En ny generasjon idrettsutøvere

Bredde versus elite. I Norge er mange bekymret for balansen mellom elite og bredde. Diskusjonen går mellom dem som mener elite skaper bredde og dem som mener det motsatte. Et sentralt spørsmål i denne debatten er om tidlig spesialisering gjør at du kun dyrker fram ”idrettsbroilere” og at man på den måten skyver de mindre talentfulle ut av idretten. Med andre ord at vi fostrer fram noen få idrettskjendiser og at grasrotstilnærmingen til idrett forsvinner. Dette er også problemstillinger vi finner igjen i andre land. New York Times har de siste dagene skrevet om dette, og her finner vi to helt forskjellige retninger i amerikansk idrett.

Gentesting av barn. I Boulder, Colorado tilbyr et firma gentesting av barn for å finne ut hvilken idrettsgren de har anlegg for å bli god i. For mange foreldre er kartlegging av et slikt gen av interesse fordi det kan åpne veien for sportsstipender og utdanning på amerikanske universiteter. Men kan man finne et slikt gen? Kritikerne av slik testing sier at dette enten er uetisk eller at slik testing er svindel, eller begge deler. De etiske aspektene ved slik testing må diskuteres – også i Norge. Denne diskusjonen må også knyttes til den siste generasjonen doping – gendoping, og den bør omfatte flere enn de som deltar i idrett. Genforskning i idretten gir assosiasjoner til mellomkrigstidens raseforskning. Spørsmålet er om raseforskningen er på vei tilbake i ny drakt og at idretten (igjen) blir den fremste testarenaen.

Fra gener til nye grener. Men det er håp for de sportsgenløse – også i USA. Idrett som ikke er organisert av amerikanske universiteter, men av studenter og andre frivillige, er i sterk utvikling i USA. Den profesjonelle universitetsidretten blir organisert av National Collegiate Athletic Association (NCAA) og National Association of Intercollegiate Athletics (NAIA). Idrettene organisert under disse paraplyene møter konkurranse på to fronter fra grasrotsidretten. På den ene siden blir det etablert ligaer i de samme idrettene som NCAA og NAIA organiserer. På den annen side etableres det konkurranser i alternative idretter. Av idretter som er i sterk vekst på grasrotplanet er volleyball, fotball og tennis – av de etablerte idrettene - og brasiliansk kampsport, abborfiske og ballroom-dansing – av de mindre etablerte idrettene. Det som kjennetegner den nye grasrotsbevegelsen er at den får liten eller ingen støtte fra universitetene eller fra det offentlige, at dugnader og frivillig innsats sørger for at konkurranser holdes og lag opprettholdes, og at det er kontingentbasert.

Vekst uten veksthormoner. Det er flere grunner til denne veksten. Én viktig grunn er at flere amerikanere går på universitet enn tidligere og at universitetene derfor ikke greier å tilfredsstille behovet til den økte studentmassen – verken innenfor de tradisjonelle idrettene eller i idretter som man ikke finner innenfor universitetssystemet. En annen grunn er at mange studenter ønsker å styre etter egne regler og prinsipper og ikke etter regler som er rigide (må man for eksempel være med på hver trening for å spille på laget?) eller som har for stort innslag av kommersialisering (kan vi velge et annet draktmerke?). Finanskrisen kan også ha spilt inn på dette området. Finanskrise har ført til mindre penger til universitetsidrettene og til nedlegging og nedprioritering av flere idretter. Dette har skapt et ”marked” for alternative måter å organisere idretten på.

Genmangel. Den kanskje viktigste årsaken til denne oppblomstringen er at ikke alle har et utpreget sportsgen, men kun er glad i å drive idrett på et nivå man behersker og som lar seg kombinere med annen aktivitet - for eksempel studier. Fortsetter grasrotsbevegelsen å vokse kan støttespillerne til gentesting av barn få sterk motstand i USA. I tillegg kan nordmenn som ønsker å slå et slag for breddeidretten henvise til grasrotbevegelsens økende styrke i USA. Ikke verst bare det.

