Right to Play?

Ny rapport. Det var ikke mange som fikk med seg at Johann Olav Koss presenterte rapporten ”Harnessing the Power of Sport for Development and Peace: Recommendations to Governments” på Beijing-OLs åpningsdag. Prosjektleder Johann Olav Koss, som også er president for Right to Play (RTP), har i forbindelse med prosjektet ”Sport for Development and Peace International Working Group” hevdet at rapporten blant annet beviser at sport kan bidra til å oppfylle FNs tusenårsmål. Gjør den det? Og kan sport bidra til å oppfylle tusenårsmålene?

Sport som vidunderkur. Med seg til Kina hadde Koss Olje-og energiminister Terje Riis-Johansen – et naturlig valg av minister i denne sammenheng? – og ministeren var full av lovord. Om rapporten uttalte han at ”Det er et viktig dokument, og et viktig arbeid som er gjort, fordi det gir mulighet til å komme videre i arbeidet med å få barn og unge i fattige land til å bruke sport mer aktivt, og koble sport med utviklingspolitikk og fredsarbeid”. Johann Olav Koss var selvsagt også svært fornøyd med rapporten fra arbeidet han hadde vært leder for. Han uttalte beskjedent at ”[f]or første gang i verden finnes det et dokument som kan bevise for verden hvordan idrett og lek kan brukes i utviklingsland”. På RTPs hjemmeside kan vi i tillegg lese at ”hele 74 prosent av det norske folk tror på at lek og idrett er en viktig faktor for utvikling og fred i verdens vanskeligstilte områder”.

Tro, håp og bevis. Spørsmålet er om det er grunnlag for en slik begeistring. Det holder ikke at høytstående representanter fra 38 land deltok på konferansen og at arbeidsgruppen som laget rapporten fikk nytt mandat til å jobbe videre med temaer knyttet til sport og utvikling (”Beijing-erklæringen”) for å gi disse påstandene tyngde. Hvilke beviser finnes det i rapporten?

Det er ingen sak å bevise at sport kan brukes i forskjellige sammenhenger. Det som er vanskelig, er å bevise hva slags effekt sport har i forskjellige land og sammenhenger.

Rapporten har syv kapitler: 1) Introduction to sport for development; 2) Sport and health: preventing disease and promoting health; 3) Sport for Children and youth: fostering development and strengthening education; 4) Sport and gender: empowering girls and women; 5) Sport and persons with disabilities: fostering inclusion and well-being; 6) Sport and peace: social inclusion, conflict prevention and peace-building; 7) Developing effective policies and programs.

Jeg skal her ta for meg kapitlet om sport og fred. Mest av alt fordi jeg her har best forutsetninger for å mene noe, og fordi kapitlet godt illustrerer at man kan ha store tanker om sportens rolle i samfunnet uten at man har godt vitenskapelig belegg for disse tankene.

Teori og praksis. Kapitlet gir en god innføring i definisjoner av fred og om hvordan sport kan knyttes til FNs tusenårsmål – diskusjonen om negativ og positiv fred er lærerik, og koblingen til tusenårsmålene gir disse på flere måter en ny dimensjon.

Men som så ofte i politiske dokumenter og i mye utredningsarbeid er det også her (og i andre deler av denne rapporten) liten sammenheng mellom det ”teoretiske” og det ”praktiske”. Problemet er at det som skal tjene som beviser for at sport kan bidra til en fredeligere verden og til å oppnå FNs tusenårsmål, som regel er en oppramsing av tiltak som er satt i gang eller tiltak som nasjonale myndigheter har troen på skal virke.

Ufokusert. Kaptitlet diskuterer fire felt der sport beviselig skal ha effekt. Det ser på sport som brobygger, som virkemiddel for å knytte enkeltindivider til organiserte fellesskap, som kommunikasjonskanal og som arena for dialog.

Men i diskusjonen av disse temaene får vi ikke et eneste bevis på at sport bidrar til forbedring på disse områdene. Mange prosjekter nevnes, og det ser nesten ut som om alle sportsprosjekter man har kommet over som har med vold å gjøre, presses inn i dette kapitlet. Det gjør at fokuset blir flytende og at man sklir utenfor tusenårsmålenes nedslagsfelt. Flyktningproblemer i Swansea i Wales eller fotballkamper mellom asiatiske immigranter i Skottland har fint lite med tusenårsmålene å gjøre.

I tillegg skiller ikke kapitlet mellom store og små prosjekter. Det er forskjell på en ukeslang fotballturnering mellom asiater i Skottland og reintegrasjon av barnesoldater i Sierra Leone og Liberia. Samtidig er det uheldig at tiltak i Vesten røres sammen med tiltak som angår land og regioner som omfattes av tusenårsmålene. Man får inntrykk av at kapitlet ikke bare dreier seg om tusenårsmålene, men at det også er en rapport som skal gjøre inntrykk på EU. EU jobber nå med å lage et eget policydokument om sport (EU’s White Paper on Sport), og her ligger det sikkert penger som organisasjoner som RTP kan dra nytte av? Men jeg mener at med et skarpere fokus på utviklingsland og langsiktige prosjekter hadde kapitlet hatt en sterkere stemme overfor regjeringer som omfattes av tiltakene i tusenårsmålene og blant dem som skal bidra til at tusenårsmålene oppfylles.

Ikke bevis likevel? Til en viss grad innrømmer rapportskriverne at sportens kraft er usikker. Etter å ha ramset opp flere prosjekter som skal bevise at sport er et probat middel for sosial inkludering, innrømmes det at de tiltakene man har presentert, IKKE er evaluert (s. 215). Samtidig understreker man at de som driver prosjektene og flere statlige myndigheter har stor tro på at det virker. Det trengs bedre bevisførsel for å hevde at man har beviser...

Denne konklusjonen kunne godt ha kommet seinere i dokumentet. For rapporten fører dårlig bevisførsel med hensyn til hvordan urbefolkninger og hjemløse kan få et bedre liv med sport. Og som eksempel på hvordan sport kan bidra til å løse politiske konflikter, bruker man Ghana som eksempel. Dette er heller ikke overbevisende: Det finnes andre samfunn i Afrika som har vært hjemsøkt av mer politisk konflikt enn Ghana og som har brukt sport som virkemiddel for å bedre livssituasjonen til mennesker som har vært i konflikt. Men som med mange andre sportsprosjekter finnes det svært få evalueringer av disse prosjektene. Sportsprosjektene som ble satt i gang i Liberia og Sierra Leone for å reintegrere barnesoldater, er av de best dokumenterte og viser at sport (i dette tilfellet fotball) kan bidra til forsoning. Dette burde vært fremhevet bedre i dette kapitlet.

Evaluering av RTP. Generelt er evalueringer av sport og fredsprosjekter en mangelvare. Også evalueringer av RTPs arbeid. Selv gir RTP lite informasjon om resultatene av sitt arbeid. På RTPs norske hjemmesider finner vi en årsmelding fra 2006. Den eneste – så vidt meg bekjent – kritiske gjennomgangen av RTPs arbeid er CMI-rapporten ”Review of Right to Play” fra 2006. Rapporten gjennomgår RTPs generelle virksomhet og går i dybden på to prosjekter i Tanzania og Pakistan. Rapporten kritiserer RTP blant annet for ikke å samarbeide godt nok med lokale representanter, at organisasjonen er for lukket og at det kreves mer lokal tilstedeværelse for at virksomheten skal bli mer effektiv. Rapporten anbefaler også at RTP ikke starter flere prosjekter før man har fått rettet på dette (s. IX). Denne anbefalingen har ikke RTP eller RTPs bidragsytere fulgt. Ikke lenge etter at rapporten ble publisert, inngikk Erik Solheim samtaler med RTP for å samarbeide om prosjekter i Burundi. Mye kan ha skjedd siden 2006, og det hadde vært fint å vite hva som har skjedd på disse områdene.

