Humöret i Korea

Sport For All. Akkurat nå er jeg på Sport for All-kongressen i Jyväskylä i Finland. IOC opprettet en Sport for All-kommisjon i 1983 for å sette sökelys på idrett, helse og fysisk aktivitet. Kongressen til kommisjonen foregår nå hvert år, og i år er kongressen lagt til de finske skoger. Her mötes forskere, idrettspolitikere og idrettsbyråkrater for å höre på innlegg fra fagpersoner, og for å diskutere blant annet helseaspekter ved idrett og fysisk aktivitet. Noen ganger er det vi hörer interessant. Andre ganger er det enda mer interessant. Her er et eksempel på det siste.

Enestående forskning! De tre koreanske forskerne Sungwoon Kim, Minjung Woo og Jingu Kim har på kongressen presentert revolusjonerende forskning. De har forsket på humöret til fotballspillere og har kommet fram til fölgende overraskende resultater:

1. Vinnerlag er i bedre humör enn taperlag
2. Tapende lager föler mer stress etter kampen enn vinnerlag
3. Tapende lag föler seg mer slitne etter kampen enn vinnerlaget

Humörpille. I kveld skal Nord-Korea spille mot Brasil og de bör ta de sörkoreanske forskernes funn ad notam. Med sprek innsats mot VM-favoritten kan de unngå både dårlig humör, mindre stress og föle seg mer opplagt enn de brasilianske spillerne. Selv har jeg tenkt til å starte et nytt liv med alltid å holde med vinnerlaget. Tenk deg humöret jeg kommer til å väre i resten av VM!? Kippis!

Sør-Afrikas viktigste landskamp

Viktig kamp. Fredagens åpningskamp mot Mexico på Soccer City fotballstadion er utvilsomt en viktig kamp for Regnbuenasjonen og Bafana Bafana. For første gang skal et afrikansk lag åpne fotball-VM på hjemmebane. Men den viktigste fotballkampen i Sør-Afrika ble spilt i 1976 på et annet stadion i Soweto – Rand Stadium.

Underdog. Sør-Afrika var utestengt av FIFA fra internasjonal fotball fra begynnelsen av 1960-tallet til 1992 på grunn av sin apartheidpolitikk. På begynnelsen av 1970-tallet prøvde det hvite styre i Sør-Afrika å omgå kravet om blandede lag fra FIFA ved å arrangere kamper mellom svarte og hvite lag. I 1973 og 1974 ble det arrangert tre kamper mellom svarte og hvite lag, alle på Rand Stadium. De hvite lagene vant alle tre kampene. Myndighetene skjønte straks at slike kamper bare økte konflikten mellom svarte og hvite og de tillot derfor i 1976 et sørafrikansk landslag, bestående av både svarte og hvite spillere. 16. mars 1976 entret et blandet sørafrikansk lag Rand Stadium for å spille landskamp mot Argentina. Da som før årets VM hadde ihuga fotballsupportere større tro på Argentina enn Sør-Afrika, og levnet ikke det sørafrikanske laget noen sjanser.

Sensasjon. Rand Stadium hadde vært arenaen for alle de hvite cupfinalene i fotball og de falske multinasjonale kampene i 1973 og 74. Disse kampene hadde ikke tiltrukket seg mange svarte tilskuere. Den gangen var annerledes. Svarte fra Soweto kom i busser og taxi for å se landskampen, og selv om svarte og hvite var adskilte på tribunen var ca. halvparten svarte. De sørafrikanske spillerne hadde bare 2 kamper i beina, mens argentinerne, med Antonio Rattin som kaptein i spissen - spilleren som ble utvist mot England i VM i 1966 - var drevne landskampspillere. De hadde trent sammen i to år og hadde VM på hjemmebane i 1978 som mål. Resultat? Sør-Afrika vant 5-0! Den svarte stjernen Jomo Sono skåret fire mål.

