Veien til toppen i kinesisk politikk går via OL

OLs politiske betydning. Blir Kinas visepresident – Xi Jinping - fredag 18. september medlem i Kinas militærkommisjon viser det Beijing-OLs politiske betydning. Både som promoteringsverktøy for kinesiske myndigheter og som karrierevei for kinesiske partitopper.

Spekulasjoner. I disse dager spekuleres det mye i om Barack Obama kommer til København 2. oktober for å hjelpe Chicago med å få sommer-OL i 2016. Slik saken ser ut nå er det kun hans bedre halvdel Michelle Obama - som kommer for å gi sin støtte. Barack Obama har begrunnet fraværet med at han må konsentrere seg om helsereform i USA. Helsereformen betyr mer for hans politiske framtid enn OL i konas hjemby. For Kinas visepresident Xi Jinping ser det derimot ut som OL fører han til topps i politikken.

Koordineringsansvar. På den 17. partikongressen i 2007 ble Xi Jinping satt til å lede forberedelsene til OL i Beijing. Dette ansvaret var noe langt mer enn å ta seg av IOC-pamper på tur til Østen. Han fikk ansvaret for sikkerhet, logistikk, transport, mediehåndtering, miljøspørsmål og koordinering av volds- og maktapparatet (politiet, militæret, partiet og lokale myndigheter).

Sikre leker. Da Xi ble konfrontert med uroligheter i Xinjiang-provinsen og under fakkelstafetten endret han målsettingen fra ”de beste olympiske leker” til ”de sikreste olympiske leker”. Begrunnelsen var at et sikkert OL var en oppskrift på suksess. Definisjonen av suksess var myntet på eget partiapparat og mindre på verden for øvrig. Han hadde vel kanskje ikke trengt å endre målsetting, men kun føye til ett til – dette er det mest spektakulære OL gjennom tidene OG det sikreste OL!

Kronprins. Xi har lenge vært regnet som kronprinsen til president Hu Jintao. Hu skal erstattes i 2012. Før kunne man ikke bli forsvarssjef i Norge før man hadde tjenestegjort i Nord-Norge, seinere har internasjonal erfaring blitt et kriterium. I Kina følger man også visse prosedyrer for å nå til topps. Blant annet må man ha hatt en sentral posisjon i militærkommisjonen. Blir Xi viseformann i militærkommisjonen ligger veien åpen for å ta over etter Hu i 2012.

Til topps. Blir Xi ikke medlem av militærkommisjonen er det sensasjonelt. Hadde OL blitt en katastrofe for Kina hadde Xi vært politisk død. Nå kan han rykke helt til topps. Takket være OL.

Politikernes olympiske sammensurium

Kunnskapsløshet. Avgjørelsen om hvem som skal få OL i 2016 nærmer seg med stormskritt. Spillet har startet og IOCs evalueringskomité har avlevert sin siste tekniske rapport om søkerbyene. Statsoverhoder/regjeringssjefer engasjerer seg også og deres engasjement viser at de ikke kan så mye om hvordan IOC og valg av vertsby fungerer.

Kongekabalen. Avgjørelsen faller 2. oktober i København og det er ventet stor dramatikk før, under og etter avstemmingen. Ennå er det usikkert om statsoverhodene/regjeringssjefene til landene til de fire kandidatbyene kommer. Brasils Lula, USAs Obama, Spanias kong Juan Carlos og Yukio Hatoyama, Japans nyvalgte statsminister har signalisert at de kanskje kommer for å tale henholdsvis Rio, Chicago, Madrid og Tokyos sak.

Kanskje kommer Obama. Bare Lula har sagt at han helt sikkert kommer. Med de tre andre lederne er det mer usikkert. Det er stor sannsynlighet for at den nyvalgte japanske statsministeren kommer. Spania har akkreditert klart flest journalister – 280 av totalt 1200 mediefolk – til IOC-sesjonen. De kan gi god PR til den spanske kongen. Spekulasjonene rundt Obama er mange. De fleste tror at han kun kommer hvis Chicago ligger godt an til å vinne. Han vil ikke sverte sitt eget rykte ved å bli knyttet til et nederlag for Chicago.