Profesjonelle. Right to Play har en meget profesjonell og effektiv stab som er flink til å kjøre mediekampanjer, og hovedkontoret ligger i Toronto, Canada. Organisasjonen har greid å knytte til seg høyt profilerte idrettsstjerner som fronter organisasjonen (Zinedine Zidane, Michael Phelps, Carolina Klüft og Olaf Tufte er noen av disse). Det er ikke alltid like lett å vite om disse ambassadørene veit hva RTP driver med, eller hvordan den egentlige situasjonen på bakken er når de drar på raske besøk. En uttalelse sitert på den norske RTP-siden kan illustrere dette: ”Å se de store smilene til barn som leker, har det gøy og får ei hand og holde i. Å se at de små tingene i livet blir verdsatt. Det er det som gjør at du forstår hvor lite som egentlig skal til for å forandre en annens hverdag. Det setter livet i perspektiv.” Dette var hovedinntrykket fra engasjerte utøverambassadørers korte og begivenhetsrike uke i Uganda for en tid siden. Kanskje sier dette mer om godhetsfølelsen til ambassadørene som drar til Uganda, enn om hvordan barna i landet egentlig har det, særlig etter at rampelysene er slått av.

Det er også verdt å merke seg at RTP driver prosjekter i over 20 land med svært forskjellige formål (fra hiv-forebygging til freds- og forsoningsarbeid). Utviklingsstudier viser at det ikke finnes en ”one size fits all”-strategi i utviklingsarbeid. Man kan derfor stille seg spørsmål om hvor effektiv RTPs utviklingsarbeid er når de sprer virksomheten over så mange land og virkeområder.

Unik status. RTP har greid å få en unik status internasjonalt, med et sterkt og stort nettverk blant annet hos norske myndigheter og i FN. Den sterke statusen gjør at RTP blir tatt med på råd og utforming av policydokumenter. I mange av disse dokumentene er det RTPs egne prosjekter som blir promotert og fokusert på, selv om man ikke kan vise til konkrete resultater for dem man hjelper.

Sportsbistand nyttig? Er RTP og andre bistandsorganisasjoner med sport som hovedbeskjeftigelse liv laga? Ja, det tror jeg, men da bør RTP og andre legge om sin profil og sitt arbeid. Et første skritt kan være å etablere regionale kontorer i de områdene de opererer. Det er lang vei fra Toronto til Kampala. Det vil føre RTP nærmere hjelpeområdene, det gjør det lettere å engasjere lokalbefolkningen i RTP-prosjekter, det vil gjøre det lettere å holde øye med påbegynte prosjekter og det vil kunne legge grunnlag for mer langsiktig satsing.

Jeg har her bare diskutert ett kapittel i rapporten. Og det er grunn til å tro at sportsarenaen kan være en effektiv kanal til å drive informasjonsarbeid om for eksempel HIV/AIDS. Mindre sikkert er det at sport kan bidra til varig fred og forsoning. Uansett hvilken hensikt sportsbistanden har kan det være riktig å redusere antall prosjekter og heller fokusere på tiltak som beviselig har god effekt. Da kan man lettere finne ut om sport kan tjene til noe godt utover sportens egenverdi.

Paralympics - arven fra Beijing

Godt for noe? Kan Paralympics bidra til at funksjonshemmede får det bedre? Og bør Paralympics være et nasjonalt satsingsområde?

Paralympisk historie. Paralympiske leker har blitt holdt siden 1960, men det var først i Seoul 1988 at man begynte å holde Paralympics i samme by som OL. Ideen om leker for funksjonshemmede kom etter 2. verdenskrig som et tiltak for å aktivisere krigsinvalide. Paralympics har vokst i omfang siden Roma-lekene i 1960. I 1960 deltok 400 utøvere fra 23 nasjoner. I Athen 2004 deltok ca. 3800 utøvere fra 136 nasjoner, og i Beijing Paralympics deltok ca. 4000 utøvere fra 148 nasjoner. Dette er med andre ord et megaarrangement.

Arrangementssuksess. Paralympics er i dag et elitestevne på lik linje med OL, og kinesiske myndigheter har lagt mye prestisje i et vellykket Paralympics. Både på arrangør- og på deltakersiden. Arrangementsmessig har det vært en suksess, selv om mediedekningen i Norge og andre vestlige land ikke gir inntrykk av det. Hvem ropte på positive menneskerettighetssaker før OL?

Kinesiske tiltak. I forkant av Paralympics satte kinesiske myndigheter i gang flere tiltak for å bedre tilgjengeligheten for funksjonshemmede i forbindelse med OL/Paralympics. En grunn til det er at tiltakene var et krav fra IOC, en annen er at funksjonshemmede har større aksept i Kina i dag enn før. Av forbedringstiltak ble det blant annet bestemt at alle nye bygg over seks etasjer skulle ha heis. Nye t-banestasjoner skulle også utrustes med heis. Men ikke alle intensjoner har blitt fulgt opp, og gamle hus og t-banestasjoner har ikke blitt oppgradert. Fortau tilpasset rullestolbrukere og blinde har i tillegg blitt brukt som parkeringsplasser for den stadig voksende kinesiske bilparken. Det kan også virke som om det bare var byer der man ventet stort innrykk av utlendinger som fikk mest midler til å utbedre forholdene for funksjonshemmede, og at mer fjerntliggende områder ikke ble prioritert. Man kan i den sammenheng selvfølgelig spørre om hvem som nyter godt av disse forbedringene?

Ut av skapet. Men det er ikke bare tilgjengeligheten som har vært en utfordring for de vel 83 millioner kineserne som lever med en funksjonshemning eller de funksjonshemmede som var i Kina i forbindelse med OL og Paralympics. Funksjonshemmede har lav status i Kina, og mange kinesere med funksjonshemning holder seg enten frivillig inne fordi de ikke takler alle fordommene mot dem, eller blir holdt inne av sine verger eller ”hjelpere” fordi de ønsker å ”skåne” funksjonsfriske for synet av funksjonshemmede. Dette er ikke bare et problem for Kina, men er utbredt i hele Asia. På den måten kan Paralympics bidra til at flere funksjonshemmede ”kommer ut av skapet” – bokstavlig talt.

Medaljegrossister. Til tross for at funksjonshemmede historisk sett har hatt lav status i Kina, har kinesiske myndigheter statset stort på idrett for funksjonshemmede og lagt stadig mer prestisje i å gjøre det bra på utøversiden i Paralympics. Det viser en gjennomgang av medaljeoversikten fra Paralympics i 1988 og 2008. I 1988 vant kineserne 41 medaljer (16 gull, 17 sølv og 8 bronse) og havnet på 15. plass på nasjonsrankingen, mens de i Athen 2004 kom på suveren førsteplass på rankingen med 141 medaljer (63 gull, 46 sølv og 32 bronse). I sitt eget Paralymics var kineserne helt overlegne med totalt 211 medaljer (89 gull, 70 sølv og 52 bronse). Vi får håpe at denne innsatsen kan øke statusen til funksjonshemmede i Kina.

