Hitchens og Kim - sportshateren og sportsfantasten

Nekrologtid. Den siste uken har tre kjente personligheter dødd: Christopher Hitchens, Vaclav Havel og Kim Jong-il. Jeg avlegger her den første og tredje en visitt. Innfallsvinkelen er deres forhold til idrett.

Hitchens åpne linje. Det er store kontraster mellom kommentarene/nekrologene om Hitchens og Kim. Hitchens møtte mange, var både elsket og hatet og mange har et sterkt behov for å markere sin avsky mot ham/elsk til ham etter hans død. Når Dave Zirin, en av USAs mest anerkjente sportsskribenter, får spalteplass i The Nation for å skrive om at han møtte Hitchens på en bar i 2005 får vi både et innblikk i Hitchens åpenhet og bargang, men også om groupie-tendensene rundt ham i dag. Mange hadde også grunn til å mene noe om Hitchens fordi han mente så mye.

Pyongyangologi. Det er helt motsatt med Kim. I et par år jobbet jeg med problemstillinger knyttet til Nord-Korea (stort sett om idrett og forsoning mellom Nord- og Sør-Korea). Tendensen var at de som mente mest om Nord-Korea aldri hadde vært der, og de som hadde vært der sjelden sa det de mente, fordi de var redd for at deres adgang til Nord-Korea skulle hindres av sine frie ytringer. I sum betyr det at det meste som skrives om Nord-Korea og Kim-klanen i disse dager har begrenset sannhetsgehalt og kun er spekulasjoner. Under den kalde krigen var det en vitenskaplig retning som het kremlologi. Det vi ser i dag er pyongyangologi.

Sportshateren og sportsfantasten. Med dette bakteppet våger jeg meg på to mininekrologer om Hitchens og Kim, med en innfallsvinkel som de færreste har tatt så langt: deres forhold til idrett. Christopher Hitchens og Kim Jong-il hadde begge et pasjonert forhold til idrett: Hitchens var sportshater (i hvertfall sterkt i mot internasjonale konkurranser), mens Kim var en lidenskaplig sportsfantast med forkjærlighet for basketball.

Idrett er rævva. Christopher Hitchens tok utgangspunkt i George Orwells maxime om at idrett er krig minus skyting. Her er noen av hans (sterke) synspunkter:

• Han var sterkt i mot at Angola skulle arrangere Afrika-mesterskapet i fotball og at Sør-Afrika skulle arrangere fotball-VM i 2010. Det førte bare til drap, terror og korrupsjon og til sløsing med ressurser som ellers kunne bli brukt til nyttige formål.

• Han mente cricket ødela forholdet mellom India og Pakistan

• Han mente at rugby-VM-seieren til Sør-Afrika på hjemmebane i 1995 – i motsetning til mange andre – kun var en pause i det stadig økende hatet mellom de etniske gruppene i Sør-Afrika.

• Han syns det var meningsløst med egne sportsseksjoner i avisene. Samtidig mente han at det var bra sportsidiotene fikk boltre seg på steder i avisene som voksne folk kunne holde seg unna.

• Han var sterkt kritisk til sportsmetaforer i dagligtalen (selv om han selv tydde til det mange ganger) og til at diskusjoner om collegenes framtid som oftest endte i samtaler om collegelaget i fotball.

• Han mente at canadisk hemmelighold av akebaner og alpinanlegg i forkant av OL i Vancouver, for selv å få størst mulig fordel av det, viste hvor destruktivt OL var.

• Han syns det var meningsløst at man brukte helikopter for å frakte snø til OL-løypene i Vancouver samtidig som jordskjelvofre på Haiti manglet flystøtte og forsyninger.

• Han mente at den eneste måten å unngå omtale av vinter-OL på var at den globale oppvarmingen gikk så langt at det ikke fantes snø mer. ”Let it NOT snow”, som han sa.

Nytt poengsystem i basketball. Kim Jong-il og arvtageren Kim Jong-un hadde/har et helt annet syn på idrett. De fleste medier har kommentert Kim Jong-ils store bragd på golfbanen: 11 hole-in-one og 38 under par på en golfrunde. Hans bowlingserie på 300 poeng er også legendarisk. Kim Jong-il var en NBA-fanatiker og skal ha hatt en komplett videosamling av Michael Jordans kamper fra Chicago Bulls-tiden på 1990-tallet. Da utenriksminister Madeleine Albright besøkte Kim Jong-il i 2000 hadde hun med seg en basketball signert av Michael Jordan. (I dag er det en egen facebook-side som har som formål å hente denne hjem igjen!). Kim Jong-il hadde et sterkt ønske om å gjøre basketball til Nord-Koreas nasjonalsport. Han hadde også ideer om å lage et eget nordkoreansk poengsystem: tre poeng for slam dunk, fire poeng for en trepoenger som ikke berører kurven, åtte poeng for baller som går i kurven i de tre siste sekundene av en kamp, og ett minuspoeng for bom på frikast. Dette fikk han aldri realisert…

Jyplingen. Kim Jong-un har også vist interesse for basketball. Da han var student i Sveits viste han stadig fram bilde av seg selv sammen med Toni Kukoc fra Chicago Bulls og Kobe Bryant fra Los Angeles Lakers. Hvor bildet var tatt eller om det var manipulert er usikkert. Som et ledd i hans utdannelse som statssjef fikk Kim Jong-un ansvaret for det nordkoreanske fotballaget under fotball-VM i Sør-Afrika i 2010. Håpet var at laget skulle gjøre det bra og at det skulle øke hans status på hjemmebane. Det gikk motsatt vei. Laget røk ut av gruppespillet med kalassifre. Da laget kom hjem til Nord-Korea måtte de stå skolerett foran et tribunal på 400 personer og ta avstand fra treneren, som etterpå ble sendt i arbeidsleir. Kanskje basketball er redningen for den unge statslederen?

Kim, Obama og Hitchens. Selv om Christopher Hitchens støttet Obama mot McCain var han svært kritisk til Obamas politikk på mange områder. Han var også sterk motstander av tildelingen av Nobel-prisen til Obama. Samtidig var Hitchens en av få som besøkte Nord-Korea og sa hva han mente om det nordkoreanske regimet i etterkant: han kalte nordkoreanere for rasistiske dverger. Hva om den nye lederen for Nord-Korea kontakter Obama for å snakke om deres felles favorittlag i basketball: Chicago Bulls? Og om basketball ble brukt i et forsøk på forsoning mellom USA og Nord-Korea? Hva ville Hitchens ha sagt?

A Tribute to the Art of Ping Pong Diplomacy

Ny ballett. Jo Strømgren setter igjen opp en ballet om idrett, denne gangen bordtennis. A Dance Tribute to Ping Pong er en oppfølger til A Dance Tribute to the Art of Football som har gått sin seiersgang i nesten 15 år. Selv så jeg den i Bergen i premieresesongen 1997, på en dansefestival i Vilnius i 2000 og på Dansens Hus i år. Fantastisk alle gangene. Nå kommer den vanskelige andreballetten. Timingen på A Dance Tribute to Ping Pong er jeg usikker på, men det er en kjennsgjerning at det i år er 40 år siden Mao og Nixons bordtennisdiplomati. Da den ni mann store troppen ble invitert til Kina av Mao, under bordtennis-VM i Japan i begynnelsen av april 1971, startet en tøværsperiode mellom USA og Kina. Jo Strømgren har derfor ikke bare premiere på en ny ballett, han bidrar også indirekte til å markere et sportsdiplomatisk jubileum.

Bordtennis-diplomatiet. Bordtennis-diplomatiet blir av mange regnet som sportsdiplomatiets prima ballerina, selv om det alltid er en overdrivelse å si at idrett skaper fred eller krig. Allikevel skapte bordtennisdiplomatiet en god tone mellom de to supermaktene, denne gangen orkestrert av Kina. På amerikansk side var sikkerhetsrådgiver (og senere utenriksminister) Henry Kissinger svært sentral i USAs tilnærming til Kina. Hans motpart i Kina var statsminister Zhou Enlai. Forsoningen mellom Kina og USA endret internasjonal politikk (og førte til at FN og Den olympiske bevegelse skilte lag i sin Kina-politikk). Taiwan representerte Republikken Kina i FN fram til oktober 1971. Da ble Taiwan kastet ut og plassen overtatt av Folkerepublikken Kina. (Folkerepublikken Kina var med i OL for første gang i Helsingfors i 1952, men trakk seg i protest fra den olympiske bevegelse i 1958, blant annet fordi Taiwan – under navnet Formosa – fikk lov til å delta i OL i Melbourne i 1956. Folkerepublikken Kina ble først tatt opp i IOC igjen i 1979. Taiwan og Folkerepublikken har deltatt side om side i OL siden Moskva-OL i 1980. Etter bordtennis-diplomatiet og plassen i FN har ikke Kina vært interessert i å ekskludere Taiwan fra den olympiske bevegelse, og har holdt fast ved prinsippet om én stat - to nasjoner – slik USA og IOC også gjør det.)

Hva mente egentlig Kissinger? Kinas statsminister Zhou Enlai brukte store ord da han tok i mot den amerikanske troppen i Folkets store hall i Beijing i april 1971. Det amerikanske bordtennisbesøket åpnet et nytt kapittel i forholdet mellom Kina og USA, sa han med stolthet. Dette var første gang en amerikansk delegasjon var på offisielt besøk i Kina siden revolusjonen i 1949! På den måten hadde han rett. Selv om Kissinger beskrev besøket som en internasjonal sensasjon er jeg usikker på hva han egentlig mente om bordtenniskuppet til Kina. Grunnen til spørsmålstegnet er at han sjelden nevner bordtennis-diplomatiet i sin store produksjon av bøker om diplomati og internasjonal politikk. Derfor viser årets Kissinger-bok, On China, Kissinger fra en ny side. Der kommer han med ny informasjon og nye analyser av bordtennisdiplomatiet i 1971.

Fortrengt bordtennisdiplomati? I On China vier han drøyt fire sider til dette kapittelet i idrettshistorien/internasjonal politikk. Dette er første gang han ”utfyllende” beskriver bordtennisdiplomatiet siden boka The White House Years fra 1979. I senere bøker vier han (nesten) ikke bordtennis plass i det hele tatt. I Years of Renewal fra 1999 nevnes bordtennis kun en gang – at Mao hadde et bordtennisbord på kontoret sitt, der han tok i mot Kissinger første gang, et bord som var borte andre gang han kom på besøk (kontoret var for øvrig lite, rotete og fullt av bøker, i følge Kissinger). I boka Diplomacy fra 1994, en bok mange studenter av internasjonal politikk kjenner til, nevner han ikke bordtennis med ett eneste ord. Hvis dette er en lærebok i diplomatiets mange fasetter, får han trekk for å utelate idretten som mykt diplomatisk virkemiddel.

Mer om bordtennisdiplomati. Det mest spesielle bidraget til litteraturen om bordtennisdiplomatiet finner vi i History of US Table Tennis Vol. V: 1971-1972 som ble gitt ut i 2005(!). Årboka er forfattet av Tim Boggan som var med den amerikanske troppen til Kina i 1971. Dette er et sammensurium av en bok, men den har med mange personlige reiseskildringer og har et unikt bildemateriale som ikke mange har hatt tilgang til før. Den har også med kapitler om returkampene som ble spilt i USA i 1972 og kampene i 2002, til minne om kampene i 1972... Hoveddelene av denne (år)boka var ferdig allerede i 1972-73, men Boggan kranglet så mye med den amerikanske forleggeren at boka aldri ble realisert. Nå finnes den kun i årbokform – og i en svært forvirret versjon. En god redaktør og et forlag med interesse for idretter som er store utenfor Norge kan kanskje gjøre noe med denne boka?! En av de bedre innføringene i bordtennisdiplomatiet finner vi i Margaret Macmillans Seize the Hour. When Nixon Met Mao, fra 2006 (5 ½ side). Men boka har en stor svakhet: den forholder seg kun til amerikanske kilder og engelskspråklig litteratur. Kildetilfanget om bordtennisdiplomatiet utvides med Kissingers On China. På den ene siden inneholder boka flere gjentagelser fra The White House Years, men årets bok er mer analytisk og har med et par nye beskrivelser av Mao, som baseres på kinesiske kilder.

