Kjøpt og betalt

Mer enn Champions League. Kampfiksingsskandalen som rulles opp av Europol i disse dager har gigantiske og ødeleggende dimensjoner. Men det er ikke fordi det kan være en Champions League-kamp i England som kan være fikset. Det er bagateller i den store sammenhengen. At landskamper fikse og at dommere systematisk fikser er et langt større problem!

Likhetstrekk. På overflaten ligner Europols opprulling det vi så i den såkalte Bochum-saken i 2008 (mange av kampene som i dag blir etterforsket baserer seg også på funn gjort i denne saken). I Bochum-saken ble det for eksempel avdekket at kamper i Finland ble fikset og profitten havnet i Singapore, at 50 personer kunne være innblandet i fiksing av én kamp og at fiksingen foregikk på opptil fem nivåer – fra fotballspillere via fiksere til bakmennene i Asia. Omfanget var stort. Men det er større denne gangen.

Store dimensjoner. Europols fokus er europeiske kamper. De mistenker at 380 kamper er fikset i 13 europeiske land og de mener de har beviser i 150 av disse. 13.000 eposter er analysert, 425 er mistenkt forå ta del i kampfiksing, 50 personer er arrestert og det er utstedt arrestordre på ytterligere 80 personer. Enkeltpersoner skal ha fått opp mot 140.000 Euro for å fikse én kamp.

Landskamper fikset. Men dette er bare en del av bildet. Det er to faktorer som gjør at det som rulles opp nå har langt større dimensjoner enn det vi har sett tidligere: fiksing av landskamper utenfor Europa og omfanget av korrupte fotballdommere. Interpol og Europol har etter 18 måneder med etterforskning satt 680 kamper i 30 land under lupen. Utover de 380 kampene i Europa antydes det at 150 av de 680 kampene er landskamper spilt i Asia, Afrika og Latin-Amerika. Hvis dette er tilfelle kan lag som har deltatt i VM og regionale mesterskap ha kommet til sluttspill på grunn av kampfiksing. Er dette tilfelle er FIFA og de kontinentale forbundene direkte berørt, det har de ikke vært før. Declan Hill – en av verdens fremste eksperter på kampfiksing (og som er sentral, i det stadig mer viktige Play the Game-nettverket, der også jeg sitter i programkomiteen) har sagt at dette er det mest alvorlige med det som nå avdekkes. Når landskamper fikses er også offisielle personer knyttet til landslagene involvert, hevder han.

Korrupte dommere. For det andre ser det ut som fotballdommere har hatt en viktigere rolle i kampfiksingen enn det vi har trodd og sett tidligere. Fotballspillere som fikser kamper kan bare fikse sine egne kamper, mens internasjonale dommere dømmer i flere land og over lang tid. For den vanlige fotballsupporter er dommerne vanligvis tjukke i huet. I denne sammenheng er ikke det lenger dekkende. Korrupte dommere ødelegger ikke bare enkeltkamper, men bidrar til å ødelegge fotballen.

Kriminalitet med lav risiko. Det antydes at Europols etterforskning bare viser toppen av isfjellet. Det antydes at kriminelle nettverk slutter med narkotika- og våpenhandel til fordel for kampfiksing fordi sjansen for å tatt er mindre, straffene er lavere og profitten like høy. Det betyr at kampfiksing både er organisert kriminalitet OG et holdningsspørsmål.

Mer enn fotball. Omfanget av kampfiksing (30 land), profilen på det som fikses (landskamper) og viktige aktører som fikser kampene (dommere) viser at dette er et strukturelt problem som strekker seg langt utover fotballen. Det betyr at fotballen fra klubbnivå til FIFA må kjempe sammen for at ondet skal stoppes og at fotballfamilien må samarbeide med politimyndigheter både nasjonalt og internasjonalt for at man skal ha sjanse til å få tatt rotta på problemet.

Kjøpt og betalt!? I mange år som fotballsupporter har jeg stått på fotballtribunen og ropt kjøpt og betalt til dommeren hver gang han har dømt mot mitt lag, selv om jeg vet at han har gjort sitt beste. Sånn vil jeg at det fortsatt skal være!

Å sponse en kylling

Sponset regi. Det var en velregissert pressekonferanse vi fikk se da Michael Rasmussen – Kyllingen – la alle kortene på bordet og innrømmet utstrakt dopingbruk i årene 1998 til 2010. Men i motsetning til Lance Armstrong og ba han også i all offentlighet om unnskyld og sa at han var beredt til å ta straffen som måtte komme. Regien til pressekonferansen var det sponsoren til laget Kyllingen har vært med på bygge opp de siste årene – Christina WatchesOnfone powered by Dana – som hadde. Hvorfor valgte de denne – jeg vil kalle det – offensive strategien, fremfor å gå til søksmål mot en rytter som i de aller fleste øyne har vært med på å sverte både sykkelsporten og sponsorene som har støttet dem? Svaret er sannsynligvis at de også prøver å redde sitt eget skinn og da nytter det ikke å gå til angrep, men å velge minste motstand vei.

