Prisen på vafler

Årsakssammenhenger. På idrettens ledermøte i Bergen snakkes det varmt om at det bør gjøres et løft for frivilligheten. Det skal OL bidra med. Samtidig har idretten prøvd å overbevise folk flest om at et OL til Norge vil føre til reformer i IOC. Det er nemlig IOC som har bidratt til at holdningen til OL i Norge er så negativ. Og for å få til mer frivillighet, OL til Norge og mer måtehold i OL-prosjektet bruker idretten store summer på konsulenter for å overbevise oss om at åpenhet, demokrati og reformer er bra. Det er noe som skurrer.

Frivillighet. Jeg blir virkelig lei meg hvis det er OL som skal sikre frivilligheten i idretten framover. Den største frivillige innsatsen i Norge drives av foreldre som følger opp barna sine på trening, kamp og som står i kiosken på regnværstunge dager. For mange er dette en glede, men for mange også en plikt som passer dårlig inn i hverdagen. Men de gjør det for det. Uten OL. Slik det blir fremstilt nå er frivilligheten avhengig av OL. Da har i så fall idretten spilt fallitt og andre vreformer enn i IOC som skal til.

Trusselen. Den største trusselen mot frivilligheten – og som i mange sammenhenger er idrettens egen skyld – er at den organiserte idretten koster mer og mer penger og at egenbetalingen går opp. Når egenbetalingen går opp er det mange som ikke ser poenget i å stille opp på dugnad (som er den norske formen for frivillighet), fordi de har betalt nok og dermed ikke har mer å gi – verken penger eller tid. For mange av disse bærer olympiske milliardkostnader mer ved til bålet. De trenger ikke OL for å trene ungene sine eller rydde lysløypa, de trenger hjelp til kretsmesterskapet og hallen der det skal foregå. I dag. Og har de råd til OL, har de også råd til å gjøre egenbetalingen min lavere. Men har de det?

Reformer og oppslutningen om OL. Det ble også etterlyst mer åpenhet om konsulentbruken i forbindelse med OL-søknaden på ledermøtet i Bergen. Informasjon om konsulentbruk har blitt tvunget ut av NIF etter hvert som pressen har kommet med avsløringer. Når vi ser på hvordan First House opptrer i disse dager – der sekretesse og hemmelighold er første bud – og det samme byrået er en av aktørene som hjelper NIF i OL-spørsmålet, trenger man ikke bare skyld på Lausanne for at oppslutningen om OL er lav. I manges øyne opptrer idretten i tospann med det mektige PR-byrået på en måte som gir dem assosiasjoner til de verste sidene av IOC og deres eget hemmelighold. Hvordan skal man med troverdighet kjempe for mer åpenhet i IOC, når man selv forsøker å holde ting hemmelig?

Dyre vafler. Jeg er sikker på at alle frivillige under OL i Oslo kommer til å få kjempeerfaring og kommer til å kose seg stort. Minner for livet er jeg også sikker på at de får. Om de selger flere vafler i 2023 er jeg mer usikker på. Kanskje prisen er for høy?

Peking House

Skjult triumf. Det som kunne vært en triumfdag for First House, med en glitrende kronikk (og forestående artikkel i Josimar) om den enestående Asbjørn Halvorsen og hans bragder på og utenfor fotballbanen, er blitt en dag i selvforsvarets tegn. Har First House og Morten Wetland jobbet for Kina eller kinesiske interesser? Alt satt i gang av Aftenpostens Harald Stanghelle. Denne saken har ikke bare en presseetisk side eller dreier seg om PR-rådgiveres hemmelighold. Det handler om rolleblanding og havner rett inn i den aktuelle OL-debatten.

Spekulasjoner. Det er mange spekulasjoner i denne saken og det blir gjerne slik når PR-byråer (eller andre) forsøker å holde ting hemmelig i den tro at de kan porsjonere ut den informasjonen de selv ønsker til den tid som passer for dem. Men så enkelt er det ikke. I hvert fall ikke i et land med fri presse. Informasjonen som har kommet fram i dag (torsdag) er meget interessant med tanke på den norske OL-prosessen. Både VG og Aftenposten har avslørt at Morten Wetland har vært i hemmelige møter med norske næringslivstopper, der de har diskutert Norges forhold til Kina. Der har også IOC-medlem Gerhard Heiberg vært. Heiberg sitter også i styret til Norges idrettsforbund og er en pådriver for å få OL til Norge (i hvert fall i dag). Men det er mer pikant enn som så.

