Olympisk stressyndrom

Kinas olympiske stressyndrom. Kina-forskeren Koen Wellens gjorde meg oppmerksom på begrepet Olympisk stressyndrom. I korte trekk betyr olympisk stressyndrom at kinesiske myndigheter har iverksatt tiltak i forkant av OL som de ellers ikke ville ha gjort hadde det ikke vært for OL. Forberedelsene til OL har blant annet ført til at kinesiske myndigheter har stoppet eller utsatt prosesser for forbedringer av menneskerettigheter på grunn av OL. Amnestys rapport om at menneskerettighetssituasjonen har blitt verre på grunn av OL er et olympisk stressyndrom. For Kina er det viktig at OL ikke skaper ustabilitet. Derfor har regimet vært mer på vakt enn vanlig overfor dissidenter og opposisjonelle som ønsker å dra politisk nytte av OL.

Det er viktig at vi vurderer menneskerettighetssituasjonen i Kina på kort og lang sikt. Sammenligner vi dagens Kina med situasjonen for 30 år siden har mye blitt bedre. Men for dem som sitter fengslet uten begrunnelse og rettferdig rettergang er dette en fattig trøst. For dem er det bare rettferdighet på kort sikt som gjelder. Olympisk stressyndrom må altså tolkes i et korttidsperspektiv.

Men det er ikke bare kinesiske myndigheter som har dette syndromet. De fleste aktører som engasjerer seg i OL-debatten lider av olympisk stressyndrom. Her er noen eksempler.

IOC. For IOC er det snakk om alvorlig stressyndrom. IOC har på den ene siden overvurdert sin egen evne til å påvirke kinesiske myndigheter ved å si at IOC og OL vil bidra til et bedre Kina. Samtidig har organisasjonen brukt mye lungekapasitet på å si at det ikke er en politisk organisasjon og derfor ikke har mulighet til å tilnærme seg Kina slik statlige myndigheter kan. Menneskerettighetsorganisasjoner har også overvurdert IOCs makt og anklaget organisasjonen for ikke å holde ord i kampen for bedre menneskerettigheter i Kina. Det har fått IOC til å argumentere for at det har fått gjort mer enn mange stater har fått til i Kina. IOC har blitt stresset til å innta forsvarsposisjon og angrepsposisjon i en og samme sak! Beijing-OL vil helt sikkert føre til en filleristing av IOC som organisasjon og utarbeidelse av nye kriterier for tildeling av OL.

Menneskerettighetsorganisasjoner. Lidelsen til menneskerettighetsorganisasjonene er at de (kanskje) har knyttet sitt arbeid til en arena som de kanskje ikke burde ha gjort. Sjelden har menneskerettighetsorganisasjoner vært så engasjert i et idrettsarrangement. Og aldri har så mange aktivister støttet OL i et autoritært styre. Begrunnelsen har vært at OL i Kina er en gyllen mulighet til å sette søkelys på Kinas menneskerettighetssituasjon. Det er derfor et paradoks at Amnesty, som har vært en av OLs ”høyeste beskyttere” gir ut en rapport i forkant av OL som sier at det de trodde på, og fortsatt tror på, ikke stemmer.

Grovt sett kan vi dele menneskerettighetsaktivister inn i to hovedkategorier. Den argumenterende engasjerte og den aggressivt konfronterende. Amnesty tilhører den første, mens radikale (vestlige) Tibet-aktivister og organisasjoner som Reportere uten grenser tilhører den siste kategorien. De aggressivt konfronterende aktivistene har fått mest oppmerksomhet under den olympiske fakkelstafetten, og det er dem kinesiske myndigheter har bitt seg merke i. Det er et kjent fenomen at få kan ødelegge for mange. Det er også tilfelle her. De aggressive ødelegger for dem som bruker fredelige midler. Det betyr at alle menneskerettighetsorganisasjoner kan få større problemer med å nå fram til kinesiske myndigheter i tiden som kommer. Det bør også skape en debatt om OL har vært riktig arena for menneskerettighetsspørsmål og om virkemidlene man har brukt i forkant av OL:

Vanlige kinesere. For mange kinesere dreier syndromet seg om at de beskytter og forsvarer OL (og kinesiske myndigheter) på en måte de ellers ikke ville ha gjort. De fleste kinesere er stolte av OL. Stoltheten er en kombinasjon av myndighetenes effektive promotering av de olympiske idealer og den olympiske ide, og økt kinesisk nasjonalisme. Truslene om boikott av OL og sabotasje av fakkelstafetten i Vesten har bidratt til å forsterke kinesisk nasjonalisme, ikke bare i Kina, men også hos den kinesiske befolkningen utenfor Kina. Tilsvarende utvikling ser vi i Iran der massivt vestlig press mot Irans atomvåpenprogram bidrar til å gi det iranske regimet større legitimitet i befolkningen enn det ellers ville ha fått. Stikk i strid med det som var hensikten.

