Taiwans viktige kamp

Kina og den olympiske bevegelse. Kinas tilknytning til den olympiske bevegelse har hele tiden vært dominert av konflikten med Taiwan. Fra den kommunistiske revolusjonen i 1949, da Mao tok makten og Chiang Kai-shek flyktet til det som i dag er Taiwan – men som i OL konkurrerer under navnet Kinesisk Taipei – og til i dag har det vært bitter strid mellom Folkerepublikken Kina og Taiwan, både på og utenfor idrettsbanen. Den olympiske rivaliseringen kan nå sitt klimaks på fredag. Da møtes Taiwan og Kina til baseballkamp. Og her er Taiwan favoritter. Uansett utfall av kampen kan Kina framstå som vinner.

Kinesisk protest. Folkerepublikken Kina var med i OL for første gang i Helsingfors i 1952, men trakk seg i protest fra den olympiske bevegelse i 1958 blant annet fordi Taiwan – under navnet Formosa – fikk lov til å delta i OL i Melbourne i 1956. Kina ble først tatt opp i IOC igjen i 1979 og har etter det deltatt i alle OL siden Moskva-OL i 1980. Etter forsoningen mellom Kina og USA på begynnelsen av 1970-tallet – blant annet gjennom det mye omtalte pingpong-diplomatiet – har ikke Kina vært interessert i å ekskludere Taiwan fra den olympiske bevegelse. Fra da av har Kina behandlet Taiwan-spørsmålet som én stat – to nasjoner – slik IOC også gjør det.

Men konflikten mellom Kina og Taiwan har allikevel preget opptakten til årets leker i Beijing.

Fakkelstaffetten. Det kanskje tydeligste eksemplet på konflikten mellom Kina og Taiwan før årets leker fikk vi se da programmet for fakkelstafetten ble lagt fram. Etter mye fram og tilbake nektet Taiwan å ta imot fakkelen fordi ruten slik den var lagt opp ga inntrykk av at Taiwan var en kinesisk provins. Det gikk ikke Taiwan med på.

OL-våpenhvilen. Konflikten kom også tydelig fram da OL-våpenhvilen (the Olympic Truce) ble vedtatt i en resolusjon i FNs generalforsamling i oktober i fjor. Etter 1993 har hver OL-arrangør henstilt til det internasjonale samfunnet om å innføre våpenhvile i forbindelse med lekene, og hver gang har FN vedtatt en resolusjon som støtter prinsippet om en slik våpenhvile. Resolusjonene har ikke vært gjenstand for avstemning, men et økende antall nasjoner har støttet våpenhvilen hver gang forslaget har kommet opp. I 1993 var det 121 medlemsstater som gjorde dette. Før OL i Torino i 2006 stilte alle medlemslandene seg bak resolusjonen (da hadde FN 191 medlemsland). Det var første gang i FNs historie at en resolusjon har fått tilslutning fra alle medlemsstatene. Det er vanskelig å bedømme om medlemsland har stilt seg bak forslaget fordi de har ment at det har vært for viktig til å avstå, eller at forslaget har vært av så marginal karakter at det ikke har kostet noe politisk å stille seg bak forslaget.

Resolusjonen før årets leker er allikevel spesiell. For det første er tilslutningen til årets våpenhvile lavere sammenliknet med de to foregående lekene. I år var det 183 medlemsland som støttet våpenhvileresolusjonen. Det betyr at ni land avsto (i dag er det 192 medlemsland). Det hender ofte i FNs generalforsamling at medlemsland enten ikke har kapasitet til å henge seg på alle resolusjonene eller at de simpelthen glemmer å slutte seg til dem. Det har neppe skjedd denne gangen: De ni landene som avsto fra å skrive under på resolusjonen, anerkjenner nemlig Taiwan som egen stat. De er med andre ord i opposisjon til Kina, og det ser ut til at dette kommer til uttrykk i denne saken.

Cricket-diplomati. Selv om flertallet av de 24 landene som anerkjenner Taiwan har skrevet under på våpenhvileresolusjonen, virker det lite tilfeldig at Kiribati, Malawi, Marshalløyene, Nauru, Paraguay, Saint Kitts & Nevis, Sao Tomé & Principe, Salomonøyene og Tuvalu ikke har skrevet under. Vi vet at Kina og Taiwan blant annet konkurrerer om gunsten til flere land i de vestindiske øyer ved å tilby nye cricketanlegg. At flere av landene i denne 9-landsgruppen har fått idrettsanlegg av Taiwan, kan være en av årsakene til at Kina ikke fikk full pott denne gang.

Og vinneren er Kina! Idrettsstormakten Kina leder allerede medaljestatistikken i OL, og mye tyder på at Kinas verste politiske rivaler, USA og Japan, havner bak dem på listen når OL er slutt. Taiwan kommer ikke til å prege medaljestatistikken denne gangen heller, men kan allikevel ta en viktig seier hvis de slår Kina på baseballbanen. Skulle imidlertid Kina komme likt med USA på medaljestatistikken, skal du ikke se bort fra at Kina vil regne inn eventuelle taiwanske medaljer (i tillegg til eventuelle medaljer Hong Kong tar). Det betyr at uansett hvordan Taiwan gjør det under Beijing-lekene, vinner Kina...

OL – hvem kjemper mot hvem?

Hvem representerer hvem? Georgia slo Russland i sandvolleyball på onsdag. Dette blir sikkert slått stort opp i georgisk presse. I den leiren har seieren stor symbolsk verdi og passer inn i ordtaket om at sport er krig med andre midler. I Russland ser man på dette tapet med andre øyne. Sandvolleyball er ingen prestisjeidrett og at det georgiske laget besto av ”leiesoldater” fra Brasil, gjør det lett for Russland å harselere over at Georgia må ha hjelp utenfra for å stå oppreist. Nå skal jeg la krig og sport ligge og heller konsentrere meg om fenomenet med ”leiesoldater” i idrett. Vil vi i framtiden ha OL der nasjon kjemper mot nasjon?