Æres den som æres bør…

Arven fra Beijing-OL. I forkant av OL i Beijing var det to temaer som gikk igjen. Det ene var om man kan skille politikk og sport og det andre om hvilke kriterier som må gjelde for å tildele OL. Beijing-OL viste tydelig at OL og politikk hører sammen uansett hvor mye IOC prøvde å sette en skillelinje. Det andre var om leker skal gis til et autoritært land for å bidra til demokratisering i landet eller om man først skal gi lekene når demokratiske minstestandarder er på plass.

Tre temaer. Den siste generalforsamlingen i den europeiske olympiske komité (EOC) viser at disse problemstillingene fortsatt er aktuelle. Tre begivenheter viser det.

Flytte Sotsji-OL? For det første foreslo den georgiske delegasjonen at OL i 2014 i Sotsji måtte flyttes blant annet med argumentet om at georgiske myndigheter ikke kan garantere for sikkerheten til befolkningen i Abkhasia, en russiskkontrollert del av Georgia ikke langt unna den russiske OL-byen. Det er blant annet her russiske ”fredstyrkene” er plassert. Dette forslaget ble blankt avvist. Men det viser allikevel at OL er en arena for internasjonale konflikter. Det som skiller denne situasjonen fra tidligere OL er at konflikten utspiller seg i forbindelse med et vinter-OL. Det har ikke skjedd før. I hvert fall ikke på dette nivået.

Obama på banen. For det andre viste den amerikanske søkerkomiteen fram en hilsen fra Barack Obama der han snakker varmt om de olympiske idealer og uttrykker sin støtte til Chicagos OL-kandidatur i 2016. Det er usikkert hvordan en slik høyprofilert støtte så tidlig i prosessen vil slå ut, men det viser i all tydelighet at den amerikanske søkerkomiteen legger mye vekt på prestisjen til personen som snart vil bli verdens mektigste mann.

Helten Lukasjenko. For det andre delte EOC-presidenten Patrick Hickey ut en utmerkelse til Hviterusslands president Aleksander Lukasjenko for ”fremragende innsats for den olympiske bevegelse”. Det kan i den forbindelse opplyses om at den hviterussiske presidenten er president i den hviterussiske olympiske komité. Det er ingen tvil om at EOC på dette området har laget et solid skille mellom sport og politikk. Hadde man tatt Lukasjenkos politiske meritter i betraktning hadde dobbeltpresidenten neppe vært kvalifisert for utmerkelsen.

Hviterussland versus Irak. Det er vanskelig å vite om moderorganisasjonen går god for denne utmerkelsen. Uansett kommer utmerkelsen i et merkelig lys når vi sammenligner med hvordan den irakiske troppen ble behandlet i forkant av Beijing-OL. Irakerne ble først nektet adgang til lekene fordi politiske myndigheter hadde påvirket valgene i irakiske idrettsforbund. Det er vanskelig å tro at ikke Lukasjenko – som er landets eneveldige president – har hatt en finger med i spillet valget i den hviterussiske olympiske komité.

Hvem vinner? Dem som mener at idretten kan bidra til demokratisk forandring vil si at utmerkelsen til Lukasjenko er av den modige sorten. Andre vil mene at det er reint idioti. I hviterussiske medier ble denne utmerkelsen tatt som en bekreftelse på Lukasjenkos fotreffelighet. Good or bad?

Baseball og stortingsvalget 2009

Støres visjon. Jonas Gahr Støre lanserer i disse dager boka ”Å gjøre en forskjell”. Der skriver han blant annet at han har tro på politikken. Denne troen har ført Støre fra å være Gros veskebærer via jobben som utenriksminister til et (sterkt?) ønske om å komme inn på Stortinget i 2009. I Oslo Ap har det vært mye diskusjon om Støres plassering på stemmeseddelen. Diskusjonen dreier seg om Støre skal ha sikker plass på valglista eller ikke. Denne usikkerheten kunne vært feid til side hadde vi byttet ut metoden til norske meningsmålingsinstitutter med metoder for å regne ut baseballstatistikk!

