Idrett på spill i EU

Europeisk motbakkeløp. Da EU innlemmet sport i Lisboa-traktaten 1. desember 2009 var mange optimistiske på idrettens vegne – mange trodde at mer penger ville tilflyte idretten. Det har ikke skjedd. Utviklingen har gått mot regulering av idretten på bekostning av idrettens selvstendighet. Dette kan gå utover idrettsaktivitet og idrettspolitikk, ikke bare i EU, men også i Norge. Det er ikke bare finanskrisen som har skylden for dette. Verken idretten, EU-parlamentarikerne, EU-byråkratene med idrett som spesialfelt eller kommisjonen har greid å formulere en tydelig idrettspolitikk.

Olympisk hjelp? Det var ventet mye av det belgiske formannskapet (som ga fra seg stafettpinnen ved nyttår), blant annet fordi IOC-president Jacques Rogge er belgier. IOC har vært en pådriver for å sikre idrettens selvstendighet og for å sikre opphavsretten til idrettsarrangementer og tv-avtaler. Men lite har skjedd. Når det ungarske formannskapet nå har tatt over er man atter optimistisk fordi den ungarske presidenten Pál Schmitt også er IOC-medlem. Men ting blir sjelden som man tror.

Grønn spillpolitikk. Frykten for regulering gjelder også på spillpolitikken. Bekymringen kommer både fra land som ønsker å beholde spillmonopolet, de som ønsker nasjonal regulering av spill og de som nyter godt av pengene disse spillene gir. På dette området kan ting skje raskt. Det belgiske formannskapet har lagt grunnlaget for et Green Paper (rapport eller forslag til politikk uten forpliktelser) som man forventer skal komme ut i begynnelsen av 2011. Forslaget vil omfatte fire temaer: Internettipping og sosialpolitikk (spillegalskap), illegale aspekter ved internettipping (hvitvasking av penger og kampfiksing), tilbakeføring av penger til offentlige formål (finansiering av idrett) og håndhevelse av spillreglementet (tilsyn med med spill).

Internettet. Forslaget vil i hovedsak dreie seg om internettspill. Enn så lenge er spillmonopoler (a la Norge) trygge så lenge man begrunner dette med sosiale hensyn. Men, det er et stort men. I en rettsavgjørelse i EU-domstolen i september 2010 uttrykkes det tydelig at et spillmonopol ikke kan forsvares hvis man driver aggressiv markedsføring for spill. For mye reklame og høye gevinster kan med andre ord true det norske spillmonopolet.

Fransk åpning. Mye av debatten om internettspill dreier seg om ”den franske modellen”. I mai 2010 innførte Frankrike en ny spillovgivning. Den nye ordningen har tilsynelatende vært en suksess. På seks måneder har Frankrike omsatt for ca. 500 millioner Euro (260 millioner på idrett). 35 selskaper har fått lisens på spill i Frankrike. Det mange fremhever som den største suksessen i Frankrike er den nye grasrotordningen. I 2010 går 1,3% av omsetningen til grasrotformål. I 2012 skal den være 1,8%. Grasrotordningen er annerledes enn den norske som fordeler tilsvarende 5% av tippernes innsats til idrettslag eller foreninger som tipperen selv bestemmer. I Frankrike går pengene til idretter som det blir tippet på.

Grasrotkrøll. Den franske ordningen har skapt problemer på to områder: valg av spillobjekter og grasrotmottagere. Rugby har for eksempel hatt problemer med å bli et spillobjekt fordi franske lotterimyndigheter ikke skjønte kampsystemet til rugby. Dermed fikk de ikke grasrotinntekter. Samtidig har UEFA forsøkt å få grasrotpenger for alle Champions League-kamper fordi de mener de har opphavsretten til turneringen. Dette har de ikke fått medhold i, men de kan få penger for Champions League-kamper som spilles i Frankrike. Hvis flere europeiske land innfører den franske ordningen skal du ikke se bort i fra at UEFA til slutt blir Europas største grasrotmottager!

TV-rettighetenes Bosman-dom. Det som kan påvirke norske forhold mest på kort sikt er utfallet av en dom om tv-rettigheter i Europadomstolen. I disse dager foregår en rettssak mellom Premier League og den kvinnelige pubeieren Karen Murphy fra Portsmouth. Murphy har importert greske dekoderkort for å spare penger på Premier League-sendinger. Dette sparer hun over 50.000 kroner på. Mange pubeiere har fulgt Murphys eksempel og det har fått Premier League til å reagere. Det er to prinsipper som her står mot hverandre: fri flyt av varer og tjenester mellom EU-land og innholdsprodusenters rett til differensiert salg av egne produkter. Premier League mener pubeierne bryter loven om opphavsrett, mens Murphys advokater mener at BSkyB (som har tv-rettighetene) og Premier League (støttet av La Liga, Serie A og Bundesliga) hindrer konkurranse og opptrer som en monopolist.

