Sotsji-OL stopper NATO-utvidelse?

Samarbeid med Russland. På NATO-toppmøtet i helgen bestemte alliansen seg blant annet for å inngå et tettere samarbeid med Russland og det lanserte 2014 som året for tilbaketrekking fra Afghanistan. 2014 er ikke hvilket som helst år for Russland: da skal Russland arrangere vinter-OL for første gang. Sikkerhet kommer til å være et hett tema i forbindelse med OL. Da kan det være greit å ha et godt forhold til NATO.

1979-2014. Den sovjetiske invasjon av Afghanistan i 1979 førte til massiv boikott av sommer-OL i Moskva i 1980, og til gjengjeldelsesaksjon fra Sovjetunionen og noen av dens allierte i Los Angeles i 1984. Nok en gang kan Afghanistan være i sentrum når OL skal arrangeres, men denne gangen får Afghanistan-spørsmålet et annet fortegn. Det blir ikke lenger snakk om konflikt, men om samarbeid mellom de to rivalene fra den kalde krigen.

Russisk tilbakeholdenhet. NATO har en god stund forsøkt å engasjere Russland i Afghanistan og forsøkt å få dem til å bidra med materiell for å bekjempe Taliban. Russland har vært lite lysten på et slikt samarbeid blant annet fordi de har en vond fortid i Afghanistan, fordi de har vært motstander av NATOs planer om rakettskjold i Europa, og i protest mot at NATO leker med tanken om å innlemme Georgia i NATOs gode selskap.

Krig under OL. NATOs nærvær i Russlands nærområde og NATOs rolle i Afghanistan kan få stor betydning for sikkerhetsopplegget for Sotsji-OL. OL-byen ligger bare noen missilskudd unna Georgia og nært et urolig Kaukasus. Så sent som i 2008 under åpningsseremonien under Beijing-OL gikk Georgia og Russland til krig mot hverandre. Dette viser hvor sårbart og konfliktfylt dette området er.

Balkan i miniatyr. I forkant av OL i Athen i 2004 var NATO så misfornøyd med sikkerhetssituasjonen i Hellas og i Balkan-regionen for øvrig at de lanserte militærøvelse Distinguished Games for å støtte opp under sikkerhetsopplegget i OL. I tillegg bidro Russland med ekspertise for å forhindre terrorangrep fra tsjetsjenske terrorister. I 2014 kan det hende det er Russland som trenger assistanse for å holde terroristorganisasjoner fra Kaukasus i sjakk. Jeg tør minne om at Balkan ofte er blitt kalt et Kaukasus i miniatyr…

Heroinferie. Som en del av øvelsen Distinguished Games tok man hjem fly fra Afghanistan for å sikre middelhavsområdet. Sikkerhetstiltakene var så omfattende i denne delen verden at det ryktes at narkotikamafiaen på Balkan tok OL-ferie for å inngå unødvendige konfrontasjoner. Det førte til at opiumsproduksjonen i Afghanistan fikk et løft og til argumenter om å bli lenger i Afghanistan for å bekjempe, ja nettopp opiumsproduksjonen.

Georgia on my mind. Det er vanskelig å spå hva et tettere samarbeid mellom NATO og Russland vil bety. Men det kan føre til at Russland får militær støtte fra NATO i forbindelse med OL og at Georgia får en sentral rolle i dette samarbeidet. Paradoksalt nok kan det føre til flere NATO-tropper i Georgia der Georgia blir en mellometappe i tilbaketrekningen fra Afghanistan, samtidig som Georgia kan se lenger etter NATO-medlemskap. Det er tross alt grenser for samarbeidsvilje.

George W. Bushs viktigste beslutning

14-6. George W. Bush bruker ikke mye plass på idrettspolitikk i sin selvbiografi. Det kunne han ha gjort. Boken fokuserer på 14 viktige beslutninger i Bushs liv (decision points) og den skal innholde 6 avsløringer. Blant de viktige beslutningene (”the most consequencial decisions”) er beslutningen om å droppe alkoholen i 1986, beslutningen om å gå til krig i Irak i 2003 og tiltak for å demme opp for finanskrisen i 2008. Det blir spennende å se om hvor mye plass han bruker på baseball?