Alt på bordet. I tillegg til å innrømme og beklage tolv års dopingbruk (han hevder han har vært ren siden 2010) har han også kommet med detaljerte opplysninger til Anti-Doping Danmark (ADD), blant annet navngitt medsammensvorne. Det gjør at han sannsynligvis får kun to års utestengelse fra idretten og ikke åtte som han risikerte hvis han ikke samarbeidet. Det betyr at han kan komme tilbake til sykkelsporten tidligere enn Lance Armstrong – som ikke har gitt fra seg noen detaljer i det hele tatt.

Tilgivelse. Med gråten i halsen ønsket direktøren for Christina Watches Onfone powered by Dana Rasmussen tilbake når straffen er sonet. Menneskelig sett var det en god gjerning og et eksempel på det mange har etterlyst i kampen mot doping (også jeg) – nemlig viljen til tilgivelse og mulighet for amnesti – fordi det kan være den eneste muligheten for å få dopere til å tilstå uten at de risikerer å miste alt (det finnes selvfølgelig tilfeller der dette er umulig).

Få søksmål. Men dette dreier seg ikke bare om å rydde opp i doping og ta menneskelige hensyn. Det vi ser er også strategiske vurderinger for å redde produktet til sponsorene. I debatten rundt alle dopingavsløringene den siste tiden har mange spådd et ras av søksmål fra sponsorer. Det har vi ikke sett. Enten så har ryttere og sponsorer kommet til minnelige ordninger, sponsorene har trukket seg stille ut eller de har valgt å vende det andre kinnet til. Eller de har valgt den offensive varianten som vi så i tilfellet Rasmussen.

Suksess med doping. Årsaken til dette er enkel i følge den verdenskjente sponsoreksperten Kim Skildum-Reid: de har tjent store penger på å kle opp dopede ryttere og solt seg i glansen av deres prestasjoner i Frankrike, Italia, Spania osv. Ved eventuelle søksmål retter de blikket mot sponsorenes (mulige) unnfallenhet mot doping i tiden som sykkelsponsor. Det vil skape mye negativ omtale rundt merkevarenavnet. Det er det ikke verdt. Ved å la dopingløgnen forbigå i stillhet eller gjøre som det danske laget til Rasmussen, begrenser man omdømmetapet og en mulig omsetningssvikt. Tanken er at produktet de selger ikke har blitt dårligere selv om promoteringskanalen har vist seg å være råtten.

Konspirasjon. Konspirasjonsgenet i meg sier at vi så det samme som vi så i tilfellet Rasmussen da Lance Armstrong gjestet Oprah Winfrey Show på Discovery Channel. Det var denne kanalen Armstrong syklet for da han vant sin syvende Tour de France-seier. Var dette måten å få han til betale tilbake noe på? Jeg tror Kyllingen kom bedre fra dette en texaneren.

Snåsamannen jr. Med aner i Snåsa er jeg fristet til å spå flere innrømmelser a la Rasmussen og Armstrong i tiden som kommer. Det er til sponsorenes beste, det begrenser skadene for rytterne og det kan forhåpentligvis bringe klarhet i gammelt grums. Hvem som blir nestemann ut med innrømmelser, tør jeg derimot ikke å prøve meg på.

Doping i Madrid

Større enn Lance. Saken mot Lance Armstrong kan føre til mange og lange straffer for han og hans medsammensvorne. Rettsaken Operacion Puerto som starter i Madrid 28. januar 2013 kan få langt større konsekvenser. Saken kan bringe den tidligere spanske statsministeren i vanry, bidra til at langt flere idretter enn sykling blir dratt inn i dopingsølet og den kan påføre Madrid sitt tredje sommer-OL-nederlag på rad.

Rettsak i Madrid. Rettsaken mot den spanske legen Dr. Eufemiano Fuentes og fire medsammensvorne starter i dag. De er anklaget for å ha ledet verdens største dopingring. Under en politiaksjon i 2006 ble det funnet over 200 blodposer som kunne knyttes til syklister. I tillegg fant man lister med kodenavn som knyttes til idrettsutøvere i andre idretter, også.

