Årets første store hatkamp i fotball

2*Algerie? Tror du at ManU og ManC i ligacupen er årets første store hatoppgjør i fotball? I så fall tar du feil! Torsdag 28. januar 2010 er det duket for årets første store hatkamp i internasjonal idrett. Da spiller Egypt og Algerie mot hverandre i semifinalen i Afrikamesterskapet i fotball. Går Algerie atter en gang av banen som vinner?

Steining. I november i fjor måtte de to lagene spille en tredje kamp for å avgjøre hvem av dem som skulle ta den femte og siste afrikanske plassen i fotball-VM i Sør-Afrika. Kampen ble spilt i Sudan – på nøytral grunn – og Sudans myndigheter – av alle – opptrådte som fredsmeglere mellom de to stridende partene. Da Algerie spilte sin kvalifiseringskamp i Egypt noen dager tidligere ble spillerbussen deres steinet av pøbler og tre spillere ble skadet. Egypt vant kampen, men tapte den siste play off-kampen i Sudan. Voldelige sammenstøt fortsatte i Algerie og Egypt lenge etter på grunn av disse kampene og den diplomatiske konflikten mellom Egypt og Algerie er knapt leget.

Takk for sist? Nå ryktes det at egyptere samler seg for hevn- først foran tv-skjermer i Kairo og andre egyptiske byer – men du skal ikke se bort fra at de også varter opp med noen faraofinter hvis Egypt nok en gang skulle tape for Algerie. Sist gang de møttes ringte den egyptiske presidenten Hosni Mubarak til sudanske myndigheter for å få dem til å stagge algeriske supportere. Han truet sågar med å sende tropper til Sudan for å redde egyptere. Slenger Mubarak seg på telefonen denne gangen også? Eller invaderer han Angola?

Helter i eget land. Egyptisk fotballhistorie er kremeksemplet på at suksess i Afrikamesterskapet ikke sikrer suksess i fotball-VM. I år kan Egypt vinne for syvende gang – det er rekord. Men Egypt har aldri gjort det bra i fotball-VM. Derfor denne aggresjonen når Egypt taper?!

Fotballdiplomati. Erik Solheim har akkurat vært i Sudan blant annet for å markere fredsavtalen som ble undertegnet mellom Sør- og Nord-Sudan i 2005. Lurer på om han fikk oppdateringer på det sudanske fotballdiplomatiet i Afrika?

Fotball-VM med skuddsikker vest?

Togo. Angrepet på det togolesiske laget i forkant av Afrikamesterskapet i fotball satt for alvor i gang debatten om sikkerheten under fotball-VM i Sør-Afrika denne sommeren. Ender diskusjonen med at alle som besøker Sør-Afrika i juni og juli vil gå med gevær og skuddsikre vester?

Tunga rett i munnen. At et angrep på fotballspillere i Angola setter søkelys på sikkerheten i Sør-Afrika kan være et tegn på at vi oppfatter Afrika som ett land og ikke et kontinent. Det er et stykke fra Angola til Sør-Afrika. Det er 250 mil fra Luanda til Pretoria og Namibia og Botswana ligger mellom Angola og Sør-Afrika. Vi står også i fare for å blande forskjellige trusler sammen. Det er forskjell på et målrettet angrep på et fotballag og tilfeldige angrep på fotballturister. Foregår det målrettede angrep på ”nasjonale symboler” for å oppnå politisk gevinst snakker vi om terrorisme. Ran av tilfeldige personer er ”vanlig” kriminalitet. Forskjellige ugjerninger, krever forskjellige mottiltak. Men, begge skaper utrygghet, og det skaper frykt. Spørsmålet er hvordan man skal temme frykten og utryggheten.