Sportsidiot. Kanskje nevner han at han er den første presidenten som har spilt Little League? Mange – særlig i Europa – har idiotforklart USAs 43. president. Uten å ta ideologisk standpunkt til hans presidentgjerning er det fullt mulig å kalle George W. Bush for en sportsidiot – eller snarere baseballidiot. Hadde han holdt seg til baseballen og ikke til ondskapens akse eller waterboarding kunne verden sett annerledes ut for mange – i USA, i Irak og i Liverpool.

Bush ødelegger Liverpool. Baseballen har fulgt George W. Bush fra han drømte om å bli guvernør i Texas, i hans presidentgjerning og i tiden som praktiserende ekspresident. Bush ble medeier i Texas Rangers i 1989 og solgte seg ut i 1998. Fra 1989 til 1994 var han administrerende direktør i klubben, men forlot roret som direktør da han ble guvernør i Texas i 1994. Bush tjente store penger på salget av sine aksjer i klubben i 1998. I 1989 hadde han investert $606.000 og ved salget satt han igjen med $14.9 millioner. Dette var penger som kom godt med i presidentvalgkampen to år etter. Aksjene solgte han for øvrig til Tom Hicks, en av de to amerikanerne som i 2007 kjøpte Liverpool FC, og som nesten greide noe Everton aldri har greid – å slå den røde klubben konkurs. Hicks var også en viktig bidragsyter til George W. Bushs to presidentvalgkamper i 2000 og 2004, en såkalt Bush-pionér (som alle som ga over $100.000 i valgkampbidrag ble kalt). Med tvilsom bruk av nettverksanalyse kan vi si at det var George W. Bush som gjorde Liverpool til en bakgårdsklubb.

Bush som Yankee. Da George W. Bush flyttet inn i Det Hvite Hus tok han med seg ca. 250 signerte baseballer inn i det ovale rom. Dette var flere baller enn det Bill Clinton tok med seg inn i det samme kontoret, og ballene til Bush skal også ha utkonkurrert antall bøker i det ovale rom på dette tidspunktet. Da flyene dundret inn i World Trade Center 11. september i 2001 var det ikke bøker den ferske presidenten hadde bruk for, men politisk teft. Det viste han til gangs da han noen uker etter entret Yankees Stadium for å kaste den første ballen i den tredje World Series-kampen mellom New York Yankees og Arizona Diamondbacks (for øvrig favorittlaget til John McCain som tapte primærvalget mot George W. Bush i 2000). Før kampen uttalte Bush at han stilte opp på dette for "helping to do what all Americans are doing now, which is keeping the country doing what it typically does at this time of year,". Selv lunkne New Yorkere fikk troen på sin nye president etter dette.

En av få. Da Bush kastet den første ballen i denne World Series-kampen var han den første sittende president som gjorde dette siden Dwight Eisenhower i 1956. Tidligere hadde Franklin Roosevelt (1932 og 1936), Calvin Coolidge (1924) og Woodrow Wilson (1915) gjort det. Barack Obama har ennå til gode å kaste første ballen i en World Series-kamp. I år kastet George W. Bush den første ballen i den fjerde World Series-kampen mellom San Fransisco Giants og Texas Rangers. Bilder fra denne kampen er sendt verden rundt uten referanser til hvor mye Bush betyr for baseballen og hvor mye baseballen betyr for Bush. I Norge ble kampen omtalt som en helt vanlig baseballkamp, hvis baseball i det hele tatt ble nevnt…

Bush i IOC? George W. Bush er den eneste amerikanske presidenten som har nevnt dopingproblematikken i en State of the Union-tale. Det gjorde han i 2004. Han var bekymret for dopingens ødeleggende effekt på idretten. Selv om Bush ikke alltid støttet fair play i politikken var han svært opptatt av dette i idretten. Dette viste han også da han var baseballdirektør – da var han blant annet intens motstander av wild cards i baseball (dvs. å gi lag som ikke kvalifiserer seg til World Series en ny mulighet). Dette var mot Bush konkurranseetiske prinsipper. Det er heldigvis ikke russiske tilstander i USA, så Bush kan ikke håpe på en ny presidentperiode. Men kanskje han har en framtid som leder for det internasjonale dopingbyrået WADA eller kanskje IOC?

