FN serverer IOC på et sølvfat

FN velger seg oktober. Oktober har vært en spektakulær måned for IOC. I begynnelsen av oktober kom statsledere og regjeringssjefer fra flere verdenshjørner til København for å gjøre seg lekre for IOC, i håp om å dra OL i 2016 i land. FNs generalsekretær velsignet dette arrangementet med sin åpenlyse støtte og omfavnelse av IOC og Jacques Rogge. 19. oktober vedtok FNs generalforsamling den olympiske våpenhvilen for 9. gang i forkant av Vancouver-OL neste år og IOC fikk samme dag observatørstatus i FN. Disse begivenhetene skaper utfordringer for alle de involverte aktørene og viser at det ikke lenger er mulig å snakke om at idrett og politikk er to forskjellige ting.

IOC en maktfaktor. At FNs generalsekretær (og Barack Obama!) stiller opp på en IOC-kongress er oppsiktsvekkende i seg selv. Men det viser også at FN i stadig økende grad ønsker å bruke idrett som et virkemiddel for å oppnå sine mål. Det viser at IOC har blitt en maktfaktor i internasjonal politikk. Det viser også at ikke-statlige organisasjoner som tidligere ble sett på med et skjevt øye nå kan diskutere politikk på samme arena som statlige aktører med større alvor og tyngde. Like it or not!

Våpenhvile med økt oppslutning. Den olympiske våpenhvilen har blitt vedtatt som resolusjon i FNs generalforsamling siden Lillehammer-OL i 1994. Intensjonen er at OL skal bidra til fred i verden og at man skal inngå våpenhvile under OL – slik tilfellet var i antikkens OL. I forkant av hvert OL siden 1994 har verstnasjonene oppfordret FN til å vedta denne våpenhvilen. Avtemmingsresultatene siden den første gang ble vedtatt i 1993 er interessante. For det første har det vært en tendens til at støtten til våpenhvilen har vært større for vinter-OL sammenlignet med sommer-OL. Det kan tyde på at vinter-OL har vært mindre politisk kontroversielt enn sommer-OL. For det andre har støtten til våpenhvilen vært jevnt oppadgående fram til Beijing-OL. I forkant av OL i Torino fikk våpenhvilen støtte av alle FN-nasjoner (191 av 191). Før Lillehammer-OL fikk den støtte av 121 nasjoner.

Våpenhvileprotester? I forkant av Beijing-OL skjedde det noe spesielt. Da var det 9 nasjoner som ikke støttet våpenhvilen og alle disse støttet selvstendighet for Taiwan. Dette antyder politisk protest mot Kinas Taiwan-politikk. Støtten (sponsoratet) til neste års våpenhvile er merkelig sammenlignet med tidligere våpenhviler. Denne gangen har kun 154 nasjoner skrevet under på resolusjonen. Dette er en markert nedgang siden Torino-OL og er vanskelig å forklare. Man kan tyde dette på to måter: at våpenhvilen har blitt uinteressant (unødvendig tidsbruk i FN) eller at mange nå begynner å ta den på alvor (de støtter ikke noe som man tror ikke blir overholdt). Til nå har den olympiske våpenhvilen kun hatt symbolsk verdi. Det så vi senest under forrige års OL, da Russland og Georgia gikk til krig på OLs åpningsdag. Allikevel er denne utviklingen interessant både for IOC og for dem som ønsker å tolke IOCs rolle i FN-systemet.

IOC blir FN-obeservatør? IOCs observatørstatus er også interessant på flere måter. For det første gir den IOC taletid fra talerstolen i FNs generalforsamling. Det betyr at IOC kan fremme sine visjoner og ideer direkte til FN-representantene i New York. Samtidig vil det gjøre IOC mer synlig på den politiske scene. Mange vil sikkert IOCs plass i FN for uriktig anerkjennelse av en organisasjon som de mener er korrupt, domineres av menn og ikke tar hensyn til blant annet menneskerettigheter i de land som arrangerer OL. På den andre siden vil en slik status for IOC gjøre organisasjonens arbeid mer åpen og sårbar for kritikk og kanskje bidra til at OL-organisasjonen foretar endringer på temaer som fremmes fra andre aktører på FNs talerstol. Hva om Norge fremmer forslag om endringer i IOC og ber IOC svare for seg i FN? Det som synes sikkert er at IOC med observatørrolle i FN ikke lenger kan si at organisasjonen opererer utenfor den politiske sfæren. Nå har den for alvor blitt en politisk aktør på den internasjonale arena.