Politikernes spill. Men det politiske spillet har startet. I dette spillet blottlegger politikerne sin uvitenhet om OL og prosedyrene for hvordan man velger vertsby. På en presskonferanse i Rio 7. september uttrykte den franske presidenten sin støtte til Rios kandidatur. Sarkozy uttalte at alle de franske stemmene skulle gå til Rio. Spøkefullt la han til at han håpet denne støtten ville komme Annecy – fransk kandidat til vinter-OL i 2018 – til gode. Forrige uke uttalte Lula at han hadde inngått en avtale med spanskekongen om gjensidig støtte 2. oktober. I følge Lula ble de enige om at Spania skulle gi Rio sine stemmer hvis Madrid ikke var med i andre avstemmingsrunde og omvendt. Men så enkelt er det ikke.

Få medlemmer. For det første har verken Brasil, Spania eller Frankrike mange IOC-medlemmer. Brasil har ett medlem (Joao Havelange), Spania har ett (Juan Antonio Samaranch jr.) og Frankrike har to (Jean-Claude Killy og Guy Drut). Videre har Japan har ett medlem (Chiharu Igaya) og USA to (Anita L. Defrants og James L. Easton). IOC har 106 stemmeberettigede medlemmer og det sier seg selv at det gir små gevinster for de respektive vertsbyene å kjøpslå med stemmer.

Ikke stemmerett. For det andre har politikerne i de forskjellige landene ikke stemmerett. De forskjellige IOC-medlemmene representerer ikke noe land, men seg selv. Lula og Obama og andre politikere har ikke noe med hva de forskjellige IOC-representantene skal stemme på!

Inhabil. For det tredje kan ikke IOC-representanter fra et land med en kandidatby delta i stemmegivningen når denne byen er med i avstemmingen. De kommer først med når "hjembyen" er slått ut av konkurransen.

Hør nå her! Politikernes måte å uttrykke seg på i forkant av avstemmingen 2. oktober ligner mye på boikott-debatten i forkant av Beijing-OL. Da uttalte blant annet Sarkozy at han ville boikotte Beijing-OL på grunn av Kinas menneskerettighetsportefølje. Til Sarkozy og likesinnede er det bare en ting å si: politikere kan ikke boikotte OL, det er det bare nasjonale olympiske komiteer som kan gjøre!

Drømmen om fotball-EM

Drømmen om fotball-EM. Endelig kom kostnadsoverslaget til fotball-EM i Norge og Sverige. Fram til det norske og det svenske forbundet eventuelt leverer søknaden i februar neste år kommer diskusjonen til å gå høylytt i det ganske land om et fotball-EM er verdt 7 milliarder kroner. Går dette på bekostning av breddeidretten i Norge? Vil andre idrettsforbund måtte lide for fotballforbundets pengebruk i forbindelse med EM? Og hvorfor EM og ikke OL? Dette er noe av det vi kommer til å diskutere fram mot februar. Siden jeg veit at dette kommer tenkte jeg heller å gjøre noen betraktninger rundt fellessøknaden til Norge og Sverige. Hvorfor søker flere land mesterskap sammen?

Norge og Sverige søker sammen. Forrige EM ble delt mellom Østerrike og Sveits og i 2000 ble EM arrangert i Belgia og Nederland. Stadig flere stater/regioner søker sammen for å arrangere fotball-EM og andre store mesterskap, og det er ikke første gang nordiske land samler seg om å arrangere Europas største fotballturnering. Norge, Sverige, Danmark og Finland søkte om å arrangere fotball-EM i 2008. De tapte for Østerrike og Sveits. Etter det ”nordiske nederlaget” i 2002 startet Norge, Sverige og Danmark arbeidet med en ny søknad. Danmark har falt av og onde tunger skal ha det til at det var fordi Danmark støttet franskmannen Michel Platinis kamp mot Sveriges Lennart Johanssen om å bli UEFAs president i 2007. Derfor står kun broderfolkene Norge og Sverige sammen om neste søknad. Norge og Sverige vil ikke leke med Danmark lenger.