Tatt på senga. Det kinesiske utenriksdepartementet var lenge skeptisk til at det kinesiske laget i det hele tatt skulle delta i VM i Japan i 1971. De gikk etter hvert med på kinesisk deltagelse, men de kinesiske spillerne skulle holde seg unna amerikanerne når de var i Japan. Det kom derfor ikke bare overraskende på amerikanerne at de ble invitert til Kina, det var også mange i det kinesiske maktapparatet som ble tatt på senga. Bordtennis-stuntet var statsminister Zhou Enlais idé og han presenterte dette for Mao på tomannshånd. Etter to dager tok Mao den historiske beslutningen. Sterkt påvirket av sovepiller, liggende over et bord (bordtennisbord?) ba han en av sine sykepleiere om å ringe til utenriksdepartementet – han ønsket å invitere amerikanerne til bordtenniskamper i Kina! Sykepleieren tvilte på hans beslutningsevne og spurte ham om de kunne ta ham alvorlig, pillefull som han var. Hvert ord teller og gjør det før det er for seint, skal Mao ha sagt. I On China hevder Kissinger (som han også antyder i boka fra 1979) at bordtennisdiplomatiet var et svar på det amerikanske ønsket om forsoning. Det var et åpent svar på skjult diplomati. Men det var også en advarsel – hvis ikke USA fulgte opp Kinas linje ville Kina bruke ”folk-til-folk-diplomati” mot USA – hvis USA motsatte seg fredelig samkvem mellom ”vanlige” folk i de to landene ville USA komme i et dårlig lys. Det kunne blant annet skape større misnøye i den amerikanske fredsbevegelsen, som ønsket slutt på Vietnam-krigen.

Kina prøver seg fram. I Norge er bordtennis en liten idrett. I Kina er presidenten i det kinesiske bordtennisforbundet en av landets mektigste personer. Allikevel spiller norsk bordtennis en liten, og i mine øyne, en spesiell rolle i bordtennisdiplomatiet mellom USA og Kina. Som sagt var det kinesiske utenriksdepartementet svært skeptisk til at kinesiske utøvere skulle dra til bordtennis-VM i Japan i 1971. Japan var som USA også fiende av kulturrevolusjonen. Som et ledd i oppladningen til en eventuell VM-deltagelse sendte kinesiske myndigheter det kinesiske laget til mindre turneringer i utlandet, både for å teste nivået på sine egne spillere, men også for å se om de kinesiske spillerne oppførte seg slik de skulle. Sverige var et av de mest vennligsinnede landene og det var kanskje derfor Kina sendte en tropp til en bordtennisturnering i Halmstad i november 1970.

Nordmann sørger for VM-deltagelse? Torsdag 26. november 1970 spilte den første kineseren en internasjonal bordtenniskamp utenfor Kina på 4 ½ år. Kampen gikk mot den 20-årige nordmannen Svenn-Erik Nordby. Zhou Lansun brukte 8 minutter på å beseire den unge Nordby, med sett-sifrene 21-4, 21-4. Svenn-Erik Nordby går derfor inn i historiebøkene som den første utlending som spilte mot en kinesisk bordtennisspiller etter kulturrevolusjonen! Svenn-Erik Nordby er i dag generalsekretær i Norges Bordtennisforbund. Halmstad-turneringen gjorde kineserne sikre på at de hadde noe å bidra med i VM i Japan. Resten er som sagt historie…

Ny vår for bordtennisdiplomati? Strømgrens ballett om bordtennis trenger ikke bare åpne øynene for bordtennis hos ballettentusiaster eller ballett for bordtennisfolk. Kan den bidra til et bedre klima mellom Norge og Kina på kulturfronten? Og til slutt: hvem er best av Svenn-Erik Nordby og Zhou Lansun i dag?

London-OL og miljøkamp

Indisk boikott? Indias olympiske komité har truet med å boikotte London-OL neste år. Grunnen er at Dow Chemical sponser lekene. Dow Chemical eier Union Carbide, selskapet som var ansvarlig for gasseksplosjonen i Bhopal i India i 1984, som drepte 3000 mennesker i 1984 og som siden har ført til 15000 dødsfall på grunn av miljøforurensinger. Beslutningen er ventet å komme i begynnelsen av desember i forbindelse med 27-årsmarkeringen av ulykken.

Lilleputt. India har aldri boikottet OL før og en eventuell boikott vil neppe føre til store endringer på medaljestatistikken. India tok sitt første individuelle OL-gull i Beijing 2008 i rifle 10m. De åtte andre gullene har kommet i landhockey. Men skulle boikott bli en realitet vil det være en kraftig politisk markering fra indisk side både mot det olympiske vertskapet og mot sponsorer av OL.

For og i mot. Argumentet til de indiske protestantene er at Dow heller enn å bruke penger på OL burde gjøre mer for ofrene i Bhopal som fortsatt sliter med ettervirkningene av gasseksplosjonen. Selv om Union Carbide har betalt ca 300 millioner pund i erstatning til ulykkens ofre kjemper den indiske staten om ytterligere 1,1 milliarder pund i kompensasjon. Dow og organisasjonskomiteen til London-OL sier at boikottrusselen er urimelig fordi Dow kjøpte Union Carbide 16 år etter ulykken og ti år etter ar kompensasjonsavtalen med ofrene ble inngått.

Hevn? Jeg tviler på at den indiske OL-komiteen velger å holde tilbake de 50 utøverne som de har planlagt å sende til den tidligere koloniherren. Jeg mistenker også at trusselen er et takk for sist til britene som sterkt kritiserte Samveldelekene som India arrangerte i 2010. De indiske truslene markerer allikevel den virkelige starten på de politiske protestene mot London-OL. Og kanskje blir miljøspørsmål det dominerende temaet for protestanter i London?

Oljesøl i Mexico-gulfen. En forsmak på at miljø kan bli et hett tema så vi i forbindelse med BPs oljekatastrofe i Mexico-gulfen i juli 2010. BP er også sponsor av London-OL. I februar 2010 inngikk BP en avtale med London-OL. Avtalen BP har med London-OL har en estimert verdi på 50 millioner pund og dreier seg om forsyninger av drivstoff og ansvaret for den kulturelle delen av OL som omfatter utdanning, kultur og kunstutstillinger. I 2010 var mange amerikanske utøvere kritiske til BPs OL-engasjement. Nå er det inderne som protesterer.

Athen som modell. Når det gjelder OL som arena for protester kan Athen-OL tjene som eksempel på hva vi har i vente. Athen-OL ble brukt som arena for mange menneskerettighetsgrupper til å protestere mot det som skulle skje i Beijing fire år seinere. Bokstavlig talt sto det representanter for Falun Gong og for et fritt Tibet på hvert gatehjørne i Athens gater. Athen ble brukt som arena for protester rettet mot saker i andre land. Beijing-OL var så sterkt kontrollert at protester var tilnærmet umulig. OL neste år åpner igjen muligheten for organisasjoner som ønsker å bruke OL som en arena for protester.

Miljø i sentrum. De to mest alvorlige sakene til nå – BP og Union Carbide – antyder at protestene kan ta en annen form enn det vi så i Athen. Begge protestene retter seg mot organisasjonskomiteen til OL og mot sponsorer. Mye tyder også på at vinter-OL i Sotsji i 2014 kan bli tema for protester under OL i London. I tilfellet Kina var det nasjonale myndigheter som fikk mest kritikk. Kanskje ikke det var så effektivt som mann hadde håpet?

Limbo. Londons OL-komité har bedt sine sponsorer om å gjøre en ekstra innsats for å oppnå miljømålsettingen under OL – som er det grønneste OL gjennom tidene. Nå spørs det om det er sponsorenes innsats på eller utenfor OL-arenaene som avgjør om dette blir et OL i miljøets tegn?

Gadafi som esel i fotballdrakt

Esel i fotballdrakt. Var det et esel med Saadi Gadafis fotballdrakt på som startet den libyske revolusjonen? Ikke i Benghazi 17. februar i år, men i Benghazi i juli 2000?

2000 eller 2011? Fengslingen av Saif al-Islam Gadafi markerer den endelige slutten for Gadafis regime. Muammar Gadafi er død og hans ni barn er frarøvet all formell makt. Den libyske revolusjonen startet i Benghazi. Ikke bare har Benghazi vært opposisjonens hovedstad, det var også hjembyen til fotballaget Al-Ahly Benghazi – hovedmotstanderen til Al-Ahly Tripoli – Gadafi-familiens favorittlag. Rivaliseringen har en blodig historie og det toppet seg sommeren og høsten 2000. Var dette starten på revolusjonen?

Fotball tveegget sverd. For Gadafi-familien var fotball og fotballbanen et tveegget sverd: Fotballkamper ble brukt som arena (bokstavlig talt) for Gadafi-familiens offentlige opptredener – der kunne de ses og hylles. Samtidig ble stadionene brukt som henrettelsesplass for opposisjonelle. For at spillere ikke skulle bli mer populære i Libya enn Gadafiene selv – og særlig ikke mer populær enn Saadi Gadafi – var det strengt forbudt for kamp-annonsørene og tv-reporterne å bruke navnene på spillerne. Bare drakt draktnummer.

Kongen av libysk fotball. Saadi Gadafi – en av Muammar Gadafis ni barn – var selvutnevnt konge av libysk fotball. På slutten av 1990-tallet var han president i det libyske fotballforbundet. Han var også kaptein på det libyske landslaget, og eier, manager og kaptein på Al-Ahly Tripoli. Senere kjøpte han seg inn i italienske fotballklubber og var en del av troppen i Perugia, Udinese og Sampdoria. Han fikk totalt 25. minuterr spilletid (!). Men selv om han var et tragikomisk bidrag til italiensk fotball var det få som lo av ham på libyske fotballbaner.

"Folkets klubb". Saadi Gadafi ville gjøre Al-Ahly Tripoli til Libyas og Afrikas beste klubblag. Al-Ahly Benghazi ble hoggestabben i denne planen. Han kjøpte de beste spillerne, fikk dommerne til å dømme bort laget fra Benghazi, men verst av alt var at han bestemte at Tripoli-laget var det eneste som fikk kalle seg Al-Ahly – ”folkets klubb”. Dette gjorde benghazerne rasende og det toppet seg sommeren 2000. I 2000-sesongen var Benghazi-klubben på vei ned i 2. divisjon takket vare Saadis politikk og under en kamp mellom de to fiendene i Benghazi i juli 2000 – en kamp der Tripoli-laget fikk mistenkelig mange straffespark i sin favør – kokte det over for Benghazi-fansen. 30.000 tilskuere buet på Saadi Gadafi – som selv satt på tribunen – hundrevis stormet banen sammen med et esel med Saadi-drakt, Gadafi-plakater ble brent og det lokale kontoret til det libyske fotballforbundet ble brent ned.

Voldelig etterspill. Saadi ble rasende og hendelsene fikk selvfølgelig et voldelig etterspill. Mange ble arrestert under kampen, flere av disse ble torturert, 32 fikk lange fengselsstraffer, tre fikk dødsstraff, klubben ble utestengt fra den libyske ligaen og klubbhuset ble jevnet med jorden. Ødeleggelsene av klubbhuset ble symbolsk gjort 1. september 2000, på 31. årsdagen for Muammar Gadafis maktovertagelse.