Begynnelsen. Sportens rolle i politikken har endret seg siden det første OL i Athen i 1896 og til årets leker i Beijing. De første lekene var preget av utøvere som hadde ressurser til å sette av tid til trening, tilfeldigvis var i nærheten av stedet hvor OL ble arrangert eller som hadde kontakter i de organene som plukket ut utøverne. Det var forbundet med relativt liten prestisje å delta i OL, og i enkelte øvelser kunne det hende at finalen ble vunnet på walkover. Mange idrettsutøvere prioriterte også andre konkurranser som gikk samtidig med OL.

Kald krig. Under den kalde krigen ble OL viktigere som politisk kamparena. Da ble OL en arena for ideologisk krigføring mellom kommunistiske stater og demokratiske stater. For land som Sovjetunionen og DDR ble OL en arena der de kunne vinne stormaktsstatus. Antall medaljer – og da særlig gull – ble omregnet til politisk kapital. Ved siden av våpenkappløpet på denne tiden startet også dopingkappløpet.

Nasjonalismen overtar. Etter den kalde krigen har OL blitt mer preget av nasjonalisme. Nasjoner som ønsker anerkjennelse på den internasjonale arena, har FN-medlemskap og tilknytning til IOC øverst på listen av politiske mål. Prioriteringsrekkefølgen er noen ganger uklar. Til opplysning kan det nevnes at det er 205 nasjonale olympiske komiteer og 192 FN-nasjoner. For land som Montenegro – som er med som selvstendig nasjon for første gang i dette OL – er lekene det endelige beviset på at de nettopp er en selvstendig nasjon. Og Kosovo har allerede startet kampen for å delta i neste OL. Øst-Timor fikk delta i Sydney-OL i 2000 før de ble anerkjent som FN-land. Osv.

Nasjonalismen endrer seg. Men nasjonalismen som preger dagens OL er også forskjellig fra den vi så tidlig på 1990-tallet. Det er ikke lenger nok å delta; det er også viktig å synes på medaljestatistikken. Det har ført til at flere og flere utøvere bytter pass. Land som tradisjonelt er svake på idrettsbanen, gir statsborgerskap til utøvere fra andre land, og ofte er disse utøverne kapable til å vinne medaljer. Atletene på sin side kan ha forskjellige motiver. Enten skifter de statsborgerskap for å være sikre på OL-plass eller de gjør det av velferdsgrunner (bedre økonomi, familiehensyn, bedre treningsforhold osv.). At Georgia stiller med to brasilianere i sandvolleyball, viser med all tydelighet denne utviklingen.

Sidebytte. Men vi ser mange flere eksempler på denne utviklingen i dette OL. I Norge var det en viss debatt om Jaysuma Saidy Ndure skulle få representere Norge. Han har tidligere løpt for Gambia, og det gambiske forbundet måtte overtales for at han skulle få delta i årets leker. På tirsdag vant Benjamin Boukpeti fra Togo bronse i kajakkslalom. Han har vært i Togo kun én gang og tok togolesisk pass da han skjønte at han ikke kom med på det franske OL-laget (hans mor er fransk og faren fra Togo). Basketballspilleren Becky Hammon spiller for Russland. Hun har ingen familieforbindelser til landet, men tok russisk statsborgerskap for å spille for Russland fordi hun ikke ble garantert plass i den amerikanske troppen (hun spiller daglig profesjonell basket i CSKA Moskva). Saif Saaed Shaheen (tidligere Stephen Cherono) løp tidligere for Kenya, men representerer i dag Qatar. Bernard Lagat vant 1500 meter i Athen for Kenya, men løper i dag for USA. De to andre amerikanerne som deltar på 1500-meter i Beijing er fra Mexico og Sudan. Den amerikanske triatlonkjemperen Matt Reed er egentlig fra New Zealand og skal i sin øvelse konkurrere mot sin bror som representerer New Zealand. Turneren Oxana Chusovitina har representert Samveldet av uavhengige stater (SUS) (1992), Usbekistan (1996, 2000 og 2004) og representerer i år Tyskland. Jun Gao representerte Kina i bordtennis i 1992 (hun tok sølv i double). Beijing-lekene blir de tredje som amerikansk statsborger. Jessica Harrison deltar for Frankrike i triatlon, hun er egentlig fra England.

Dette er bare noen eksempler, men viser en tydelig trend i utviklingen av internasjonal toppidrett.

Nytt fiendebilde? Hvilke konsekvenser kan denne utviklingen få? Det er flere måter å nærme seg dette spørsmålet på. For det første ser vi i mange av disse tilfellene at utøvere som skifter pass, blir svært upopulære i landet de forlater. Shaheen har f.eks. fortsatt vanskeligheter med å komme inn i Kenya når han skal besøke venner og familie. Øker fiendtligheten mellom ”avsender” og ”mottaker”, kan vi se en utvikling mot nye konfliktlinjer i idretten: Ikke bare skal vi slå naboen eller våre politiske fiender, vi må også holde et øye med dem vi har fått utøverne fra.

Hva er en nasjon? For det andre skaper dette en debatt om hvordan vi definerer nasjonen og hva vi representerer når vi deltar i mesterskap som OL. Den brune versjonen i denne debatten så vi da det ble kjent at Ruth Kasirye skulle bære det norske flagget under åpningsseremonien i Beijing-OL. Hun er opprinnelig fra Uganda. I enkelte nettfora var det da noen som mente vi burde boikotte Norge i OL og heller støtte Sverige eller Danmark fordi hun ikke var norsk. Begrunnelsen for å la henne være flaggbærer var at hun representerte det nye Norge og var nordmann god som noen. Dette er en debatt jeg tror kommer til å tilta, og konfliktlinjen kommer til å gå mellom dem som mener at landet skal representeres av etniske borgere, og dem som mener at statsborgerskap er nok. Kommentarene til de russiske sandvolleyballspillerne illustrerer dette poenget godt.