Vestlig media. I sin iver etter å kritisere det kinesiske kommunistregime har flere medier brutt med egne prinsipper om redelighet og objektivitet. Det har skjedd på tre måter. For det første har noen nyhetskanaler kryssklippet reportasjer slik at bilder fra f.eks. Nepal blir framstilt som hendelser i Tibet. Det finnes ikke mange eksempler, men det har skjedd. Uansett, er det ikke bra. For det andre har de fleste medier nesten utelukkende fokusert på de aggressive angrepene på den olympiske fakkelstafetten og Kina og svært lite på det fakkelstafetten skal symbolisere. Det har naturlig nok satt sinnene i kok hos kinesiske myndigheter. Videre har det tatt oppmerksomheten bort fra andre politiske saker som kunne vært fokusert på. Fakkelstafetten har f.eks. vært innom Kasakhstan, Pakistan og Nord-Korea. Hvorfor har ikke menneskerettighetsbruddene i disse tre landene fått mer oppmerksomhet? For det tredje har mange journalister aktivt tatt del i Kina-kritikken og i aksjonene mot blant annet fakkelstafetten. Aksjonene til Reportere uten grenser er et eksempel. Det har satt spørsmålstegn ved journalisters objektivitet og kan ha ført til en tøffere hverdag for journalister i Kina, både kinesiske og utenlandske.

Selv om kinesiske nyhetsmedier er mer ytterliggående enn vestlig media, rettferdiggjør ikke det dårlig, ukorrekt og aksjonspreget nyhetsformidling fra Vesten. Snarere tvert i mot. Skal man kritisere Kinas brudd på blant annet ytringsfriheten er det viktig at kritikken ikke baseres på feil og aggressiv adferd. Selv om det er begått relativt få overtramp er det stor sannsynlighet for at overtrampene kommer til å bli brukt av kinesiske myndigheter neste gang de blir kritisert for sine overtramp.

Kjendiser. Kjendisene er de som har vært mest aktive for å få til en boikott av Beijing-OL (Mia Farrow, Steven Spielberg, Paul McCartney, Uma Thurman m.fl.). Aktiviteten er en del av et stadig voksende kjendisdiplomati. Kjendisdiplomati er ikke noe nytt. Danny, Kaye, Audrey Hepburn, Liv Ullmann og Peter Ustinov brukte alle sin kjendisstatus til å fremme veldedige og humanitære saker. Det har også Lady Diana, Bob Geldof og Bono gjort. Men kjendisdiplomatiet har endret seg fra å dreie seg om representasjon av humanitære organisasjoner, til å fremme kritikk av veldedig og humanitær politikk, til å fremme egne hjertesaker. For mange kjendiser har OL i Kina vært en gyllen mulighet til å promotere sine hjertesaker. Richard Gere og hans engasjement for Tibet har kanskje vært det mest vellykkete, sett fra Tibetaktivisters ståsted.

Mange av de mest profilerte kjendisene er ikke særlig interessert i sport, men bruker OL kun til å fremme sine egne synspunkter. Det kan bli et problem. For det første kan man beskylde kjendisene for kun å mele egen kake uten å bry seg om hva effekten av engasjementet vil bli. For det andre kan det slå tilbake på dem selv. Hva om store miljøorganisasjoner begynner å demonstrere utenfor U2-konserter i protest mot U2s enorme strømforbruk og miljøfiendtlig reisevirksomhet?

Vestlige politikere. Politikeres engasjement ligner på mange måter kjendisenes engasjement. De hiver seg på OL-bølgen. Men på et område kan politikernes engasjement, eller snarere unnfallenhet, få alvorlige konsekvenser. Det er i kampen mot terrorisme. Alle som deltar i OL vil at leken skal være sikre. Det har åpnet for salg av ny militær- og overvåkningsteknologi til Kina. Dette har skjedd med åpne øyne uten at man har tenkt over hva denne teknologien kan brukes til etter OL. Hvis man var bekymret for overvåkning i Kina før OL kan det være grunn til større bekymring etter OL.

Sponsorer. Under avslutningsseremonien av fakkelstafetten i London i mars takket den kinesiske representanten IOC-president Jacques Rogge og Coca Cola for et vellykket arrangement. Etter det har Coca Cola forsøkt å gjøre seg usynlig under fakkelstafetten. Flere av IOCs hovedsponsorer har ligget lavt i terrenget på grunn av bråket under fakkelstafetten. De frykter for sitt rykte og har måttet vurdere sin tilknytning til OL og IOC. Vi aner også her et visst stressnivå hos sponsorene for hva OL kan bety for dem i framtiden.