Årsaksforklaring? Om omstendighetene rundt denne kampen startet revolusjonen som fikk Gadafi-styret til å velte 11 år etter eller om dette bare er en episode som viser at situasjonen var svært vært betent på denne tiden er vanskelig å si. Men at den tente noen gnister som lå og ulmet er nesten sikkert. Det som skjedde sommeren 2000 var en hendelse utenom det vanlige. Det viser reaksjonen til Saadi da opptøyene startet 17. februar i år. Da satt Saadi i et tv-studio i revolusjonsbyen. Da han skjønte at dette kunne gå hans far skal han ha sagt at Benghazi-laget skulle få tilbake sitt opprinnelige navn, at han ville støtte Benghazi-laget og at han skulle gjøre alt i sin makt for å gjøre det til Afrikas beste klubblag. Ingen trodde på ham. Overløpere i fotball er sjelden populære, ei heller i Libya…

Fotball som forsoning? Saadi greide aldri å bruke fotballen for å samle Libya – tvert i mot. Fotballen kan ha bidratt til hans fall. Framover kan fotballen imidlertid spille en ny og positiv rolle. Ikke bare kan rivaliseringen mellom fotballagene i Tripoli og Benghazi normaliseres, men de kan også samles om landslaget sitt på en ny måte. Forsoningen kan allerede starte 21. januar neste år når Afrikamesterskapet i fotball sparkes i gang. Da skal Libya spille åpningskampen mot Ekvatorial Guinea. Dette blir tredje gang Libya deltar i dette mesterskapet – på tross av urolighetene i hjemlandet.

Åpningskamp 2017. Revolusjonen i Libya førte til at Libya mistet muligheten til å arrangere Afrikamesterskapet i 2013. Sør-Afrika tar over som arrangør, mens Libya tar over mesterskapet fra Sør-Afrika i 2017. Hvor i Libya åpningskampen i 2017 blir spilt vil være en god indikasjon på hvem som har makten i landet og hvor langt man har kommet i forsoningsprosessen.

Oslo-terror og sikkerhet under London-OL

Viktige spørsmål. Etter 22. juli er det to problemstillinger som har fått spesiell oppmerksomhet – trusselbildet vi står overfor og hvordan få til best mulig samarbeid mellom politi og forsvar i kampen mot terrorisme. Dette er ikke nye problemstillinger, men de har fått ny aktualitet. Terroren i Norge – ved siden av opptøyene i London denne sommeren – har også ført til økt terrorfrykt i London-OL.

Gamle problemstillinger om igjen. Da jeg jobbet på NUPI som terrorismeforsker (med terrortrusler mot internasjonale idrettsarrangementer som spesialfelt (sic!)) diskuterte vi trusselbilder og sammensettingen politi-forsvar (nesten) daglig. Diskusjonen om trusselbildet var preget av 11. september 2001 og dreide seg stort sett om Al-Qaida og Al-Qaida-inspirerte grupperinger. Etter 11. september 2001, angrepet på Afghanistan 2001 og Irak 2003 fikk selvmordsbombere og kidnappinger størst oppmerksomhet – i tillegg til radikalisert ungdom (se muslimer). Frustrasjonen til mange forskere var at det var fint lite man kunne gjøre med selvmordsbomberne og kidnapperne. I hvert fall militært. Det var den militære underlegenheten som gjorde selvmordsbombing og kidnapping overlegent!

Politi og forsvar. Når det gjaldt integreringen av politi- og forsvarsressurser dreide debatten seg om vi sto overfor kriminalitet av verste skuffe eller krigshandlinger/trulser mot oss som nasjon. Her var folkerettsjurister og statsvitere ofte uenig. Det var også politifolk og militære eksperter. Det er definisjonen av trusselen som avgjør hvilke virkemidler du bruker. At både justisminister og forsvarsminister redegjør for terroraksjonene i Oslo og skytingen på Utøya vitner om at norske myndigheter allerede er i ferd med å sidestille politiet og forsvaret i kampen mot terrorisme. Betyr det at vi er i ferd med å endre definisjonen av terrorisme? At det er justisministeren som får mest kritikk og flest kritiske spørsmål i etterdønningene etter 22. juli viser at det var forventet at politiet skulle forhindre terror, og å rydde opp i etterkant. Hvis forsvarsministeren får mest juling ved en tilsvarende situasjon i framtiden (bank i bordet for at det ikke skjer!) betyr det sannsynligvis at definisjonsmakten er flyttet fra dem som hevder at dette er kriminalitet og derfor et anliggende for politiet, til de som hevder at dette er et territorielt (eksistensielt?) angrep på nasjonen og at forsvaret derfor bør ha mer å si. Dette kan kalles en amerikanisering av kampen mot terrorisme. Eller realisme? Faren er ofte at man blander sammen debatten om hvilke kommandolinjer man skal ha og hvilket utstyr man skal bruke.

Norge uforbredt. Som sagt er ikke denne diskusjonen ny og den er ikke unik for Norge. Det viser blant annet debatten i Storbritannia de siste månedene om sikkerheten under OL i London neste år. I september-utgaven av tidsskriftet SportsPro sier den britiske OL-ministeren Hugh Robertson at den største trusselen mot OL er ensomme ulver (”lone wolf”) som ABB. Allikevel mener han at London er godt forberedt mot angrep a la 22. juli. Han mener også at Norge ikke var forberedt det som skjedde 22. juli og at Norge ikke hadde virkemidlene som skulle til for å forhindre at det som skjedde skjedde. På en måte har han rett, på den annen side lager han en farlig stor fallhøyde for seg selv.

Forsvaret tar over OL? Samtidig virker det som om OL-organisasjonen har fått mer å tenke på etter terroren i Norge og opptøyene i London sommeren 2011. Denne måneden ba lederne for London-OL om 6.000 ekstra soldater fra forsvaret for å gjøre OL sikrere. Dette kommer i tillegg til 10.000 vakter som sikkerhetsbyrået G4S stiller med, og i tillegg til 4-5.000 personell som hæren allerede stiller med, og som blant annet skal passe på seilearenaen i Weymouth og luftterritoriet over alle arenaene. Dette koster penger. I OL-søknaden hadde London budsjettert med 213 millioner pund i sikkerhet. Regjeringen har allerede brukt 600 millioner pund. I tillegg vil de bruke ca 282 millioner pund på vakthold ved arenaene. Med ytterligere bidrag fra forsvaret vil denne summen øke dramatisk.

Pæeng. Men det er ikke bare pengesekken som blir utfordret. Også definisjonen av sikkerhet. Økt styrkebidrag fra forsvaret vil utfordre utformingen av kommandolinjer og ansvarsforhold. Det pårvirker londonernes bevegelsesfrihet og oppfatning av trygghet, og den kan få OL-turister til å stille seg spørsmålet om hva slags idrettsarrangement de er med på: militært mesterskap eller folkefest?

100% sikkert? Økt innslag av militære kan bidra til å sikre OL mot visse trusler. Spørsmålet er om det vil hindre ensomme ulver fra å ramme lekene og/eller om det fører til at forsvaret får stadig mer makt over sikkerhetstenkningen i OL. Hendelsene i Norge denne sommeren har påvirket sikkerhetstenkningen i London-OL. Kan debatten i Storbritannia bidra til vår diskusjon om trusselbilde og tiltak mot terrorisme?

Kvinner den store forskjellen!

USA best. Det er vanskelig å måle hvem som er verdens beste idrettsnasjon. Antall idretter, antall besteplasseringer og medaljer per bruttonasjonalprodukt og/eller befolkningstall – avgjør hvilken plass nasjonen kommer på. Har vi nå funnet den mest komplette måten å rangere på? Det mener New York Times og tre venner med en systematisk interesse for idrett. Rangeringen de henviser til sier at USA er verdens beste idrettsnasjon – og det på grunn av kvinnene!

Grundig rangering. Dan Thompson fra Storbritannia, Hans Stocker fra New Zealand og Nic Mira fra Italia etablerte i 2008 nettsiden www.greatestsportingnation.com, for å finne ut hvem som er verdens beste idrettsnasjon. De var lei av synsing om hvem som var best og de ønsket å gå bak medaljer og lettvinte rangeringer med få idretter og dårlig metodologisk begrunnelse. Deres side er grundig (og til tider treig!) og tar med flere elementer enn de fleste andre lister. I sin rangering og analyse har de matet inn prestasjonene til alle de olympiske nasjonene i 80 idretter – både olympiske og ikke-olympiske og vinter- og sommeridretter. De regner med de åtte første plassene i de mesterskapene/turneringene som kvalifiserer til listeføring.

Metodologisk. De gjør også noen tøffe avgrensninger. De tar for eksempel ikke med klubbkonkurranser. Det utelater Premier League-kamper, NBA-kamper og NHL, for å nevne noen. Grunnen er det sterke innslaget av utenlandske spillere i disse ligaene og at det derfor blir vanskelig å skille nasjoner fra hverandre. Motorsport er heller ikke med. Det er fordi det er vanskelig å vite hvem som skal ha poengene – sjåføren, motorprodusenten, bilprodusenten eller bilteamet? De teller heller ikke med idretter med dyr – er det hesten eller rytteren som skal telles? Ett unntak blir gjort og det er i sprangridning, som er en olympisk idrett.

Kenyansk under. Rangeringen er svært interessant. USA, Russland og Kina er tre på topp på denne listen. USA har vært på topp i alle årene siden rangeringen ble opprettet. Etter friidrettsrevolusjonen på Jamaica har Norge fått tøff konkurranse om beste nasjon basert på folketall. I hele vår og hele sommer var Norge på førsteplass, men Jamaica gikk forbi Norge sist måned på grunn av sterk innsats i friidretts-VM og i VM i netball. For mange er kanskje Kenyas niendeplass på listen overraskende? Kenya er det eneste afrikanske laget på ti-på-topp-listen. USA er det dominerende laget på alle lister (bortsett fra listen over prestasjoner per innbygger). Deler vi opp i prestasjoner fordelt på kjønn ser vi hvorfor USA er overlegne – de er et hav foran de andre nasjonene når det gjelder prestasjoner for damer. Stort sett er det de samme landene som går igjen på herrelisten og damelisten. Hovedgrunnen til det er at de største landene også gjør det best på damesiden. Dette har med ressurser å gjøre. Den eneste forskjellen (bortsett fra rangeringen) på damelisten og herrelisten er at Italia er byttet ut med Japan på damelisten. Kenya er med på ti-på-topp på begge listene! Hvordan prioriterer de idrett?

Kvinnene løsningen! Trekløveret har ikke laget en liste over dame-/herreprestasjoner per innbygger. Kanskje Norge hadde kommet høyere på en slik liste? Nå ligger Norge lavere enne Sverige på damelisten (Norge på 20. og Sverige på 12.). For at resten av landene skal ta igjen USA på listen og Norge ta igjen Sverige er det viktig at man satser mer på kvinneidrett. Som på flere andre områder utgjør også kvinner i denne sammenheng den store forskjellen!

Anyone for tennis?

Tennistap. Start-spiller – og sønn av Svein ”Matta” Mathisen – Jesper Mathisen avslører i disse dager at han har hatt problemer med spillegalskap. Han forteller blant annet at han tapte 154.000 kroner på én US Open-kamp i tennis i 2007. At det er mulig å tippe så mye på én kamp er i seg selv uforståelig. Det skal jeg la ligge her. At det går an å tape penger i tennis og under US Open er mindre overraskende. Tennis er en av idrettene som det er lettest å manipulere – både kamputfall og kampoppsett. I august i år avslørte ESPN at US Open hadde manipulert trekningene til US Open de ti siste årene! Spørsmålet er om dette bare har skjedd i US Open.

Utfordringen. Ikke i følge den estiske EU-juristen Katarina Pijetlovic – som presenterte seeding-data for de tre største Grand Slam-turneringene på Play the Game-konferansen i Køln i begynnelsen av oktober. Hun fant flere merkelige utfall i trekningene til Australian Open, US Open og Wimbledon de fire siste årene. Hennes utgangspunkt var at hun syns Roger Federer og Rafael Nadal møttes overraskende seint i disse i disse turneringene. Hun kom ikke med noen bastante konklusjoner, men oppfordret andre til å ta opp hansken.