Silvers metode. Bloggeren Nate Silver, mannen bak nettsiden FiveThirtyEight.com, har vist at hans metode utviklet for å regne ut baseballstatistikk er mer presis enn tradisjonelle metoder for å regne ut og fremskrive velgerdata. Silver var lei av feiltolkning av nasjonale målinger og han var misfornøyd med at anerkjente nettsider ikke skilte mellom seriøse og spuriøse utvalg. På samme måte som en baseballstatistiker baserer sine resultater på historiske data, hjemmefordel, spillernes alder, fysiske egenskaper og bakgrunn, og hvilke spillere som er best i regn eller solskinn la Silver inn data fra alle kjente og ukjente meningsmålingsinstitutter, i tillegg til demografiske og historiske valgdata fra 1952 til i dag i en database.

Presisjon. Basert på en egen vekting av meningsmålingstallene kom han allerede i april i år fram til at Obama ville vinne valget mot McCain. Han fant også ut at det ikke var unaturlig at Clinton ledet over Obama før befolkningen hadde hørt om Obama (sic!), at meningsmålinger tatt i sommermånedene er lite verdt og at meningene i Nord-Carolina svinger i takt med meningsendringer i Virginia. Fremskrevne data publisert før amerikanske valgdagsmålinger og de endelige resultatene traff svært godt: feilmarginen på det totale stemmeresultatet var på mindre enn én prosent, han utpekte riktig vinner i 49 av 50 stater, og fordelingen av alle senatsplassene var riktig ”tippet”.

Bytte baseball med fotball. Baseball er en liten idrett i Norge. Det kan derfor være riktig å bruke en annen idrett som utgangspunkt for valgmålinger i Norge. Det er nærliggende å ty til fotball. Både fordi fotball er populært – og derfor trolig er den mest pedagogiske innfallsvinklingen til valganalysene – og fordi dette er en idrett med et godt utviklet statistikkverktøy. Men det er liten tradisjon for å bruke historiske data i norsk idrettsstatistikk. Ved å bake inn Vålerengas dårlige statistikk mot Lyn, hjemmefordelen til RBK, og antall cupfinaler med regn kan kanskje norske idrettsstatistikere begynne å gå norske meningsmålingsinstitutter i næringa?

En jobb for Drillo? Drillo fikk råd av Støre før han tok jobben i Irak. Kanskje det er på tide at Drillo gir noe tilbake?

The decision is… Chicago?

Obamania. Barack Obamas overlegne seier i det amerikanske presidentvalget har gitt håp om en bedre verden for mennesker både i og utenfor USA. For mange amerikanere er det to idrettpolitiske saker man har forventinger til - at Chicago skal få arrangere sommer-OL i 2016 og at baseball igjen blir en OL-gren. Kommer Obama til å innfri?

Chicago-OL 2016. Chicago er Barack Obamas hjemby og byen sto i sentrum da Obama takket for støtten valgnatten. Chicago konkurrerer med Tokyo, Madrid og Rio de Janeiro om å få OL i 2016 og nå håper OL-komiteen til Chicago at Obama-effekten skal gi USA et nytt sommer-OL. Lederen for Chicagos søknadskomité, Patrick Ryan håper at Obama skal delta på OL-kongressen i København i oktober 2009 for å tale Chicagos sak. Da vil saken være klar, håper Ryan. Hadde McCain vunnet valget ville Chicago stilt svakere, mener han. Både fordi McCain ikke har et nært forhold til Chicago, men også fordi han var en av de hardeste kritikerne av IOC i forbindelse med korrupsjonsskandalen i Salt Lake City-OL i 1996. Slikt sitter lenge i hos IOC…

Chicago vil få mye oppmerksomhet i tiden framover takket være Obama, og allerede har det planlagte OL-området i Chicago vært i søkelyset. Obama og hans familie er nærmeste nabo til den planlagte olympiastadion i Washington Park og Grant Park, parken han holdt valgnattalen i, skal etter planen huse bueskytterarenaen i 2016.