Kan syndromet kureres? For utøverne vil olympisk stressyndrom aldri forsvinne. Noen vil dope seg for å bli best, andre yter over evne og vinner gull. Og så lenge det er OL vil olympisk stressyndrom eksistere. Men det går an å dempe symptomene. En måte å gjøre det på er å ha realistiske forventninger til OL. En annen er å endre tildelingskriteriene for OL. Dum Dum Boys sang en gang at det er en kur for alt. Det er en sannhet med modifikasjoner.

Trøbbel i Sotsji

OL-problemer. Dem som tror at bråket rundt Tromsø-OL er enestående, tar feil. I Sotsji, som skal ha vinter-OL i 2014 tårner problemene seg opp, og snakket om at de kanskje ikke greier å ferdigstille byen til OL har allerede startet.

IOC i Sotsji. Denne uken har en IOC-komité vært på besøk i Sotsji for å se hvor langt russerne har kommet i forberedelsene. Sotsji-OL er et russisk prestisjeprosjekt som skal bidra til positivt fokus på Russland. Den politiske prestisjen i disse lekene så vi tydelig da Vladimir Putin personlig engasjerte seg for å få OL under IOCs kongress i Guatemala i juli 2007. Sotsji fikk OL takket være hans innsats. Det har derfor vært viktig å gi IOC et godt inntrykk av forberedelsene.

Potemkin-kulisser? I forkant av IOC-komiteens besøk dro derfor Russlands statsminister Viktor Zubkov til Sotsji for å orientere seg om situasjonen og for å forberede sitt møte med IOC-delegasjonen. Han hadde følge av den russiske visestatsministeren, Dumaens leder og flere regjeringsmedlemmer. Det er uklart hva slags strategi de russiske politikerne brukte, men komiteens leder Jean-Claude Killy hadde for det meste godord å si om utviklingen i Sotsji, selv om han erkjente at Sotsji sto overfor store utfordringer. Om dette bare var høflighetsfraser fra en betenkt observatør eller en uttalelse fra en gjest lurt av russiske Potemkin-kulisser er usikkert. Det som er sikkert er at Sotsji sliter med store problemer for å få i stand OL.

Surprise, surprise! Tidligere denne måneden forlot lederen for Olimpstroi, organisasjonskomiteen for Sotsji-OL, Semyon Vainshtok (tidligere leder for den statskontrollerte rørledningsmonopolisten Transneft) til fordel for Sotsji-ordfører Viktor Kolodyazhny. Før han gikk av leverte Vainshtok et ”memo” til president Vladimir Putin der han kommer med sine bekymringer for OL-forberedelsene. I følge russiske aviser dreier problemene seg om følgende:

• Det er usikkert om man kan bygge arenaene der det i utgangspunktet var planlagt fordi man ikke har gjort gode nok geologiske undersøkelser av landmassene.
• Man må bringe inn 180000 arbeidere utenfra for å få ferdig alle byggeprosjektene som er planlagt. Det vil øke befolkingen med 1/3 og ingen vet hvor arbeiderne skal bo.
• Alle landområder som skal huse OL-anlegg må kjøpes fri. Kostnaden er beregnet til ca 20 milliarder kroner. Dette er like mye som det Tromsø 2018 trenger i statsgaranti for å sikre et helt OL i 2018. I Russland holder ikke det en gang til å frigi områdene for bygging av OL-anlegg.

Prespektiver. Fokuset på Stensbøls selvbilde og Tromsø 2018s koblinger til innsidedømte Rune Brynhildsen blir småtterier i forhold til problemene som tegner seg over Krasnodar. Perspektiver er viktig når man skal rydde opp i egne problemer.

Ny jobb for Hareide? (oppdatert 28. mai 2008)

Fotballskoler på Haiti? Hva om Norge inngår samarbeid med Brasil om fotballskoler på Haiti? Og hva om Åge Hareide leder prosjektet? Og hva om Alanzinho blir norsk?

Norge til Haiti? Det er usikkert om Norge kommer til å sende norske soldater eller politimenn til Haiti. Det er vanskelig å vite hva som var grunnen til at norske myndigheter i det hele tatt ønsket å dra dit. En grunn kan være at Norge er i desperat jakt etter å komme seg inn i FN-operasjoner igjen. Norge har de siste årene nedprioritert oppdrag i blå hjelmer til fordel for NATO-ledete operasjoner. Det er selvfølgelig betenkelig ettersom Norge ønsker å stå fram som FNs høye beskytter. En annen grunn kan være at Norge ønsker et tettere samarbeid med Brasil. Dagens FN-operasjon på Haiti, MINUSTAH, blir ledet av en brasiliansk general og siden 2004 har Brasil hatt lederansvaret for operasjonen. Engasjement på Haiti kan bidra til økt og tettere samarbeid mellom Brasil og Norge. Også på fotballbanen.