12 av 12. Seedingsystemet og trekningen i disse turneringene er komplisert. Her er noen data som er viktig i denne sammenheng. Pijetlovic har tatt utgangspunkt i de fire beste spillerne på verdensrankingen i perioden 2008-2011: Federer, Nadal, Djokovic og Murray. Basert på kamper mellom 2005 – 2007 fant hun ut at Murray hadde bedre tak på Federer enn Djokovic, mens Djokovic hadde bedre tak på Nadal enn Murray. Det hun finner påfallende er at i trekningene i 12 av 12 Grand Slam-turneringer mellom 2008 og 2011 så havner Federer og Djokovic i samme seedinggruppe og Nadal og Murray i den andre gruppa – selv om de bytter plass på rankingen. Det har gjort muligheten for at Nadal og Federer skulle møtes i finalen større. Sannsynligheten for at dette skal skje 12 av 12 ganger i de tre turneringene hun har vurdert er 1/131.072. Utfallene som ESPN vurderte hadde en sannsynlighet på 1/250.000. Kombinerer man disse sannsynlighetene får man et sannsynlig utfall på utrolige 1/32.000.000.000, i følge Pijetlovic.

Siffer! Det er fristende å be programlederen i Siffer Jo Røislien om å se på saken. Han finner sikkert raskt ut om det er sannsynlig at tennisverdenen er manipulert – og med sine pedagogiske evner kan han forklare hva som sannsynligvis har skjedd. Jeg tviler på at svaret trøster Jesper Mathisen, men det kan i hvert fall bidra til at vi får vite om hans tap er et resultat av manipulering og om mange andre som tipper på tennis bør føle seg lurt. Og kanskje viktigst – er tennisen bevisst manipulert, er det ikke bare FIFA som må rydde opp i sin ukultur. PS. Både Federer og Nadal er sponset av NIKE.

Norske sponser engelsk cupfinale?

Bort med medieavtaler? TV2 har kjøpt restene av Tippeligakampene fra Fotballforbundet (hvis det fortsatt blir hetende Tippeligaen?). Det betyr at Canal+ sender 6 tippeligakamper per serieomgang mellom 2013-2016 og at TV2 kun sender fredags- og søndagskamper når dagens TV2-avtale går ut etter 2012-sesongen. Vil denne måten å selge (kjøpe) tv-rettigheter på forsvinne med den digitale revolusjonen?

Digital revolusjon. Et sentralt poeng i debatten om den digitale revolusjonen og digitale tv-sendinger er hva som skjer med reklameinntekter og plassering av reklame. På godt norsk blir dette kalt Digital Billboard Replacement (DBR) og teknologien finnes allerede på markedet. Det finsk-baserte firmaet Supponor har pattentert denne teknologien og kalt den DBRLive. Når (ikke om!) denne teknologien for alvor gjør sitt inntog vil den revolusjonere reklamemarkedet, dramatisk endre logikken i forhandlinger om tv-rettigheter og endre inntrykket vi får på tv-skjermen.

Ny logikk. I all enkelthet dreier denne teknologien seg om å erstatte reklameplakater plassert på hvert enkelt fotballstadion med digital reklame som legges på skjermen. Man kan fortsatt ha stadionreklame, men den vil sannsynligvis bli mer tilpasset dem som er til stede på kampen og ikke dem som sitter hjemme i sofaen og ser på tv-bildene. Dette gir mange nye muligheter både for dem som eier fotballproduktet (i Norge er det NFF) og de som ønsker å sponse tv-sendinger.

Muligheter for de store. En mulighet er at store multinasjonale selskaper – som for eksempel Coca Cola Company – kan differensiere sin reklame under store mesterskap – som for eksempel fotball-VM. De kan be om at VM-finalen mellom Norge og Brasil skal sendes med Fanta-reklame i Brasil og Coca Cola i Norge fordi det vil gi størst salgseffekt. Det kan også skje i dag, men i dag er det tv-selskapene som har kjøpt rettighetene som forhandler reklameavtaler. Med DBR-teknologien kan FIFA – når det gjelder fotball-VM og NFF – i tilfellet Tippeligaen – kun fokusere på flest mulig tv-seere og deretter ta seg av alt reklamesalget selv. Det kan enten bety at de selger tv-sendingene billig til kanaler med størst dekning eller at de etablerer egne tv-selskaper som sender over alt. Hovedinntektsgrunnlaget blir dermed digitale reklameinntekter og ikke medieavtaler.

Muligheter for de små. Denne teknologien åpner også opp for mindre selskaper som ønsker å reklamere på arrangementer som de tidligere ikke har hatt råd til eller interesse av. Tar man for eksempel utgangspunkt i kommuneinndelingen i Norge betyr det at en VM-kamp i fotball eller NM-finalen i fotball har 430 potensielle reklamemarkeder å frotse i. Hafslund i Oslo og Lyse i Stavanger kan med denne teknologien kjøpe digital-reklame til samme VM-kamp og på samme plass! Sitter du i Sogndal og ser cupfinale mellom Brann og Aalesund kan du få se Lerum-reklame, mens de som sitter i Bergen får Hansa i fleisen og aalesundere (heter det det?) får se Color Line. Det betyr at næringslivet i Sogndal sannsynligvis fatter større interesse for cupfinalen enn de ellers ville ha gjort!

Sensur? Men det kan differensieres på en annen måte også. En av innvendingene mot avtalen NFF inngikk med Canal+ - bortsett fra at det ikke var budrunde – var at Canal+ reklamerer for internasjonale spillselskaper. Det er i direkte konflikt med Norsk Tipping og merkevaren Tippeligaen. Denne problematikken kan omgås med DBR-teknologien. Teknisk sett kan man fjerne alkohol-, røyk- og spillselskapsreklame fra alle norske tv-skjermer og erstatte det med gode trauste norske merkevarer – uten at det går ut over inntektsgrunnlaget til den som eier rettighetene til arrangementet.

Britene i forkant. I Storbritannia er man i full gang med å implementere (vanskelig ord!) denne teknologien. Supponor har inngått avtale med Sports Revolutions om idrettsarrangementer i Storbritannia de neste tre årene. Samtidig er Supponor i samtaler med representanter for flere europeiske ligaer. I England ble denne teknologien for alvor testet under landskampen mellom England og Ghana i mars i år. Da fikk engelske tv-tittere se engelsk reklame, mens ghanesere fikk reklame myntet på det afrikanske kontinent. Under den engelsk FA-cupfinale neste år kan man i teorien få se norsk reklame på ”stadion” på norske tv-skjermer. Det er lenge siden NRK hadde rettighetene til tippekampen og holdt lagene skjult helt fram til fredag for å forhindre norsk snikreklame under plingpartyet på lørdag.

Tekst-tv? Kanskje TV2 bør satse på tekst-tv etter 2016?

Internasjonal politikk - musikk eller idrett?

Ny Walts? Det er mange måter å forklare internasjonal politikk på. Harvard-professor Stephen M. Walt gjør et forsøk med musikk og idrett i Foreign Policy denne uken. Han spør: er internasjonal politikk likt musikk eller idrett?

Mars og Venus. I studiet av internasjonal politikk (IR) er Stephen M. Walt en kjent figur. Han er en såkalt nyrealist som blant annet er kjent for å ha popularisert begrepet ”bandwagoning” – det vil si at små stater allierer seg med store, sterke stater for å oppnå sikkerhet. Det han imidlertid har fått mest oppmerksomhet om de siste årene er boken The Israel Lobby and U.S. Foreign Policy som han skrev sammen med John Mearsheimer i 2007. Der påstår han at Israel-lobbyen har stor innflytelse på amerikansk utenrikspolitikk. På 1990-tallet var en av de mest leste og debatterte bøkene om internasjonal politikk, Robert Kagans bok Of Paradise and Power: America and Europe in the New World Order. Kagan hevder i denne boken at amerikanerne er fra Mars og europeerne fra Venus eller at amerikanere er realister og at europeere er liberale (eller at amerikanere er smarte, mens europeere er dumme). Nå prøver Walt seg med nye metaforer – liberale tenker som musikere og realister som idrettsmenn. Spørsmålet er om det er vellykket…

Den sterkestes rett? Kort fortalt mener liberalister i internasjonal politikk – i følge Walt – at man tjener på å inngå samarbeid med andre stater – utnytte seg av komparative fordeler – mens realistene frykter at dette kan svekke den som i utgangspunktet er sterkest, og at den relative balansen mellom to parter forskyves på lang sikt. Det er selvfølgelig forholdet mellom USA og Kina han er bekymret for – eller USAs tap av makt til Kina. Forvirret? For vanskelig? Musikk- og idrett som metafor kan kanskje gjøre det enklere…

Idrett og musikk. For liberalistene – igjen i følge Walt – er internasjonal politikk som å spille musikk og stater fungerer som et musikkorkester. Musikerne må bli enig om hva de skal spille og øve til de blir samstemte. Realistene ser på internasjonal politikk som idrett. Det er klare vinnere og tapere, deltagerne jukser noen ganger, og de gjør alt de kan for at motstanderen ikke skal få kikke dem i kortene. Walt selv mener at verden ligner mest mulig på idrett - han er som sagt en nyrealist. Til tross for at stater kan ha fordeler av å samarbeide, så er allikevel ikke fordelene ved å samarbeide jevnt fordelt og den sterkeste har alltid en fordel. Er dette en god analyse/gode metaforer?

Snudd på hodet. Nå er ikke musikkverdenen helt fri for konkurranse. Selv om Morten Harket er den mest profilerte musikeren i A-Ha er det Pål Waaktar som tjener mest penger. Det har sikkert vært strid innad i gruppen om hvordan pengene skal fordeles og hvem som skal krediteres sangene. Og ser du på kampen mellom idrett og kultur når det gjelder fordelingen av tippenøkkelen, så er musikkbransjen også opptatt av vinnere og tapere. Olympiatoppen samarbeider med mange utenlandske trenere, og har utveksling med mange konkurrerende miljøer i håp om at det gjør Norge bedre. Hvem er liberale og realister i disse eksemplene?

Bandwagoning i norsk idrett? Walts analyse er uansett morsom og kanskje kan han få musikken og idretten interessert i internasjonal politikk? Kanskje vi skulle engasjere Stephen M. Walt for å analysere debatten om Norge bør arrangere OL eller ikke? Kanskje analysen om musikk og idrett da blir mer enn metaforer? Bandwagoning i norsk idrett? Hvem er på Mars og hvem er på Venus i denne debatten?

Europeisk fotball på amerikansk vis?

Ordtak. Det er et gammelt ordtak som sier at hadde ikke England hatt øl og fotball hadde det vært revolusjon for lenge siden. Ville den amerikanske kapitalismen vært død uten sosialisme i amerikansk idrett?

Amerikansk revolusjon? Krigstyper ble brukt i britiske (og norske) aviser denne uken da lederen for den engelske managerforeningen Richard Bevan hevdet at utenlandske eiere ønsket å skreddersy Premier League etter amerikansk modell, dvs. et lukket system uten opp- og nedrykk. Dette for å sikre at man får mest mulig igjen for investeringene de har gjort. I dag er det ti Premier League-klubber som blir dominert av utenlandske eiere. Fem har amerikanske eiere/eierinteresser (Arsenal, Liverpool, Manchester United, Aston Villa og Sunderland). Andre klubber med utenlandske eiere er (Blackburn (India), Chelsea (Russland), Fulham (Egypt), Manchester City (Dubai) og Queens Park Rangers (Malaysia)). Ønsker 14 av 20 Premier League-klubbene endringer i ligamodellen, kan de teoretisk sett få til det. Sannsynligvis er dette storm i vannglass, men denne problemstillingen trigger allikevel en interessant diskusjon om innholdet i den amerikanske og europeiske idrettsmodellen og konsekvensene av disse modellene.

