Observatørstatens olympiske kamp

Stat uten stemmerett. 29. november fikk de palestinske selvstyreområdene status som ”stat uten medlemskap og stemmerett i FN” (også kalt observatørstat), en status de nå deler med Vatikanstaten. Dette er et viktig skritt på veien mot fullverdig FN-medlemsskap for en palestinsk stat. Ferden mot observatørstat har vært lang, kronglete og voldelig. Det kanskje viktigste øyeblikket var OL-massakren i München i 1972 – det virkelige gjennombruddet for internasjonal terrorisme.

Moderne internasjonal terrorisme. Det vi før 11. september 2001 kalte moderne internasjonal terrorisme startet i juli 1968, da tre palestinske terrorister kapret et israelsk El Al-fly som var på vei fra Roma til Tel Aviv. Denne kapringen var ny på tre måter.

Forhandlingskort. For det første ble kapringen gjort for å få et forhandlingskort overfor israelerne (bytte fengslete palestinere med kaprete flypassasjerer).

Tvunget til samtaler. For det andre var det israelske flyet plukket ut for å tvinge israelerne til å ha direkte samtaler med palestinerne.

Internasjonal mediestrategi. For det tredje ble kapringen brukt i en internasjonal mediestrategi for å få oppmerksomhet om det palestinske spørsmålet. Mellom 1968 og 1980 var det nesten utelukkende palestinske grupper som brukte denne formen for terrorisme. Bruken av utenlandske gisler førte til at palestinernes sak fikk internasjonal oppmerksomhet, eller som PFLPs grunnlegger og leder, George Habash, sa i 1970: ”det er mer effektivt å kapre et fly enn å drepe mange hundre israelere i kamp”. Men det var først i München i 1972 at verdensopinionen fikk øynene opp for det palestinske spørsmålet.

Terror i München. 5. september 1972 drepte åtte terrorister fra PLOs Svart September to israelske idrettsutøvere og kidnappet ni. De kidnappede utøverne skulle brukes som forhandlingskort for å få ut 236 palestinere fra israelske fengsler og fem tyske terrorister fra tyske fengsler (blant andre Andreas Baader og Ulrike Meinhof fra RAF). Det hele endte med at de ni kidnappede utøverne og fem av terroristene ble drept. Tre av terroristene overga seg til tysk politi.

Mislykket aksjon? Den umiddelbare reaksjonen på denne aksjonen var at palestinerne hadde mislykkes. Men det er – blant annet i følge den meget anerkjente terrorismeforskeren Bruce Hoffman (som har skrevet boka Inside Terrorism) – en dårlig analyse.

Gedigent PR-stunt. Selv om en hel verden fordømte det som skjedde var Svart September-aksjonen en formidabel PR-suksess. Den fikk 4.000 journalister og 900.000.000 tv-seere til å åpne øynene for palestinernes kamp for egen stat. Mange som før aldri hadde hørt om palestinernes sak ble palestinernes støttespillere og aksjonen skapte en formidabel rekruttering til palestinske terrororganisasjoner.

Innpass i FN. At PLO-leder Yassir Arafats fikk tale til FNs generalforsamling i 1974 (atten måneder etter terrorangrepet i München) og til at PLO like etter ble innvilget observatørstatus i FN er delvis et resultat av München-aksjonen. På slutten av 1970-tallet hadde PLO – som er en ikke-statlig organisasjon – formell kontakt med flere land enn Israel. Stillingen var da 86-72. Avstemningen om palestinerne skulle bli observatørstat vitner om at de fortsatt har mange støttespillere i FN.

Den politiske betydningen av OL. Palestina har deltatt i OL siden 1996 og er en av troppene som får mest applaus under innmarsjen på åpningsseremonien. Det viser at de har stor oppslutning også i den olympiske bevegelse – til tross for at de gjorde sin entré på den olympiske arena gjennom terrorisme. Det viser at OL er en viktig arena for politisk kamp – både for å få fram politiske argumenter (på voldelig vis) og for å få støtte til sin selvstendighetskamp. Palestinernes OL-historie viser også at det er mulig å tilgi selv voldelige angrep så lenge man har troen på at det vil føre til noe godt. Det viser historien til palestinerne. Spørsmålet er nå om når vi får se Palestina som en anerkjent FN-stat i OL. Rio 2016?

Det siste dopingåket?

