Chavez' golfkrig

Borgerskapets idrett. Venezuelas president – og baseballentusiast – Hugo Chávez langer nå ut mot golfsporten. Han vil rett og slett utrydde golfsporten fra Venezuela! Grunn? Det er for borgerlig!

Golfkrig. Etter at Chávez i juli gikk hardt ut mot golfsporten har han forsøkt å stenge Venezuelas to mest kjente golfbaner – i Maracay og i Caraballeda. I tillegg til at dette er borgerskapets idrett, mener Chávez at idretten er for latsabber, fordi man bruker biler for å komme seg fra hull til hull. Lykkes Chávez med å stenge de to banene har totalt ni baner blitt stengt de tre siste årene.

Anti-amerikansk kampanje. Denne manøveren er ikke overraskende en del av Chávez’ anti-amerikanske kampanje. De fleste golfbanene som er stengt ligger i de oljerike regionene i Venezuela og er bygget av og for amerikanere som tidligere jobbet i oljeindustrien i Venezuela. Nå er det Venezuelas overklasse og øvre middelklasse som benytter banene. Selvfølgelige går det ikke an for en anstendig venezuelaner å benytte seg av disse banene. Samtidig er dette en gimmick for å tale de husløses sak. Hvorfor er det så mange husløse i de mest golfbanetette delene av Venezuela? Hull mot hus.

I utakt med Castro. Chávez golfpolitikk er stikk motsatt av den Castros Cuba driver. Der anlegges stadig flere golfbaner for at Cuba skal trekke til seg turister fra USA og Europa.

Værhane? Beijing-OL var siste gang baseball var på OL-programmet. Det var en strek i regningen for Chávez og Castro som begge er baseballidioter. Nå seiler golf opp som en god kandidat til ny gren i OL. Kanskje det vil føre til at Chávez følger Castros eksempel og legger mer til rette for golf?

Skottlands siste krampetrekning?

Munter gjeng. Sjelden har vi sett flere fotballsupportere med nasjonaldrakter i gatene enn det vi ser i Oslo i forkant av landskampen mellom Norge og Skottland. Skottene går rundt i kilt og bidrar positivt i bybildet. Skottene minner om de danske ”Roligans” på åttitallet med sitt gode humør og sosiale engasjement. I går støttet de Skeid i kampen mot Sarpsborg (uten at det hjalp Skeid!) og de har gitt penger til Benjamin Hermansens minnefond. Spørsmålet er om dette er siste krampetrekning for skottene. Vil Skottlands fotballandslag bli historie.

Fotballinteressert statsminister. Tony Blair var ikke særlig sportsinteressert. Det er derimot Gordon Brown. Før han ble britisk statsminister 27. juni i 2007 la han opp møtevirksomheten sin etter den skotske terminlista i fotball (ikke ulikt Kjell Magne Bondevik) og han har lenge hatt en drøm om å eie favorittfotballklubben Raith Rovers i skotsk 3. divisjon. I utgangspunktet burde dette gi Brown mye goodwill i sportsinteresserte Storbritannia. Lenge har Gordon Brown vært i trøbbel, og fotball kan faktisk sette spikeren i kista.

Nedtur. Tony Blairs popularitet sank dramatisk etter angrepet på Irak 20. mars 2003, men en av sakene som rettet opp litt av Blairs popularitet i Storbritannia var hans innsats i 2005 for å få OL til London i 2012. For dette arbeidet kommer sikkert Blair til å få en fin tribuneplass under åpningsseremonien i 2012. Hvor Storbritannias nye statsminister Gordon Brown får sitte er mer uklart.

Britisk OL-lag. Tony Blair var en engelskmann som bidro til økt selvstyre for Skottland, Wales og Nord-Irland. Gordon Brown er derimot en skotte som har foreslått å stable på beina et britisk fotballag til OL i 2012! Her har Brown fått støtte av blant annet engelskmannen David Beckham. Skulle Storbritannia stille med et eget fotballag under OL i London i 2012 går det altså på tvers av den politiske utviklingen på øyriket. Det lover ikke bra for skotten.

Storbritannia stilte med OL-lag i fotball i perioden 1908 til 1972, og formelt ble laget oppløst da fotballforbundet avskaffet skillet mellom amatører og profesjonelle fotballspillere i 1974. I OL kunne man bare spille med amatørspillere. Etter dette har England, Skottland, Wales og Nord-Irland kun representert seg selv i fotball og det har til tider vært svært ampert i og rundt kamper der to av disse lagene har vært involvert. Lokalderbyer har også blitt avlyst på grunn av frykt for konfrontasjoner mellom de ulike nasjonenes supportere.