Nye stormakter? For det tredje kan vi se store endringer på medaljestatistikken. Nye nasjoner vil hevde seg, og gamle stormakter vil falme. USA er et land som kan være utsatt for fall. Veldig mye av idrettsutvikling i USA foregår på amerikanske colleger. Der rekrutterer man de beste utøverne fra inn- og utland. Som et resultat av kampen mot terrorisme har det vært en dramatisk nedgang i tallet på utenlandske studenter til USA. Dette fordi det har blitt så strengt å komme inn i landet. Det kan på sikt få betydning for amerikansk idrett. Arabiske land med pungen full og et behov for å fjerne fokus fra menneskerettighetsbrudd kan søke suksess på idrettsbanen, og nye land med sterkt behov for mediedekning er kandidater til å klatre oppover på rankinglistene.

Individualisering? For det fjerde kan denne utviklingen føre til en individualisering av mesterskap. Det vil si at nasjonene blir mindre og mindre viktig og at individer og/eller idrettsklubber får mer plass. I framtiden vil kanskje Ndure representere BUL og ikke Norge? I fotballfamilien har vi sette tegn på en slik dreining. Der har det lenge vært strid mellom mektige fotballklubber, FIFA og IOC om profilerte spillere skal delta for sine nasjoner i OL eller ikke. FC Barcelona vil for eksempel at Lionel Messi skal reise tilbake til Spania for å spille for klubblaget sitt og ikke for OL-laget til Argentina. Resultatet av en slik krangel kan enten være at fotball blir tatt av OL- plakaten eller at OL blir en konkurranse mellom ulike klubber – en fireårig global sommerversjon av Champions League.

Kjør debatt! Det er ikke lett å si noe om hvordan OL vil utvikle seg og om nasjonene vil få mindre plass i OL. Det som er sikkert er at debatten om nasjonalismen under OL er god eller dårlig vil fortsette og at politiske strømninger vil påvirke denne debatten. Både på godt og vondt.

OL-våpenhvilen brutt!

Kaukasus og OL. Flere har spurt meg om hva krigen mellom Russland og Georgia over Sør-Ossetia har å si for Beijing-OL og Kina. Tilsynelatende kan spørsmålet virke tåpelig. For det første kan det innvendes at OL blir uviktig når tusenvis av sivile liv går tapt på grunn av en unødvendig maktdemonstrasjon i Kaukasus. For det andre har ikke konflikten over Sør-Ossetia noen direkte forbindelse til Kina og OL.

OL-våpenhvilen. Men så enkelt er det ikke. I fjor fikk Kina vedtatt en olympisk våpenhvile i FNs generalforsamling, slik alle vertsnasjoner har gjort siden OL på Lillehammer i 1994. I korte trekk går våpenhvilen ut på at man under OL skal la all krigføring ligge og kun fokusere på olympisk forbrødring. Russland og Georgia skrev også under på denne resolusjonen. På den måten har Russland og Georgia brutt den olympiske våpenhvilen på lekenes første dag! Dette er verken bra for Kina og IOC som ønsker at OL skal bidra til en mer harmomonisk verden. Men mest av alt er det trist for dem som er offer for krigen.

Preger Beijing-OL. Et vedvarende tema i debatten om OL er om det er riktig å arrangere olympiske leker når det foregår brudd på menneskerettigheter – både i og utenfor vertsnasjonen. Bare tre ganger er OL avlyst på grunn av krig (1916, 1940 og 1944). Beijing-OL kommer helt sikkert til å gå sin gang til tross for stridighetene i Georgia. Men konflikten i Kaukasus kommer på flere måter til å prege lekene. Kinesiske myndigheter har henstilt de krigførende partene til å innføre våpenhvile i tråd med OL-våpenhvilen og FNs generalsekretær har bedt Russland og Georgia til å følge den olympiske ånd.

Krigen har – utover henstillingen om å håndheve OL-våpenhvilen – også preget lekene på andre måter. Under åpningsseremonien ble Vladimir Putin pepet ut da den russiske OL-troppen kom inn på stadion og det var svært stille på tribunen da Georgia defilerte foran Kinas mannsterke politbyrå. Slik så og hørte det i hvertfall ut fra sofaen i Oslo. Det er usikkert om dette vare en reaksjon på den voldelige konflikten som utspant seg i Russlands nabolag eller om det var en reaksjon på alle de russiske dopingavsløringene i forkant av OL.

Sportslig forbrødring? Videre har vi kanskje sett forsøk på sportslig forbrødring mellom Russland og Georgia. Etter at det brøt ut krig med Russland vurderte Georgia å trekke seg fra OL. Det gjorde de ikke, og på søndag endte russeren Natalia Paderina og georgieren Nino Salukvadze sammen på seierspallen i luftpistolskyting. Dette tok fokuset bort fra den kinesiske vinneren og mange bilder ble tatt av de to jentene da de omfavnet hverandre etter medaljeoverrekkelsen. En talskvinne for IOC har i denne sammenheng uttalt at Georgias tilstedeværelse i OL er et godt eksempel på hvor sterk den olympiske ånd er. Men det spørs hvor ”åndelig” dette var når vi vet at georgiske utøvere som ønsket å dra hjem ble truet med flere års utestengelser fra sine idretter hvis de ikke ble igjen i Beijing. Vi ser her et eksempel på en konflikt mellom alvorlig lek og blodig krig.

Maktpolitikk trumfer OL. OL-våpenhvilen er ikke mye verdt når maktpolitikken rår. Det har vi sett før. USA sa f.eks. etter terrorangrepene 11. september 2001 at de ikke kunne håndheve våpenhvilen under vinterlekene i Salt Lake City i 2002. Til det var kampen mot terrorisme for viktig. Og det er lite som tyder på at den russiske presidenten Medvedev og statsministeren Putin vil gå ut og si at de venter med resten av kampene for å ta hensyn til OL.