Økt samarbeid. Det er en økende tendens at land går sammen om å arrangere store mesterskap. Som sagt arrangerte Belgia og Nederland fotball-EM i 2000. Denne erfaringen ønsker de to landene, sammen med Luxembourg - som ikke skal arrangere kamper eller blir automatisk kvalifisert, men som skal arrangere en FIFA-kongress hvis de tre landene får mesterskapet - å bruke for å få fotball-VM. Da Portugal fikk fotball-EM i 2004 kjempet de blant annet mot Østerrike/Ungarn, og i søknadsprosessen for å få fotball-EM i 2008 ønsket Tyrkia/ Hellas (de kom ikke til siste avstemmingsrunde), Østerrike/Sveits, Irland/Skottland, og Norden å arrangere EM. I kampen om å få fotball-EM i 2012 gikk Polen og Ukraina av med seieren på bekostning av blant annet Ungarn/Kroatia.

Når kampen om hvem som skal være vertskap i 2016 skal avgjøres kan Norge/Sverige møte konkurranse fra blant annet Skottland/Wales. Romania/Bulgaria og Den tsjekkiske republikk/Slovakia har også signalisert at de vil søke om fot ball-EM i 2020.

Globalt fenomen. Det er ikke bare i Europa at vi ser økt samarbeid i tilknytning til fotballmesterskap. Japan og Korea var vertskap for fotball-VM i 2002 og Libya og Tunisia ønsket sammen å arrangere fotball-VM i 2010 (de trakk sitt kandidatur da de fikk vite at flernasjonskandidater ikke ble akseptert). Finalespillet i Asiamesterskap (Asian Cup) 2007 gikk i Indonesia, Malaysia, Thailand og Vietnam. I 1993 og 2003 gikk finalespillet i det amerikanske mesterskapet (CONCACAF Gold Cup) i USA/Mexico, og i 2000 gikk Afrikamesterskapet (African Nations Cup) i Ghana/Nigeria.

Årsaker til samarbeid. I tillegg til at vertsnasjoner blir automatisk kvalifisert, er det flere grunner til at land søker sammen for å få store mesterskap i fotball: For det første er det økonomiske grunner til det. Små land som ikke alene greier å bære kostnader som er forbundet med slike mesterskap kan slå sine pjalter sammen og dermed ha mulighet til å få mesterskapet. Tenker man på etterbruk av arenaer er det også en fordel for små land å dele mesterskap seg i mellom slik at et lite land ikke bygger for mange og store arenaer som ikke kan brukes i etterkant av mesterskapet. På den annen side vil et mesterskap på hjemmebane gi incentiver til å oppgradere eksisterende anlegg.

Økt grad av fellessøknader vitner også om at fotball spiller en forsonende rolle mellom tidligere politiske fiender eller rivaler (Japan/ Korea, Tyrkia/Hellas, Ungarn/Kroatia, Den tsjekkiske republikk/Slovakia, og USA/Mexico). Samarbeid kan både være et signal om lavt politisk konfliktnivå og at fotball fungerer som et symbol og videreføring av påbegynt forsoning.

Likner europeiske integrasjonsprosesser. Denne utviklingen likner europeiske integrasjonsprosesser. Det gjør den på to måter. På den ene siden vitner det om at nasjonalstatens grenser viskes ut (Skottland/Wales og Skottland/Irland) og at samarbeid foretrekkes framfor nasjonal selvråderett på dette området (Belgia/Nederland, Den tsjekkiske republikk/Slovakia). På den andre siden ønsker mange av EUs medlemsland samarbeid med naboer som ikke er medlem av EU (Norge/Sverige, Tyrkia/Hellas, Ungarn/Kroatia, Polen/Ukraina, Østerrike/Ungarn). Begge disse utviklingstrekkene ligner utviklingen i EU – allianser skapes mellom regioner som ikke er medlemsstater eller mellom regioner og medlemsland, og naboskapspolitikk (videre)utvikles mellom medlemsstater og ikke medlemsstater. I tillegg ligner mange av alliansene på EUs forskjellige utenrikspolitiske dimensjoner: den nordlige dimensjon (Sverige/Norge), den østlige dimensjon (Østerrike/Ungarn, Ungarn/Kroatia og Polen Ukraina), og middelhavsdimensjonen (Hellas/Tyrkia). I EU konkurrerer disse utenrikspolitiske retningene om ressurser til sine formål.