Knivikker vest. Et britisk selskap prøver nå å selge knivsikre vester for å gjøre turister til Sør-Afrika trygge. Dette har skapt reaksjoner både i ANC og hos dem som arrangerer mesterskapet. Det er rasistisk og en klar overreaksjon er svaret på dette fremstøtet. Erfarne engelske cricketsupportere anbefaler alle tilreisende å ikke ta med seg den fineste telefonen, gå med lite penger i lomma og ikke gjøre motstand hvis ranet skulle være et faktum. Alt for å redusere frykten og skadene ved et angrep. Kanskje de også skulle be raneren på en kopp te?

Terrorisme mot fotball-VM. Denne diskusjonen vil ta av i styrke etter hvert som vi nærmer oss fotball-VM. USA, England, Slovenia og Algerie er i samme pulje i mesterskapet. Algerie har et dårlig rulleblad med hensyn til terrorisme. Den algeriske terrororganisasjonen GIA har mange liv på samvittigheten og i 1998 planla de et angrep på blant annet det engelske og amerikanske landslaget under fotball-VM i Frankrike. Hotellet til amerikanerne skulle tas samtidig som England spilte kamp. Det lyktes de ikke med.

Skuddsikker vest og gevær? Når amerikanske sikkerhetsmyndigheter får summet seg og vender blikket fra Super Bowl til fotball-VM kommer det sikkert mange utspill om sikkerhet fra den kanten. Hva med skuddsikre vester og et gevær til alle som drar til Sør-Afrika?

Afrikamesterskapet er noe for seg selv

Svak mediedekning av Afrikamesterskapet. Årets Afrikamesterskap i fotball er nå inne i finalespillet. Selv om flere norske aviser har fulgt bedre med på mesterskapet enn tidligere er hovedfokuset til norske og vestlige journalister – med noen få hederlige unntak – på afrikanske spillere som spiller engelsk Premier League. Dette er for dårlig både fordi leserne ikke får et ordentlig innblikk i Afrikamesterskapet og dens historie og fordi det er dårlig forberedelse til fotball-VM i Sør-Afrika denne sommeren. Her er noen fakta om Afrikamesterskapet som er svært interessante:

Angolas år? I år er det stor sannsynlighet for at Angola gjør et godt mesterskap og blir blant de fire beste. Hjemmefordelen er ekstrem i Afrikamesterskapet. Av 26 mesterskap har elleve vertsnasjoner vunnet og i bare tre mesterskap har vertsnasjonen ikke blitt blant de fire beste (1984, 1992 og 1994). Dette var ingen stor bragd i 1957 da mesterskapet fant sted første gang – da var bare fire land med og Sør-Afrika ble kastet ut av mesterskapet på grunn av sin apartheidpolitikk. Men i dag er dette et påfallende trekk.

Ikke VM-suksess. Suksess i Afrikamesterskapet er ingen oppskrift på suksess i fotball-VM. Afrikanske lag har aldri gjort det bra i fotball-VM – beste plassering for et (to) afrikanske lag er en 7. plass (Kamerun i 1990 og Senegal i 2002). Og Egypt som har vunnet Afrikamesterskapet 6 ganger – og er regjerende mestere – har bare vært med i VM to ganger (1934 og 1990). Der kan de skilte med beskjedne 13. og 20. plasser.

Hvor er Østafrika? Østafrikanske lag har aldri gjort det bra i verken Afrikamesterskapet eller i fotball-VM. Sammenlignet med vestafrikanske lag er de rett og slett elendige! Det øst- og sentralafrikanske fotballforbundet (Cecafa) har elleve medlemmer: Kenya, Uganda, Sudan, Etiopia, Eritrea, Djiboti, Somalia, Rwanda, Burundi og Zanzibar. Ingen av lagene har noen gang kvalifsiert seg til fotball-VM. Sudan er det eneste laget som har vunnet Afrikamesterskapet. Det er 40 år siden, og Sudan var det eneste laget som deltok i forrige Afrikamesterskapet. Da tapte de alle kampene. I årets mesterskap i Angola er det ingen østafrikanske lag med!