Ubekreftede kilder. Mine gode, men ubekreftede kilder, sier at Gerhard Heiberg er en av de få nordmenn (kanskje den eneste?) som har direkte kontakter med det kinesiske politbyrået. Det skyldes hans rolle i forbindelse med OL i Beijing. Dette har, så vidt jeg vet, norske myndigheter benyttet seg av på en eller annen måte i flere år. Samtidig har Heiberg selv sterke forretningsinteresser i Kina, noe vi fikk et bevis på under OL i Sotsji, da han ble kritisert for å promotere Nordic China Advisory AS, et firma drevet av Heibergs sønner, og vi så det i forkant av OL i Beijing da det ble kjent at han hadde eierinteresser i selskaper som var leverandører til OL i Beijing. Den siste avsløringen førte til at en TV2-reporter ble bannlyst av Heiberg.

Konkurrentanalyse. Fra før vet vi at First House hjelper Idrettsforbundet i arbeidet med å få OL til Oslo. I den sammenheng ville det være dumt og ikke bruke Morten Wetland i kartleggingen av konkurrentene til Oslo. Alle kandidater foretar en slik konkurrentanalyse for å finne ut hvilke virkemidler de skal bruke i den internasjonale PR-kampen. Og hvem hos First House har bedre kunnskap og større nettverk til å spa opp slik informasjon? Jeg vet hvem jeg ville gjettet på. Hvis det er slik står vi overfor en meget spesiell situasjon. For Beijing er også en av kandidatene til OL i 2022, og Heiberg har tidligere jobbet for Beijing og deres kandidatur. Og sammen sitter de to nå og diskuterer norsk Kina-politikk og norske næringslivsinteresser. Kanskje de er innom OL, også? Uansett ser det ut som Beijing-OL har stor betydning for Norges framtidige forbindelser med Kina. Både lekene i 2008 og lekene som skal arrangeres i 2022.

Moralsk seier. I kronikken om Asbjørn Halvorsen er det moralen og rettferdighetens som seirer. Får vi se det i denne saken?

Den olympiske signingsferden

Selfies. Det er fascinerende å se IOC-presidentens signingsferd i Norge. Thomas Bach ofret Münchens OL-kandidatur for å bli en av verdens mektigste idrettsledere. Han var leder forrige gang München ønsket OL, men tapte for Pyeongchang. München2022 turte han ikke promotere i frykt for å skremme bort presidentstemmer. Thomas Bach har aldri vært en stjerne i IOC, men han har spilt kortene sine riktig og det har ført til at du i disse dager får se ham på selfier hos folk på hele østlandsområdet. Om det er makten eller sjarmen som blender vet jeg ikke. Det er vanskelig å se på facebook.

Uklart oppdrag. Thomas Bach reiser rundt i østlandsområdet for å sikre en europeisk kandidat til lekene i 2022, under påskudd av å inspisere ungdoms-OL. Det fins egne komiteer for slike inspeksjoner. At München ennå ikke har arrangert eller skal arrangere vinter-OL viser Bachs begrensinger som IOC-medlem. Spørsmålet er om han får mer å si som president eller om nordmenn bare sitter igjen med mange fine bilder. Og når han avbildes med den norske kulturministeren med fotball blir jeg usikker på hva slags budskap han (og kulturministeren) egentlig kommer med? Fotball inn på programmet til ungdoms-OL? Bach er fra fotballbyen München – byen som kunne vært den første som både har arrangert sommer- og vinter-OL. Nå er det Beijing som aspirerer til den bragden. Hvis ikke Oslo2022 redder den olympiske ånd fra å slukke. For det er det inntrykket vi står igjen med etter vinterens debatt, og også under dette besøket – uten norsk søknad faller OL-konseptet og entusiasmen sammen.