Velger Norge IOC? I forbindelse med resolusjonen om observatørstatus valgte Canada å ikke skrive seg på som sponsor av resolusjonsforslaget. Det er vanskelig å si om Canadas holdning i dette spørsmålet bidro til lav støtte til våpenhvileresolusjonen. Det canadiske utenriksdepartementet har ennå ikke kommet med en begrunnelse for denne unnlatelsen. Norge var heller ikke på listen over støttespillere. Betyr dette at Norge (og Canada) ikke ønsker at IOC skal være FN-observatør? Morsomt å vite, selv om IOC sikkert ikke bryr seg om hva svaret vil være…

Olympisk tostatsløsning - Obamas redningsplanke?

Overraskende fredspris. Årets Nobels fredspris var overraskende og den har skapt mye humor på bekostning av Barack Obama og Thorbjørn Jagland. Vitsene om Obama dreier seg om mangelen på resultater i amerikansk fredsarbeid, mens vitsene om Nobelkomiteens formann dreier seg om hans dårlige dømmekraft, og hans ønsker om å smykke seg med et møte med den amerikanske presidenten. Hva om vinneren var IOC?

IOC nominert? Dette kan kanskje virke som et søkt tankeeksperiment, men er ikke helt useriøst. Selv om flere komitémedlemmer i år har hintet om at de egentlig var i mot Obamas kandidatur er nominasjonene, komitédiskusjonene og innstillingene hemmelig i 50 år. Derfor er det vanskelig å vite om IOC har vært nominert de siste femti årene og om de har blitt seriøst vurdert. Men vi vet at de har vært nominert for mer enn femti år siden og flere som har mulighet til å nominere har sagt at de har fremmet IOCs kandidatur i de senere år. Og: det er en forutsetning at du blir nominert til fredspris for å vinne den…

IOC som fredsdue. IOC har på forskjellige måter solgt seg selv som fredsdue. Hele den olympiske idé er basert på et fredsbudskap, IOC fremhever seg som en apolitisk organisasjon med mulighet for å forene nasjoner i konflikt og organisasjonen har fremmet fredsprosesser på flere måter. Med Beijing-OL som bakteppe vil vel mange nekte for at dette er sant, men IOC har faktisk noen positive historier å vise til. De mest kjente initiativene er den olympiske våpenhvilen og forsoningsprosessen mellom Sør- og Nord-Korea. Den olympiske våpenhvilen har vært fremmet i FN siden Lillehammer-OL og forsoningsprosessen mellom de to koreanske statene startet allerede på 1950-tallet. Våpenhvilen har til nå kun hatt papirverdi – under Beijing-OL brøt for eksempel Russland og Georgia våpenhvilen på åpningsdagen da de gikk til krig mot hverandre.

IOCs Korea-eksperiment. Korea-eksperimentet er usikkert, men har potensialet til å bli et idrettslig fredsinitiativ utenom det vanlige. I etterkant av Koreakrigen fikk IOC problemer med å håndtere ett land med to olympiske komiteer. I følge det olympiske charter er ikke det tillatt. I forkant av Tokyo-OL i 1964 søkte de å løse denne floken ved å få dem til å stille med ett lag. Det gikk ikke. IOC gjentok forsøket i forkant av Seoul-OL i 1988 fordi de ikke ønsket at Nord-Korea skulle starte en ny boikottaksjon på linje med det man så i 1976, 1980 og 1984, fordi nordkoreanerne ikke fikk dele mesterskapet med sin fiende i sør. Dette strandet og Nord-Korea boikottet lekene i 1988.

Nedtur i Beijing. Korea-prosessen har hatt både oppturer og nedturer. En av nedturene fikk vi under OL i Beijing. Siden OL i Sydney i 2000 har Sør- og Nord-Korea marsjert sammen under åpningsseremonien i OL. Det var derfor knyttet stor spenning til åpningsseremonien i Beijing. Ville de gå sammen og ville de konkurrere på samme lag? De gjorde ingen av delene og mange trodde at det koreanske OL-sporet var ødelagt. Dette var også et tap for kinesisk idrettsdiplomati.