Omdømmekrise? Jeg får mange spørsmål om idretts-Norge er i en omdømmekrise på grunn av dopingavsløringer og anklager om doping. Det er vanskelig å svare på og det er kanskje ikke det spørsmålet vi bør svare på først når vi vurderer det som skjer i disse dager. Omdømmet avhenger av forventninger. Hvis det er en rådende oppfatning er at doping har foregått i alle tider og pampene i idretts-Norge i utgangspunktet ikke er til å stole på svekkes ikke idrettens omdømme hos vanlige folk på grunn av det som skjer i disse dager. Sponsorer kan vurdere dette annerledes. Det som er viktig for idretts-Norge nå, er å komme videre på best mulig og riktig måte. Her er fire tips om hva som bør gjøres.

Realitetssjekk. Først er det viktig at vi tar en realitetssjekk og innrømmer at også nordmenn har dopet seg. Glansbildet om at nordmenn er reine og at doping kun foregår utenfor riksgrensen må parkeres. Det er lov å bli skuffet over at nordmenn blir knyttet til doping, men det må ikke alltid være en stor overraskelse. Erkjenner vi at også nordmenn doper seg/har dopet seg trenger vi ikke lete etter unnskyldninger og bortforklaringer hver gang noen blir tatt, men heller prøve å finne forklaringer på hva som er skjedd og hvordan.

Sannhetskommisjon. Jeg har tidligere ymtet frempå om et en sannhetskommisjon, der vi åpner for at alle som har vært med på doping eller har kjennskap til doping får ytre seg uten frykt for represalier. En amnestiordning om du vil. Dette er ikke en perfekt ordning, men kan bidra til at vi avdekker saker som ennå ikke er kjent, får belyst saker som allerede er oppe i dagen og letter på trykket til alle som går med dårlig samvittighet. Hva man skal gjøre med leger og annet støtteapparat som har bidratt til doping er jeg usikker på.

Smertelindring. Jeg er av den klare oppfatning om at det er langt mindre doping i toppidretten i dag enn det var for 10-15 år siden. Det betyr at de fleste sakene som avdekkes i dag er gammel moro som overskygger for det gode dopingarbeidet som gjøres i dag. Får vi til en ordning som gjør at vi blir ferdig med fortiden på raskest mulig måte og på en måte som gjør at fortid forblir fortid tror jeg vi kan konsentrere oss om andre dopingutfordringer. Som for eksempel dopingproblematikken hos ungdom i den ikke-organiserte idretten. En sannhetskommisjon vil åpne mange sår og være smertefull, men det er bedre at man går gjennom en rask og smertefull prosess enn at man skal seigpine seg med enkeltsaker i mange år framover.

Idrettens faglige utvalg (IFU)? Dopingbruk er et spørsmål om etikk, moral og jus. Det utfordrer også idrettens selvråderett. Noen roper på et idrettens økokrim fordi doping anses som svindel, andre mener at idrettens eget påtale- og domsapparat er i stand til å håndtere dette på egen hånd. Men er svaret mer jurister? Kanskje vi trenger et idrettens faglige utvalg (IFU), et utvalg som består av jurister, filosofer og samfunnsforskere? Et utvalg som kan vurdere saker i en bredere kontekst enn det strengt juridiske og som kan peke på de moralske og etiske problemene med doping. Både som et fagorgan der man kan søke råd i vanskelige saker, men også som en instans som kan gjøre vurderinger i ettertid av hvordan saker er håndtert. I dopingsaker som vi har sett den siste tiden tror jeg at idrettsledere ofte føler at de står sørgelig alene. Kanskje kan et IFU bidra til å gi dem større ballast til å ta riktige beslutninger og til å vurdere håndteringen i ettertid?

Omdømmebygging. Det som er viktig i de pågående sakene er at man ikke tar beslutninger med sikte på å bedre omdømmet. Man bør ta beslutninger som er riktige. Tar idretts-Norge de riktige beslutningene, vil de kanskje overraske den vanlige mannen i gata positivt. Da snakker vi ikke lenger om omdømmekrise, men om et forbedret omdømme. Som de sier i idretten: det er viktig å ta en kamp om gangen og ha fullt fokus på arbeidsoppgavene. Da kommer resultatene, også når det gjelder omdømme!