Murphys lov. Skulle pub-eieren vinne er det mye som kan skje: 1) Europa kan bli ett marked og vi får én markedspris for hele Europa. Det vil føre til inntektstap for fotballen og for klubbene; 2) tv-selskapene fortsetter å selge eksklusive rettigheter til forskjellige land, og aksepterer at det grå markedet vokser. Resultatet kan være at Asia blir viktigere enn Europa; 3) de internasjonale og nasjonal forbundene og de sterkeste seriene etablerer sine egne tv-selskaper og splitter markedet opp i flere plattformer - mobiltelefon, internett, tv oa. I EU karakteriseres et utfall som lar pubeiere fortsette som de vil som TV-rettighetenes Bosman-dom.

Konsekvenser for Norge? Utviklingen på alle de tre områdene vil få betydning for Norge. Skulle reguleringsiveren ta overhånd i EU kan dette gå ut over idrettens eget regelverk og få konsekvenser for idrettsarrangementer. Det kan påvirke idretten som sponsorobjekt. Skulle utviklingen i Norge og andre land gå mot en fransk løsning vil spørsmålet om opphavsretten til hver enkelt idrett bli et hett tema. Enkelte har spøkt om at spillselskapene etter hvert må kjøpe rettighetene til spillobjektene. Og skulle pubeiere begynne å diktere framtidens medieavtaler i idretten vil utviklingen av nasjonal idrett stå på spill.

Dette er en redigert versjon av min artikkel i januarutgaven av Norsk Tippings magasin Spill.

Hjemmefordel i Asiamesterskapet i fotball

Qatar og fotball. Asiamesterskapet i fotball starter nå i Qatar. Det er andre gang Qatar arrangerer mesterskapet (sist gang i 1988), men denne gangen er det heftet ekstra stor oppmerksomhet rundt mesterskapet, siden Qatar kontroversielt fikk fotball-VM i 2022. Det store diskusjonstemaet etter at Qatar fikk VM – ved siden av anklagene om korrupsjon – har vært varmen i Qatar. Asiamesterskapet vil helt sikkert påvirke debatten om VM i 2022 bør legges til vinteren eller ikke. På den måten blir mesterskapet kanskje det viktigste Asiamesterskapet noen gang. Men det er også interessant på andre måter.

Hjemmefordel. Det var en stor overraskelse at Irak vant i 2007. Det var overraskende at et krigsherjet Irak kunne gå til topps i denne turneringen, og mange – inkludert meg selv – mente at Iraks triumf var godt for nasjonsbyggingen til et skjørt land. I ettertid har det vist seg at fotball som nasjonsbygger har hatt begrenset kraft – også i Irak. Men det var også overraskende at ingen av de fire vertsnasjonene (Indonesia, Malaysia, Thailand og Vietnam) ble blant de fire beste. Det er sjelden vare i denne turneringen. Som i Afrikamesterskapet i fotball er hjemmefordelen stor i Asiamesterskapet. Av fjorten mesterskap har vertsnasjonen vært i finalen åtte ganger og har seks ganger gått av med seieren. I Afrikamesterskapet har vertsnasjonen vunnet elleve av 26 mesterskap og det har bare hendt tre ganger at vertsnasjonen ikke har vært blant de fire beste nasjonene (1984, 1992 and 1994). På den måte skiller Asiamesteskapet (og Afrikamesterskapet) seg fra for eksempel EM i fotball. Av tretten EM har vertsnasjonen bare vunnet tre ganger (1964, 1968, 1984) og vært tapende finalist én gang (2004).

Cup er cup. Et annet interessant trekk er at suksess i Asiamesterskapet ikke betyr suksess i fotball-VM. Her skiller Asia seg også fra Europa. Saudi-Arabia, Iran og Japan har gjort mest suksess i Asiamesterskapet. Alle har vunnet tre ganger hver. Sør-Korea er på andre plass med to turneringseire. Ingen av de tre mestvinnende lagene i Asiamesterskapet har gjort det stort i VM. Saudi-Arabia har en 12. plass i VM i 1994, Iran har en 14. plass i 1978 og Japan har en 9. plass i 2002, som sine beste resultater. Sør-Korea er det laget som har gjort det best i VM med en 4. plass i 2002.