Pyeongchang løsningen? Men det er ennå lys i løypa. I denne måneden søkte den sørkoreanske byen Pyeongchang – for tredje gang – om å få vinter-OL. Håpet er at man nå skal få OL i 2018. Sørkoreanerne har ennå ikke avdekket sine visjoner for sitt tredje forsøk, men skuler vi tilbake på de to andre gangene de har søkt er det stor sannsynlighet for at de også denne gang vil fremheve samarbeid og forsoning med Nord-Korea. Forrige gang gikk Nord-Korea aktivt ut og støttet den sørkoreanske kandidaten og det ble mobilisert til idrettsutveksling mellom de to landene.

Tostatsløsning. Hva vil skje om Pyeongchang lufter muligheten om at Nord-Korea skal få holde noen av øvelsene? I følge det olympiske charter er det ikke lov å dele lekene mellom to byer. Dette var blant annet ryggmarksrefleksen til flere IOC-medlemmer da Hiroshima og Nagasaki lanserte muligheten for å arrangere OL sammen i 2020 etter at Tokyo tapte for Rio i 2016. På den annen side ble Beijing-OL arrangert i to olympiske nasjoner – Kina og Hong Kong.

Idrett som politisk branding. Det er en økende trend at store mesterskap legitimeres ved å henvise til utviklingsmål og forsoning. Fotball-VM i Sør-Afrika ble solgt inn som et forsonings- og utviklingsprosjekt og OL i Rio skal løfte Latin-Amerika opp. Vi vil sikkert se flere nye ”politiske brandingmesterskap” i framtiden og Pyeongchang kan være ett av dem.

Obama ler sist? Årets Nobels fredspris skal ha vært sterkt preget av Thorbjørn Jaglands ønsker og visjoner. Siden han idrettspolitisk er en ustabil person tror jeg ikke han hadde IOC langt opp på sin kandidatliste og det ble derfor heller ikke brukt mye tid på deres eventuelle kandidatur. Men siden Jagland sannsynligvis er ute av Nobelkomiteen i 2018 og flere idrettsarrangementer i framtiden vil knyttes opp mot politiske solskinnsprosjekter kan det hende den norske Nobelkomiteen må ta organisasjoner som IOC på større alvor. Hva om Obama støtter Pyeongchang og oppfordrer IOC til å lempe på charteret sitt og tillate at de to landene deler OL? Skjer det kan Obama glemme at Chicago tapte kampen om OL i 2016 og smykke seg med at han bidro til fred på den koreanske halvøy og Jagland kan rehabiliteres som komiteformann!

OL- show bidrar til bedre miljø?

Travel dansk statsminister. Den danske statsministeren har hatt en av sin mest travle dager i forbindelse med IOC-kongressen i København. På noen få dager har han møtt stats- og regjeringssjefer fra fire land som er sentrale i kampen for et bedre miljø. Betyr det at en vellykket IOC-kongress også kan bidra til en vellykket miljøkonferanse i København i desember?

Frivillig på kamp. Etter noen lange og strevsomme dager i Bella Center som frivillig, dro jeg på lokalderby på Brøndby stadion for å se Brøndby IF og FC Nordsjælland. Kampen endte 6-3, men dét var ikke det mest spektakulære som hendte i denne kampen.

Samfunnsansvar. På en måte er Brøndby IF Danmarks FC Barcelona. Det er fordi deres hovedsponsor fra 2008 til 2013 er UNICEF. Det er takket være KasiGroup som både gir UNICEF 10 millioner danske kroner for å at Brøndby skal få ha UNICEF på skjorta si og samtidig bidrar til at laget får et tresifret millionbeløp i sponsorinntekter i denne femårsperioden. Det spesielle med denne kampen var at UNICEF-logoen var byttet ut med HOPENHAGEN.ORG, en reklame for klimatoppmøtet i desember og med ønske om at alle verdens land og folk skal skrive under på en forpliktelse for et bedre klima.

Klima viktig også for IOC. På IOC-kongressen har klima vært et sentralt tema. FNs generalsekretær snakket om klimaspørsmål i sin åpning av kongressen og han sa at han på samme måte som toppidrettsutøveren ville gi alt for at verden skulle samle seg om en forpliktende og bærekraftig klimaavtale. Alle søkerbyene la også stor vekt på at de ønsket å arrangere miljøvennlige leker. Miljø er vår tids buzzword, det er IOC-kongressen et godt eksempel på.