Dekkoperasjon? Rettssaken er spesiell på to måter. For det første har spanske myndigheter avgrenset saken til kun å gjelde sykkel. Et sentralt spørsmål er hvorfor de bare fokuserer på tohjulinger. Prøver spanske myndigheter å dekke til noe? For det andre kan ikke Fuentes dømmes for å ha bidratt til doping, fordi doping ikke er ulovlig i Spania. Han kan kun dømmes for å ha satt syklistenes helse i fare. Det er vanskelig å bevise. Faren er at dette blir en spansk halvsannhetskommisjon for sykkel – med selvfølgeligheter som allerede er kjent.

Ned for telling? Da Madrid tapte for Rio i 2009 i kampen for å få OL i 2018 var Spanias holdninger til doping et av momentene som svekket det spanske kandidaturet. Det samme kan skje denne gang. Viser ikke spanske myndigheter større iver etter å få sannheten på bordet i dopingspørsmål enn det de viser nå ligger Madrid tynt an også denne gang. Det samme kan paradoksalt være tilfelle hvis de åpner opp alle sluser. Viser det seg at kjente tennisspillere, fotballspillere og friidrettsutøvere har vært med i den samme dopingringen som syklistene, vil spansk idrett gå ned for telling. Da får spanske idrettspamper en helt annen kamp å kjempe. En kamp de skulle startet med for lenge siden.

Djevelsk juss. Isolert sett har denne saken langt større sprengkraft enn Lance Armstrong-saken. Nå er det ryktet til en hel idrettsnasjon som står på spill. Det blir spennende å se om tidligere statsminister Jose Luis Zapatero må bite i seg forsvarstalen han holdt for Alberto Contador i 2010 – det var ingen juridiske grunner til å straffe ham, mente Zapatero. Det er det fortsatt ikke, ifølge spansk lov og det er akkurat det som kan skade Madrids sjanse denne gang. Svaret får vi 7. september

Mer enn omdømme

No shit, Sherlock! Lance Armstrong har et omdømmeproblem, hører vi fra profilerte omdømmeeksperter. Han skal jobbe hardt for å gjenopprette sitt omdømme, får vi også høre. Med respekt å melde, dette dreier seg ikke om en omdømmekrise. Det vi ser er en desperat kamp for å slippe fengsel, for ikke å miste formuen sin og for å redde en organisasjon som hjelper kreftsyke (Livestrong). Armstrong har punktert på begge dekkene og hjelpebilen har kjørt fra ham. Nå er det jurister og spindoktorer som skal sørge for at Armstrong unngår brød og vann i mange år framover.

Kontroll. I intervjuet med Oprah Winfrey sier Lance Armstrong at han i sin aktive karriere var ekstremt opptatt av hva som ble skrevet og sagt om ham og at han ønsket å kontrollere fortellingen (narrativet) om seg selv. Hans opptreden på Oprah Winfrey viser at han fortsatt ønsker å ha regien. Og forestillingen hadde to akter: I første akt innrømmet han at han har vært en bølle. I andre akt spilte han sympatikortet.

Sympati og antipati. Mens det er lett å få sympati for Armstrongs mor og sønn, som har trodd på og forsvart løgnene hans, er det mindre sympati å hente for hovedpersonen selv. Han angrer ikke på at han dopet seg. Det han angrer på er at han gjorde comeback, et comeback som bidro til at løgnen ble avslørt.

Bagatellisering. Armstrong bagatelliserer sitt dopingbruk på to måter. For det første hevder han at han bare var en av mange dopere og at han aldri var noen hovedskurk. På den måten skyver han ansvaret for dopingen fra seg og over på andre, men uten å nevne navn. For det andre hevder han at det var kreftsykdommen som fikk han til å tenke at alt alle midler er tillatt, også i sykkelløp. Doping blir på den måten en del av personlighet hans og ikke at det er et valg han tar. Han kunne ikke gjøre noe annet, i følge ham selv.

Selektivt. Når nå Lance Armstrong endelig løfter litt på sløret balanserer han på en knivsegg. Innrømmer han for mye risikerer han søksmål fra alle kanter. Innrømmer han ingenting mister han all sympati og det han har igjen av troverdighet. Denne balansegangen er det ikke bare Armstrong som har gått. Dette så vi også da Steffen Kjærgaard fortalte det vi allerede visste fra før.

Vann og brød I. Skulle Armstrong åpne alle sluser risikerer han fengsel for å ha misbrukt skattepenger (i perioden han syklet for US Postal) og for mened (han har under ed nektet for at han har dopet seg). Kommer han i fengsel kan det bli brød og vann i mange år. Armstrong kan unngå denne skjebnen på to måter. For at sykkelsporten og Armstrong skal komme videre må han komme med flere og detaljerte opplysninger til WADA/USADA eller UCIs uavhengige komité. Tyster han på overordnede (for eksempel tidligere UCI-president Hein Verbruggen og andre ledende personer som har vært med på å dekke til dopingen) kan han slippe straff eller få redusert straff (og kanskje komme tilbake til idretten). Slik fungerer tysterordningen. Dette kan være Armstrongs trumfkort. Ved å unnlate å nevne navn hos Oprah har han lagt presset over på andre. Skulle disse gå til motangrep, kan Armstrong spille ut tysterkortet.

