten), men om underholdningsaspektet ved idrett. 4-4-2 Bakrommet på NRK er en annen variant i denne sjangeren. Slik går no dagan.

Døgnvill TV2. Med TV2s nye satsing på Premier League og med en ny HDTV-kanal som skal sende 24 timer i døgnet i tillegg til alt annet fotballstoff sier det seg selv at det vil bli brukt stadig mer tid på prat enn på fotball.

Winsnes' tanker. Frustrasjonen min over manglende informasjon om fotballresultater på fjellet stoppet ikke ved Skjækerhatten. Den fortsatte på Bøler da jeg kom hjem. Sulteforet på fotball-action slo jeg på radioen for å høre oppgjøret mellom Start og Vålerenga 2. påskedag. Da det var fire minutter igjen av kampen presterte P1 å kjøre et portrettintervju med Fredrik Winsnes. Jeg ventet på utligning av Enga, men fikk heller vite hva som er yndlingsdrikken til den tidligere legestudenten. Fyttikatta!

Vend i tide. Hvor skal dette ende? Fotballen overlever sikkert, men hva med mitt forhold til fotball? Neste påske tror jeg at vi dropper radioen og tar en familiediskusjon om hvem som er tidenes beste fotballspiller, om det er noe vits i å dope seg i fotball og om fargede fotballsko ødelegger imaget til ekte fotballspillere, og kanskje litt spekulasjoner om hvem som vinner serien i Norge. Så får vi satse på at en forbipasserende kommer med en pergamentrull med forrige helgs fotballresultater. Nå må det bli slutt på praten, handling kreves!

Norge er ei et lite land

OL og internasjonal politikk. Det anerkjente amerikanske tidsskriftet World Affairs har sjelden godt OL-stoff. Tidsskriftet (som ble startet i 1837) er mest interessert i internasjonal politikk og tar utgangspunkt i USAs verdensstatus. I forbindelse med OL i Vancouver hadde de allikevel et begrenset utvalg med OL-artikler, for det meste hentet fra andre nyhetskilder, og med fokus på amerikanske rivaler som Kina, Russland og Brasil. World Affairs har med andre ord skjønt at OL også kan tolkes inn i en storpolitisk kontekst.

Medaljer per innbygger. I etterkant av OL lagde de imidlertid én artikkel. I artikkelen er det en oversikt over antall medaljer per innbygger. Der troner Norge på toppen med 1 medalje per 203.000 innbyggere. Sverige gjør det litt bedre på denne statistikken enn på den vanlige medaljestatistikken (4. plass mot 8. plass). På den vanlige medaljestatistikken er USA på en solid førsteplass, mens på World Affairs liste er de helt nede på en 20. plass med 1 medalje per 8.297.000 innbyggere. Den desiderte jumboen er Kina på en 26. plass. For å klå Norge skulle Kina tatt 6.700 medaljer, USA 1.530 og Russland 700. Så mange øvelser er det ikke!

Modell med skjønnhetsflekker. Det litt yngre nettidsskriftet Slate (som ble etablert i 1996) har også tatt for seg medaljestatistikken, men på en litt annen måte. Slate har vurdert en av de mest kjente og brukte modellene som skulle forutse hvor mange medaljer hver nasjon ville ta i Vancouver. I hovedsak er disse modellene basert på fem variabler: befolkningstørrelse, inntekt per innbygger, klima, politiske forhold, og fordel av å være vertskap for OL. Hovedkonklusjonen er at modellen feilet fundamentalt. Bare Canadas prestasjoner ble forutsett. Modellen forutså ikke USA og Tysklands store medaljefangst, den kalkulerte med flere medaljer til skandinaviske land enn vi fikk (Finland er her den store syndebukken!) og den russiske bjørnen viste seg å være en skogsmus.