Amerikansk forfall. Sammenlikner vi med USA – slik kineserne gjør, særlig når de gjør det bedre enn amerikanerne – har USAs posisjon som den dominerende nasjonen i Paralympics for lengst smuldret bort, selv om de i år kom på 3. plass. I årets amerikanske tropp – som har et sterkt innslag av krigsveteraner fra Irak og Afghanistan – har det vært sterk misnøye med finansieringen av den amerikanske satsingen på Paralympics. Tre utøvere har til og med gått til søksmål mot den amerikanske olympiske komité for diskriminering. De mener at de bør ha like gode stipendordninger og bonusavtaler som utøverne i OL. Storbritannia og Canada er to gode eksempler på likebehandling av utøvere i OL og Paralympics. Storbritannia kom på 2. plass på medaljestatistikken (både gull og totalt antall medaljer) i Beijing. Canada kom på en 7. plass med 19 gullmedaljer. Canada – som er det eneste vertslandet som ikke har vunnet gull i eget OL (Montreal 1976 og Calgary 1988) – er på den måten et foregangsland i paralympisk sammenheng. Det gir håp om klatring på medaljetabellen i London Paralympics 2012. Sør-Afrika derimot er et eksempel på at markedet ser nytten i å sponse idrett for funksjonshemmede. Sør-Afrika kom på 6. plass på medaljestatistikken.

OL og Paralympics. Nasjonalismen blir stadig mer framtredende i OL. At 204 av 205 mulige OL-nasjoner deltok i årets OL, er et signal om det (bare Brunei uteble fra lekene fordi de ikke hadde sendt inn akkrediteringspapirer i tide...). Dette faktum har fått stadig flere idrettsledere og politikere til å rope på statlig hjelp for å kunne hevde seg i det gode selskap. At Cato Zahl Pedersen i Norge krever mer penger i så måte er ikke overraskende. Men at amerikanerne gjør det, overrasker flere. USA var den eneste deltakernasjonen i årets OL som ikke fikk en krone i statlig støtte. Kinesernes OL-innsats var helfinansiert av det kinesiske regimet. Den samme trenden ser vi i Paralympics. Stadig flere nasjoner ønsker å hevde seg i disse lekene, og nasjoner med sterk statlig støtte gjør det best.

Statlig engasjement. Siden sponsormarkedet er dramatisk mye bedre for funksjonsfriske, vil det å hevde seg i Paralympics kreve mer målrettet innsats og økt statlig støtte. For at man skal hevde seg i Paralympics, trenger man toppidrettsmentaliteten på samme måte som i forbindelse med OL. At Kina topper medaljestatistikken (både med hensyn til antall gull og totalt antall medaljer) under årets leker – og på den måten følger opp suksessen fra Athen Paralympics – er et tydelig signal om det.

Paralympics fremmer funksjonshemmedes situasjon? Men selv om det ikke er en direkte sammenheng mellom generell behandling av funksjonshemmede og suksess i Paralympics – slik tilfellet Kina viser – kan Paralympics bidra til at den generelle situasjonen for funksjonshemmede i land der disse har lav status, forbedres. Dette er kanskje en klassisk høna-og-egget-problematikk, men som i mange andre sammenhenger trenger funksjonshemmede både gode forbilder OG økte bevilgninger for å kunne rekruttere flere og hevde seg i store mesterskap.

Medias rolle. Her tror jeg også media spiller en viktig rolle. Jeg vil hevde at Paralympics er en av de viktigste enkeltbegivenhetene i Kina det siste tiåret som setter søkelyset på funskjonshemmedes situasjon. Lekene setter et positivt søkelys på en undervurdert og nedvurdert minoritetsgruppe. Derfor er det så rart at vi ikke har sett mer av dem på tv, og at menneskerettighetsorganisasjoner ikke har brukt mer tid på Paralympics. Det er med andre ord flere aktører som må ta seg selv i nakken for å gi idrett for funksjonshemmede et bedre innhold og for å heve statusen til en nedvurdert og undervurdert gruppe idrettsutøvere.

Amnestys olympiske leker

Amnestys OL-engasjement. Hva har Amnesty fått ut av sitt OL-engasjement? Amnesty fikk mye oppmerksomhet i forkant av Beijing-OL fordi de knyttet OL til sin egen kamp for å bedre menneskerettighetene i Kina. I Norge stilte Amnesty til og med med eget kjendislag i Holmenkollstafetten som et alternativ til den olympiske fakkelstafetten. Men har Amnestys olympiske leker vært en suksess?

Ikke et angrep på Amnesty. Dette er ikke et angrep på Amnesty, men et ærlig forsøk på å drøfte om menneskerettighetsarbeid i tilknytning til Beijing-OL har hatt noe for seg og om et slikt engasjement bør knyttes til framtidige OL. I etterpåklokskapens navn våger jeg tre påstander i denne saken. For det første er det risikablet å ønske lekene til et sted for at det skal settes søkelys på menneskerettighetssituasjonen i vertslandet. For det andre er det risikabelt å bruke presisjefylte arrangementer i autoritære stater som arena og virkemiddel for å kritisere regimets politikk. For det tredje tror jeg at menneskerettighetsarbeid i tilknytning til store idrettsarrangementer har større mulighet for å lykkes hvis den rettes mot demokratiske stater enn mot autoritære og totalitære stater.

Støttet tildeling av Beijing-OL. Amnesty har hele tiden støttet OL i Beijing. Begrunnselsen har vært at OL ga en gylden mulighet til å sette søkelys på menneskerettighetssituasjonen i Kina, og at dette søkelyset ville føre til forbedringer i Kina. Men har OL så langt ført til forbedringer? Skal vi tro Amnestys egne rapporter har det motsatte skjedd. I forkant av OL ga Amnesty ut to rapporter der de evaluerte menneskerettighetssitusjonen i Kina før OL. I rapporten The Olympics countdown – crackdown on activists threatens Olympics legacy (april 2008) står det på første side at OL ikke har vært katalysatoren for menneskerettighetsreformer slik man hadde håpet og trodd. Og i rapporten The Olympics countdown – broken promises (juli 2008) leser vi faktisk at tingenes tilstand har blitt verre som en konsekvens av OL. En foreløpig konklusjon er derfor at Amnesty har gitt sin fulle støtte til et arrangement som har ført til forverring av menneskerettighetssituasjonen i Kina. Dette betyr ikke at Amnesty står ansvarlig for det som skjer i Kina, men at lekene ikke har ført til ønsket utvikling. Tar Amnesty lærdom av dette?