Folket i annen rekke. Bachs sjarmoffensiv dreier seg fint lite om ungdoms-OL, tror jeg. Her er det statsgaranti til Oslo2022 som gjelder. Turen dreier seg om å få maktpolitikere i Norge til å sikre statsgaranti. Selv om selfier gjør seg godt på profilene til dem som møter den mektige idrettslederen, er det bildene han skaper i hodene til dem han møter i de lukkede rom – uten pressen til stede – og i såkalte arbeidsmiddager, som gjelder. Folket er egentlig ikke så viktig – slik Bach også sa det på en av sine pressekonferanser. Folkets røst teller ikke før om et år, når IOC skal velge vertsby. Når pressen (og de evinnelige omdømmeekspertene) bruker meningsmålinger som omdømmemålinger tror jeg de mister poenget. Det er omdømmet hos makthaverne som teller. Det burde omdømmeekspertene vite.

Kampanjen viktigst. Vi får stadig vekk høre at det er det dårlige omdømmet til IOC som har skapt den dårlige oppslutningen til Oslo2022. Det mener jeg er feil. Selvfølgelig skader det søknaden at IOC oppfører seg akkurat som vanlige folk forventer at de skal gjøre – arrogant – og at Sotsji var vulgært skue, men hovedgrunnen er at Oslo2022-kampanjen har vært svak. Den uønskede folkeavstemningen skapte en til tider nedlatende og aggressiv tone fra ja-siden (nei-folk var kunnskapsløse og visste ikke sitt eget beste). Det skaper motreaksjoner. De syv vinteridrettsforbundene – som burde ha mest å tjene på et slikt OL – har vært dårlige til å kjempe for sitt eget arrangement. Til sist har mye av det man har gjort kommet i feil rekkefølge. Kanskje burde man sette opp små Norway House-varianter rundt om i Norges land før man svidde av et lite breddeidrettsanlegg i Sotsji?

Internasjonale reaksjoner. Det blir ikke bare spennende å se på hvordan (det såkalte) omdømmet til IOC og Oslo2022 endrer seg i Norge etter dette besøket. Det blir også spennende å se på hvordan de andre kandidatlandene reagerer. Ungdoms-OL på Lillehammer 2016 er gullkortet til Oslo2022 og det samme gjelder for Beijing når Nanjing senere i år skal arrangere ungdoms-OL i år. Disse minilekene gjør at Norge og Kina kan ta i mot store IOC-delegasjoner uten å bryte det olympiske charteret. Det vil ikke overraske meg om Krakow, Lviv eller Almaty reagerer på at store delegasjoner fra IOC – som egentlig ikke har noe å gjøre med evalueringen av ungdoms-OL – kommer til Norge og Kina og snakker om det som skal skje i 2022?

En kandidat? Den beste måten å redusere kostnadene til lekene på er kun å ha en kandidat. Det er ungdoms-OL på Lillehammer et eksempel på. Det fikk Norge billig fordi det ikke var andre som ville ha det. Men det vil samtidig drepe den globale interessen for vinter-OL. Da blir det også tatt færre selfier. Det er ikke bra for en IOC-president som er blitt godt vant. Derfor er dette besøket så vanskelig.

Andrew Jennings: - FIFA styrt av banditter!

Hardtslående journalist. Andrew Jennings er en av de mest hardtslående, kontroversielle og en av verdens fremste sportsjournalister. Nå er han aktuell med boka Omerta – om mafiakulturen i FIFA. Jeg har intervjuet Jennings om sin nye bok.

Les bokanmeldelsen av Omerta her.

FIFA har en mafiastruktur

Hvorfor skrev du Omerta?

-For å vise at FIFA styres av banditter. I begynnelsen av boka forteller jeg om min fortid som journalist som skrev om organisert kriminalitet, tiden før jeg hadde begynt å se på internasjonale særforbund. Kunnskap om mafiastrukturer hjelper deg å forstå hvordan FIFA opererer. Jeg har funnet ut at Blatter styrer FIFA gjennom en organisert kriminell struktur: livslang makt understøttet av en neve full av VM-billetter, pengegaver uten bilag og overdådige FIFA-kongresser. Så jeg dro til Rio for å finne røttene til denne organisasjonsstrukturen – og der fant jeg Havelange i godt selskap med Castor Andrade (brasiliansk mafiaboss, min kommentar). Se bildene jeg har lagt ut på nettsiden min: http://www.transparencybooks.com.

Du har vært ute etter Blatter, hans forgjengere og hans venner i tiår. Hvorfor er det så viktig å jakte disse gutta?

