Skoene som endret historien

Sko endrer historien. Sko kan forandre historien og vår oppfatning av historien. Det er det ingen tvil om. Mange av oss husker den ene røde barneskoen i den store skohaugen i filmen Schindlers liste. Det var sterk symbolikk og det fikk fram krigens råskap og meningsløshet. Friidrettssko har også en egen plass i den tyske krigshistorien.

Krigens fascinasjon. Andre verdenskrig engasjerer fortsatt. Nye vinklinger på historien kommer, noen begeistrer og andre forarger. Anthony Beevors bøker om Stalingrad, Berlin og D-Dagen begeistrer, er bestselgere og får lesere som tidligere ikke var interessert historie til å fordype seg i brutalitetene under andre verdenskrig. David Irvings bøker forarger og blir møtt av massiv kritikk og fordømmelse fordi han blant annet forsøker å rehabilitere Hitler – og fordi han fremstiller Churchill som en krigsforbryter. I disse bøkene og hos disse forfatterne får idretten fint lite plass. Her er mitt bidrag for å bøte på denne ”skjevfordelingen”.

Owens løper tysk. Da Jesse Owens tok sine fire gull under Berlin-OL i 1936 løp han med sko laget av brødrene Adolf (”Adi”) og Rudolf Dassler. Senere skulle de to brødrene bli kjent som grunnleggerne av Adidas og Puma. Brødrene kom fra den tyske byen Herzogenaurach i Bayern, en by med lange skomakertradisjoner. I 1924 etablerte de ”Dasslerbrødrenes skofabrikk” med friidrettssko som spesialitet. Owens gull gjorde skoene deres verdenskjente.

Fra sko til panzere. Brødrene meldte seg inn i nazipartiet i 1933 og under andre verdenskrig ble fabrikken deres gjort om til en fabrikk som laget antitanksraketter (”Panzerschreck”). Disse rakettene var svært effektive og ga de allierte store tap i 1944. Det var ikke bare Dasslerbrødrenes fabrikk som ble en del av den tyske krigsindustrien. De fleste fabrikker i Tyskland måtte bidra. Merkevarer som for eksempel Hugo Boss og Lufthansa har en fortid som bidragsyter til tysk krigsinnsats.

Skor seg på Owens. Dasslerbrødrenes tilknytning til antitankrakettene kunne blitt deres bane. Men på en underlig måte kom Jesse Owens dem til unnsetting. Da krigen var slutt ønsket amerikanerne som marsjerte inn i Herzogenaurach å rive ned Dasslerfabrikken. Men Adis kone greide å overbevise amerikanerne om at de aldri hadde vært interessert i å produsere våpen og at det eneste de hadde lyst til – og egentlig kunne - var å produsere sko. Og da det ble kjent at fabrikken hadde produsert skoene til Jesse Owens startet de amerikanske troppene som var stasjonert i byen å kjøpe opp lagrene til Dasslerbrødrene. Dette var starten på Dasslerbrødrenes verdensomspennende suksess.

Skoenes magi. I dag har Adidas en sko som heter Jesse Owens. Hva han egentlig mente om Dasslerbrødrenes suksess etter den andre verdenskrig vet jeg ikke. Historien viser uansett at sko kan ha stor symbolverdi enten de ligger i en skohaug eller sitter på beina til verdens raskeste mann.

Drogba dømt til aggressiv oppførsel?

Aggressive Drogba. Det har gått hett for seg etter at Chelsea tapte for Barcelona i semifinalen i Champions League. Midt i stormen har den norske dommeren Tom Henning Øvrebø og Chelsea-spilleren Didier Drogba, fra borgerkrigsherjede Elfenbenskysten, stått. Drogba har vært i sentrum for flere konflikter de siste årene blant annet for filming og aggressiv oppførsel. Er det en sammenheng mellom hans aggressive oppførsel og hvor han kommer i fra? Det mener tre forskere i USA.