FN-operasjoner på Haiti. Dagens FN-operasjon på Haiti er den femte i rekken siden 1993 (UNMIH 1993-1996, UNSMIH 1996-1997, UNTMIH 1997, MIPONUH 1997-2000, MINUSTAH 2004-2008). Nepal (1261), Brasil (1217), Uruguay (1149) og Jordan (1069) står for de største styrkebidragene (både militær og politi) på Haiti i dag. Skulle Norge stille med tropper på Haiti er det første gang at Norge deltar i FN-operasjoner på den karibiske øya. Det kan stilles spørsmål om hvor store militære styrker som trengs på Haiti. Det er ingen krig på Haiti, men stor sosial uro, høy kriminalitet og mye vold. Det kan derfor argumenteres for at Norge istedenfor soldater bør sende politimenn. I det hele tatt er det behov for alternative innfallsvinkler for å skape ro og orden på Haiti. Militære virkemidler kan kanskje skape umiddelbar ro, men det holder ikke i lengden. Kanskje er fotball løsningen?

Fotball og fredsbygging på Haiti. Fotball har vært brukt som virkemiddel for å skape ro og optimisme på Haiti tidligere. I 2004 sendte den brasilianske presidenten Luiz Inacio Lula da Silva (Lula) det brasilianske landslaget til Haiti etter ønske fra Haitis midlertidige statsminister Gerard Latortue. Latortue tok over etter at president Jean-Bertrand Aristide trakk seg og forlot landet i februar 2004. I et desperat forsøk på å skape ro og orden, og for å skaffe seg selv popularitet forslo han en fotballkamp mellom Haiti og Brasil. Til tross for at Brasil knuste Haiti 6-0 (Ronaldinho skåret 3 mål) ble det brasilianske laget tatt i mot som guder og mange politikere på Haiti mente at det brasilianske fotballaget var bedre fredsskapere og fredsbevarere enn all verdens utenlandske soldater og politimenn. Men det var ikke mye som lignet på fred da kampen gikk av stabelen. FN-styrker i stridsuniformer omringet banen som var beskyttet av piggtråd og store gjerder. Haitisk politi patruljerte arenaen med vaktbikkjer og helikoptre overvåket banen fra luftrommet. Dette for en fotballkamp i fredens tjeneste!

Santos i Kongo. Det er ikke første gang brasilianske fotballspillere er brukt i fredsøyemed. I 1969 dro det brasilianske laget Santos med Pele i spissen til Kongo for å spille mot lag i Kinshasa (Belgisk Kongo) og Brazzaville (franskkontrollert Kongo). Da Brasil ankom flyplassen i Kinshasa for så å dra videre til Brazzaville for å spille mot det kongolesiske landslaget ble det inngått våpenhvile mellom de krigførende partene i Kongo. Regjeringen i Kinshasa eskorterte Santos trygt til kampen mot Kongo (som ble spilt 19. januar 1969) og tilbake til Kinshasa. Da Santos kom til Kinshasa nektet den kongolesiske presidenten å slippe dem ut av lander før de hadde spilt mot et lokalt lag. 21. januar 1969 spilte Santos mot et sammenrasket kongolesisk ungdomslag og vant 2-0. Den kongolesiske presidenten var misfornøyd med resultatet og forlangte revansj før han ga slipp på Santos. 23. januar spilte derfor Santos mot Kinshasa Leopards. Santos vant kampen 3-2. Krigen i Kongo startet igjen rett etter at Santos hadde forlatt landet.

Fotball ikke sesam sesam. Kampene i 1969 og i 2004 viser at fotball ikke er noe sesam sesam og at fotballdiplomati krever en annen innfallsvinkel enn bare å satse på kjente fotballstjerner. Først og fremst krever vellykket sportsdiplomati at det er politiske løsninger på bordet før sporten tas i bruk som virkemiddel. For det andre er det viktigere og riktigere å satse på langsiktige prosjekter for at sport skal ha effekt.

Nytt bistandseventyr? I arbeidet med å få til et tettere samarbeid med Brasil har blant annet Erik Solheim vært på besøk i Brasil og besøkt fotballegenden Jorginhos skole for gatebarn i Guadalupe i Rio de Janeiro. Prosjektet Bola Pra Frente får støtte med rundt 900000 norske bistandskroner. Blir dette en suksess kan prosjektet tjene som modell for norsk tilnærming til Haiti og økt samarbeid mellom Brasil og Norge. Da kan Norge både samarbeide med Brasil og gi bistand til Haiti på et område vi har kompetanse.