Bukkehornet og havresekken

Råd med bismak. Det siste halve året har jeg holdt mange foredrag, og ofte uttalt meg i media om kampfiksing. Når jeg får spørsmål om hva man bør gjøre for å få bukt med problemet henviser jeg ofte til retningslinjene og tipsene som SportAccord har utformet. De er lettfattelige og gjennomførbare. SportAccord er interesseorganisasjonen for de fleste internasjonale særforbundene – både olympiske og ikke-olympiske. Det er bare en hake ved å henvise til SportAccords retningslinjer mot kampfiksing (og doping) – Hein Verbruggen og Pat McQuaid sitter begge i styret – den ene er tidligere president i det internasjonale sykkelforbundet (UCI) og den andre er president i dag - begge med et frynsete rykte i internasjonal idrett. Er det riktig at de to fronter en organisasjon som skal bidra til å rydde opp i etikken i idretten?

WAMFA. Internasjonalt etterspørres det et kampfiksingens svar på WADA (det internasjonale antidopingbyrået). WADA har både statlige og ikke-statlige medlemmer og byrået blir brukt som et godt eksempel på hvordan man kan organisere anti-kampfiksingsarbeidet. Når Sepp Blatter, Michel Platini og Jacques Rogge har utpekt kampfiksing som et mer alvorlig problem enn doping tror jeg ikke det tar lang tid før vi har et World Anti-Match Fixing Agency (WAMFA). Det gir oss tre utfordringer.

To tanker samtidig. For det første er det en fare for at vi setter to problemer i idretten opp mot hverandre. Økt fokus på kampfiksing kan bety at man nedprioriterer kampen mot doping. Begge problemene trenger oppmerksomhet over lang tid for at vi skal få kontroll på det. Men gamle menn har ofte problemer med å holde to tanker i hodet samtidig.

Mangel på ressurser. For det andre – og i forlengelsen av det forrige – vil økt fokus på kampfiksing kreve ressurser – både fra idretten og fra nasjonale myndigheter. Faren er at man da omprioriterer penger fra anti-dopingarbeidet til kampfiksingsarbeidet. Da Norge deltok på Europarådets konferanse for sportsministere i mars i år var argumentet mot å etablere en ny konvensjon mot kampfiksing mangel på ressurser. Med en slik holdning vil man måtte omprioritere penger fra feks. antidoping skulle man rette større søkelys på kampfiksing. Gjør man det kan man risikere at dopingproblemet blir større.

Troverdighetstap. For det tredje er det naturlig å tro at SportAccord (sammen med IOC og FIFA/UEFA) vil være en viktig premissleverandør og aktiv part i etableringen av en ny instans for anti-kampfiksing. Problemet er da at de som sitter på toppen i denne organisasjonen har mistet all troverdighet i forbindelse med dopingskandalene som i disse dager rulles opp. Ikke bare er de mistenkeliggjort for å holde tilbake viktig informasjon i anti-dopingarbeidet, men de er også anklaget for korrupsjon. Det gir både UCI og SportAccord liten legitimitet i kampen for bedre idrettsetikk.

Alvorlige anklager. Anklagene mot Verbruggen og McQuaid er som sagt mange og omfattende. Verbruggen har blitt anklaget for hindre etterforskning av dopingsaker, holdt tilbake informasjon om doping og for å ha tatt i mot bestikkelser av Lance Armstrong i sin tid som UCI-president. McQuaid har blitt anklaget for ikke å ta dopingproblemet på alvor, for å være etterpåklok og for å ha satt seg i en offerrolle under opprullingen av Lance Armstrong-saken. En god illustrasjon på at de to herrene har en dårlig sak er at de to i januar i fellesskap anmeldte den profilerte anti-doping-journalisten Paul Kimmage for ærekrenkelser. Kimmage hadde anklaget de to for bevisst å ha underslått dopingbevis i internasjonal sykkelsport. I november gikk journalisten til motsøksmål.

Noen er likere enn andre. I Norge har vi det siste året diskutert hva det vil si for ledere å ta ansvar når noe går galt. Nå skal vi være forsiktig med å sammenligne krisen i det politiske Norge det siste året og krisen i sykkelsporten. Men en av konklusjonene vi kan trekke fra den norske debatten er at ledere som har gjort noe galt kan fortsette i stillingen sin hvis den gjør alt den kan for å rette opp situasjonen – det vil si å endevende hver eneste stein og samtidig ta konsekvensen av funnene som blir gjort. Det kan man virkelig ikke si at sykkel- og SportAccord-sjefene har gjort. Tvert i mot har de forsøkt å bagatellisere det som har skjedd og blitt stadig mer indignert for hver ny skandale som er blitt avdekket. Det er mildt sagt ironisk når representanter som IOC-medlem Gerhard Heiberg og andre i hans krets forsvarer arbeidet til Verbruggen og McQuaid samtidig som de kaster ut utøvere av OL fordi de har tøyd kampreglementet. Dette er dobbeltmoral og tjener ikke kampen mot kampfiksing eller doping.