Motangrep. Gordon Browns forslag har møtt sterk motstand i Skottland og i det skotske fotballforbundet. I det skotske fotballforbundet frykter man at dette skal bety slutten for det skotske landslaget som har fine resultater å vise til i EM- og VM-sammenheng. Det skotske fotballforbundet får støtte av det skotske nasjonalistpartiet som har vært en bitter rival til Browns skotske arbeiderparti. De skotske nasjonalistene mener at et forent landslag vil være et hinder for skotsk selvstendighet.

FIFA ruler. Det er det internasjonale fotballforbundet FIFA som har tillatt Skottland, Nord-Irland, Wales og England å stille med egne lag i EM- og VM-turneringene. Så langt tyder det ikke på at FIFA vil gå inn for å samle alle lagene på de britiske øyer til ett britisk lag, selv om det har kommet forslag om det for å redusere antall nasjoner i de store turneringene.

Problemer innad i Labour. Problemer i Labour-partiet, økende tilslutning til Torypartiet og Liberaldemokratene, sosiale reformer og en svært fiendtlig presse vil prege Brown mest før han må utlyse nyvalg. Men du skal ikke se bort i fra at spørsmålet om et forent fotballag kan bli banesåret til Brwon. Han risikerer i hvert fall å få hele den skotske befolkningen på nakken. Leder for den skotske supporterklubbem the Tartan Army har for eksempel sagt at selv om et britisk lag består av 11 skotter og motstanderen er Brasil, så vil alle skotter støtte Brasil!

Konvertitter? Greier Norge å kvalifisere seg til OL i London 2012 kan det hende vi møter Storbritannia. Da vil kanskje norske England-supportere endelig støtte Norge i en landskamp mot et lag fra de britiske øyer?!

Baseballdommer i høyesterett

Populær dommer. Idrettsfolk er sjelden glad i dommeren. Den ferske høyesterettsdommeren i USA er et unntak.

Baseballstreik. Utnevnelsen av Sonia Sotomayor til høyesterettsdommer er historisk på flere måter. Hun er av puertoricansk avstamming og er den første dommeren med tilknytning til latinamerika (Hispanic). Men hun er også den mest kjente og populære dommeren Høyesterett noen gang har hatt - før hun startet i jobben, vel og merke. Det skyldes at hun i 1995 løste den 232-dager lange spillerstreiken i Major League Baseball. Streiken startet i 1994 i protest mot at eierne blant annet kansellerte spillernes rett til å benytte seg av den amerikanske versjonen av Bosman-regelen - retten til selv å velge klubb når kontrakten utløper, uten vederlag. Sotomayor ga spillerne rett og bidro til at 1994/95-sesongen ble reddet, dog noe amputert.

Idrett og politikk. Obama har antydet at Sotomayor ikke bare reddet den ene sesongen, men at hun reddet baseballen for all framtid. Når vi vet at baseball er amerikanernes nasjonalsport er ikke dette noen dårlig bedrift. Det er vel tvilsomt om at dette er hovedgrunnen til at president Obama foreslo og fikk Sotomayor gjennom senatsøyet til Høyesterett. Uansett viser valget av Sotomayor at idrett spiller en sentral plass i Obamas virke som president. I valgkampen profilerte han seg som en ivrig basketballspiller og baseballentusiast og han kjemper sterkt for at Chicago skal få sommer-OL i 2016.

Til kamp mot doping? Det er sjelden at idrettspolitikk er tema i Høyesterett. Med Obamas interesse for idrett og en dommer som er godt kjent i både sportssidene og politikkseksjonen i avisene kan det kanskje hende at vi får se at flere saker på den mørke siden av idrettshimmelen blir tatt på større alvor framover. I disse dager diskuterer amerikanerne om alle rekordene som er tatt i baseball bør bestå fordi de fleste rekordhaverne var dopet da de tok dem. Kanskje dette er en sak for Obama og Sotomayor?

Forsvaret i Norway Cup

Krig og fotball. Samtidig som norske militære styrker er i trefninger i Faryab-provinsen i Afghanistan kjemper et guttelag fra samme provins i Norway Cup. Disse begivenhetene må ses i sammenheng.