Kort-forskning. Edward Miguel, Sebastian M Saiegh og Shanker Satyanath har funnet en klar sammenheng mellom omfanget av gule og røde kort og den politiske situasjonen i hjemlandet til fotballspillere. Og det er særlig spillere som kommer fra land med borgerkrigslignende eller krigslignende tilstander som er mest aggressive. I utgangspunktet er ikke dette en studie av fotball, men et forsøk på å analysere hvordan voldelige konflikter (kulturelle normer) påvirker menneskers oppførsel. Det er gjort mange forsøk på å studere sammenhengen mellom for eksempel voldelige samfunn og kriminalitet. Men sammenligningsgrunnlaget er ofte dårlig fordi rettssystemer fungerer forskjellig fra land til land, i og mellom regioner.

Solid datamateriale. Forskerne har studert oppførselen til 5035 spillere fra 70 land, i syv ligaer i Europa (England, Frankrike, Tyskland, Italia og Spania og UEFA Champions League). Det som gjør denne studien spesiell er at den ser på spillere fra alle kontinenter og fra land med forskjellig konfliktnivå i et system der alle spillere forholder seg til det samme lovsystemet/regelverket, nemlig FIFAs Laws of the Game. For å styrke funnene sine kontrollerer de blant annet forholdet mellom sosial bakgrunn og målskåring. Der finner de ingen sammenheng. Derimot finner de en sammenheng mellom antall år det har vært voldelig konflikt og antall gule og røde kort som deles ut. Jo flere år med voldelig konflikt, jo flere gule og røde kort.

Variasjon. Men det er også variasjon i tallmaterialet. Spillere i toppklubber får sjeldnere gule og røde kort enn spillere i bunnklubber. Det deles ut langt færre kort i England sammenlignet med de andre ligaene. Og de best betalte spillerne får hyppigere kort enn mindre godt betalte spillere. Det siste kan forklares med at disse spillerne får mer oppmerksomhet fra motspillerne og at de derfor har en tendens til å ta igjen denne oppmerksomheten.

På vakt mot stereotypier. Man skal være på vakt når man leser slike studier. Det er en fare for at dette tallmaterialet kan bidra til å underbygge stereotypier om at europeiske spillere er mer lovlydige enn andre. Hva med sammenhengen mellom sivilstatus og aggressiv oppførsel? Bildet er nok mer nyansert enn det forskerne viser. Videre bør man foreta tilsvarende undersøkelser av europeere i ligaer på andre kontinenter før man trekker bastante konklusjoner om slike sammenhenger.

Mager trøst. Studien mener å bekrefte at dommeren ikke er forutinntatt og derfor ikke gir spillere fra voldelige samfunn hyppigere kort enn andre spillere. Dette er neppe noe Chelsea-fansen trøster seg med i disse dager, men det kan være en mager trøst for Tom Henning Øvrebø.

Idrett, svineinfluensa og terrorfrykt

Idrett og sikkerhet. Sikkerhetstrusler preger idretten på forskjellige måter. Den siste uken har vi fått to gode eksempler på det.

Australia trekker seg fra Davis Cup. I forrige uke trakk det australske landslaget i tennis seg fra Davis Cup-kamper mot India i India. Begrunnelsen var frykt for egen sikkerhet fordi kampene foregår samtidig med og samme sted som uroligheter i indisk valgkamp. Allerede er det kapret busser og flere mennesker er drept i India på grunn av valget. Dette ønsker ikke det australske tennisforbundet å være med på. De har foreslått å flytte kampene til et annet sted i India, men det har ikke det internasjonale tennisforbundet godtatt. Det australske tennismiljøet møter lite sympati. Inderne mener at reisenekten er ubegrunnet og det internasjonale tennisforbundet truer Australia med ett års utestenging fra internasjonal tennis. De har allerede gitt seieren til India. Dette er hard skyts mot en tidligere tennisstormakt.

Idretten lammes i Mexico. Samtidig trekker mange individuelle idrettsutøvere og lag seg fra turneringer i Mexico på grunn av frykten for svineinfluensa. CONCACAF har avlyst resten av det amerikanske ungdomsmesterskapet i fotball, den lokale varianten av Champions League-finalene i Cancun mellom Cruz Asul og Atlante er flyttet framover i tid, mange spillere har trukket seg fra San Luis Potosi Open i golf og fotballkamper spilles for lukkede dører og med strenge krav til hygiene. Dette møter ingen protester.

