Arven etter Arkan

Lobbyblod. Akkurat nå sitter jeg i lobbyen på hotell Continental i Beograd. Dette er hotellet der vestlige medier samlet seg under krisen i Jugoslavia i 1999.  Da het hotellet Intercontinental. For serbere er hotellet kanskje like kjent for drapet på  krigsherren Arkan. Han ble skutt her i 2000. For meg er det litt surrealistisk å sitte her. Grunnen til at jeg er her er for å delta på  Europarådskonferanse for sportsministre (den tolvte i rekken)emo kampfiksing. Arkan er kanskje tidenes kampfikser i Europa.

Fotnotelandet. Hovedtemaet på konferansen er om man skal vedta en ny konvensjon om kampfiksing (en juridisk bindende avtale). Dette er interessant på flere måter. For det første viser diskusjonen at forskjellige land tenker forskjellig om (over)statlig styring av sport. Samtidig illustrerer debatten at idretten balanserer på tynn line om kontroll av egen virksomhet. Hellas mener for eksempel at kampfiksing er for viktig til å overlate til idretten. Sverige mener at dette er et problem idretten må ordne opp i selv, og Frankrike ønsker en konvensjon velkommen, men mener at Europarådet er en for snever ramme (de vil engasjere alle FN-land og sy sammen en konvensjon etter fransk mønster). Norge er (som vanlig?) i en mellomposisjon. For seks måneder siden vedtok Europarådet en anbefaling med retningslinjer om hvordan bekjempe kampfiksing. Norge mener at denne må få virke en stund før man bestemmer seg for hva slags konvensjon man skal etablere. Norge er - ved siden av Frankrike - det eneste landet som har pekt på kostnader ved å etablere en ny konvensjon. Det er av de rike du skal høre måtehold...

På den ene og den andre siden. Idretten med UEFA i spissen ønsker på den ene siden at nasjonale myndigheter og internasjonale organisasjoner skal fikse kampfiksing, men samtidig få beholde styringen av egen virksomhet. Her er det mange interesser som er i konflikt med hverandre, men mest av alt vitner diskusjonen om at man snakker forbi hverandre. Enten på grunn av misforståelser eller fordi man ikke har definert hva kampfiksing egentlig dreier seg om. Det gir alle forskjellig utgangspunkt for diskusjonen. Det er dumt.

Utenfor idrettens rekkevidde. En av feiloppfatningene er at kampfiksing kun er idrettens anliggende. Det ga Erster Kriminalhauptkomissar Friedhelm Althans fra Bochum et klart eksempel på. Han har hatt ansvar for kampfiksingskandalen som ble rullet opp i Bochum i 2008. Hans gjennomgang av saken viser at kampfiksing har vanvittige proporsjoner. I Bochum-saken hadde man 351 mistenkte personer, 323 saker, personer fra 25 land involvert og politikammere fra 30 land var engasjert. 10 personer har til nå fått fengselsstraff (en med fengselsstraff på 5 1/2 år) og det er avdekket omsetning på 1.756.400 euro. Omsetningen er sikkert mye større! I følge Althans foregikk kampfiksingen på fem nivåer: 1) idrettsutøverne; 2) kampfikserne; 3) planleggerne; 4) nasjonale administratorer; og 5) gamblerne i Asia. I en kamp er i gjennomsnitt 50 personer involvert. Med andre ord er dette like mye et spørsmål om organisert kriminalitet som det er et problem for idrettens legitimitet. Det krever samarbeid og ansvarfordeling mellom myndigheter og sportsorganisasjoner.

Mislykket rapport. Det er gjort flere forsøk på å avgrense og definere problemet med kampfiksing. Ikke alle er like vellykket. I 2011 kom rapporten 'The Prevalence of Corruption in International Sport' skrevet av Coventry University's Centre of Corruption in Intenational Sport (CIBS). Den sammenlignet problemene med doping og kampfiksing (det dras ofte sammenligninger mellom de to problemområdene). Rapporten var finansiert av spillindustrien og ikke uventet kom rapporten fram til at doping var et større problem for idretten enn gambling. Begrunnelsen var at man fant flere dopingsaker enn kampfiksingsaker. Dette er naivt. Selv om man ikke har rapportert inn kampfiksing betyr ikke det at problemet ikke er der. Tvert i mot er det et problem at man vet at det skjer, men ikke hvordan.

