Blink med Bjørndalen?

Treffsikker kandidat. Ole Einar Bjørndalen skal nå inn i IOC. Det er håpet til Idrettsforbundet. Denne gangen er det realistisk, det var det ikke forrige gang da Eirik Verås Larsen var kandidat. Nå har Idrettsforbundet en kjent kandidat som også er idrettskjendis i Russland, de har startet en målbevisst kampanje for å få utøveren inn i IOC og han er en del av en større plan – å få OL til Oslo i 2022. Kan Bjørndalen bidra med å få OL til Norge?

Svake internasjonalt. Norsk idrett har i mange år nedprioritert internasjonal idrettspolitikk. Dette har blitt lagt merke til internasjonalt og ligner litt på omdømmet Norge har som utenforland til EU – Norge greier seg best på egenhånd og har nok med seg selv. Ønsket om å få Bjørndalen inn i IOC er derfor et signal fra norsk idrett om at de ønsker større innflytelse i IOC og internasjonal idrettspolitikk. I den sammenheng er det imidlertid viktig å poengtere at nordmenn i IOC ikke representerer Norge i IOC, men kun er en norske representanter. Som Gerhard Heiberg vil ikke Bjørndalen i første rekke representere Norge eller norske interesser, men IOC. Dette viser asymmetrien og maktfordelingen mellom IOC og nasjonale olympiske komiteer. Skulle de norske representantene åpenlyst og kontinuerlig arbeide for norske interesser i IOCs korridorer vil de raskt bli gjennomskuet og isolert.

Nye argumenter. Et av hovedargumentene for å starte Oslo-prosessen var at München ikke skulle stille og at det var Europas tur. Dette hører vi ikke lenger. Litt fordi München kan bli motkandidat til Oslo 2022 og litt fordi dette ikke dreier seg om matematikk. Men mest av alt fordi dette dreier seg om maktpolitikk. Økt innslag av asiater og østeuropeere i IOC gir deres deler av verden stadig større innflytelse over hvor leken skal gå. Norske idrettspolitikere må bruke andre argumenter for å få tilslutning i Norge og ha en langsiktig strategi for å få innflytelse i maktkonstellasjoner som stadig gjør det vanskelig for europeiske byer å nå opp i konkurransen om å få OL.

Langsiktighet. Langsiktighet er et nøkkelord når vi skal vurdere Bjørndalens muligheter for innflytelse. Svært få byer får lekene første gang de søker. OL-søknader er en modningsprosess både for søkerbyene og for IOC. Konsepter finslipes for hver søknadsrunde og det bygges opp sympati og nettverk for kandidater som deltar flere ganger. På den annen side holder det ikke kun med en søknad som tilfredsstiller de tekniske kriteriene. Som Heiberg har uttalt, det er mye magefølelse i IOC. Og magefølelsen påvirkes ofte av innpakningen.

Japansk suksess. Tokyo er et godt eksempel. Tokyos søknad for OL i 2016 var god, men presentasjonen av kandidaturet var ikke tilpasset IOCs magemål. Med hjelp av PR-byråene Seven46 (et byrå knyttet til Havas Sports & Entertainment) og Interepublics Weber Shandwick (byråer som sørget for OL til London 2012, Rio 2016 og friidretts-VM til London i 2017) skapte de et helt nytt narrativ av Japan og Tokyo (Discover Tomorrow) og fanget IOCs representanter gjennom strålende presentasjoner. I den sammenheng hjelper det ikke å ha to nordmenn som plutselig løper rundt i Lausanne og snakker om Games in the City.

Manglende erfaring. En fersk Bjørndalen i IOC har liten erfaring med internasjonal idrettspolitikk. Det er en tøff bransje på linje med maktpolitikken som råder over krig og fred og gis det inntrykk av at han velges inn i IOC kun for å promotere en norsk søkerby kan han raskt møte motstand. Internasjonal idrettspolitikk dreier seg om å gi og ta over lang tid. Hva har Bjørndalen å gi og hvilket nettverk har han å spille på?

Maktpolitikk. Nettverk og omgangen med sentrale maktpersoner er fundamentalt viktig. De viktigste idrettspolitiske beslutningene de siste årene er tatt med velsignelse av verdensmektigste idrettsleder – lederen for ANOC sjeik Ahmad al-Fahad al-Sabah (forbundet for alle de 205 nasjonale olympiske komiteene). Kuwaiteren har hatt en finger med i spillet i nesten alt av viktige beslutninger de siste par årene. Han sto bak Thomas Bach i valget om å bli ny IOC-president, han jobbet for at Tokyo skulle få OL og for at bryting skulle beholdes på det olympiske programmet. Han sørget også for at Salman al Khalifa ble president i det asiatiske fotballforbundet, at Marius Vizer ble leder av SportAccord (særforbundenes internasjonale paraplyorganisasjon) og at Buenos Aires fikk ungdoms-OL i 2018 (Buenos Aires var absolutt den dårligste kandidaten!). Gode intensjoner og gode søknader holder ikke hvis du ikke er dus med maktpersoner som ham. Å komme seg i posisjon for å imponere personer som ham tar tid og krever politisk kløkt. Hvem i Norge besitter disse egenskapene?

Demokratisering av IOC? I den norske debatten om IOC har mange tatt til orde for en demokratisk reform av IOC. Mange kommentatorer i Norge har i den sammenheng støttet den nye IOC-presidentens forslag om å endre søknadskriteriene som ble innført etter korrupsjonsskandalen i forbindelse med OL i Salt Lake City. En av reglene som ble innført var at søkerbyer som offisielt hadde meldt seg som kandidater til å arrangere OL ikke har lov til å invitere IOC-medlemmer til søkerlandet. Argumentet var at dette kunne bidra til korrupsjon og smøring og hindre åpenhet. En konsekvens av dette har vært at søkerbyer reiser verden rundt etter IOC-representantene for å møte dem og påvirke dem der de er til en hver tid. Det er veldig kostbart og krever mange folk i arbeid – som oftest overbetalte PR-folk. Lederen for søkerbyen PyeongChang som også var president i Korean Air disponerte for eksempel en jumbojet med fullt mannskap og lobbyister i et par år for å mørne IOC-representanter over hele verden, hele tiden. Mot slike krefter holder ikke en topp motivert skiskytter med Eurobonus-kort.