Bushs viktigste beslutning. George W. Bush skal visstnok ha hatt store kvaler med å velge mellom guvernørposten i Texas i 1994 og jobben som kommisjonær i Major League Baseball (dvs. leder for baseballigaen). Da George W. Bush i primærvalget i 2000 ble spurt om hva som var hans største tabbe, svarte han at det var da han som direktør for Texas Rangers skrev under på bytteavtalen med Sammy Sosa og Harold Baines i 1989. Sammy Sosa ble senere en av baseballens største stjerner, men ikke for Bushs Texas Rangers. Spørsmålet er om det ikke var dummere at Bush ga seg med baseball

Asia-leker med språkproblemer

Mislykkete leker? Bare en måned etter at India er ferdig med Samveldelekene skal Kina arrangere Asialekene. Asialekene foregår i Guangdong-provinsen mellom 12. og 27. november, hovedsakelig i byen Guangzhou. Under Asia-lekene blir det neppe mye snakk om Nobel-prisen til Liu Xiaobo. Allikevel kan det være viktig å minne om Lius advarsler i forkant av Beijing-OL: et mislykket OL vil føre til en forverret menneskerettighetssituasjon i Kina. Det samme kan gjelde Asialekene.

Stressyndrom. Som i forkant av OL i Beijing har kinesiske myndigheter strammet grepet i forkant av Asia-lekene. Dette har jeg tidligere kalt det olympiske stressyndrom: kinesiske myndigheter tar alle forholdsregler for å hindre at idrettsarrangementet bidrar til et ustabilt Kina. Det blir foretatt ekstra sikkerhetsøvelser og kinesisk politi kontrollerer potensielle bråkmakere. En viktig forskjell fra OL er imidlertid at disse tiltakene ikke blir overvåket av vestlig media: her er det ingen Usain Bolt eller Michael Phelps som deltar, bare ”ukjente” utøvere.

Språktrøbbel. Selv om ikke vestlig media eller internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner har tenkt mye på idrettsarrangementet i Kina i november har kineserne selv skapt trøbbel for seg selv med sin språkpolitikk. I juli uttalte en politiker fra Guangdong at tv-sendingene fra Asia-lekene skulle foregå på mandarin og ikke på kantonesisk. Siden de fleste i Guangdong snakker kantonesisk skapte dette stor misnøye. Flere ganger i juli og august har det vært protester med opptil 1000 demonstranter mot målformen på tv-sendingene fra Asia-lekene. Under ligger en frykt for at mandarin på sikt skal erstatte kantonesisk som språk i regionen. Denne situasjonen er eksplosiv og i frykt for at slike protester skulle utarte seg tillot for eksempel ikke myndighetene i Guangdong demonstranter å markere årsdagen for Mukden-hendelsen i 1931, bombingen av en japanskeid jernbanestrekning i Manchuria brukt av japanerne i invasjonen av Manchuria. Myndighetene var redd for at anti-Japan-demonstrasjoner skulle utarte seg til anti-kommunistparti-demonstrasjoner.

Kaos og orden. Jeg har blitt spurt av flere journalister om hvordan jeg vurderer Samveldelekene i India i år. Sportslig sett var de mer vellykket enn mange fryktet. Det tyder på at mange var mer fordomsfulle til disse lekene enn de burde ha vært. Sammenligner vi med Beijing-OL er det noen svært interessante ting å bite seg merke i. Den største forskjellen mellom OL og Samveldelekene er at lekene foregikk i to forskjellige politiske regimer. India er et demokrati (riktignok med flere mangler) og Kina er et autoritært land. Det mange har karakterisert som kaos er til en hvis grad et resultat av at India er et demokrati og at mange forskjellige interesser har kjempet mot hverandre i forkant av lekene. OL i Beijing ble stramt styrt fra sentrale myndigheter og det manglet ikke på penger. Samfunnsmodellen preger også protestene mot lekene. I Kina greide myndigheten å samle det kinesiske folket til støtte for lekene. Protestene som kom, kom utenfra og bidro ytterligere til å forsterke kinesernes nasjonalisme. I India har protestene stort sett kommet innenfra og bidratt til det mange i Vesten har kalt ”kaos”. Sier dette noe om vår holdning til hvilken samfunnsmodell vi liker at idrettsarrangementer skal foregå i. Kaos mot orden? Demokrati mot autoritært styre?