God rapport. Da er rapporten "Sports betting and corruption. How to protect the Integrity of Sport" langt mer informativ og fruktbar. Rapporten er blant annet skrevet av forskere ved University of Salford i Manchester og Institut de Relations Internationales et Strategique (IRIS). Den har mange eksempler på hvordan kampfiksing har foregått. Men det viktigste bidraget er kategorisering av kampfiksing. Grovt sett deler de opp kampfiksing i tre kategorier: idrettsutøverne,  klubbene og de nasjonale idrettsforbundeene og kriminelle grupperinger utenfor idretten. Informasjonskampanjer for idrettsutøvere  og utdanning og sanksjonsreglement for idrettsutøvere og klubbansatte er tiltak som klubbene og idretten kan gjøre. Politi og nasjonale myndigheter kan etablere samarbeid mellom nasjonale etater og nasjoner. Hadde alle representantene tatt utganspunkt i en slik kategorisering av problemet kunne det vær mer fritid mellom offisielle plikter og offisielle kveldsarrangementer her i Beograd.

Arven etter Arkan. I går var jeg på Marakana stadion i Beograd for å se Røde Sjerne spille. Dette var hjemmebanen til Arkan fra slutten av 1980-tallet til 1996. På slutten av 1980-tallet var han lederen for en gruppe voldelige Røde Stjerne-supportere. Etter hvert ble den harde kjernen rundt Arkan omgjort til en paramilitær gruppering - de såkalte Tigrene. I kjølvannet av Dayton-avtalen i 1996 ble Arkans militia tilsynelatende oppløst. To måneder etter kjøpte Arkan fotballklubben FK Obilic, som på kort tid ble omgjort til en toppklubb i Jugoslavia. Arkan stilte personlig opp i garderoben til motstandere med pistol og penger og i enkelte tilfeller ble spillere på motstanderlag låst inn i garderoben for å forhindre at de entret banen. Bare på en sesong ble de jugoslaviske mestere. Arken brukte Oblic til hvitvasking av penger gjennom falske billettsalg, falske sponsorer og spillertransaksjoner. Som jugoslavisk mester fikk Oblic delta i europeisk cupspill. I forbindelse med disse kampene drev Arkan omfattende narkotika- og våpenhandel. Fotballag ble sjelden sjekket i tollen... I 1998 overførte han klubben til sin kone fordi UEFA truet med å utestenge klubben fra europeisk fotball hvis han fortsatt satt som leder. I 2000 ble han skutt på hotellet jeg nå skriver disse linjer.

Vet de hva de prater om? Uenigheter på slike konferanser skyldes ikke kun at man snakker forbi hverandre, men også at mange av dem som er til stede sitter langt unna problemet de snakker om. Det er kanskje illustrerende at jeg var den eneste av alle delegatene på konferansen som tok meg bryet verdt å dra på Røde Stjerne-kamp. Inngangsbilletten var gratis fordi en av sponsorene betalte inngangen til de drøyt 40.000 som så hjemmelaget vinne 4-0 (to mål på straffe). Jeg tviler på at kampen var fikset, men det var utvilsomt veldig morsomt! Og de er nettopp det kampen mot kampfiksing skal dreie seg om: idrett skal være morsomt!

Obama i en brytningstid

Uten amerikanere. I deler av verden der USA-hatet er stort ser vi ofte brente amerikanske flagg. Svært sjelden ser du noen brenne amerikanske dollar de samme stedene!? Det er derfor ikke overraskende at helgens tradisjonsrike bryteturnering i Iran, Takhti Cup, har dollarpremier ($6000 til beste lag, $4000 til nest beste lag, og $3000 til tredje beste lag). Det som er overraskende er at amerikanske brytere IKKE deltar! Bryting har faktisk vært en av få vellykkete diplomatiske kanaler mellom Iran og USA siden 1998. Hvorfor ikke i år?

Toppen i 2007. Siden 1979 har Iran betraktet USA som den store Satan og USA behandlet Iran som en internasjonal pariastat. I pinsen 2007 møttes USA og Iran til bilaterale politiske samtaler for første gang siden den iranske revolusjonen i 1979. Forut for disse samtalene hadde den største delegasjonen av amerikanske brytere noen gang deltatt på den årvisse bryteturneringen i Iran. 2007 var høydepunktet i brytediplomatiet mellom de to fiendene – og dette skjedde under president George W. Bush! I den forbindelse uttalte en talskvinne for amerikansk UD at de amerikanske utøverne var gode ambassadører for USA i Iran og at myndighetenes støtte til denne reisen var et ledd i president Bushs nye diplomati overfor Iran. Brytetroppen ble briefet og debriefet i Pentagon før og etter Iran-turen.