Det olympiske stressyndrom. Kina-forskere forteller at tilstramninger foran store arrangementer (som partikongresser og store idrettsarrangementer) er vanlig i Kina fordi man frykter at arrangementene skal kunne utnyttes politisk av forskjellige opposisjonsgrupper og at det skal bidra til ustabilitet. Dette kalles kinesisk stressyndrom. Det er derfor ikke overraskende at Kina strammet inn før OL. Dette er Kinas olympiske stressyndrom. Når vi vet at kinesiske myndigheter har omtalt OL som den viktigste begivenheten i Kina etter revolusjonen i 1949 skjønner vi at stressnivået har vært høyt i forkant av OL og at det derfor blir følsomt hvis sport og politikk knyttes sammen og brukes mot regimet. Dette er ikke et forsvar av kinesiske myndigheter, men en observasjon. I den sammenheng er det verdt å merke seg at de to ”bestemødrene” som ble arrestert og dømt til to år i omskoleringsleir fordi de ville protestere mot at de var blitt tvangsflyttet i 2001 er sluppet fri. Er stresset i ferd med å slippe taket?

Spørsmål til diskusjon. Når Amnesty (og andre menneskerettighetsgrupper) evaluerer sin olympiske innsats er det flere forhold man bør se på:

For det første om man faktisk har satt kinesiske aktivister i fare. Har kinesiske aktivister latt seg oppmuntre av Amnesty (og andre menneskerettsorganisasjoner) til å bruke OL for å fremme sin sak og på den måten blitt straffet hardt?

For det andre om Amnesty ved å koble seg til en begivenhet som mange kinesere har vært og er stolte av har fått mange kinesere som potensielt kunne bidratt til å fremme Amnestys verdier til å vende Amnesty ryggen. Hvis så er tilfelle kan det ha gjort menneskerettighetsarbeid i Kina vanskeligere.

For det tredje om man har presentert menneskerettighetsspørsmål på en nyttig måte. Ifølge Kina-forskere og -eksperter foregår det en intellektuell og politisk debatt i Kina om framtidig styreform i landet. Et bærende element i denne debatten er at endringer må skje uten at Kina blir ustabilt. De voldsomme opptøyene og den til tider ensidige mediedekningen av fakkelstafetten var derfor ikke et godt innspill til den kinesiske debatten om ytringsfrihet. Videre kan en direkte kobling mellom individuelle menneskerettigheter og et fritt Tibet ha hatt skadelig effekt på debatten om forbedring av individuelle rettigheter. I Kina kan man godt diskutere forholdet mellom kollektive og individuelle menneskerettigheter, men ikke et fritt Tibet. Kobles disse temaene sammen, legger man kanskje begge debattene døde.

Timing. Lærdommen Amnesty og andre trekker av sitt OL-engasjement bør få følger for framtidig bruk av idrettsarrangementer. Hva om Raftosiftelsen hadde gitt dalitene Raftprisen i 2010 når India skal arrangere Samveldelekene? Hadde dalitene fått mer oppmerksomhet og hadde deres situasjon bedret seg av en slik timing? Selv om dalitene fikk Raftoprisen i 2007 er det fortsatt nesten ingen i Norge (og i resten av verden?) som vet noe om denne gruppen og hvordan og hvorfor de lider. Dette var også situasjonen for Rebiya Kadeer som fikk Raftoprisen i 2004. Eksil-uighuren som kjemper for uighurenes rettigheter i den kinesiske Xinjiang-provinsen kunne også gått i glemmeboken hadde det ikke vært for Beijing-OL. På den måten har vi blitt bedre kjent med det som skjer i Xinjiang og med uighurene på grunn av OL. Men har det ført til at uighurene har fått det bedre? De voldelige anslagene i Kasghar i forkant av og under OL kan tyde på at tingenes tilstand i Xinjiang faktisk kan ha blitt verre og at enkelte uighurer begynner å bli desperate. For Kadeer har OL vært en vanskelig sak. Da hun var i Bergen i 2006 var hun sterkt for boikott av lekene. Men da hun innledet på et Kina-seminar i Bergen i vår hadde hun snudd og var kun for boikott av åpningsseremonien. Hvorfor hadde hun snudd i denne saken? Var det fordi ropet om boikott hadde ført til sterkere press på uighurene i Xinjiang? Eller var det fordi hun hadde fått råd av Dalai Lama og/eller Amnesty, som hele tiden har støttet Beijing-OL? Det er vanskelig å vite, men her er vi ved sakens kjerne: var det lurt å koble kampen mot menneskerettigheter og frihet for Tibet og andre provinser til OL?

Framtidige arrangementer. Det kommer flere internasjonale mesterskap i flere land som bryter menneskerettighetene. Ikke alle er like autoritære som Kina, men menneskerettigheter slik vi i Vesten tolker dem er ikke relative. Et menneskerettighetsbrudd er et menneskerettighetsbrudd uansett hvor de finner sted. Derfor må vi spørre: På bakgrunn av erfaringene fra Beijing-OL vil Amnesty starte målrettede kampanjer mot menneskerettighetsbrudd i forbindelse med Samveldelekene i India i 2010, fotball-VM i Sør-Afrika i 2010, fotball-VM i Brasil 2014 og vinter-OL i Russland i 2014? Eller er Beijing-OL et engangstilfelle? Dette finnes få eksempler på at press i forbindelse med store idrettsarrangementer fører til at menneskerettighetssituasjonen bedres. To eksemplene finner vi i Sør-Afrika og Australia. At Sør-Afrika ble utestengt fra den olympiske familie i 1964 og seinere ble ekskludert fra mange idretter påvirket debatten om apartheid i Sør-Afrika. At den hvite befolkningen ble forhindret fra å konkurrere i cricket og rugby bidro til apartheidstyrets fall. I Australia startet oppreisningsarbeidet for aboriginerne som et resultat av sterkt press i forbindelse med Sydeny-OL i 2000. Poenget her er at endringer skjer etter press på stater med stor eller liten grad av demokrati.

Vancouver 2010? I Vancouver i Canada har ledere for de canadiske aboriginerne mobilisert til kamp mot vinter-OL i 2010. De frykter at de må flytte fra sine hjemtrakter og at deres levemåte skal ødelegges av økt turisme som en følge av OL. Er dette en kampsak for Amnesty?

Olympiske unoter

Slagordkonkurranse. I tida framover kommer vi til å se en intens kamp for å gi Beijing-OL den mest treffende karakteristikken. Før OL fikk vi servert navn som ”folkemord-lekene”, ”smog-OL” og ”én verden, én drøm”. Etter OL kommer helt sikkert flere. IOC-presidenten Jacques Rogge har allerede startet slagordstafetten og gitt Beijing-OL karakteristikken ”eksepsjonelle leker”.

Synet på Beijing-OL. Ettermælet til Beijing-OL har så langt vært blandet. Snakker du med idrettsutøvere og tv-tittere, vil de sikkert være enige med IOC-presidenten. Tar du en prat med journalister og politiske aktivister som var i Beijing, får du sikkert en annen versjon. Det blir spennende å se om de som hadde en mening om lekene før lekene startet, har endret syn på Kina nå når lekene er over. Spørsmålene vi må stille nå etter OL er følgende: Hvordan har OL påvirket oss? Og, hva skjer i Kina etter OL?

Kina-elskere. I forkant av lekene var debatten om Beijing-OL preget av skarpe fronter. Vi hadde ”Kina-elskere” på den ene siden og ”Kina-tynere” på den andre. I tillegg hadde vi dem som ikke ønsket å koble kinesisk politikk til Beijing-OL. Blant Kina-elskerne finner du Kina-forskere eller dem som er svært interessert i Kina. Disse har fremhevet Kinas økonomiske vekst og relative forbedringer sammenliknet med det Kina vi så for 30 år siden. Blant disse tas ”det godes forstørrelsesglass” fram, og det manes til tålmodighet med hensyn til demokratisering og respekt for menneskerettighetene.