Ungdoms-OL nøkkelen. Det kan virke som en fornuftig tanke for Norge å endre på reglene slik at klimakvotene på fly kan reduseres og for at påvirkningsarbeidet skal bli mer oversiktlig. Det blir billigere å søke om OL. Jeg mener at dette svekker Norges sjanse til å få OL – mest av alt fordi Oslo 2022 har dårlig tid. Grunnen er ungdoms-OL 2016. Norge skal arrangere ungdoms-OL i 2016 og jevnlig kommer IOC-representanter til Norge og Lillehammer for å se hvordan forberedelsene går. Dette gir Norge eksklusiv tilgang til disse medlemmene og det er de selv som betaler reisen. På den måten er det ingen fordel å endre reglene skulle Oslo bli en kandidat for lekene i 2022. Og ikke minst – på Lillehammer kan Ole Einar Bjørndalen briljere.

Olympiske leker?

Olympiske dekreter. Det olympiske stressyndrom har for alvor slått til i Russland. President Vladimir Putin utsteder stadig flere dekreter som skal sikre at lekene i Sotsji går rolig for seg. Og samtidig som ghostwritere skriver kronikker om Syria i New York Times engasjerer han seg aktivt i Det nasjonale sikkerhetsrådet for å forberede landet på all slags protester mot lekene. Til og med blogger som dette kan tolkes som en trussel mot rikets sikkerhet. Er dette virkelig olympiske leker?

Sikre soner. Den 1. september utstedte Vladimir Putin et dekret der han lister opp sikre soner og områder i Sotsji der det ikke er lov å bevege seg før og under lekene. Dekretet gjør det allerede nå enklere å bortvise folk man mener er en trussel mot områdets sikkerhet. Dekretet er i utgangspunktet myntet på dem som ønsker et kaukasisk emirat (selvstendighet for Kaukasus). Men det gjelder også dem som tilhører menneskerettighetsorganisasjoner og som ønsker å bruke lekene for protester. På bakgrunn av dette er det ventet at det russiske hemmelige politiet (FSB) vil gå drastisk til verks hvis de mener noen bryter reglene for sikkerhet i forbindelse med lekene.

Farlig kritikk. På et møte i det russiske sikkerhetsrådet 9. september advarte samtidig Vladimir Putin om feilaktige påstander om menneskerettighetsbrudd i Nord-Kaukasus fra utenlandske organisasjoner og media. Utlendinger som i følge Putin kommer med feilaktige påstander om russisk politikk skal stenges ute fra Russland. Dette er en sterk advarsel til alle som kritiserer Russland og en drastisk opptrapping av kampen mot uavhengige menneskerettighetsorganisasjoner i Russland. Tidligere har russiske myndigheter stoppet utenlandske bidrag til russiske organisasjoner, nå ønsker russiske myndigheter å hindre at det i det hele tatt skrives og rapporteres om menneskerettighetssituasjonen i Russland.

Nektes innreise? Faren er nå til stede for at alle som ytrer seg kritisk om Russland i forkant av lekene – det være seg om homofiles rettigheter, korrupsjon eller menneskerettigheter i Nord-Kaukasus – blir stemplet som terrorister og en fare for Russlands stabilitet. Disse kan nektes adgang til Russland. Det er også en fare for at jeg ikke kommer inn i Russland – hvis jeg ønsker det – for at jeg har skrevet om dette på min blogg. Ordtaket om at den som vil være med på leken, får tåle steken, får en ny betydning.

Olympiske forpliktelser

Sein og opphetet debatt. Den viktigste lærdommen vi kan ta med oss fra den seine, men opphetede debatten om OL til Oslo er hva som skjer når idrettspolitikk blir allemannseie og et budsjettspørsmål. Før debatten om OL har idretten hatt monopol på idrettspolitisk diskusjon sammen med noen spesielt interesserte politikere. En grunn til det er at statlige penger til idretten ikke går via statsbudsjettet og derfor ikke er med i den vanlige budsjettdebatten. En annen grunn er oppfatningen om at idretten greier seg fint alene. OL-debatten kan endre på det.

Sleivete debatt. Mye av retorikken til idrettslederne og til deres politiske støttespillere har vært sleivete (det har den også vært på motstanderlaget). Jeg tror det skyldes at idretten ikke har vært vant til så sterk motstand i offentligheten som vi har sett i denne debatten og at idrettens (eller rettere sagt Oslo-OLs) støttespillere sjelden før har tenkt idrett og politikk samtidig og i en slik sammenheng. Da blir det lett klønete og sleivete. 

Kampanje. Jeg har tidligere skrevet at OL-kampen har hatt mer preg av en kampanje, enn ekte engasjement. Den sterke mobiliseringen på slutten av valgkampen ser tilsynelatende ut som en folkeaksjon, men jeg er litt i tvil om vi får se den samme entusiasmen når valget er over – uansett utfall. Samtidig vil flere av argumentene som idretten har brukt i denne valgkampen henge ved dem en stund uavhengig av utfall. 

Forpliktelser. For det første argumentet om at Norge som vinteridrettsnasjon og OL-medaljegrossist er forpliktet til å ta på seg vinter-OL med jevne mellomrom (noen har til og med vært så svulstige å si at det er en moralsk forpliktelse). 

Tvang. Kommunikativt er ordet «forplikte» problematisk. Det gir assosiasjoner til tvang og når tvilere føler at de blir tvunget til et standpunkt, stritter de ofte i mot. Og hvorfor skal OL bare forplikte den som arrangerer OL. Hvilke forpliktelser har IOC? 