Nasjoner? Den engelske betegnelsen på Afrikamesterskapet er Africa Cup of Nations. Dette navnet er like paradoksalt som Forente Nasjoner (FN), siden dette er et mesterskapet som ikke inneholder den klassiske nasjonalismen vi er vant med i for eksempel fotball-EM. FN er en samling av stater, det samme er Afrikamesterskapet. Den folkelige oppslutningen om Afrikamesterskapet er lav. Regner vi oppslutningen som et tegn på nasjonalisme er Afrikamesterskapet mer et mesterskap mellom stater enn et mesterskap mellom nasjoner, og et mesterskap for tv-tittere i andre deler av verden og ikke et mesterskap for befolkningen i deltagernasjonene.

Suksess for Sør-Afrika? Sør-Afrika har ikke de store merittene i Afrikamesterskapet. Kanskje det betyr at de gjør det bra i sitt eget fotball-VM?

Israels OL-håp

Forskjellige mål. Norges mål foran Vancouver-OL er å bli blant de tre beste nasjonene. Det vil si mellom 20 og 25 medaljer. Israels mål er å stille med utøvere til OL.

Israelsk tropp? Israel deltok for første gang i vinter-OL på Lillehammer i 1994. Deres beste vinter-OL-prestasjon er en sjetteplass i isdans i Salt Lake City i 2002 (Galit Chait og Sergej Sakhnovki). I år håper Israel å stille med en utforkjører (Mikail Renzhin) og tre utøvere i kunstløp (søskenparet Roman og Alexandra Zaretsky (isdans) og Tamar Katz). Hvis disse skader seg i oppkjøringen til OL stiller ikke Israel med noen utøvere, og selv om Tamar Katz kvilifiserer til OL-deltagelse er det ikke sikkert at hun få dra til Canada på grunn av pengemangel i den israelske olympiske komité.

Hallen i Metulla. Ingen av disse utøverne bor i Israel, alle bor i USA. Mangel på snø er alpinkjørernes begrunnelse. Mangel på ishaller er problemet for kunstløperne. Den eneste innendørs kunstisbanen i Israel ligger i Metulla på grensen til Libanon. Ishallen ble skadet under krigen mellom Israel og Hizbollah i 2006 og den er ikke ferdig reparert siden da. Hallen i Metulla er svært populær og folk kommer helt fra Jerusalem (tre timers bilkjøring) for å se ishockeykamper i hallen. For å tilfredsstille etterspørselen og øke rekrutteringen til isidretter i Israel må man derfor investere i ishaller. Det er forståelig at dette ikke er et prioritert område i Israel. Derfor må man sende utøvere utenlands for at de skal få det tilbudet de trenger for å kvalifisere seg til OL.

Hjelp fra Jesus? Zaretskyene er tippet å gjøre det best av de israelske utøverne. De fikk en 22. plass i Torino-OL i 2006, 13. plass i VM i 2008 og 1. plass i Universitets-VM i 2009, for å nevne noen gode plasseringer. Kommer de blant de fem beste i sin øvelse blir de de største israelske vinter-OL-utøverne gjennom tidene. Og se ikke bort i fra at de gjør seg bemerket til musikk fra Jesus Christ Superstar…

Alt for å få OL!

Tid for selvransakelse. I Bjørge Stensbøls bok ”Makten og Æren i toppidrettens kulisser” kritiseres det og tas det selvkritikk. Et av temaene er – naturlig nok – Tromsø-OLs endelikt. I Sør-Korea ransaker OL-entusiaster og nasjonale myndigheter seg også over PyeongChangs to tapte forsøk på å få OL – mot Vancouver i 2010 og Sotsji i 2014. Men på den koreanske halvøy ønsker man OL koste hva det koste vil!

OL for en hver pris! Myndighetene i Sør-Korea mener OL er en ultimat måte å fremme nasjonale interesser på. Sommer-OL i Seoul 1988 presenterte for en hel verden at Sør-Korea ikke lenger var et underutviklet land, men som et industrialisert og moderne samfunn, dog totalitært. Et nytt OL vil ytterligere bekrefte Sør-Koreas stilling som et ledende demokratisk industriland. Derfor finner man seg ikke i å tape kampen om å få OL. Ved juletider 2009 bestemte derfor Sør-Koreas president Lee Myung Bak og justisminister Lee Kwi-nam å benåde tidligere Samsung-sjef Lee Kun Hee som i 2008 fikk tre års betinget fengsel for blant annet skatteunndragelser. Amnestiet fikk han ene og alene for å hjelpe Sør-Korea å få OL i 2018.