Korrelasjoner. Selv om det er et visst sammenfall mellom storhetstid i Asiamesterskapet og besteplasseringer i fotball-VM er det liten korrelasjon mellom suksess i Asiamesterskapet og suksess i fotball-VM. I de fleste tilfellene har ikke lag som har gjort det bra i Asiamesterskapet i fotball engang greid å kvalifisere seg til fotball-VM. På dette området skiller Europa seg ut. Bortsett fra VM i 2002 har alltid ett eller flere lag som har vært blant de fire beste i EM vært blant de fire beste i VM to år etter. Også her ligner Asia på Afrika, men med Afrika et lite løvehode foran. Afrika har tre syvendeplasser (Kamerun i 1990, Senegal i 2002 og Ghana i 2010). Og Egypt – som har vunnet Afrikamesterskapet syv ganger – har bare kvalifisert seg til VM to ganger (1934 og 1990), der de endte opp på trettende og tyvende plass.

Qatar om vinteren. Qatar har aldri kvalifisert seg til fotball-VM og selv om landet skulle ha suksess på hjemmebane i Asiamesterskapet er det lite trolig at de stiller opp i Brasil i 2014. Mest sannsynlig kommer Qatar til å entre VM-gresset først på hjemmebane i 2022. Det er også en hjemmefordel i fotball-VM. Mange vil hevde at Qatars hjemmefordel er sommervarmen. For å motbevise det må de gjøre det bra på eget gress i år, i januar. Og skulle Qatar mot de fleste odds gjøre det bra i år får vi nok et argument for å flytte fotball-VM 2022 til vinteren…

Klimaendringer i idretten

Været berører oss. Det er mye snakk om været i disse dager. Som vanlig er været mot normalt. Det er to måter å tilnærme seg ekstremvær på. Det ene er klimatiltak, og det andre er å tilpasse seg værforholdene. I nasjonal og internasjonal idrett er det stadig mer snakk om det siste. Det så vi senest da Qatar fikk fotball-VM i 2022. Nå har man begynt å snakke om å flytte fotball-VM til vinteren for å unngå den største heten. Krav om flytting av idrettsarrangementer på grunn av været vil øke i årene som kommer.

Vinterbrudd. Etter at England tapte kampen om fotball-VM i 2018 og Qatar fikk retten til å arrangere VM i 2022, har vinterpause i fotballen blitt heftig diskutert. Debatten foregår på to nivåer. For det første har engelskmennene erkjent at deres eneste sjanse i VM-sammenheng er å vinne fotballturneringen og ikke retten til å holde mesterskapet. Medisinske undersøkelser viser at det er flest skader på spillere som spiller i januar og februar. Det betyr at spillere i Spania, Tyskland og Italia pådrar seg mindre skader enn tilfellet er i England fordi de har vinterpause og ikke England. Man må ha friske spillere (og uthvilte spillere) for å vinne VM og andre mesterskap. Det har man etter hvert erkjent i England.

Qatar for varmt. For det andre har fotball-VM i Qatar ført til en diskusjon om flytting av VM til vinteren fordi det er så varmt i Qatar på sommeren. Dette er ikke like populært på den britiske balløya, blant annet fordi et mesterskap ikke bare varer i én måned for dem som kommer lengst i turneringen, men det krever også forberedelser og rekonvalesens i etterkant. Et VM varer i realiteten i to måneder. Et opphold på to måneder i Premier League er lenge og det kan være drepen for fotballinteressen i England (og andre steder).

Ramadan 2022. I VM-år justerer de fleste ligaer kalenderen etter tidsplanen til VM. I Norge har man for eksempel tilpasset seg ved å starte sesongen tidligere eller avsluttet senere for å få plass til en lengre pause midt i sesongen. Forskyvning av sesongen kan kanskje være løsningen for Qatar-VM også. Enten arrangerer man VM før sesongen i de største ligaene eller rett etter at de er avsluttet. Men dette er ikke uproblematisk. Religion kan være en utfordring. I følge den muslimske kalenderen starter Ramadan 2. april i 2022. Det betyr at VM er uaktuelt i april. Da er det ikke mange andre måneder å ta av hvis man skal ta hensyn til de største ligaene i verden. London-OL har møtt på store problemer fordi OL foregår under deler av Ramadan i 2012.

Tilskuerløst VM. Kanskje ender man opp med VM når det pleier å være – midt på sommeren – og på airconditionerte stadioner, og med de fleste fotballtilhengerne hjemme i tv-stua si fordi de ikke orker å dra til et land med nesten 50 varmegrader. Tv-kanalen Al-Jazeera – som har hovedkontor i Qatar – og som har tv-rettigheter til blant annet Premier League – kommer sikkert til å gni seg i hendene hvis så skulle skje. De får nok tv-rettighetene til fotball-VM også. For miljøet vil dette være den beste løsningen fordi færre vil fly til Qatar. Det vil også løse uendelig med sikkerhetsproblemer og gjøre det overflødig å spøke om homoflies aktiviteter før og etter kamper, slik Sepp Blatter tillot seg for en liten stund siden.