-Journalister bør alltid undersøke de rike og mektige! Det er mange som liker fotball, derfor har vi en stor jobb å gjøre. Da jeg begynte å undersøke FIFA så jeg år for år at stadig mer burde undersøkes.

IOC med falske løfter

I Norge er du kanskje mest kjent for boka Lord of the Rings. Ligner kampen mot Blatter og FIFA på kampen som bør kjempes mot IOC og IOC-presidenten?

-Det er mange likheter mellom de to organisasjonene som arrangerer store mesterskap, kommer med falske løfter, unngår ettersyn, unngår innbetaling av skatt og ikke bidrar med noe annet enn å etterlate seg stor gjeld der mesterskapene er arangert.

Tror du et OL til Norge kan bidra til å endre IOC?

-Ikke i det hele tatt! Lillehammer var en sportslig suksess. Men IOC tvang dere til å bygge anlegg som dere ikke trengte og tok ikke til seg noen av de gode norske verdiene. De har ikke endret seg og de er mer arrogante i dag enn de var i går.

Jeg har hørt rykter om at dine avsløringer om korrupsjon i Brasil i forbindelse med fotball-VM har bidratt til å skape opptøyene vi har sett i Brasil det siste året. Er det noe sannhet i dette?

-Mitt arbeid har hjulpet brasilianerne å forstå hva FIFA gjør med dem. Men de var allerede sinte.

Hvordan kan boka Omerta bidra til den politiske debatten i Brasil og til å endre FIFA?

-Det må du spørre brasilianerne om. Men jeg kan hjelpe dem med å vise dem at deres egne sportsledere gjør det enkelt for FIFA. Det er opp til brasilianerne å bestemme hvem de skal sende til Confederación Sudamericana de Fútbol (CONMEBOL) og FIFA.

Dra til VM!

I mer enn fire år har jeg og familien planlagt å dra til fotball-VM i Brasil. Vi har gledet oss lenge. Samtidig sitter jeg i programkomiteen til Play the Game – der du er en viktig bidragsyter – et nettverk om har kritisert FIFA og VM-forberedelsene i mange år. Det har fått meg til å tvile på om det er riktig å dra dit.

Vil du anbefale utlendinger til å holde seg borte fra VM som er så gjennomsyret av korrupsjon?

-Brasil er et fantastisk land. Brasilianernes sinne retter seg mot sine egne sportsledere og FIFA. De vil gi utlendinger en varm velkomst!

Kommer du selv til å være i Brasil under VM?

-Det håper jeg

PS. Andrew Jennings har tidligere gitt ut bøkene Lord of the Rings (1992), The New Lords of the Rings: Olympic Corruption & How to Buy Gold Medals (1996), The Great Olympic Swindle (2000) og Foul! The Secret World of FIFA: Bribes, Vote-rigging and Ticket Scandals (2006). Han står også bak BBC-dokumentarene The Beautiful Bung: Corruption and the World Cup (2006), FIFA’s Dirty Secrets (2010) og FIFA: Football's Shame? (2011).

Foto: Play the Game

Sepp Blatters familie

Fotballfamilien. Når Sepp Blatter snakker om fotballfamilien snakker han om alle dem som spiller fotball og at fotball opphever alle sosiale og religiøse skiller. Når Andrew Jennings skriver om FIFA-presidentens fotballfamilie er det nettverket hans av korrupte medarbeidere og samarbeidspartnere som styrer og plyndrer den hederlige delen av fotballfamilien. Den kjente og prisbelønte britiske forfatteren Andrew Jennings er ute med ny bok, og bilde han tegner av Sepp Blatter og hans krets er ikke for de hårsåre. Omerta er en sterk bok om brasiliansk mafia, fotballmafiaen og journalisters og fotballinteressertes manglende interesse for å bli kvitt personen som Jennings mener er verdens mektigste og mest korrupte idrettsleder.

Les intervjuet mitt med Andrew Jennings om hvorfor han har skrevet Omerta.

Allsidig journalist. Andrew Jennings har skrevet mange bøker og laget flere dokumentarer om korrupsjon i FIFA og IOC. For denne innsatsen er han bannlyst på pressekonferanser og i hovedkvarterene til de to mektigste idrettsorganisasjonene i verden. Jennings er en plage for verdens idrettsledere fordi han stiller de enkle, men allikevel vanskelige spørsmålene, og har en form som kan irritere hvem som helst – han er pågående, spydig og ironisk, men også ekstremt kunnskapsrik.