Forutsigbart. (Europeiske) argumenter mot den amerikanske modellen er at man mister grasrotperspektivet, at inntektene går til griske eiere og at det blir innført lønnstak på spillerlønninger. Et annet er at det blir mindre spenning fordi kampene kun dreier seg om de samme lagene år ut og år inn. Det siste argumentet er svært interessant i diskusjonen om sosialisme og kapitalisme i idrett. Først noen fakta fra europeisk fotball:

• Siden 1992 har 45 klubber spilt i Premier League – bare fire klubber har vunnet (Blackburn (1), Arsenal (3), Chelsea (3) og Manchester United (12)
• I Skottland har ingen andre enn Celtic og Glasgow Rangers vunnet den skotske Premier League
• I spanske La Liga har kun én annen klubb enn Real Madrid og Barcelona blitt blant de to beste de siste syv årene
• I Norge de siste 20 årene har i hvert fall ikke Vålerenga vært dominerende
• Osv, osv

Fåtallsvelde. Det vi ser er en utvikling mot et fåtallsvelde i europeisk fotball og en polariseringen der de beste klubbene tjener mest penger, får de beste medieavtalene og kjøper de dyreste og beste spillerne ved å lokke med høyest lønn. Den europeiske modellen er i realiteten sydd over en ekstremkapitalistisk lest – den straffer de svakeste hardest! Både resultatmessig og økonomisk. Spørsmålet er hvor morsomt det i lengden er å se Barcelona, Real Madrid, Manchester City/United vinne 5-0 mot taperne i dette systemet.

Amerikansk sosialisme. Til sammenligning befinner amerikansk idrett seg på en sosialistisk øy i et hav av kapitalisme. I det ”lukkede” amerikanske systemet tvinges rike klubbeiere til å fordele inntektene til andre klubber. I England sluttet man med å gi motstanderlaget noe av billettinntektene i 1983! I USA får taperlagene i en sesong førsterett på spillere året etter og klubbenes økonomi blir spart for ekstreme kostnader av blant annet lønnstak på spillerlønninger. TV-inntektene spres også utover lagene på en annen måte enn i Europa. Der har man blant annet en skatt på inntekter som fordeles til de som tjener minst. Som Guardian skrev denne uken er ikke dette fordi amerikanerne har lest for mye Marx, men fordi de mener at dette øker markedsverdien på produktet sitt! Her er noen fakta fra USA som viser resultatene av denne politikken:

• 7 forskjellige lag har vunnet Super Bowl de siste ti årene.
• 9 forskjellige klubber har vunnet World Series i baseball de siste ti årene.
• 7 forskjellige klubber har vunnet Major League Soccer de ti siste årene
• 6 forskjellige klubber har vunnet NBA de siste ti årene

New Deal. I Norge har mange kommentatorer (og trøndere/trøndersympatisører) ment at Rosenborg må tilbake til toppen for evig og alltid for at norsk fotball skal nå nye høyder. Disse lever da i en kapitalistisk øy i et hav av sosialdemokrati. Det amerikanske tidsskriftet the Atlantic mener at europeisk fotball – som gir like mye i lønn til Christiano Ronaldo som Belize har i bruttonasjonalprodukt – trenger en New Deal. Spørsmålet er om norsk og europeiske klubber trenger flere utenlandske eiere eller om USA trenger mindre sosialisme i idretten.

Den olympiske våpenhvilen med ny giv?

Våpenhvilen vedtatt. I går vedtok FNs generalforsamling den olympiske våpenhvilen – slik den har blitt i FN siden 1993. Det var Sebastian Coe som la fram forslaget for generalforsamlingen og den ble som vanlig vedtatt ved konsensus – det vil si at det ikke var en avstemming. Slik det ser ut nå har alle medlemslandene skrevet seg på som sponserer. Britiske diplomater jobbet helt til siste sekund med å få Syria og Iran til å støtte resolusjonen. For en uke siden var det bare 154 land som støttet resolusjonen. 39 land har dermed kommet med den siste uken. Dette er i så fall godt diplomatisk håndtverk. Spørsmålet nå er om denne våpenhvilen har noen betydning i det hele tatt?

Våpenhvilens idé. Våpenhviletanken fikk første gang formell tilslutning fra FN gjennom en egen resolusjon i 1993. Det førte blant annet til at deltakere fra det tidligere Jugoslavia fikk stille under Lillehammer-OL i 1994. Ideen om en olympisk våpenhvile stammer fra antikkens leker og datidens olympiske våpenhvile – Ekecheiria. Antikkens olympiske leker fant sted 293 ganger fra år 776 til år 393 e. Kr. uten en eneste avlysning(!). Da man startet antikkens OL, varte våpenhvilen en måned før lekene, under lekene og en måned etter lekene. Senere ble våpenhvilen forlenget til to måneder før og etter OL. Hovedformålet var å sikre at deltakere og tilskuere trygt skulle komme seg til og fra lekene. Det var imidlertid ikke snakk om at kriger ble avsluttet; det dreide seg kun om våpenhvile i et begrenset område og i et begrenset tidsrom.

Økt oppslutning. Etter 1993 har hver OL-arrangør henstilt til det internasjonale samfunnet om å innføre våpenhvile i forbindelse med lekene, og hver gang har FN vedtatt en resolusjon som støtter prinsippet om en slik våpenhvile. Resolusjonene har ikke vært gjenstand for avstemning, men et økende antall nasjoner har støttet våpenhvilen hver gang forslaget har kommet opp. I 1993 var det 121 medlemsstater som gjorde dette. Før OL i Torino i 2006 stilte alle medlemslandene seg bak resolusjonen (da hadde FN 191 medlemsland). Det var første gang en resolusjon fikk tilslutning fra alle medlemsstatene. I 2003 – i forkant av OL i Athen støttet 190 av 191 land resolusjonen – Irak hadde ikke anledning til å støtte resolusjonen fordi landet var suspendert fra FN.

Politisert våpenhvile? Det er vanskelig å bedømme om medlemsland har stilt seg bak forslaget fordi de har ment at det har vært for viktig til å avstå, eller at forslaget har vært av så marginal karakter at det ikke har kostet noe politisk å stille seg bak forslaget. De to forrige resolusjonene (2007 og 2009) kan allikevel gi en indikasjon på at det har vært politikk også i denne resolusjonen. Da resolusjonen for Beijing-OL skulle vedtas var det (bare) 183 medlemsland som støttet våpenhvileresolusjonen. Det var en nedgang sammenlignet med forrige resolusjon. Det betyr at ni land avsto (da var det 192 medlemsland). Det hender ofte i FNs generalforsamling at medlemsland enten ikke har kapasitet til å henge seg på alle resolusjonene eller at de simpelthen glemmer å slutte seg til dem. Det skjedde neppe da: De ni landene som avsto fra å skrive under på resolusjonen, anerkjenner nemlig Taiwan som egen stat. De var med andre ord i opposisjon til Kina, og det ser ut til at dette kommer til uttrykk i denne saken. Selv om flertallet av de 24 landene som anerkjenner Taiwan skrev under på våpenhvileresolusjonen, er det ikke tilfeldig at at Kiribati, Malawi, Marshalløyene, Nauru, Paraguay, Saint Kitts & Nevis, Sao Tome & Principe, Salomonøyene og Tuvalu ikke støttet resolusjonen. Vi vet at Kina og Taiwan blant annet konkurrerer om gunsten til flere land i de vestindiske øyer ved å tilby nye cricketanlegg. At flere av landene i denne 9-landsgruppen har fått idrettsanlegg av Taiwan, kan være en av årsakene til at Kina ikke fikk full pott denne gang.

Canadisk flopp. I 2009 støttet kun 154 nasjoner våpenhvileresolusjonen. Dette var en markert nedgang siden Torino-OL og er vanskelig å forklare. Tradisjonelt har vinter-OL-resolusjonen hatt større støtte enn sommer-OL-resolusjonen. Utviklingen var interessant både for IOC og for dem som ønsker å tolke IOCs rolle i FN-systemet. Samme dag som FN vedtok den olympiske våpenhvilen for Vancouver-OL ble det også fremmet forslag om IOC skulle få observatørstatus i FN. Det fikk de, men Canada valgte å ikke skrive seg på som sponsor av resolusjonsforslaget. Det samme ser det ut som om Norge gjorde. Det er vanskelig å si om Canadas holdning i dette spørsmålet bidro til lav støtte til våpenhvileresolusjonen. Canada har ennå til gode å forklare hvorfor de avsto fra å støtte IOCs kandidatur.

Protest mot London-OL? At alle medlemslandene har støttet årets OL-resolusjon er først og fremst en seier for britiske diplomater og for organisasjonskomiteen til London-OL. Om det er noe hold i resolusjonen får vi først se under OL neste år. Fortsatt har vi krigen mellom Georgia og Russland på Beijing-OLs åpningsdag friskt i minne...

Kritiske sportsjournalister

Uensartet gruppe. Tidligere har jeg kommet med stikk til norske (sports)journalister for at de ikke deltar på Play the Game. Ved siden av at jeg som medlem av program-komiteen til Play the Game ønsker norske journalister til en av verdens største konferanser med sportsjournalistikk som tema, tror jeg det er godt for norske (og journalister fra andre land – svenskene var heller ikke godt representert) å få grundig analyser fra forskere og journalister fra andre land på temaer som er dagsaktuelle. I etterlysningen behandlet jeg (norske) sportsjournalister som en ensartet gruppe. Play the Game-konferansen viste med stor tydelighet at det er stor uenighet blant journalister om metodebruk, tilnærminger og uttrykksform.

Mislykket Contador-jakt. En av de mest interessante innleggene – for en som ikke er journalist og som må gjøre smertelige valg mellom flere gode sesjoner – var ”Lessons from the Contador Case” av Hajo Seppelt (freelancejournalist for tyske ARD) og Robert Kempe (freelancejournalist for tyske ARD og WDR). For det første var det interessant å høre to journalister, som i 2010 hadde jobbet et par måneder med Contador-saken i 2010, om deres behandling av kilder og om faktasjekk. Det spesielle var at de aldri fikk saken sin på lufta før det internasjonale sykkelforbundet (UCI) selv meldte om at Contador var tatt for doping i en pressemelding. UCI hadde like før i en e-post benektet at noen var tatt for doping i Tour de France, for deretter å sende ut en pressemelding som forhindret de to journalistene fra å gjøre et scoop. De hadde tidligere brent seg på en dopingsak om tyske langrennsløpere og var denne gangen nøye med sikre kilder og god dokumentasjon før de gikk ut med saken. Kanskje var arbeidet for grundig.

Kampanjejournalistikk. Men vel så interessant var det å høre diskusjonen etterpå. Den australske juristen Martin Hardie – nå forsker ved Deakin University School of Law i Australia, og tidligere journalist i cyclingnews.com – gikk hardt ut mot de to tyskerne fordi de ikke hadde vært tøffe nok mot UCI og presidenten Pat McQuaid. Han mente at de var for opptatt av personen Contador og ikke av systemet som McQuaid representerer. Hans argument var at man måtte gjøre alt man kunne for å gjøre idretten man var glad i så ren som mulig, og løsningen lå i UCI. Seppelt og Kempe var uenig i dette. De brydde seg verken om Contadors rykte eller om sykkelsportens ve og vel. De ønsket bare å lage en god sak og å gjøre den journalistisk mest mulig forsvarlig. Med Hoksrud-saken friskt i minne spurte jeg de to journalistene om de noen gang vurderte skjult mikrofon eller kamera i denne saken. Det gjorde de aldri – det ville ikke være etisk riktig, saken var ikke viktig nok og de hadde som policy og alltid spille med åpne kort.