Svarteper? Spørsmålet er om språkproblemene i forkant av Asia-lekene er et signal om at Kina også kan få ”kaotiske” leker. Kanskje. Det vitner i hvert fall om at kinesere ikke er ett folk slik kinesiske myndigheter ofte gir inntrykk av, blant annet når de kommenterer Nobelprisens fornærmende effekt på hele det kinesiske folk. Og skulle språkproblemene føre til ytterlige protester og bråk, og til at lekene ikke blir så vellykket som kinesiske myndigheter ønsker, kan kinesiske myndigheter i hvert fall ikke skylde på Vesten. Kanskje kinesiske menneskerettighetsaktivister får svi for dette, og denne gangen uten vestlig mediedekning?

Fotballrangering med politiske variabler

Kroatisk fallgrep? Mange kommentatorer har fryktet at Norge kommer til å falle på FIFA-rangeringen på grunn av eksperimentering med spillesystem og urutinerte spillere i kampen mot Kroatia. FIFA-rangeringen bestemmer blant annet seedingen ved trekking av kvalifiseringsgrupper og gruppeoppsett i mesterskap. Norge var en gang på andreplass på denne rankingen, men er i dag på 14. plass. Sier disse plasseringene noe om hvor god Norge er? Den amerikanske Soccer Power Index (SPI) kan kanskje bidra i denne diskusjonen.

Ny indeks. For dem som ønsker et korrektiv til FIFA-rangeringen er Natan Silvers SPI et kjærkomment tilskudd. Natan Silver er en av USAs fremste valganalytikere og skriver i dag jevnlig på New York Times’ nettsider om senats- og kongressvalget i USA (http://www.fivethirtyeight.com/). Det spesielle med Silvers analyser er at analyseverktøyet han bruker er utviklet med utgangspunkt i baseballstatistikk, dvs. med utgangspunkt i homeruns, catchers og pitchers. Metodene han bruker har vist seg svært gode på amerikanske valg og han er en av dem som med størst presisjon greier å forutsi (predikere) valgutfall. Denne metoden har han også – på oppfordring fra den amerikanske tv-kanalen ESPN – brukt til å rangere landslag i fotball.

Konkurransekoeffisient. Sammenligner vi SPI og FIFAs rangering ser vi at de blant annet rangerer førsteplassen og Norge forskjellig. På FIFA-rankingen er Spania på topp, mens Brasil troner på SPI. Norge ligger på 14. plass hos FIFA, men på 18. plass på SPI. Hvorfor forskjellig? Natan Silver har lagt inn – det han kaller – politiske variabler. Slik jeg tolker det er dette subjektive elementer som FIFA ikke tar med. De to viktigste forskjellene er at SPI tar med klubbresultater og har med en ”konkurransekoeffisient”, dvs. at man vekter landslagene etter hvilke spillere de stiller med i landskamper. For Norge kan det bety at skulle for eksempel Moa skåre mange mål for Hannover, men bli spart i landskamp så kan Norge hoppe oppover på rankingen selv med tap for Norge. Det er potensialet til Norge som teller, ikke nødvendigvis resultatet.

B-lagsindeks? For dem som tviholder på FIFA-rangeringen kan et argument for å ignorere SPI være at denne indeksen er laget av en amerikaner – de har jo ikke peiling på fotball? For dem som mener at treningskamper ikke er så viktig kan få trøst av SPI – der kan det hende at Norge klatrer på listen til tross for tapet mot Kroatia – Norge stilte jo tross alt med et B-lag!

IOC noe for Nobelkomiteen?

Tette koblinger IOC og Nobels fredspris. Flere ganger har IOC vært foreslått til Nobels fredspris. Etter alt bråket som har vært rundt IOC den siste tiden vil vel mange mene at IOC fortsatt bare kan drømme om fredsprisen. Men det er tettere bånd mellom IOC og Nobelsfredspris enn mange aner.