Fravær av motkandidater. Jeg kan skjønne at et slikt argument ble brukt for å få ungdoms-OL til Lillehammer i 2016. Da var det ingen andre søkere og Norge fikk disse lekene (også med statsgaranti) og ble på den måten en redningsmann for hele ungdoms-OL-prosjektet til IOC. Siden det vil være mange andre søkere til lekene i 2022 er det mindre hold i en slik argumentasjon. Hadde dette argumentet vært en begrunnelse som hadde universell appell kunne vi bedt USA og Kina om å ta på seg sommer-OL annenhver gang – det er jo de som tar for seg grovest av medaljefatet hver eneste gang. Hvis man mener at de andre vinter-OL-kandidatene ikke er egnet til å arrangere OL er det en annen sak, men da bør man tørre å si det. 

Idrettsaktivitet. Norske idrettsledere har primært som oppgave å legge til rette for idrettsaktivitet i Norge. Dette er de forpliktet til. Sannsynliggjøringen av at et vinter-OL til Oslo vil stimulere til flere barn i aktivitet (som er et av Idrettsforbundets hovedmålsettinger) har kommet i skyggen i OL-debatten og jeg tror også at det er svært vanskelig å (be)vise en slik sammenheng. Hvis det er mulig burde dette regnestykket fått en mer sentral plass.  

NM på ski? Det blir spennende å se om alle som har ytret sin forkjærlighet for Norges som vintersportsnasjon fremme påstanden om at alle kommuner med snø forplikter seg til å arrangere NM på ski? De som snakker om at OL er en forpliktelse mener egentlig at de har veldig lyst til å arrangere OL.

Budsjettgarantier. For det andre er jeg forundret over budsjettgarantiene som er gitt. Da jeg intervjuet den anerkjente britiske idrettsprofessoren Simon Chadwick i sommer sa han at de som lager OL-budsjettene ikke har noe å tape på å underbudsjettere (bevisst eller ubevisst) for det er ikke de som må stå til ansvar for overskridelsene når lekene først er gjennomført. Slik blir budsjettene uforpliktende. Statsgarantien er mer et salgsargument enn et realistisk mål. På samme måte er effektmålene bevegelige – det er først mulig å måle effektene av OL etter lekene og da er det ofte andre effekter som fremheves enn de målene man satt seg i forkant. OL er ikke bare et spørsmål om hva som forplikter en vinteridrettsnasjon, men også hvilke forpliktelser de som søker har til å holde det de lover når det gjelder pengebruk. 

Feil rekkefølge. Debatten om OL-budsjettet har vært spesiell. Ja-folka har fokusert på at Oslo betaler idrettsanlegg for 3 milliarder kroner og så betaler staten resten av festen. Nei-folket lurer på hvorfor man må bruke titalls milliarder statlige penger for å utløse 3 milliarder til idrett. Dette er talltriksing og diskusjonen skyldes hovedsakelig at idretten har påtatt seg et samfunnsansvar for å få OL og politikerne bruker idretten som alibi for å få nye statlige investeringer. Jeg vil hevde at det er rekkefølgen på argumentene og prioriteringene som har skapt den sterke debatten. Et sentralt spørsmål i denne debatten burde være om man bør ta med allerede planlagte investeringer inn i et OL-budsjett for å legitimere et OL eller ikke. Det er forskjell på å bygge nye studentboliger fordi vi skal ha OL og å benytte seg av allerede planlagte og bygde studentboliger hvis vi får OL. Eller: hvorfor må politikere ha et OL for å gjøre det som er deres plikt som politikere? Og hvorfor må idretten argumentere for samfunnsøkonomi?

Budsjett og bevillinger. På den andre siden har flere på ja-siden sjonglert mellom budsjett og bevillinger. Når de har påstått at Lillehammer-OL (og andre leker) har holdt seg innenfor budsjettene har de som regel referert til budsjettet som har blitt bevilget – ikke det som sto i den opprinnelige søknaden. Når OL-etaten garanterer for at budsjettet vil holde, regner jeg med at de ikke snakker om pengene som eventuelt blir bevilget etter at prosjektet er kvalitetssikret av Stortinget? Det ligner i så fall på dobbel olympisk bokføring. 

Budsjettsprekk. Idrettspresidenten var forundret over at 40 % av norske idrettsledere i en undersøkelse foretatt av NRK trodde at OL-budsjettet ikke ville holde. Jeg tror også budsjettene kommer til å sprekke. All erfaring viser det. Spørsmålet er om det er så farlig når man først skal gjøre store investeringer. Det er størrelsen det kommer an på. Og det er ikke nødvendigvis svake budsjetter som bidrar til overskridelser. Anlegg som er planlagt med moderate budsjetter kan måtte gjøres om fordi tv-selskapet som har fått tv-rettighetene til lekene ønsker sine egendefinerte kameravinkler, internasjonale særforbund kan gjøre om kravspesifikasjonene til arenaene mange ganger før lekene starter i 2022 og entreprenører kan gå konkurs. Det øker kostnadene. 

I bakgrunnen. I denne debatten er det to budsjettmessige aspekter som har kommet i bakgrunnen. Det ene er investeringer og endringer (både positive og negative) som kommer som en følge av Oslo-OL, men som ikke blir regnet med i et OL-budsjett. Må for eksempel redningsetaten eller den generelle terrorberedskapen justeres på grunn av et OL? Beijing- og Sotsji-OL er to grelle eksempler på enorme investeringer utenfor OL-budsjettet (uten sammenligning for øvrig). Investeringene i helt nytt overvåkingssystem på alle offentlige steder i Beijing og reform av de militære styrkene i Russland som en følge av OL var aldri i nærheten av noen OL-budsjetter, men kom som ekstra milliardkostnader som følge av OL.

Hva må bort? Det andre er tiltakene som eventuelt må settes inn hvis man på død og liv skal holde budsjettene i en situasjon der kostnadene blir for store. Hvis budsjettdisiplinen er streng bør man egentlig debattere hva som skal kuttes hvis man nærmer seg overskridelser. Idrettsanlegg? Trikkeskinner? Barneaktivitet? Studentboliger? 