God deltagelse. Amerikanske brytere har deltatt i Takhti Cup i 1998, 2000, 2001, 2003 og 2004, 2007, 2009 og 2011. I fjor deltok USA med to brytere. Da ble Brent Metcalf beste amerikaner med sølvmedalje i 66-kg-klassen. Amerikanerne brøyt mot deltagere fra Iran, Nord-Korea, Russland, Mongolia og Tyrkia. To land fra Bushs axis-of-evil-akse var altså med. Årene uten amerikansk deltagelse var ikke begrunnet politiske (kanskje med unntak av 2002). Årsaken til at amerikanere har holdt seg unna har vært at det har kollidert med VM- eller OL-deltagelse/forberedelser. Er dette også årsaken til at vi i år ikke får se amerikanske brytere i Iran i år?

Brytediplomatiet. Brytediplomatiet mellom USA og Iran strekker seg tilbake til 1998 da den nyvalgte presidenten Mohammad Khatami uttrykte ønske om dialog med USA. Sjarmoffensiven førte til at Iran og USAs bryteforbund ble enige om at amerikanske brytere skulle delta på Takhti Cup i 1998, en bryteturnering som arrangeres for å minnes revolusjonen i 1979 og Irans legendariske bryter Gholam Reza Takhti(!). Amerikanerne ble godt mottatt, det amerikanske flagget ble heist uten å bli brent og den amerikanske nasjonalsangen ble spilt uten å bli avbrutt. Da bryterne kom tilbake fra Iran ble de hyllet i Det hvite hus for sin strålende innsats både som idrettsmenn og brobyggere. Brytediplomatiet hadde umiddelbar effekt. Det skapte en fin ramme rundt VM-kampen i fotball mellom Iran og USA i Frankrike i 1998: aldri har vel verden sett mer harmonisk samkvem mellom iranere og amerikanere i beste sendetid på tv! At Iran vant 2-1 og sørget for at USA ble slått ut av turneringen ga grunnlaget for revansjekamp i Pasadena, USA i 1999. Da ble det 1-1. Både Bill Clinton og utenriksminister Madeleine Albright uttalte i den forbindelse at fotballkampene var et godt utgangspunkt for å diskutere USAs diplomatiske forbindelser til Iran på. Fotballkampene ble fulgt opp med at iranske fektere deltok i turneringer i USA og at iranske fjellklatrere deltok i klatreekspedisjoner i amerikanske fjell.

Bush bedre enn Obama? I år er det utøvere fra Tyrkia, Georgia, Kazakhstan, Mongolia og Dagestan som deltar i turneringen og nivået på turneringen er svært høyt. Amerikanske brytere elsker å delta i denne turneringen fordi de får testet seg mot de beste i sin klasse. Men så ikke denne gangen. Jeg vil fremme en påstand som mer USA-kyndige kan bryne seg på: Obama og Bushs utenrikspolitikk skiller seg særlig fra hverandre når det gjelder kombinasjonen av hardt og mykt diplomati. Bush var mye tøffere i tonen overfor stater han betraktet som sine verste fiender, samtidig brukte han i stor grad kulturdiplomati ved blant annet å sende idrettsutøvere til deler av verden der motstanden mot USA var stor. For eksempel brytere til Iran og baseballspillere til Venezuela. Obama har en mindre aggressiv tone overfor sine fiender, men har samtidig fortrengt/glemt mykt folk-til-folk-diplomati. Først i år utnevnte Obama sin første kulturambassadør til utlandet – den legendariske basketballspilleren Kareem Abdul-Jabbar. Og selv om NBA i 2008 inviterte det iranske basketballandslaget til treningsleir i Utah som forberedelse til OL i Beijing må kulturdiplomatiet til Obama sies å være puslete. Hvilken strategi er best? Og er det et resultat av Obamas mangel på kulturdiplomati vi ser eksempel på denne helgen?

Russlands syriske OL-floke

Russisk veto. Russland har (sammen med Kina) fått mye kritikk for at de la ned veto i FNs sikkerhetsråd mot Syria-sanksjoner. Russlands veto må ses i sammenheng med egen frykt for at FN og andre skal vedta sanksjoner mot russisk politikk på eget territorium, for eksempel i den russiske delen av Kaukasus. Russisk veto må også ses i sammenheng med det nært forestående russiske presidentvalget. Det gjelder å vise styrke på alle arenaer. Allikevel er det grunn til å tvile på Russlands Syria-politikk. Det viser de siste ukers samtaler i de russiske republikkene Adygeja, Karatsjaevo-Tsjerkessia og Kabarnio-Balkaria. Og grunnen er trolig OL i Sotsji om to år!