Ingen novise. Lee Kun Hee er ingen hvem-som-helst. Han har siden 1996 vært IOC-medlem fram til han bestemte seg for å suspendere sitt eget medlemskap på grunn av fengselsstraffen. Lee bygde også opp Samsung til å bli verdens ledende tv- og minnebrikkeprodusent. I tillegg er Samsung en av IOCs hovedsponsorer. Med opphevelse av dommen mot Lee håper sørkoreanske myndigheter at skal få skikkelig trykk bak sin tredje vinter-OL-søknad.

Korrupte IOC-medlemmer. Sør-Korea har god tradisjon for korrupte IOC-medlemmer. Lee er to ganger tidligere benådet for å bestikke sørkoreanske presidenter. Formannen for Doosan-gruppen – Samsungs hovedkonkurrent i Sør-Korea – og IOC-medlemmet Park Young-sung ble i 2007 benådet etter en underslagsdom. På grunn av dommen ble Park suspendert fra IOC i fem år. IOCs visepresident Kim Un-yong gikk i 2005 av fordi han var anklaget for underslag og korrupsjon.

Fransk åpning. Sør-Korea er ikke alene om å se gjennom korrupte fingre for å få OL. I 2006 benådet president Jacques Chirac den tidligere idrettsministeren Guy Drut som hadde fått en 15-måneders dom for korrupsjon for å hjelpe Annecy å få OL i 2018.

Etikk i praksis? Hvis Tromsø hadde stilt som kandidat mot PyeongChang og Annecy er det denne mentaliteten de måtte ha kjempet mot – korrupte industriledere og politikere. Hemmelige sms’er fra utenriksministre og journalister og utilslørt støtte fra Senterpartiledere blir småtterier sammenlignet med dette. Så spørs det om IOC etiske komité bruker sørkoreanernes olympiske krumspring mot den koreanske kandidaten eller ikke.

Anette Sagen og Berlin-OL i 1936

Sag(a)en om Hitler. Har Anette Sagens kamp for å hoppe i Vancouver-OL noe til felles med jødene under Hitler-Tysklands Berlin-OL? Ja, det har det, i følge den canadiske grenen av den jødiske menneskerettighetsorganisasjonen B’nai Brith. Selv for innbitte forkjempere av jødiske rettigheter og motstandere av diskriminering må dette være en historieløs kobling?

Tvilsom analogi. I en pressemelding i går skriver B’nai Brith blant annet at ” the league recalled the 1936 Berlin Olympics when the OIC turned a blind eye to Hitler's fascist regime, which was even then implementing discriminatory policies against Jews that impacted Games that year. The league asks the OIC and the Vancouver Olympic Organizing Committee (VANOC) to focus on its policies and practices relating to discrimination, 'and that includes eliminating discrimination against women now, just as it should have included resistance to discrimination against Jews then.”

All PR er ...Jeg tviler på om Anette Sagen og hennes kampvenninner støtter en slik sammenligning. Jeg tror at slike sammenligninger både kan ødelegge Sagen og Cos sak, samtidig som den trivialiserer det som skjedde i Nazi-Tyskland. Dette ligner et desperat forsøk på å få oppmerksomhet ved å knytte sin virksomhet til Vancouver-OL uansett hvor løs koblingen er. Ved at jeg skriver om dette i min blogg har de jo til en viss grad lykkes - gid jeg hadde flere lesere!