Idretten på budsjettet? OL-debatten illustrerer godt hvilke motsetninger som oppstår når idretten blir et budsjettspørsmål. Da blir idrettsanlegg, aktivitet og mesterskap satt opp mot eldreomsorg og gangveier. Da er det ikke lenger et spørsmål om hva idretten mener forplikter, men hvilke forpliktelser andre legger på idretten. Forpliktelser har også en pris.

Sotsji som konsentrasjonsleir

Bekymringer i Sotsji. Samtidig som Russland arrangerer G20-møte for Barack Obama og andre verdensledere og IOC møtes i Buenos Aires for å stemme over sin egen framtid vokser bekymringen for innbyggerne i Sotsji. Byen er i ferd med å bli en konsentrasjonsleir, ifølge egne innbyggere og russiske menneskerettighetsaktivister.

Putins OL-dekret. Det har skjedd mye i og rundt Sotsji de siste ukene som både påvirker lokalbefolkningen og som har storpolitiske konsekvenser. 19. august undertegnet president Putin et dekret som betyr at Sotsji vil bli hermetisk lukket i perioden 7. januar til 21. mars i 2014. Dekretet forbyr all biltrafikk til og fra Sotsji og det blir innført strenge restriksjoner på inn og utreise for vanlige folk. Dekretet forbyr også alle former for protester – også de som ikke har med OL å gjøre – og i enkelte deler av Sotsji er det ikke lov å bevege seg uten tillatelse fra myndighetene. Dette har fått mange til å kalle Sotsji for en konsentrasjonsleir. Stikk i strid med de olympiske idealer.

Moskva-opprenskningene. Da Russland (Sovjetunionen) i 1980 arrangerte OL ble mange av Moskvas innbyggere kjeppjagd fra byen for at sosialiststaten skulle framstå best mulig for deltagernasjonene som ikke boikottet lekene. Tiltakene i forbindelse med OL i Sotsji har gitt mange assosiasjoner til kommunisttiden.

Fan Ausweis. Dekretet berører ikke de tilreisende som kun ønsker å få med seg det som foregår på is og snø på samme måte. De vil få egne reisedokumenter som tillater dem å bevege seg fritt i og rundt Sotsji. Disse dokumentene har fått kallenavnet ”Fan Ausweis” – et tysk begrep som henleder oppmerksomheten til tyske id-papirer som Nazi-Tyskland utstedte da de okkuperte Sovjetunionen under andre verdenskrig. Kommentarer øverflødig.

Flyktningestopp. Samtidig er det full strid om den tjerkessiske befolkningen – urbefolkningen som ikke ønsker OL til Sotsji – et område de selv mener de har rett til å styre selv. Et krav russerne bare blåser av. Da russiske myndigheter stoppet mange tjerkessiske flyktninger fra Syria fra å komme inn i Russland ble tonen mellom russerne og tjerkesserne ytterligere skjerpet. Lokale myndigheter har til og med utstedt bøter til flyktninger fra Syria fordi de mente de hadde kommet til Sotsji på feil grunnlag. Den norske innvandringsdebatten blir puslete sammenlignet med dette.

Konsekvenser for OL? Slik Sotsji-OL utvikler seg nå er lekene i ferd med å bli de mest politiserte vinterlekene gjennom tidene. Det får konsekvenser både for Russland som vertsnasjon og IOC som ga Russland lekene. Får det konsekvenser for OL som arrangement?

IOCs virkelige problem

Omdømmeproblemer? Gerhard Heiberg hevder at IOCs den siste tiden har hatt omdømmetap på grunn av doping, russiske homolover og spørsmålet om korrupsjon og at omdømmet i dag er på bunn. Et OL til Oslo kan rette opp dette, tror han. Det tror jeg er ønsketenkning. Omdømme måles på mange måter og forskjellige grupper vurderer IOC forskjellig. Autoritære stater har et mer avslappet forhold til IOC enn demokratiske stater og idrettsorganisasjoner har et annet syn enn menneskerettighetsorganisasjoner. Samtidig tror jeg at omdømmet og omdømmetapet er overdrevet.

Lave forventninger. Hvis du ikke har store forventninger til IOC taper de heller ikke mye når ting går galt. Jeg tror aldri at omdømmet til IOC har vært særlig høyt. OL derimot har et godt omdømme – aldri har så mange nasjoner deltatt i lekene, i London hadde alle nasjoner med kvinner for første gang og både for tilskuere og idrettsutøvere er dette et sportslig høydepunkt.

Starter på bånn. IOC høstet få lovord etter å ha gitt OL til Berlin i 1936, Moskva i 1980 og Beijing i 2008 og det er ikke imponerende måten de har taklet politiske protester i forbindelse med Beijing-OL og OL i Sotsji. Korrupsjonen i forbindelse med OL i Salt Lake City skadet IOC stygt og protestene mot IOC før lekene på Lillehammer i 1994 rammet også hardt. Skandalen i Salt Lake City førte til opprydning internt og kritikken før Lillehammer-OL bidro til opprettelsen av Olympic Aid og den olympiske våpenhvilen. Men mye lenger har det ikke gått.

Ny tid for IOC. I 2008 rangerte One World Trust IOC helt på bunn i sin liste over organisasjoners åpenhet. Og spør du lokale kjøpmenn i London om hva de syns om IOCs reklamereglement får du en innføring i britisk sarkasme – de fikk bøter hvis de tråkket på storsponsorenes mega-avtaler. Det vi ser i emning (både i forbindelse med Sotsji og Oslo 2022) er at flere og flere setter likhetstegn mellom IOC og OL og at det går utover omdømmet til OL – omdømmevinneren og merkevaren til IOC. Når flere og flere mener at OL har gått ut på dato fordi IOC ikke oppfører seg som mange mener de bør kan det ende i katastrofe for IOC. Denne utviklingen skyldes en kombinasjon av en ny tid for politisk aktivisme og den økte kommersialiseringen av OL. IOC ønsker å pløye ny mark og få fotfeste i nye deler av verden (uavhengig av politisk regime) og menneskerettighetsorganisasjoner utnytter seg av at OL blir lagt til mer tvilsomme land. Dette fører også til sterkt søkelys på IOCs rolle i internasjonal politikk.