Kritikk av FIFA. I sesjonen jeg ledet – ”FIFA under fire” – ble det satt et svært kritisk lys på FIFA. De seks panelistene var kritiske til FIFAs rolle i Afrika, tildelingen av fotball-VM til Qatar i 2022 og diskuterte om FIFAs utviklingsstøtte til små nasjoner var en måte å kjøpe stemmer på. Pluss mye mer. I salen satt den nye kommunikasjonsdirektøren for FIFA Walter de Gregorio rolig og hørte på foredragene og diskusjonen. De Gregorio var tidligere spaltist i den sveitsiske tabloidavisen Blick og har vært korrespondent for aviser som Weltwoche, Sonntagszeitung og Zeit. Som journalist var han flere ganger svært kritisk til Blatter og FIFA. Han sluttet som journalist for et par år siden og startet kommunikasjonsbyrået WDG. Da Sepp Blatter søkte gjenvalg som FIFA-president ansatte han de Gregorio og den britiske journalisten Brian Alexander som valgkampgeneraler. Det gikk så bra at de Gregorio fikk jobben som Blatters kommunikasjonsdirektør for knapt to uker siden. Blatters begrunnelse for å velge de Gregorio for FIFA var at han ønsker flere som vet hvordan journalister tenker og jobber og som kan stille ham kritiske spørsmål når beslutninger skal tas, fortalte han meg da vi sto i kaffekø.

de Gregorio tar mikrofonen. Han fikk mange nye inntrykk i vår sesjon, men holdt seg rolig. I pausen fortalte han meg at han var på en slags dannelsesreise og at han både ønsket å lære av det som ble diskutert, men også å vise at FIFA var for en åpen dialog med journalister og andre som var kritiske til FIFA. Men han brøt tausheten under neste sesjon da han personlig ble angrepet av Andrew Jennings (journalist som blant annet har laget de kritiske BBC-dokumentarene om FIFA) og Jens Weinreich (tysk frilansjournalist med korrupsjon som spesialfelt) – to journalister som begge er erklært persona non grata i FIFA og som har vært to av de sterkeste kritikerne av FIFA. Fra scenen kalte de Blatter for en banditt og for korrupt, og anklaget ham for å være lederen i en mafiaorganisasjon. De Gregorio ble også personlig angrepet, og hans integritet som person og journalist ble sterkt sådd tvil om. Denne tiraden fikk de Gregorio til å reise seg og ta ordet. Med familie fra Napoli mente han at mafiabeskyldningene var totalt bomskudd – han hadde mange venner og bekjente som var drept av mafiaen. Som humoristisk metafor ga ytringsfriheten rom for å kalle FIFA for en mafiaorganisasjon, men som en direkte sammenligning var sammenligningen en hån mot de som faktisk var drept av mafiaen. FIFA har ingenting med mafia å gjøre, mente han. Han hevdet også at Andrew Jennings var nektet adgang i FIFA, ikke på grunn av hans kritiske spørsmål, men for hans måte å være på, vulgær og usaklig.

No hand shake. De to fortsatte diskusjonen på gangen etter den verbale slåssingen og det endte med at Jennings snudde ryggen til da de Gregorio ville ta ham i hånda i et håp om forsoning. I samtale med meg i gangen etterpå var han oppgitt over Jennings’ oppførsel og han mente at journalister som ham kunne være en trussel mot mer åpenhet i FIFA. Hvordan skal man åpne seg opp for journalister som kun ønsker bråk og ikke ønsket dialog, lurte han på? Han mente også at noen journalister på Play the Game oppførte seg som om journalister var hellige og alltid satt på den riktige siden av moralsirkelen. Jeg sier News of The World og så vet du hva jeg mener, sa han til meg. Kanskje, sa jeg, og tok ham i hånda.

Hensikten med journalistikken. Ved siden av at de to hendelsene skjedde på samme konferanse henger de også sammen på en annen måte. I begge situasjoner har vi journalister som har valgt forskjellig tilnærming til idretten. Det første tilfellet har vi journalistikk som kun har ett enkelt mål for øyet versus kampanjejournalistikk med hensikt å endre et helt system. I det andre tilfellet har vi hardnakkete kritikere som hamrer løs på FIFA versus en journalist som blir en del av FIFA, en organisasjon han tidligere har kritisert. Spørsmålet er hvilken tilnærming som fører til positiv endring i henholdsvis UCI og FIFA. Og hvilke journalisttype som har størst integritet?

Murphys lov

Ny Bosman. Pubeieren Karen Murphy kunne 4. oktober puste lettet ut – seks års kamp mot Premier League er kronet med seier! Hun kan nå kjøpe dekoderkort hvor som helst i Europa og vise Premier League på direkten til sine pubgjester. Inntil videre... Dette er tv-rettighetenes Bosman-dom og kan kalles fotballens Murphy-lov! Hva er konsekvensene?

Dekoderkort. Karen Murphy driver puben Red, White and Blue i Southsea og for 8 år siden kjøpte hun et dekoderkort fra den greske kringkasteren Nova til 800 pund i året. Vanlig pris er 1000 pund i måneden. I 2006 fikk hun 8000 pund i bot for røverkjøpet. Saken har gått i det britiske rettssystemet i flere år og det endte med at britisk høyesterett sendte saken videre til Europadomstolen. Nå har Europadomstolen sagt sitt: Murphy er vinneren!

Spesiell dom. Selve dommen er spesiell. På den ene siden sier den at dekoderkort som sender Premier League er en vare som kan selges hvor som helst og brukes hvor som helst i Europa (dommen gjelder kun det europeiske markedet). Samtidig definerer den hvilken del av sendingene som ikke kan sendes fritt. Kommentarer, vignetter og redaksjonelt stoff har Premier League – i Storbritannia BSKyB – eiendomsretten til og de kan ikke sendes fritt. Dommen kommer ikke bare til å påvirke Premier League-sendinger, men også Champions League, spansk, italiensk ligafotball m. fl.

Uante konsekvenser. Tidligere har jeg skrevet om konsekvensene av dette. Her er noen nye momenter. Mange spår at Premier League på kort sikt vil tape ca 70 millioner pund i året på denne dommen, inntil Premier League kommer med mottrekk, noe de sikkert kommer til å gjøre. Dagens avtale mellom Premier League og BSkyB går ut i 2013 og det går allerede rykter om hva en ny medieavtale skal inneholde. I dagens avtale kan alle europeiske land utenfor Storbritannia sende alle kampene direkte på lørdag kl 1500 (britisk tid). Ett mottrekk kan være å begrense antall direktesendinger til 138 kamper som ikke går kl 1500 (britisk tid) (slik det er i Storbritannia i dag), dvs si at feks TV2 ikke får sende direkte kl 1600 (norsk tid) på lørdag fordi pubgåere i England ikke skal kunne kjöpe TV2-abonnement og se kampene med norske kommentarer. Nordmenn får da bare direktesendinger når kamper går på andre tidspunkter.

Bedre for supportere? På kort sikt – før 2013 - kan dommen få uventede konsekvenser for engelske fotballklubber og fotballsupportere som ønsker å se engelske lag. Mer direktefotball på engelske puber kan føre til at fotballsupportere foretrekker å gå på puben for å se kamper i stedenfor på tribunen. Det er simpelthen billigere – forutsatt at du ikke bruker for mye penger på øl. Det kan tvinge engelske klubber til å sette ned billettprisene for å holde på tilskuerne. Det har skjedd i Tyskland. Det gir mindre inntekter til klubbene, men gir fotballsupporterne flere valgmuligheter.

Murphys lov. En klassisk Myrphy-lov sier at sjansen for å ta en god beslutning er mindre enn å ta en dårlig beslutning. 70-30 pleier jeg å si. Det gjenstår å se om Murphy denne gangen befinner seg på den riktige siden?

Fraværet av norske sportsjournalister (hvor har det blitt av alle gutta II)

Fravaer. I år fant Play the Game (PtG) sted i Köln. PtG er verdens største konferanse for sportsjournalister, sportsforskere og stakeholdere innenfor sport. (Selv sitter jeg i programkomiteen til konferansen.) I 2009 gikk konferansen i Coventry. Da etterlyste jeg norske journalister. Litt fordi dette er en glimrende arena for faglig input og litt fordi mange norske journalister ønsket seg konferansen til Norge i etterkant av konferansen på Island i 2007. Her kommer en ny etterlysning: hvor var de norske journalistene? I år var det mer skralt enn sist! Selv NRK glimret med sitt fravær...

Access all areas. I fire dager kunne man gå rundt på idrettshøgskolen i Köln sammen med sportsjournalister, sportsforskere og stakeholdere fra hele verden. Her har man lett tilgang til personer som Declan Hill - mannen bak boka The Fix og en av dem som har bidratt til å rulle opp kampfiksingskandalene i Hellas og Tyrkia og som tidligere måtte ha beskyttelse for sin gravende journalistikk; Andrew Jennings - som satt søkelys på IOC under Lillehammer-OL og som senere har blitt et horn i siden til FIFA blant annet med flere dokumentarer på BBC; Stefan Szymanski - professoren som sammen med journalisten Simon Kuper er noen av verdens fremste i bruk av statistisk (sports)analyse (blant annet vist i boka Why England Lose/Soccernomics); og Jens Weinreich - en av verdens beste undersøkende sportsjournalister både på doping og korrupsjon. For å nevne noen. Trioen Hill, Jennings og Weinreich er forøvrig erklært persona non grata i FIFA for sitt gravearbeid. Interessant bare det!

Hva skjer i Norge? Til hver PtG-konferanse foretas en global medieanalyse av sportsjournalistikk. Hovedfunnene i år er lik forrige år: sportsjournalistikk er for det meste skrevet av menn om menn, det er mest om fotball og det er lite bruk av kilder. Men i år er det en viktig forskjell fra sist undersøkelse: Norge er ikke med i undersøkelsen. Ingen norske forskere eller institusjoner har tatt seg bryet verdt med å samle inn data til denne undersökelsen. Det er sikkert ikke meritterende nok. Om Norge føyer seg inn i dette mønsteret er vanskelig å si. Men fraværet av norske journalister kan i hvert fall bidra til å underbygge påstanden om at man de ikke er interessert i gode kilder...

Fra fiende til venn? PtG var tidligere fryktet av IOC fordi IOC var for kritisk til verdens mektigste komité. Dette har endret seg. Tidligere var det bare Richard Pound som turte å komme hit, nå kommer flere med tilknytning til IOC hit for å diskutere IOCs utfordringer. FIFA ser også (endelig) ut til å fatte interesse for konferansen. (Selv ledet jeg et panel om FIFA (FIFA under fire). Kanskje kan det bidra til å forbedre FIFA?

Solbakken-faktoren. Da jeg planla turen til Köln haapet jeg på at Köln skulle spille hjemmekamp slik at jeg skulle få se Ståle Solbakkens disipler (konferansen er et lite steinkast fra RheinEnergie Stadion). Desseverre ble ikke det noe av på grunn av landskamper. Hadde Solbakken hatt hjemmekamp hadde garantert flere norske journalister vært i Köln. Men hadde de tatt seg bryet med å komme til PtG?

Olympisk terrorisme og anerkjennelsen av Palestina

Nytt FN-medlem? Denne uken venter en hel verden i spenning på om FNs sikkerhetsråd og/eller FNs generalforsamling vil anerkjenne Palestina som suveren stat og som medlem av FN. De fleste spådommer går ut på at USA vil nedlegge veto i Sikkerhetsrådet mot en anerkjennelse av Palestina, men at generalforsamlingen vil gjøre det motsatte, hvis i det hele tatt det palestinske spørsmålet blir tatt opp til votering. Ferden mot (eventuelt) fullverdig FN-status har vært lang, kronglete og voldelig. Palestinas innpass i FN-systemet startet i stor grad med OL-massakren i München i 1972 – det virkelige gjennombruddet for internasjonal terrorisme.

Moderne internasjonal terrorisme. Det vi før 11. september 2001 karakteriserte som moderne internasjonal terrorisme startet i juli 1968, da tre palestinske terrorister kapret et israelsk El Al-fly som var på vei fra Roma til Tel Aviv. Denne kapringen var ny på tre måter. For det første ble kapringen gjort for å få et forhandlingskort overfor israelerne (bytte fengslete palestinere med kaprete flypassasjerer). For det andre var det israelske flyet plukket ut for å tvinge israelerne til å ha direkte samtaler med palestinerne. For det tredje ble kapringen brukt i en internasjonal mediestrategi for å få oppmerksomhet rundt det palestinske spørsmålet. Mellom 1968 og 1980 var det nesten utelukkende palestinske grupper som brukte denne formen for terrorisme. Bruken av utenlandske gisler førte til at palestinernes sak fikk internasjonal oppmerksomhet, eller som PFLPs grunnlegger og leder George Habash sa i 1970: ”det er mer effektivt å kapre et fly enn å drepe mange hundre israelere i kamp”. Men det var først i München i 1972 at verdensopinionen fikk øynene opp for det palestinske spørsmålet.