Kvinnehopp og Hitler. Dette er en negativ etterdønning av mennekerettighetsorganisasjoners kamp i forbindelse med OL i Beijing. Koblingen mellom ytringsfrihet i Kina og Beijing-OL var en legitim kampsak. Kvinnehopp og Hitler er mindre legitim. Dette blir en trivialisering av virkelig alvorlige menneskerettighetsproblemer. Spørsmålet er om koblingen er et signal om at anti-semitisme i Canada i dag er forsvinnende liten og/eller om man bør velge seg kamparenaer som gir legitimitet til det man kjemper for. Hadde man sammenlignet vinter-OL i Garmisch-Partenkirchen i 1936 med Vancouver-OL hadde man i hvert fall hatt en bedre utgangspunkt for diskusjon, selv om det også sikkert hadde vært problematisk.

Om å telle OL-gull flere ganger

Spenning i Canada. For vertsnasjonen Canada er et av de største spenningsmomentene om de endelig greier å ta gull i eget OL. Canada tok verken OL-gull i sommer-OL Montreal i 1976 eller i vinter-OL i Calgary i 1988. Dette er sjelden vare. Bare Frankrike (vinter-OL i Chamonix i 1924), Sveits (vinter-OL i St. Moritz i 1928) og Jugoslavia (vinter-OL i Sarajevo i 1984) kan vise til null gull i eget OL. Tre ganger lykke for Canada virker svært sannsynlig i Vancouver. Blant annet på grunn av skøytefavoritten Kristina Groves, som er favoritt på de lengste distansene. Vinner hun gull spørs det om Canada får ha henne i fred?

Spenning i Norge. For Norge er det knyttet spenning til om det greier å gjøre en bedre innsats enn forrige gang Norge var i Canada. I Calgary i 1988 tok heller ikke Norge gull. Det er også knyttet spenning til om Norge tar flere gull enn i Torino i 2006. Da tok Norge ”bare” to gull. For de fleste nordmenn var det en stor skuffelse. Det er i krysningen mellom Canada og Norges forventninger om gull og i spørsmålet om nasjonal ære at Kristina Groves er sentral. Hun har nemlig norsk mor fra Steinkjer og er en erklært Norgesvenn. Om hun tar over Norgesvenn-hegemoniet etter Linda Evans (Dynastiet), Horst Tappert (Derrick) og Bonnie Tyler (It's a heartache) avhenger av om hvordan hun takler en seier i Vancouver-OL og hvem hun takker i seiersrusen.

Spenning i Steinkjer. Skulle lekene bli Groves’ og Norge gjøre en slett innsats garanterer jeg at norske medier vil telle med hennes gull i den norske beholdningen. Se for deg VG, Dagbladet eller Aftenposten med følgende overskrift ””Norsk” gull på 3000m skøyter” eller ”Groves takker Norge for seieren!”. Steinkjer-Avisa kommer sikkert også til å slå stort opp, kanskje mest om hvor mye moren til Kristina har betydd for gullet. I Nord-Trøndelag kommer det også helt sikkert til å bli kamp mellom Steinkjer-Avisa og Levanger-Avisa om hvilken by som har betydd mest for Kristina siden tanta hennes bor på Levanger…

Spenning i familien. Men det er også en annen innfallsvinkel til et eller flere Groves-gull. Min far har endelig fått tilbake skøyteinteressen igjen etter Sovjetunionens fall, takket være Kristina Groves. Han håper virkelig på canadisk kvinnegull på skøyter. Han vil tolke dette som et Steinkjer-gull og bryr seg fint lite om nasjonskampen mellom Canada og Norge. Kanskje er det han som skriver hyllesten i Steinkjer-Avisa – han har allerede skrevet flere frilansartikler om Kristina og hennes Stenkjer-røtter der. Selv om Selliaas Sr. ikke skal til OL kommer han til å gjøre seg bemerket i OL-byen. Han har allerede sendt Kristinas mor et stort banner som skal henges opp i skøytehallen i Vancover. På banneret får Groves en hilsen fra Steinkjer på veien mot gull. Jeg har ikke spurt min mor om hun er like glad for denne støtten – selv om hun også er fra Steinkjer. Hva mormoren min som bor på Steinkjer, men er fra Larvik, mener om dette, aner jeg ikke?