Hareide blir stadig mer upopulær i Norge fordi han ikke leverer sluttspill til det norske folk. Kanskje han heller kan brukes til å skape fred i utlandet? I fredsarbeid er seier på banen ikke det viktigste. Da holder det i førets omgang med at man skaper samhold og god stemning innad i spillergruppa. På det området har Hareide gjort det godt: vi har ikke hørt et pip fra landslagsspillerne om Hareides framtid. Kanskje kan en slik løsning bli starten på to nye eventyr for Norge: et nytt fotballeventyr og et nytt bistandseventyr? Og da kan vi få god bruk for en norsk Alanzinho!

Boikott Zimbabwe? (oppdatert 29. juni)

Sikkerhetsrådet og sportssanksjoner. I 1991 inkluderte FNs sikkerhetsråd for første gang sport i en resolusjon om sanksjoner mot et land. I resolusjon 724 innførte FN sanksjoner mot land som hadde sportslig samkvem med Jugoslavia. Det førte blant annet til at Jugoslavia ble utestengt fra fotball-EM i 1992, og til at Danmark vant mesterskapet etter å ha fått den ledige plassen fra Jugoslavia. Denne utestengelsen var svært ydmykende for de jugoslaviske myndighetene og ble sett på som blodig urettferdig av den jevne jugoslav, særlig serberne. Da sanksjonene opphørte i 1996 snakket serberne fortsatt om den tapte muligheten til å hevde seg i fotball-EM fire år tidligere. Bør FN føre den samme politikken i tilfellet Zimbabwe?

Voldelige Zimbabwe. FNs sikkerhetsråd ba Zimbabwe avlyse valget på grunn av volden i landet. Dette påvirket ikke Mugabe som er i lomma på det militære maktapparatet. Men hva om Zimbabwe blir utestengt fra OL og/eller Kina blir bedt om å komme på banen for å få Zimbabwe til å endre kurs, og at Zimbabwe blir utestengt fra fotball-VM i Sør-Afrika i 2010?

Boikott som realpolitikk. OL-boikott er realpolitikk. Statsledere i land med sterke økonomiske bånd til Kina (f.eks. USA, Frankrike, Tyskland) er mer villig til å vurdere å utebli fra åpnings-seremonien i OL og til å koble OL opp mot menneskerettighetsbrudd i Kina enn statsledere og land som ønsker å komme inn på det kinesiske markedet (f.eks. Norge). De som fremmer politiske markeringer og boikott har ingenting å tape på en eventuell aksjon, mens de som ønsker økt økonomiske samarbeid med Kina kan sette dette på spill ved å koble sport og politikk. At den kinesiske ambassadøren til Norge truer med at handelsavtaler mellom Norge og Kina settes på spill hvis norske politikere uteblir fra åpningsseremonien i Beijing 8. august viser en slik kobling, og at frykten kan være reell. På den andre siden har Norge lite å tape på kritikk av Zimbabwe. Det så vi da Jens Stoltenberg med støtte fra EU sterkt kritiserte Zimbabwes politikk tidligere i år.

Gordon Brown i fella. Storbritannias Gordon Brown merker realpolitikken i idretten mer enn noen annen. I utgangspunktet ønsket han en mer Kina-kritisk linje sammenlignet med sin forgjenger Tony Blair. Men han har møtt vanskeligheter fordi Storbritannia skal holde sommer-OL neste gang. Rop om boikott av Beijing-OL kan slå tilbake på London-OL i 2012. Han er også programforpliktet til å delta på avslutningsseremonien under årets leker for å ønske velkommen til London i 2012. Men overfor Zimbabwe har statsminister Brown gått inn for idrettsboikott.

Boikott av Zimbabwe. På grunn av Zimbabwes omfattende brudd på menneskerettighetene har den britiske regjeringen gått inn for cricketboikott av Zimbabwe. Brown og hans regjering ønsker å hindre at Zimbabwes cricketlandslag kommer til Storbritannia for å spille to planlagte cricketturneringer neste år. Den britiske regjeringen har vært i samtaler med det engelske og walisiske cricketforbundet om mulighetene for å avlyse de planlagte kampene. Samtidig har Storbritannias utenriksminister David Milliband sagt at cricketkamper mot Zimbabwe i Strobritannia vil gi verden feil signaler. Men den britiske regjeringen går ikke inn for total idrettsboikott av Zimbabwe fordi det vil ramme idrettsutøvere fra Zaimbabwe som er aktive i Storbritannia, som f.eks. Manchester City-spilleren Benjani Mwaruwari og golfspilleren Nick Price.