Demokratiets paradoks. I internasjonale medier blir Gerhard Heiberg sitert på at IOCs representanter stemmer med hjertet og ikke med hodet (når de skal stemme over vertsby). Det er kanskje her hovedproblemet ligger: IOC forlanger at alle søkere skal rette seg etter omfattende kravspesifikasjoner (7000 sider, sies det) og har et charter som forsvarer alle slags menneskerettigheter, men når det kommer til et stykke er det kun magefølelsen som gjelder – og den kan være svært følsom. Da IOC valgte ungdoms-OL denne sommeren viste IOC at hjertet (eller følelsene) bestemte foran hjernen. Det vakte sterke reaksjoner da Buenos Aires fikk ungdomslekene i 2018 på bekostning av Glasgow og Medellin. Buenos Aires fikk hardest medfart i IOCs evalueringskomité, men gikk likevel av med seieren. Mange roper på en demokratisering i IOC, men hadde evalueringskomiteen i dette tilfellet (og ellers når det skal velges vertsby) fått bestemme kunne det paradoksalt nok styrket omdømmet til IOC (på samme måte kunne den forrige OL-krangelen i Norge vært unngått hvis man hadde fulgt Marthinsen-utvalgets anbefalinger). For meg er det litt mistenksomt at Buenos Aires får ungdoms-OL samme år som den store IOC-sesjonen (den 125. i rekken) skal arrangeres i nettopp Buenos Aires, 7.-10. september.

Intens lobby. IOCs 125 sesjon finner sted samtidig med at Oslos borgere skal stemme om Oslo-OL 2022. I Oslo skal det bare stemmes ja og nei, i Buenos Aires skal det velges ny vertsby for sommer-OL 2020, det skal avgjøres om bryting skal erstattes med andre idretter og det skal velges ny IOC-president. Valgene IOC skal ta vil stake vei for den olympiske bevegelse mange år framover. Mye står med andre ord på spill. I disse dager foregår det en intens lobbyvirksomhet på alle de tre valgområdene og i kulissene drives det avansert og utstrakt kjøpslåing. PR-byråer, kandidater og statsleder kappes om IOC-medlemmenes gunst. Dette spillet har ikke vært kjent for mange, men det økte fokuset på IOCs rolle vil bidra til at flere får vite om det som mange mener er et skittent og uoversiktlig spill. Ikke bare er hver enkelt avstemning spennende i seg selv. Men utfallet av den ene avstemningen kan påvirke de andre. Dette er noe av det det kjøpslås om i disse dager. Her er et eksempel på hva som kan skje (rett og slett en spekulasjon).

Valg av vertsby. Først skal det velges vertsby i 2020. Slaget står mellom Istanbul, Tokyo og Madrid. Det er femte gang Istanbul er med og de var lenge favoritter. Men konflikten i Syria, kampfiksings- og dopingskandaler og demonstrasjonene i Tyrkia dette året har ikke vært bra for Istanbul. Tokyo har derfor seilet opp som en favoritt fordi det er lite bråk rundt søkerbyen og fordi søknaden holder høy teknisk standard. Men lekkasjene på atomkraftverket i Fukushima etter jordskjelvet og tsunamien i 2011 har ført til spekulasjoner om lekene blir radioaktive og om OL er måten å bygge Japan opp på. Og Spania har pengeproblemer. De siste ryktene er at kjøpsslåingen er til fordel for Madrid… Penger ingen problemer?

Valg av idrett. Neste på listen er valg av idrett. Det var svært overraskende da det tidligere i år ble foreslått å fjerne bryting fra OL-programmet. Mange trodde at moderne femkamp skulle ut, men det hadde vært å tråkke på Pierre de Coubertins ettermæle – det var han som innførte idretten – og i den stigende heltedyrkelsen av Pierre de Coubertin (som et av IOCs omdømmeprosjekter) – hadde dette vært feil. Med en kontroversiell leder av det internasjonale bryteforbundet og totalslakt i evalueringen etter OL i London var det bryting som ble satt på vent. Dette har skapt voldsomme reaksjoner internasjonalt og skapt allianser mellom USA og Iran og mellom blant annet Donald Rumsfeld, Mahmod Ahmedinejad og Vladimir Putin for å få dette tilbake på programmet. Skulle Istanbul få lekene i 2020 vil det være en katastrofe for tyrkerne om bryting går ut av programmet – dette er en av Tyrkias største idretter som det også er for mange land i Øst-Europa og hos de asiatiske nabolandene til Tyrkia. I Japan står baseball og softball sterkt. Hva man mener i Spania er uvisst, men skulle Madrid bli valgt trenger man ikke å ta hensyn til hvilken idrett som skal ut eller inn. Ryktene jeg har hørt er at bryting blir værende på programmet og at en idrett som squash kommer i tillegg – det er en idrett som står sterkt i Østen.

Valg av president. Disse valgene kan i sin tur påvirke presidentvalget. I dag er det seks kandidater, men det er tre som peker seg ut. Tyskeren Thomas Bach, Ng Ser Miang fra Singapore og Richard Carrion fra Puerto Rico. Bach har lenge vært favoritt, men er egentlig ikke en populær mann i IOC. Han greide blant annet ikke å få vinterlekene til München i 2018, da han var leder for den tyske søkerkomiteen og til tross for at han har lang fartstid i IOC. Flere jeg har snakket med mener at han må får absolutt flertall i første runde for å ha sjanse. Hvis ikke seiler de to andre kandidatene opp som favoritter. Men det kan også være andre hindre i veien for Bach. Skulle Madrid få lekene, kan mange tenke at Europa har fått nok i denne omgang og de kan dermed begynne å se til andre verdensdeler. Dette er et komplisert spill og spillet gjør at IOC fremstår som uoversiktlig og tilfeldig. Eller som korrupt? I hvert fall svært unorsk.