Russland, sport og krig. Idrettshistorien er spekket med politikk og politiske markeringer som følge av krig og okkupasjon. Og Russland/Sovjetunionen har flere ganger vært i sentrum. I Melbourne i 1956 ble vannpolokampen mellom Ungarn og Sovjetunionen bokstavlig talt et blodbad da ungarske utøvere sloss mot sovjetiske vannpolospillere i protest mot Sovjetunionens invasjon av Ungarn det samme året. Og 62 nasjoner boikottet lekene i Moskva i 1980 etter at Sovjetunionen hadde invadert Afghanistan i 1979. For å nevne to eksempler. Det blir spennende å se om Russland fremmer forslag om OL-våpenhvile i forkant av sitt eget OL i Sotsji i 2014 og om en slik våpenhvile vil bli overholdt.

Kamp på volleyballbanen. Det er vanskelig å si om problemene i Kaukasus kommer til å prege resten av OL. Den første testen på det kommer på onsdag når Russland og Georgia møtes i sandvolleyball...

Beijing-OL, sikkerhet og det olympiske stressyndrom

Sikkerhet og olympisk stressyndrom. Opptakten til sommer-OL i Beijing har ikke gått som planlagt for noen av dem som har engasjert seg i lekene. Dette kan vi kalle det olympiske stressyndrom – i forbindelse med OL gjør OL-aktører ting de ellers ikke ville ha gjort og det de gjør får andre konsekvenser enn det man hadde forutsett på forhånd. Dette syndromet rammer også dem som sysler med sikkerheten til OL – kinesiske myndigheter, vestlige land og bedrifter og journalister som rapporterer fra Kina. Og det kan få uante konsekvenser.

Påstander om terrorisme. De siste dagene har vi blitt fortalt av kinesiske myndigheter at Kina har vært offer for terrorisme. Angrepet skal ha skjedd i Kashgar i den autonome kinesiske provinsen Xinjiang. Ifølge kinesiske myndigheter ble 16 politimenn drept og 16 såret av en taxisjåfør og en grønnsakshandler fra området. Vestlig journalister som følger OL – fra ”strengt kontrollerte” Beijing – var raske til å omfavne informasjonen til kinesiske myndigheter og har kalt hendelsene det verste terrorangrepet mot Kina i moderne tid. I den sammenheng er det verdt å merke seg at verken den amerikanske foreningen for uighurer (UAA) kan bekrefte dette og at vestlige journalister som kom til det angivelige åstedet dagen etter det angivelige angrepet så noe som minnet om massedrap.

Man skal være forsiktig med å konkludere med hva som har skjedd. Mange uighurer frykter at militante aksjoner mot kinesiske myndigheter i forbindelse med OL bare vil slå tilbake på dem selv og føre til undertrykking. De vil derfor ikke assosiere seg med eller bekrefte slike aksjoner. For det andre kan det hende at lokale myndigheter i Kashgar er flinke til å rydde opp etter slike aksjoner. En tredje mulighet er at det ikke har vært en aksjon. Et viktig spørsmål tvinger seg uansett på: hvorfor skjedde det i et område fjernt fra OL-byen og uten uavhengige bekreftelser på udåden?

Fokus Xinjiang. Lenge har kinesiske myndigheter ”avdekket” og ”avverget” terrorangrep fra uighurer. I følge kinesiske myndigheter var 18 personer arrestert i forkant av angrepet i Kashgar. Disse skal være trent opp utenfor Kina, i følge kinesiske myndigheter. Også i mars i år – etter massive protester mot fakkelstafetten i Vesten – fikk vi ”avsløringer” om terrorplot. Da rapporterte kinesiske medier at de hadde avverget en terrorhandling på et fly som var på vei fra Urumqi (hovedstaden i Xinjiang-provinsen) til Beijing. Samtidig fortalte kinesiske medier om en busskapring uken i forveien og at det i januar 2008 ble avdekket terrorplaner mot OL.

Sikkerhetsarbeid før OL. Totalt regner man med at Kina vil bruke ca. 1 milliard amerikanske dollar på sikkerhet i forbindelse med OL. Mye av ”sikkerheten” som blir etablert kan også brukes etter at lekene er avsluttet. Kravet om sikkerhet gir myndighetene nye muligheter til å forbedre overvåkningsapparatet sitt og utvikle et nytt system for overvåkning og kontroll. Siden det er i alles interesse at sikkerhetstiltakene er av høyeste standard, får Kina full tilgang på markedets beste overvåkningsutstyr. Når ministeren for offentlig sikkerhet, Zhou Yongkang, sier at de største sikkerhetstruslene mot OL er terrorisme, separatisme og ekstremisme skjønner vi at det ikke bare er Al-Qaida han tenker på. Modernisering av overvåkningssystemet kan bidra til at Kina beholder et totalitært grep på politiske dissidenter og minoriteter også etter OL.

Vestlig hjelp til overvåking. Og her får de god hjelp av Vesten og vestlige bedrifter. To eksempler viser det. De siste årene har kinesiske myndigheter presset store amerikanske mediebedrifter som Google, Yahoo, Microsoft and Cisco Systems til å skreddersy søkemotorer og internettverktøy slik at de kan overvåke og kontrollere internettbruk i Kina.

Kinesiske myndigheter har også rustet opp overvåkningsanlegget sitt og gått til innkjøp av helt nytt utstyr. Beijing har innført et trådløst kommunikasjonssystem for å sikre god kommunikasjon mellom forskjellige politienheter og de har fått noe av det mest moderne overvåkningssystemet i verden, IBMs Smart Surveillance System (S3), for å overvåke kjøpesentre, friområder, busstasjoner og sportsarenaer. Under OL blir det dessuten satt opp en egen helikopterflåte for å overvåke luftrommet og transportsystemet i Beijing, Shanghai, Chomgqing, Shengzhou og Nanjing.