Kina-tynere. ”Kina-tynere” har brukt OL for alt det er verdt til å fremheve alt som er galt med Kina. Her finner vi to fløyer: De som ønsket OL-velkommen fordi det ville sette søkelys på Kina, og de som ikke mente at Kina fortjente OL. Amnesty International kan plasseres i den første kategorien og Mia Farrow i den andre. Her finner vi kritikk av det meste, alt fra manipulering av lysshowet på åpningsseremonien, via kritikk av kinesiske idrettsutøveres treningsforhold og undertrykking av tibetanere til kinesiske interesser i Sudan.

Krig og fred og sånn. Blant de siste finner vi kinesiske politikere og mange kinesere (vel, det er vel kanskje ikke helt riktig at politikken ikke spiller inn for disse), mange idrettsutøvere og dem som framover skal eller har håp om å arrangere OL.

Høster det man sår? Det er fristende å påstå at de mest ekstreme blant ”Kina-elskerne” og ”Kina-tynerne” blir skuffet i sitt engasjement for demokratisering og menneskerettigheter i Kina. Nesegruse beundrere av landet underbygger myndighetenes politikk og tar lite hensyn til kinesernes individuelle rettigheter. De som ytrer skarpest kritikk og knytter kinesisk politikk til Beijing-OL, kan få vanskeligheter med å nå igjennom etter OL.

Kontraproduktiv kamp? Når det gjelder det siste punktet er ett forhold meget interessant. Ifølge Kina-forskere og -eksperter foregår det en intellektuell og politisk debatt i Kina om framtidig styreform i landet. Et bærende element i denne debatten er at endringer må skje uten at Kina blir ustabilt. De voldsomme opptøyene og den til tider ensidige mediedekningen av fakkelstafetten var derfor ikke et godt innspill til den kinesiske debatten om ytringsfrihet. Videre kan en direkte kobling mellom individuelle menneskerettigheter og et fritt Tibet ha hatt skadelig effekt på debatten om forbedring av individuelle rettigheter. I Kina kan man godt diskutere forholdet mellom kollektive og individuelle menneskerettigheter, men ikke et fritt Tibet. Kobles disse temaene sammen, kan begge debattene bli lagt døde.

Sett på maken? Det er et gjennomgående trekk ved idylliseringen og demoniseringen av Kina at man i sin argumentasjon knytter Beijing-OL til tidligere leker og autoritære og totalitære regimer. Kina-elskerne henviser ofte til endringene i Sør-Korea i forbindelse med OL i Seoul i 1988, og ”Kina-tynerne” klistrer Beijing-OL til Berlin i 1936 og Moskva i 1980. Siste tilskudd i denne debatten fikk vi under OL av professor Bernt Hagtvet. Han trakk inn Bismarck og Mussolini i samme åndedrag som Kina og Beijing-OL (Bismarck og Mussolini arrangerte vel aldri OL?).

Historiske feilslutninger. Jeg mener at disse historiske analogiene bærer galt av sted på to måter. For det første fordi man ved å sidestille politiske regimer i forskjellige tidsperioder setter en stopper for en reell diskusjon om hvordan det kinesiske samfunnet faktisk fungerer og hva OL egentlig betyr. For det andre blander man sammen forskjellige problemstillinger som bør skilles fra hverandre. Diskusjonen om Beijing-OL dreier seg om tre ting: hva kjennetegner Kina som samfunn, hvorfor ønsker Kina å arrangere OL og hva kan OL føre til på lengre sikt?

Kina er annerledes. De som ønsker å se på om OL kan bidra til politisk endring, må ta hensyn til Kinas politiske karakter og den kulturelle sammensetningen. Det er også viktig å holde tunga rett i munnen når man sammenlikner Kina med andre regimer. Det er forskjell på demokratiske og autoritære regimer, og det er forskjell på autoritære regimer. Vi har autoritære regimer som styres etter religiøse prinsipper, politiske ideologier og med militære maktmidler, eller en kombinasjon av disse. Når vi vurderer hva OL betyr for Kina, er det for eksempel viktig at vi tar utgangspunkt i regimets totalitære trekk, men også at vi ikke behandler Kina som et homogent eller ensartet land. Det er stor forskjell på Beijing, Shanghai, Tibet og Xinjiang. Og selv om stadig flere kommer over fattigdomsgrensen, blir forskjellen på fattig og rik stadig større. Samtidig er den kinesiske nasjonalismen i blomstring. Myndighetene har brukt OL som et samlingspunkt for å øke den nasjonale bevisstheten, og de har aktivt brukt de olympiske idealer til å fremheve den kinesiske varianten av kommunisme.

Berlin 1936. Kinas unike karakter gjør det vanskelig å sammenlikne dagens styre med tidligere regimer. Det gjør det også problematisk å sammenlikne Beijing-OL med tidligere leker. Berlin fikk OL før Hitler kom til makten, og Hitler var i utgangspunktet motstander av lekene. Han mente at OL var for jøder og frimurere og at det derfor var umulig å arrangere lekene i et land styrt av nasjonalsosialister. Propagandaminister Josef Goebbels greide imidlertid å overtale Hitler til å arrangere OL likevel. Han mente at lekene kunne promotere det nasjonalsosialistiske prosjekt, vise den ariske rasens overlegenhet og at det ville bidra til å få tysk ungdom interessert i sport. OL skapte begeistring i Tyskland, og arrangementet hadde stor propagandaeffekt utad. Da Storbritannia valgte å arrangere sommer-OL i 1948, brukte de Berlin-OL som modell. Britene var imponert over hvor effektivt lekene hadde promotert tyske verdier. På samme måte ønsket de å gjenopprette sin internasjonale status og skape ny entusiasme i et krigspreget Storbritannia. Da London ønsket velkommen til OL i 2012 under avslutningsseremonien i Beijing, var man mer forsiktig. Det blir garantert et annet OL i London om fire år! Kina har drømt om OL i hundre år, men selv om han-kineserne hadde en sentral plass under dette OL og de forskjellige etniske minoritetene ble brukt som staffasje, kan ikke dette sammenliknes med tyskernes ariske prosjekt. Det kinesiske regimet spiller heller ikke på en offerstatus eller begrunner sine politiske motiver med hevntørst, slik nazistene gjorde i 1936.

Moskva 1980. Sovjetunionen ønsket i utgangspunktet å arrangere OL for å vise verden sosialismens overlegenhet, ikke bare for egne borgere, men også for ikke-sosialistiske land. Moskva-lekene var det første store internasjonale arrangementet som ble arrangert i Sovjetunionen, og det var store forventninger til lekene. Den massive boikotten av Moskva-OL var tung å svelge for det sovjetiske regimet, og ideen om at lekene skulle vise Vesten sann sosialisme feilet. Det er vanskeligere å måle effekten innad i Sovjetunionen. Sovjetiske medier fremstilte boikotten som et bevis på sosialismens overlegenhet og Vestens aggressive karakter. Diskusjonen om man skulle boikotte Moskva-OL eller ikke, ble også fremstilt som et bevis på at Vesten var splittet og derfor svekket.