Tipping på været. Det er én aktør som ennå ikke har vært på banen når det gjelder kampendringer: Bookmakerne. De kommer helt sikkert på banen ved en senere anledning. I disse vintermånedene har mange bookmakere tapt penger fordi kamper er avlyst. Betfair – verdens største bookmakerfirma – skal ha hatt et dramatisk fall i aksjekursen de siste månedene delvis på grunn av værsituasjonen i England. Inntektene til flere selskaper har sikkert også falt den siste tiden. Noe av dette har de selvsagt tjent inn igjen på tipping om været, men det kompenserer neppe for tapet av avlyste kamper. Når man samtidig vet at mange bookmakerfirmaer er hovedsponsor til mange av lagene i Premier League (og i andre store ligaer) vil lange opphold midt i sesongen både ta fra disse selskapene inntekter fordi det blir færre kamper å tippe på, og det vil ta fra dem verdifull tv-eksponering.

Lite miljøengasjement. Det er lite sannsynlig at bekymringen for været hos engelskmenn, fotballspillere, FIFA og bookmakere vil skape et miljøengasjement rundt fotball-VM. Det eneste store eksemplet på at et internasjonalt idrettsarrangement har skapt økt miljøbevissthet er Beijing-OL. Da man innførte datokjøring og stengte de fleste fabrikkene i Beijing for å unngå luftforurensing under OL skapte det en større miljøbevissthet i Kina og Beijing.

Kald sommer? Forurensing skaper ikke bare globaloppvarming, men også ekstremvær og merkelige værutslag. Kanskje redningen for FIFA er at Qatar får en ekstra kald sommer i 2022?

Sportileaks

Wikidretten? Mange er overrasket og sjokkert over Wikileaks-dokumentene som blir porsjonert ut av Julian Assange og hans kampfeller i disse dager. Flere sjokk kommer sikkert, for dem som lar seg sjokkere. Så langt har vi ikke hatt anledning til å bli sjokkert av store avsløringer fra idrettsverdenen – verken om idrett i politikk eller politikk i idrett. Dette forteller oss mye om begrensningene til Wikileaks og om hvem som bestemmer i den internasjonale idrettsverdenen.

Tre saker. Blant flere hundre tusener Wikileaks-dokumenter har det til nå kun kommet frem noen få saker som dreier seg om idrett og politikk. Det er egentlig bare snakk om tre saker: en sak dreier seg om fotballpolitikk i Burma og to saker dreier seg om amerikanske vurderinger av terrorisme i forbindelse med Beijing-OL 2008 og Rio-OL 2016.

Aung San Suu Kyi for Wolves! Burma-avsløringen er mer galgen-morsom enn oppsiktsvekkende. Wikileaks-dokumenter antyder at burmesiske myndigheter først ønsket å legge inn et bud på Manchester United og deretter å tvinge forretningsfolk i Burma til å opprette en profesjonell fotballiga. Saken viser at man i totalitære regimer lett kan bli stormannsgal. Uansett tviler jeg på at Aung San Suu Kyi ville heiet på Alex Fergusons disipler. Hun holder nemlig med Wolverhampton Wanderers!

Beijing-OL igjen. ”Avsløringene” av terrortrusselen mot Beijing-OL er heller ikke særlig spennende eller overraskende. Trusselvurderingen er skrevet av en amerikansk diplomat ved USAs Beijing-ambassade og kilden er en kinesisk etterretningsoffiser. I dokumentet står det at terrorister fra Øst-Turkestan – stedet der uigurene bor i Kina og som vi vanligvis kaller Xinjiang – planla å bombe George W. Bush, Gordon Brown, David Miliband, Condoleezza Rice, mange andre VIPer, Hong Kong, Shanghai, åpningsseremonien og avslutningsseremonien. Det er grunn til å tro at kinesiske myndigheter ville kommet med slike påstander uansett om det var sant eller ikke fordi de hele tiden ønsker å legitimere undertrykking av uigurer blant annet ved å referere til terrorfaren de utgjør. På den annen side er det lett å få gehør for en slik virkelighetsbeskrivelse fordi OL er et yndet mål for terrorister og alle frykter det verste.