Tjerkessere i Syria. I alle de tre republikkene er tjerkesserne titulærnasjonen. Likevel er Adygeja i en særstilling – republikken er nemlig helt omgitt av Krasnodar fylke (kraj) som er fylket Sotsji ligger i. Tjerkesserne regner hele denne regionen som sin, også Krasnodar. Under og etter Stalin-tiden ble mange tjerkessere fordrevet fra denne regionen. I dag regner man med at ca en million tjerkessere bor i Adygeja og omegn og at åtte millioner bor utenfor Russland, mange i USA. Ca tre millioner bor i Midt-Østen OG – og dette er sentralt i denne sammenheng – ca 100.000 i Syria. Det er disse tjerkesserne som gir russerne hodebry – både i utenrikspolitikken og for oppkjøringen til prestisjearrangementet i Sotsji i 2014.

Forsoning? Under et demonstrasjonstog i Adygeja 11. februar krevde ca 1000 demonstranter at russiske myndigheter skulle komme tjerkesserne i Syria til unnsetting, og om mulig hjelpe dem tilbake til sitt ”hjemland” Adygeja. Slike rop om repatriering har glatt blitt ignorert tidligere. Men ikke denne gang. 17. februar møtte lederen for det russiske føderasjonsrådet, Valentina Matvienko de lokale parlamentene i Adygeja, Karatsjaevo-Tsjerkessia og Kabardino-Balkaria og deres representanter i Føderasjonsrådet. Matvienko er en av Vladimir Putins nærmeste støttespillere i Kreml og hun lovet i møtet at hun ville se på mulighetene for å redde de syriske tjerkesserne fra syrisk undertrykking.

Syriapolitikk på prøve. Møtet til Matvienko viser at russisk Syria-politikk ikke bare blir utfordret av politikere i Vesten, men også fra minoriteter i Russland. Og det er den siste gruppen som kan få Russland til å justere Syria-politikken. På den ene siden vil en aksept av at tjerkesserne lider i Syria være et signal om at Russland aksepterer at det foregår undertrykking i Syria. Det setter vetoet i FNs sikkerhetsråd i et dårlig lys. På den andre siden kan det å ikke ta kravet til tjerkesserne i Russland på alvor bidra til sterke protester fra akkurat denne folkegruppen, først i presidentvalgkampen og deretter i oppkjøringen til Sotsji-OL.

Historisk urett. Tjerkessiske menneskerettighetsgrupper i og utenfor Russland har signalisert at Sotsji-OL blir en viktig arena for å fremme tjerkessernes sak. Tjerkesserne ønsker fokus på det de mener er folkemord på sin egen folkegruppe, de ønsker beklagelse for historisk urett og de ønsker en hjemvendelsespolitikk for millioner som er fordrevet. På mange måter ligner denne kampen på kampen andre folkegrupper kjemper i den samme regionen. Dette er ekstra ømfintlig, for gir russerne etter for tjerkessernes krav, hvilke forventninger skaper de da hos andre folkegrupper i og rundt Sotsji?

Nye avsløringer? Den siste uken har vi trolig vært vitne til en planlagt mediekampanje fra Putins valgstrateger for å få sympati og støtte før presidentvalget til helgen – tjetsjenske terrorister er arrestert i Odessa (Ukraina), anklaget for å ha planlagt attentat mot Vladimir Putin, Russlands fremtidige president. Måten russiske myndigheter løser situasjonen med de syriske tjerkesserne på vil uansett prege oppkjøringen til Sotsji-OL. Blir tjerkesserne for plagsomme under oppkjøringen til Sotsji-OL, med krav om selvstendighet og erstatning for historisk urett, slik vi ser tilløp til i dag, skal du ikke se bort fra at tjerkesserne blir ”avslørt” i tilvarende plot i fremtiden. Hvis da ikke Matvienko kommer opp med en genial løsning for Syria og de syriske tjerkesserne, da…

Saudi-Arabia og det olympiske glasstaket

Kritikk av Saudi-Arabia. På IOCs kvinnekonferanse i Los Angeles i forrige uke ble Saudi-Arabia sterkt kritisert for ikke å ville sende kvinnelige utøvere til London-OL til sommeren. Saudi-Arabia er ett av tre land som aldri har sendt kvinner til OL. De to andre er Brunei og Qatar. Qatar har sagt at de håper de kan sende fire kvinnelige utøvere til London – alt avhengig av om de kvalifiserer seg og av eventuelle wild cards. Qatars ”oppmykning” er et direkte resultat av at Qatar ønsker seg sommer-OL i 2020. Mangel på likestilling i idretten kan skade deres kandidatur, og det tar de ikke sjansen på. Er det OL som også åpner opp for kvinner i saudisk idrett?