Anbefaling. Jeg vil fortsette å anbefale SportAccords retningslinger i kampen mot kampfiksing (og doping). Men det hadde vært lettere hvis lederne som forvalter disse retningslinjene viste at de forsto sitt eget regelverk.

Silvers metode

100%. Norske aviser og kommentatorer hyller Natan Silver etter at han forutså 50 av 50 stater i det amerikanske presidentvalget. Er det på tide at vi også tar hans fotballindeks på alvor?

Forskjeller. Samtidig med hyllesten av Obama og Silver kom månedens FIFA-rangering. På november-målingen holder Norge 26. plassen. Forrige måned falt Norge 9 plasser på FIFAs liste. På Natan Silvers Soccer Power Index (SPI) har Norge klatret 7 plasser fra 34. til 27. plass denne måneden. POå den ene indeksen har Norge blitt bedre, den andre dårligere. Det er også store forskjeller på hvem de rangerer på de ti øverste plassene. Når norske medier nå endelig har omfavnet Silvers metode i politikken, vil den gjøre det samme med hans fotballmålinger. På tide med en ny debatt kritisk debatt av FIFA-rangeringen?

Silvers metode. Jeg mener at Natan Silvers SPI-rangering er et kjærkomment tilskudd til drøfting av rangering av fotballag. Silver har vist gjennom mange år at han er en av USAs fremste valganalytikere og har jevnlig omfattende og solide analyser av amerikanske valg og nominasjoner. Disse kan du lese på New York Times’ hjemmesider. Det spesielle med Silvers metode er at analyseverktøyet han bruker er utviklet med utgangspunkt i baseballstatistikk, dvs. med utgangspunkt i homeruns, catchers og pitchers. Metoden basert på baseballstatistikk har altså gjort han til den mest treffsikre politiske analytikeren i verden! Denne metoden har han også – på oppfordring fra den amerikanske tv-kanalen ESPN – brukt til å rangere landslag i fotball.

Fotballpolitiske variabler. Hvorfor er rangeringen så forskjellig? Det kan være flere grunner til det. En grunn kan være at starttidspunktet for utregningen av de forskjellige tabellene er forskjellige. Det gir også forskjellig utgangspunkt for beregninger. En annen grunn er at det er en amerikaner som har foretatt beregningene og derfor ikke skjønner hva han holder på med (ironi). Men den viktigste grunnen er at Silver har lagt inn det han kaller politiske variabler. Slik jeg tolker det er dette subjektive elementer som FIFA ikke tar med i sine beregninger. De to viktigste forskjellene er at SPI tar med klubbresultater og har med en ”konkurransekoeffisient”, dvs. at man vekter landslagene etter hvilke spillere de stiller med i landskamper. For Norge kan det bety at skulle for eksempel Moa skåre mange mål for Hannover, men bli spart eller må stå over landskamp for Norge så kan Norge hoppe oppover på rankingen selv med et middels resultat. Det er potensialet til Norge som teller, ikke bare resultatet.

100%. Det hadde vært spennende om Silver kunne kombinert sine politiske og fotballfaglige talenter og forutsett hvem som blir Vålerengas neste trener eller Norges neste landslagstrener. Da hadde vi sluppet alle spekulasjonene og blitt kvitt store deler av kommentatorkorpset. Mitt tips er at det er 100% sikkert at begge lagene får en trener.

Obama vinner på oddsen!

To feil. Det er to ting jeg syns er spesielt med det norske kommentariatets vurderinger av den amerikanske presidentvalgkampen. Det ene er at veldig mange bruker tid på å fortelle hvor lite presidentdebattene betyr for utfallet av presidentvalget. Det andre er hvor ulikt de tolker meningsmålinger. Hvorfor ikke ty til spill(betting)-selskapenes odds på hvem som vinner valgkampen? Da får man raskt vite hvor mye debatter betyr og hvor gale målingene er.