Wikileaks gir terroristene en fordel? Amerikanske vurderinger av sikkerheten og terrortrusselen mot OL i Rio – som ennå ikke har funnet sted – er mer interessant. Wikileaks avslører fordomsfulle amerikanske vurderinger av brasilianere og brasiliansk mentalitet. I korte trekk vurderer amerikanske diplomater i Brasilia at Brasil ikke er forberedt på det store innrykket som skjer i 2016. Dokumentene nevner mange hull i sikkerheten. Amerikanernes vurderinger kan tolkes på flere måter. For det første kan mye skje og disse vurderingene sier litt om dagens situasjon, men lite om hva som vil skje i 2016. Vi har allerede sett at brasiliansk politi har startet opprenskninger i Rios favelaer. Der i gården har OL-forberedelsen med andre ord startet. For det andre kan slike avsløringer avdekke at OL har blitt gitt på sviktende grunnlag. Sikkerhet er en viktig del av søknaden. For det tredje – og kanskje noe av det som er problematisk med Wikileaks – er at opplysninger om sikkerhetsbrudd både kan gi terrorister en fordel når de planlegger terrorangrep mot Rio og det kan skape unødig frykt lenge før lekene starter. Terroristene kan med andre ord innkassere to seire seks år før OL starter når slikt kommer ut.

Brasil verre enn Norge? Når det gjelder amerikanske vurderinger av terrortrusselen mot Rio-OL er det viktig å ha i bakhodet at Brasil og Lula har ført en upopulær utenrikspolitikk sett med USAs øyne. Brasil har ingen offisiell terrorliste, de oppfatter ikke FARC-geriljaen i Colombia som en terrororganisasjon og betrakter både Hamas og Hizbolla som legitime politiske partier. Når vi i tillegg vet at Lula kommer fra venstresiden i brasiliansk politikk skjønner vi at USA – og særlig George W. Bushs undersåtter – er skeptiske til det som skjer i Brasil. På dette området er amerikanske vurderinger av Brasil svært like vurderingene de gjorde av Norge i det samme tidsrommet.

Wikileaks' begrensninger. Hva sier disse avsløringene om Wikileaks og idrettens plass i det internasjonale samfunnet? Den sier først og fremst at amerikanske diplomater – og andre diplomater – ikke rapporterer hjem om det som foregår på idrettsbanen. For det andre – og dette er kanskje den fundamentale kritikken mot Wikileaks – får vi lite informasjon om de landene som har minst åpenhet og ytringsfrihet, men mye fra land som på ytringsfrihetsskalaen skårer svært høyt. I demokratiske land er idretten ikke en del av statsapparatet og regnes derfor heller ikke som en del av statsanliggende som det bør rapporteres hjem om. I land med mindre åpenhet betyr ofte idretten langt mer som nasjonsbygger og undertrykker enn tilfellet er i demokratiske stater. Etter at Saddam Hussein falt i Irak har vi fått skrekkhistorier om idrettspolitikken som ble ført der. Greier Wikileaks å få tak i informasjon fra de mest lukkede landene vil vi også få flere historier som inkluderer idrett. Til sist viser Wikileaks-avsløringene at idrettsverdenen og idrettsdiplomatiet fungerer på en helt annen måte enn det tradisjonelle diplomatiet. Mindre blir skrevet ned og flere uskrevne lover gjelder. Det rammer også Wikileaks.

England og FIFA - en uhellig allianse

Engelsk selvransakelse. Etter VM-nederlaget for Russland er engelsk presse i ferd med å gå seg selv – eller rettere sagt – FIFA i sømmene. FIFA er korrupt, er konklusjonen fra alle engelskmenn (og mange briter) etter at Russland snøt England for VM-moroa i 2018 og Qatar banket USA ned i støvlene for VM i 2022. Som vanlig i VM-sammenheng tok engelskmennene seieren på forskudd, og som vanlig skylder de på andre når det går galt. Spørsmålet er hva engelskmennene skal klage på.

FIFA & Coe. For mange har lagt vekt på den siste dokumentaren FIFAs Dirty Secret, laget av Andrew Jennings og BBC Panorama og som handler om korrupte FIFA-topper. I beste fall var denne dokumentaren dråpen som fikk begeret til å flyte over. Men dette dreier seg om langvarig hat mellom England og FIFA. De verste beskyldningene mot FIFA kom i 2007 like før England lanserte sitt kandidatur for VM i 2018. I dokumentaren FIFA & Coe beskyldes FIFAs visepresident Jack Warner for å stikke av med penger som skulle gå til spillerne til Trinidad og Tobago. Påstanden kom fra formannen i det skotske fotballforbundet og ble bekreftet av landslagskeeperen til Trinidad og Tobago, Shaka Hislop. Det ble også satt et kritisk lys på FIFAs kansellering av sponsoravtalen med MasterCard og den nye avtalen med VISA. For denne manøveren måtte FIFA betale en stor erstatning til MasterCard.