Cricket og boikott. Det er ikke første gang cricket blir koblet til den politiske utviklingen i Zimbabwe. I 2003 nektet engelske cricketspillere å dra fra Cape Town til Harare for å spille VM-kamp med argumenter om dårlig sikkerhet. Etter tre dagers forhandlinger valgte de allikevel å spille kampen. To av spillerne markerte sin protest mot Mugabes regime med å gå med svarte armbånd. I 2004 nektet en av "fast bowlerne" til England å spille kamper i Harare og Bulawayo av moralske årsaker. I 2005 nektet New Zealands regjering å gi visum til cricketspillere fra Zimbabwe, og i 2007 nektet Australias statsminister det australske cricketlandslaget å dra til Zimbabwe fordi han ville forhindre at Mugabe skåret propagandapoeng på kampene mot Australia.

Tøffingen Brown. Gordon Brown har lagt seg på en tøffere linje mot Zimbabwe enn sin forgjenger. Brown nektet blant annet å delta på EU-Afrika-toppmøtet i Portugal i desember 2007 fordi Mugabe var der. Og nå bruker han cricket som virkemiddel. Bortsett fra at det engelske og walisiske cricketforbundet må betale en bot på ca. 225000 engelske pund hvis de avlyser kampene mot Zimbabwe er det lite som står på spill for den britiske regjeringen ved en cricketboikott av Zimbabwe.

Koblingen til OL. Har denne saken noe med OL å gjøre? Ja, definitivt! For det første viser den at idrettsboikott enkelt fremmes når det ikke er noe å tape på det – verken politisk eller økonomisk. For det andre kan rop om cricketboikott skygge for andre virkemidler i kampen mot Mugabes regime. Hvorfor presser ikke Gordon Brown kinesiske myndigheter til å stoppe sin pengestøtte til Zimbabwe?

OL i Montreal ble preget av at 23 afrikanske og arabiske land boikottet lekene i protest mot at New Zealand fikk være med i OL etter at de hadde spilt rugbykamp mot Sør-Afrika. IOC avfeide sakene med at rugby ikke var en olympisk gren. Cricket har ikke vært en olympisk gren siden 1900, men kan likevel komme til å prege OL i framtiden. Om ikke i år, så kanskje i 2012...

Intern strid i Sør-Afrika. De fleste kommentatorer mener at Sør-Afrika sitter med nøkkelen til en løsning i Zimbabwe. Og Sør-Afrika har mye å tape på konflikten i nabolandet. Internt i Sør-Afrika er det uenighet om hvordan man skal tilnærme seg Mugabe. President Thabo Mbeki fører en myk linje, mens ANC-lederen Jacob Zuma mener Sør-Afrika bør innta en tøffere linje. Nelson Mandela ventet lenge før han fordømte Mugabe og hans metoder, noe som holdt på å ødelegge Mandelas 90-årsfeiring og jubileumskonsert i London 27. juni, da flere menneskerettighetsaktivister truet med å demonstrere under konserten i Hyde Park hvis ikke Mandela tok et oppgjør med Mugabe.

Zimbabwe og fotball-VM i Sør-Afrika. Sør-Afrika er en stormakt i det sørlige Afrika og har økonomisk makt over Zimbabwe. Og Sør-Afrika skal arrangere fotball-VM i 2010. Om ikke Sør-Afrika raskt tar et oppgjør med Mugabe og bidrar til at Zimbabwe kommer inn på et demokratisk spor kan dette lett smitte over på Sør-Afrikas VM-forberedelser. I den sammenheng står Sør-Afrika overfor flere utfordringer.

På grunn av problemene i Zimbabwe har mange flyktet fra landet til Sør-Afrika. Dette har skapt uro og vold i Sør-Afrika. Løser ikke disse voldsproblemene seg står Sør-Afrika overfor et betydelig sikkerhetsproblem i forkant av VM. Fra før er vold og kriminalitet et alvorlig problem for de sørafrikanske VM-arrangørene. Problemene i Zimbabwe har forsterket disse. For det andre kan internasjonalt press øke mot Sør-Afrika om ikke landet tar ansvar overfor Zimbabwe. Og jo nærmere man kommer fotball-VM, jo større er sannsynligheten for at problemene i Zimbabwe blir knyttet til mesterskapet. I verste fall kan dette bli Sør-Afrikas "Tibet-problem" og føre til rop om boikott av mesterskapet på grunn av Sør-Afrikas uklare linje. Boikott av fotball-VM er kanskje et usannsynlig scenario - det har vel aldri hendt før - men denne koblingen kan allikevel skape negativ blest om mesterskapet. Bare dét gir Sør-Afrika et incentiv til å ordne opp raskt. Mer sannsynlig er det at det kommer krav om å utestenge Zimbabwe fra internasjonal fotball (og annen idrett) og muligheten til å kvalifisere seg til mesterskapet i Sør-Afrika. Slik Jugoslavia ble utestengt fra fotball-EM i 1992. Det kan være et sterkt signal til Mugabe og hans terrorvelde, og det er også et språk folk flest skjønner. Av alle idrettsboikotter og utestengelser gjennom tidene er utestengelsen av Sør-Afrika fra den internasjonale idrettsbevegelsen den mest effektive. Det bidro til at apartheidregimet falt. Kanskje idrettskortet er en del av løsningen i dette tilfellet også?