Invictus på andre. I forkant av årets mesterskap har mange sett Clint Eastwoods film Invictus. Filmen beskriver Nelson Mandelas bruk av rugby for å samle regnbuenasjonen. De fleste mener at finaleseieren over New Zealand i verdensmesterskapet på hjemmebane i 1995 er det ultimate eksemplet på at idrett og forsoning i Sør-Afrika. De som var til stede på Rand Stadium mener at kampen 17. mars 1976 var viktigere!

Underet i Soweto. I Soweto ligger også Orlando Stadium. Som Rand Stadium er den foran årets mesterskap treningsarena for lag som skal spille i VM. For snaue to uker siden hendte noe som minner om begivenheten i 1976. Da spilte Blue Bulls fra Pretoria og Stormers fra Cape Town cupfinale i rugby på Orlando Stadium. Stadionet ligger i en bydel som er dominert av svarte og over 90% av de som var på cupfinale – og som var hvite – hadde aldri vært i denne delen av Sør-Afrika før. De ble også busset inn og kom i taxi akkurat som de svarte i 1976. Og de var svært fornøyd! Det er en klar linje mellom disse to kampene.

Linjer i historien. Prognosene for økonomisk vekst i forbindelse med fotball-VM er dårligere enn optimistene ønsker. Det blir også dårligere turisttilstrømming til mesterskapet enn forventet. Som alltid fortrenger store mesterskap den vanlige turismen samtidig som stive billett- og hotellpriser tar bort lysten og evnen til mange som sikkert ville ha vært der. Men for en nasjon som ikke fikk nasjonale tv-sendinger før i 1976, ikke sendte fotball-VM på tv før i 1990, og først fikk et eget lag med i VM-kvalifiseringen i 1992 er fredagens kamp og årets mesterskap noen av nasjonens absolutte høydepunkter. Og som i 1976 har underdoggen Sør-Afrika en mulighet til å slå Argentina. Men ikke glem hva som skjedde i 1976!

Bør dine ansatte få se fotball-VM i arbeidstiden?

Privilegert. Som ansatt i Idrettsforbundet er jeg nesten programforpliktet til å se på sportssendinger på TV – uansett idrett – uansett tidspunkt. Men det er ikke alle som tenker slik. Skal man tillate arbeidsfolk å se fotball-VM på tv i arbeidstiden?

Tung statistikk. Forskere på den sveitsiske lederskolen International Institute for Management Development (IMD) går grundig til verks for å argumentere mot at arbeidsfolk skal få se fotball-VM i arbeidstiden. Argumenter mot tv-titting i arbeidstiden er at det er kostbart, utidig og urettferdig. Dette begrunnes med tall hentet fra The Conference Board Total Economy Data Base, IMF-statistikk og data fra OECD.

Kostbart. At tv-titting er kostbart for bedrifter er kanskje det sterkeste argumentet mot tv-titting. Estimatene forskerne på IMD presenterer ligger på mellom 10.4 og 20.8 milliarder US dollar i tapt arbeidstid. Dette, hevder de, er et nøkternt anslag fordi de kun har regnet med de 48 gruppekampene som blir spilt de to første ukene av turneringen. Med utgangspunkt i tidsdifferansen fra Sør-Afrika og en oversikt over hvor mange kamper deltagernasjone spiller i arbeidstiden (som de har satt til 0900-1700) har de beregnet hvilke land som blir verst rammet av tv-titting arbeidstiden. I denne kalkylen vil for eksempel Argentina, som ligger fem timer etter Sør-Afrika i tid, få to av tre kamper i arbeidstiden. Hvis man antar at 50% av arbeidsstokken ser tre timer VM-sendinger i arbeidstiden vil kostnaden for Argentina i tapt arbeidstid beløpe seg til drøye 485 millioner US dollar. Landene som blir minst påvirket av VM – på grunn av tidsdifferansen og gunstige sendetider – er Nord- og Sør-Korea, Hellas, Australia, Ghana, Japan og New Zealand. De som lider mest økonomisk er Mexico (1.7 milliarder US dollar), Tyskland (1.7 milliarder US dollar) og Brasil (1.2 milliarder US dollar). Tar man utgangspunkt i befolkningstallet og kostnader per innbygger vil Portugal (32 US dollar), Nederland (25 US dollar) og Danmark (23 US dollar) komme dårligst ut.