Coes verden. Men kanskje det viktigste søkelyset var på Sebastian Cole – mannen som sikret London OL i 2012. Fra 2006 til 2008 var Sebastian Coe leder for FIFAs etiske komité. I denne perioden brakte han ikke en eneste (viktig) sak til torgs. Beskyldningen i dokumentaren som kom like før han gikk av som leder i denne komiteen, var at han hadde tilpasset seg FIFAs korrupte vaner for å få VM til England. Hvis dette er tilfelle har han i så fall spilt på feil hester. Mange kan være korrupte, men ikke alle har like mye innflytelse. I motsatt fall har han gjort et forsøk på å bringe fram problemfylte saker, men blitt kraftig motarbeidet. Begge muligheter var i Englands disfavør.

Gratulerer, Putin! Det er liten tvil om at Jack Warner er god på urent trav. De siste dagenes avsløringer viser at han allerede før avstemmingen i Zürich inviterte Vladimir Putin til Trinidad og Tobago for å feire seieren – selv om han rett før avstemmingen lovte prins William og statsminister David Cameron at de kunne stole på ham. Warner var ikke en av de to som stemte på England. Dette har opprørt engelskmennene og for dem vært beviset på FIFAs korrupthet. Men så enkelt er det ikke.

Boris snur. Etter Englands triste sorti i Zürich har Londons borgermester Boris Johnson trukket tilbake invitasjonen til FIFA om å bo gratis på det fasjonable Dorchester hotell. Johnson hadde invitert pampene i FIFA til dette hotellet under OL som et ledd i kampanjen for å få VM. Når engelskmennene trekker tilbudet tilbake i skuffelsen over at de ikke fikk mesterskapet viser også engelskmennene at de er villig til å ty til bestikkelser for å få FIFA-toppene på glid. På den måten blir kritikken mot FIFA hul.

Labour slår Tory! Som en liten kuriositet og litt konspiratorisk er det interessant å legge merke til at da Sebastian Coe bidro til å få OL til London var det med støtte fra og i samarbeid med Labour-statsministeren Tony Blair og Labour-politiker og London-borgermester Ken Livingstone. Da avgjørelsen om fotball-VM ble tatt var Tory-politikeren og overhusrepresentanten Sebastian Coe i spann med Tory-statsministeren David Cameron og Tory-politiker og London-ordfører Boris Johnson. Spørsmålet er om Labour var bedre på internasjonalt renkespill enn det de nye Tory-politikerne er.

FIFA - en av mange. Mange har lurt på hvorfor FIFA er korrupt. Dette er et vanskelig spørsmål å besvare. Løfter vi hodet og ser litt utover internasjonale idrettsorganisasjoner ser vi at mange internasjonale organisasjoner er korrupte eller har blitt beskyldt for korrupsjon. En enkel forklaring er at i de fleste internasjonale organisasjoner er det mange land som ikke er demokratiske, og siden ett land har en stemme er muligheten stor for at udemokratiske land bruker udemokratiske midler for å få gjennomslag for sine ting eller lar seg bruke av andre som betaler godt.

Spinningtime. Tony Blairs spindoktor Alastair Campbell (og Burnley-supporteren) gjør på sin blogg noen betraktninger om hva slags organisasjon FIFA er. Han bruker Press Freedom Index som en metafor på hvor vi kan plassere pampene i Zürich og dermed hva som må til for å få VM. På denne indeksen er Qatar på 121. plass, Russland på 140 og England på 19. plass. Campbell plasserer FIFA nærmere Russland og Qatar enn England. Poenget hans er at skal England noen gang vinne budkampen om VM må England bli mer lik FIFA - det vil si spille spillet på FIFAs premisser - slik Qatar og Russland har gjort. Alternativet er å samle alle gode krefter for å få endret FIFAs spilleregler. Spania, Portugal, Nederland, Australia, Belgia og Japan - alle i samme tapergruppe som England-har mulighet til å utnytte momentum og samarbeide om dette. Gjør de ikke det vitner det kanskje om at de fortsatt går god for dagens ordning.

Paraplydrink i Port of Spain. Torsdag 9. desember var FNs internasjonale anti-korrupsjonsdag. Det ble satt lite fokus på mulig korrupsjon og skittent spill i FIFA den dagen. Jeg ser nå fram til å se bilder av Vladimir Putin med paraplydrinker i Port of Spain.

Mediebyråer vinner fotball-VM!