Nasjonal omdømmepolitikk. Faryab United er invitert av forsvarsministeren, blir innlosjert på Rena leir og tatt hånd om av utdanningsleder ved Forsvarets Institutt ved NIH og får hilse på forsvarsministeren før første kamp mot Skeid. På toppen av det hele spiller de i Brann-drakter! Av en av vaktene til Faryab United fikk jeg høre at Branndraktene var gitt av en Brannfrelst nordmann som tjenestegjorde i Meymaneh og at dette var ekstra morsomt siden den norske forsvarsministeren er fra Bergen og holder med Brann. De hadde også behov for drakter siden deres egne drakter ikke kunne kalles drakter, men filler, fikk jeg høre av samme mann. Hvorfor ikke lage nye Faryab United-drakter?! Det ville i hvert fall gitt tiltaket et skinn av veldedighet og kanskje gjort de afghanske gutta mer stolt av seg og sitt lag.

Forsvarsministeren sier at Norway Cup-deltagelsen til Faryab United skal bidra til å bygge gjensidig tillitt mellom Norge og Afghanistan og mellom nordmenn og afghanere. Dette minner mer om nasjonal omdømmepolitikk enn om et tiltak for tillitsbygging over landegrensene.

Fotball i Meymaneh. Tidligere i juli åpnet tidligere landslagskeeper Erik Thorstvedt den nye Kristoffer Arena i Meymaneh, en kunstgressbane oppkalt etter den norske soldaten Kristoffer Sørli Jørgensen som ble drept i november 2007. Selv om arenaen i begrenset grad kan bringe gjensidig tillitt mellom soldater og lokalbefolkning er det grunn til å tro at tiltaket i Meymaneh vil ha langt større effekt i forholdet Norge og Afghanistan enn Norway Cup-stuntet.

Alle man i forsvar? Forsvaret har markert seg på flere måter på Ekebergsletta, blant annet med eget telt, informasjonsstab og egen hinderløype som barna kan prøve seg i. på den måten prøver forsvaret å vise sin myke side for lett påvirkelige barn. Kanskje vil noen av dem vil starte en karriere i forsvaret og bidra til styrkene i Meymaneh?

Det ene slår det andre i hjel! Det er ingen grunn til å tvile på at laget fra Høybråten og Stovner som hadde et spesielt ansvar for gutta fra Afghanistan, spillerne fra Afghanistan og lagene som slo og ble slått av Faryab United får nye perspektiver på livet i møtet med hverandre. Mellom disse kan det oppstå gjensidig tillitt og respekt, men jeg er redd for at tilliten som eventuelt bygges mellom de to nasjonene i dette tilfelle drukner i blodet til den uskyldige afghaneren som ble drept av norske styrker i forrige uke.

USA mot stormaktsstatus i fotball?

Finalelag. USAs herrelag er i sin andre finale i en internasjonal fotballturnering på en måned. 28. juni tapte de finalen mot Brasil i Confederations Cup i Sør-Afrika. Søndag spiller de finale mot Mexico i Gold Cup. Er USA på vei til å bli en stormakt også på fotballbanen? Hvordan vil i så fall det bli mottatt?

Damene best. De amerikanske damene leder FIFA-rankingen foran Brasil. Det amerikanske herrelaget ligger på 12. plass. Etter sommerens innsats vil USAs herrer garantert rykke oppover på lista. Selv om det er et stykke opp til USAs bestenotering i 2006 (4. plass) og en stund til vi kan kalle USA en stormakt i fotball er USA i ferd med å nærme seg toppen. Dette i en tid da USAs politiske stormaktsstatus har falmet.

Forskjellig rangering. Stormaktsrangeringen har til nå vært svært forskjellige i politikk og fotball – i hvert fall på herresiden. På damesiden har det vært flere likhetstrekk. Der har USA, Tyskland og Kina lenge vært med i toppen, sammen med jyplinger som Norge og Sverige. På herresiden har Brasil i mange år hatt supermaktstatus på fotballbanen og USA i politikken. I fotball var Brasil en stund skjøvet av tronen av Spania – men er nå tilbake i toppen - og i politikken jakter Kina USAs plass som toppnasjon.