Utidig. I tillegg til økonomiske argumenter er det et moralsk argument som veier tungt. I dagens finansielle nedgangstider er det umoralsk å ikke gjøre alt – det vil si arbeide så støvføyka står – for å komme ut av krisen. Spania og Portugal bør derfor beherkse seg under VM! De som er interessert i handelsbalanse og handelsfortrinn vil også hevde at land som Russland og Kina vil få en produksjonsfordel under VM fordi de ikke er med i VM. Arbeidsstokken i disse og andre land som ikke er med i VM kan øke produksjonen sammenlignet med land som er med. VM gir dem med andre ord komparative fortrinn - som det så fint heter på økonomispråket.

Urettferdig. Et annet spørsmål er om grensen for tv-titting skal gå ved fotball-VM. Er fotball-VM viktigere enn andre idrettsarrangementer? Hvis man tillater titting under fotball-VM, skal man da også tillate tv-titting under US Open, friidretts-VM, vinter- og sommer-OL, mm. Hvis så er kan man lett slenge på noen ekstra nuller på estimatene om kostnadstap for fotball-VM.

For-argumenter. Selvfølgelig finnes det argumenter for å se på fotball-VM (og andre arrangementer i arbeidstiden) på tv i arbeidstiden også for dem som jobber utenfor idretten.

Samhold og fellesskap. Det mest lettvinte argumentet for at man skal få se VM i arbeidstiden er at det skaper et godt sosialt miljø på arbeidsplassen. Dette forutsetter selvfølgelig at man blir enige om hvilket lag man skal holde med og at VM-kamper ikke skaper konflikt mellom dem som holder med forskjellige lag. Bevisst bruk av VM som et samlingsobjekt av for eksempel bedriftsledere kan, hevder noen, skape en bedre gruppedynamikk og noe ekstra utover trauste arbeidsprestasjoner. I tillegg kan fotball-VM være nasjonsbyggende – særlig hvis man vinner. Økt nasjonal lykke – på grunn av fotball-VM – kan på sikt også føre til større produktivitet. På den måten kan tv-titting og medfølgende økt nasjonal stolthet være en investering for framtiden. Dette er selvfølgelig vanskelig å måle og derfor også vanskelig å bevise/motbevise.

Kommersielt viktig. Det viktigste argumentet for å se på tv kommer fra reklamebransjen og dem som arrangerer store mesterskap. Fotball-VM er uten tvil det mest sponsede idrettsarrangementet på kloden. Uten tv-tittere vil arrangementet være mindre attraktivt for store sponsorer, og store sponsorer sørger for at mer penger blir tilført arrangementet. Dette skaper flere arbeidsplasser for dem som arrangerer fotball-VM, det gjør mesterskapene økonomisk drivverdige og det øker salget av de produktene som knytter seg til fotball-VM. Alt dette øker produktiviteten og antall arbeidsplasser.

Norges plass i fotball-VM. Det er lenge siden det norske herrelandslaget i fotball har virket samlende på norske arbeidsplasser og i nasjonen for øvrig. At Norge ikke er med i årets VM betyr sikkert at færre nordmenn vil se på VM-sendingene enn tilfellet hadde vært med norsk deltagelse. Fordelen med det er at vi kan øke vår produktivitet sammenlignet med flere VM-nasjoner. Jeg tenker Argentina, Brasil, Portugal og Nederland allerede skjelver i buksene! Synd Nord-Korea har alle kampene utenfor arbeidstid. Da tenker jeg Kim-Jong-Il også hadde vært bekymret.

Ukrainsk fotball - fra innovativ fotball til politisk tullball?