Perspektiver. Man skal være forsiktig med å redusere politisk vold og demokratisk sammenbrudd til et spørsmål om deltagelse i fotball-VM eller cricketturneringer. Zimbabwe er ikke en stor fotballmakt, men en diskusjon av Zimbabwes rolle i internasjonal idrett kan påvirke det nasjonale ordskiftet og den nasjonale stemningen i Zimbabwe. Innfører FN sanksjoner mot Zimbabwe som også innbefatter sport vil Zimbabwes VM-kvalifisering stå i fare. Det vil også gjøre det lettere for Gordon Brown og det engelske og walisiske cricketforbundet å slippe unna boten de blir pålagt om de nekter Zimbabwe å spille cricket i Storbritannia neste år. Når det gjelder OL tyder lite på at kineserne ønsker å utestenge Zimbabwe fra OL og vil sikkert ikke støtte et resolusjonsforslag om sportsboikott før årets leker. Men når det gjelder fotball-VM har Kina ingenting å tape på et slikt forslag.

Får vi se sikkerhetsrådet vedta en sportssanksjon av Zimbabwe? Og har en slik resolusjon noen effekt? det vil tiden vise...

Hva ville Muhammed Ali gjort?

Idrettsutøveres politiske engasjement. Utøvernes politiske standpunkter får stadig mer oppmerksomhet etter hvert som vi nærmer oss OL i Beijing. Det er imidlertid svært få utøvere som til nå har gått inn for boikott av OL. Det skyldes både at mange utøvere oppnår sin største drøm ved OL-deltagelse og at man oppfatter boikott på en annen måte i dag enn under den kalde krigen. I den grad idrettsutøvere engasjerer seg i dag dreier det seg i hovedsak om falne stjerner eller utøvere som har lagt opp. At falne stjerner engasjerer seg har vi sett før, og det mest kjente eksemplet er Muhammed Alis kamp for boikott av Moskva-OL i 1980. Alis erfaringer var dyrekjøpte og kan tjene som eksempel for dem som roper på mer engasjement fra dankede og avdankede idrettsutøvere i dag.

Alis vrede. Muhammed Ali var svært opprørt over Sovjetunionens invasjon av Afghanistan i 1979. Og allerede tre dager før president Jimmy Carter annonserte sin boikottlinje sa Muhammed Ali at han ikke ville sende utøverne i Muhammed Ali Amateur Sports Club til Moskva. Alis klubb besto da av 32 boksere og friidrettsutøvere, blant annet hekkeløperen Greg Foster, sprinteren Houston McTear, og to ganger bokseolympier Davey Armstrong. Dette var den aller første organiserte boikotten av lekene i Moskva. Etter hvert fikk Ali også moralsk støtte av basketballspillerne Julius Erving og Earl Monroe, baseballspillerne Johnny Bench og Tommy John, tennisspilleren Vitas Gerulaitis, og bilraceføreren Janet Guthrie. Ett av Alis argumenter for boikott var at den sovjetiske invasjonen viste Sovjetunionens vilje til å ta livet av alle verdens religioner. Carter brukte ikke samme argumenter som Ali – for den amerikanske presidenten var det viktig å sikre oljeleveranser til Den persiske gulf – men de fant hverandre likevel i ønsket om boikott.

Carter engasjerer Ali. Da Carter ikke greide å stoppe eller flytte OL i Moskva startet han et omfattende diplomati for å få så mange nasjoner som mulig til å boikotte lekene. Ali ble plukket ut til å påvirke statsledere i Tanzania, Kenya, Nigeria, Liberia og Senegal. Selv om Ali var verdens mest kjente tungvektsbokser var han sammenlignet med de andre Carter sendte ut – viseutenriksminister Warren Christopher til Europa og Zbigniew Brzezinski til Midtøsten – en politisk lettvekter. Tanken var at verdens mest kjente amerikaner, med røtter i Afrika, kunne påvirke statslederne i disse landene. Alle lederne for disse statene var høyt ansette medlemmer av Organisasjonen for afrikansk enhet (OAU), og, trodde amerikanerne, hadde derfor mulighet til å påvirke andre afrikanske ledere. I tillegg var langdistanseløperne fra Kenya svært gode. Hvis de trakk seg ville det gi et tydelig signal til andre medaljekandidater om at også de kunne boikotte OL. Men det skulle vise seg at saken var vanskeligere enn som så.