Olympisk fredsprisvinner. Den eneste fredsprisvinneren som har deltatt som utøver i OL er Philip John Noel-Baker som fikk Nobels fredspris i 1959 for sitt arbeid for nedrustning. Han deltok i OL tre ganger (1912, 1920 og 1924) og fikk sølv på 1500 meter i OL i Antwerpen i 1920. Han fikk ikke prisen for sine olympiske prestasjoner. Spørsmålet noen stiller seg er IOCs prestasjoner bør krones med Nobels fredspris.

Nobel og Coubertin. Den moderne olympiske idé og bevegelse ble skapt i omgivelsene til internasjonale fredsaktivister på 1800-tallet. Både Alfred Nobel og Pierre de Coubertin var sterkt påvirket av Bertha von Suttners bok Ned med våpnene. Nobels testamente ble skrevet i 1895 og Alfred Nobel døde året etter, samme år som de første moderne olympiske leker fant sted i Athen.

Fredsprisvinnere støtter IOC. På den olympiske kongress i 1894, på Sorbonne i Paris – da IOC ble opprettet – ble det presentert en liste over støttespillere til kongressen. På denne listen finner du Henri Dunant og Frederic Passy (de førets fredsprisvinnerne i 1901), Elie Ducommon (vinner i 1902), Bertha von Suttner (vinner i 1905), Fredrik Bajer (vinner i 1908) og Henri La Fontaine (vinner i 1913), i tillegg til Det internasjonale fredsbyrået (vinner i 1910) som var etablert i miljøet rundt alle disse fredsaktivistene. Ikke bare var de olympiske idealer tuftet på fredstanken og voldgift, men de hadde også støtte av flertallet av fredsprisvinnerne før den første verdenskrig. I tillegg var det mange andre Nobel-vinnere i Coubertins vennekrets, blant annet Wilhelm Ostwald, nobelprisvinner i kjemi i 1909.

Våpenhvile. Pierre de Coubertin var som sagt påvirket av de politiske aspektene ved antikkens OL og av den internasjonale fredsbevegelsen i sin samtid. I antikkens OL var det særlig den olympiske våpenhvilen - Ekecheiria - som Coubertin festet seg ved. I tilknytning til antikkens olympiske leker (fra år 776 f. Kr. til år 393 e. Kr.) ble det erklært våpenhvile, som varte en måned før, under og etter lekene. Hovedformålet med våpenhvilen var å sikre deltagere og tilskuere trygg reise til og fra lekene. Før OL på Lillehammer i 1994 innledet FN og den olympiske bevegelse et samarbeid for å blåse liv i våpenhvileideen fra antikkens OL. I 1993 henvendte 184 nasjonale olympiske komiteer seg til FN med en oppfordring om å være med på en verdensomspennende våpenhvile. Våpenhviletanken fikk formell tilslutning fra FN gjennom en egen resolusjon i 1993. Etter det har hver OL-arrangør henstilt til det internasjonale samfunnet om å innføre våpenhvile i forbindelse med OL, og hver gang har FN vedtatt en resolusjon som støtter prinsippet om en slik våpenhvile.

Samaranch skuffet. Da Juan Antonio Samaranch fikk tale i FNs generalsforsamling under FNs 50-årsjubileum i 1995 var IOC-presidenten hellig overbevist om at han var en het fredspriskandidat, blant annet på grunn av OL-våpenhvilen og fordi han mente OL forente nasjoner som ellers var i krig og konflikt. Denne æren ble han aldri tildelt og det skal etter sigende være en av hans eksellenses største nederlag. En av grunnene til at han ikke fikk prisen kan være fordi han var sportsminister under Franco, en annen kan være at den olympiske bevegelse har et stykke igjen før den kvalifiserer til Nobels fredspris.