Nye variabler. Det blir pekt på at årsakene til alle disse modellfeilene er 1) at den ikke tok inn over seg at USA hadde en hjemmefordel - flere canadiske utøvere måtte reise lenger for å komme til Vancouver enn sine amerikanske konkurrenter; 2) at den ikke tok hensyn til budsjettene til de olympiske komiteene eller bidragene til private sponsorer - den som bruker mest penger på idrett, får også flest medaljer; og 3) at den ikke tok hensyn til internasjonale demografiske endringer - f.eks. emigrasjon av utøvere fra økonomisk dårlig stilte land til mer velstående land - mange utøvere fra Russland konkurrerer for andre land, f.eks.

Norge er ei et lite land...Utenriksminister Jonas Gahr Støre har sagt at han aldri vil kalle Norge for et lite land. Det trenger ikke den nye kulturministeren gjøre heller - i hvert fall ikke når vi snakker om vinteridrett. På dette området er Kina og USA pygmeer uansett hvor mange medaljer de tar, og det takket være innbyggertallet.

Bloody Hell!

TV-taktikkeri. Under Vancouver-OL så jeg mest mulig av øvelsene på svensk tv. Det var to grunner til det. På svensk tv snakket de mindre om vær, vind og rubb enn på den norske statskanalen. Og – kanskje viktigst – det er morsommere å høre på svensk tv når nordmenn vinner. I tillegg var det interessant å høre på svenskene når de vant – da kom virkelig den barnslige gleden fram – de har jo noen tunge år bak seg i skisporet. Men det er ikke alle som kan velge kommentatorer når de ser sine favorittidretter på tv. Det viser fotball-VM-satsingen til den amerikanske tv-kanalen Entertainment and Sports Programming Network (ESPN).

Briter er best! ESPN sender alle 64 kampene fra Sør-Afrika, men alle kommentatorene er britiske og de mest profilerte amerikanske kommentatorene fra Major League Soccer-satsingen er flyttet til ESPN Radio! Begrunnelsen er – ikke uventet – at de britiske kommentatorene er best.

Amerikansk særegenhet. Det er to grunner til at dette er veldig spesielt. For det første fordi mange av dagens amerikansk idretter har sin opprinnelse i Europa, men som et ledd i kampen for å distansere seg fra det britiske imperiet har amerikanerne utviklet sine egne versjoner. Det gjelder for eksempel baseball (cricket) og amerikansk fotball (rugby). Den amerikanske versjonen av europeisk fotball ligner svært mye på opphavet, men det er to store forskjeller. 1) seriesystemet er bygd opp langs den amerikanske lesten – det baserer seg på et franchisesystem der det ikke går an å rykke opp eller ned, og – kanskje det viktigste i denne sammenheng – 2) de bruker andre begreper om idretten enn det briter gjør. Spørsmålet er derfor om de britiske kommentatorene vil bruke ”football” eller ”soccer”, ”pitch” eller ”field”, ”kits” eller ”uniforms”, ”boots” eller ”cleats”? Dette er i høyeste grad et spørsmål om kolonitilknytning.

Lojalitetskvaler. For det andre skal USA og England spille mot hverandre i Sør-Afrika. Hvilken lojalitet har de britiske kommentatorene? Og hva tillater amerikanske fans i USA av de britiske kommentatorene? Vil de ha flest referanser til engelsk fotball eller til amerikansk soccer? Det er vanskelig å svare på dette spørsmålet, men en ting er sikkert – engelske supportere ville aldri ha godtatt amerikanske kommentatorer!

Norske forhold. Det er ikke lenge siden vi hadde en tilsvarende debatt i NRK. Da Ingerid Stenvold kom fra Sporten via Lydverket og til Dagsrevyen fikk hun og NRK mye kritikk fordi hun snakket dialekt og ikke normert norsk. Kanskje hun burde gi amerikanerne noen tips? ESPNS VM-satsing har fått noen til å kalle kanalen for ENGLISH Sports Programming Network (I Norge vil sikkert mange kunne følge opp med å kalle NRK for SRK (Sportens Rikskringkasting).