Konkurrent til OL. I bakgrunnen lurer kanskje et større problem for IOC. I Norge har vi i noen år hatt konflikt mellom særforbundene og NIF sentralt (inkludert den olympiske komité). Særforbundene har blant annet gitt uttrykk for at de ønsker å ta over den olympiske komité. Denne konflikten er småtteri sammenlignet med konflikten som nå seiler opp i internasjonal idrettspolitikk. Den nyvalgte lederen i SportAccord – paraplyorganisasjonen til de internasjonale særforbundene – Marius L. Vizer (president i det internasjonale judoforbundet og arvtageren til den utskjelte sykkelpresidenten Hein Verbruggen) har lansert United World Championship som skal foregå hvert fjerde år og være for alle idretter – også de ikke-olympiske. Hvordan dette skal gjennomføres vites ikke, men får det fotfeste er hele OL-konseptet truet. Da dreier det seg ikke lenger om Ols omdømme, men om hele eksistensen til OL.

Hjerte eller hode? Det er mye følelser i den norske debatten om OL. Spørsmålet er om Oslo-borgerne bruker hjertet eller hodet. Det er det det hele dreier seg om!

Syria som olympisk øvelse

Fra homokamp til stormaktspolitikk. Olympisk homokamp kan byttes ut med stormaktspolitikk og Syria kan bli den store politiske saken som preger oppløpet til lekene i Sotsji i 2014. Syria kan bli den vanskeligste øvelsen under vinter-OL.

Kamp i FN. I disse dager foregår det et intenst spill i FN og mellom land på begge sider av USAs røde linje. Spørsmålet er om man skal gå til angrep på Syria på grunn av bruk av kjemiske våpen mot sivilbefolkningen og om et angrep skal godkjennes av FNs sikkerhetsråd – der Russland er i mot og USA er – for bruk av militære virkemidler mot Assads Syria. Dette spillet lever uavhengig av OL.

Forsinket OL-våpenhvile. Men det er et annet spill i FN som kan føre til at Sotsji blir dratt inn i debatten med hud og hår. Siden 1993 har olympiske vertsnasjoner foreslått og fått vedtatt den olympiske våpenhvile i FNs generalforsamling. Den blir vedtatt ett år før lekene. Det spesielle denne gangen er at Russland ennå ikke har foreslått våpenhvilen. På hjemmesiden til Sotsji-OL står det at våpenhvilen skal vedtas i desember 2013. Det er farlig nær lekene. Utfall av dagens Syria-debatt vil en resolusjon foreslått av Russland i FNs generalforsamling være påvirket av utfallet. De som protesterer mot russisk Syria-politikk vil garantert bruke dette som en anledning til å vise sin avsky. Jo nærmere lekene resolusjonsforslaget kommer, jo mer politisk betent blir resolusjonen. For vertsland ligger det stor prestisje i å få vedtatt en slik resolusjon. Storbritannia brukte alle sine champagneglass for å få alle FNs medlemsland til å skrive under på resolusjonen i 2011. Skulle Russland velge å ikke fremme et slikt resolusjonsforslag er det historisk i seg selv, men det vil også være et signal om at de skjønner at det vil skape for mye unødvendig støy.

Russisk geopolitikk. Det er ikke bare i FNs korridorer at Syria-konflikten knyttes til Sotsji. Tvert i mot. Den berører Sotsji direkte. Motstanden fra russerne mot inngripen i Syria må ses på som en frykt for at inngripen i konflikter i Russland og i Russlands nærområde kan provosere til inngripen utenfra (slik vi for eksempel så i Kosovo i 1999 – som Russland også var i mot).

Tsjerkesserne. I de russiske republikkene Adygeja, Karatsjaevo-Tsjerkessia og Kabarnio-Balkaria er tjerkesserne titulærnasjonen. For OL er Adygeja i en særstilling – republikken er nemlig helt omgitt av Krasnodar fylke (kraj) som er fylket Sotsji ligger i. Tjerkesserne regner hele denne regionen som sin, også Krasnodar. Under og etter Stalin-tiden ble mange tjerkessere fordrevet fra denne regionen. I dag regner man med at ca. en million tjerkessere bor i Adygeja og omegn og at åtte millioner bor utenfor Russland, mange i USA. Ca tre millioner bor i Midt-Østen OG – og dette er sentralt i denne sammenheng – ca 100.000 i Syria. Tsjerkessernes krav på eget land er en mildere form for protestene tjetsjenerne kjemper mot Russland. Derfor skaper tjerkesserne hodebry for russerne – både i utenrikspolitikken og for oppkjøringen til prestisjearrangementet i Sotsji i 2014.

Historisk urett. Tjerkessiske menneskerettighetsgrupper i og utenfor Russland har signalisert at Sotsji-OL blir en viktig arena for å fremme tjerkessernes sak. Tjerkesserne ønsker fokus på det de mener er folkemord på sin egen folkegruppe, de ønsker beklagelse for historisk urett og de ønsker en hjemvendelsespolitikk for millioner som er fordrevet. På mange måter ligner denne kampen på kampen andre folkegrupper kjemper i den samme regionen. Dette er ekstra ømfintlig, for gir russerne etter for tjerkessernes krav, hvilke forventninger skaper de da hos andre folkegrupper i og rundt Sotsji? Og siden OL i utgangspunktet tiltrekker seg stor oppmerksomhet kan andre grupperinger som ønsker å ramme Russland bruke Sotsji som en arena for sine kampsaker (al-Qaida, Taliban el.) eller for å hjelpe tsjerkesserne i sin kamp mot Russland.