Slikt samarbeid fungerer, særlig i Øst-Europa, som en måte å vise at man igjen er en del av Europa etter mange år på utsiden. Samtidig kompenserer de for manglende ressurser ved å stå sammen. Mesterskapene blir med andre ord en viktig del av nasjonsbyggingen og utenrikspolitikken til nye demokratier. Det samme ser vi for eksempel i forbindelse med Melodi Grand Prix.

Fotball og EU. Men det er ikke bare sånn at utviklingen på fotballbanen ligner utviklingen i EU. På flere områder henger den også sammen. Her er tre eksempler.

1) Europeisk integrasjon har ført til økt regionalisering i Europa. Det vil f.eks. si at skotter og katalanere i større grad enn tidligere kan fremme sine interesser enn det de kunne tidligere. I den sammenheng blir også fotball viktig. Det fikk vi se et tydelig eksempel på da skotten og statsministeren Gordon Brown sa at han ønsket et britisk landslag i fotball til OL i London i 2012. Det fikk lederen for den skotske supporterforeningen til å reagere. Han sa at han heller ville støtte Brasil enn et britisk landslag med 11 skotter.

2) UEFA har opprettet en EU-ambassade for å få innpass i EUs indre korridorer. Norges Per Ravn Omdal har hatt en sentral rolle her. Dette er et resultat av at UEFA ønsker medbestemmelse i saker som angår dem, også fotball-EM.

3) I Forbindelse med EUs arbeid med sitt ”White Paper on Sport” har UEFA vært sterkt involvert. Dokumentet er unikt fordi det er første gang EU skriver ned sin egen sportspolitikk. Dokumentet tar blant annet for seg handel med unge fotballspillere og useriøs agentvirksomhet.

Vinnerformel? Vertsnasjoner gjør det historisk sett godt i store fotballmesterskap. For Norge, med lite å vise til i internasjonal fotball, kan et fotball-EM på hjemmebane være en gyllen mulighet til å opprettholde denne statistikken. Hva med Norge og Sverige i finalen?

(Dette er en omarbeidet versjon av min VG-kronikk "Fotball og europeisk integrasjon", 22. desember 2007. Mange av argumentene finner du også i "Fotball og politikk", Hvor hender det?, 28. januar 2008)

Idrett og livsstil

Krangel om livsstil. Det går hett for seg i debatten om ny norsk landslagstrener. Mini kritiserer blant annet Trond Sollied for dårlig livsstil og at han derfor ikke passer til å bli landslagstrener. Denne debatten blir bare barnemat i forhold til debatten islam og idrett som i tiden framover kommer til å skyte fart.

Mourinho sparker etter Drillo. José Mourinho er i hardt vær etter at han byttet ut en av sine Inter-spillere i kampen mot Bari for en uke siden – etter sigende – fordi han mente den muslimske spilleren var tappet for energi på grunn av Ramadan. Under Ramadan har muslimer ikke lov til å ta til seg føde så lenge solen er oppe. Mourinho sparker her etter Drillo.

Ramadan. Da Drillo trente Irak mente han at spillerne ikke kunne trene i 40 graders varme uten å drikke. ”Nå er ikke jeg noen fysiologiekspert, men vi kan’ke trene uten vann”, skal Drillo han ha sagt under en av de første treningene med de ferske Asia-mesterne i fotball. Drillo kunne kanskje ha forberedt seg litt bedre…?

Krasj. Fram mot OL i London i 2012 kommer det garantert flere slike historier. Lekene i London foregår nemlig midt under Ramadan! I 2012 varer Ramadan fra 21. juli til 20. august. OL varer fra 27. juli til 12. august. Det forventes at ca. 3000 av deltagerne i OL i London vil være muslimer, og mange av de 70.000 frivillige under lekene vil også være det.

Protester. Det er ventet flere protester før og under lekene i London på grunn av sammenfallet mellom Ramadan og OL. Samtidig er det ventet at Israel vil arrangere en 40-årsmarkering for massakren på 11 israelske utøvere under München-OL i 1972. Det lukter bråk.