Veddemål på Wall Street. I artikkelen "Historical Presidential Betting Markets" i Journal of Economic Perspectives (paper-versjonen) i 2004 forteller professorene Koleman Strumpf og Paul Rhode at spill på utfallet av politiske valg startet i USA på 1880-tallet. Spill på presidentkandidater gikk fra å være en virksomhet bak lukkede dører til å bli en del av aktiviteten blant aksjemeglerne i Curb Exchange (forløperen til American Stock Exchange). Etter hvert ble spill på presidentkandidater i forkant av valg større enn omsetningen av aksjer. Og oddsene var treffsikre. I de femten valgene fra 1884 til 1940 ga oddsene en klar pekepinn på hvem som kom til å vinne alle ganger minus én. Unntaket var da Woodrow Wilson vant over Charles Evans Hughes i 1916. Forskerne hevder at tidlig stengetid var årsaken. Hadde Curb Market stengt senere på dagen hadde de fått med deg den siste utviklingen i krigen i Europa. Det var få meningsmålingsinstitutter på den tiden (om noen?) og oddsene gjort på Curb Market var på en måte datidens meningsmålinger. Etter andre verdenskrig kom meningsmålingsinstituttene på banen og odds på bakrommet ble gjemt bort.

Treffsikre odds. De siste tiårene har imidlertid spillselskaper som lager odds på politiske valg fått vind i seilene, også i forbindelse med amerikansk presidentvalg. Michael Robb, politisk ekspert i Betfair (verdens størstespillselskap), hevdet i 2004 at deres odds viste noe helt annet enn foreksempel CNNs meningsmålinger. CNNs målinger viste til John Kerry, Betfairs odds ga Bush størst vinnersjanser. Bush vant. (Mellom Obama og McCain var det ikke stor forskjell på spillselskapenes odds og meningsmålingsinstituttene.) Betfair traff også riktig vinner i alle 50 stater i 2004. Tar du en titt på europeiske bookmakere i dag er det ingen som gir Romney seieren – ikke en eneste en, selv om oddsene for seier til Obama har skrumpet inn noe etter den første presidentdebatten.

Amerikansk versjon. I USA er det ikke lov å vedde på utfall av politiske valg. Men i Iowa har man utviklet et vitenskaplig og akademisk spillkalt Iowa Electronic Market (IEM). Spillet tillater spill på politiske valg og det fungerer nesten som et aksjespill. Folkene bak spillet sammenlignet i 2008 964 meningsmålinger gjort mellom 1988 og 2004 med utviklingen av odds i IEM. I 74% av tilfellene traff Iowa Electronic Market bedre enn snittet av meningsmålinger. Når det gjaldt å forutse valgresultatet mer enn 100 dager før valget var treffprosenten enda bedre for IEM. På IEM leder fortsatt Obama over Romney…

Penger er forklaringen. I februar tok jeg kontakt med Scott Ferguson, tidligere Head of Education i Betfair (nå mannen bak den innflytelsesrike bloggen ”Sport is made for betting”) og spurte han om hva som er forskjellen på spillselskapers odds og projeksjoner som forskjellige meningsmålingsinstitutter gjør på de forskjellige presidentkandidatene. Han sa at den store forskjellen er at spillselskaper taper store penger hvis de tar feil. Spør du noen på gata om hvem de støtter kan de si hva som helst – avhengig av dagsformen – mens spillselskaper gjør mange undersøkelser for å unngå tap. Det, mente han, gjør at de treffer bedre.

Påvirker hverandre. Når det er sagt så blir det mindre og mindre forskjell på meningsmålingene og markedene jo nærmere vi kommer valget. Og meningsmålinger kan påvirke odds. Særlig har Nate Silvers sofistikerte modell (som har sitt utspring i baseballstatistikk), som primært er meningsmålingsstyrt, innflytelse på markedene. På den måten kan oddsene hos Betfair endre seg hvis det kommer overraskende eller store endringer i for eksempel vippestater som Ohio.

Penger på Romney? I valgkampen har Romney profilert seg som markedets mann. Følger han oddsen kan det gjøre ham mer bekymret enn hvis han følger utviklingen på meningsmålingene. Hvem tør sette penger på Romney?