Utvidet sikkerhetsbegrep. I de to tilfellene blir sikkerhet og sikkerhetstrusler definert forskjellig. Det utvidede sikkerhetsbegrep trumfer det tradisjonelle sikkerhetsbegrep, for å bruke statsvitenskaplig terminologi. Dette kan virke pussig fordi vi vet at dagens toppidrettsutøvere kanskje er dem som kan mest om hygiene og derfor kan beskytte seg godt mot sykdom, men kan lite om for eksempel velgeradferd i India.

Hva er verst? Spørsmålet er om det er verre å be om flytting av kampsted og dato på grunn av redsel for terror enn på grunn av redsel for å bli syk. Teoretisk er det lettere å beskytte seg mot å bli syk av influensa enn å bli offer for terrorisme. Samtidig skulle man tro at man lettere overlever/og eller blir mindre skadet av influensa enn av terrorhandlinger eller andre væpnede angrep. Svaret på dette finner vi når det internasjonale tennisforbundet må ta stilling til tenniskamper i Mexico på grunn av frykt for svineinfluensa.

Iran-amerikaner løser krisen?

Konflikt USA-Iran. Selv om Barack Obama har varslet en ny utenrikspolitisk linje overfor Iran ønsket ikke USA å delta på FNs rasismekonferanse forleden. Begrunnelsen for ikke å delta på konferansen ble understreket da Irans president langet ut mot Israel og kalte landet for rasistisk. Når slike ting skjer kan man få inntrykk av at de to landene er uforsonlige. Det er ikke tilfelle og særlig på idrettsbanen får vi signaler om at pragmatismen råder i forholdet mellom de to landene. Det gir håp om en bedre fremtid.

Ny landslagstrener i fotball. Denne uken ble Afshan Ghotbi ansatt som ny iransk landslagstrener i fotball. Ghotbi er født i Iran, men flyttet til USA da han var 13 år. Han var sjefspeider for det amerikanske landslaget i fotball under fotball-VM i 1998 da USA tapte for Iran(!), han var assistenten til Guus Hiddink da han ledet Sør-Korea under fotball-VM i 2002, og assistenttrener til David Beckhams Los Angeles Galaxy. Siste oppdrag var å lede det iranske laget Persepolis til seriemesterskap i mai i fjor.

Usikker arbeidsplass. Iran ligger dårlig an til å kvalifisere seg til fotball-VM i Sør-Afrika neste år. Nå ligger de på en fjerdeplass i sin pulje med 6 poeng og bare tre kamper igjen av kvalifiseringen. Oppgaven virker vanskelig og jobben hans virker usikker. Ghotbi er den tredje iranske treneren denne måneden! Enkelte vil også kanskje stille spørsmål ved om hvor lojaliteten hans ligger. Ikke bare har han et nært forhold til Iran og USA. Ved siden av å ha trent Sør-Korea er han også gift koreansk, og en av lagene Iran har igjen i kvalifiseringen er....nettopp Sør-Korea.

Mirakelmann? Drillo og Otto Ulseth har erfart at det ikke er lett å samle en nasjon som setter stor lit til sitt fotballag og som samtidig sliter med interne problemer. Oppskriften på suksess er enkel – seire. Skulle Ghotbi opptre som mirakelmann for det iranske landslaget i fotball og få Iran til Sør-Afrika kan det også gi åpning til en bedre tone mellom USA og Iran på det politiske nivå. Det er i hvert fall lov å håpe. Hva sier du Drillo?

Post Hillsborough

Hillsborough. Det er 20 år siden Hillsborough-ulykken som drepte 96 fotballtilskuere. Hillsborough-ulykken og Heysel-tragedien i 1985, da 39 tilskuere ble drept og godt over 600 såret, bidro til et helt nytt fokus på sikkerhet ved fotballkamper i Europa. Høye gjerder ble tatt ned og politiet fikk nye instrukser om hvordan man skal takle både fredelige og voldelige elementer på og utenfor fotballbanen. Men selv om det har forekommet få store fotballtragedier i Europa etter disse hendelsene er ikke fotballttragedier av dette formatet kastet på historiens skraphaug. I slutten av mars døde 19 personer og over 130 ble skadet i forbindelse med en VM-kamp på Elfenbenskysten. De siste 45 årene har nesten 1400 blitt drept i tilknytning til fotballkamper rundt om i verden. Er det et mønster i disse dystre tallene? Ja, og det er særlig to ting som skiller seg ut.