Nominert av Hitler. Pierre de Coubertin ble nominert til Nobels fredspris av det tyske utenriksdepartementet etter de ”vellykkete” lekene i Berlin i 1936 og han fikk 10.000 riksmark av Adolf Hitler for den gode reklamen lekene ga Tyskland. I ettertid har dette heftet ved den olympiske bevegelse. Men det er sannsynlig å tro at IOC har bitt nominert flere ganger etter dette. Med sitt tette samarbeid mellom IOC og FN – blant annet for å oppnå FNs tusenårsmål og med observatørstatus i FN – og den allmenne forstillingen om at sport nesten kan løse alle verdens problemer gjør at IOC stadig blir nevnt. Sist temaet ble nevnt var under OL i Vancouver da et IOC-medlem fra Uruguay foreslo at IOC aktivt burde kjempe for å få Nobels fredspris. Forslaghet fikk støtte fra FNs spesialrådgiver for sport, Wilfried Lemke som mente IOC var en meget sterk kandidat til fredsprisen. På dette svarte IOC-president Jacques Rogge at det ikke ligger i IOC ånd å foreslå seg selv til slike priser.

IOCs tur? Siden 1901 har 25 organisasjoner fått Nobels fredspris, men ingen av disse har brukt idrett som aktivt virkemiddel for å fremme freden. Jeg er sikker på at alle ved IOC-kontoret i Lausanne kan tenke seg at det blir 26 og at den nyvalgte IOC-presidenten Thomas Bach villig tar imot prisen på Coubertin, Noel-Baker og IOCs vegne. Alt i IOCs ånd. Men uten folkets applaus?

Tony Blairs olympiske reise

Tonys reise. Tony Blairs bok ”A Journey” har igjen satt søkelyset på hans kontroversielle tid som statsminister. I memoarboken blottlegger han seg selv og dem han har møtt, og det er selvfølgelig hans forhold til Gordon Brown og hans beslutning om å støtte USA i krigen i Irak som til nå har fått mest oppmerksomhet. Jeg mener at Tony Blairs rolle i spillet rundt London-OL bør få mer oppmerksomhet! I hvert fall etter å ha bladd i boka hans (sidene 544 - 552).

Overraskelse. Da London dro i land OL i Singapore i 2005 var det mange som mente at dette var Tony Blairs fortjeneste og at det var et lyspunkt i statsministerens ellers mørke hverdag. De fleste kommentarene om denne seieren dreide seg om hvor viktig han hadde vært for søkerkomiteen ved personlig å møte opp i Singapore. Men boken ”A journey” korrigerer dette bildet kraftig og viser at veien til IOC-representantenes hjerte ikke alltid går via sjarmoffensiver på offisielle IOC-møter.

Berlusconi fikser OL? I boken skriver Blair at han dro i ens ærend til Silvio Berlusconis hjem på Sardinia for å be ham om å påvirke de italienske IOC-delegatene. I 2005 hadde Italia den største kontingenten IOC-delegater – 5 personer. Berlusconi skal flere ganger ha spurt Blair om hvor viktig det var for han å få OL. Etter å ha svart "utrolig mye" (greatly) flere ganger skal Berlusconi ha sagt ”Du er min venn, jeg skal se hva jeg kan gjøre, men lover ingenting.” I siste avstemningsrunde vant London mot Paris med 54 mot 50.

Fryktet froskene. Tony Blair var egentlig imot OL, og hovedinnvendingen hans, i følge boken, var at det ville være en katastrofe for London å tape for Paris. President Jacques Chirac som hjalp Paris i Singapore får lite hederlig omtale i Blairs bok. I følge Blair hadde Chirac tatt seieren på forskudd. Chirac tapte!

Vanvittige summer. Det kan kanskje virke provinsielt å fremheve Blairs olympiske reise opp i all annen politikk, men dette er langt fra et marginalt tema i britisk politikk. For det første skapte London-OL et sårt tiltrengt oppsving for en hardt presset statsminister. Han fikk rett og slett et pusterom. For det andre viser det at regjeringsmedlemmer aktivt søker å påvirke IOC-representanter gjennom bekjentskaper i internasjonal politikk. Det er verken i den olympiske ånd eller i tråd med IOCs retningslinjer, som sier at IOCs beslutninger skalt tas på et uavhengig grunnlag. For det tredje hadde seieren store økonomiske konsekvenser for London og Storbritannia. Ett London-OL koster like mye som 3-4 års krigføring i Irak (Storbritannia trakk seg ut av Irak i april 2009) og Afghanistan.