Mangel på bevis. Kommer det ikke fram nye opplysninger i saken og tausheten forblir, kan amerikanske myndigheter og dopingbyråer få problemer med å bevise hvor sentral Armstrong var i dopingen. Tilsvarende saker mot baseballspillerne Roger Clemens og Barry Bonds viser at amerikanske myndigheter kan tape slike saker. I tillegg taler tiden til Armstrongs fordel. Mange av sakene er foreldet og flere kan bli det hvis tiden drar ut.

Vann og brød II. De private søksmålene som står i kø kan tappe Armstrong for penger og sørge for at han må redusere matbudsjettet sitt i årene framover. Floyd Landis har allerede gått til søksmål. Det samme har forsikringsselskapet SCA som utbetalte bonusen for syv Tour de France-seire (og som fikk Armstrong til å snakke under ed). Sunday Times vurderer søksmål etter at de måtte betale penger til Armstrong for injurier. Mange sponsorer har varslet søksmål og Tour de France kommer sikkert også med et pengekrav. Og dette er bare en liten del av søksmålene som kan komme. Armstrong har en formue på over 500 millioner kroner. Skal han beholde noe av dette er det viktig at han holder tunga rett i munnen og ikke kommer på kant med flere. Noen er sikkert lei av å bli knyttet opp til doping og ønsker en minnelig ordning med doperen.

Ta mannen, ikke ballen! Hans personlige utfordringer knyttes til Livestrong. I debatten om hvor hardt vi skal straffe Armstrong er det mange som mener at til tross for de mangeårige livsløgnen og svindelen har han faktisk gjort noe godt. Livestrong hjelper kreftrammede. Dette må man ta hensyn til. I kampen for å redde sitt eget skinn er det derfor viktig for Armstrong at tidligere sponsorer som ønsker å straffe han ikke også drar med seg Livestrong i dragsuget. Her blir det viktig å ta mannen og ikke ballen…

Beklager å måtte si det… Omdømmeeksperter ser det ofte som viktig og nødvendig å beklage det man har gjort for å gjenoppbygge omdømmet. Det holder ikke med å innrømme feil. Men for Armstrong holder det ikke med å beklage. Da kommer han i fengsel og taper hele sin formue. Derfor må denne saken ses på som noe annet enn en omdømmekrise. Den er mer eksistensiell enn som så…

Også publisert på Nucleus´ hjemmside.

Fotball i norsk bistands- og utenrikspolitikk

Politisk virkemiddel. I stadig økende grad ønsker norske myndigheter å bruke fotball som middel i utenrikspolitikken. Fotball brukes både som middel i diplomatiet og som omdømmebygging. UD var sterkt delaktig i ansettelsen av Drillo som landslagstrener i Irak, Forsvarsdepartementet (FD) og NORAD har brukt Norway Cup som arena for å profilere sin Afghanistan-innsats (FD) og sitt bistandsengasjement i Sør (NORAD) og UD/Næringsdepartementet skal de nærmeste årene bruke fotballandslaget til å fremme norske næringsinteresser i utlandet. Er det fornuftig at fotballen lar seg bruke på denne måten? Selv om intensjonene er gode både fra myndighetssiden og fra fotballfamilien er det en asymmetri i disse samarbeidene. Skulle samarbeidet bli mislykket kan norske myndigheter finne nye midler for å nå utenrikspolitiske mål, men fotballen kan få langvarige skader. Det ultimate spørsmålet for fotball-Norge bør være: hvorfor spiller vi fotball?

Fotballregler og bistandsregler. Mye har endret seg siden norsk UD hjalp Drillo med å bli landslagstrener i Irak. Prosessen fram til den lite heldige ansettelsen av Drillo i 2008 viste at UD hadde liten kunnskap fotballens uavhengighet og konkurranseregler. I forkant av ansettelsen ytret UD ønske om at NFF skulle støtte det irakiske landslaget. Dette gikk ikke daværende president Sondre Kåfjord og generalsekretær Karen Espelund. Det var to grunner til det. For det første strider det mot FIFAs regelverk at to landslag hjelper hverandre. For det andre ligger det nedfelt i norsk bistandspolitikk og idrettens bistandsarbeid at man skal hjelpe barn og bredde og ikke voksne elitespillere. I denne sammenheng ville ikke NFF gå på akkord med seg selv eller den gjeldende norske bistandspolitikken. UD ønsket å bruke fotballandslaget som et utenrikspolitiske virkemiddel for å komme på banen i Irak.