Paradoks. Det er et paradoks at Kina ved å få OL har fått mer (uønsket) oppmerksomhet rundt uighurenes situasjon, samtidig som de har fått større internasjonal aksept for å nedkjempe separatistbevegelser. Det er neppe tilfeldig at avdekkingen av årets terrorplaner og aksjoner kommer etter mye negativ omtale av Kina i internasjonale medier.

Definisjon av sikkerhet. Det er vanskelig å definere sikkerhet. Det som er helt klart i forbindelse med sikkerhetsarbeidet i forkant av OL er at Kina og vestlige land og bedrifter definerer sikkerhet forskjellig. I Vesten dreier sikkerhet seg mest om at OL skal være fritt for voldelige aksjoner og kriminalitet. For Kina dreier sikkerhet seg i hovedsak om kulturell, politisk, territoriell og økonomisk stabilitet. Når de som tar seg av sikkerheten i Beijing ikke skiller mellom forskjellige begreper av sikkerhet kan sikkerhetsarbeidet få uante konsekvenser. Og dette blir ennå mer usikkert når pressen nører opp under ubekreftede rapporter fra kinesiske myndigheter. Spørsmålet er hvordan man skal kurere dette syndromet.

Dobbel dobbeltmoral

Tips til journalister i Beijing I: hvis kinesiske myndigheter stenger internettsider du ønsker å se, gjør følgende: send en skjermdump av Googles treffliste med siden du ønsker til en kollega i Norge. Fortell hvilken side du vil se. Så åpner kollegaen siden for deg og sender teksten til deg som et vedlegg i en e-post. Da får du lest innholdet på nettsiden. Tungvint, men effektivt!

Kinesisk nettsensur. Så enkelt er det ikke for kinesere som ikke har kontakter utenfor Kina. Det er her problemet virkelig ligger når vi vurderer nettsensuren i Kina. På dette området skinner dobbeltmoralen til både IOC og vestlige journalister igjennom.

Dobbeltmoral I: IOC har fått mye kritikk for at de ikke har fulgt opp sine lovnader om at OL vil føre til bedre menneskerettigheter i Kina. Denne kritikken er riktig og gal på samme tid.

På den ene siden står det ingenting i de juridisk bindende avtalene mellom IOC og den kinesiske OL-komiteen om menneskerettigheter for den jevne kineser. Dokumentene dreier seg mest om hvordan OL skal organiseres og en del om miljøproblemene i Beijing. Det eneste som står om menneskerettigheter dreier seg om presse-, tale- og trykkefrihet for journalister som kommer utenfra. Når IOC-representanter snakker om at de har bidratt til å forbedre menneskerettigheter i Kina er det ofte denne avtalen de referer til. Og på dette området har det skjedd endringer. Mellom 1. januar 2007 og 17. oktober 2008 har utenlandske journalister hatt bedre kår enn tidligere. De har blant annet kunnet reise rundt i Kina mer eller mindre fritt og fått muligheten til å snakke med stort sett hvem de vil. Selvfølgelig med visse unntak. Samtidig tror jeg IOC har ønsketenkt høyt og håpet på at OL i seg selv skal bidra til forbedringer i Kina. De siste Amnesty-rapportene viser imidlertid at det ikke har vært tilfelle. Mye av kritikken mot IOC har nettopp tatt tak i IOCs ønsketenkning og tolket ønsketenkningen som lovnader.

På den andre siden viser det klare skillet mellom rettighetene til utenlandske og kinesiske journalister at IOC bruker en selektiv definisjon av presse-, tale- og trykkefrihet: den gjelder kun utenlandske journalister. Dette er IOCs dobbeltmoral. Det er ikke fullstendig presse-, tale, og trykkefrihet under OL hvis ikke alle som er i Kina omfattes av disse rettighetene. På den måten kan ikke IOC skilte med dette som en fullstendig seier på dette området. I beste fall er dette en delseier.

Dobbeltmoral II: Siden arbeidsforholdene har blitt bedre for utenlandske journalister i forkant av OL har vi hørt få klagerop fra journalister i denne kategorien om dårlige arbeidsforhold. Vi har også fått sett og lest flere saker om og med kinesere enn før. Mange av reportasjene har gitt oss et innblikk i kinesernes nasjonalisme, deres stolthet av Beijing-OL og en gang i blant deres vrede over dårlige sosiale forhold. Men med en gang de samme journalistene eller deres kolleger ikke kommer inn på sine favorittnettsider når de ankommer Beijing blir det store oppslag og rop om kinesisk sensur. Kinesiske myndigheter får passet påskrevet og får beskjed om at dette viser myndighetenes sanne ansikt. Samtidig blir IOC beskyldt for å kompromisse med kinesiske myndigheter.

Det er vanskelig å få oversikt over hva som har skjedd om nettsensur i Kina den siste uken om nettsensur. Ennå er det uklart om IOC hadde gjort avtaler med kinesiske myndigheter eller ikke, og om kinesiske myndigheter var ute etter å ramme utenlandske journalister eller om dette var en sideeffekt av generell nettsensur. Uansett viser saken utenlandske journalisters dobbeltmoral: de store skrikene kommer når de selv er rammet. I denne sammenheng er det fristende å ty til Arnulf Øverland.

Fra dobbel dobbeltmoral til enkel moral? Dobbeltmoral fører sjelden til noe godt. Den kan gi kortsiktige seire, men kan skade den gode sak på lang sikt. Det kan hende at IOCs fokus på utenlandske journalister i dette OL og utenlandske journalisters fokus på god mediedekning for egne mediehus har dempet kritikken mot IOC og fra journalistene. Men denne situasjonen bør også starte en debatt om hvilke menneskerettigheter IOC skal fremme ved tildeling av framtidige OL og om vestlige journalister i større grad skal konsentrere seg om rettighetene til dem som virkelig møter sensur. Skjer det en endring på disse områdene kan framtidig kritikk rettes mot dem som virkelig skader menneskerettighetene og de som er skadelidende av overgrep.

