Politisk stormaktskamp for å få fotball-VM

Den viktigste kampen. De viktigste fotballkampene denne høsten står ikke mellom Norge og Portugal eller Barcelona og Real Madrid. Den står mellom stormakter som ønsker seg fotball-VM i 2018 og 2022! Kampen avgjøres 2. desember og selv om det er mange "unknown knowns" og "known unknowns" – for å låne noen av tidligere forsvarsminister Donald Rumsfelds mer forståelige utsagn – er det kanskje mulig å forutsi hvem som får mesterskapene etter Brasil i 2014.

Kampen om å få VM på minner om stormaltsrivaliseringen under den kalde krigen. Den eneste forskjellen er at det er FIFA som har regien og ikke stormaktene selv.

BBC er skrekken. FIFA har mange hensyn å ta når de skal velge Brasils to arvtagere, og i midten av august var FIFA i England for å vurdere deres kandidatur. Engelskmennene mener selvfølgelig at de er den selvsagte kandidaten for å få mesterskapet i 2018, men det er mye taler mot at England skal få mesterskapet. Det kan virke som om engelskmennene nå begynner å erkjenne dette - den engelske søkerkomiteen har forsøkt å få BBC til ikke å sende en dokumentar om Russlands VM-kampanje denne høsten, fordi de er redd for at negativ omtale av Russland vil være russisk rulett med deres eget kandidatur. Den engelske søkerkomiteen er redd for at mye negativ omtale av det russiske kandidaturet skal ses på som bakvaskelser fra den engelske kandidaten. FIFA liker ikke den slags!

BBC har skapt problemer før. BBC Panoramas dokumentar har skapt frykt for at den skal den skal slå uheldig ut baserer seg blant annet på erfaringene søkerkomiteen til London-OL erfarte i 2004 da BBC Panorama sendte et program om det bulgarske IOC-medlemmet Ivan Slavkov som var villig til å ta i mot bestikkelser for å stemme for London-OL. Slavkov ble kastet ut av IOC, men det skapte samtidig problemer for London-OL, selv om de til slutt fikk OL i 2012.

Tango for to. Det som er veldig spesielt ved valget av vert denne gang er at to VM-verter skal velges samtidig. Det åpner opp for et spill som får en til å tenke på stormaktsrivaliseringen fra den kalde krigen. I følge Simon Kuper i Financial Times er situasjonen som følger: 2018-mesterskapet vil mest sannsynlig gå til en europeisk kandidat, men siden England ikke er særlig populære i FIFA – det ligner litt på USAs forhold til IOC – skal de tråkke svært varsomt og høyst riktig for å dra i land mesterskapet.

USA stiller. Ett skjær i sjøen er at USA er kandidat til å få mesterskapet i 2022. FIFA vil nødig ha to engelskspråklige land til å holde mesterskapet etter hverandre. Spania og Portugal, og Belgia og Nederland levnes små sjanser i 2018, spesielt fordi de har små midler til å oppgradere anleggene sine. De to dobbeltkandidatenes eneste sjanse er at mange små land som ønsker mesterskap ved en senere anledning samles og stemmer på disse to europeiske kandidatene. Det er lite sannsynlig.

Den russiske bjørnen truer. Slik det ser ut nå er det den russiske bjørnen som er Englands største utfordrer, uavhengig av om BBC sender dokumentaren eller ikke. Russland har aldri vært vertskap for en stor fotballturnering og utgjør i dag et underutviklet marked for FIFA. Derfor er Russland ettertraktet av FIFA. Og skulle statsminister Vladimir Putin stille seg bak et slikt mesterskap – både med sin personlige aura (!) og penger stiller Russland veldig sterkt.

Kina lusker i bakgrunnen. Allikevel er det et land som ikke stiller som kandidat verken i 2018 eller 2022 som kan utgjøre den store forskjellen, nemlig Kina. Fra Kina kommer det signaler om at de ønsker å søke VM i 2026. Det kan være en sikker vinner hos FIFA, og skulle den kinesiske regjeringen komme med et slikt forslag før desember endrer hele spillet seg. FIFA ønsker ikke at Asia skal arrangere mesterskapet to ganger på rad. Det eneste ikke-asiatiske landet som er kandidat i 2022 er USA. Siden FIFA ikke ønsker at to engelskspråklige land skal arrangere mesterskapet etter hverandre, og mye tyder på at det er Europas tur etter Brasil, betyr det at Russland vil få mesterskapet i 2018. Hvis FIFA vil…

Vuvuzela, Englands redning? Under årets VM glimret Kina med sitt fravær – i hvert fall på fotballbanen: vuvuzelaene som ble forhatt i resten av verden ble produsert i Kina. Kanskje det hadde vært en idé for BBC å lage en dokumentar om Kinas forhold til vuvuzela. Den er jeg sikker på at den engelske søkerkomiteen vil at BBC skal sende! Selv FIFA fikk nok av vuvuzelaer.