Forskjellig status. Til nå har retorikken og tilnærmingen til stormakter i fotball vært svært forskjellig fra det vi finner i politikken. I fotballen har man en tendens til å gi sine overmenn skryt fordi de er bedre og når noen taper for Brasil aksepterer man stort sett tapet – ikke bare fordi Brasil er bedre, men også fordi man rett og slett liker Brasil. Slik er det ikke i politikken. Ingen liker å være mindre og underlegne USA. I kategorien dem som misliker BÅDE Brasil i fotball og USA i politikken finner vi Dag Solstad og noen få andre.

Ny orden? Skulle USA klatre helt til topps på FIFA-rankingen vil lagene som ligger lenger ned på tabellen akseptere amerikanernes nye posisjon i fotballfamilien på samme måte som vi har omfavnet Brasil? Det kan slå begge veier. Som sagt har fotballen en annen sjargong enn politikken. ”Fotballfamilien” er mer sammensveiset et ”verdenssamfunnet”. Det gjør at man i større grad enn i politikken aksepterer tap for overmakten. Samtidig omgås fotballspillere hverandre på en annen måte enn politikere. Mange amerikanske spillere tjenestegjør utenfor USA. Det bidrar til større aksept for amerikansk fotball. I Gold Cup er det for eksempel flere amerikanske spillere som har sitt virke i Norge. På den andre siden vil dem som misliker USA kanskje bli enda mer innbitte motstandere av USA. Samtidig vil det være lettere å vippe USA av fotballtronen enn bort som politisk stormakt. Alle mot en får med andre ord et nytt innhold.

Homser i OL

Problematisk legning. Stadig får vi vitnesbyrd om at det er vanskelig å stå fram som homofil idrettsutøver. OL i Vancouver kan bidra til mer åpenhet om homofili. Da åpner det første olympiske Pride House i OL-byen.

Pride House. Pride House skal være et samlingssted for homofile, lesbiske og andre som har lyst til å ta del i det sosiale livet på huset. Det er GayWhistler som organiserer det nye samlingsstedet. Whistler Mountain – området der alpindelen av OL finner sted – er ikke ukjent med homoaktivisme. Annethvert år arrangeres Winter Pride Festival (tidligere Gay Ski Week). I år var det 2800 deltagere på denne skifestivalen. Det er vanlig at forskjellige interessegrupper organiserer samlingsplasser for å markedsføre seg og for å samle folk fra fjern og nær. Forskjellige nasjoner har sine egne stands og paviljonger og sponsorer arrangerer store partys. Ser vi bort i fra Beijing-OL har det også vært en økning i antall menneskerettighetsorganisasjoner som engasjerer seg under OL i OL-byen, men det er første gang det etableres et samlingspunkt for homofile på denne måten og i denne sammenheng.

Idretten henger etter. Idretten har på flere områder vært banebryter i menneskerettighetsarbeid, særlig i rasespørsmål og i likestilling mellom kjønnene. Når det gjelder homospørsmålet henger idretten derimot etter. Flere nyhetsoppslag i norske medier den siste tiden vitner om dette. Den tidligere Lyn-spilleren Thomas Berling sluttet med fotball på grunn av homohets, og da Elverum-spilleren Are Grongstad skulle fortelle sine lagkamerater på håndballaget at han var homofil fryktet han for reaksjonene. Taekwondo-utøveren Irene Løvlie fra Kristiansand forteller om det samme presset og om arbeidet mot fordommer mot homofile i idrettsmiljøet. Idrettsforbundet deltar i prosjektet Med idretten mot homohets, men det er ennå en lang vei å gå før kampen mot fordommenne er vunnet.

Homomesterskap. Svært få olympiere står fram som homofile når de er aktive. Gro Hammerseng og Katja Nyberg – nybakte OL-vinnere i håndball – er et sjeldent tilfelle. Et resultat av at det er vanskelig å stå fram som homofil på idrettsbanen og særlig som toppidrettsutøver er etablering av egne mesterskap for homofile. Gay Games er et eksempel. (Gay Games het i utgangspunktet Gay Olympics, men den amerikanske olympiske komité (USOC) protesterte mot navnet fordi de mente at det bare var ordinære olympiske leker som kunne kalle seg olympiske, og fikk medhold. Det må nevnes at det ikke bare er homofile som møter motstand mot å kalle sine leker for olympiske.) Homofile har også eget fotball-VM - International Gay and Lesbian Football Association (IGLFA) World Championship. I fjor vant England fotball-VM for homofile – det første verdensmesterskapet i fotball siden 1966…