Byråkamp. Kampen om å få fotball-VM i 2018 står ikke mellom Russland og England, men mellom BDO (Russland) og Weber Shandwick (England). Det er disse konsulentfirmaene som har lagt opp media- og lobbystrategien til de repsektive kandidatene og det er deres råd og strategi som vil være avgjørende når FIFAs eksekutivkomité tar avgjørelsen.

Kjendistreff. I disse dager er det mange celebriteter i Zürich for å mykne FIFAs eksekutivkomité før de skal avgjøre hvem som får fotball-VM i 2018 og 2022. Jeg har tidligere hevdet at nærværet av kjendiser og politikere er overdrevet. Nå stiller alle med toppa lag og da blir litt av vitsen borte. Det var noe annet da Gro Harlem Brundtland sikret Norge Lillehammer-OL. Svenskekongen lider ennå etter dette. Det som er tungen på vektskålen er hvor godt hver kandidat har jobbet på grå hverdager.

Grå eminenser. På disse grå hverdagene er det de grå eminensene (kommunikasjonsbyråene) som gjør den viktige jobben med å få ut det riktige budskapet og å trykke på de viktige mansjettknappene. Det er mange byråer som har spesialisert seg på rådgivning for land som ønsker VM og OL. Noen av de mest kjente er Abold (fotball-VM Sør Afrika 2010 og Tyskland 2006), TSE Consulting (fotball-EM Ukraina og Polen 2012, Samveldelekene i Dehli 2010, og OL i Brasil i 2016) og Jon Tibbs Association (Sotsji-OL 2014, Beijing-OL i 2008 og Athen-OL i 2004). De har også bidratt til tap for kandidater, men deres kompetanse er overveldende.

Vinter-OL i Monaco. Akkurat nå er jeg på konferanse i Monte Carlo der vi diskuterer om og hvordan sport kan bidra til en bedre verden (jeg kommer tilbake til dette senere). Her er også de tre søkerbyene til vinter-OL i 2018: München, Annecy og PyeongChang. Hadde Tromsø fortsatt vært OL-kandidat hadde det vært disse byene Tromsø skulle ha konkurrert mot. Representantene for disse byene er ikke her for å høre hallelujarop om idrett, men de er her for å påvirke media og IOC-representanter for å få OL. Og med seg på laget har de store medieselskaper. Annecy samarbeider med Havas Sports and Entertainment, München har med seg Abold (og har et samarbeid med Jon Tibbs), og PyeongChang har ansatt medierådgiverne til blant annet Korean Air og bruker byrået Vero Communication.

Amatør. Alle representantene for de forskjellige søkerbyene – både VM og OL –driver målrettet arbeid. De har laget filer på alle representanter de ønsker å påvirke og de prater løst og fast med disse personene, ofte uten å nevne sitt kandidatur. I en samtale med en representant for Annecy og en nordkoreansk delegat på denne konferansen fikk jeg føling med hvor sensitivt dette spillet er: Da jeg spurte direkte nordkoreaneren om han var for eller i mot at Sør-Korea skulle få OL i 2018 var svaret at han i dette spørsmålet ikke kunne skille sport fra politikk og han meddelte derfor at han støttet det franske kandidaturet! Da nordkoreaneren forlot bordet fikk jeg en leksjon av den franske representanten om hvor lite klokt det er å gå rett på sak slik jeg gjorde. For hennes del håper jeg at Annecy går av med seieren 6. juli neste år.

Syndebukker. Rådgiving for søkerkomiteer er blitt stor business og når FIFA har bestemt seg for vertskap i 2018 og 2022 sitter de store rådgivningskontorene igjen som seierherrer. De som vinner vil bli mer attraktive og de som taper vil vite hvordan man taper. Det som er sikkert er at det enten er David Beckham (England), Bill Clinton (USA), Zinedine Zidane (Qatar) eller Ronaldo (Spania-Portugal) som får skylde hvis de taper. Fordi de fleste tror at alt avgjøres på et par dager i Zürich. Det er ikke sant!

Koreansk toalettdiplomati

Toalettbesøk. På toalettet under åpningsseremonien i fotball-VM i Sør-Afrika i sommer tok den nordkoreanske ambassadøren til Pretoria et kraftig tak i armen til sin sørkoreanske kollega og truet Sør-Korea med ikke-spesifiserte tiltak hvis ikke Seoul stoppet å anklage Nord-Korea for å ha senket det sørkoreansk marinefartøyet Cheonan. Cheonan ble senket mars i år og 46 sørkoreanere døde. Denne hendelsen er et viktig bakteppe til det som når skjer mellom Nord- og Sør-Korea. Kanskje det var bombing av øya Yeonpyeong den nordkoreanske ambassadøren siktet til? Tildragelsen i Pretoria er en god illustrasjon på hvor få kanaler og anledninger de to koreane – som teknisk sett fortsatt er i krig – har til diplomatiske samtaler. Spørsmålet er om idrett kan brukes som diplomatisk kanal for å bedre forholdet mellom de to fiendene. Utover toalettbesøk på idrettsarenaer vel og merke.