Olympisk ramaskrik under Ramadan?

Brudd på fasten. Forrige søndag fikk Ali Karimi – alias Asias Maradona – sparken fra Teheran-laget Steel Azin FC fordi han ikke fastet under Ramadan. Karimi er ikke hvem som helst i Iran. Han er nest mest merritert på landslaget, tredjemann på toppskårerlisten og kåret til Asias beste spiller i Iran i 2004. Likevel fikk han sparken. En slik uforsonlig holdning overfor dem som bryter fasteregelen under Ramadan kan få store konsekvenser for London-OL i 2012 siden OL foregår samtidig med Ramadan.

Cole-blemme. At OL foregår samtidig med Ramadan må være flaut for Sebastian Cole, som er leder for OL-komiteen, siden han solgte inn lekene som en håndsrekning til Storbritannias etniske minoriteter. OL skal foregå på østkanten av London der det bor mange med minoritetsbakgrunn, også muslimer. Det er ventet at over 3000 utøver vil være muslimer og at flere hundre tusener tilskuere vil være det. De vil da måtte ta et aktivt valg om de vil bryte fastereglene eller ikke.

Mindre krefter. Selv om noen utøvere hevder at de blir sterkere av å faste under Ramadan – blant annet fordi de kommer nærmere gud – er det liten tvil om at en langdistanseløper som skal løpe 10000 meter på ettermiddagen uten å ha fått i seg verken vått eller tørt siden solen sto opp vil prestere dårligere enn om han fikk spise og drikke optimalt. Hva er løsningen på problematikken?

Deltagerne. Løsningen finner man både hos deltagerne i OL og hos arrangørene. Deltagerne kan enten velge å følge fasteregelen og satse på at det ikke forringer prestasjonen, trekke seg fra konkurransen eller bryte fasteregelen og ta konsekvensene av det. Ingen av disse valgene er optimale. I den sammenheng blir det ikke bare spennende å se på muslimske lands protester mot arrangørene av OL, men også på forskjellsbehandling mellom liberale muslimske land og mer konservative land. Eller mellom muslimske land og muslimer i land som ikke er muslimske. Det kan hende konsekvensene er større for fastebrudd fra deltagere fra Iran og Saudi-Arabia enn fra Tyrkia og Storbritannia?

Arrangørene. Det har aldri vært snakk om å flytte OL på grunn av Ramadan. Arrangørene kan derfor begrense problemene knyttet til Ramadan ved å legge de hardeste konkurransene til tidlig morgen eller sent på kvelden. Da vil deltageren ha mulighet til å spise rette før de skal i ilden. Dette har vært forsøkt i årets ungdoms-OL i Singapore og skal visstnok ha vært vellykket, selv om det ikke er optimalt. Tv-sendingene styrer mye av det som skjer på idrettsbanen og jeg tviler på at et amerikansk publikum sitter oppe om natta fordi man har flyttet damekampen i fotball mellom Iran og USA fordi OL-arrangøren ønsker at de skal få spise godt før kampen. Heller tvert i mot – matmangel kan være en konkurransefordel – for USA, selvfølgelig.

Nye åpningstider. En av Storbritannias største gullhåp i London-OL – Mo Farah – som tok EM-gull på både 5000 og 10000 meter i år – har sagt at han utsetter Ramadan. Han tar igjen fasten ved en senere anledning. Det finnes fritak for faste blant annet hvis man ufrivillig må bryte fasten eller du er i krig. Det spørs om OL også blir ansett som en grunn for fritak når vi nærmer oss sommeren 2012. Det er jeg villig til å sette penger på – hos Norsk Tipping, selvfølgelig. Jeg vedder også på at McDonald’s holder nattåpent under lekene – for å bøte på dårlig etterspørsel på dagtid fra muslimske tilskuere…

Sendeplatediplomati

Sendeplatediplomati? Etter mange omveier og feilsteg har Barack Obama tatt mot til seg og invitert de israelske og palestinske lederne til Washington for fredssamtaler i september. Kanskje han bør ta med seg en sendeplate (frisbee)?