Hemmelig ballspill. I Saudi-Arabia er kvinner utestengt fra det meste - enten juridisk eller sosialt, også idrett. Det er rett og slett sosialt uhørt for kvinner å drive organisert lagidrett i Saudi-Arabia. Det betyr ikke at kvinner ikke driver (lag)idrett. I 2006 startet Reema Abdullah jentefotballklubben Jeddah King’s United. I 2008 spilte syv lag en hemmelig kvinneturnering bak lukkede dører, der King’s United gikk av med seieren. I dag er det 35 spillere på Jeddah-laget, de trener tre ganger i uken på en lukket arena og i lange bukser og med hodeskjerf. I 2003 ble det også startet et basketballag for jenter i Jeddah. Dette laget trener tre ganger uken i gymsalen til et privat universitet for kvinner. Men det er langt fra disse lukkede treningene til de kan delta i fotball og basketball i de olympiske leker.

Få forbilder. Det er få kvinnelige forbilder på idrettsbanen i denne delen av verden. I de største mesterskapene er det få kvinner som representerer landet sitt og/eller som gjør det bra i idrett. Det finnes knapt en håndfull kvinnelige idrettsstjerner som er født i denne delen av verden. Marokkanske Nawal El Moutawakel vant olympisk gull på 400m hekk i OL i Los Angeles i 1984. Hun var den første afrikanskfødte muslimen som gjorde en slik bragd. I 1995 tok Ghada Shouaa fra Syria VM-gull i syvkamp, en bedrift hun gjentok i OL i Atlanta i 1996. Disse to er blant få store kvinnelige idrettsutøverne fra Midt-Østen. Det betyr ikke at det ikke deltar kvinner fra Midt-Østen i idrett. I Asia-lekene i Kina i 2010 var det store kontingenter med kvinner. Iran hadde for eksempel med 92 kvinner, Qatar 56 og Jordan 32. Versting i klassen er Saudi-Arabia. De hadde ikke med en eneste utøver i Asia-lekene. Nest verst i Asia-lekene var Oman som kun hadde med én tennisspiller, Fatma al-Nabhani. I den sammenheng er det nesten ironisk at Saudi-Arabia i 2010 fikk styreplass i FNs nyopprettede kvinnebyrå – på bekostning av Iran.

Det olympiske glasstaket. Det finnes imidlertid ett lyspunkt i Saudi-Arabia som faktisk kan bryte det olympiske glasstaket. Det finner vi i sprangridning. I forkant av OL i Beijing fikk Saudi-Arabia sin første kvinnelige representant i en OL-delegasjon. Arwa Mutabagani fikk jobb som lagleder for ridetrenerne og rytterne til Saudi-Arabia. To år etter vant Dalma Rushdi H Malhas bronse i sprangridning under ungdoms-OL i Singapore. Dette er det første kvinnelige saudiske gullet som kan knyttes til olympiske leker. Press fra IOC om at Saudi-Arabia gjennom det olympiske charter er forpliktet til å sende kvalifiserte kvinnelige utøvere til OL har fått den saudiske olympiske komiteen til å si at det ikke vil nekte Malhas å stille opp i OL hvis hun blir invitert til OL av det internasjonale rytterforbundet. I denne sammenheng er det formildende at ryttersport er en individuell idrett. Det vil i så fall bety en saudiarabisk vår på idrettsbanen. Og det legger et press på prinsesse Haya fra Jordan som leder det internasjonale rytterforbundet.

Så var de bare én? Det olympiske charter sier at det er forbudt å diskriminere på bakgrunn av kjønn. Afghanistan ble utestengt fra OL i Sydney i 2000 delvis på grunn av kvinnediskriminering. Lite tyder på at Saudi-Arabia lider samme skjebne i år. Saudi-Arabia er gode på hest. Nå kan vi bare håpe på at de også sender den beste kvinnelige rytteren til OL. Hva skal Brunei si, da? Kanskje de må søke OL for å sikre kjønnsbalansen i OL?