OL og terrorisme. Kombinasjonen Irak (og Afghanistan) og London-OL er en svært god illustrasjon på hvor kompleks og paradoksal Tony Blairs statsministerperiode var. Tony Blair brakte Labour til store høyder og til valgseier i tre valg på rad. Nå blir han sett på som et skadedyr i Labour. Tony Blair ble med på USAs korstog i Afghanistan og Irak blant annet for å bekjempe terrorisme. Samtidig kan London-OL bidra til økt terrortrussel mot London og Storbritannia på grunn av britisk engasjement i nettopp Irak og Afghanistan. Tony Blairs reise er fortsatt ikke slutt. I neste bok kanskje han beskylder Berlusconi for økt terrortrussel mot Storbritannia? Spør Gordon Brown om verdien av vennetjenester med Tony Blair...

Basketball-VM i Tyrkia – pauseinnslaget skaper politisk hodebry

Basketball ikke viktigst. Jeg regner med at de fleste idrettsinteresserte følger godt med i basketball-VM som i disse dager foregår i Tyrkia (ironi)? Selv om Angola overraskende slo Tyskland i gruppespillet og dermed sørget for at Tyskland er ute av VM er det faktisk det politiske og religiøse spillet som har vært mest interessant så langt. Særlig det som skjer i pausen.

God tone. Onsdag møttes USA og Iran for første gang i VM-sammenheng (de har heller ikke møtt hverandre i OL). USA vant komfortabelt over Asia-mesterne. På pressekonferansen var det knyttet mest spenning til trenernes syn på de politiske aspektene rundt kampen. Begge trenerne mente at politikken ikke spilte noen rolle i kampen og de uttrykte respekt for hverandre. At deres analyse av kampen var samstemte mente begge trenerne var et første skritt på veien mot et bedre forhold mellom de to nasjonene (dette også sagt med et snev av ironi).

Idrettens autonomi. Til tross for den tøffe politiske tonen mellom de to landene har idrettsarenaen vært en arena der de to landene har konkurrert på likefot. I bryteturneringen Takhti Cup i Teheran har amerikanske og iranske brytere møttes jevnlig helt siden Bill Clintons dager. Også på basketballbanen har de møttes til tross for anstrengte forhold på regjeringsnivå. I 2008 inviterte NBA det iranske landslaget til treningsleir i Utah som forberedelse til OL i Beijing. På den måten spiller idretten en positiv rolle mellom de to fiendene.

Tyrkerne skjermes. Når storpolitikken ikke selger er det pauseunderholdningen som får det politiske og/eller religiøse blodet til å flyte. Under mesterskapet er det de ukrainske danserne som underholder i pausene som har skapt mest hodebry. Troppen er både spektakulær og lettkledd, men det er ikke alle som får ta del i – eller har lyst til – å bli underholdt av de dansende leiesoldatene. Det er i hvert fall påfallende at dansetroppen har hatt dansefri hver gang Tyrkia har spilt kamper. Det betyr blant annet at Tyrkias statsminister Tayyip Recep Erdogan gikk glipp av underholdningen da han overvar en av Tyrkias kamper.

Iranerne skjermes. Det er tydelig at arrangørene har tatt seg friheter som ikke alle deltagerlandene har vært glad for. I forkant av kampen mellom Iran og USA ser det også ut som iranerne - ved siden av å legge taktikken for det som skulle skje i kampen - også hadde et ord med i laget om pauseunderholdningen. Da den ukrainske troppen entret banen var de mer påkledd enn vanlig, de sprikte litt mindre med beina og flere representanter fra arrangørene reiste seg opp for å skygge for utsikten til de iranske delegatene på VIP-tribunen. Neppe tilfeldig!

Dans i finalen? Så langt har pressekonferanser og pauseunderholdningen vært mer interessant enn basketballen. Ukraina er ikke med i VM. Vi får håpe at Ukraina likevel får opptre i finalen med et velregissert pauseshow. Hvor mye klær de får ha på seg avhenger av hvor langt Tyrkia og Iran kommer i turneringen!