Næring i vekst? Mange organisasjoner bruker idrett for å skape fred. Det er en sterkt voksende næring. Det siste skuddet på stammen på det voksende idrettsbistandstreet er Ultimate Peace, som bruker sendeplate som fredsdue. Det er første gang sendeplate blir brukt for å skape fred mellom palestinere og israelere. Initiativtagerne er israeleren Dori Yaniv og amerikanerne David Barkan og Linda Sikorsky. I juli arrangerte de en sommer-leir i byen Acre der 145 ungdom med israelsk-jødisk, israelsk-arabisk og palestinsk bakgrunn spilte Ultimate Frisbee i en uke. På samme måte som under sommerens ungdoms-OL i Singapore var idrettsaktiviteten bare ett element i forsøket på å bygge broer mellom ungdom. fellesaktiviteter på kvelden skal også skape tillitt. I følge initiativtagerne var leiren så vellykket at de setter i gang månedlige leire til høsten i arabiske og jødiske byer, i tillegg til trenerkurs og en egen ungdomsliga.

Dommerløst. Hvorfor egner sendeplate seg så godt til fredsskaping? I følge personene bak Ultimate Peace er det fordi det ikke er egne dommere i denne idretten. Det betyr at spillerne må løse konflikter som oppstår på banen uten hjelp fra en nøytral part. Konfliktløsning mellom spillerne er en del av spillet. Det spørs om Barack Obama kan benytte seg av sendeplatediplomati? Eller kanskje det er det han til nå har brukt - latt partene få krangle seg i mellom uten at han har brydd seg for mye. I så fall har det vist seg at sendeplatediplomatiet har sine begrensninger. Eller kanskje de i tillegg må satse på god kveldsunderholdning etter at sendeplatene har fallt til jorden?

Menn og kvinner på samme lag?

Svar skyldig. Sommeren lakker og lir mot slutten - hvis den i det hele tatt har vært her. Uansett vær har det vært en aktiv sommer. I takt med sommerens store idrettsbegivenheter har jeg sammen med ungene lekt ulike varianter av fotball-VM, friidretts-EM, Tour de France og svømme-EM. Det fine med disse konkurransene - ved siden av at man har fått rævva opp av tv-stolen - er at vi har konkurrert i de samme øvelsene, dog i forskjellige klasser. Jeg har alltid vunnet herreklassen, datteren min har vunnet jenteklassen, og sønnen min gutteklassen i øvelser som 23 meter hekk med en hekk, nedoverbakkeetappe og dykking etter husnøkler. Kona mi har også vunnet, de gangene hun har deltatt. Under vårt eget friidretts-EM kom det ett spørsmål fra min datter som fikk meg til å tenke: "Pappa, hvorfor løper damene bare 100 meter hekk og mennene 110 meter?". Jeg er fortsatt svar skyldig, men mener at spørsmålet er svært godt. Hvorfor stiller menn og kvinner opp på forskjellige distanser?

Forskjellsbehandling. I mange idretter gjøres det ikke forskjell på menn og kvinner - bortsett fra at de ikke konkurrerer mot hverandre. De har like lange omganger i fotball og håndball, de svømmer like langt og stuper like høyt. Også i friidrett begynner det å bli likt selv om hekkeøvelsene er forskjellige og mangekampen har forskjellig innhold. Begge løper for eksempel maraton og 10000m. I disse grenene betyr ikke forskjellen mellom mann og kvinne at man lager forskjellige distanser eller målestokker. Det er med andre ord ikke lengden det kommer an på... I andre idretter er det annerledes. I golf slår kvinner ut fra en annen rampe en herrene og i tennis spiller de forskjellig antall sett. Det er vel også en stund til mennene går på bommen i turn?

De nordiske landene er verst! Det som allikevel er merkeligst er at i de grenene der nordiske land har størst innflytelse - land som liker å kalle seg de mest likestilte landene i verden - behandles menn og kvinner mest ulikt. Skihopping for jenter har vist seg å være vanskelig, kvinner får ikke gå femil på ski, skøytedistansene er forskjellige og kvinnene kjører kortere utforløyper. Hvorfor er det sånn? Har kvinner dårligere forutsetninger for å drive vinteridretter enn menn? Er vi gammeldagse? Bør det være sånn?