Hvorfor gjør brasilianere opprør? I den siste boka ber han ikke om bråk, men prøver å fortelle hvorfor det er grunn til å bråke. I Omerta (som betyr taushetsplikten mafiaorganisasjoner pålegger seg selv) prøver han å fortelle hvorfor vanlige brasilianere i gata demonstrerer mot fotball-VM og de brasilianske myndighetene. Han viser også hvorfor de har grunn til å protestere. Han viser hvordan brasilianske fotballedere med sterke bånd til det brasilianske diktaturet på 1960-1980-tallet har utnyttet mesterskapet til å tjene seg søkkrike på korrupsjon og politisk kontroll – med FIFAs velsignelse, medvirkning og stilltiende aksept. Ikke bare er VM dyrt, men det blir dyrere fordi fotballedere og mafiabosser stjeler fra lasset. En av heltefigurene er fotballstjerna Romario som i dag er folkevalgt i kongressen og kjemper vanlige folks kamp. Romario var en notorisk målskårer. Nå jobber han sammen med Jennings for å få hull på et massivt forsvar.

Repetisjon. Mange av anklagene vi får i boka er ikke nye. Mye av det vi leser i Omerta kunne vi også lese i Jennings forrige bok Foul! I begge bøkene viser han hvordan FIFA-topper som Jack Warner tjener seg søkkrik på videresalg av VM-billetter og hvordan Sepp Blatter lurte Nelson Mandela til å tro at Sør-Afrika skulle få fotball-VM i 2006. Etter en skandaløs avstemning i 2000 vant Tyskland med én stemme. Stemmen som manglet var representanten fra New Zealand som hadde reist fra møtet med en koffert full av penger. I denne fortelling får ikke Frans Beckenbauer særlig god omtale. Men Sepp Blatter er hele tiden den store skurken. I begge bøkene får vi også historien til International Sport and Leisure (ISL) som gikk konkurs etter å ha betalt millioner av kroner i korrupsjon.

Nye opplysninger. Det som skiller Omerta fra Foul! er at dette er en bok som i hovedsak dreier seg om korrupsjonen som finner sted i forbindelse med fotball-VM i Brasil denne sommeren og alle de involverte i FIFA som tjener store penger på dette – og som tittelen på boka sier – uten at noen angir hverandre eller snakker åpent om hva som skjer. Men det viktigste er at Jennings denne gangen sitter med dokumenter fra folk som har jobbet i FIFA og rettsdokumenter fra saker som har avdekket korrupsjon i FIFA. Jennings sitter på en dokumentasjon om 175 transaksjoner som mest sannsynlig dreier seg om korrupsjon og det er særlig én transaksjon som er viktig. ISL sendte i 1997 ved en feiltagelse en stor pengesum til FIFAs hovedkvarter. Da var Sepp Blatter generalsekretær i FIFA – pengene skulle til president Joao Havelange. Denne transaksjonen knytter Blatter direkte til korrupsjon uten at han har foretatt seg noe for å rydde opp. Hvorfor? Omerta.

Slett etikkarbeid. Men Omerta er også et oppgjør med FIFAs etikkarbeid og (bla) journalisters svake evne til å ettergå idrettstoppene. Han fnyser av alle tiltakene som Sepp Blatter har innført den siste tiden. Og han gjør det av to grunner. Etikkarbeidet dreier seg overhode ikke noe om hva som har skjedd i fortiden. Det er med andre ord ikke et oppgjør med ukulturen som har styrt FIFA i mange år. Hver gang noen blir tatt for noe – for eksempel korrupsjon – blir det som oftest forbigått i stillhet og vennskapene fortsetter uavhengig av hvor grov kriminaliteten er. Omerta. For det andre at FIFAs Code of Ethics som ble vedtatt i 2012 bare styrker Blatters posisjon og har gjort det lettere med hemmelighold. Stikk i strid med det som har vært hensikten. Eller? Mark Pieths uavhengige komité som for ikke lenge siden kom med anbefalinger om hva som bør endres i FIFA får også det glatte lag. Det samme gjør den todelte etikkomiteen der blant annet den norske fotballpresidenten Yngve Hallen sitter. Hvorfor får vi ikke møtereferater fra møtene de har, lurer Jennings på? Hva har de å skjule?