Norge-Ukraina. Når Norge entrer et sommerslapt Ullevål Stadion 2. juni er oppgaven å slå neste EMs ene vertsnasjon – hvis ukrainske politikere og fotballautoriteter oppfyller kravene til UEFA-president Michel Platini. Platini har truet med å frata kampene i Ukraina i 2012 hvis de ikke skjerper seg. Få land i Europa har så tette koblinger mellom fotball og politikk som Ukraina.

Platinis mare. Michel Platini og UEFA har lenge vært bekymret for utviklingen i Ukraina, og i april i år dro sjefen sjøl til både Polen og Ukraina for å sjekke framdriften hos de to vertsnasjonene. Det har vært mye bråk om EM-økonomien i Polen, men det blir bare barnemat sammenlignet med forholdene i Ukraina. Det er så alvorlig at Michel Platini krevde et eget møte med den nyvalgte ukrainske presidenten Viktor Janukovitsj i for å få ting på skinner. Møtet dem imellom er et tydelig tegn på at mye politisk prestisje står på spill for begge parter.

Oligarkene ruler. Ukrainsk fotball er styrt av noen får oligarker. Fotballpresidenten Grigori Surkis har vært ved sin lest i tre perioder og for noen år siden ble han nektet visum til USA på grunn av korrupsjonsmistanke. Han er med andre ord en kontroversiell politisk figur i Ukraina. Hans bror Igor er Dymano Kievs formann – tidenes beste ukrainske klubb. Den andre store klubben i Ukraina – Shaktar Donetsk – som vant UEFA-cupen i 2009 – blir styrt av Ukrainas rikeste mann Rinat Akhmetov, en av arkitektene bak comebacket til president Viktor Janukovitsj. Slik støtte forplikter…

Total football. Det er en myte at det var Nederland som var hovedarkitekten bak det vi på 1970-tallet kalte "Total Football". "Total football" var kjent for høyt press (høy offside-linje), press på ballfører og raske bevegelser. Dynamo Kiev og Sovjetunionen med den ukrainske legenden Valerij Lobanovskij foran taktikktavla var fullt på høyde med Ajax og Nederland på denne tiden, og var like viktig for utviklingen av denne spillestilen. Da var spillestil politikk i den ukrainske republikken og i hele samveldet. Nå er det mer enn spillestil som står på spill.

Svir på pungen. Presset fra UEFA, kravet fra de ukrainske oligarkene og ønsket om å bevare den nasjonale æren har da også fått ukrainske styresmakter til å bla opp penger for å få anlegg og infrastruktur på plass. Ukraina har fått en egen statsråd som kun skal ta seg av Euro-2012. Regjeringen har bevilget 3,3 milliarder amerikanske dollar i 2010 til forbedring av veier, flyplasser og til ferdigstilling av fotballarenaene. Dette svir godt på pungen til en regjering som hadde en nedgang i BNP på nesten 7% i siste kvartal i 2009 og som har pålagt seg selv å skjære ned budsjettunderskuddet til under 6% av BNP.

Skottland redningsmann? EURO-2012 er den første virkelige politiske testen til den nyvalgte ukrainske presidenten. Om lovnader og budsjettsprekk ikke holder for Michel Platini og hans medarbeidere i Nyon kan de bli fratatt sin del av mesterskapet. Skjer dét må noen andre ta over Ukrainas kamper. Skottland har signalisert sin interesse – akkurat som England ikke har nok av problemer med å få fotball-VM i 2018.

Sannsynligheter. Skulle Ukraina miste mesterskapet på grunn av dårlig organisering må det ukrainske laget belage seg på kvalifiseringsspill til høsten, akkurat som Norge. Og skulle begge land kvalifisere seg til EM-sluttspillet må begge spille en eventuell finale på bortebane – finalen skal i utgangspunktet gå i Kiev, Ukraina. Hva er mest sannsynlig: at Norge kommer til EM-finalen eller at finalen går i Kiev?