Change. Selv om det i agurktiden ble foreslått nye baller i kvinnefotball - hva nå det enn måtte bety? - tror jeg at denne forskjellsbehandlingen blir borte på sikt. Det er to grunner til det. For det første har det vist seg at det er en naturlov at kvinner tar etter menn på alle områder - også i idretten. Snart hopper kvinnene i de samme bakkene som menn og i klassisk turlangrenn gjøres det ikke forskjell på folk. Det betyr at kvinner på sikt vil delta på samme måte som menn i det som i dag er klassiske herreøvelser. For det andre kan det hende at den olympiske bevegelse paradoksalt nok kan sørge for at kvinner og menn ikke bare deltar på de samme distansene, men også konkurrerer i samme øvelser. I sommer-OL er det ikke mulig å presse inn flere idretter eller øvelser før man tar ut noen idretter eller øvelser. Denne kjennsgjerningen kan derfor føre til at man vil se på hvilke områder menn og kvinner kan konkurrere mot hverandre. Skyteøvelsene kan være et sted og starte samtidig som man kan åpne for flere miksøvelser. I tennis har man f.eks. gjeninnført mixed double med en slik begrunnelse.

Familiemesterskap i kantarellplukking. Hjemme hos oss konkurrerer vi alltid sammen i de samme øvelsene og alle blir vinnere. Akkurat nå satser jeg på å vinne herreklassen i både blåbær- og kantarellplukking!

Oljesøl av olympiske dimensjoner

BP som skjellsord. Oljekatastrofen i Mexico-gulfen har satt sitt klare preg på David Camerons besøk i Washington. Tidenes største oljekatastrofe overskygger krigen i Afghanistan og finanskrisen de to landene har å stri med. I USA har BP blitt et skjellsord slik ”french fries” ble det etter Frankrikes protest mot USAs krigføring i Irak. Et eksempel på det er at baseballaget Brevard County Manatees i Florida som har døpt om balltretreningen fra ”batting practice” til ”hitting rehearsal” for ikke å bli knyttet til forkortelsen BP. Florida er en av stedene som er verst rammet av oljesølet. Men det er ikke bare i baseball og i Florida at BP kan bli et skjellsord. Oljekatastrofen har også olympiske dimensjoner.

BP som sponsor. BP er en av hovedsponsorene til den amerikanske olympiske komiteen og til London-OL i 2012. I tillegg er BP sterkt engasjert i amerikansk baseball, særlig i Chicago Cubs og Chicago White Sox. I februar i år inngikk BP en avtale med BP som var verd ca. 10-15 millioner amerikanske dollar. Avtalen BP har med London-OL har en estimert verdi på 50 millioner pund og dreier seg om forsyninger av drivstoff og ansvaret for den kulturelle delen av OL som omfatter utdanning, kultur og kunstutstillinger. Og for dem som ikke vet det: Chicago White Sox er favorittlaget til Barack Obama!

BP som en god samarbeidspartner. Lederen for London-OL, løperlegenden Sebastian Coe, har sagt at han ikke har problemer med at London-OL har BP som bidragsyter. Han kaller BP en verdsatt og pålitelig partner. IOC-president Jacques Rogge har sagt at han ikke har noe problemer med BP så lenge de gjør alt for å rydde opp i oljesølet. Den amerikanske OL-komiteen hevder at forholdet til BP er solid og at de ikke har tenkt å revurdere avtalen med den britiske oljegiganten. Penga rår med andre ord. Men hvor lenge?

BP som et utgangspunkt. For den olympiske bevegelse kan dette være en kortsiktig og uklok vurdering å avfeie spørsmål om tilknytningen til BP og andre oljeselskaper. Det er flere grunner til det:

* Miljøsaken er i ferd med å bli alles kampsak, også for idrettsutøvere, og flere og flere idrettsutøvere uttrykker bekymring for koblingen mellom BP og idretten – særlig amerikanske utøvere. De vil ikke bli forbundet med oljesøl og global forurensing. Det er ikke ofte idrettsutøvere engasjerer seg utover eget kosthold, hviletid og egne prestasjoner, så hvis denne trenden fortsetter kan den olympiske bevegelse oppleve et politisk engasjement fra egne rekker som man ikke har opplevd før.