Midtøstenprosjektet. NFFs voksenopplæring av UD førte til at NFF startet et Midtøstenprosjekt med fokus på barn, bredde og kvinner. Prosjektet ble etablert i 2008 i partnerskap med de nasjonale fotballforbundene i Irak, Jordan og Syria og omfattet fotballskoler, instruktørkurs for trenere og dommere, fotballturneringer og bygging av fotballbaner for barn. Året etter ble det etablert en fotballfestival for jenter i Jordan med deltakere fra Irak, Jordan, Syria, Palestina, Iran, Libanon og Norge. Selv om prosjektet er fullfinansiert av Utenriksdepartementet foregår dette prosjektet på NFFs premisser. Men det trengte ikke å ha vært slik.

Feil fokus? Norway Cup har lenge vært en arena for norske myndigheter til å vise fram oppsiden av norsk bistandspolitikk. Mange lag fra det sørlige Afrika eller krigsherjede områder har kommet til Ekebergsletta på norske myndigheters bekostning, spredd glede, vist god fotball og gitt norske bidragsytere et godt selvbilde. Hos de aller fleste (og i de fleste tilfeller) er det bare positive historier å vise til, men det er allikevel flere problematiske sider ved veldedighetsarbeidet som foregår på Ekebergsletta. Lagene som kommer på denne kvoten er sjelden klubblag slik vi kjenner det fra Norge og den norske klubbmodellen. Det er enten sammensatte lag eller regionslag, noen ganger med konstruerte navn. Og disse lagene dominerer ofte i de yngste årsklassene. På den ene siden gir dette en konkurransefordel (fotballens svar på snillisme?) og den bryter med den norske klubbmodellen som NFF og NIF prøver å promotere i sitt bistandsarbeid, blant annet i de områdene disse regionslagene/sammensatte lagene kommer fra. Denne fremstillingen må ikke oppfattes som sutring på norske lags vegne, det er bra med konkurranse, men det er en påpekning på at vi bryter med innarbeidede prinsipper i norsk fotball i (selv)godhetens tjeneste. Hva om vi hadde sett genuine klubblag i stedet for oppkonstruerte lag og selvbilder?

To eksempler. Jeg har lyst til å vise to eksempler fra Norway Cup der norske myndigheter går på akkord med idrettens og fotballens eget verdigrunnlag. Det ene dreier seg om Forsvarsdepartementets bruk av Norway Cup for å fremheve sitt Afghanistan-engasjement og Bistandsministeren Heikki Homås´ overprøving av Norads vedtak om ikke å støtte den kenyanske publikumsfavoritten MYSA for å delta i Norway Cup, slik norske myndigheter har gjort i mange år.

Norway Cup og Afghanistan. Samtidig som norske militære styrker var i trefninger og var engasjert i Faryab-provinsen i Afghanistan i 2009 og 2010 kjempet et guttelag fra samme provins i Norway Cup. Faryab United var  invitert av forsvarsministeren. I 2009 spilte de i Brann-drakter og begge årene fikk de personlig hilse på forsvarsministerne Strøm-Erichsen og Faremo før de spilte sine første kamper. Av en av vaktene til Faryab United fikk jeg høre at Branndraktene var gitt av en Brannfrelst nordmann som tjenestegjorde i Meymaneh og at dette var ekstra morsomt siden den norske forsvarsministeren (Strøm-Erichsen) var fra Bergen og holder med Brann. De hadde også behov for drakter siden deres egne drakter ikke kunne kalles drakter, men filler, fikk jeg høre av samme mann. Hvorfor ikke lage nye Faryab United-drakter? Det ville i hvert fall gitt tiltaket et skinn av veldedighet og kanskje gjort de afghanske gutta mer stolt av seg og sitt lag? Begrunnelsen fra Forsvarsdepartementet for å invitere dette regionslaget var å bygge gjensidig tillitt mellom Norge og Afghanistan og nordmenn og afghanere. Dette minner mer om nasjonal omdømmepolitikk enn om et tiltak for tillitsbygging over landegrensene. Det er ingen grunn til å tvile på at laget fra Høybråten og Stovner som hadde et spesielt ansvar for gutta fra Afghanistan i 2009, spillerne fra Afghanistan og lagene som slo og ble slått av Faryab United får nye perspektiver på livet i møtet med hverandre. Mellom disse kan det oppstå gjensidig tillitt og respekt, men jeg er redd for at tilliten som eventuelt bygges mellom de to nasjonene i dette tilfelle drukner i blodet til den uskyldige afghaneren som ble drept av norske styrker samme uke som Faryab United kom til Norge for å delta i Norway Cup i 2009.