Never ending story. Da IOC bestemte at London skulle få OL tror jeg ikke de tenkte på Ramadan. Jeg er sikker på at de kommer til å bli minnet på det i tiden som kommer. Og hva mener Trond Sollied om spillere som ikke kan ta til seg føde på grunn av Ramadan?

Birkebeinerrittet og fair play

Fair play i Aftenposten. Aftenposten hadde torsdag 27. august en god artikkel om fair play i idretten og tok utgangspunkt i Birkebeinerrittet. I artikkelen kommenterte rektor ved Idrettshøgskolen Sigmund Loland og representanter fra Birkebeinerrittet utøveres etikk og moral. Det ble blant annet satt fokus sykkelrytteres tilbøyelighet, eller manglende tilbøyelighet, til å hjelpe konkurrenter i trøbbel. Den muligens største fair play-utfordringen ble imidlertid ikke drøftet i artikkelen – doping.

Nye konkurranseformer. Birkebeinerrittet representerer en voksende konkurranseform i Norge ved at arrangementet har deltakere både innenfor og utenfor idrettsorganisasjonen og er ”eid” av et aksjeselskap. I rittet deltar det utøvere som ikke er tilknyttet verken idrettslag eller bedriftsidrettslag, men kjører for seg selv, for sponsorer eller for egne bedrifter. Det betyr at disse deltakerne ikke trenger å innordne seg Idrettsforbundets dopingbestemmelser – som innebærer mulige dopingtester. Det innebærer en klar forskjellsbehandling og er ikke fair play. De som konkurrerer for idrettelag med tilknytning til Idrettsforbundet kan bli dopingtestet, men ikke de som ikke er medlem i en av Idrettsforbundets klubber. Det er dobbelt problematisk – Birkebeinerrittet og tilsvarende arrangementer kan bli passive i kampen mot doping og det kan føre til at ikke-organiserte dopere slår reine idrettslagsryttere uten at doperne blir tatt.

Løsningen. Hva skal man gjøre med dette? En løsning er at arrangementer som ikke er innordnet Idrettsforbundets regler tar samfunnsansvar og innordner seg Idrettsforbundets dopingregler. Det kan for eksempel skje ved at alle utøvere må skrive under på at de kan testes, for å få lov til å delta. En annen er å stimulere utøvere til å melde seg inn i idrettslag. Det vil både bidra større aktivitet i idrettslag, sosialt engasjement og til at flere får et sterkere forhold til antidopingarbeidet.

Måtte den ærligste rytteren vinne på lørdag!

Hvor kommer fotballspillerne fra?

Utlendinger i engelsk fotball. Stadig vekk hører vi at det er for mange utlendinger i norsk fotball og at det ødelegger for norsk talentutvikling og det norske landslaget, men sjelden får vi en god oversikt over utviklingen. BBC har laget en oversikt over utlendinger i engelsk fotball. Den er svært informativ og interessant.

Eksotisk. BBC har gått igjennom dagens Premier League-lag og sammenlignet sammensettingen av disse lagene med 1989/90-årgangen. Oversikten viser hvor spillerne er født og hvor langt unna Storbritannia de er født. Trenden er tydelig. I dag er det flere Premier League-spillere som er født utenfor Storbritannia enn i 1989/90. Utlendingene kommer også fra fjernere strøk enn for ti år siden. I 1989/90 var Erland Johnsen og Erik Thorstvedt eksotiske innslag i England. I dag har spillere fra Georgia, Elfenbenskysten, Senegal og Kongo tatt over denne rollen. Denne utviklingen har gjort engelske lag bedre. I dag dominerer engelske lag europeisk fotball. Hva det engelske landslaget angår er statistikken mer usikker. Portsmouth er kanskje det laget som har hatt den største transformasjonen. I 1989/90 hadde de ingen spillere som var født utenfor Storbritannia. I dag har de 15. I tillegg er Portsmouth det laget som har hatt flest utlendinger gjennom tidene i England. Burnley og Birmingham har også gått fra 0 til mange utlendinger i dette tidsrommet.