* Skjer det står IOC i et dilemma. I forkant av, under og etter lekene i Beijing har IOC og de som kjemper for de olympiske idealer, fremhevet miljøinnsatsen i Bejing. Og rett skal være rett – OL førte til et renere Beijing og en ny bevissthet omkring luftforurensing i Kina, selv om dette også hadde menneskelige kostnader. Samtidig har IOC lenge sagt at de vil være knallharde mot dem som fremmer politiske synspunkter under lekene – dette kom tydelig fram i forbindelse med lekene i Beijing. Men det er ikke like lett å slå ned på miljøengasjement som på protester mot et enkeltland eller på et område som kan tolkes på mange måter. Miljøkampen har en annen innfallsvinkel enn for eksempel kampen for menneskerettigheter. Kampen for et bedre miljø er også et spørsmål om menneskerettigheter, men dreier seg om kollektive rettigheter, mens for eksempel kampen for ytringsfrihet er en kamp for individuelle rettigheter. Derfor er det lettere å få med seg flere i kampen mot miljøforurensing og derfor også vanskeligere å stoppe. Og så lenge IOC selv ønsker å være best på miljøsiden – det er i hvert fall det de sier – så blir det vanskelig å slå ned på dem som ønsker å følge opp dette engasjementet – også på OL-arenaen.

*London-OL kan bli en testarena for om miljøsaken blir den nye politiske saken i et OL. Dette er en sak alle kan engasjere seg i og siden Storbritannia ikke på samme måte som Kina kan kritiseres for brudd på menneskerettighetene vil aktivister finne andre saker å kjempe for i London. I samtaler med forskjellige organisasjoner i forbindelse med Beijing-OL har det kommet fram at strategien for å påvirke kinesiske myndigheter var mislykket. Lærdommen til disse organisasjonene er at de vil bli tøffere med IOC, nasjonale olympiske komiteer og sponsorer både for å påvirke vertsnasjonens politikk, men også for å fremme egne standpunkter. Derfor er BP-saken svært spesiell for Sebastian Coe og hans kolleger.

BP i Norge. I Norge har debatten om oljeboring utenfor Lofoten blitt preget av det som skjer i Mexico-gulfen, og diskusjonen om BP kan også komme til å prege den norske sponsordebatten i idretten. Du skal ikke se bort fra at norske oljeselskapers engasjement i norsk idrett vil bli satt på prøve i tiden som kommer.

Slutten på fotball-VM?

Glasskulen. Fotball-VM er unektelig over – sommeren også. Det er tid for refleksjoner. Ønsker du inngående spilleranalyser anbefaler jeg å lese nettsiden Zonal Marking, ønsker du å lese kritiske betraktninger om mesterskapet bør du lese Vårt Lands artikler om VM og noen av de redaksjonelle artiklene til Dagbladet, og ønsker du føleri og vuvuzelahets leser du på nytt de fleste norske sportskommentarene. Jeg ønsker å spekulere i fotball-VMs fremtid basert på årets VM. Blir fotball-VM ødelagt av politiske konflikter?

Det spanske paradoks. Selv om Spania vant fotball-VM tror jeg ikke Spania vant mange nye fotballhjerter. De fleste som var glad for at Spania vant hadde Spania som forhåndsfavoritt. Spania scoret halvparten så mange mål som Tyskland og mindre mål enn både Nederland og Uruguay. Da jeg spurte en portugiser – jeg var på ferie i Portugal under fotball-VM – om hvem han håpet skulle vinne fotball-VM, sa han at han håpet Spania ville vinne fordi da kunne Portugal si at de tapte for det beste laget. Så glad var han i Spania.

Spania var det eneste landet i VM som ikke har en nasjonalsang. Derfor så du ingen spanjoler synge under avspillingen av nasjonal – eh – melodien. (Nord-Korea er et grensetilfelle fordi de sjelden synger nasjonalsangen sin, men heller synger en hyllest til sin store, avdøde leder Kim Il Sung). At Spania ikke har en sang å synge skyldes at man i Spania ikke har greid å bli enig om en ny tekst etter Francos død. Mangel på nasjonalsang har vært symbol på at Spania ennå ikke er et samlet land etter diktaturet. Derfor har mange hevdet at EM-gullet for to år siden og VM-gullet i år vil bidra til at Spania samles. Så enkelt er det ikke. De samme tankene ble fremmet da Frankrike vant VM og EM i 1998 og 2000. Seirene var eksempler på god integrasjon av innvandrere, ble det hevdet. Fiaskoen til Frankrike i årets VM har minnet oss på at koblingen mellom fotballseier og nasjonal forbrødring er høyst tvilsom. Det er fristende å trekke fram metaforen om å pisse i buksa osv.. Det kan synes som et skritt i riktig retning at det ble viftet med spanske flagg og at mange tok på seg spanske landslagsdrakter både i Baskerland og Katalonia, og at 75.000 feiret den spanske seieren i Barcelonas gater finaledagen. Men er det et godt tegn på spansk forbrødring? Neppe. Her er to betraktninger som kan sette forbrødringstanken i et mindre positivt lys:

• Dagen før VM-finalen demonstrerte 1.1 millioner mennesker i Barcelonas gater mot en spansk rettsavgjørelse om at Katalonia ikke har anledning til å kreve selvstendighet fra Spania. Hvor mange av de 75.000 glade spanjolene dagen etter var med i demonstrasjonen dagen før?