Politikereffekten. Politikeres engasjement har vist seg å ha stor betydning for valg av OL-arrangør. Gro Harlem Brundtlands bidro til at Lillehammer fikk OL ved å spise frokost med Juan Antonio Samaranch og det hjalp godt at svenskekongen forsov seg til frokosten. Tony Blair la mye politisk prestisje i å få OL til London i 2012 og Vladimir Putin overbeviste IOC om at Sotsji var den beste kandidaten til å arrangere vinter-OL i 2014. Obama har uttrykt støtte til Chicagos kandidatur. Men det spørs om OL i hjembyen blir prioritert foran finanskrise og krigføring i Irak og Afghanistan?

Baseball på OL-programmet. Mange amerikanere – og cubanere og taiwanere ikke minst – er forbannet på at baseball – og softball – er tatt av OL-programmet. Baseball var prøvegren i 1984 og 1988 og kom på det offisielle OL-programmet i 1992. Men Beijing-OL var siste gang baseball var på programmet. Det er flere grunner til at baseball er fjernet. En grunn er at de beste amerikanske spillerne ikke er med fordi den amerikanske baseballsesongen ikke er over når OL arrangeres. Dette har ført til at Cuba har vært dominerende i denne grenen i OL. For det andre har det vært mye doping i amerikansk baseball og det amerikanske baseballforbundet har ikke tatt dette på alvor. Nå håper baseballentusiaster at Obama skal få baseball tilbake i det gode selskap.

McCains rolle. Når det gjelder doping har John McCain vært en av de tøffeste i klassen og en av de amerikanske politikerne som har gått inn for strengest straffer og tøffest tiltak mot dopingondet. Han har ikke mulighet til å rette opp ryktet til amerikansk baseball eller å promotere idretten overfor IOC som amerikansk president. Kanskje han kan få en rolle i Chicagos søkerkomité? Da får han også mulighet til å forsone seg med Barack Obama.

Obamaeffekten. Nå håper flere på at Obama skal slå to fluer i en smekk og kjempe for at Chicago får OL og at baseball blir gjeninnført i 2016. Jeg tror neppe OL er øverst på Obamas politiske agenda og at dem som tror at han vil dra til København for å få OL til Chicago forregner seg. Men som vi har sett i denne valgkampen har Obama – selv uten å ha tatt en eneste politisk beslutning – skapt en enorm entusiasme. Hvis dette smitter over på OL-komiteen i Chicago kan det hende de greier jobben selv uten aktivt engasjement fra Obama. Lykkes Chicago med å få OL tror jeg Obama får mye av æren uansett hvor mye han har kjempet for saken.

På sporten kjenner man presidenten!

Sport og amerikansk valgkamp. Sport var ikke noe sentralt tema i den amerikanske presidentvalgkampen før Sarah Palin entret scenen og finalespillet i Major League Baseball startet (World Series). Sport hadde nok vært et mer sentralt tema hadde Mitt Romney vært republikanernes presidentkandidat – han fikk et løft som politiker takket være sin opprydningsaksjon i forbindelse med vinter-OL i Salt Lake City. Men det svinger - bokstavlig talt - mer av baseball enn av femmila på ski!