Utvikling og ulykker. Jo mer utviklet et land er, jo færre dødelige ulykker finner sted. Europa har ikke hatt store tragedier siden 1980-tallet. Sør-Amerika hadde sin siste store tragedie i 1996 i Guatemala City da 84 personer mistet livet under en VM-kvalifiseringskamp. Nå er det Afrikas tur. Kombinasjonen av en stadig økende interesse for fotball i Afrika, blant annet på grunn av fotball-VM i Sør-Afrika, dårlig infrastruktur og dårlige billettsystemer kan gi oss flere tragedier på afrikanske fotballbaner i tiden framover. I så fall vil tribunesikkerhet bli et brennhett tema i forkant av fotball-VM i 2010.

Etter snar. Et annet trekk er at et kontinent trenger en eller flere store ulykker for at man skal begynne å ta tribunesikkerhet på alvor. La oss håpe at hendelsen i Abidjan, Elfenbenskysten fikk øynene opp for dem som arrangerer fotballkamper i Afrika og at de blir tilført midler som kan bidra til bedre sikkerhet. Kanskje FIFA bør opprette et eget sikkerhetsfond?

Skateboard for fred i Afghanistan

Skate for fred. Norske, kanadiske og tyske myndigheter har gått inn med 120.000 amerikanske dollar for å få afghanere til å skate. Et varig fredstiltak eller naiv pengebruk?

Skateistan. Australieren Oliver Percovich kom til Afghanistan for litt over to år siden sammen med kjæresten sin. Nå er det slutt med kjæresten, men han har startet et nytt engasjement: Skatistan, et prosjekt som skal få afghanere til å utfolde seg på skateboard. Da Percovich kom til Afghanistan hadde han ikke jobb og han brukte dagene til å stå på skateboard i Kabul - mellom pansrede biler og sjekkposter. Dette vakte oppsikt og flere ble interessert i doningen på fire hjul. Nå har han startet en skate-skole med én ansatt. På skolen skal man også lære engelsk og data.

Dristige prosjekter. Det er ikke første gang dristige idretts- og forsoningsprosjekter starter opp i Afghanistan. Norge har bidratt til å stable på beina den afghanske OL-troppen og det norske judoforbundet har startet Judo for Fred i Afghanistan - et prosjekt som er utvidet til flere land.

Veien videre. Det er mye diskusjon om veien videre for Afghanistan. I Norge diskuterer vi om vi skal engasjere oss eller ikke eller om vi kun skal holde oss i deler av landet. Barack Obama er i ferd med å lage en ny plan for amerikansk engasjement i Afghanistan samtidig som man kritiserer FNs spesialutsending Kai Eide for ikke å gjøre jobben sin godt nok. Kan skateboard bidra til klarhet i debatten?

Optimisme. Ikke mye, men det kan få oss til å diskutere hva afghanerne trenger og hvilke virkemidler og innfallsvinkler som blir brukt på bakken i Afghanistan. Selv om Skateistan er et prosjekt finansiert av land som deltar aktivt i fredsarbeidet i Afghanistan - og på den måten er part i konflikten i det krigsherjede landet - er prosjektet startet som et privat initiativ uten andre hensikter enn å lære bort skateboardets fortreffelighet. Det ligger ingen politisk prestisje i prosjektet, kun et ønske om at afghanere får noe annet enn krig å tenke på og at hverdagslivet - kanskje paradoksalt nok - blir meningsfylt. Siden skateboard er en kreativ idrettsform kan afghanerne utvikle sin egen skateboardkultur.

Farer. Men prosjektet er ikke bare forbundet med glede og framtidsoptimisme. Skateboradaktiviteten skal optimalt sett foregå i det fri og den skal kunne utøves av alle -gutter og jenter. Sikkerhetssituasjonen i Afghanistan er alvorlig og det setter naturlige begrensninger for aktiviteten. Samtidig er det kontroversielt i Kabul at jenter hengir seg til noe så verdslig og vestlig som skateboard.