• Om noen var med må vi spørre oss om hvorfor. En grunn kan være at mange feiret Barcelona-spillernes innsats under VM – for Barcelona-spillerne en slags ferieturnering. På Spania var det seks Barcelona-spillere i startoppstillingen i finalen ( semifinalen syv) og alle målene til Spania ble scoret av Barcelona-spillere. Kanskje mange feiret Barcelonas overlegenhet på det spanske landslaget?

Like lite sant som at Roma ikke ble bygget på en dag, forbrødres ikke Spania med et par fotballkamper.

Stereotypier knust. Fotballmessig har årets fotball-VM vært et veiskille på flere måter: sambastemplet til Brasil er borte, det solide italienske forsvaret er skutt i filler, Tyskland spilte morsom fotball og Ghana viste gode defensive takter. Aldri har det blitt sluppet inn færre mål (etter at man innførte 32 lag, vel og merke) og lag som USA og Sør-Korea løp lenger enn de fleste. Mange stereotyper ble knust i Sør-Afrika i år. Samtidig har årets fotball-VM vist et potensial for konflikt mellom nasjonale eliter som ønsker å sole seg i glansen av spillernes gunst, den vanlige tilhenger og spillerne som skal sørge for nasjonal stolthet.

Representant og velger. For politikere med respekt for seg selv er det viktig å være til stede på internasjonale idrettsarrangementer – både for å bli sett og for å møte likesinnede. Fra tv-stolen har vi sett prinser, prinsesser, dronninger, statsministere, ekspresidenter, ministere og eksministere i uvante positurer på tribunen når deres lag har spilt. I tillegg til vanlige kjendiser – som for eksempel Paris Hilton, Orlando Bloom, Mick Jagger og Leonardo DiCaprio – har VIPene med tilknytning til politikk fått se kamper fra beste tilskuerplass i Sør-Afrika. Inntoget av VIPer skapte så store problemer for vanlige supportere da Tyskland skulle spille semifinale mot Spania i Durban, at 2000 seter sto tomme under kampen fordi trafikken av VIP-fly på flyplassen i Durban var så stor at vanlige rute- og charterfly med fotballsupportere ikke fikk lande på flyplassen. Det er ikke bare VM-ballen som går i feil retning…

Nasjonal prestisje. Ved siden av dem som kun er på kamp for å bli sett eller se på kamp lever mange politikere i troen om at deres nærvær enten vil gi laget et løft eller at det vil gi dem selv en politisk gevinst. Deres nærvær fyller – tror de, og kanskje med rette – både en innenrikspolitisk rolle og en utenrikspolitisk rolle, og i mange land forventes det at nasjonale ledere tar del i den politiske fotballen. Dette mesterskapet er ikke noe unntak. To eksempler kan belyse dette fenomenet.

1. Den brasilianske presidenten Lula avbrøt brått sitt besøk til Sør-Afrika etter at Brasil ble slått ut av VM. Han var meldt til finalen, men møtte ikke opp med unnskyldning om at han måtte tilbake til Brasil for å støtte opp under arbeidet med flomkatastrofen i Brasil. Denne forklaringen står til tvilende. Han hadde garantert vært der hadde Brasil kommet til finalen. Og hva om finalen gikk mot Argentina?

2. I Argentina var man i de politiske kretser i tvil om Argentina i finalen var et gode eller ikke. Hadde laget nådd finalen ville trolig den argentinske presidenten Cristina Fernandez dratt for å se kampen. Da måtte hun avlyst et møte med Kinas øverste ledere, slik hun gjorde i januar til stor misnøye for lederne i det kinesiske kommunistpartiet. Argentina kunne tapt store avtaler med Kina. Mannen til dagens president, ekspresident Nestor Kirchner, har erfaring med tapte avtaler på grunn av fotball. Han lot for noen år siden sjefen for Hewlett-Packard (HP) vente svært lenge til et avtalt møte fordi han var opptatt med å prate med Diego Maradona. HP-sjef Carly Fiorina ble så forbannet at hun i stedet investerte sine penger i Brasil! I disse dager sitter Fernandez i samtaler i Beijing, takket være dårlig fotball…

Hovedbudskapet med disse eksemplene er at mange statsleder legger mye politisk prestisje i landets fotballprestasjoner.