Spenning i bloggen. Omdømmet til Groves i Norge avhenger av hvordan Norge blir behandlet i seiersrusen. Hun sender allerede flittig ut nyhetsbrev til sin tilhengerskare, og hun har planer om å skrive blogg fra OL. Kristina setter alle som vil opp på mailinglista si. Fra bloggen kan man vurdere om hun er god nok for Norge eller ikke. På deler av familiens vegne sier jeg derfor: GO Canada, GO, GO GO!

Oops! Iransk nyttårshilsen til Israel

Dårlig samvittighet? I disse dager er det mange som sitter og ser over julekortene sine og sender nyttårshilsener i retur - enten fordi de pleier å sende nyttårskort (og ikke julekort) eller fordi de sier at de pleier å sende nyttårskort, men egentlig har glemt å sende julekort. Andre sitter og angrer på at de sendte for mange kort. Det gjør lederen for utenlandsavdelingen i det iranske fotballforbundet.

Fingerbøll. Mohammed Ardebili sendte nyttårshilsen på e-post til mange nasjonale fotballforbund rundt om i verden, blant annet det israelske forbundet. Talsmannen for det israelske forbundet sier at de ble overrasket over den hyggelige e-posten, og etter en intern runde bestemte israelerne seg for å sende en nyttårshilsen tilbake. Der sto det: "We thank you for you Happy New Year greeting and wish all of the good people in Iran a happy new year". Da Ardebili ble konfrontert med dette på den iranske militærradioen innså han tabben. Ardebili er i dag arbeidsløs.

Iranske nyttårsraketter? Konsekvensene i i Israel vet jeg ikke, men vi får håpe at det ikke er like enkelt å sende opp iranske nyttårsraketter som det er å sende nyttårshilsener...

Polsk spilldotteri noe for Norge?

Glasskulen. Det er mange som oppsummerer det siste tiåret og lager lister over viktige hendelser, merkedager og personligheter som har preget oss siden 2000. For dem som skriver om politikk er det al-Qaida, ytringsfrihet og integrering som går igjen. Når idrettstiåret skal oppsummeres er det doping (og Tour de France), Tiger Woods og Usain Bolt som kommer høyest på listene. Noen forsøker å se framover. Det er den øvelsen jeg kaster meg på her.

Spillpolitikk viktig idrettspolitisk sak. Tidligere har jeg hevdet at utviklingen av nasjonal og internasjonal spillpolitikk kommer til å bli et av de viktigste idrettspolitiske temaene i det nye året og tiåret. Spilleavhengighet vil ikke bli det viktigste temaet, men hvordan man skal tilnærme seg forskjellige spillvarianter på nett, hvordan man skal finansiere idrett gjennom spill og hvordan man skal hindre at gambling går ut over idrettens integritet blir viktig.

Kampen om enerettsmodellen. I forkant av stortingsvalget i 2009 fikk vi tydelig fram stortingspartienes syn på den norske enerettsmodellen. Prinsipielt ønsker Frp, Venstre og Høyre konkurranse på spill, mens de andre partiene står fast ved enerettsmodellen vi har i dag. Konkurranse på spill betyr at Norsk Tipping blir utfordret av andre spillselskaper og må konkurrere på lik linje med disse. Totalt omsetter utenlandske selskaper for mer enn det Norsk Tipping gjør i dag. Det betyr at Norsk Tipping, hvis de lager spill som matsjer de utenlandske selskapene, potensielt kan ta markedsandeler fra dem, men da faller tidligere argumenter om ansvarlig spill og kampen mot spillavhangighet bort. Spørsmålet er da til hvilken pris man ønsker å betale for å øke omsetningen til Norsk Tipping og om dette gavner idretten på lang sikt. Fortsetter man med enerettsmodellen slik den er i dag må man kanskje, hvis omsetningen går ned, forsøke å begrense tilgangen til internasjonale spill for å hindre at nordmenn benytter seg av disse og håpe på at de går over til Norsk Tipping eller endre tippenøkkelen slik at idretten får mer av potten på bekostning av andre (kultur eller humanitære organisasjoner). Dette krever enten lovendringer og/eller en kamp mellom idretten og andre ikke-statlige organisasjoner. Dette er problemstillinger norske politikere må ta hensyn til når man skal utforme (ny) spillpolitikk.