Tips til journalister i Beijing II: Det vil garantert være brudd på menneskerettighetene i Kina etter OL. Tenk på det når avspaseringsskjemaene skal fylles ut etter et slitsomt OL.

Tips til IOC: Ta en titt på OLs tildelingskriterier på OL-konferansen i København neste år!

Kvinneidrett og kinesisk politikk

Populære kinesiske idrettsutøvere. I dag er de mest populære kinesiske idrettsutøverne menn. Basketballspilleren Yao Ming og hekkeløperen Liu Xiang står i en særstilling. Slik har det ikke alltid vært. Før kommersialiseringen av kinesisk idrett og før kinesiske myndigheter startet programmer for å få menn til å komme i gullform var det de kinesiske kvinnene som bidro til størst entusiasmen på idrettsbanen og til å gi sporten politisk og samlende verdi. Men mennene har alltid lurt i bakgrunnen. Kan OL i Beijing endre på det?

Det svake kjønn og Øst-Asias syke mann. På slutten av 1800-tallet mente kinesiske intellektuelle at Kinas svake posisjon skyldtes at kinesiske kvinner var fysisk svake. De skyldte blant annet på tradisjonen med å surre jentenes føtter og på deres underordnede rolle i samfunnet. I Vesten hadde kvinnene en helt annen stilling og det ga Vesten en fordel i forhold til Kina, mente de. Den undertrykte kinesiske kvinnen ble et symbol på Kinas underutvikling og svake status.

Kulturrevolusjonen og sport. Da Folkerepublikken Kina ble etablert i 1949 trodde man også på kvinnefrigjøring, og under kulturrevolusjonen (1966-1976) ble kjønnspolitikk byttet ut med klassekamp. Kvinnene bar blant annet de samme klærne som menn. De kvinnelige rødegardistene kledde seg f.eks. på samme måte som de mannlige soldatene. Men under den kinesiske kulturrevolusjonen var konkurranseidrett ikke tillatt, utøvere ble sendt i arbeidsleire og idrettsledere ble henrettet.

Volleyballsensasjon. Det var derfor en sensasjon at det kvinnelige volleyballandslaget vant VM i Tokyo i 1981 få år etter at kulturrevolusjonen var avblåst. På veien mot seier slo de Sovjetunionen, USA og Japan. Bragden førte til et kinesisk Oddvar Brå-fenomen (ett år før Oddvar Brå brakk staven!): alle vet hvor de var og hva de gjorde den dagen laget vant sitt første VM-gull. Seieren ble starten på en serie med titler for det kinesiske volleyballaget. De vant til sammen fem VM og OL-titler etter dette, uten avbrudd. Deres triumf skapte en voldsom entusiasme i Kina. I politiske studiesirkler og taler ble alle oppfordret til å lære av det kvinnelige volleyballaget. For den politiske og intellektuelle eliten var triumfen et bevis på at Kina ikke lenger var Øst-Asias syke mann.

Ære være mannen. Men for kinesiske politikere, pressen og mange kinesere var ikke dette først og fremst en kvinneseier, men en kinesisk seier. Og mennene tok æren for at laget hadde seiret: statsminister Zhou Enlai tok på seg æren for å ha invitert en japansk(!) trener for å få fart på kinesisk volleyball; marskalk He Long – den første direktøren til den statlige kinesiske sportskommisjonen – og Ma Qiwei – den første landslagstreneren for kvinnevolleyball i Kina – fikk æren for at deres drømmer gikk i oppfyllelse. Og selvfølgelig var det det kinesiske kommunistpartiet som hadde gjort dette mulig! Flere av spillerne fikk politiske posisjoner etter bragden, men det var den mannlige treneren Yuan Weimin – som ledet laget til de tre første triumfene – som klatret høyest. Etter at han ga seg som trener i 1984 fikk han jobben som visedirektør for den statlige sportskommisjonen (som fra 1998 ble den statlige generaladministrasjonen for sport) og direktør i perioden 2000 til 2004. I 2000 ble han formann i den kinesiske olympiske komité og i 2004 leder for organisasjonskomiteen for Beijing-OL.

Mas familiehær. Etter gjennombruddet på volleyballbanen skygget kinesiske kvinner over mannlige prestasjoner på den internasjonale arena. Den neste kvinnebølgen kom i friidrett. På begynnelsen av 1990-tallet knuste kinesiske mellom- og langdistanseløpere alle sine konkurrenter og slettet alle verdensrekorder på sine distanser. Utøverne ble kalt Mas familihær, fordi de ble trent av Ma Junren. Kjælenavnet på løperne var en omskriving av en romantittel fra Ming-tiden. Den het Yangfamilens generaler. Romanen handlet om en matriark og hennes svigerdøtre og deres kamp for sine mannlige slektninger. Starten på Ma-hærens herjinger foregikk samtidig som Beijings forsøkte å få OL for første gang. I 1993 dominerte 6 kinesiske utøvere 1500, 3000 og 10000 meterøvelsene i friidretts-VM i Stuttgart og tok 6 av 9 medaljer. Mindre enn tre uker senere under det nasjonale kinesiske mesterskapet løp 7 utøvere under verdensrekordene på de tre lengste øvelsene. Junxia Wang knuste f.eks. Ingrid Kristiansens rekord på 10000 meter. De nasjonale kinesiske lekene ble avholdt like før avstemningen om lekene i 2000 for å vise IOC at Kina var egnet til å arrangere store sportsarrangementer. Prestasjonene til løperne skulle også vise at Kina var en god tilvekst til den internasjonale idrettsfamilien. Men strategien slo feil. Løperne ble istedenfor beskyldt for doping. Det var flere grunner til det. For det første hadde ingen hørt om utøverne før. For det andre ble det rapportert om ekstrem hårvekst på løperne, uren hud og maskulin opptreden. Mange sammenlignet dem med de østtyske undrene på 1970- og 80-tallet. Ma selv mente at suksessen skyldtes at han hadde valgt utøvere fra bygda som var vant til hardt arbeid og på grunn kløktig bruk av tradisjonell kinesisk naturmedisin...