Internasjonal møteplass. Men det er også andre utenrikspolitiske dimensjoner ved VM. Fotball-VM blir en møtearena for politikere fra hele verden og den blir brukt som arena for samtaler og forhandlinger. I Beijing-OL så vi tydelig hvor redde mange politikere var for å komme i unåde hos Kina – boikottspørsmålet var nesten helt fraværende og det var et rekordantall med statsoverhoder på tribunen under åpningsseremonien. Men det er ikke bare respekt for vertsnasjonen som er fremtredende. Den sørafrikanske presidenten Jacob Zuma benyttet anledningen både til å promotere eget land med fotball-VM og til å ha politiske samtaler med mange av statslederne som kom til mesterskapet. For dem som arrangerer mesterskapet er det viktig å få mest mulig for pengene man har investert i mesterskapet, men det er også viktig for besøkende å få noe igjen for reisen – i hvert fall tilsynelatende. Skulle fotballaget tape kan man i hvert fall legitimere reisen med et møte med en politisk motpart.

Klubb foran landslag? Økt grad av klubbmakt er et annet poeng ved årets mesterskap. Med unntak av spillere fra Barcelona og Bayern München underpresterte de fleste stjernene fra de største og rikeste klubbene i Europa. Spillere fra Premier League gjorde det desidert dårligst. Det kan være på grunn av det harde kampprogrammet i England og andre ligaer. En indikasjon på det er at spillere med lite spilletid i de største ligaene presterer best på landslaget. Det kan være utenomsportslige grunner. Etter VM har det for eksempel vist seg at Wayne Rooney var i rettssak med sitt tidligere agentbyrå under VM, Christiano Ronaldo ble far gjennom surrogatmor i første VM-uke og Leonel Messi planla veldedighetsfotball i Panama og Haiti under mesterskapet. Ingen av disse hadde særlig gode mesterskap. Men det kan også hende at lysten på å representere landet er mye mindre enn lysten til å prestere for dem som betaler lønna – nemlig klubblaget. Landslaget får dermed et B-preg.

Loven om økende ulikhet. Og her er vi ved kjernen av hvordan årets mesterskap utfordrer vår forestilling av fotball og fotball-VM. Årets VM kan være starten på et økende gap mellom politikeres forventninger til fotball-VM og deres ønsker om å slå politisk mynt på fotball og spillernes omsorg for landslaget. Forsterkes denne tendensen kan vi se dramatiske endringer på det internasjonale fotballkartet. Her er endringer som kan komme fortere enn vi aner:

1. Det kan oppstå flere konflikter mellom politiske myndigheter og fotballspillere som enten ikke vil spille for landslaget eller som underpresterer. I år har vi sett at den franske presidenten har satt sammen en granskningskommisjon for å gå det franske landslaget i sømmene og at den nigerianske presidenten har suspendert sitt landslag fra all virksomhet. Framtiden kan by på flere slike konflikter mellom politiske ledere og egne landslag skulle konflikten mellom politiske ledere og spillere øke.

2. Vi kan også få se mer av politikere som engasjerer seg sterkere for rettighetene til eget lag enten ved at man engasjerer seg i seedingsystemet til mesterskap slik at landet får – i teorien - enklest mulig reise fram til en eventuell finale, eller politikere som søker å få omgjort avgjørelser eller endret regelverket slik at det kommer eget lag til gode. At den britiske statsministeren engasjerer seg i spørsmålet om videodømming etter at England fikk underkjent et mål som var inne er et eksempel som det kan bli flere av i framtidige mesterskap.

3. FIFA er som oftest krystallklare når politikere blander seg inn i landslagsfotballen. FIFA har truet både Frankrike og Nigeria med sanksjoner hvis myndighetene blir for nærgående. Med økende grad av innblanding fra politikere for å få fotballforbund til å prestere bedre eller for å presse FIFA til å gjøre endringer til eget beste vil FIFA få en langt større politisk rolle. Da kan det oppstå flere og langt mer alvorlige konflikter mellom FIFA og nasjonale myndigheter.