Ali i tvil. Ali fikk liten tid til å forberede seg på Afrika-turen. I tillegg visste Sovjetunionen om tiltaket og kunne derfor raskt sette inn en motoffensiv. Det gjorde at Ali fikk en dårlig start på OL-diplomatiet. Før Ali dro til Tanzania var han i India og der ble han oppsøkt av den sovjetiske ambassadøren til India. Ambassadøren fortalte Ali at Sovjetunionen hadde blitt invitert til å invadere Afghanistan og at Sovjetunionen ikke hadde til hensikt å invadere flere land i Gulf-området. Ali ble også invitert til Afghanistan for å få bekreftet disse påstandene. Møtet med ambassadøren gjorde inntrykk på Ali og på et tidspunkt vurderte han å avlyse hele Afrika-turen. Men han bestemte seg til slutt for å dra.

Ali møter motstand. På sitt første stopp i Tanzania møtte Ali enda flere motforestillinger, og han begynte å tvile på grunnlaget for boikott. Tanzanias president Julius Nyerere satt spørsmålstegn ved USAs moralske argumenter for å boikotte Moskva-OL når USA samtidig motsatte seg effektive sanksjoner mot Sør-Afrika. Nyerere ble også provosert over at USA sendte en idrettsutøvere for å overbevise ham og ikke en fremstående diplomat. Nyerere mente dette var å undervurdere presidenten og afrikanske politikere. Tanzanianske journalister fortalte Ali om sovjetisk støtte til afrikansk frigjøringskamp og lurte på hvorfor USA ikke støttet afrikanske nasjoner i 1976 da de ønsket boikott av lekene i Montreal på grunn av IOCs Sør-Afrika-politikk. Den massive motargumentasjon fikk Ali på defensiven. Han måtte innrømme at han ikke visste om sovjetisk støtte til afrikansk frigjøring, og han sa at han ikke representerte USA, men at han representerte kampen for frihet. Før han dro til Kenya innrømmet han også at hadde han visst om amerikansk handel med Sør-Afrika ville han ikke ha dratt på Afrika-turen i det hele tatt.

Afrikanske ledere står på sitt. Kenyas president Daniel Arap Moi var før Ali kom med på en boikott av lekene. Nigeria var negativ til amerikansk innblanding. Liberias president William Tolbert – som da var president i OAU - var mer imøtekommende. Tolbert støttet Carters boikottaksjon, men ønsket samtidig amerikansk pengestøtte til Liberia. Selv om Senegals president Leopold Sedar Senghor var motstander av den sovjetiske invasjonen i Afghanistan, var han også motstander av å blande sport og politikk, og derfor mot boikott av lekene. Ali og Senghor kom godt overens og like før avreise fikk vi se bilder av tungvektsmesteren og presidenten der de leste dikt for hverandre.

Illusjonsløs. Da Ali kom hjem til USA snakket han mer om amerikansk støtte til Afrika enn om boikott av lekene, selv om han fortsatt støttet boikott. Ingen av de afrikanske landene ble overbevist av Ali. Enten hadde de tatt standpunkt til boikott før han kom og/eller de motsatte seg presset. Tanzania, Nigeria og Senegal sendte utøvere til Moskva. Kenya lot utøverne bli hjemme. Liberia endret fra boikott til ikke boikott etter at president William Tolbert ble skutt og drept. Liberia sendte utøvere til Moskva, men de deltok ikke. Det er riktig å si at Muhammed Ali kom hjem desillusjonert både fordi han ikke nådde igjennom hos de afrikanske lederne og fordi han ikke ble behandlet slik han hadde trodd. Svekket stolthet – og dårlig økonomi – gjorde at han senere på året valgte å utfordre Larry Holmes til tungvektskamp. Ali tapte på teknisk knock out i 11. runde. Spør du Ali i dag vil han mest sannsynlig si at han ville vært Afrika-turen foruten!

Lærdommen. Hva kan vi lære av dette i dag? For det første at spørsmålet om OL-boikott er en komplisert affære. For det andre viser historien at idrettsutøveres innflytelse i politikken er usikker. For det tredje viser det at det er risikabelt for idrettsutøvere å spille på lag med politikere. Når politikernes og idrettsutøvernes motiver for boikott er forskjellig kan idrettsutøverens intensjoner bli dratt i tvil. For det fjerde viser det at (vestlige) politikere ikke må undervurdere statsledere i andre land (i denne sammenheng Afrika). For det femte at noen ganger kan idrettsutøvere la moralen gå foran egen vinning selv om man går glipp av medaljer og anseelse. Spørsmålet er om denne lærdommen påvirker dagens idrettsutøvere.