Nord-Korea - fra ondskapens akse til dødens gruppe

Politiske poenger. Det er enkelt – og kanskje lettvint? – å lage politiske poenger ut av årets fotball-VM i Sør-Afrika. Bare det at VM er i Sør-Afrika bærer mye politikk med seg. Brasilianske og portugisiske medier har for lenge siden startet ordkrigen før møtet mellom den tidligere kolonimakten og kolonien (gruppe G). Det samme har engelske og amerikanske medier før møtet mellom England og USA (gruppe C), og spanske og chilenske/honduranske medier før møtene mellom Spania og Chile og Spania og Honduras (gruppe H). Men etter at Nord-Korea senket et sørkoreansk krigsskip i mars i år er det knyttet flest politiske poenger til kampene Nord- og Sør-Korea skal spille.

Koreansk optimisme. Det er første gang de to koreane skal delta i fotball-VM sammen. Før nedskytingen av krigsskipet og avsløringen av at det var Nord-Korea som hadde senket skipet hersket det optimisme på den koreanske halvøy om at årets fotball-VM og et mulig fotball-VM i Sør-Korea i 2022 skulle føre til tøvær mellom de to krigførende statene. I forkant av årets VM foreslo noen sørkoreanske parlamentarikere at Nord- og Sør-Korea skulle organisere felles heiagjenger til de to respektive lands kamper – slik de også planla før OL i Beijing, men ikke lykkes med. Lederen for den sørkoreanske søkerkomiteen til fotball-VM i 2022 – den tidligere finansministeren Han Sung-joo – har også foreslått at tre eller fire kamper i mesterskapet om 12 år skal spilles i Nord-Korea.

Forsoning på idrettsbanen. Det er på idrettsbanen at de to landene har hatt sine lykkeligste stunder siden Korea-krigen ble til våpenhvile i 1953. Et av høydepunktene var Sydney-OL da de to landene marsjerte inn sammen under åpningsseremonien bak et felleskoreansk flagg. Dette flagget ble også heist da de to landene spilte mot hverandre i VM-kvalifiseringskampen i Seoul i fjor – en av kampene som førte begge lagene videre til VM. Og i følge nordkoreanske medier var det de taktiske rådene fra Kim Jong-il som sørget for Nord-Korea kvalifiserte seg... Da fikk Nord-Korea støtte fra en sørkoreansk heiagjeng. (Utenlandske heiagjenger er ofte de eneste som gir Nord-Korea støtte når laget spiller utenlands siden svært få nordkoreanere får reise ut av landet for å støtte laget sitt…). Forrige gang VM var i Sør-Korea (i 2002 sammen med Japan) satt nordkoreanske soldater opp en egen tv-skjerm i den demilitariserte sonen mellom Nord- og Sør-Korea for å følge med sine sørkoreanske brødres vei til en historisk semifinale. Denne begivenheten er foreviget i filmen ”Dreams Come True” og er et sterkt vitnesbyrd om at selv hardbarka offiserer lar seg smelta av fiendens gode fotballspill.

Massakre i Zimbabwe. Forrige gang Nord-Korea deltok i fotball-VM – i 1966 – ble de manges maskot blant annet fordi de slo ut Italia og ledet 3-0 mot Portugal (før de tapte 5-3). I filmen ”The Game of Their Lives” sier spillerne at en av grunnene til at de tapte mot Portugal var søvnmangel som skyldtes krusifiksene som hang over sengene deres i klosteret de bodde i før kampen. Gudene var altså mot dem i denne kampen. Om ikke gudene har gitt nordkoreanerne støtte har i hvert fall Robert Mugabe forsøkt å slå politisk mynt på laget. Mugabe har invitert det nordkoreanske laget til å forberede seg til mesterskapet i Zimbabwe. Reisemessig er dette en fordel for koreanerne, siden Zimbabwe grenser til Sør-Afrika. Politisk er dette bortenfor grenseland: i 1982 ble 20.000 zimbabwere (ndebelere) drept av hæren i provinsen Matabeleland. Brigaden som sto for massakren var lært opp av nordkoreanske rådgivere! Saken blir ikke bedre av at den planlagte treningsleiren var lagt til nettopp denne provinsen. Nå er den riktignok flyttet til Harare. Mugabes initiativ har fått flere ndebelere til å organisere til protester mot det nordkoreanske laget når de spiller kamper i Sør-Afrika.