4. Vi kan komme til å se endringer i statsborgerskapslover eller unntaksregler om statsborgerskap for fotballag. Etter press fra det tyske fotballforbundet endret Tyskland for noen år siden sine statsborgerskapslover slik at andre- og tredjegenerasjons innvandrere lettere skulle få statsborgerskap og dermed få anledning til å spille for det tyske landslaget. At denne politikken har hatt stor betydning så vi i år. Det var få tradisjonelle tyske navn på det tyske landslaget, og fotballen var også annerledes. En annen ting er å åpne for arbeidsinnvandring for å fylle på med gode spillere skulle egne borgere nekte å spille på landslaget. Vi ser tydelig tendensen i dag. Det er for eksempel mange brasilianere på flere europeiske landslag i dag og flere kommer det sikkert til å bli. Slik arbeidsinnvandring kan på sikt snu opp-ned på FIFA-rankingen ved at små land kan kjøpe seg til suksess.

Hommage to Catalonia? Denne utviklingen vil selvfølgelig kun skje så lenge politikere finner interesse i fotball og ser en sammenheng mellom fotball og nasjonal omdømmebygging. Men fotball-VMs rolle kan miste sin glorie. Det er en tendens til at klubblagene – særlig i Europa – omfattes av mer interesse enn landslagene både hos spiller og supportere. Hvor mange ganger har du ikke hørt av venner og kjente under dette VM at de holder med Spania fordi Torres spiller der og han spiller på Liverpool? Eller Argentina fordi der spiller Barcelona-spilleren Messi, eller Rooney, England og United? Stadig oftere kobles klubblaget til landslaget, og du skal ikke se bort i fra at klubblagsturneringer a la Champions League på sikt erstatter fotball-VM i dagens form. Da vil også politikeren hoppe etter og knytte seg til bestemte klubblag. Da trenger de ikke lenger bare å representere et lag, men de kan også gå inn som eiere. Skjer det er jeg sikker på at Spania må basere seg på import av spillere fra andre land eller regioner for å hamle opp med katalanernes landslag Barcelona! Da må de finne noen som har hjerte for Spania. Det holder ikke med bill. mrk: må kunne den spanske nasjonalsangen…

Ghana - hele Afrikas lag?

Paternalisme. Dette er problemstillingen Brendan O’Neill stiller i det alltid interessante nettidsskriftet Spiked. Og det er en viktig problemstilling. O’Neill mener dette er en vestlig konstruksjon og vitner om de rike vestlige landenes ovenfra- og-ned-holdning til Afrika. Kunnskapsløst er det også.

Ikke alle snakker Swahili. Fotball-VM er solgt inn som Afrikas fotball-VM. Og på mange måter er det riktig. Det er første gang Afrika har mesterskapet og mange afrikanere støtter selvfølgelig andre afrikanske land når deres eget ikke har mer å spille for. Men Afrika er ikke et samlet kontinent, heller ikke på fotballbanen. Rivaliseringen mellom Kamerun og Nigeria sammenlignes av mange med rivaliseringen mellom Argentina og Brasil, og jeg tviler på at arabiske land i Nord, frankofone land i vest og tidligere kolonier i sør er samlet om Ghana. Afrika er ikke ett stort land der alle snakker Swahili!

Et samlet Europa? Vår nedlatenhet til det afrikanske kontinentet kan kanskje best illustreres med at vi snur problemstillingen på hodet: nå når England er ute forventer vi at engelskmennene skal gi sin støtte til de europeiske lagene som er igjen – kanskje Tyskland? Neppe! Det kan hende engelske supportere i dag hater sine egne spillere for deres slette innsats under årets VM, men å støtte Tyskland (eller Spania eller Nederland)? Aldri! Til det er nasjonalfølelsen for stor, slik den er i mange andre europeiske land. En meget god illustrasjon på denne problematikken finner du i John Kings bok England Away. Dette er siste boken i en romantrilogi om engelske supportere. De to første bøkene (The Football Factory og Headhunters) handler om hvor mye engelske supportere (i dette tilfelle Chelsea-supportere) støtter sitt lag og hvor mye de hater alle andre. I England Away ser vi samholdet blant engelske supportere – riktignok et nødfellesskap – i kampen mot Tyskland. Manchester United og Liverpool-supportere samarbeider mot et større onde, nemlig Mr. Fritz. Er det ikke slik i Afrika? Det tror jeg sikkert at det er!

Heia motstanderen! I apartheidtiden gikk det sport i blant svarte å heie på det laget Sør-Afrika spilte mot, som en protest mot apartheidpolitikken. Svarte ønsket simpelthen at det hvite Sør-Afrika skulle få seg en nesestyver. Nå er tiden en annen, men man kan tenke seg at mange afrikanere vil heie på et annet lag enn Ghana i siste fase av turneringen. Skulle Brasil vinne årets fotball-VM tror jeg det blir like populært blant sørafrikanere og andre afrikanere som om Ghana skulle gjøre det bra