Dødsalvorlig. Thomas Hildebrand er en annen av heltefigurene i boka. Han er en av dommerne som virkelig har prøvd å få has på Sepp Blatter og hans medskurker. Det har tydeligvis gjort Blatter forbanna. Det vises på en absurd måte i boka. Tilfeldigheten skal ha det til at Blatter og Hildebrand har familiegravsted på samme kirkegård og helt i nærheten av hverandre. Eller hadde. Irritasjonen over Hildebrandene har vært så intens at Blatter har flyttet sin (døde) familie til en annen del av kirkegården for ikke å få øyekontakt med Hildebrandene.

Stemmefiksing. Etter at Russland og Qatar fikk fotball-VM i 2018 og 2022 har det rast rundt FIFA og mye av etikkarbeidet som er lagt ned de siste par årene er et resultat av den massive kritikken mot FIFA. Jennings beskrivelse av hvordan Korea og Japan i 2002, Tyskland i 2006 og Sør-Afrika i 2010 fikk VM viser at det ikke var bedre da. Grunnen til at man valgte to VM-verter samtidig sist gang var, i følge Jennings, fordi alle de korrupte FIFA-bossene fryktet at etikkarbeidet skulle gå for langt og at de i framtiden ikke lenger kunne putte penger i egen lomme i forbindelse med tildeling av VM.

Billettskandale og kampfiksing. Denne uka startet rettsaken mot det norske selskapet Euroteam på grunn av billettskandalen i forbindelse med OL i London 2012. Denne billettskandalen og billettskandaler i forbindelse med VM i Sør-Afrika er det de to norske Dagbladet-journalistene Torgeir P. Krokfjord og Espen Sandli som rullet opp. De to får skryt i boka til Jennings og er takket i etterordet. Denne billettskandalen strekker seg tilbake til VM i Korea og Japan. Jennings hevder med overbevisning at Korea kom så langt i turneringen (og slo ut Italia og Spania) fordi dommerne var betalt for å få Korea lengst mulig i turneringa. Grunnen var enkel: ellers hadde FIFA-bosser som satt på haugevis av billetter tapt mye penger. Korea videre betydde flere på tribunen.

Reformatoren Bach? Andrew Jennings har også skrevet et kapittel om tildelingen av OL til Rio på OL-kongressen i København i 2009 (der var undertegnede tilstede som frivillig!). For dem som mener at Sebastian Coe kan bli en fin IOC-representant og at den nye IOC-presidenten Thomas Bach vil bidra med store endringer i IOC, får noe annet å tenke på etter å ha lest denne boka. Også IOC er fortsatt korrupt. Slik Jennings hevdet i boka Lord of the Rings i forbindelse med Lillehammer-OL i 1994 (og i senere utgaver). Og Thomas Bach er ikke mannen til å rydde opp. Han har for sterke bånd til sjeiker med mye makt, i følge Jennings

Bøllestempel. Andrew Jennings er en kontroversiell journalist og hans stadige angrep på FIFA-toppene har fått mange til å skylde på ham fordi England ikke har fått fotball-VM etter 1966. Han selv mener at grunnen til at England ikke har fått VM er at England ikke har vært korrupt nok. Han har også en konfronterende skrivestil og benytter seg mye av ironi, som også har ført til kritikk. Boka er best når han går gjennom fakta og knytter dagens fotballmafia med det brasilianske diktaturet og den brasilianske mafiaen. Kapitlene der han trer inn i hodet på Sepp Blatter og fører fiktive dialoger fungerer ikke like bra. De er morsomme, men tar bort en del av alvoret og gjør at du må ha stor kunnskap om personer og internasjonal fotball for å henge med i svingene. Det gjør boka litt vanskelig tilgjengelig for den vanlige mannen i gata (fotballfamilien) og bidrar til bøllestemplet som noen har satt på ham. Selv mener jeg at dette bøllestemplet er ufortjent.