Palin entrer banen. Etter at Sarah Palin ble lansert som visepresidentkandidat og stemplet seg selv som ”hockeymamma” (og en forsvarer av ”Joe six-pack” – gjennomsnittsmannen som sitter og ser hockey på tv) har sport blitt et stadig mer diskutert tema i valgkampen. Palin har droppet pucken i ishockeykamper og alle kandidatene – president og visepresident – har måttet kommentere finalistene - Tampa Bay Rays og Philadelphia Phillies - i årets Major League Baseball-finale. Baseball er en av amerikanernes nasjonalsporter og det er utenkelig at presidentkandidatene ikke skal kommentere begivenheten og at MBL-finalen er unnagjort før presidentvalget – baseball er tross alt viktigere enn å karre seg til stemmeurnene.

Vingling i vippestater. Når det gjelder baseball har John McCain også her beskyldt Barack Obama for vingling. Når Obama har vært i Florida har han sagt at han støtter Florida-laget Tampa Bay Rays og når han har vært i Pennsylvania har han gitt sin støtte til Philadelphia Phillies. Men først støttet Obama Phillies fordi Tampa Bay Rays slo Obamas favorittlag Chicago White Sox ut av serien. Dette er vingling og taktikkeri av ypperste sort!

Hvis ingen går i fella, men passer seg for den? McCain har sagt at han ikke vil gå i fella med å velge side i baseball, særlig ikke når de to lagene i finalen holder til i to vippestater. Selv holder McCain med Arizona Diamondbacks, et lag kona Cindy har en eierandel i. Sarah Palin har vært diplomatisk og sagt at begge lagene vet hvordan underdoggere kan vinne – hva nå det måtte bety? Obamas helgardering ligner veldig på Hillary Clintons uttallelser om at hun ville holde på både Chicago Cubs (laget fra Hillarys hjemby) og New York Yankees (laget i sitt senatordistrikt) hvis de skulle møte hverandre. Her hjemme husker vi Thorbjørn Jaglands famøse lefling med Rosenborg i 1999 som et alen av dette stykket. Fortsatt er Jagland sterkt mislikt i Strømsgodset...

Vingling og taktikkeri er ikke bra når man snakker om baseball i USA. Fordelen for Obama er at verken Palin eller McCain er særlig interessert i baseball og at deres troverdighet derfor ikke er så stor når de snakker om baseball. Hadde Bush kunne stille til valg igjen hadde saken vært en annen. Han er veldig opptatt av baseball og har selv ledet et baseballag.

Golfeffekten. De fleste forståsegpåere er svært usikre på hvordan det vil gå på valgdagen selv om Obama leder på de fleste målingene. Mange snakker om den såkalte Bradley-effekten som sier at en svart kandidat må lede med godt over 5% for at han skal være sikker på å vinne valget mot en hvit kandidat. Men andre effekter sier noe annet: Obama spiller nemlig golf! Det gjør ikke McCain. McCain har til og med sagt at han hater golf og har referert til Churchill som skal ha sagt at golf er en ødelagt spasertur!

Tar vi en kikk på tidligere presidenter og håpefulle presiedentkandidater er statistikken klar. Bare tre amerikanske presidenter siden 1909 har IKKE spilt golf (Herbert Hoover, Harry S. Truman, og Jimmy Carter), og selv om Jimmy Carter er den eneste presidenten som har slått en golfspillende kandidat (Gerald Ford), har ingen av dem sittet mer enn én presidentperiode. Listen over presidentkandidater som ikke har spilt golf omfatter Al Gore, Bob Dole, Michael Dukakis, og Walter Mondale. Det betyr at Obama vinner valget på ”golfeffekten”!

Sport og presidentvirke. Kan McCains og Obamas sportsinteresse si noe om hvordan de er som personer og hvordan de vil bli som presidenter? Absolutt! Selv om alle presidentkandidater er programforpliktet til å si at de liker alle de tre amerikanske nasjonalsportene (baseball, amerikansk fotball og basketball) er det ingen hemmelighet at John McCain er mest interessert i amerikansk fotball og at Barack Obama er frelst på basketball.