Norway Cup og bistand. I forkant av Norway Cup i 2012 blåste det friskt i diskusjonen om utenlandsk deltagelse. Diskusjonen viste at det var sterk uenighet mellom Utenriksdepartementet og NORAD, mellom Utenriksdepartementet og fagavdelinger i NFF/NIF og mellom NFF/NIF og Norway Cup. Etter å ha støttet utenlandsk deltakelse på Ekebergsletta i mange år, avslo NORAD i vår støtten til turneringen. I tillegg avsluttet Strømmestiftelsen sitt samarbeid med den kenyanske organisasjonen Mathare Youth Sports Association (MYSA) på bakgrunn av rapporter om seksuelle overgrep, korrupsjon og aldersjuks. Mønsterorganisasjonen MYSA har siden 1990 vært selve bærebjelken i NCs bistandsprofil. UD – med Utviklingsminister Heikki Holmås – omgjorde imidlertid NORAD vedtak. I forbindelse med omgjøringen av vedtaket  sa utviklingsministeren at ”Norway Cup må blant annet jobbe mer for å hindre seksuelle overgrep og negativt press mot deltakerne, både før, under og etter fotballfesten på Ekebergsletta”. Idrett- og utviklingsforsker ved NIH, Anders Hasselgård, har satt et stort spørsmålstegn ved Utviklingsministerens holdning i dette spørsmålet. I en kronikk i Dagsavisen 27. juli 2012 skriver han (sammen med Solveig Straume, NIH) at forskning på de afrikanske lagene som deltar i Norway Cup viser at de har et tydelig elite­fokus og at spillere har et sterkt ønske om å bli oppdaget og å spille i Europa. Slike urealistiske forventninger kan gjøre disse ungdommene ekstra sårbare. Gjennom et sterkt elitefokus blir slike sammensatte lag høyt prioritert på hjemmebane og det går på bekostning av bredde­aktiviteten i organisasjonene NORAD gir reisestøtte til. Spørsmålet blir da: Er det å hente lag til Norway Cup god bistandspolitikk? Hvorfor ikke bruke pengene til å øke breddeaktivitet i samarbeidsland i Sør? Idretten selv støtter i dag opp om mange lokale organisasjoner som jobber med forebygging av seksuelle overgrep og med promotering av jente- og breddeaktivitet i fotballen i Sør. Økt støtte til dette arbeidet vil være bedre bistandspolitikk, men ikke være like synlig på hjemmebane, hevder forskerne og de som har jobbet med dette i mange år. I denne saken er fotballens grunnverdier og lange erfaring satt til side av kortsiktig gevinst for norske myndigheter.

Fotball og norsk utenrikspolitikk. I august 2012 inngikk Norges Fotballforbund (NFF) en avtale med Utenriksdepartementet, Næringsdepartementet og Innovasjon Norge. Målet er å fremme norske interesser gjennom landslaget. Norske myndigheter har med andre ord mer tro på Norge som et utenriks- og næringspolitisk virkemiddel enn Ullevål-publikumet og rikskanalene har på underholdningsverdien til det norske herrelandslaget i fotball. En av Fotballforbundet begrunnelser for å inngå dette samarbeidet har vært at det skaper en sterkere bevissthet blant spillerne på at de ikke bare representerer seg selv, men at de faktisk representerer Norge. Noe av den samme begrunnelsen hører vi titt og ofte fra Toppidrettssjef Jarle Aambø når han ber norske myndigheter om mer penger til toppidrett: landslagutøverne representerer Norge og store prestasjoner gjør den norske befolkningen tilfreds.

Fremmer ikke fotballen. En av konklusjonene vi kan trekke fra de eksemplene jeg her har nevnt er at norske myndigheter ikke engasjerer seg i fotball for å fremme fotballen, men for å fremme egne ambisjoner i utlandet. Går det galt kan norske myndigheter satse på andre virkemidler, mens fotballens troverdighet og legitimitet blir skadelidende. En annen konklusjon er at fotballen i større grad lar seg bruke i utenrikspolitikken. Der man tidligere skilte klart mellom politikk i fotball (beslutninger om organisering og verdier i fotballen) og fotball i politikken (politikeres bruk av fotball som virkemiddel i politikken) er skillet i dag mer uklart. Det blir spennende å se om den nye koblingen mellom norske myndigheter og NFF gir oss en ny debatt om fotball-EM i Norge. Og kanskje får vi se en treningskamp mot Kina? Drillo i Beijing kan være god næringspolitikk, men er det bra for fotballen?

