Spådommer for idrettsåret 2014

Prolog. I 1998 holdt jeg et av mine første foredrag om sikkerhetspolitikk. Temaet var Kosovo, Russland og Nato og foredraget ble holdt på Ringerike bibliotek, for den lokale Rotary-foreningen, om jeg ikke husker feil. Etter foredraget fikk jeg mange spørsmål og særlig fra en vikar i Ringerikes Blad. To spørsmål var han særlig interessert i: For det første om det kom til å bli krig i Jugoslavia på grunn av konflikten om Kosovo. For det andre om Russland kom til å gå til motangrep om NATO gikk til angrep på Jugoslavia. Jeg svarte (bestemt) nei på begge spørsmål. Jeg tok feil i det første spørsmålet (takket være Rambouillet-avtalen i 1999, forsvarer jeg meg med) og hadde rett på det andre. Oppslaget over en helside i Ringerikes Blad dagen etter var (sånn ca):

”Nostradamus spådommer om at tredje verdenskrig starter på Balkan fikk et kraftig skudd for baugen da Stipendiat Andreas Selliaas holdt foredrag på Ringerike bibliotek i går”!

Historien viser to ting: jeg er ingen spåmann og ting jeg sier kan misforstås og dras ut av sin sammenheng. Til tross for dårlige spådomsevner og faren for å misforstås våger jeg meg på noen få spådommer om hva som kommer til å bli de viktigste idrettspolitiske sakene i året som kommer – i inn- og utland.

Nasjonal saker

1.       Sotsji-OL. Sotsji-OL er en selvfølge. Medaljefangsten blir selvfølgelig et viktig samtaleemne. Men også hva slags leker Sotsji_OL er og om dette er leker som bryter med de olympiske idealer. Dette er det dyreste OL noensinne - vinter og sommer - og de dreier seg mer om politikk enn om sport. Skulle det oppstå aksjoner, protester og demonstrasjoner er det det som sitter igjen etter lekene. Vladimir Putin kan drive med så mye PR-arbeid han vil i forkant av lekene for å skape en fin ramme om det som skal skje i Sotsji, norske politikere og ledere må allikevel svare for alt Putin ikke får til eller vil gjøre noe med.

2.       Oslo2022. Det som skjer i Sotsji vil også prege vår hjemlige debatt om Oslo-OL 2022. Uansett utfall av regjeringens beslutning om å gi OL statsgaranti eller ikke vil Oslo-OL bli den viktigste idrettspolitiske debatten i 2014. Motstandere av OL vil henvise til Sotsji og si at lekene har gått helt av sporet, tilhengerne av leker til Oslo vil si at Oslo er et sunt alternativ til russisk megalomani. Alt koker likevel ned til kostnader og distriktspolitikk og om Oslo trenger et OL for å bedre anleggssituasjonen i Oslo.

3.       Enerettsmodellen. Spillpolitikken blir et viktig tema i året som kommer. Skulle den nye regjeringen velge å bryte opp enerettsmodellen (på folkemunne kalt spillemonopolet) vil det være saken som får idretten til å mobilisere for å sikre egen økonomi og som kan få idretten, de humanitære organisasjonene og kulturen til å gå til kamp mot hverandre. Dette er en sak som stiller status quo opp mot en prinsipiell debatt om hvem som skal drive og nyte godt av inntekter fra pengespill. I denne diskusjonen tviler jeg på om det holder med god sportsånd.

4.       Fotballpresident. Valget av fotballpresident i mars blir trolig den mest interessante personkonflikten i 2014 – forutsatt at noen stiller til kamp mot sittende president Yngve Hallen. Kommer det motkandidater på banen borger det for en skitten valgkamp. En skitten valgkamp kan stille fotballen i et dårlig lys, men det kan også gi noen klare alternativer for veivalg i norsk fotball. Norsk fotball sliter allerede med dårlig omdømme og svikt i sponsorinntekter. Kan en bitter personkonflikt bidra til ytterligere fall på omdømmerankingen?

5.       Kampfiksing. Kampfiksing kommer til å bli mer diskutert i 2014 enn i 2013. I 2013 ble det avdekket mange kampfiksingssaker internasjonalt og norsk idrett begynte å ta temaet på alvor. Tiltakene mot kampfiksing som blir innført i 2014 vil garantert skape debatt om hva som er rett og galt i idretten og også bidra til en diskusjon om hvor stor innflytelse norske myndigheter skal ha på norsk idrett.