Over til Norge. Den samme utviklingen finner vi (sikkert) i Norge også. Som Vålerenga-supporter blir jeg ofte konfrontert med at det ikke er Vålerenga-gutter på Vålerenga. Rosenborg har ofte blitt karakterisert som ”trønderklubben”. Jeg tror at dette er påstander som må justeres. Og hva med Molde og Fredrikstad? Hvem tar ansvar for å sjekke dette opp? Viktige spørsmål er: Hvem har hatt den største økningen i antall utlendinger sammenlignet med for ti år siden? Er det noen med statistikkunnskaper som kan fortelle meg om det er en sammenheng mellom antall utlendinger i et klubblag og prestasjonene til laget, og om antall utlendinger i Norge har betydning for prestasjonene til landslaget?

Fotball for bønder!

Oslo suger. Flere nyhetskanaler meldte for noen dager siden at Oslo er verdens dårligste fotballhovedstad. Lyn, Skeid og Vålerenga gjør det svært dårlig og alle er i fare for å rykke ned fra sine respektive divisjoner. Som Vålerenga-patriot er jeg i disse dager på anstrengt leit etter gode OG dårlige årsaker til at laget mitt presterer elendig. Simon Kuper og Stefan Szymanski kommer i sin bok Why England Lose: And Other Curious Football Phenomena Explained med en mulig forklaring: de beste og mest populære klubbene kommer sjelden fra de største byene!

Dominans. I de syv største landene i Europa kommer for eksempel de beste og mest populære klubbene ikke fra landenes hovedsteder: Manchester United (England), Olympique Lyon (Frankrike), Bayern München (Tyskland), AC Milan (Italia), Wisla Krakow (Polen), Zenit St. Petersburg (Russland), og Barcelona (Spania). Hovedstadslag gjør det også dårlig i Champions League. Det eneste unntaket er Real Madrid. Paris, London og Moskva har for eksempel ennå til gode å vinne Champions League.

Industrialisering viktig. Kuper og Szymanski mener at denne utviklingen henger sammen med industriutvikling og at økt fotballinteresse og gode fotballresultater henger sammen med økt industrialisering. Økt industrialisering betyr økt befolkningsvekst. Ikke mindre viktig betyr økt industrialisering også økt interesse for noe å samle seg rundt, en identitetsbygger. Her har fotballen spilt en sentral rolle i mange europeiske land. Av de syv lagene nevnt over er det bare Lyon som ikke kan sies å være en sterkt industrialisert by. Forfatterne mener at storbyer tilbyr flere identiteter og har et større tilbud enn tilfellet er i provinsbyer. Raskt og sterkt industrialiserte byer hadde et emosjonelt hull å fylle og det hullet fylte fotballen. Det påvirket fotballinteressen og prestasjonene, mener de. Også her er Madrid et unntak.

Bønder i byen. Det er vel tvilsomt om industrialiseringsforklaringen gjelder for Norge. Hadde industrialisering vært en viktig forklaring ville Oslo-lag ha gjort det bedre. Like fullt er det lag utenfor hovedstaden som gjør det best. Rosenborg er selvsagt i en klasse for seg selv, med sekken full av seriegull og gode prestasjoner i Champions League. Bruker vi Googles Avanserte søkestatistikk finner vi også at lagene i Bergen og Trondheim er mer populære enn Vålerenga. Flere søker på RBK og Brann enn VIF. En fattig trøst er at flere søker på VIF enn LSK og FC Lyn. Selv når vi tar høyde for at noen faktisk søker på brann når de legger inn søkeordet brann er det flere i Norge som ønsker å vite om Brann sportsklubb enn Vålerenga og Rosenborg. Selv i Oslo er det flere som ønsker informasjon om Brann enn Vålerenga!

Bønda på topp. Kampropet ”i dag får bønda bank” må kanskje moderes noe på bakgrunn av denne statistikken. Realiteten er at ”bønda” vinner mest – både kamper og fotballhjerter. Det er liten trøst i disse tallene, men det kan være en forklaring. Men de er bare gyldig for en frustrert supporter og har ingenting i Martin Andresens hode å gjøre når han skal forklare seg bort fra den forferdelige sesongen. Den eneste trøsten er at om Vålerenga skulle få enda en forferdelig sesong kan jeg trøste meg med flere fritidstilbud enn dem som bor i provinsen. Oslo er for eksempel en av byene i verden med flest skjenkesteder per innbygger…