HIV og håi. En av de mest kjente homofile OL-vinnere er tidenes beste stuper, amerikaneren Greg Louganis. For mange er han kanskje mest kjent for sitt mislykkete stup i Seoul-OL i 1988 da han slo hodet i stupebrettet og begynte å blø. Louganis gikk ut av skapet i 1994 og i 1995 skrev han i biografien sin Breaking the Surface at han noen måneder før OL i Seoul hadde fått diagnosen HIV. Da dette ble kjent gikk flere av Louganis’ konkurrenter ut og kritiserte ham for hemmeligholdet og for å ha satt livet deres i fare. Alle sponsorene til Louganis bortsett fra Speedo beholdt sponsoravtalen med stuperen etter avsløringen. Også denne historien er spekket med fordommer.

Vancouver et veiskille? Kanskje kan Pride House i Vancouver hjelpe andre til å stå fram med sin legning og til å gjøre hverdagen lettere for nye Hammersenger og Louganiser? Og kanskje kommer disse to utøverne til Vancouver for å kaste glans over huset?

Politisk toppfotball

Ondskapens akse - Gruppe 2. Sjelden har fotball vært spekket med mer politikk enn det vi har sett de siste dagene, og gruppe 2 i Asia står i en særklasse. Sør-Korea hjalp Nord- Korea til fotball-VM i Sør-Afrika neste år og flere av de iranske spillerne som spilte mot Sør-Korea hadde på seg grønne armbånd til støtte for opposisjonen i Iran og i protest mot valgresultatet i Iran.

Blatters våte drøm? ”Obama, jeg vil gjerne presentere deg for Kim. Jeg regner med at dere ikke har møtt hverandre før!?”. Dette kan bli Sepp Blatters ord neste sommer. USA og Nord-Korea kan nemlig møte hverandre i gruppespillet i VM. Dette kan bli rammen for en tilnærming mellom de to fiendene, selv om det kan virke urealistisk. Greier Blatter dette kunststykket kan han rappe Nobels fredspris foran Jacque Rogge og IOC som lenge har arbeidet for en forsoning mellom Sør- og Nord-Korea på idrettsbanen.

Grønne svettebånd. Da Iran gikk på banen for å møte Sør-Korea hadde åtte av spillerne på seg grønne armbånd til støtte for den iranske opposisjonskandidaten Mir Hossein Moussavi. På tribunen ble det vist iranske flagg med ”Fritt Iran” og bannere med ”hvor er stemmen min? og ”diktator, dra til helvete”. De iranske trenerne (en av dem amerikaner!) prøvde i pausen å få spillerne til å ta av seg armbåndene. Bare tre av dem fulgte oppmodningen. Bilder av de iranske spillerne ble raskt brukt i demonstrasjoner i Teheran.

Mer protester. Basert på erfaringer fra Beijing-OL vil internasjonale idrettsarrangementer i stadig større grad bli brukt for å markere politiske standpunkter. Det er lite trolig at mange nordkoreanere får dra til Sør-Afrika for å støtte sitt landslag i en eventuell kamp mot USA. Men mange eksilkoreanere vil sikkert markere sin støtte til det nord-koreanske laget, men samtidig misnøye med det nord-koreanske regimet. I tillegg vil sikkert andre grupperinger markere sin misnøye med det nord-koreanske lederskapet. Dette er noe Kim Jong Il må tenke over før han eventuelt bestemmer seg for å dra til Sør-Afrika neste år - hvis han fortsatt er leder på det tidspunktet.

Totalitært dilemma. Når det gjelder de iranske spillerne er det lite trolig at noen av dem som bar grønne armbånd bor og jobber i Iran. For dem koster det ikke så mye å ta på seg et par svettebånd for å markere motstand mot presteskapet i Iran. Totalitære regimer som frykter protest fra egne utøvere står i slike sammenhenger overfor et stort dilemma – skal de satse på utøvere som arbeider utenfor hjemlandet for å sikre best mulig resultat eller skal de kun satse på hjemlige spillere som man forventer vil være lojale mot styresmaktene i landet de representerer? Kanskje disse problemstillingene kan få Kim Jong Il og Mahmoud Ahmadinejad til å møtes for å diskutere fotball?

Politisk toppfotball. I slike sammenhenger er ikke fotballen bare rund og cup er ikke bare cup. Da er fotball viktigst av alt som er uviktig!