Fra ondskapens akse til dødens gruppe. I kampen mot terror ble Nord-Korea plassert i ondskapens akse. I fotball-VM skal de spille kamper i dødens gruppe. Der skal de møte Brasil, Elfenbenskysten og Portugal. Få levner laget sjanser i denne gruppen. Skulle underet fra 1966 leve videre og Nord-Korea vinne gruppen kan de møte Sør-Korea i semifinalen i Cape Town 6. juli, hvis naboen i sør blir nr. 2 i sin gruppe. Det vil uten tvil bli den mest politiserte kampen i VM. Da gjetter jeg på at militærøvelser mellom USA og Sør-Korea opphører og at alle våpnene i den demilitariserte sonen blir lagt ned – i hvert fall i 90 minutter pluss eventuelle ekstraomganger og straffespark. Til da får vi følge med på diskusjonene om Portugal er å regne for Brasils b-lag eller ikke.

David Camerons idrettspolitiske floker

Camerons ilddåp. David Cameron har i sine første dager som statsminister kommet i en alvorlig fotballknipe. Bare dager etter at England leverte fotball-VM-søknaden for 2018 trakk Lord David Triesman – lederen for den engelske søkerkomiteen og presidenten i det engelske fotballforbundet – seg, etter at det kom fram at han hadde anklaget de spanske og russiske fotballforbundene for å være korrupte. Dette tar seg dårlig ut for den nybakte statsministeren som personlig har garantert for en redelig søkeprosess fram mot avgjørelsen i desember i år. Dette kan være starten på flere idrettspolitiske floker for David Cameron.

Laber interesse. I motsetning til Gordon Brown har David Cameron vist svært liten interesse for idrett og fotball. At han i en bisetning i et tv-program skal ha antydet at han støtter fotballaget Aston Villa og at han er en lidenskaplig darts(pilkast)-fan sier vel litt om nivået på hans sportsinteresse … Gordon Brown var svært fotball- og sportsinteressert og hadde håpet å sole seg i glansen av Tony Blairs innsats for å få OL til London i 2012. Slik gikk det altså ikke. Andre vil sole seg i glansen av de fem olympiske ringene om to år. Kanskje Cameron?

Mesterskapsutfordringer. Det er ikke bare olympisk glans som venter Cameron skulle han mot alle odds sitte en femårsperiode i statsministerstolen. Idrettspolitiske utfordringer står i kø, og som i mange andre land med olympiske ambisjoner og ambisjoner om store idrettsmesterskap, kan idrettspolitikk gli over til nådeløs og rå rikspolitikk. I denne sammenheng er det nok å nevne at i neste femårsperiode skal Storbritannia arrangere sommer-OL, Commonwealth Games (Samveldelekene), Rugby-VM og to Ryder Cups (golf). Og i desember skal FIFA avgjøre om England får fotball-VM i 2018. Alt dette vil prege Camerons virke enten han liker det eller ikke.

Økonomi og idrett. David Camerons viktigste oppgave er selvfølgelig å få skikk på den britiske økonomien. Det krever nedskjæringer på alle fronter, i følge toryene. Vi har tidligere sett problemene London-OL har hatt med finansieringen. Der har man måttet skalere ned arenaer og senke ambisjonene og det til tross for statlige garantier. De neste store arrangementene krever ikke like store investeringer – OL de kan benytte seg av OL-arenaene – men det vil kanskje kreve et statlig engasjement utover det Cameron har tenkt seg. I motsetning til Labour mener han at det private skal ta seg av mesteparten utgiftene til store idrettsarrangementer, men når de private aktørene ligger nede for telling vil det nesten automatisk komme et krav om mer statlige garantier. Og ikke nok med det!