Internasjonale saker

1.       Sotsji-OL. Sotsji-OL kommer (selvfølgelig) til å bli en heit potet også internasjonalt. Allerede har vi sett at statsledere verden over har brukt lekene for å ramme inn sin kritikk av russisk politikk. Samtidig er sikkerhetsopplegget til lekene så stort og det internasjonale ønsket om at lekene ikke må rammes av terrorisme så massivt at det blant annet har ført til et unikt samarbeid mellom Russland og USA om sikkerhet før og under lekene. Et av spenningsmomentene når lekene er slutt (ved siden av etterdønninger etter eventuelle protester og aksjoner mot lekene) er hvordan OL rammer inn kritikken av fotball-VM som går av stabelen i Russland i 2018.

2.       Fotball-VM i Brasil. Fotball-VM i Brasil blir stort på alle måter. Kommer arenaene til å bli ferdig og kommer vi til å få se protester mot VM slik vi så i 2013? Skulle Brasil gjøre det dårlig i eget VM tror jeg situasjonen kan komme ut av kontroll og at mye av irritasjonen, aggresjonen og håpløsheten i det brasilianske folket kommer ytterligere til overflaten. VM i Brasil og i Qatar i 2022 har virkelig satt i gang en internasjonal debatt om kostnadene – både menneskelig og økonomisk – ved å arrangere fotball-VM og andre mesterskap. Og det har satt i gang en stor debatt om hvordan og hvem som skal ta beslutninger om hvem som skal få arrangere verdens største idrettsarrangement. Denne debatten kommer til å tilta i styrke jo nærmere vi kommer VM i Brasil.

3.       Samveldelekene. Samveldelekene i Glasgow kommer kanskje ikke til å få mye oppmerksomhet i Norge, men har stor internasjonal interesse. Blir dette et skotsk stevne eller et britisk stevne? Kort tid etter Samveldelekene går skottene til stemmeurnene for å avgjøre sin tilknytning til Storbritannia. Vil lekene markere Skottlands suverenitet eller vise et nytt Samvelde?

4.       Sveitsiske lovendringer. Sveits kan komme til å endre sine korrupsjonslover og lover om skattefritak for non-profit-organisasjoner i 2014, som en direkte følge av kritikken mot FIFAs valg av Russland og Qatar som VM verter i henholdsvis 2018 og 2022. På grunn av valget av Qatar og Russland som VM-verter Blir nye lover vedtatt får ikke lenger idrettsorganisasjoner like gode skattefordeler som de har i dag og de blir omfattet av korrupsjonslovgivningen som de heller ikke er i dag. Da får vi se om internasjonale idrettsorganisasjoner mener alvor av lovnader om åpenhet og mer demokrati. Flytter de ut av Sveits på grunn av nye lover?

5.       Konkurrent til IOC? SportAccord – de internasjonale særforbundenes paraplyorganisasjon – fikk i 2013 ny leder, Marius Vizer. Den lavmælte, men mektige lederen, som også er president i det internasjonale judoforbundet og en god venn av Vladimir Putin, har sagt at han ønsker å etablere Global Games hvert fjerde år, for alle idretter. Han har også sagt at han ønsker å etablere et eget tv-selskap og et eget bettingselskap som skal bidra til mer inntekter for de internasjonale særforbundene. Skulle han få til dette får IOC en mektig konkurrent og vi kan da i 2014 få se en bitter kamp mellom SportAccord og IOC sponsorer og medieoppmerskomhet. Er dette starten på IOCs fall?

Nostradamus får jeg ta for meg en annen gang. Godt Nytt år!

Året politikken overskygget idretten

Politisk grep. 2013 markerer året da politikken tok grep om idretten og ledet den inn i sitt spor. Er idretten  i ferd med å miste troverdighet og selvstendighet?

Idrettspolitikken fallitt? Selv om idretten alltid har levd side ved side med politikken har idretten som oftest hatt råderett over egen aktivitet – både i Norge og i resten av verden. Idretten i Norge har for eksempel lovfestet rettighetene til egne arrangementer og kjemper hardt for sin selvråderett. Selv om det trengs statlige myndigheter til for å finansiere store prestisjeprosjekter som OL og VM – har idretten i stor grad bestemt hvordan sportsbegivenhetene skal arrangeres, hvilke regler som skal gjelde i utvelgelsen av arrangementssteder og hvilke regler som skal gjelde under konkurransene. Og som oftest har store beslutninger vært et anliggende mellom idrettsorganisasjonene øverste lag og statlige myndigheter. Skal Norge få OL må vi gjøre om skattereglene til IOCs fordel. Uten folkeavstemning. Folket har stort sett bare fått kjøpe billetter til arrangementene. Til nå.