Special relationship. Til stadighet hører vi om USA og Storbritannias ”special relationship”. Dette er et tvetydig begrep. Det kan både bety at forholdet er veldig godt eller veldig dårlig. Når det gjelder fotball er vel kanskje det mest spesielle forholdet i disse dager David Bechams spill både i Major League Soccer og i italiensk Serie A. Han bidrar med mye god oppmerksomhet til amerikansk soccer i den amerikanske fotballsesongen, men henviser den amerikanske ligaen til bakgården når han spiller i Europa for å oppnå sine personlige målsettinger.

TV-taktikkeri umulig! Tilbake til utgangspunktet. Under fotball-VM er det ingen amerikanere som kan bruke min OL-strategi når USA spiller mot England – en brite vil kommentere både seier og tap, og er det noen som er flinke til å snakke om været så er det briter. Det er bare en ting å si til dette: Bloody Hell!

OLs største vinnere

OL-suksess. Det er mange måter å regne ut OL-suksess på. Uansett regnemetode står det igjen noen klare vinnere. Det er ikke Norge, selv om Norge gjorde det veldig bra, men de olympiske sponsorene. De kan vise til et solid oppsving i forkant av, under og etter OL.

Seiern er vår! Alt i alt var Vancouver-OL en suksess. Canada tok 14 gull og slo dermed Norges rekord fra Salt Lake City i 2002, USA tok 37 medaljer og slo dermed den tyske medaljerekorden, også den fra 2002. Men Norge har fortsatt rekorden for flest medaljer og gull per øvelse. I 1928 var det 14 øvelser i OL, og Norge tok 15 medaljer derav seks gull. Det gir et medaljesnitt på 1,07 per øvelse og et gullsnitt på 0,43. For å slå denne rekorden måtte USA tatt 92 medaljer og Canada 37 gull i Vancouver fordelt på 86 øvelser og 258 medaljer. Den norske rekorden er med andre ord uslåelig! I tillegg slo Norge Sverige både på medaljestatistikken og gullstatistikken. Du skjønner tegninga? Norge er og blir best uansett hvordan vi vrir og vender på det – på idrettsbanen. Utenfor skiarenaene og isrinkene er det cash som teller! Der er det fint lite norsk.

Dow Jones. I desember 2007 lanserte Dow Jones The Dow Jones Summer/Winter Games Index. Den har blitt brukt i to OL – Beijing 2008 og Vancouver 2010. Dagens indeks inneholder informasjon om markedsverdi og markedsutvikling for 36 OL-sponsorer - IOC-sponsorer, internasjonale og nasjonale sponsorer av lekene og leverandører til lekene. Tallenes tale er klar selv om det også her er flere regnemåter. Siden starten av 2009 har børsverdiene av OL-sponsorene økt med 36%, mens Standard & Poors 500 Index (S&P500) viser en oppgang på ”bare” 18,9%. OL-indeksen viser også en årlig vekst på 10,5% (i et treårsperspektiv) sammenlignet med en nedgang på 21% på S&P500.

Økt salg. Det er ikke bare høy profilering av merkenavn og børsøkningsom kan glede OL-sponsorene. Historien viser også at salg av egne produkter øker med OL-tilknytningen. En analyse fra NIELSEN i september 2008 om effekten av OL-sponsing i forbindelse med Beijing-OL viser med all tydelighet at selskaper som McDonalds, Coca Cola og Adidas får god valuta for pengene i OL. For bedrifter som har inngått dyre avtaler i forkant av finanskrisen og som nå skjelver i buksene fordi de er redd for at OL koster mer enn det smaker kan finne trøst i disse tallene. Har de i tillegg personlige sponsoravtaler med de største stjernene i OL vil de tjene enda mer – både i kontanter og på børs. Det er kanskje ikke rart at Gerhard Heiberg ser lyst på framtiden og spår at IOC vil øke fra 8 til 10 toppsponsorer denne våren. Stikk i strid med de rådende forhold for sponsorater i disse tider.

OL=Suksess. Det er ingen norske sponsorer i denne poolen. Hva om SAS gikk inn som en av de nye toppsponsorene til IOC? Eller om NSB ble privatisert og ble OL-sponsor. Eller Jernbaneverket? Veien til suksess går i hvert fall via OL!