Der Sovjetunionen skulle vise omverdenen sin overlegenhet, skulle Kina vise et utviklingsland i vekst. Ambisjonsnivået til Kina er mindre, den internasjonale konteksten er annerledes, og derfor bør prosjektet vurderes på en annen måte enn OL under den kalde krigen.

Seoul 1988. Det er også flere ulikheter (enn likheter) mellom Seoul i 1988 og Beijing i 2008. Som vi vet falt det autoritære regimet i Sør-Korea noen måneder før sommer-OL. Det samme har mange ønsket skal skje i Kina som et reusltat av OL. Men dette er et lite sannsynlig scenario. For det første er de politiske omgivelsene veldig forskjellig. Den kalde krigen er over og Kina har på mange måter gått klar av demokratiseringsbølgen som fant sted i Øst- og Sentral-Europa på 1980-tallet. Denne forskjellen har på den ene siden gitt grobunn for stadig økende kritikk av kinesisk politikk, men samtidig at Kina har vist seg robust mot slik kritikk. Det koreanske regimet var veldig skjørt, det hadde lite legitimitet og OL ble derfor en liten tue som bidro til å velte et lite lass. Kina har til sammenlikning større folkelig legitimitet samtidig som regimet har vært svært effektivt til å slå ned all form for politisk opposisjon. Store deler av den intellektuelle eliten er i dag også tilhengere av en sterkere stat, ikke bare for å opprettholde den politiske stabiliteten, men også for å ha kontroll på økonomien. Mange ser vel også med skrekk på utviklingen i Russland etter Sovjetunionens fall. For det tredje, og kanskje det mest åpenbare, er forskjellen i størrelse og betydning. Det skal mer til for å utfordre Kina i dag enn Sør-Korea på 1980-tallet.

Absurd. På mange måter har disse lekene vært eksepsjonelle. Arrangementsmessig har de vært en stor suksess. For oss i Vesten har det også vært en absurd forestilling: at man ikke er pen nok til å synge på åpningsseremonien, at politiske aktivister blir kjørt til foto-session på Kentucky Fried Chicken før de blir sendt i arresten (kan tenke meg at ledelsen i KFC er fornøyd med denne strategien!) – og at kineserne har tvangsflyttet mer enn en million innbyggere for å gi plass til de fantastiske arenaene, er mildt sagt spesielt.

Spådommer. Det er vanskelig å spå hvordan disse lekene vil prege Kina i framtiden. Kanskje har spåkonene og -mennene på Dagbladets annonsesider et svar? For oss vanlige dødelige, uten evne til å gripe inn i kinesisk politikk, blir dette leker i venting. Betydning vil OL få for Kina, men kanskje ikke slik vi forventer.

Olympiske unoter. På ett område er jeg imidlertid sikker på at OL vil få sitt etterspill. Flere av versjonene av nasjonalsangene som Beijing-filharmonien spilte inn, viser seg å være plagiater. Den amerikanske og tyske versjonen tilhører i hvert fall en amerikansk komponist som ikke har fått royalties for sine arrangementer. Dette kan bli den første kampen om kinesiske piratkopier. Var det noen som sa olympiske unoter?

Og vinneren er...?

Gull er tull? Godt over halvveis i OL er USA og Kina på toppen av medaljestatistikken. For USA og Kina (og Russland) er OL fortsatt en arena der man skal vise stormaktsmuskler. I dette OL har Kina som hovedmål å slå USA. Gjør de ikke det er OL mislykket. Denne kampen har allerede fått Kina og USA til å krangle om hvordan man skal lese og tolke tabellen. Kina ønsker kun å telle gull, mens USA ønsker å telle alle medaljene. I denne saken støtter Russland USA. Kineserne hevder at ett gull slår tusen sølv. Amerikanerne og russernes argument er at et lite land som vinner ett gull ikke er bedre enn et land som vinner flere sølv- og bronsemedaljer. Så langt leder Kina-gullstatistikken og USA leder medaljestatistikken.

Uoffisiell statistikk. I denne saken er IOC, som i mange andre saker, ikke helt enig med seg selv. I følge det olympiske charter skal det i OL ikke lages medaljestatitsikk og det skal ikke føres statistikk over nasjonenes prestasjoner. Det som er tillatt er at det skal lages lister over utøvernes prestasjoner. Til tross for dette innførte IOC i 1992 medaljestatistikk. IOC hevder at dette ikke er et brudd på charteret fordi dette er en såkalt uoffisiell liste. Det gjør ikke situasjonen mer oversiktlig. Og den gir rom for tolkninger.

Sølv er gull. Rangering av nasjoner startet i 1924. Før det ga man fem poeng for førsteplass, tre for andreplass og ett for bronse. I dag får de seks første olympiske poeng på en skala fra 6-1. En opplysning i den sammenheng er at i de første lekene fikk vinneren ikke gullmedalje, men sølvmedalje. Det var fordi prisen på sølv var høyere enn gullprisen. I dag heller IOC, selvfølgelig uoffisielt, mot gullstandarden som kineserne forsvarer.

Ny regnemetode. Kranglingen om hvem som vinner OLs maratontabell fikk den australske forskeren Simon Forsyth til å regne ut nasjonsrangeringen på alternative måter (den egentlige årsaken var at han hatet å høre at USA alltid var vinneren!) Han bruker fire mål: antall gull per milliard i bruttonasjonalprodukt, antall medaljer per milliard i bruttonasjonalprodukt, antall gull per innbygger og antall medaljer per innbygger. Disse måtene å regne ut rangeringen på gir helt andre stormakter enn USA og Kina. I dette OL (regnet ut i fra medaljefordelingen på fredag) er Mongolia det landet som topper tabellen over antall gull per milliard i bruttonasjonalprodukt. Jamaica ligger på andre og Georgia på tredje. På den lista er Norge på 28. plass. Ser vi på antall medaljer og bruttonasjonalprodukt var Kirgisistan soleklart i tet, fulgt av Armenia og Togo. Her ligger Norge helt nede på en 44. plass. Ser vi på gull i forhold til befolkningsstørrelse vet Slovakia på topp, fulgt av New Zealand og Georgia. Norge var på 8. plass. Når det gjelder lista over antall medaljer per innbygger er Armenia, Slovenia og Australia på topp. Her er Norge på 6. plass.

Bahamas ruler. I Atlanta i 1996, Sydney i 2000 og Athen i 2004 tronet Bahamas eller Tonga øverst på alle listene som regnet ut i forhold til folketall, mens Georgia er en stormakt når vi regner i forhold til bruttonasjonalprodukt. Norge kommer alltid langt opp på listene som regner ut i forhold til folketall, mens vi dumper langt ned når vi tar utgangspunkt i vår økonomiske status.

Pragmatisme. Er dette bare tull? Både ja og nei. Verden går videre selv om vi ikke gjør det så bra i OL. Snakk med britene som alltid har store forventninger til seg selv, og som alltid finner gode unnskyldninger for slett innsats etter OL (i år ser det imidlertid ut som britene kommer til å gjøre det bra). På den andre siden har nasjonalismen blitt stadig viktigere i OL. Både for dem som arrangerer lekene og for dem som deltar. At det ikke forekommer boikotterl lenger er et tegn på det. Det blir derfor viktigere å hevde seg i OL. Og når det ikke er offisielle regler for å regne ut suksess og de uoffiselle reglene gir et tolkningsmangfold, kan det være fristende for enkeltnasjoner å velge egne måter å omregne egne prestasjoner i. En slik logikk kjenner vi igjen for eksempel når vi snakker om norsk bistandspolitikk. Norge er ikke landet som gir mest i kroner og øre i bistand, men regnet ut i forhold til hvor mange som bor i Norge er vi helt i toppen, liker vi å si.