Maskepi? Mange danske kommentatorer – og meg selv – har pekt på det massive nærværet av toppolitikere under kongressen og betydningen det har for IOCs anseelse i internasjonal politikk. Etter å ha gått danske aviser i sømmene og snakket med delegater og ”kvalifiserte frivillige” tyder mye på at IOC-kongressen er brukt som skalkeskjul eller egnet anledning til å sondere terrenget i forkant av klimatoppmøtet i København i desember.

Søkerland klimapropper. USA, Brasil og Japan er svært sentrale i klimaforhandlingene (Spania er jeg mer usikker på). USA er verstingen både i forhold til bindende internasjonale klimaavtaler og fordi det er landet som forurenser mest. Skulle Obama komme til klimatoppmøtet i desember ville det være en sensasjon. En enda større sensasjon ville være at han skriver under på en bindende avtale. Spørsmålet er hva han lovte statsminister Lars Røkke Rasmussen. Kan IOC-kongressen bidra til at dette skjer? Brasil er sentral fordi det er en sterkt voksende økonomi samtidig som landet råder over verdens største regnskog – en regnskog som norske myndigheter har betalt penger for at skal reddes og gro til igjen. Japan er en av de store forurenserne, men også hjemlandet til Kyoto-avtalen som hele København-møtet i desember har som utgangspunkt.

IOC-innflytelse på miljø. IOC-delegatene soler seg i glansen av stats- og regjeringssjefene som kom til København for å tale søkerbyenes sak. Skulle klimatoppmøtet i København ende med avtale og suksess kan statslederne og regjeringssjefene som promoterte taperkandidatene også innkassere en seier – ikke for en OL-by, men for klimaet på hele kloden. Da får IOC ennå mer å fryde seg over, samtidig som de kan forvente en nedtur i antall politiske kjendiser som deltar på neste OL-avstemming.

Olympisk X-faktor

X-faktor. Utvelgelse av OL-by her i København ligner veldig på Idol og X-faktor. Men den avanserte talentkonkurransen i kongens by skiller seg fra de andre reality-programmene på to måter. For det første er ukjente middelmådigheter byttet ut med konger, statsministere og presidenter. For det andre er det i København dommerne som sitter igjen som vinneren.

Snobbe ned. For min egen del er det spesielt å være på IOC-kongressen i København. Ikke bare fordi jeg som frivillig møter mange av dem jeg treffer i jobbsammenheng i kongressuniform for frivillige. De jeg møter lurer egentlig på hva jeg holder på med. Det kan de godt. Som frivillig var jeg en av de få som fikk være i presentasjonsrommet der de fire kandidatene presenterte sitt OL-prosjekt. Journalister med all verdens erfaring måtte sitte i et rom utenfor. Noen ganger lønner det seg å snobbe ned…

A-kjendiser. Det var også spesielt fordi så mange stats- og regjeringssjefer, kjendiser og dignitærer var samlet på ett sted for å se beslutningen om hvor et idrettsarrangement skal finne sted. Jeg nevner blant annet Barack Obama, Oprah Winfrey, Sebastian Coe, Lula, Kong Juan Carlos, Prinsesse Anne, Sergej Bubka, Raul Gonzales, Migel Indurain, Sepp Blatter, prinsesse Benedicte, Yukio Hatoyama og Gerhard Heiberg – i ikke-prioritert rekkefølge. Som Jacques Rogge sa på åpningen av IOC-kongressen i dag – Pierre de Coubertin ville gnidd seg i øynene.

Milliard. Og det er meget spesielt at så mange interesserer seg for tildelingen av OL. Noen sier at en milliard mennesker fulgte med på tv for å se Rogge åpne konvolutten med stemmeresultatet. At Lula, Kong Juan Carlos, Barack Obama og Yukio Hatoyama adresserer Jacques Rogge og IOC og trygler om at deres by og land må få OL, er også spesielt. Dagen etter (i dag) talte FNs generalsekretær til IOC og nesten pinlig naivt logret for ringenes herrer. Enten betyr det at IOC for alvor blitt en aktør i internasjonal politikk eller så er det nok et bevis på FNs generalsekretærs blandede dømmekraft. Uansett er IOC-kongressen i København en stor suksess – for IOC.