Fotnoter til debatten om proffboksing

Helt og premieidiot. Jeg har fått mange reaksjoner på kronikken/bloggen jeg hadde om proffboksing. Selv om jeg ikke har sagt at jeg er i mot proffboksing – men har hatt innvendinger mot proffboksing slik den er organisert i dag og mot det jeg mener er dobbeltmoral hos flere debattanter – har jeg blitt hyllet av dem som er mot proffboksing og utropt til premieidiot av dem som er for. Jeg lever godt med begge deler.

Svake argumenter. I debatten om proffboksing kommer det særlig fram tre argumenter for hvorfor man skal tillate proffboksing i Norge: 1) proffboksing skiller seg ikke ut fra andre risikoidretter; 2) boksere er like godt trent og like profesjonelle som andre idrettsutøvere; og 3) lovforbudet i Norge er dumt fordi det bare er Norge sammen med Cuba og Nord-Korea som forbyr proffboksing. Det er flere innvendinger mot disse argumentene.

Risikoidretter. Boksing (alle varianter) og de fleste andre kampidretter skiller seg fra andre risikoidretter på ett viktig punkt: målsettingen om å slå ned motstanderen. Selv om skiflyging, fjellklatring, amerikansk fotball og ishockey (for å nevne noen) kan skade utøverne – også i hodet – er det ikke det som er hensikten med idretten. Det er med andre ord en etisk forskjell. Det er ingen skihoppere som prøver å få andre til å falle i bakken og spillere som prøver å skade motstanderen i amerikansk fotball og ishockey skal i følge regelboken straffes for det. Det er greit å være for proffboksing, men det er ikke nødvendig å skyve andre idretter foran seg. Man kan heller argumentere for hvorfor det er greit å slå hverandre ned – det er mer redelig. I tillegg kan det sies at det i de fire idrettene nevnt over brukes hjelm for å begrense skadeomfanget. I proffboksing argumenterer man av mange grunner for at hjelmen skal bort – blant annet fordi hjelmen gjør det vanskelig å kjenne igjen utøveren og at det blir vanskeligere med knockout. Dette illustrerer på mange måter den etiske grensegangen.

Hardtslående argumenter. Argumentet om at proffboksere er like godt og kanskje bedre trent enn andre idrettsutøvere, og at proffboksere i dag er bedre trent enn det de var på 60- og 70-tallet, høres kanskje ut som et godt argument for å likestille proffboksing med andre idretter som er lovlig i Norge. Fakirer og sirkusartister er også godt trent, men ikke nødvendigvis idrettsutøvere (et billig motargument). Men dette argumentet kan snus på hodet: jo bedre trent en bokser er, jo farligere er det for den som mottar slagene. Proffboksing i dag foregår uten hjelm og med tynnere fôring i hanskene enn i amatørboksing, og jo hardere du slår, jo større skade kan du gjøre. Selv om man etter en etisk vurdering åpner opp for proffboksing, trenger man ikke tillate alt som gjør mest mulig skade. Man kan godt tenke på helsa til utøveren, også. Det leder meg over til det siste argumentet.

Proffboksing er ikke proffboksing. Å klistre Norge opp mot Cuba og Nord-Korea er et stråmannsargument. Både fordi det kun har til hensikt å klistre Norge opp til totalitære stater i denne saken (Norge er den siste Sovjet-stat!) og fordi bildet er mer nyansert enn denne svart-hvitt-fremstillingen. Fremstillingen er svart-hvitt fordi andre land som har proffboksing (som for eksempel Sverige) har dispensasjonsordninger i proffboksing. Det betyr at det ikke er fritt frem for hvem som helst å arrangere proffkamper og det setter en standard for helseundersøkelser av utøverne. Den blir også skjev fordi vi i Norge i dag har tillatt profesjonelle kickboksingskamper i Norge med amatørregelverk, blant annet med bruk av hjelm og kortere kamper. Snakker du med folk i kickboksermiljøet i Norge får du vite at dette har vært en suksess. Proffboksing er ikke proffboksing – det finnes mange varianter og det gjelder å gå for den utgaven som best mulig tar vare på utøveren.

Debatt som risikosport. I debatten om proffboksing hjelper det verken med hjelm eller ekstra fôr i hanskene. Det er argumentene som kan slå deg i hjel. Jeg tror vi får se proffboksing i Norge om noen år, men kanskje ikke i variantene vi er vant til fra Las Vegas eller Sauerland Event. Nedtellingen har startet.