Syriske tsjerkessere. Russisk utenrikstjeneste har de siste ukene åpnet for å hjelpe alle russere som bor i Syria. Om det også gjelder tsjerkessere er usikkert. Tidligere i år nektet russiske myndigheter et krav fra tsjerkessere i Adygeja en repatriering av tsjerkessere fra Syria med begrunnelse av at de ikke var russiske nok. Uansett hvordan de behandler tsjerkesserne i Syria i disse hektiske dagene vil det skape press på lekene i Sotsji.

Prestisjetap for IOC. Det vil være et moderat omdømmetap for Russland, en knekk for den olympiske ånd og et enormt prestisjetap for IOC hvis Russland ikke får igjennom den olympiske våpenhvilen i FN eller oppslutningen om resolusjonen blir lav. Men dette er «hard politics» og OL spiller liten rolle hvis russiske sikkerhetsinteresser står på spill. Det så vi blant annet under åpningsseremonien av Beijing-OL da Georgia og Russland gikk til krig mot hverandre.

Britisk finesse? Storbritannia viste diplomatisk teft for å få vedtatt den olympiske våpenhvilen forrige gang. Spørsmålet er om Russland har lært noe av britenes FN-arbeid.

Dette bør Oslo-OL handle om

Harde fronter. Meningsmålingene taler i mot et OL i Oslo. Valgkampen og ordskiftet vi har sett de siste par ukene minner om den vi så foran EU-avstemningen i 1994 – harde fronter og skudd fra hofta, ispedd sterke følelser. Det er splittende. OL bør være samlende hvis det skal være et prosjekt for hele Norge (og hele Oslo).

Absurd debatt. I mine øyne har debatten vært på grensen til det parodiske og utredningsarbeidet har vært på grensen til det gravalvorlige. Politikerne har snakket om breddeidrett, idrettsledelsen har snakket om byutvikling og arbeidsløshet i Sør-Europa og kommentatorer som ellers ikke bryr seg en døyt om idrettspolitikk resten av året har skråsikre meninger om hvor mye OL er verdt, med og uten helsegevinst. Skulle nesten tro at det var lettere å regne ut samfunnsgevinsten av et angrep på Assad i Syria enn skianlegg i Groruddalen!

PR-bom. Det jeg savner i debatten er at idretten viser at de bryr seg om idretten og at politikerne bryr seg om byutvikling. Det er det de er best på. Det virker som PR-rådgiverne har tenkt alt for mye på kampanjen og alt for lite på engasjementet. Mitt inntrykk er at de ansvarlige for søknaden har begynt i feil ende – først tilfredsstille IOCs krav og så tilfredsstille Norge. Det burde vært omvendt. Først burde ideene myldret og hårete ideer vært luftet uten å bry seg om hvordan det grå håret til oldisene i IOC ville blitt gråere og DERETTER skrevet en søknad med vinnerformularet. Jeg vil ikke høre om hvordan man tror IOC vil reagere på en norsk søknad, men høre planer for hvordan man skal få IOC til å høre på nytenkende norske ideer. Det er noe forknytt over hele opplegget. Det virker som man har lest kravspesifikasjoner først for så å gjøre det beste ut av det.

Halvveis. Like mye som at dem som sier at 30 milliarder kroner brukt på OL ikke går ut over noe annet, fordi pengene i utgangspunktet ikke er der irriterer meg, irriterer det meg at dem som ennå er tvilere eller er i mot Oslo-OL fordi OL ikke er helt som det passer dem ikke evner å skissere et OL som man kunne støttet (og da tenker jeg ikke på å flytte alpint til Norefjell). De som er mot kan man fint lite gjøre med.

Halve kongeriket. Jeg syns OL-rapportene og statsgarantisøknaden ikke tar seg selv på alvor når de hevder at OL er et nasjonalt anliggende, men kun prosjekterer anlegg og aktivitet i OL-byene Oslo og Lillehammer. Det er ikke lett for folk i Tromsø, Alta, Stavanger og Arendal å skjønne hvordan idretten hos dem skal tjene på et OL i Oslo. Det blir for lettvint å hevde at det nasjonale fellesskapet dreier seg om å heie på Therese Johaug om hun holder seg skadefri fram til 2022 (ironi). På samme måte er det som er skrevet om OLs internasjonale dimensjon helt uten innhold. Bortsett fra tanker om turisme og at OL skal bidra til integrasjon er det ikke én linje om hvordan OL skal kunne bidra til internasjonal idrett.

OL langs to akser. Oslo 2022 bør sys sammen langs to akser, der idretten står i sentrum – en nasjonal og en internasjonal akse. Hvis dette skal styrke den nasjonale identiteten, det nasjonale samholdet og internasjonal idrett er det viktig at dette ikke blir eller blir oppfattet som et arrangement i 16 dager i februar 2022 eller som et arrangement for Oslo og Østlandsregionen. Siden OL er et internasjonalt arrangement er det også viktig at den internasjonale dimensjonen får god plass og at den nasjonale og den internasjonale dimensjonen knyttes sammen. OL skal rett og slett bidra til en bedre verden (dette liker hvert fall IOC å høre!).

Utgangspunkt toppidrett. Oslo 2022 bør ta utgangspunkt langtidsplanene idretten har (og omvendt, langtidsplanene til idretten bør knyttes opp til et eventuelt OL). Tvedt-utvalgets rapport om toppidretten (i tillegg til prioriteringene i idrettspolitisk dokument og fanesakene idretten har valgt for stortings- og kommunevalgene) kan være et godt utgangspunkt. Som et ledd i revitalisering av toppidrettssatsingen foreslår Tvedt-utvalget blant annet at man bør styrke regionale enheter. Dette for å ta vare på flere talenter og for å være nærmere der talentene bor. Dette er en tanke som kan overføres til Oslo 2022.