Hva er britisk? I valgkampen uttalte Cameron at han ikke ville kjempe for at et all-britisk fotballag i London-OL, stikk i strid med det Gordon Brown og blant annet David Beckham har kjempet for. Skotten Gordon Brown ønsket et felles fotballag for de britiske øyer – noe som ikke har vært en realitet siden 1972. Engelskmannen David Cameron har sagt at han støtter de walisiske, skotske og nordirske forballforbundene som ikke vil ha et fellesbritisk lag under lekene i London i 2012. Tory-partiet ønsker en intern konkurranse mellom de britiske lagene om hvem som skal representere Storbritannia. Det spørs om engelskmennene ønsker gjenvalg av Cameron hvis dette fører til at for eksempel Nord-Irland får sparke ball på vegne av Storbritannia under OL ,på bekostning av de engelske heltene?

Ryders dilemma. Et annet potensielt minefelt for den nye britiske regjeringen er Ryder Cup – golfturneringen mellom Europa og USA. Under Camerons ledelse har Toryene lent seg langt mer mot EU-skeptikerne enn tidligere. På den måten har han fanget inn mange velgere fra Tatcher-epoken som blant annet kjennetegnes ved en enorm EU-skepsis. Nicholas Clegg – lederen for det liberaldemokratiske partiet og nå visestatsminister – er langt mer EU-vennlig. Selv om Europa ikke er det samme som EU er det mange som elsker tanken om at Ryder Cup er en turnering der EU stiller med ett lag. Clegg også? Dette kan ende med en real golfkrig mellom de to nye klassekameratene. Og i denne saken har de to muligheter til å bli uenige.

Koalisjon av villige. Skulle England få fotball-VM i 2018 vil Cameron og det engelske fotballforbundet garantert bli anklaget av det spanske og russiske fotballforbundet for urent spill. Da må også David Cameron på banen og forsvare Englands ære. Skulle idrettspolitikken slå inn på den rikspolitiske og utenrikspolitiske arena ligner situasjonen på den George Bush jr. var i da han tok over som president i 2001. Han skulle konsentrere seg om innenrikspolitikken, men ble et knapt et år etter innsettelsen slukt inn i et storpolitisk spill som resulterte i to kriger. Nå er det lite trolig at David Cameron vil starte en ny krig, men det kan hende at hans ønsker om et fokus på økonomiske utfordringer blir kraftig distrahert av idrettspolitisk støy skapt under Gordon Brown. Da kan han lett komme til erkjennelsen at alle som ikke er med ham, er mot ham…

Nyttige lesetips før fotball-VM i Sør-Afrika

Det er én måned igjen til fotball-VM. For dere som ikke er tatt ut i noen VM-tropp, men som likevel ønsker å forberede seg til Afrikas første fotball-VM, kommer jeg her med fem boktips og seks nettips:

Bøker

1. Paul Darby (2002) Africa, Football & FIFA: Politics Colonialism & Resistance. Dette er boka om hvordan FIFA har tilnærmet seg Afrika og afrikansk fotball fra tidenes morgen og til i dag. Boken har en strålende historieleksjon om koblingen mellom kolonitilknytning og utviklingen av afrikanske landslag og afrikansk nasjonalisme. Her får du blant annet forklaringen på hvorfor Øst-Afrika er dårlig i fotball, men kanskje det viktigste med denne boken er beskrivelsene av hvordan Afrika har blitt brukt som brikke i maktkampen i FIFA.