Kult. Tidligere jobbet jeg ved Tinghuset i Oslo, et eldorado for skatere, og et mareritt for dem som har kontor ved siden av horden av ungdommer som gjør triks på gelendrene ved CJ. Hambros Plass. Jeg har fått et litt annet syn på skateboard etter at jeg fikk vite om Skateistan. Hva vil norske skatere si hvis jeg forteller dem at skateboard blir brukt for å skape et bedre liv for ungdom i Afghanistan? Driter vel jeg i eller seffern? For dem av disse som har lyst til å bidra til dette prosjektet kan sjekke denne linken: http://skateistan-cph09.dk/dansk/om-skateistan/

Badminton mot voldelige kurdere

Konflikt Tyrkia-Danmark. Forholdet mellom Tyrkia og Danmark er ikke det aller hjerteligste. En av grunnene til det kjølige forholdet mellom de to landene er Danmarks håndtering av Muhammed-krisen. En annen er at den kurdiske radiostasjonen ROJ, som Tyrkia mener støtter PKK, får sende fra København. Enkelte hevder at denne konflikten vil føre til at Tyrkia blokkerer for at statsminister Anders Fogh Rasmussen blir NATOs neste generalsekretær. Spørsmålet er om badminton kan bidra til å rette opp det anstrengte forholdet.

Fjerbolde i stedet for sten. I april setter det danske badmintonforbundet, den danske ambassaden i Tyrkia og det tyrkiske badmintonforbundet i gang et prosjekt danskene kaller ”Fjerbolde i stedet for sten”. Tanken er å få kurdisk ungdom som kaster stein på det tyrkiske politiet i det sydøstlige Tyrkia til å slutte med steinkasting og begynne med å slå fjærballer over et nett. Danske badmintontrenere skal lære opp tyrkiske politifolk til å bli gode og pedagogiske badmintontrenere for å få dem i dialog med kurdisk ungdom. Prosjektet varer i en – 1 – uke og i løpet av den perioden skal det deles ut ca. 30000 badmintonracketer, nett og et ukjent antall badmintonballer. Tanken er å overføre energi fra steinkasting til badminton. Det er også ønskelig at Danmark – som en stormakt i badminton – skal kunne heve nivået i Tyrkia – som ikke har mye å vise til på badmintonbanen.

Opnionsdiplomati. Det er vanskelig å tro at dette prosjektet fører til mindre steinkasting. Det er mer nærliggende å tro at dette er mer ”opinionsdiplomati” (public diplomacy) der Danmark prøver å skape et bedre inntrykk av Danmark i Tyrkia enn et reelt forsøk på forsoning mellom kurdere og det tyrkiske maktapparatet. I stillingsutlysningen til det danske badmintonforbundet står det også at prosjektet ”også [kan] være godt for Danmarks image”. Det er begrenset hva man får til på bakken i Diyarbakir og Van i det sørlige Tyrkia på én uke. Effekten på det politiske forholdet mellom Danmark og Tyrkia kan faktisk bli bedre. Det er verdt å merke seg at prosjektet har støtte hos parlamentsmedlemmer fra regjeringspartiet AKP.

USA i tet. Tanken om at sport er et godt virkemiddel i opinionsdiplomatiet er ikke nytt. USA har siden 2006 i utstrakt grad brukt idrett i slikt diplomati. Brytediplomati overfor Iran har vært av de mer avanserte og mest vellykkete tiltakene. Men USA har også forsøkt seg på badminton. Det har ikke vært vellykket. I februar i år ble kvinnelige amerikanske badmintonspillere nektet visum til Iran. Det amerikanske laget var invitert av det iranske badmintonforbundet for å delta på en turnering som skulle markere 30-årsjubileet for den iranske revolusjonen(!). Dette må regnes som et nederlag for Obama og Clintons nye utenrikspolitiske linje.

Game, set and match. Game, set og match var metaforer som ble brukt av NATO under bombingen av Jugoslavia i 1999. Blir Anders Fogh Rasmussen ny generalsekretær i NATO får disse racketbegrepene en helt ny mening i den militære organisasjonen…