Ingen Obama-effekt. Personlig mener jeg det er to hendelser i forbindelse med utdelingen av OL i 2016 som viser IOCs nye og mer sentrale plass i internasjonal politikk. Det første er, som mange andre har påpekt, at Rio gikk av med seieren. De fleste av dem jeg har snakket med som sitter nært stemmeknappen sa at det var tre ting som gjorde at Rio vant – de hadde en god søknad, Rio med Lula i spissen hadde en god presentasjon og det var vanskelig å se bort fra at Sør-Amerika aldri har holdt et OL før. Obama-effekten var med andre ord ikke nok. Jeg tror mange har overdrevet Obama-effekten, inkludert Obama selv. Mange – meg medregnet – har pekt på Gro Harlem Brundtland, Tony Blair og Vladimir Putins vellykkete innsats for sine kandidater. Det man glemmer er at denne gangen hadde alle søkerbyene sterke personligheter i sin stab og de mest betydningsfulle politikerne på podiet. Når man i tillegg vet at amerikanerne ikke er svært populære i IOC og alle de andre kandidatene hadde høyt respekterte IOC-medlemmer i sine delegasjoner skal det mer til enn å stille opp med Barack Obama i drøye fire timer – viste det seg.

Reven fornøyd. Ved siden av de som støttet Rio var det et par stykker i Bella Center som smilte ekstra bredt da Chicago røyk ut – det var reporterne fra Fox News. De kunne rapportere tilbake at heller ikke denne gangen greide Obama å få til en seier på den internasjonal arena, kanskje han burde brukt mer tid på helsereformen?

Doping og storpolitikk. Den andre hendelsen som viser IOCs tiltrekningskraft og styrke – men som har gått under radaren til de fleste – skjedde i spørrerunden etter hver presentasjon. Det var to IOC-representanter som stilte spørsmål til alle søkerbyene – prins Albert av Monaco og svensken Ljunqvist, leder for IOCs medisinske komité. Albert spurte i hovedsak om hva man trodde ville bli arven etter OL. Det var i denne sekvensen at Barack Obama hadde sitt store øyeblikk. I frustrasjon over det dårlige svaret til den amerikanske delegasjonslederen tok han ordet og sa at arven til Chicago-OL ville være at alle som dro til Chicago skulle føle at det var enkelt å komme til USA. Betyr det at han hadde lettet på visumbestemmelsene hvis Chicago hadde fått OL? Det får vi aldri vite. Det var Ljunqvist som virkelig fikk bundet stats- og regjeringssjefen til masten. Da han spurte alle kandidatene om den nasjonale lovgivningen i de fire landene var på linje med IOCs dopingregler, dvs. at man kan straffeforfølge dopere og dopingmistenkte innenfor IOCs eget domsapparat konkurrerte Obama, Zappatero, Lula og Hatoyama? Om å si at det gjorde det og hvis ikke skulle nødvendige endringer foretas. Her dro flere en hvit løgn, særlig Obama – USA har et godt stykke igjen før de oppfyller IOCs og WADAs dopingkrav. Det er enestående at stats- og regjeringssjefer kappes om å tilpasse sin lovgivning for å tilfredsstille en ikke-statlig aktør som i utgangspunktet kun skal drive med idrett. Hvis noen har andre eksempler vil jeg gjerne få vite det, men jeg tror dere kan spare dere bryet med å finne det ut.

Og vinneren er? IOC! Å stille opp som OL-kandidat er en dyr og risikofylt sport. Det er brukt over fire milliarder kroner på utforming av søknader og oppføring av IOC-kongressen. IOC – som kun har bruk en liten del av disse pengene og sikkert mangedoblet sin markedsverdi – sitter igjen som den store vinneren. Det er noe å tenke over!

Olympisk kransekakepynt?

Stor ståhei for ingenting? Det er stor ståhei i København i forkant av fredagens beslutning om hvem som skal få OL i 2016. Barack Obama har nå meldt sin ankomst for å tale Chicagos sak. Det betyr at Spania kommer med kongen, USA og Brasil med presidentene og Japan med statsministeren. Tre av dem ender opp med ingenting. IOC kan på den andre side smykke seg med at statsledere og regjeringsledere kappes om deres gunst.