Syv år med forberedelser. OL er ikke et arrangement som kun varer i 16 dager, men som krever 7 års forberedelser og skal ha verdi når den olympiske ild slukkes i februar 2022. Oslo 2022 bør ha som mål å styrke regionale idrettssentra ved å etablere møteplasser for eliteutøvere som satser mot OL i 2022 (og andre mesterskap). Dette krever en oppgradering av anlegg i de respektive regionene. En oppgradering av idrettsanlegg i områder også utenfor Oslo, som et ledd i OL-forberedelsene kan øke entusiasmen i andre deler av landet og det vil – paradoksalt nok – samle idretts-Norge. Anleggsutbyggingen utenfor Oslo skal ikke bare være for eliteutøvere og toppidrett, men skal også kunne brukes av vanlige idrettslag og være et samlingspunkt for mange idretter og for aktivitet på alle nivåer. Kanskje blir dette litt dyrere enn de tenkte summene vil til nå er presentert, men det kan være verdt det.

Alle kjenner en toppidrettsutøver. Videre bør det legges opp til jevnlige samlinger av toppidrettsutøvere på disse stedene for at lokalbefolkningen skal få ta del i toppidrettsaktiviteten som skjer der jevnlig i årene fram mot OL. Dette er en ny måte å tilnærme seg forbildeproblematikken på. Dette kan skape entusiasme i årene før lekene og det kan knytte utøverne som deltar i OL nærmere dem som skal se på OL i Oslo i 2022. Alle kjenner en toppidrettsutøver kan være motto for dette prosjektet.

Mesterskapstrening. Det bør være et også være et mål at disse anleggene skal kunne arrangere mindre stevner/mesterskap i årene fram mot OL. Det vil bidra til at flere steder i landet får arrangementskompetanse på grunn av OL. Dermed blir det ikke en motsetning mellom det å arrangere OL og å få fram sterke miljøer i andre deler av landet som kan arrangere store mesterskap i framtiden. Det vil styrke idretten i Norge og det bidrar til å samle nasjonen om et felles prosjekt.

Omdømmepolitikk og idrettsbistand. Oslo 2022 bør se OL i sammenheng med omdømmepolitikken til norske myndigheter og idretten bør knytte sitt langvarige bistandsarbeid opp til målsettingen om å styrke omdømmet til Norge. Norsk idrett har siden begynnelsen på 1980-tallet drevet idrettsbistand i det sørlige Afrika og dette engasjementet har senere utvidet seg til andre deler av verden. Dette er en liten, men viktig del av norsk utviklingshjelp.

Idretten glemt. De siste årene har norske myndigheter lagt sterkere vekt på omdømmebygging. Helt fra Omdømmeutvalgets rapport Nyskapende i samspill med naturen i 2006 og til Refleks – møte om omdømme i regi av utenriksdepartementet i november 2012 har UD forsøkt å formulere seg fram til en omdømmepolitikk som skal gi et tydelig og positivt norgesbilde i utlandet. I denne drøftingen er idretten nesten glemt – selv om flere rapporter viser til at idrettsarrangementer har stort potensiale for å skape godt omdømme for Norge. I en omdømmeundersøkelse gjort av Synovate i desember 2009 kommer det tydelig fram at selv om idrett er en viktig del av vår identitet, er ikke idretten i dag med på å styrke omdømmet vårt i utlandet. Det kan et OL bøte på.

Idrett i internasjonalt kulturarbeid. Idretten har ikke fått plass i den nye rapporten om regjeringens nye internasjonale kulturinnsats. Dette er et paradoks fordi idretten det siste året har blitt løftet høyere på agendaen i Norad og UD og fordi idretten i større grad anerkjennes og rådspørres om sitt internasjonale arbeid. Siden den nye kulturmeldinga i praksis vil ta over for den gamle kultur- og idrettsstrategien som Bondevik-regjeringen vedtok er det viktig i tiden som kommer å sørge for at idrettens internasjonale innsats ivaretas på en bedre måte. Ved å knytte Oslo 2022 opp til internasjonal idrettsbistand kan idretten bidra til at et hull fylles i norsk utviklingspolitikk og til at norsk idrettsbistand får utnyttet sitt potensiale. Og ikke minst – Norge kan bidra til idrettsutvikling i mindre ressurssterke deler av verden.

Utvalgte land. Som et ledd i Norges omdømmearbeid har norske myndigheter valgt ut 20 land der innsatsen skal prioriteres. Den norske idrettsbistanden kan kobles til denne prioriteringslista og knyttes opp til Oslo 2022. I 7 år kan norsk idrettsbistand bidra til å bygge omdømmet til Norge i 20 prioriterte land – ikke med å finne på nye omdømmeprosjekter, men å foredle gode prosjekter som allerede er satt i gang. Målet bør være å bidra til utdanning av trenere og idrettsledere i disse landene i tråd med norske idrettsverdier. Det vil gi anerkjennelse til norsk idretts internasjonale engasjement, det vil bidra til en verdidebatt og det vil ha effekt lenge etter at OL er over.

Sammenkobling. En måte å koble de to aksene sammen er at de forskjellige idrettsregionene i Norge får tildelt ansvar for idrettsutvikling i utvalgte land. Det vil gi den norske satsingen en internasjonal dimensjon og den kan motvirke inntrykket om at nordmenn kun tenker på seg selv når det gjelder idrett.

OL-pedagogisk seminar. Jeg foretok en kjapp meningsmåling i familien om OL i Oslo 2022. Alle er usikre fordi vi ikke veit hva et OL i 2022 egentlig vil gi oss. Jeg kan ikke mye om byutvikling og jeg syns 30 milliarder kroner er mye penger. Jeg kunne også tenkt meg en ny kunstgressbane på Haraløkka og en ny svømmehall på Lambertseter. Og jeg syns OL er morsomt. Kanskje trenger jeg et pedagogisk seminar for å skjønne hva det hele dreier seg om? Det seminaret virker det som flere trenger. Halleluja-ropene og dommedragsprofetiene har vi allerede hørt. Jeg vil vite hvordan idretten i hele Norge og andre deler av verden kan nyte godt av et OL i verdens rikeste land i 2022. Er det mulig?