Krigsspill. Amerikansk fotball og basketball er svært forskjellig idretter og representerer to forskjellige måter og tenke på og representerer to forskjellige tidsånder. Amerikansk fotball er veldig mekanisk og representerer industrisamfunnets samlebåndlogikk – hver spiller er en liten brikke i et strategisk spill og byttes ut og inn avhengig av hva slags taktikk man har. I tillegg ligner spillet og retorikken på et krigsspill med harde aggressive manøvre, taktikkeri for å ta ut fienden, og omtalen av spillet er spekket med krigsmetaforer. I amerikansk fotball er også treneren svært viktig og hans taktiske evner avgjør ofte kamper. På den måten ligner han på en general i krig.

Disse beskrivelse passer også på John McCain – i hvert fall slik han har fremstått i denne valgkampen: han driver valgkamp etter overraskelsesmetoden (avlyser valgkampen på grunn av finanskrisen og utnevner den ukjente Sarah Palin som visepresidentkandidat mm.), er konfronterende på grensen til det aggressive og ser på politikken som et nullsumspill (det jeg tar, mister du). McCain opptrer også svært likt en fotballtrener – han står alene og tar sine egne avgjørelser (Maverick) og står og faller på det.

Samspill. Basketball bringer fram helt andre assosiasjoner. Basketball er et lagspill der alle på laget spiller viktige roller samtidig. Det er et dynamisk lagspill som går kontinuerlig uten skifte av formasjon, og det er et spill der alle gjør hverandre gode – samtidig. Overført til arbeidslivet minner basketball om arbeidsmetodene vi ser i moderne teknologibedrifter der hver enkelt arbeidstager har unik kompetanse, men ikke greier å få utnyttet dette uten samarbeid med sine kolleger. Sammenlignet med amerikansk fotball er basketball i langt større grad preget av lek og tekniske finesser. Vi kjenner igjen basketballens anatomi i Barack Obamas valgkamp. Han er leken og veltalende, men er på grunn av sin uerfarenhet på flere politikkområder – som for eksempel i utenrikspolitikken – avhengig av gode medarbeidere for å bli god. Obama er en lagspiller og blir bedre, og gjør andre bedre gjennom god bruk av sine medarbeidere.

Sport avgjør valget? Selvfølgelig avgjør ikke kandidatenes sportsaffeksjoner presidentvalget. John Kerry's lag Boston Red Sox vant World Series like før han tapte for George W. Bush i 2004. Hell i spill, uhell i valg med andre ord. Men kandidatenes favorittlag og deres betraktninger om sport kan gi et innblikk i hvordan kandidatene tenker. Og det gir sportsinteresserte bloggere mulighet til å henge seg på diskusjoner om det amerikanske valget. Godt valg!

"Festen er ikke over, det er kake igjen?"

Forlenger regulering. Sist fredag skrev jeg at kinesiske myndigheter ikke hadde bestemt seg for om "de liberale" reguleringene for utenlandske journalister skulle opprettholdes eller ikke. Noen timer etter at jeg klokket ut på fredag kunne kinesiske myndigheter opplyse om at enkelte deler av reguleringen blir opprettholdt. Utenlandske journalister trenger fortsatt ikke å søke om å reise mellom de forskjellige provinsene, men det er usikkert om journalister som reiser rundt også slipper å reise sammen med offisielle kinesiske representanter.

Årsaker til forlengelsen? Det er vanskelig å si hvorfor kinesiske myndigheter fortsetter denne praksisen. En grunn kan være at myndighetene har bygget opp så mye selvtillitt etter et vellykket OL og at de derfor ikke frykter utenlandsk dekning av kinesiske forhold. En annen kan være at de ser en slik oppmykning som en effektiv måte å kommunisere med omverdenen på. Jordskjelvkatastrofen i forkant av OL viste kinesiske myndigheter at vestlig dekning av lidelsene også kunne gi Kina sympati og ikke bare negativ omtale. En tredje er at Kina følger opp reformlinjen som ble satt i gang for flere år siden, men som i realiteten stoppet opp på grunn av OL. Det er dette jeg tidligere har kalt det olympiske stressyndrom. Kina er rett og slett tilbake på sporet igjen.