Bronse delt på antall volvoer? Det kommer til å være debatt om dette helt til IOC tar en endelig avgjørelse på spørsmålet og bestemmer seg for hva som skal være de offisielle reglene. Når dette OL er over kommer både USA og Kina til å utrope seg som vinnere av OL. Vi får helt sikkert høre at Norge gjorde det bra sett i forhold til folketall. Og skulle Sverige fortsette å skuffe kommer det helt sikkert en ny regnevariant. Antall medaljer i forhold til hvor mye olje som blir produsert?

Taiwans viktige kamp

Kina og den olympiske bevegelse. Kinas tilknytning til den olympiske bevegelse har hele tiden vært dominert av konflikten med Taiwan. Fra den kommunistiske revolusjonen i 1949, da Mao tok makten og Chiang Kai-shek flyktet til det som i dag er Taiwan – men som i OL konkurrerer under navnet Kinesisk Taipei – og til i dag har det vært bitter strid mellom Folkerepublikken Kina og Taiwan, både på og utenfor idrettsbanen. Den olympiske rivaliseringen kan nå sitt klimaks på fredag. Da møtes Taiwan og Kina til baseballkamp. Og her er Taiwan favoritter. Uansett utfall av kampen kan Kina framstå som vinner.

Kinesisk protest. Folkerepublikken Kina var med i OL for første gang i Helsingfors i 1952, men trakk seg i protest fra den olympiske bevegelse i 1958 blant annet fordi Taiwan – under navnet Formosa – fikk lov til å delta i OL i Melbourne i 1956. Kina ble først tatt opp i IOC igjen i 1979 og har etter det deltatt i alle OL siden Moskva-OL i 1980. Etter forsoningen mellom Kina og USA på begynnelsen av 1970-tallet – blant annet gjennom det mye omtalte pingpong-diplomatiet – har ikke Kina vært interessert i å ekskludere Taiwan fra den olympiske bevegelse. Fra da av har Kina behandlet Taiwan-spørsmålet som én stat – to nasjoner – slik IOC også gjør det.

Men konflikten mellom Kina og Taiwan har allikevel preget opptakten til årets leker i Beijing.

Fakkelstaffetten. Det kanskje tydeligste eksemplet på konflikten mellom Kina og Taiwan før årets leker fikk vi se da programmet for fakkelstafetten ble lagt fram. Etter mye fram og tilbake nektet Taiwan å ta imot fakkelen fordi ruten slik den var lagt opp ga inntrykk av at Taiwan var en kinesisk provins. Det gikk ikke Taiwan med på.

OL-våpenhvilen. Konflikten kom også tydelig fram da OL-våpenhvilen (the Olympic Truce) ble vedtatt i en resolusjon i FNs generalforsamling i oktober i fjor. Etter 1993 har hver OL-arrangør henstilt til det internasjonale samfunnet om å innføre våpenhvile i forbindelse med lekene, og hver gang har FN vedtatt en resolusjon som støtter prinsippet om en slik våpenhvile. Resolusjonene har ikke vært gjenstand for avstemning, men et økende antall nasjoner har støttet våpenhvilen hver gang forslaget har kommet opp. I 1993 var det 121 medlemsstater som gjorde dette. Før OL i Torino i 2006 stilte alle medlemslandene seg bak resolusjonen (da hadde FN 191 medlemsland). Det var første gang i FNs historie at en resolusjon har fått tilslutning fra alle medlemsstatene. Det er vanskelig å bedømme om medlemsland har stilt seg bak forslaget fordi de har ment at det har vært for viktig til å avstå, eller at forslaget har vært av så marginal karakter at det ikke har kostet noe politisk å stille seg bak forslaget.

Resolusjonen før årets leker er allikevel spesiell. For det første er tilslutningen til årets våpenhvile lavere sammenliknet med de to foregående lekene. I år var det 183 medlemsland som støttet våpenhvileresolusjonen. Det betyr at ni land avsto (i dag er det 192 medlemsland). Det hender ofte i FNs generalforsamling at medlemsland enten ikke har kapasitet til å henge seg på alle resolusjonene eller at de simpelthen glemmer å slutte seg til dem. Det har neppe skjedd denne gangen: De ni landene som avsto fra å skrive under på resolusjonen, anerkjenner nemlig Taiwan som egen stat. De er med andre ord i opposisjon til Kina, og det ser ut til at dette kommer til uttrykk i denne saken.

Cricket-diplomati. Selv om flertallet av de 24 landene som anerkjenner Taiwan har skrevet under på våpenhvileresolusjonen, virker det lite tilfeldig at Kiribati, Malawi, Marshalløyene, Nauru, Paraguay, Saint Kitts & Nevis, Sao Tomé & Principe, Salomonøyene og Tuvalu ikke har skrevet under. Vi vet at Kina og Taiwan blant annet konkurrerer om gunsten til flere land i de vestindiske øyer ved å tilby nye cricketanlegg. At flere av landene i denne 9-landsgruppen har fått idrettsanlegg av Taiwan, kan være en av årsakene til at Kina ikke fikk full pott denne gang.

Og vinneren er Kina! Idrettsstormakten Kina leder allerede medaljestatistikken i OL, og mye tyder på at Kinas verste politiske rivaler, USA og Japan, havner bak dem på listen når OL er slutt. Taiwan kommer ikke til å prege medaljestatistikken denne gangen heller, men kan allikevel ta en viktig seier hvis de slår Kina på baseballbanen. Skulle imidlertid Kina komme likt med USA på medaljestatistikken, skal du ikke se bort fra at Kina vil regne inn eventuelle taiwanske medaljer (i tillegg til eventuelle medaljer Hong Kong tar). Det betyr at uansett hvordan Taiwan gjør det under Beijing-lekene, vinner Kina...

OL – hvem kjemper mot hvem?

Hvem representerer hvem? Georgia slo Russland i sandvolleyball på onsdag. Dette blir sikkert slått stort opp i georgisk presse. I den leiren har seieren stor symbolsk verdi og passer inn i ordtaket om at sport er krig med andre midler. I Russland ser man på dette tapet med andre øyne. Sandvolleyball er ingen prestisjeidrett og at det georgiske laget besto av ”leiesoldater” fra Brasil, gjør det lett for Russland å harselere over at Georgia må ha hjelp utenfra for å stå oppreist. Nå skal jeg la krig og sport ligge og heller konsentrere meg om fenomenet med ”leiesoldater” i idrett. Vil vi i framtiden ha OL der nasjon kjemper mot nasjon?

Begynnelsen. Sportens rolle i politikken har endret seg siden det første OL i Athen i 1896 og til årets leker i Beijing. De første lekene var preget av utøvere som hadde ressurser til å sette av tid til trening, tilfeldigvis var i nærheten av stedet hvor OL ble arrangert eller som hadde kontakter i de organene som plukket ut utøverne. Det var forbundet med relativt liten prestisje å delta i OL, og i enkelte øvelser kunne det hende at finalen ble vunnet på walkover. Mange idrettsutøvere prioriterte også andre konkurranser som gikk samtidig med OL.