Hvem er mest kommunist? Hver gang norske myndigheter ønsker reguleringer kommer kritikere med karakteristikker som ”sosialiststat”, ”kommuniststat” og ”gammeldags”. Når det gjelder spill og gambling kan det derfor være nyttig å skjele litt til Polen. Polen – som er en postkommunistisk og svært antikommunistisk stat – foretok før jul lovendringer myntet på nasjonal spillpolitikk. Polen har vært et svært liberalt land for spill – både casino og internettspill. Internasjonale spillselskaper har også vært tungt inne i polsk idrett. Unibet har sponset den polske andredivisjonen i fotball, Ekspekt har sponset det polske fotballandslaget, og BetAtHome, Betclick og Bwin sponser tre lag i den øverste fotballdivisjonen, for å nevne noe.

Polsk riksdag over. Den nye loven regulerer spill på en, ja, en postkommunistisk måte. Den skal blant annet forby utenlandsk drevne casinoer og spillselskaper skal skattlegges. Men det som er mest interessant for Norge er særlig to ting. For det første er det kun lov for spillselskaper som sponser idrettslag/klubber å operere i det polske markedet. Det betyr at skal nye spillselskaper på markedet må de også finne seg et lag/en klubb å sponse. Paradoksalt nok kan det bety et større antall spillselskaper til Polen fordi det fortsatt er mange klubber som ikke er knyttet til et spillselskap(!). Med nasjonalisering av spillmarkedet og økt skattlegging av spillselskaper kan det bety økte statsinntekter og mer penger direkte til enkeltklubber. For det andre er det forbudt å reklamere med nettadressen til spillselskapet. Dottcom er med andre ord ikke tillatt.

Originalt. Begge disse grepene er originale i europeisk spillpolitikk. I Norge er det ikke lov å reklamere for internasjonale spillselskaper i det hele tatt og i Danmark har man gitt helt opp og vurderer å nasjonalisere spillmarkedet slik at man også kan få skatteinntekter av spillselskaper som ikke er underordnet den danske stat. Så vidt jeg vet er Polen det eneste landet som krever direkte sponsing av klubber og lag og forbyr dottcom.

Kontroversielt. Dottcom-forbudet er kanskje det mest kontroversielle fordi det bryter sterkt mot dagens sponsortrend. Stadig flere klubber og organisasjoner ønsker å fremheve sin nettadresse for å tilby informasjon og salg av sine produkter. I Norge har Sandefjord en stund hatt Komplett.no Arena og i England har det vært http://www.guardian.co.uk/football/2009/nov/04/newcastle-united-naming-stadium-rights. Kanskje det nyeste og mest innovative dottnavnet er sochi2014.com, som er Sotsji-OLs offisielle logo (egentlig Sochi2014.ru).

Polsk løsning? Er den polske løsningen veien å gå? Den polske løsningen ble fremprovosert av en regjeringskrise. Tre i regjeringskollegiet måtte gå av på grunn av for tette forbindelser til den internasjonale spillindustrien. Slikt skaper politisk kreativitet. Det går neppe så langt i Norge – særlig etter at Venstres Lars Sponheim har blitt styreleder i Norsk Tipping? Og fordi utgangspunktet i Norge er annerledes. Men utfallet kan paradoksalt bli at dem som hele tiden raljerer over reguleringskåte politikere også ønsker nye reguleringer av norsk spillpolitikk og at dem som hele tiden har fått denne kritikken mot seg åpner opp for en mer liberal spillpolitikk, med eller uten dotter. Dette kan vi kalle norsk spilldotteri!