Tidligerer versjoner av denne er trykt i Dagbladet 23. oktober 2012 og Josimar 9/2012

Makt i sveitsiske IOC-hender

Laber oppslutning. Fredag 4. januar viste Aftenposten at det er en nedgang i støtten til vinter-OL i Oslo fra 58% til 42% siden forrige måling. Dagen før ga den kjente tyske korrupsjonsjegeren og sportsjournalisten Jens Weinreich uttrykk for at Davos og St. Moritz’ (Graubünden) har store muligheter til å få vinter-OL i 2022. Weinreich baserer sin analyse på hvem man skal overbevise for å få lekene og mindre på hvilket konsept lekene har. På den måten har han et helt annet utgangspunkt enn for eksempel det norske IOC-medlemmet Gerhard Heiberg har, som mener at Norge har store sjanser til å få lekene, blant annet på grunn av de kompakte lekene som er foreslått i Games in the City. Selv om analysen har et anslag av konspirasjonsteorier er de høyst relevante.

Lobby viktigst. Jens Weinreich ble bedt av den sveitsiske avisen TagesWoche å vurdere sjansene til Davos og St. Moritz. Det sveitsiske kantonet Graubünden skal – som Oslo – ha folkeavstemning om lekene. Der har de mer erfaring med dette enn i Oslo og det er derfor ikke like kontroversielt som i den norske hovedstaden. Weinreich tar utgangspunkt i at den sveitiske kandidaten i dag ikke har noen klare eller reelle motkandidater og at dét er en fordel. Graubünden skal holde avstemning i mars, Oslo i september. Jo tidligere kandidater kommer på banen, jo bedre er det. Davos og St. Moritz er også velkjente vintersportssteder som har erfaring med vinter-OL (St. Moritz avholdt vinter-OL i 1924 og 1948). Det er også en fordel. De kan derfor bruke mindre ressurser på merkevarebygging og mer på lobbyarbeid. Og det er det siste Weinreich mener er av sentral betydning og som gjør sveitserne til favoritter.

Big five. Weinreich tror også – som idrettspresident Børre Rognlien – at det er Europas tur (med et lite forbehold, hvis det blir en europeisk by som får sommer-OL i 2020), siden sørkoreanske PyeongChang fikk lekene i 2018. Og han mener at det er Davos og St. Moritz’ tur, skulle de velge å søke. Grunnen er enkel: Sveits huser 60 internasjonale særforbund (blant annet på grunn av gunstige skatteregler), mange av de mektigste IOC-representantene er sveitsere og disse leder flere mektige forbund. De fem sveitserne er René Fasel (president i det internasjonale ishockeyforbundet (IIHF)), Denis Oswald (president i det internasjonale roforbundet (FISA)), Gian-Franco Kasper (president i det internasjonale skiforbundet (FIS)), Patrick Baumann (generalsekretær i det internasjonale basketforbundet (FIBA)) og Sepp Blatter (president i det internasjonale fotballforbundet (FIFA)).

 
Særforbundenes interesser. Selv om det ikke er anledning til å stemme på sin nasjonale kandidat (en fordel for Norge siden kun Gerhard Heiberg er norsk i IOC) har de internasjonale særforbundene sterk interesse av at Sveits får OL, mener Weinreich.

Hevn. Forrige gang det var med en sveitisk kandidat gikk de tapende ut av konkurransen. Sveitsiske Sion tapte mot italienske Torino i kampen om vinter-OL i 2006. Det hadde sin spesielle grunn. Dette var hevn fra mange IOC-representanter fordi daværende IOC-visepresident og president i FIS, sveitseren Marc Hodler, tystet om korrupsjonen i forbindelse med OL i Salt Lake City. Det førte til at 10 IOC-representanter ble kastet ut av IOC. Naget mot sveitsiske IOC-representanter er ikke der lenger, tvert i mot. Nå er det mange som ønsker deres gunst. I tillegg er mange av medieselskapene og sponsorselskapene som er nært knyttet til IOC, også plassert i Sveits. Weinreich antyder at mange av dagens IOC-representanter er korrupte. Jeg tror det er å trekke det vel lang. Men mange av dem har sterke interesser i at Sveits får lekene. Det holder.