Smarte idrettsutøvere. Vanligvis kritiseres idrettsutøvere for å bry seg lite om politikk. De er mest opptatt av seg selv og sitt. Men i noen tilfeller – særlig i tilfellet Korea – kan idrettsutøveres manglende politiske engasjement være en styrke. Vi så noen lyspunkter under årets Asia-mesterskap i Kina. På grunn av den nordkoreanske nedskytingen av det sørkoreanske skipet i mars har nord- og sørkoreanske utøvere offisielt ikke hatt lov til å snakke med hverandre under årets Asia-leker. Og det har forekommet protestaksjoner i basketball og fotball – men det har foregått på tribunen. Vanlig protestaksjon har vært å snu seg når nasjonalsangen til motparten blir spilt. Men man har også sett spontan forbrødring mellom utøvere fra de to landene: den sørkoreanske gullmedaljevinneren i pistolskyting, Hong Seong Hwan hjalp den nordkoreanske bronsevinneren Kim Jong Su opp på seierspallen til begges glede; det var en gemyttlig tone mellom de nord- og sørkoreanske spillerne basketballkampen mellom de to; og den kvinnelige sørkoreanske fekteren Yun ok-hee uttalte at fekterne fra de to landene er svært gode venner også utenfor banen. Selv om dette er spredte eksempler gir det i hvert fall noen glimt av håp.

Sportsdiplomati. Forholdet mellom de to landene har de siste tiårene vært bedre på idrettsbanen enn på det politiske plan. Fotball (ved siden av bordtennis, basketball, turn og taekwondo) har spilt en viktig rolle i forsoningsarbeidet mellom Nord- og Sør-Korea. I 1990 ble det spilt forsoningskamper i fotball i Seoul og Pyongyang. Året etter deltok de to statene med felles lag i junior-VM i Portugal. Da Sør-Korea tok fjerdeplassen i fotball-VM i 2002, sendte Kim Jong-Il overraskende et gratulasjonstelegram til Sør-Koreas president Kim Dae Jung. Og i 2002 ble det spilt forsoningskamper i fotball i Seoul. De to landene marsjerte inn sammen på åpningsseremoniene i Sydney-OL i 2000 og i Athen-OL i 2004. I 2002 betalte Sør-Korea for den nordkoreanske heiagjengen til Asialekene i Busa, og utøvere fra de to landene marsjerte sammen under åpningsseremonien i Asialekene i Doha i 2006. Det var ventet at de skulle delta under samme flagg under OL i Beijing, men til manges skuffelse skjedde ikke det. Den offisielle begrunnelsen var at de ikke ble enige om uttaksreglene – Nord-Korea ville ha uttak basert på befolkningstall, mens Sør-Korea ville ta ut etter prestasjoner. Dette tilbakeslaget viste at Kina har – til tross for sin styrke – begrensete muligheter til å påvirke koreansk forsoning. Det er ikke bra for Kina.

2008. Bruker vi idrettsbanen som målestokk startet en ny frysningstid mellom de to landene i 2008. Et tydelig signal på det fikk vi på fotballbanen. Nord- og Sør-Korea spilte 26. mars 2008 for første gang på 15 år en tellende fotballkamp mot hverandre. Da spilte de kvalifiseringskamp for å komme til fotball-VM i Sør-Afrika 2010. Det var ikke problemfritt I utgangspunktet var det Nord-Korea som hadde hjemmebane. Men da Nord-Korea nektet Sør-Korea å bruke eget flagg og synge den sørkoreanske nasjonalsangen før kampen og heller foreslo at de skulle heise et fellesflagg og spille en felles koreansk hymne, flyttet FIFA kampen fra Pyongyang til Shanghai i Kina.

Mer enn toalettdiplomati. Flere har spekulert i om Sør-Koreas søknad om å få vinter-OL i PyeongChang 2018 og fotball-VM i 2022 vil bli spolert av nordkoreanske bomber og sørkoreansk uforsonlighet. Forutsatt at det ikke bryter ut full krig mellom de to koreane igjen er konflikten mellom de to landene et dårlig argument for ikke å gi Sør-Korea slike idrettsbegivenheter. Når vi vet at idrettsbanen er en av de få arenaene der nord- og sørkoreanere møtes kan slike mesterskap og leker faktisk være med på å bygge bro. Det vi i hvert fall må unngå er at forholdet mellom de to landene kun får utfolde seg på toalettet.