Xi slår Romney

Xi og Romney. Kinas visepresident Xi Jinping har den siste uken vært på sjarmoffensiv i USA og blant annet vært på basketballkamp i Los Angeles. Xis tur til USA er en dannelsestur og skal bidra til utenrikspolitisk erfaring for lederen in spe og til fine bilder som kan vises i kinesiske aviser og på kinesisk tv. Samtidig med at Xi er i USA diskuteres presidentkandidat Mitt Romneys rolle under OL i Salt Lake City. Reddet Romney leken, er spørsmålet som Rick Santorum og andre kritikere stiller seg. Uansett var OL i Salt Lake City springbrettet for Romneys videre politiske karriere. På samme måte bidro Beijing-OL til å bane XIs vei mot presidentjobben i Kina.

Xi tok over for Spielberg. Xi Jinping fikk på den 17. partikongressen i 2007 ansvar for å lede forberedelsen til OL. Han fikk ansvaret for sikkerhet, logistikk, transport, mediehåndtering, miljøspørsmål og for koordinering av volds- og maktapparatet (politiet, militæret, partiet og lokale myndigheter). Da Steven Spielberg trakk seg som kunstnerisk leder for Beijing-OL i protest mot Kinas menneskerettighetspolitikk ble Xi Jinping satt til å lede de olympiske forberedelsene. Han ble allerede da regnet som en av de heteste kandidatene til å ta over for president Hu Jintao. OL ble testen for om han var klar for større oppgaver. Umiddelbart etter at Xi fikk OL-jobben endret han mediestrategien til lekene. Han økte antall pressekonferanser og utenlandske journalister fikk bedre tilgang til de olympiske arenaene.

Fra beste til sikrest leker. Han tok også et strengt grep om sikkerheten. Da Xi ble konfrontert med uroligheter i Xinjiang-provinsen og under fakkelstafetten endret han målsettingen fra ”de beste olympiske leker” til ”de sikreste olympiske leker”. Begrunnelsen var at et sikkert OL var en oppskrift på suksess. Definisjonen av suksess var myntet på eget partiapparat og mindre på verden for øvrig. At Xi ble utnevnt til viseformann i kommunistpartiets militærkommisjon i oktober 2010 var et tydelig tegn på at han skjøttet den olympiske jobben godt. Fra da av regnet de fleste med at Xi som den eneste kandidaten til å ta over etter Hu Jintao.

Xi slår Romney. Xi Jinpings sjarmoffensiv i USA viser at han ikke bare hadde godt grep om pressen før og under lekene i Beijing. Medietekket har han også tatt med seg inn på basketballbanen i USA. Mitt Romneys bruk av idrett virker ikke like treffsikker i disse dager. Mitt stalltips er at OL har ført Xi Jinping nærmere toppen i Kina enn det har ført Mitt Romney til topps i USA.

Linsanity

Xi på basketkamp. Fredag 17. februar går Kinas visepresident Xi Jinping på basketballkamp i Staples Arena i Los Angeles. Han skal se Los Angeles Lakers mot Phoenix Suns. Før han dro til USA på sjarmoffensiv sa han at han ville se basketball fordi (eh) han liker basketball. Det er flere grunner til at Xi bør være interessert i amerikansk basketball. Hovedårsaken er Jeremy Lin.

Lin større enn Tebow. I fjor var den store snakkisen i amerikansk idrett Tim Tebow, Denver Broncos quarterback. Han ble kjent for sin særegne positur og bønn etter hver touchdown og – etter manges mening – sine kontroversielle uttalelser om sitt kristne verdigrunnlag. Nå er Tim Lebow satt i skyggen av Jeremy Lin og snakkisen nå dreier seg like mye om Lins politiske betydning utenfor USA som prestasjonene på basketballbanen.

Lin større enn Magic. Jeremy Lin har hatt en fantastisk start på sin NBA-karriere. Han har satt flere poeng på de første fem kampene sine enn noen annen spiller i NBA-historien. Han har med andre ord hatt en bedre start enn storheter som Michael Jordan, Magic Johnsen, Shaquille O’Neal og Kobe Bryant. Det som gjør hans basketballprestasjoner enda mer spesiell er at han aldri har hatt basketballstipend på noe college og at han aldri har vært draftet av noe NBA-lag. Han har spilt basketball på Harvard, i en sommerliga for Golden State Warriors og var innom Houston Rockets før han ble hentet av New York Knicks. Og nå er han det virkelige store og nye fenomenet i NBA og USA. Forskjellen på Tim Tebow og Jeremy Lin er stor: Tebow var en superstjerne i collegefotballen og ble førsterundedraftet av fotballaget Denver Broncos. Bortsett fra den kinesisk-amerikanske befolkningen i San Fransisco hadde ingen hørt om Lin før han ble hentet til New York Knicks. Det gjør han til et større fenomen en Tebow.