Enkelte hevder at det var dopingbeskyldningene og ikke den alvorlige menneskerettighetssituasjonen i Kina som gjorde at Beijing tapte for Sydney med to stemmer i 1993. I Kina blir utøverne allikevel sett på som store idrettshelter som ble offer i en stor internasjonal bakvaskelseskampanje.

Praktfulle små søstre. Utover på 1990-tallet ble menn sterkt favorisert av kinesiske sportsmyndigheter. Argumentet for å satse mer på f.eks. herrebasketball og herrefotball var at det ville bidra til at menn kunne ta gull i prestisjefylte idretter og at kommersialisering ville føre til bedre matching av mannlige kinesiske utøvere. Til tross for økt satsing på herrefotball er det kvinnene som har hatt størst suksess på fotballbanen. Og også her har de gjort seg bemerket utover sine idrettsprestasjoner. Det viser kvinnelandslagets bravader i 1999.

Da amerikanske fly bombet den kinesiske ambassaden i Beograd 8. mai 1999 skapte det diplomatisk krise mellom USA og Kina. De tre amerikanske bombene skadet 20 personer og drepte tre kinesiske journalister – alle journalistene ble i etterkant hyllet som revolusjonære martyrer av kinesiske myndigheter. Bombingene førte til store anti-amerikanske demonstrasjoner over hele Kina, og bare utenfor den amerikanske ambassaden i Beijing var det 100.000 som ropte sine slagord mot amerikanske imperialister. Dette var første gang kinesiske myndigheter tillot massedemonstrasjoner på den himmelske freds plass etter massakren i 1989.

To måneder etter bombingen møttes Kina og USA i VM-finalen i fotball i Pasadena, USA. Kina og USA hadde lenge knivet om kvinnenes fotballtrone (sammen med blant annet Norge). USA vant den første VM-finalen for kvinner i Kina i 1991. I den første OL-finalen for kvinner i 1996 vant USA over Kina. I 1998 hadde Kina tapt for USA i Goodwill Games, mens Kina slo USA i en kamp i forkant av USA-VM i 1999. I 1999 var Kina knappe favoritter til å ta gull og president Jiang Zemin mente de kom til å bringe moderlandet heder og ære. Fansen, både via tv i Kina og på Rose Bowl Arena i Pasadena, ønsket av hele sitt hjerte at de ”strålende små søstre” (meimei guangrong) skulle slå USA. Sikkerheten rundt den amerikanske ambassaden i Beijing var streng, men situasjonen utartet seg ikke i negativ retning slik mange hadde fryktet, selv om USA vant finalen på straffespark (5-4).

Tvert imot løsnet kampen opp det anstrengte båndet mellom USA og Kina. Rett etter avspark gratulerte visestatsminister Li Lanqing amerikanerne med seieren og lagfoto av det kinesiske laget ble tatt sammen med president Bill Clinton. Etter finalen sendte Bill Clinton brev til Jiang Zemin og gratulerte kineserne med innsatsen. Den kinesiske presidenten svarte med å gratulere Clinton med seieren. De kinesiske fotballspillerne fikk en høytidelig velkomst med president Jiang i spissen da de kom tilbake til Beijing. Jiang sa i sin tale til laget at de hadde vist evnen til å bekjempe forskjeller, vist uavhengighet, hatt troen på seg selv og utført hardt arbeid. Kampen var på alle måter et ”window of opportunity” for det kinesiske og amerikanske lederskapet. En mulighet som begge parter utnyttet til det fulle.

Nye helter? Det er mange kinesiske utøvere, både kvinner og menn, som vil få sitt internasjonale gjennombrudd under årets leker. Og mange av medaljene Kina tar vil komme i det vi i Norge kaller små idretter f.eks. i padling/roing, svømming, turn og styrkeidretter. Gull er gull for Kina og derfor satser de stort på idretter med mange enkeltøvelser. Men så lenge ikke kinesiske utøvere stjeler gullet fra amerikanske eller japanske utøvere vil svært få av dem bidra til ”politiske seire” utover prestisjen som ligger i det å vinne gull. Tradisjonelt har kinesiske kvinner tatt flere gullmedaljer enn kinesiske menn. I Sydney 2000 tok kvinnene fem gull mer enn mennene og i Athen 2004 syv gull mer. Det er all grunn til å tro at denne trenden vil fortsette i år. Det blir spennende å se om vi i år får et større fokus på kvinnene når kvinnene vinner enn tilfellet har vært tidligere.

Jeg har tidligere sagt at årets OL kan være det første der Nord- og Sør-Korea konkurrerer på samme lag. Selv om forholdet mellom de to landene i dag er svært kaldt er det størst sjanse for at en forsoning på idrettsbanen skjer i kvinneleiren. Blant annet fordi det ligger mindre prestisje i kvinneidrett enn i herreidrett og at det derfor skal mindre til for å kompromisse om et felles lag i den leiren. Skulle et forent lag i tillegg slå et kinesisk lag vil kinesiske utøvere igjen stå midt i sentrum for viktige politiske begivenheter. Og også denne gangen vil mennene i det kommunistiske partiet ta på seg æren for kvinnenes bidrag, helt sikkert supplert av de høye herrer i IOC.

Fotball-EM og spansk forbrødring

Spådommer. Journalister og andre har spurt meg om hva Spanias triumf i fotball-EM har å si for spansk nasjonalisme, og om det får baskere, katalanere, galiciere og spanjoler til å forsones? Jeg er dessverre ikke noe orakel og svaret på det spørsmålet må vi vente med. Men det er mulig å spekulere litt basert på erfaringene man har med fotball og politikk i Spania, og på bakgrunn av hvordan forskjellige spanske politikere og fotballspillere har uttalt seg om mesterskapet.