Kostnadsgaloppen. En av Jacques Rogges hovedmålsettinger da han tok over som IOC-president i 2001 var å stoppe kostnadsgaloppen. Her har han feilet etter alle kunstens regler. Athen-OL 2004, Beijing-OL 2008, London-OL 2012 og Sotsji-OL 2014 er pengesluk av høyeste potens. Rogge går av i 2013 og skulle hans etterfølger forsøke å oppnå det Rogge ikke greide, kan det også være en fordel for det sveitsiske kandidaturet. For det første har de flere anlegg på plass enn Oslo. For det andre ligger ikke den sveitiske kandidaten i en hovedstad, noe som gjør at sikkerhetsbudsjettet vil være betydelig lavere enn i Oslo. For det tredje er transportsystemet allerede godt utbygd. Det må også legges til at sveitsiske myndigheter allerede har støttet og bevilget penger til en OL-søknad.

Hjelp av sveitsere? Mye tyder på at München ikke blir en konkurrent til Oslo eller Davos og St. Moritz. En av grunnene til det er at tyskeren Thomas Bach stiller som kandidat til å overta etter Jacques Rogge. Tyskland får ikke begge deler og Bach har i mange år siklet på ledervervet i IOC. For ham er det viktigere med personlig vinning enn et OL til Tyskland. Kanskje løsningen for Oslo er å satse på en sveitsisk kandidat som tar over for Rogge? Sveits får vel neppe IOC-presidenten og vinter-OL rett etter hverandre? Eller betyr det at München igjen blir kandidat?

Spill på individuelle lagidretter

Individuelle lagidretter. Individuelle idretter blir i stadig større grad også lagidretter. Det betyr i realiteten mer taktikkeri i individuelle idretter og at individuelle utøvere stadig oftere ofrer seg for at én bestemt utøver skal vinne til slutt. I en tid da det er stort fokus på fair play og kampfiksing kan det være problematisk at det ikke er klar skiller mellom individuell tvekamp og lagidretter. Hovedårsaken er at Norsk Tipping og andre spillselskaper tilbyr spill med dueller i disse konkurransene.

Raseri og hyllest. Johan Kaggestad og Dag Otto Lauritzen ble forbanna fordi Edvald Boasson Hagen ikke ble nominert til kategorien årets lagspiller til årets Idrettsgalla, blant annet fordi han hjalp Bradley Wiggins til Tour de France-seier. Og Dagbladets Esten O. Sæter hyller svenskenes samkjørte taktikk mot Petter Northug jr., og Ingvild Flugstad Østberg for å slippe Kristin Størmer Steira foran seg på oppløpet på sprintdistansene i Tour de Ski. At individuelle lagidretter er i ferd med å bli lagidretter er på mange måter fint. Man ofrer seg for laget. Men at man ikke gjør alt for å vinne fordi man vil fremheve en lagkamerat kan være problematisk. Ikke fordi man ofrer seg, men fordi det utfordrer oppfatningen av fair play og fordi det kan oppfattes som manipulering av sluttresultater på spill som spillselskapene tilbyr. Det er lettere å jukse i individuelle idretter enn i lag idretter og det er enda lettere å manipulere resultatet når individuelle idretter utøves som lagidretter.

Fair play. Under sommer-OL hadde vi flere hendelser som utfordret vår oppfatning av Fair Play. Utkastelsen av 8 badmintonspillere fordi de forsøkte å tape med vilje er det fremste eksemplet. I regjeringens handlingsplan mot kampfiksing har man ikke definert taktikkeri som kampfiksing. Men så enkelt er det ikke. For selv om taktikkeri er en del av idrettens vesen vil spillere som tipper på dueller i for eksempel langrenn og hopp (og sykkel for den slags skyld) ofres i et slikt spill. Da blir det ufint spill og troverdigheten til spilltilbyderen kan synke. Det er flere måter å løse dette problemet på.

Farene ved duellspill. En løsning er å slutte med dueller i konkurranser der individuelle idretter utøves som lagidretter, for eksempel Tour de Ski og Hoppuka, og behandle konkurransene som landskamper. En annen kan være å slutte med ”duellspill” mellom utøvere fra samme nasjon. Og en tredje løsning kan være å passe på at alle utøvere gjør alt de kan for å vinne, slik mange tok til orde for under årets sommer-OL.

Norsk Tipping og Skiforbundet. Før jul i fjor inngikk Norsk Tipping en sponsoravtale med Skiforbundet. Det vil være uheldig om Anders Bardal trekker seg i en duell med Anders Jacobsen for å sikre Jacobsen finaleplass og kanskje seieren i Hoppuka eller at Kristin Størmer Steira girer ned på langdistansen i Tour de Ski for å sikre Therese Johaug bonussekunder, særlig hvis spillere på Norsk Tipping har tippet at Bardal og Steira skal vinne. Og hva om de selv hadde tippet på at de selv skulle tape? Og Fair Play? Det vil Norsk Tipping tape på, det vil spillerne tape på og det kan Skiforbundet tape på. Mottoet bør uansett være: Måtte den beste vinne!