Blatter gjenvalgt? Stiller Blatter til nytt presidentvalg – vinner han – fordi han og alle som velger ham er korrupte. Det er Jennings sikker på. Andrew Jennings er en sjelden svale i internasjonal sportsjournalistikk. Er det flere som tør å gjøre et forsøk på å bryte FIFAs Omerta? Det trenger vi. Bare spør Andrew Jennings. Det kan også bidra til at noen andre må ta over for Blatter, raskere enn Blatter ønsker selv. Han har alt å tjene på å bli sittende.

Tohodet og to tanker i hodet

Tohodet. Også i idrettspolitikken er Frp tohodet. Ser man på regjeringserklæringen og forslagene som diskuteres på landsmøtet til Frp er det ikke mye som tyder på at Frp er idrettspartiet. Liberaliseringen av spillpolitikken, ja til poker og Postkodelotteriet er noe idretten har kjempet i mot. Med et nei til OL vil de ikke bare sette Høyre i en klemme, de vil også få spørsmål om de i det hele tatt bryr seg om idretten. Mitt råd blir - ta Frp på ordet!

Overskygget. OL-saken har overskygget all annen fornuftig debatt om idrett – særlig i Østlandsområdet. All anleggsutbygging, rekruttering av barn og frivillige og byutvikling relateres til OL. Motstandere av OL mener at pengene i stedenfor kan brukes til anlegg for barn og unge, mens tilhengerne mener at OL nettopp utløser alt det idretten mangler. Som på mange andre områder i politikken har ingen av dem helt rett.

Idrettens fanesaker. Idretten har hele tiden argumentert med at OL-vedtaket er gjort etter en grundig demokratisk prosess. Det stemmer. Men det er også gjort andre vedtak som blant annet har vært fremført ved to stortingsvalg og et kommune- og fylkestingsvalg. Idrettens fanesaker i disse valgene har vært

•                    Sikre idretten en god, langsiktig og forutsigbar finansiering

•                    Sikre momsfritak for frivilligheten

•                    Bli kvitt etterslepet på spillemidler til anleggssektoren

•                    Det må bygges flere anlegg nå!

•                    Idretten må få et forpliktende idrettsløft!

•                    Alle elever må få én time fysisk aktivitet hver dag!

Frps fanesaker. Hva mener Frp om dette? Tar vi utgangspunkt i anmerkningen Frp kom med alene (de kom med mange andre merknader sammen med de andre opposisjonspartiene) i Idrettsmeldingen som regjeringen la fram i 2012 er det mye å ta tak i for skuffede idrettsvenner. Her er forslagene:

• Stortinget ber regjeringen utrede muligheten for et idrettsløft etter modell av Kulturløftet.
• Stortinget ber regjeringen fremme forslag om økonomiske midler tilsvarende statsgarantien for ungdoms-OL til investering i barne- og ungdomsidretten over hele landet.
• Stortinget ber regjeringen sørge for at nye tiltak og prioriteringer til idrettsformål som omtales i meldingen, der ikke annet framgår, finansieres innenfor rammen av spillemidlene.
• Stortinget ber regjeringen iverksette nødvendige tiltak for å fjerne etterslepet i finansieringen på bygging av idrettsanlegg.
• Stortinget ber regjeringen om å gjennomføre en evaluering av dagens tilskuddsordninger til aktivitet og anlegg.
• Stortinget ber regjeringen fremme de nødvendige forslag om å innføre fra høsten 2013 én time fysisk aktivitet hver dag for elever i grunnskolen, med en tilsvarende økning av rammetimetallet.

Når man i tillegg vet at Frp er for momsfritak kan man nesten begynne å lure på om hvem som har skrevet idrettens fanesaker?

To tanker i hodet samtidig. Idretten er også tohodet fordi den både kan si at Frp ikke tar idretten på alvor hvis det ikke blir OL, men samtidig kan skryte av Frp, skulle de innfri sine egne forslag. Kanskje man i stedet for å sutre over at Frp ikke vil ha OL bør kreve at Frp følger opp alle forslagene de kom med i opposisjon. Noen ganger er det forskjell på å være tohodet og å ha to tanker i hodet samtidig.