EM i 1964 og 2008. Sist gang Spania vant EM var i 1964. Da satt General Franco ved makten og finalen gikk i Madrid mot Sovjetunionen. Etter den spanske seieren i år har mange gjort et poeng av at det bare var to Real Madrid (Casillas og Ramos) og tre Barcelona-spillere (Iniesta, Xavi og Puyol) på laget og at resten av laget besto av spillere fra resten av Spania. Det er et tegn på fotballens forsonende karakter, hevdes det. Men så enkelt er det ikke. Selv om Francos navn for alltid knyttes til Real Madrid fordi han støtte laget på hederlige og uhederlige måter var det også i 1964 kun to spillere fra Real Madrid i den spanske startoppstillingen (Amaro og Zoco). Pussig nok var det også tre Barcelona-spillere (Pereda, Olivella og Fusté). De andre spilte for Athletico Bilbao (Iribar), Athletico Madrid (Rivilla og Calleja), Real Zaragoza (Martinez og Lapetra), og Inter Milan (Suarez).

Selv om det ikke alltid er sammenheng mellom lagets og spillerens regionale tilhørighet var det representanter fra Katalonia og Baskerland på det spanske laget i 1964. Men det førte ikke til at katalanere eller baskere ble mer spanske. Tvert i mot var det Francos undertrykking av katalanernes, baskernes og galiciernes identitet som gjorde at sterke uavhengighetsbevegelser vokste fram. For baskere var Atheltico Bilbao viktigere enn landslaget, det samme var Barcelona for katalanerne. For dem var den spanske triumfen ikke deres triumf, men Francos.

Koblingen til Franco. Årets spanske triumf har lite med Franco å gjøre. Den eneste forbindelsen er – så vidt jeg kan se – at Spanias trener Luis Aragones var Real Madrid-spiller (riktignok på utlån til andre klubber i dette tidsrommet) fra 1958 til 1961 og startet sin trenerkarriere i Athletico Madrid året før Franco døde. Allikevel sitter Franco-tiden i når politiske ledere og fotballspillere gjør opp status etter triumfen i Wien. Etter seieren sa den spanske statsministeren og sosialistlederen Jose Luis Rodriguez Zapatero at han var den første statsministeren i et demokratisk Spania som fikk oppleve at Spania vant fotball-EM. På flere måter er det spanske sosialistpartiet en frukt av opposisjonen mot Franco og Zapatero mente at dette var en seier hans generasjon hadde godt av. Hans politiske motstandere frykter imidlertid at seieren skal ta bort fokuset fra hans økonomiske politikk og sitt mislykkete forsoningsforsøk med blant annet ETA. Jose Montilla, lederen for den katalanske regjeringen skrev i Barcelona-avisen La Vanguardia at han ønsket at Spania skulle vinne finalen mest av alt fordi laget spilte god fotball. For han var det ikke et poeng at det var katalanere på laget. Men det var mange katalanske og baskiske politikere som tok avstand fra det spanske laget. Da Spania spilte mot Russland var det flere som gikk ut og støttet Russland. De så på Russland som et ”nytt” land som trengte støtte akkurat som Baskerland og Katalonia trenger støtte når de blir selvstendige. Dette ligner holdningen til skotske nasjonalister. Den skotske supporterforeningen har blant annet uttalt at de ikke liker tanken på et britisk lag under OL i 2012 og at de heller støtter Brasil enn et britisk lag med 11 skotter! Og Kong Juan Carlos I, som ble innsatt av Franco, sa at seieren var verdt all smerten siden sist landet vant EM. En kongelig uttalelse!

Flere spillere har også kommentert det politiske aspektet ved seieren. Matchvinneren Fernando Torres sa at dette vare hele Spanias seier, og midtbanespilleren Cesc Fabregas (fra Katalonia) sa at seieren overdøvet rivaliseringen mellom Barcelona og Real Madrid. Men det er vel lenge siden fotballspillere har blitt beskyldt for god politisk analyse eller teft...

Heller ikke denne gang ser det ut som fotballspillerne har rett. Og det er flere måter å vise at den spanske deltagelsen i fotball-EM og den spanske seieren ikke fenger dem som er mot styret i Madrid. I Barcelona var det ikke satt opp noen storskjermer som viste mesterskapet, og bare 20% av befolkningen i Katalonia og Baskerland så Spania på tv. I resten av Spania så nesten 80% Spanias kamper.

Speilbilde av nasjonen? Mange har tidligere prøvd å se på landslaget som et speilbilde på atmosfæren i nasjonen som helhet. Da Frankrike vant VM og EM i 1998 og 2000 så mange på det som et tegn på et godt integrert fransk samfunn. Da det franske landslaget slo denne analysen sprekker. At Spania ikke har en egen tekst til sin egen nasjonalsang er et tegn på at Spania har en lang vei å gå før folket i Spania samles.

Tap og nasjonalisme. Den tyrkiske nobelprisvinneren i litteratur Orhan Pamuk – en fotballfanatiker og Fenerbache-tilhenger – støttet Tyrkia for alt det var verdt under årets fotball-EM til tross for at han ikke liker den tyrkiske treneren Fatih Terim på grunn av hans ultranasjonalistiske holdninger og fordi han mener at fotball skaper ufin nasjonalisme og xenofobi. Men for ham er det ikke seire som skaper denne negativiteten, men tapene. Over førti år uten spansk seier – det er ikke helt riktig Spania vant OL-gull i fotball i 1992 – har på mange måter gitt grobunn for spansk nasjonalisme og vært et eksempel for dem som elsker det spanske landslaget på at baskere, katalanere og galiciere har vært lite entusiastiske til det spanske prosjektet. Hvis vi følger Pamuks resonnement. Seieren i fotball-EM kan derfor bidra til at spanjoler og regionale regjeringer får mer respekt for hverandre og paradoksalt nok bidra til mer selvstyre for utbryterregioner.

Ingen spåmann. Som sagt er jeg ikke noe orakel, ei heller spåmann. Har jeg rett tar jeg i mot gratulasjoner. Tar jeg feil finner jeg sikkert en god unnskyldning. God sommer!