Internasjonale dimensjoner. Hvor er han fra og hva tror han på? Svarene på disse spørsmålene gjør Lin til en idrettsmann med politisk innhold langt ut over USAs grenser. Bestemoren til Lin flyktet fra den kinesiske Zhejiang-provinsen til Taiwan de siste dagene av borgerkrigen i Kina i 1949. Lin er født i USA, men blir ofte karakterisert som taiwaneser-amerikaner av vestlig presse, fordi hans foreldre vokste opp på Taiwan før de flyttet til USA. Koblingen Taiwan-Kina-USA gjør at Lins suksess får dobbelt internasjonal interesse.

Kina-Taiwan. Kina ser på Taiwan som en kinesisk provins, mens befolkningen på Taiwan betrakter Kina og Taiwan som to suverene stater. Taiwanesere vil derfor hevde at Jeremy Lin er taiwaneser-amerikaner, mens fastlandskinesere vil hevde at han er kinesisk-amerikaner. En av lederne for kommunistpartiet i Zhejiang hevdet i forrige uke at Lins andre hjemby er Jiaxing, en by i utkanten av Hangzhou, der bestemoren til Lin vokste opp. Dette er sikkert oppfatningen Kinas visepresident Xi Jinping også har.

Markedsverdien i Kina. New York Knicks og de fleste amerikanere vil hevde at Lin er amerikanere og at han er det perfekte eksemplet på den amerikanske drømmen – alle amerikanere er jo fra et annet sted. Den jevne amerikaner vurderer Lin på en annen måte enn det strengt politiske (bortsette fra at de ser på ham som amerikaner) – de er mer opptatt av markedsverdien hans. Den siste store (i bokstavlig forstand) kinesiske basketballspilleren i NBA var Yao Ming. Han har lagt opp og det har ført til at interessen for NBA i Kina (NBAs nest viktigste marked) har dabbet av. At kineserne ser på Jeremy Lin som kineser er bra for New York Knicks og NBA – det fører til økt markedsverdi i Kina og til økt omsetning av NBA-produkter der. At folket på Taiwan føler at Lin er deres mann gjør saken bare bedre!

Religion. Men det er også en religiøs dimensjon ved Jeremy Lin som går langt utover poseringen til Tim Tebow. Lins forfedre konverterte til kristendommen etter å ha møtt amerikanske misjonærer på begynnelsen av 1900-tallet. Den kristne troen brakte de med seg til Kina via Taiwan. Jeremy Lin er oppdratt kristen og har sagt at han ønsker å bli pastor når det passer ham. Dette har vakt oppsikt blant asiatisk-amerikanske kristne og det kommer sikkert til å bli lagt merke til hos den kristne minoriteten i Kina (estimert til ca 100 millioner) når dette når dem. Kristen forkynnelse er svært strengt regulert i Kina – det er for eksempel bare lov å ha én kristen menighet i hver provins. Dette er et tema som den konservativt kristne høyrefløyen i USA kan utnytte når de skal utfordre Obamas Kina-politikk. Her kan Jeremy Lin spille en sentral rolle.

Lin som mykt diplomati? Amerikanske politikere kan også bruke Jeremy Lin i sin politikk overfor Kina. At amerikanere, taiwanesere og kinesere ser på ham som sin helt og at han er populær i alle leire gjør at han kan brukes som et mykt utgangspunkt for politiske samtaler på flere nivåer. Barack Obama er også veldig interessert i basketball og skulle Xi Jinping bli president i Kina, slik mange spår, kan Madison Square Garden bli en arena som bringer USA og Kina nærmere hverandre. Kanskje forutsatt at man ikke starter med å diskutere religiøs frihet i Kina og at New York Knicks ikke spiller mot Obamas Chicago Bulls?

Hva var galt med Arthur MacPherson?

En viktig detalj. Det var god stemning mellom Vladimir Putin og Sepp Blatter i St. Petersburg 19. januar i år. Da feiret de 100-årsjubileet til det russiske fotballforbundet og 20-årsjubileet til Samveldecupen – en fotballturnering mellom tidligere sovjetrepublikker. (Russland slo Hviterussland 2-0 i årets finale) Det russiske fotballforbundet ble grunnlagt av skotten Arthur MacPherson den 19. januar 1912. Ifølge den pensjonerte radioingeniøren og den fremste russiske fotballhistorikeren i St. Petersburg, Yury Lukosiak, ble hans navn nevnt i talen til den russiske fotballpresidenten, og det ble utbrakt en høflighetsskål, men det ble gjort svært liten stas på han som faktisk samordnet den organiserte russiske fotballen, og som på en måte er stamfar for fotball-VM som skal arrangeres i Russland i 2018. For Lukosiak er dette svært skuffende. At det i det hele tatt er noen som husker MacPherson skyldes nettopp Yury Lukosiak! Hva var galt med Arthur MacPherson siden de ikke la ned blomster på minnesmerket over han?