München-OL 1972. 5. september 1972 drepte åtte terrorister fra PLOs Svart September to israelske idrettsutøvere og kidnappet ni. De kidnappede utøverne skulle brukes som forhandlingskort for å få ut 236 palestinere fra israelske fengsler og fem tyske terrorister fra tyske fengsler (blant andre Andreas Baader og Ulrike Meinhof fra RAF). Det hele endte med at de ni kidnappede utøverne og fem av terroristene ble drept. Tre av terroristene overga seg til tysk politi. Den umiddelbare reaksjonen på denne aksjonen var at palestinerne hadde mislykkes. Men det er – blant annet i følge den meget anerkjente terrorismeforskeren Bruce Hoffman (som har skrevet boka Inside Terrorism) – en dårlig analyse.

Gedigent PR-stunt. Selv om en hel verden fordømte det som skjedde var Svart September-aksjonen en formidabel PR-suksess som fikk 4.000 journalister og 900.000.000 tv-seere til å åpne øynene for palestinernes kamp for egen stat. Mange som før aldri hadde hørt om palestinernes sak ble palestinernes støttespillere og aksjonen skapte en formidabel rekruttering til palestinske terrororganisasjoner.

Innpass i FN. At PLO-leder Yassir Arafats fikk tale til FNs generalforsamling i 1974 (atten måneder etter terrorangrepet i München) og til at PLO like etter ble innvilget observatørstatus i FN er delvis et resultat av München-aksjonen. På slutten av 1970-tallet hadde PLO – som er en ikke-statlig organisasjon – formell kontakt med flere land enn Israel. Stillingen var da 86-72.

Seier for terrorisme? For ikke lenge siden skrev Bjørn Hansen i Dagsavisen at terroristene har mislykkes. I dette tilfellet tar han feil. PLO og andre palestinske terrororganisasjoner kan delvis takke olympisk terrorisme for at det i disse dager diskuteres fullverdig palestinsk medlemskap i FN. Under OL i London neste år er det (nesten) førti år siden München-massakren. Det kan også være Palestinas første OL som fullverdig stat.

9/11 og betydningen av baseball

Falling Man. Mellom 22/7 og 10-årsmarkeringen av 9/11 har jeg lest om igjen Don DeLillos Falling Man. Dette er DeLillos 9/11-bok og min skjønnlitterære favoritt som tar opp traumene og hverdagsdilemmaene etter terrorangrepet på World Trade Center. Får håpe norske forfattere griper an 22/7 på samme måte. En av tingene som slår meg med boken er at DeLillo kun så vidt er innom baseball (kun sporadisk et par steder, men han har en del om poker). Don DeLillo har en legendarisk åpning av boken Underworld, der kampen mellom New York Giants og Brooklyn Dodgers er sentral. Det er litt pussig at DeLillo ikke gir baseball litt mer plass. Ved siden av den militære kampen mot terrorisme (krigføring i Afghanistan og Irak) er kanskje baseball det som har samlet det amerikanske folket mest, og samtidig markerte at livet går sin gang til tross for all smerte.

Opphold. Ikke unaturlig stoppet amerikansk idrett opp en stund etter 9/11. Etter en del debatt utsatte National Football League (NFL) de påfølgende lørdags- og søndagskampene. Major League Baseball (MBL) utsatte også helgens kamper. Baseballagene som hadde reist for å spille bortekamp måtte ta buss hjem fordi flyene var satt på bakken, og idrettsbaner ble brukt som arenaer for redningsarbeid. Stadion til New York Giants ble åpnet for frivillige til hjelpearbeidet og ble brukt som lager for forsyninger til de som var med i redningsarbeidet ved Ground Zero.

Pyntet draktene. Oppholdet i amerikansk baseball etter 9/11 er det lengste siden første verdenskrig (da det var et opphold på én måned) – hvis man ser bort fra alle streikene som har vært i baseball. Da kampene startet igjen 17. september bar ikke lagene bare sine egne drakter, men de hadde også på seg capsene til politiet (NYPD) og brannvesenet (NYFD) og hadde smykket draktene med det amerikanske flagget. Den første baseballkampen i New York etter terrorangrepet gikk på New York Mets’ bane, Shea Stadium.

Mets slo Atlanta Braves med en home-run i det 8. inning. Akkurat da tror jeg Atlanta-spillerne syns det var like greit. New York Yankees spilte sin første kamp dagen etter mot Chicago White Sox i Chicago.

George W. Bush. Den kanskje mest symbolladete baseballkampen foregikk én måned etter 9/11. Da møttes New York Yankees og Arizona Diamondbacks til tredje kamp i World Series, på Yankee Stadium. Stadion var prydet med flagg fra Ground Zero og president George W. Bush kastet den første ballen. Før kampen uttalte Bush at han stilte opp på dette for å hjelpe amerikanerne til å gjøre det man vanligvis gjør på den tiden av året – spille baseball! Selv lunkne New Yorkere fikk troen på sin nye president fra Texas da. Da Bush kastet den første ballen i denne World Series-kampen var han den første sittende president som gjorde dette siden Dwight Eisenhower i 1956. Tidligere hadde Franklin Roosevelt (1932 og 1936), Calvin Coolidge (1924) og Woodrow Wilson (1915) gjort det samme.

God Bless America. Seks dager etter 9/11 byttet MBL ut Take Me Out to the Ball Game som vanligvis ble spilt før det 7. inning med God Bless America. God Bless America ble spilt på amerikanske baseballbaner i flere år etter terrorangrepene, men i dag er det bare to lag som fortsatt gjør det i hver kamp: New York Yankees og Los Angeles Dodgers. Og det er her Don DeLillo kanskje kunne gjort en baseballvri. I 1958 flyttet det New York-baserte Dodgers-laget – som sagt har en sentral plass i boka Underworld – til Los Angeles og ble døpt om til Los Angeles Dodgers. Det viser at røttene til New York ikke er røsket opp med roten.

Upopulær. Avsyngingen av God Bless America er ikke lenger like populært hos alle amerikanere. Noen hevder Yankees bruker sangen for å trøtte ut motstanderlagene. Yankees innførte også forbud mot å forlate tribunesetene under sangen, men sluttet med det i 2008 da de ble saksøkt av en tilskuer.

Veien videre. Baseballaget New York Mets synger ikke lenger God Bless America under kampene, men i stedet hedrer de én amerikansk soldat i hver kamp, gjennom organisasjonen Welcome Back Veterans. Det viser at baseball fortsatt er en viktig arena for å minnes terrorofrene og de som ofrer seg i kampen mot terror. I dokumentaren Nine Innings From Ground Zero sier tidligere New York-ordfører Rudy Giuliani at det kun var to ting som fikk tankene bort fra alt det fæle som skjedde 9/11 – baseball og sønnens fotballkamper. Det viser at idrett både kan være en avledningsmanøver og en måte å komme videre på i tunge stunder. Det tror jeg den også gjør for Norge og nordmenn i tiden etter 22/7.

Burma-dager på fotballbanen

Wolves-supporter. Nobeldirektør Geir Lundestad tilkjennegjorde for noen år siden at nobelprisvinner Aung San Suu Kyi var Wolverhampton-supporter (likt ham selv). Om det kvalifiserer til karakteristikken fotballsupporter er jeg usikker på. Uansett hadde det vært interessant å vite hva den burmesiske nobelprisvinneren mener om det som skjer på fotballbanen i Burma (Myanmar) i disse dager?

Tøvær? Om løslatelsen av Aung San Suu Kyi i november 2010 er et tegn på at det undertrykkende regimet i Burma er i ferd med å løsne grepet er vanskelig å si. Fortsatt styrer regimet med hard hånd og det er lite rom for spontane følelsesutbrudd på noe som helst område. Bortsett fra på fotballbanen. I Burma har fotballen blitt en arena/ventil for ytringer av forskjellig karakter.

Ventil. Fotballbanen har blitt en lukket og liten arena for utblåsninger – med regimets velsignelse. Det fulltallige politikorpset holder seg stort sett ved inngangspartiene og utenfor stadion når kampene foregår. Og innenfor stadionveggene er det dommeren og spillerne som får gjennomgå. Dommeren har blitt et symbol for makt og ofte går det verst utover mannen i svart. Også lagene får gjennomgå. I juli måtte den japanske dommeren blåse av en VM-kvalifiseringskamp mellom Burma og Oman fordi tilskuerne kastet steiner, flasker og sko på banen. En i det omanske trenerteamet fikk hodeskade før kampen ble avbrutt.

Populær fotball. Den burmesiske fotballigaen ble etablert i 2008 av det burmesiske regimet. I sin tredje sesong har fotballen blitt en suksess – mer fordi det er et friområde for hardt pressede borgere enn for god fotball. Sportssidene i burmesiske aviser er det nærmeste man kommer ytringsfrihet i Burma, og på fotballbanen viser ellers høflige og stillfarne burmesere et kraftig og ofte voldelig engasjement.

Feilkalkulering? Mange totalitære regimer har feilkalkulert store menneskemasser i forbindelse med fotballkamper. Romanias diktator Nikolai Ceasescu er en av dem. Så langt ser det ut til at ytringsfriheten på Burmas fotballbaner blir brukt på dommer og spillere. Spørsmålet er når dette engasjementet og aggresjonen blir vendt mot regimet.

Forskjellige hooligans. I 1988 så jeg kampen Fulham-Wolverhampton på Craven Cottage. Lagene var da på tredje nivå i det engelske ligasystemet. Dette var på en tid da man kun slapp inn klubbmedlemmer på kamp – jeg kom inn ved hjelp av en eksepsjonell løgn! Restriksjonene på fotballkamper var blant annet et resultat av Heysel-tragedien i 1986 og på grunn av mye tribunevold i England på den tiden. De to hundre Wolves-supporterne som sto bak mål ble alle kastet ut før kampen var slutt – for å ha tøyd ytringsfriheten sin litt for langt. Jeg mistenker at den burmesiske nobelprisvinneren har mer sans for den utagerende virksomheten på Burmas fotballbaner i dag enn for oppførselen til sine supportervenner i Wolverhampton på 1980-tallet…?

Irak tilbake til normalen?

Straffekonk. 15. august møttes Bagdad-klubben Al-Zawraa kurder-klubben Arbil til seriefinale i fotball i Irak. Bagdad-klubben vant 5-4 på straffer og kunne dermed dra i land sitt første mesterskap på fem år. Markerer dette en ny vår også for irakisk politikk?

Fotball viktigere enn krig. Fotballkampen skjedde samme dag som det verste bombeangrepet i Bagdad på over ett år, et angrep som drepte og såret minst 300 mennesker. På flere av Iraks nyhetskanaler fikk superfinalen mer oppmerksomhet enn bombeangrepet – enten fordi man er blitt så vant til dødelige bomber eller fordi fotball gir et kjærkomment avbrekk i det som ellers ser bunnløst tris ut? Men begivenheten var også spesiell på en annen måte.

Bagdad-dominans. Det er mulig å analysere de regionale maktforholdene i Irak gjennom fotballen. Inntil 2003 – da USAs angrep på Irak startet – var det Bagdad-klubber som tok med seg sølvvarene hjem, og det var disse klubbene som hadde de fleste irakiske landslagsspillerne. Klubbenes maktposisjon gjorde at de tiltrakk seg spillere fra resten av Irak og på den måten sementerte Bagdads dominans i fotballen. Mellom 1973 (da serien ble opprettet) og 2006 var det bare to ganger at ikke-Bagdad-lag vant serien (1978 og 1983). Det var med andre ord ikke bare den politiske makten som var konsentrert i Bagdad, men også fotballmakten.