Politisk sjarm. Den eneste nordmannen i IOC – Gerhard Heiberg har vært kritisk til at statsledere kommer til København for å påvirke IOC. På det området er han på linje med OLs grunnlegger Pierre Coubertin, som ikke ønsket innblanding i olympiske beslutninger fra statsledere og regjeringssjefer. De fire politiske lederne som kommer til København vet at gjør de en god jobb vil deres kandidat stå sterkt. De har fått med seg Gro Harlem Brundtlands innsats for Lillehammer-OL i 1994 og svenskekongens ditto dårlige innsats for Østersund, at Tony Blair var tungen på vektskålen da London fikk OL i 2012 og Vladimir Putins unike engelske appell – den eneste gangen han har gitt en tale på engelsk(!) –til IOC i Guatemala i 2006 til Sotsjis fordel.

Politikk i idrett. Dette er eklatante eksempeler på idrett i politikk, det vil si at politikere bruker idrettsarenaen som politisk arena. Gerhard Heibergs bekymring (selv om han gleder seg til å møte Obama!) – er at idrett i politikk skal gå utover politikk i idrett, det vil si at alle de idrettspolitiske sakene kommer i skyggen av all politisk kjendiseri. Dette vitner om at OL og IOC stadig får en mer sentral rolle i internasjonal politikk, om ikke som aktør så i hvert fall som arena, på bekostning av det saken egentlig dreier seg om – idrettsutøverne og idrettsgrenene.

Olympisk kronprins. Parallelt med engasjementet til politikere og kjendiser fra Brasil, USA, Japan og Spania foregår det en debatt i Danmark om kronpins Frederiks kandidatur til IOC. Med stor sannsynlighet blir kronprinsen valgt inn i IOC 9. oktober. Dette har skapt diskusjon om kronprinsens politiske rolle. Når han nå får et verv i en organisasjon som blir mer og mer politisk og som – mer eller mindre frivillig – tar standpunkt til menneskerettighets- og klimaspørsmål undrer man seg på om kronprinsen også må ta stilling til disse spørsmålene? Til nå har han vært taus. I danske medier har kronprinsen fått gjennomgå og enkelte journalister har kalt ham for olympisk kransekakepynt. Ikke bare fordi han selv ønsker å sole seg i glansen av verdens mektigste idrettsorganisasjon, men også fordi det danske idrettsforbundet ønsker ham som kandidat.

Olympisk adelskap. Det som ikke er diskutert like mye er de kongelige og adeliges rolle i IOC. I dag er det 10 kongelige/adelige (fra Liechtenstein, Monaco, Storbritannia, Kuwait, Luxembourg, Nederland, Saudi-Arabia, Qatar, Malaysia og Forente arabiske emirater) av 106 IOC-representanter. Med kronprins Fredrik blir det 11 og tar vi med to honorære medlemmer som også er kongelige (Hellas og Spania) er vi oppe i 13 – nesten 10 prosent. Få av disse er statsoverhoder. Onde tunger har sagt at skal man bli kongelig, må man først ha tjenestegjort i IOC. Nærmere sannheten enn vi aner?

Coubertin vrir seg i graven? Det er vanskelig å vite hva Pierre de Coubertin ville sagt om denne utviklingen, men det er en kjent sak at han var motstander av at statsoverhoder smykket seg med OL. Han var blant annet motstander av å holde OL i Athen i 1906, ikke bare fordi det kun var to år etter forrige OL eller fordi han mente at OL aldri skulle finne sted i samme by to ganger (Athen hadde første OL i 1896), men fordi han ikke likte at den greske kongefamilien ville ha OL for å fremheve seg selv.

Nye prosedyrer? At mange stats- og regjeringssjefer kommer til en IOC-kongress øker utgiftene til de som arrangerer kongressen, blant annet på grunn av økt sikkerhet. Men det tar også oppmerksomheten bort fra det som er viktigst – søkerbyenes kvalifikasjoner, den olympiske idé, nye olympiske grener og nye kriterier for valg av byer. Etter korrupsjonsskandalene i forbindelse med OL i Atlanta og Salt Lake City innførte IOC strenge regler og prosedyrer for valg av OL-byer. Det kan hende at de igjen må foreta endringer etter årets olympiske fesjå. Det vil være i Coubertins ånd og det vil sørge for at ikke hele IOC i framtiden blir oppfattet som kransekakepynt for politikere med sporadisk interesse for OL.