Første mai og fotball-VM

Sur. Jeg merker jeg blir litt sur når folk sier at feiringen 1. mai har gått ut på dato. Sur på andre fordi jeg syns det er navlebeskuende. Sur på meg selv for at jeg krever at andre skal ta dagen på alvor, men ikke gjør så mye selv for at arbeidere i andre land skal få det bra. Og snart skal jeg til fotball-VM i Brasil…

Demme nei. Jeg er flaska opp med Internasjonalen, røde flagg og. 1. maifrokost, og den første setningen jeg lærte å si var Demme Nei! (Stemme Nei! (til EF)). Helt til flaska var tom og jeg kunne gå mine egne veier. Men jeg har alltid mente at maidagen er en viktig merkedag, selv om den ikke angår meg direkte. En form for akademisk tilnærming til arbeidernes dag. Eller angår den meg?

Engasjement. I flere år har jeg engasjert meg for en renere og mer demokratisk idrett både gjennom det internasjonale nettverket Play the Game og som (relativt) profilert blogger. Det har vært lett å angripe andre som driver idrettspolitikk og anklage dem for dobbeltmoral og for å drive taskenspilleri.

Dårlige arbeidsforhold. En av sakene som gjør meg sint er for eksempel de dårlige arbeidsforholdene som arbeiderne som bygger idrettsanleggene i Qatar, Brasil og Russland har. De ofrer livet for at vi skal kunne se fotballkamper i en begrenset tidsperiode. Med myndighetenes og FIFAs velsignelse. Stadig har vi fått rapporter om dødsfall og uverdige arbeidsforhold i Qatar og Brasil, og nå tikker også rapportene om dødsfall under bygging av fotballanlegg i Russland inn, også. Og hva gjør jeg? Jo, jeg tar med meg hele familien i nesten fire uker denne sommeren for å se fotball-VM.

Kvalm. Jeg ble helt kvalm av Sotsji-OL og syns ikke lekene var noe gøy i det hele tatt. Det var så mye som skygget over «lekene». Nå setter vi på repeat-knappen og forbereder oss til fotball-VM i Russland om to år. Fotball-VM i Qatar er allerede en katastrofe og jeg blir forbanna når jeg ser urettferdighetene i Brasil og får sympati med dem som protesterer mot pengesluket som fotball-VM har blitt. Da spør jeg meg om det er riktig å dra til et VM for å kose meg på andres bekostning. Dobbeltmoral? Og vil jeg bli tatt vel i mot?

Idrettsdagen. Første mai har også tradisjonelt vært en idrettsdag. Arbeidere har hatt arbeidsfri, protestert og kost seg på ettermiddagen, blant annet med fotballkamp. For mange år siden var det nesten ikke noe forskjell på dem som arrangerte kamper, spilte dem og dem som så på. Det vi ser i Brasil, Qatar og Russland (og mange andre steder) er at arbeidere uten rettigheter og uten et sosialt sikkerhetsnett bygger anlegg som andre bruker. De er rett og slett ikke velkommen til sin egen arbeidsplass når lyskasterne slås på.

Klisjeer. Talene på første mai (og syttende mai) ligner i dag veldig mye på idrettens festtaler – fellesskap og samhold hylles som viktige verdier, men forblir en akademisk tilnærming. Det er ofte langt mellom liv og lære i og utenfor idretten – det ser vi særlig godt i forbindelse med VM i Brasil, Russland og Qatar.

Idrettstog. Å gå i tog for andres rettigheter har mest av alt en symbolsk betydning. Men hva om idretten hadde sine egne paroler i første maitoget, der de kjempet for arbeideres rettigheter i andre land, med særlig vekt på arbeidsforholdene til dem som legger til rette for at vi skal kunne komme og se stor idrett? Store idrettsarrangementer er en nasjonal begivenhet og det dreier seg om langt mer enn idrett. På den måten kunne idretten vist sosialt engasjement utover luking av egne gressmatter. Kanskje ville jeg tatt på meg førstemaiskoa igjen?

Demme ja? Jeg har akkurat markert første mai med å se Aftenpostens serie Sweatshop med ungene. En fantastisk serie om tre norske ungdommer som drar til Kambodsja for å se hvordan tekstilarbeiderne der lever og arbeider. Jeg ville at ungene mine skulle vite litt mer om de billige klærne vi kjøper i Norge. Spørsmålet de sitter igjen med er: skal vi slutte å kjøpe klær? Svaret mitt er nei. Jeg tenker også: er det riktig av meg å dra til fotball-VM i Brasil? Demme ja?