Norsk Tipping klar for nye oppdrag?

Enerettsmodellen for fall? Denne uken diskuterer Lotteri- og stiftelsestilsynet fremtiden til pengespill i Norge. Jeg tror enerettsmodellen står for fall og at Norsk Tipping selv bidrar til at det skjer.

Banebrytende sponsoravtale. Forrige uke inngikk Skiforbundet en stor sponsoravtale med Norsk Tipping. Denne avtalen er forskjellig fra avtalen Norsk Tipping har med for eksempel Fotballforbundet. Med den nye avtalen kan Norsk Tipping nå ut til norske tv-seere under for eksempel Tour de Ski og Hoppuka. Avtalen gir dem også muligheten til å konkurrere om oppmerksomheten til internasjonale spillselskaper - som for lengst har inntatt tv-bildet til norske seere under disse konkurransene. Sponsingen av Skiforbundet kan ses på som en ytterligere skjerping av kampen mot internasjonale spillselskaper og en slags oppfølging av Norsk Tippings satsing på Liveoddsen tidligere i år.

Vissent monopol. Hovedargumentet det siste tiåret for å bevare enerettsmodellen (og for å fjerne spilleautomatene) - ved siden av at overskuddet sikrer midler til idrett og kultur - har vært å forhindre spillegalskap. Dette er et argument som til nå har fått gehør i EUs kontrollorganer, men under en viktig forutsetning: aggressiv markedsføring av spill og for høye premier underminerer monopolets begrunnelse. Det samme gjelder for vin- og spritmonopol. Skulle Vinmonopolet begynne å reklamere for sine produkter og ha sesongsalg på vin og sprit kan man ikke lenger begrunne monopolet med at man ønsker å begrense alkoholkonsumet. Med massive reklamekampanjer for Liveodds og stadig høyere milliongevinster i Lotto er Norsk Tipping i ferd med å underminere sin egen eksistens.

Ny modell. Hvis norske myndigheter ønsker å få kontroll på det internasjonale spillmarkedet og samtidig øke inntektene, kan lisensbasert nettspill være en god løsning. Denne løsningen er de siste årene innført i Frankrike og Danmark, med positive resultater. Ikke bare har inntekter til grasrotidrett økt, men man har fått kontroll på aktører som allerede var der, men som tidligere kun ble sett på som illegale utskudd. En lisensordning kan også være løsningen i Norge, samtidig kan Norsk Tipping beholde eneretten til ordinære lykkespill som for eksempel Lotto.

Inntekter fra alle. Norsk Tipping omsetter for ca. 15 mrd. i året. Drøyt 3 mrd. går til fordeling til idrett og kultur. Det uregulerte markedet (internasjonale spillaktører) omsetter for ca. 5 mrd. I et lisensfinansiert system kan man tenke seg at alle aktører får en omsetningsskatt på 20%. Med dagens omsetningstall ville det gitt 4 mrd. kroner til fordeling til kultur og idrett, men trolig mer fordi utvikling av mer attraktive spill vil øke omsetningen. Med en slik ordning ville idretten fått mer enn det den gjør med dagens forslag til endring av Tippenøkkelen (som er ca. 600 millioner kroner).

Erfaringer fra andre land. Erfaringer fra Frankrike og Danmark er at de store aktørene overlever i et slikt system. Det gjør markedet oversiktlig og bidrar til å holde useriøse aktører unna. En slik ordning vil i tillegg gjøre det enklere for forskjellige idretter å inngå medieavtaler, fordi de da ikke trenger å ta hensyn til at forskjellige kanaler samarbeider med spillselskaper som i dag er forbudt.

Norsk Tipping i utlandet? Norsk Tipping vil i overskuelig framtid være den største spilloperatøren i Norge, uavhengig av et lisensbasert system eller ikke. Med en endring av dagens system kan vi også se for oss at Norsk Tipping kan bli en internasjonal aktør. Hvorfor ikke la Norsk Tipping konkurrere med de utenlandske selskapene på deres hjemmemarked? Da kan kaka bli enda større for dem som nyter godt av overskuddet til Norsk Tipping. Skulle det skje kan tyske og østerrikske tilskuere til Tour de Ski tippe på Norsk Tipping og bidra til at det norske skilandslaget styrker sin økonomi!

Denne artikkelen sto på trykk i Dagens Næringsliv 2. oktober 2012.