United og tilleggstid

Hjemmefordel. Økonometrisk analyse viser at Manchester Uniteds overtidsseier over byrival City i helgen som var ikke er noe enestående fenomen. Den viser tvert i mot at det er en fordel å ha hjemmekamp når det er gode muligheter for å utligne eller vinne kampen.

4.17. Det har vært mye bråk rundt Manchester United seier over byrival Manchester City forrige helg. Da vant United seks minutter på overtid og alle som misliker United hevder at de røde djevlene fra Manchester alltid får ekstra tid når de har mulighet for uavgjort eller seier. Avisa The Guardian har gått gjennom lignende kamper siden 2006-2007, og har funnet ut at det i snitt ble lagt til 3 minutter og 11 sekunder i de 48 kampene United ledet etter 90 minutter. I de 12 kampene der det har stått uavgjort eller bortelaget har ledet, har det i snitt blitt lagt til 4 minutter og 17 sekunder. Dette er selvfølgelig påfallende, men ikke unikt.

Økonometrisk analyse. Den italienske økonomen Vincenzo Scoppa har analysert sammenhengen mellom tilleggstid og hjemmefordel i italiensk serie A i 2003-2004 og 2004-2005. Funnene er ganske overbevisende: dommeren har en sterk tendens til å favorisere hjemmelaget, særlig når hjemmelaget ligger under, og legger i snitt til et halvt minutt ekstra mer enn hvis hjemmelaget ikke har noe å vinne på ekstra tid (slutt på første omgang, når hjemmelaget leder eller ligger under med to mål eller mer).

Tribunefeber. Trykket fra tribunen har mest å si. Scoppa finner også at dommeren legger til mer tid i kamper der det ikke er løpebane rundt fotballbanen. Tilskuernes fysiske nærhet spiller altså inn på dommerens beslutninger. Han har kontrollert for om det kun er de store lagene som nyter godt av dommerens (dårlige) dømmekraft, men finner at det er tilskuernes engasjement som påvirker dommeren og ikke størrelsen på klubben.

Ikke storklubbfenomen. Med andre ord trenger ikke Uniteds seier over byrivalen forrige helg bety at dommeren favoriserer ”storklubben” United, men at det er den sosial settingen og den elektriske atmosfæren som sørger for at dommeren går utover tidsbegrensningene. Jeg tror neppe dette er noen trøst for City-supporterne, men det kan være en påminnelse om at de bør lage mest mulig bråk i returoppgjøret på hjemmebanen til Manchester City.

Å heia, heia Lyn...Denne analysen viser også at skulle Lyn ha håp om å rykke opp igjen – fra sjette eller første divisjon - og evner å mobilisere sine supportere på nytt - bør de satse på å spille et annet sted en Bislett. Der er det nemlig løpebane…

Adidas, Puma og Afghanistan

Bitter strid. Den bitre striden mellom Adidas og Puma tar offisielt slutt på mandag! Da spiller representanter fra de to klesprodusentene en forsoningskamp i fotball. Det blir det første fellesarrangementet til de to gigantene siden brødrene Adi (Adidas) og Rudolf Dassler (Puma) skilte lag i 1948.

ISAF følger opp. Forsoningskampen foregår på ikke-voldsdagen til organisasjonen Peace One Day. Da er det ikke bare klesgigantene som markerer seg. Afghanistans omstridte president - Hamid Karzai - har oppfordret alle som kjemper mot landet til å legge ned våpnene denne dagen! General Stanley McChrystal - lederen for ISAF-styrkene i Afghanistan - har lovet at styrkene ikke skal foreta offensive operasjoner på mandag. Om det betyr at ISAF kjemper mot Afghanistan er litt usikkert. Kanskje norskstøttede Faryab United - det afghanske laget som spilte i årets Norway Cup - stiller opp mot ISAF-styrkene?

Kommer Cruyff? Uansett er det historisk at Puma og Adidas slutter fred, og at klesgigantene som rustet seg for kamp på hver sin side av elva i byen Herzogenaurach, nå endelig bygger bro. Og det i en tid da en av syv tyskere ønsker Berlin-muren tilbake. Jeg undrer på om de to lagene bytter drakter etter kampen og om Johan Cruyff gjør gjesteopptreden på begge lagene? Cruyff nektet i sin tid å spille med for Nederland med Adidas-logo fordi han ble sponset av Puma. Han spilte som vi vet i bare to striper!