2. Colette Schulz Herzenberg (ed.) (2010) Player and Referee. Conflicting Interests and the 2010 FIFA World Cup (http://www.issafrica.org/pgcontent.php?UID=29940). Dette er det siste skuddet på stammen av rapporter om Sør-Afrika og fotball-VM. Utgangspunktet for rapporten er lovnaden om at fotball-VM skulle føre med seg gull og grønne skoger til Sør-Afrika. Rapporten tar for seg avtaler som er inngått mellom blant annet FIFA og de sørafrikanske arrangørene. FIFA levnes liten ære og utsiktene for den jevne befolkningen til å ta del i VM-godene er ikke gode, i følge denne rapporten. Det er stort sett journalister som bidrar i denne rapporten. Andrew Jennings er en av bidragyterne. Han har lenge prøvd å ta rotta på FIFA (og IOC), og i denne rapporten kaster han sammen med de andre bidragsyterne et dystert lys over fotball-VM. Rapporten er gitt ut på Institute for Security Studies, et pan-afrikansk forskningsinstitutt/tenketank med baser i Pretoria, Cape Town, Nairobi og Addis Ababa.

3. Richard Giulinotti & Gary Armstrong (eds.) (2004) Football in Africa: Conflict, Conciliation and Community. Dette er en ”historiebok” om afrikansk fotball. Et must for dem som ønsker et innblikk i hvorfor fotballen arter seg forskjellig på det store afrikanske kontinentet.

4. Chuck Korr & Marvin Close (eds.) (2008) More Than Just a Game: Football v Apartheid. Dette er kanskje den beste boka om sørafrikansk fotball. Den tar for seg fotballserien som ble etablert på Robben Island på 1960-tallet og som på mange måter ble starten på fotballserien som eksisterer i Sør-Afrika i dag. Det er laget film av boka. Den er ikke like spektakulær som Invictus, Clint Eastwood-filmen om Nelson Mandela og rugby-VM i 1995, men gir allikevel et visuelt bilde av hvordan livet på Robben Island var, sett gjennom fotballbriller: http://www.morethanjustagame.co.za/.

5. Orli Brass, Udesh Pillay & Richard Tomlinson (eds.) (2009) Development and Dreams: The Urban Legacy of the 2010 Football World Cup. Boka har det samme utgangspunktet som rapporten fra ISS, men er skrevet av historikere. Boka belyser hvilke utviklingsutsikter fotball-VM kan gi Sør-Afrika. For dem som har stor tro på at fotball-VM skal bidra til et bedre Sør-Afrika vil bli skuffet ved lesning av denne boken. Hovedkonklusjonen er at Sør-Afrika vil få mye global omtale. Det spørs om det holder?

Nettsteder

1. New African Soccer (http://www.newafricansoccer.com/). En av få magasiner som kun tar for seg afrikansk fotball. Her finner du blogger og andre boktips.

2. allafrica.com (http://allafrica.com/worldcup/). Dette er en nyhetstjeneste som samler inn sportsartikler fra over 130 afrikanske nyhetsmedier. Nå er det fotball-VM som gjelder, selvfølgelig.

3. Hjemmesiden til det sørafrikanske fotballforbundet (http://www.safa.net/). Her får du vite hvordan sørafrikanerne egentlig vil at du skal oppfatte fotball-VM. Dette er den offisielle versjonen. De har god resultatservice.

4. Go2010 (http://www.go2010.co.za/0,27097,15246,00.html). Her kan du lese dekningen av fotball-VM i Sør-Afrika. Dette er en samleside for 7 sørafrikanske aviser. GO, GO Bafana Bafana!

5. Bloggsiden Goal i New York Times (http://goal.blogs.nytimes.com/). Nok en gang er New York Times på banen med god dekning av et internasjonalt idrettsarrangement. Goal gir deg gode intervjuer og analyser av fotball-VM. For dem som tror at amerikanere ikke har peiling på soccer vil endre mening ved å lese artiklene på denne siden.

6. Berlingske Tidene/B.T.s sportssider (http://www.sporten.dk/fodbold/vm-2008-2009). Danmark er det eneste nordiske landet som er i VM. Hva er da mer naturlig enn å følge med på hvordan danskene dekker sin egen innsats? Dette er den beste siden på danske nettsteder, så langt.