Kald krig. Under den kalde krigen ble OL viktigere som politisk kamparena. Da ble OL en arena for ideologisk krigføring mellom kommunistiske stater og demokratiske stater. For land som Sovjetunionen og DDR ble OL en arena der de kunne vinne stormaktsstatus. Antall medaljer – og da særlig gull – ble omregnet til politisk kapital. Ved siden av våpenkappløpet på denne tiden startet også dopingkappløpet.

Nasjonalismen overtar. Etter den kalde krigen har OL blitt mer preget av nasjonalisme. Nasjoner som ønsker anerkjennelse på den internasjonale arena, har FN-medlemskap og tilknytning til IOC øverst på listen av politiske mål. Prioriteringsrekkefølgen er noen ganger uklar. Til opplysning kan det nevnes at det er 205 nasjonale olympiske komiteer og 192 FN-nasjoner. For land som Montenegro – som er med som selvstendig nasjon for første gang i dette OL – er lekene det endelige beviset på at de nettopp er en selvstendig nasjon. Og Kosovo har allerede startet kampen for å delta i neste OL. Øst-Timor fikk delta i Sydney-OL i 2000 før de ble anerkjent som FN-land. Osv.

Nasjonalismen endrer seg. Men nasjonalismen som preger dagens OL er også forskjellig fra den vi så tidlig på 1990-tallet. Det er ikke lenger nok å delta; det er også viktig å synes på medaljestatistikken. Det har ført til at flere og flere utøvere bytter pass. Land som tradisjonelt er svake på idrettsbanen, gir statsborgerskap til utøvere fra andre land, og ofte er disse utøverne kapable til å vinne medaljer. Atletene på sin side kan ha forskjellige motiver. Enten skifter de statsborgerskap for å være sikre på OL-plass eller de gjør det av velferdsgrunner (bedre økonomi, familiehensyn, bedre treningsforhold osv.). At Georgia stiller med to brasilianere i sandvolleyball, viser med all tydelighet denne utviklingen.

Sidebytte. Men vi ser mange flere eksempler på denne utviklingen i dette OL. I Norge var det en viss debatt om Jaysuma Saidy Ndure skulle få representere Norge. Han har tidligere løpt for Gambia, og det gambiske forbundet måtte overtales for at han skulle få delta i årets leker. På tirsdag vant Benjamin Boukpeti fra Togo bronse i kajakkslalom. Han har vært i Togo kun én gang og tok togolesisk pass da han skjønte at han ikke kom med på det franske OL-laget (hans mor er fransk og faren fra Togo). Basketballspilleren Becky Hammon spiller for Russland. Hun har ingen familieforbindelser til landet, men tok russisk statsborgerskap for å spille for Russland fordi hun ikke ble garantert plass i den amerikanske troppen (hun spiller daglig profesjonell basket i CSKA Moskva). Saif Saaed Shaheen (tidligere Stephen Cherono) løp tidligere for Kenya, men representerer i dag Qatar. Bernard Lagat vant 1500 meter i Athen for Kenya, men løper i dag for USA. De to andre amerikanerne som deltar på 1500-meter i Beijing er fra Mexico og Sudan. Den amerikanske triatlonkjemperen Matt Reed er egentlig fra New Zealand og skal i sin øvelse konkurrere mot sin bror som representerer New Zealand. Turneren Oxana Chusovitina har representert Samveldet av uavhengige stater (SUS) (1992), Usbekistan (1996, 2000 og 2004) og representerer i år Tyskland. Jun Gao representerte Kina i bordtennis i 1992 (hun tok sølv i double). Beijing-lekene blir de tredje som amerikansk statsborger. Jessica Harrison deltar for Frankrike i triatlon, hun er egentlig fra England.

Dette er bare noen eksempler, men viser en tydelig trend i utviklingen av internasjonal toppidrett.

Nytt fiendebilde? Hvilke konsekvenser kan denne utviklingen få? Det er flere måter å nærme seg dette spørsmålet på. For det første ser vi i mange av disse tilfellene at utøvere som skifter pass, blir svært upopulære i landet de forlater. Shaheen har f.eks. fortsatt vanskeligheter med å komme inn i Kenya når han skal besøke venner og familie. Øker fiendtligheten mellom ”avsender” og ”mottaker”, kan vi se en utvikling mot nye konfliktlinjer i idretten: Ikke bare skal vi slå naboen eller våre politiske fiender, vi må også holde et øye med dem vi har fått utøverne fra.

Hva er en nasjon? For det andre skaper dette en debatt om hvordan vi definerer nasjonen og hva vi representerer når vi deltar i mesterskap som OL. Den brune versjonen i denne debatten så vi da det ble kjent at Ruth Kasirye skulle bære det norske flagget under åpningsseremonien i Beijing-OL. Hun er opprinnelig fra Uganda. I enkelte nettfora var det da noen som mente vi burde boikotte Norge i OL og heller støtte Sverige eller Danmark fordi hun ikke var norsk. Begrunnelsen for å la henne være flaggbærer var at hun representerte det nye Norge og var nordmann god som noen. Dette er en debatt jeg tror kommer til å tilta, og konfliktlinjen kommer til å gå mellom dem som mener at landet skal representeres av etniske borgere, og dem som mener at statsborgerskap er nok. Kommentarene til de russiske sandvolleyballspillerne illustrerer dette poenget godt.

Nye stormakter? For det tredje kan vi se store endringer på medaljestatistikken. Nye nasjoner vil hevde seg, og gamle stormakter vil falme. USA er et land som kan være utsatt for fall. Veldig mye av idrettsutvikling i USA foregår på amerikanske colleger. Der rekrutterer man de beste utøverne fra inn- og utland. Som et resultat av kampen mot terrorisme har det vært en dramatisk nedgang i tallet på utenlandske studenter til USA. Dette fordi det har blitt så strengt å komme inn i landet. Det kan på sikt få betydning for amerikansk idrett. Arabiske land med pungen full og et behov for å fjerne fokus fra menneskerettighetsbrudd kan søke suksess på idrettsbanen, og nye land med sterkt behov for mediedekning er kandidater til å klatre oppover på rankinglistene.

Individualisering? For det fjerde kan denne utviklingen føre til en individualisering av mesterskap. Det vil si at nasjonene blir mindre og mindre viktig og at individer og/eller idrettsklubber får mer plass. I framtiden vil kanskje Ndure representere BUL og ikke Norge? I fotballfamilien har vi sette tegn på en slik dreining. Der har det lenge vært strid mellom mektige fotballklubber, FIFA og IOC om profilerte spillere skal delta for sine nasjoner i OL eller ikke. FC Barcelona vil for eksempel at Lionel Messi skal reise tilbake til Spania for å spille for klubblaget sitt og ikke for OL-laget til Argentina. Resultatet av en slik krangel kan enten være at fotball blir tatt av OL- plakaten eller at OL blir en konkurranse mellom ulike klubber – en fireårig global sommerversjon av Champions League.

Kjør debatt! Det er ikke lett å si noe om hvordan OL vil utvikle seg og om nasjonene vil få mindre plass i OL. Det som er sikkert er at debatten om nasjonalismen under OL er god eller dårlig vil fortsette og at politiske strømninger vil påvirke denne debatten. Både på godt og vondt.