Kastet i massegrav. MacPherson ble arrestert og fengslet av det nye bolsjevikregimet etter oktoberrevolusjonen i 1917, mistenkt for å være britisk spion. I fengslet pådro han seg tyfus og døde i 1919. En av de til da viktigste organisatorene av russisk idrett ble kastet i en massegrav.

Gravgrep på eget intitiativ. I 2004 tok Yury Lukosiak og hans sønn Pawel initiativ til å sette opp et minnesmerke over MacPherson, og det ble satt opp på gravstedet til hans foreldre på den lutherske Smolensky-gravlunden på Vasilevsky-øya i St. Petersburg. Alt det praktiske arbeidet ble gjort av dem, og de fikk noe økonomisk støtte av Shamil Tarpichev i det russiske tennisforbundet. Men det meste kostet de på selv. Det russiske fotballforbundet ga ikke en rubel!

Gravplass for utskudd. Minnesmerket stod ferdig 24. oktober 2004. Grunnen til pengegaven fra et framtredende medlem av det russiske tennisforbundet, var at MacPherson også var den første presidenten i det russiske tennisforbundet, men han ble avsatt i 1917 under den russiske revolusjonen.
Hvorfor ikke mer stats på MacPherson? En av grunnene kan være gravlundens forfatning og historie. Den lutherske kirkegården Smolenskiy i St. Petersburg må være en av den siviliserte verdens mest ødelagte og minst vedlikeholdte kirkegårder. I utgangspunktet var dette kirkegården til de lutherske kristne som kom fra vestlige land, Norge inkludert, og som bidro med å bygge opp St. Petersburg på mange områder. Spesielt de tyske gravstedene har fått hard medfart pga de to verdenskrigene. I dag er kirkegården en samlingsplass for uteliggere, russiske nynazister og fylliker, både unge og gamle. Midt i dette ligger som en lysning det velstelte minnesmerket til Arthur MacPherson og gravminnet til hans foreldre, som Lukosiak jevnlig holder vedlike. Rundt ser du ødelagte gravstøtter, åpnede gravkamre, ramponerte skulpturer og ornamenter og knuste kors. Det er noe av det som møter deg når du går inn hovedporten. Noe skyldes naturlig slitasje og elde, men det meste skyldes faktisk ren vandalisme. Det som står igjen på skakke og skjeve, knust og ødelagt, er dessuten overgrodd av planter og løvverk, når ikke snøen dekker over all elendigheten. På de en gang så flotte brosteinsbelagte hovedveiene er det ikke igjen et eneste kumlokk. Her er åpne hull midt i veien med noen meters mellomrom som du må passe deg for så du ikke ramler oppi. Og for ikke å snakke om all hundedritten, gammel og fersk, som du må anstrenge deg kraftig for ikke å skli oppi. Kanskje var Blatter og Putin redd for å falle ned i åpne kummer eller tråkke i hundedritt?

Feil lukt og feil farge? En annen grunn kan være at MacPherson var utlending, og at det ikke passer inn i den nasjonalistiske historieskrivingen som statsministerpresident Vladimir Putin har holdt på med siden han tok over etter Boris Jeltsin. Det er valgkamp i disse dager og å posere foran en skotte på en luthersk kirkegård tar seg ikke godt ut for en som skal gjenoppbygge en kristenortodoks russisk nasjon.

Noe for roforbundet? Historisk sett er MacPherson en av de største organisatorene i russisk idrett på begynnelsen av 1900-tallet. I tillegg til vervet som president i fotballforbundet (1912–13), var han president i det allrussiske tennisforbundet (1908–17), president i det allrussiske roforbundet (1908–17) og medlem av Russlands olympiske komité (1911–13). Jeg veit at Yury Lukosiak jobber med en fullstendig rehabilitering av Arthur MacPherson til Russlands skal arrangere sitt eget fotball-VM. Kanskje får han også penger fra det russiske roforbundet eller Russlands olympiske komité for dette arbeidet?

Bildetekst: Arthur MacPherson i 1913 sammen med sine to barn (Robert og Arthur) - russiske doublemestere i tennis.

Til denne artikkelen har jeg fått god hjelp av Arnt-Erik Selliaas og Yury Lukosiak - både med tekst og bilder.