Effekten. Det gjenstår å se om hvor mye frihet som ligger i forlengelsen av denne reguleringen for vestlige journalister. Uansett tror jeg både IOC og kinesiske myndigheter vil fremstille dette som et positivt resultat av OL. Det gjenstår å se om menneskerettighetsaktivister og journalister ser på det på samme måte.

”OL i Kina er slutt, sistemann ut slokker lyset!”

Journalisters virke i Kina. For dem som er i tvil: I dag er OLs siste dag! Som et ledd i OL-forberedelsene innførte kinesiske myndigheter reguleringer som gjorde det enklere for utenlandske journalister å reise rundt i Kina. Reguleringen trådte i kraft i januar i fjor og går ut i dag! Selv om mange vestlige journalister følte seg trakassert før og under OL og at det ikke har vært fri tilgang til Tibet og Xinjiang med disse reguleringene, har de fleste vestlige journalister hatt bedre arbeidsforhold i Kina i forkant og under OL enn tilfellet var før ordningen trådte i kraft. Er det noen som bryr seg om denne ordningen blir borte?

Usikker framtid. Reguleringene var ett av få menneskerettighetskrav (ytringsfrihet for utenlandske journalister) som IOC stilte til kinesiske myndigheter i forkant av OL. Kinesiske myndigheter har ikke gitt klart svar på om de vil forlenge ordningen, men har lovet å kommentere saken senere i år. Det er mange som tviler på om reguleringene vil opprettholdes. Er det så nøye? Et lite søk på nettsidene til Amnesty, Norsk Journalistlag og Norsk PEN, Journalisten og Klassekampen, aktører som var svært aktive med å kritisere Kina før og under OL, og hos toneangivende aviser med fyldig OL-dekning, viser at dette ikke er en viktig sak: de nevner det ikke med ett ord! Selv Reportere uten grenser nevner ikke denne saken med ett ord! OL er for lengst over og nye saker er mer presserende.

Forlengelse nyttig for flere. Flere vil dra nytte av at disse reguleringene opprettholdes. En forlengelse vil gi IOC et argument om at de har bidratt til å bedre menneskerettighetene i Kina, vestlige journalister får bedre arbeidsforhold i Kina og kan rapportere hjem om gode og dårlige sider ved det store og ukjente landet, menneskerettighetsorganisasjoner får mer og bedre informasjon om menneskerettighetssituasjonen i Kina, og idrettsutøvere som la inn menneskerettighetskurs og aktivisme mellom treningsøktene kan se at deres deltagelse og engasjement nyttet. Det er i denne sammenheng viktig å spørre seg om hvorfor ikke flere høylytt har kjempet for at disse reguleringene skal opprettholdes.

Borte fra radaren. Det kan være flere grunner til det. En grunn kan være ”materialtretthet”: tiltakene før og under OL tok mye tid og ressurser. Det er sikkert mange som må avvikle ferie og som må pleie omgang med familien som måtte lide for lange OL-dager i eksil. En annen kan være at man rett og slett er ferdig med Kina fordi OL er over og fordi det er strategisk viktigere å hive seg på andre saker. En tredje grunn kan være at man har gitt opp å endre Kina.

Troverdighet. Det finnes sikkert mange andre grunner også. Hovedpoenget er at for at man skal ta dem som kjempet for et bedre Kina i forbindelse med OL på alvor er dette en kampsak som bør få mer oppmerksomhet. Hvis ikke kan man få mistanke om at OL bare var et ledd i et strategisk spill for å få oppmerksomhet om seg og sitt og ikke et ledd i en kamp for bedre menneskerettigheter i Kina.