Kurderdominans. Dette endret seg i 2007. På den tiden var irakisk Kurdistan den regionen i Irak med størst økonomisk vekst og størst stabilitet – og hadde kanskje størst politisk makt. Det førte til at klubber i denne delen av Irak rekrutterte de beste fotballspillerne fra resten av Irak. Det gjorde at Arbil vant ligaen tre år på rad fra 2007 og at Dahuk – som også er en klubb fra denne regionen – vant i fjor. Med årets seier er Al-Zawraa oppe i 12 seriemesterskap og er dermed den mestvinnende klubben i Irak.

Libya et nytt Irak? I forrige uke inngikk Libya en avtale med Sør-Afrika om at fjorårets VM-vert skal ta over afrikamesterskapet i 2013, for nettopp Libya. Libya tar sikte på å arrangere mesterskapet i 2017 – når situasjonen har stabilisert seg. Med fotballbriller ser det ut som maktforholdene i Irak er gjenopprettet etter 8 år med uroligheter. Med Irak som ledesnor er det ikke umulig at Libya står som vert av Afrikamesterskapet i 2017 – men uten den eneveldige diktatoren på tribunen.

Ti på topp - idrettsstjerner som gjør politisk karriere

Ekte idrettspolitikere. Idrett får en stadig større plass i politikken. Men det er få tidligere toppidrettsutøvere som gjør seg gjeldende i politikken. Her kommer et forsøk på å rangere de ti mest innflytelsesrike politikerne i verden, med bakgrunn som idrettsutøver på høyt nivå.

Kupers Political Football. Det er gjort mange forsøk på rangering av idrettsutøvere. I 2005 rangerte den kjente journalisten og forfatteren Simon Kuper – på oppdrag for Channel 4 – et fotballag under rubrikken Political Football. Kuper satt opp 11 spillere som han mente hadde stor politisk innflytelse. Laget han satt opp (i en 3-4-3-formasjon) var:

Målvakt: Rene Higuita;

Forsvar: Paul Breitner, Franz Beckenbauer, Lilian Thuram;

Midtbane: Walter Tull, Neil Lennon, Diego Maradona, Zvonomir Boban;

Angrep: Matthias Sindelar, George Weah, Paolo Di Canio. (Manager Silvio Berlusconi).

Spillere utenfor politikken. Dette er en meget interessant oppstilling, men den har nesten bare med spillere som har hatt politisk betydning uten selv å ha vært med i politikken. Walter Tull var den første svarte profesjonelle utespilleren i engelsk fotball (keeperen Arthur Wharton var den første svarte profesjonelle spilleren). Matthias Sindelar var en meget god østerriksk spiller som nektet å spille landslagsfotball for Hitler-Tyskland. Disse har hatt politisk symbolkraft, men de var aldri politisk aktive. George Weah var presidentkandidat for Liberia i 2005 og fikk flest stemmer i den første valgomgangen – men tapte mot Ellen Johnson Sirleaf. Han har litt politisk innflytelse gjennom sitt parti Congress for Democratic Change (CDC). Men han er altså ennå ikke folkevalgt.

Bin Laden på laget? I e-postutveksling med Simon Kuper i 2005 foreslo jeg på spøk Osama bin-Laden, fordi han hadde en lovende keeperkarriere. Kuper mente dette var et morsomt forslag, men mente at Channel 4 ikke ville godta en av verdens mest hatede menn på den politiske elleveren. Moralske verdier var for dem et kriterium. Dette preger også menigmanns diskusjon av for eksempel verdens beste fotballspiller. Misliker du Maradonas narkotikabruk og lett usympatiske fremferd er du mer villig til å kåre Pele eller Messi som tidenes beste spiller enn Maradona. Selv om det ikke har noe med fotball å gjøre…

Sosialt engasjement. I år har New York Times-journalisten William C. Rhoden (igjen) prøvd å definere hvem som er de største svarte idrettsutøverne gjennom tidene, og han har lansert noen kriterier for hvordan man skal lage slike kåringer. Rhoden – forfatteren bak den meget leseverdige boka ”40 Million Dollar Slaves” - mener at Muhammed Ali og Tommie Smith har langt mer å fare med enn for eksempel Tiger Woods og Michael Jordan. De to førstnevnte har vist et sosialt ansvar og kjempet for de svartes rettigheter, mens de to andre aldri har fremhevet sin bakgrunn, men kun tenkt business. Eller som Rhoden sier: ”there is more to greatness than stats and championships.” Dette er en vanskelig diskusjon – hvor mye skal det utenomsportslige telle?

Russisk vri. I forkant av Norges fotballandskamp mot Italia på Ullevål 4. juni 2005 var jeg sammen med den russiske historikeren Jurij Lukosiak (og min far) på Håndverkern i Oslo for å diskutere oss fram til tidenes beste idrettsutøvere. Lukosiak er ingen hvem som helst. Han er den offisielle historikeren til det russiske fotballforbundet, han er en lidenskaplig Zenit St. Petersburg-supporter og har blant annet hatt ansvaret for å bygge opp Petersburg-klubbens fotballmuseum. Han er også en av de fremste ekspertene på italiensk fotball. Hans høydepunkt under Oslo-besøket var nok da han fikk en Vålerenga-drakt med Erik ”Panzer” Hagen på ryggen (han spilte i Zenit på det tidspunktet). Mitt var da han lekset opp for meg og min far hvem og hvorfor forskjellige idrettspersonligheter var de beste: jeg hadde ikke hørt om en eneste en. Her var det ballettdansere, sjakkspillere, turnere og kunstløpere – alle hadde vært mot kommunisme, de var estetikere og levde et sunt og godt liv. Ikke i min bane, men et godt eksempel på at vi hadde helt forskjellige kriterier og bakgrunn. Ikke bare hadde vi forskjellig syn på hva man skulle dømme idrettsutøvere etter, men også hva som er idrett.

Kriterier for ekte idrettspolitikere. Her er et forslag til kriterier for rangering av de mest innflytelsesrike politikere med idrettsbakgrunn.

1. Du må ha vunnet noe som idrettsutøver på nasjonalt eller internasjonalt nivå
2. Du må være valgt politiker ETTER at du har utrettet noe på idrettsbanen
3. Du må ha hatt en fremtredene plass som politiker

Disse kriteriene utelater da politikere som:

- Boris Jeltsin (Sovjetunionen/Russland) som var en habil volleyballspiller på regionslandslaget, men har ikke vunnet særlig med titler
- Idi Amin (Uganda) som var Vest-Afrika-mester i lett tungvekstboksing. Han ble ikke valgt som president, men tok over i et militærkupp.
- Fidel Castro (Cuba) som var en habil baseballspiller og kunne gjort en karriere i MLB. Han ble heller aldri valgt som leder for Cuba.
- George W. Bush (USA) som var en ivrig baseballspiller, men gjorde det aldri til noe stort.
- Kim Il-Sung og Kim Jong Il (Nord-Korea) som har satt alle rekorder og vunnet det meste i idrett ETTER at de ble statsledere(!)

Ti på topp. Her er ti-på-topp-listen over idrettstjerner som har fått politisk makt:

I. George Bush Sr. – kaptein på Yales collegelag i baseball som vant det nasjonale mesterskapet i 1947/amerikansk president 1989-93.

II. Gerald Ford – to nasjonale mesterskap i amerikansk fotball for University of Michigan (1933/1934)/amerikansk president 1974-1977.

III. Arnold Schwarzenegger – 6 ganger Mr. Olympia/guvernør i California 2003-2010.

IV. Gianni Riveri – mer enn 500 kamper for AC Milan, 60 landskamper for Italia og EM-vinner for Italia/Valgt inn i det italienske parlamentet i 1987 og nå representant i EU-parlamentet.

V. Jack Kemp – 7 ganger på All-Star-laget i AFL/kongressmann 1971-1989 for New York, minister under George Bush Sr. og visepresidentkandidat i 1996.

VI. Bill Bradley – Basketball Hall of Fame etter spill for New York Knicks/senator for demokratene i NewJersey 1979-1997 og to forsøk på å bli presidentkandidat.

VII. Manny Pacquiao – har verdensmestertitler i syv vektklasser i boksing og utnevnt til tiårets beste kampsportutøver/ble valgt inn i det filipinske parlamentet i 2010 og blir spådd en lysende politisk karriere.

VIII. Sebastian Coe – fire olympiske medaljer (to gull) på mellomdistanse og åtte utendørs og tre innendørs verdensrekorder/valgt inn i det britiske parlamentet i 1992 (en periode) og er i dag leder for London-OL.

IX. Menzies Campbell – britisk hundremeterrekord fra 1967 til 1974 og OL-deltager i Tokyo 1964/valgt inn i det britiske parlamentet i 1987 og leder av det britiske Liberal-demokratiske partiet fra 2006 til 2008.

X. Oleg Blokhin – Kåret til Europas beste fotballspiller i 1975. Tidenes toppskårer i sovjetisk fotball og flest landskamper for Sovjetunionen/to ganger valgt inn i det ukrainske parlamentet med ungdomspolitikk som spesialfelt.

Outsidere:

XI. Imran Khan – tidenes beste pakistanske cricketspiller og verdensmester for Pakistan i 1992/eneste parlamentsmedlem for sitt parti PTI, men ønsker presidentmakt.

XII. Garry Kasparov – Verdensmester i sjakk 1985-2000/viseformann i det russiske partiet ALL RUSSIA CIVIL CONGRESS, men ikke folkevalgt, ennå.

XIII. George Weah – Kåret til verdens, Europas og Afrikas beste fotballspiller og har flere seriegull for AC Milan/søker presidentvervet i Liberia.

XIV. Pele – av mange kåret til verdens beste fotballspiller og er verdensmester for Brasil/sportsminister i Brasil, men ikke valgt politiker.

XV. Dawn Fraser – en av tidenes beste australske kvinnelige idrettsutøvere med fire OL-gull i svømming/uavhengig representant i parlamentet i New South Wales.

XVI. Miriam Blasco – gullmedaljevinner i judo for Spania i Barcelona-OL/Representant idet spanske parlamentet for Partido Popular.

Amerikanere og menn. Denne listen har to klare trekk. Det er mange amerikanere på listen. Min liste er selvfølgelig farget av min beskjedne kunnskap om idrett og politikk, men jeg tror allikevel listen viser at idrett er en mer akseptert karrierevei og fritidssyssel i USA enn i andre deler av verden. For det andre er det ingen kvinner. Kvinner kjemper ennå en kamp for å få like mye anerkjennelse som menn både i idretten og politikken. På denne lista blir det derfor dobbelt vanskelig.

Norsk liste? Det er også vanskelig å finne innflytelsesrike politikere i Norge med idrettsbakgrunn det er noe å skryte av. Her er noen kandidater:

I. Helge Sivertsen – norsk mester i diskos 1934 og 1935 og representert Norge i OL i Berlin/ Sivertsen var statssekretær i Kirke- og undervisningsdepartementet 1947-56, kirke- og undervisningsminister 1960-63 og 1963-65. Han satt i Arbeiderpartiets sentralstyre 1969-77.

II. Einar Førde – Stortingsrepresentant for Oslo 1969–1989 (Akershus 1981–1985), Parlamentarisk leder for Arbeiderpartiets stortingsgruppe 1986–1989, Kirke- og undervisningsminister 1979–1981, Nestleder i Arbeiderpartiet 1981–1989/NM-gull for seniorer på 4x400 meter stafett fra 1961 og tok sølv på 1500 m i 1963. Samme år vant han også samme distanse under Nordisk juniormesterskap.

III. Arne Sunde - deltok under sommer-OL for Norge i 1912 i Stockholm med 6. plass i skyting, lagkonkurranse i armégevær som beste resultat/ justisminister 1930–1931 og 1933–1935, medlem av eksilregjeringen i London 1940–1945 og Norges FN-ambassadør 1949–1952.

IV. Gunnar Gundersen - har vunnet norske og nordiske mesterskap i svømming og deltok i de olympiske leker 1976/har vært innvalgt på Stortinget fra Hedmark siden 2005

Hansken er kastet. Lister som dette er alltid tvilsomme. Hvem ville du ha tatt med? Andre kriterier? Jeg utfordrer deg!!!