Uklare grenser. Anklagene om korrupsjon i forbindelse med valget av Qatar og Russland som VM-verter fikk sveitsiske folkevalgte i 2013 til å foreslå en ny korrupsjonslov og et helt annet åpenhetsregime for de internasjonale idrettsorganisasjonene som har hovedkontor i Sveits av bekvemmelighetsgrunner (over 60 stykker). I år har norske folkevalgte vedtatt forbud mot dopingmidler og satt i verk en handlingsplan mot kampfiksing – problemer som kun kan løses i tett samarbeid mellom idretten og politikerne. Og vi har hatt en folkeavstemning om OL som har satt fart i en bredere debatt om idrettspolitikk enn det vi har sett tidligere. Snart ser vi ikke forskjell på idrett i politikk og politikk i idrett.

Folkeopprør. Årets folkeavstemning om OL i Oslo er historisk og den viste at folket ikke er så samlet om vinterleker i Norge slik idretten trodde og håpet på. Snarere enn å samle nasjonen, har demokratiske prosesser vist synlig splittelse i synet på OL. Ikke bare om OL i Norge, men også på OL som idé. I år har vi også sett massive og voldelige protester fra menigmann flere steder i verden mot uvettig bruk av ressurser til hvite elefanter i Qatars ørken og i Brasils jungel, og homofiles rettigheter har fått en sentral plass i OL-forberedelsene til Sotsji, fordi Russland har vedtatt kontroversielle homo-lover. Har dette noe med idrett å gjøre? Ja, mer og mer. Eller; det har noe med politikk å gjøre, som også berører idretten. Her er årets fremste eksempler.

FIFAs bløff. FIFA-president Sepp Blatter unnskyldte i år FIFAs – kontroversielle – valg av Russland og Qatar som VM-verter med at det var et resultat av politisk press fra statsledere i Europa. Mesterskap til disse landene ville bety mye økonomisk for Europa, sa han var pressmiddelet. Også denne gangen kler Blatter FIFA naken. Er dette sant bryter, for det første, FIFA med egne prinsipper om å motstå politisk påvirkning. FIFA straffer alle forbund der politikere går i fotballens offside-felle. Betyr presset fra politisk hold at FIFA vil straffe seg selv? For det andre, har fotball-VM til Qatar ført til et unormalt fokus på landets menneskerettigheter og ikke på Qatar som verdens idrettshovedstad, slik Qatars myndigheter selv har sett for seg. Det har også stilt spørsmål ved FIFAs dømmekraft. Hvorfor gir de mesterskap til land som bryter så mange menneskerettigheter?

IOCs dobbelmoral. IOC har flere ganger dette året vært nær politikkens skammekrok. OL i Sotsji har, for det første, vist at IOC ikke har kontroll over eget arrangement. For det andre, har IOC vært i sterk konflikt med India og truet den indiske olympiske komité med utkastelse fra den olympiske bevegelse om de ikke greier å holde politikerne unna. Samtidig har IOC hørt nøye på statsledere verden rundt for å beholde bryting som olympisk idrett, ved valg av nye OL-byer og ved utdeling av ungdoms-OL til Buenos Aires. For Russland har den olympiske fakkelstafetten kommet helt i skyggen av alle protestene mot russisk politikk. Alt på grunn av OL i Sotsji. Og i Russland forenes FIFAs og IOCs problemer. i 2018 skal Russland arrangere fotball-VM.

Ustødig gange. Her hjemme ønsket norske idrettsledere å unngå folkeavstemning om Oslo-OL og helt til flertallet i hovedstaden var et faktum tok man forbehold om resultatet av folkeavstemningen skulle tas til følge eller ikke. Det var så mange andre hensyn å ta. Nå er flertallsbeslutningen veiledende.

Tre i en. I alle disse sakene har idretten definert seg inn og ut av politikken etter eget forgodtbefinnende. Denne innfallsmetoden er kanskje det som gjør at politikerne til slutt tar kontrollen over idretten og at vanlige folk tar til gatene i protest mot megalomani som strider mot deres sosiale samvittighet. Et sted må grensen gå. I teorien kan vi snakke om tre politiske prosesser som berører idretten i ulik takt og i ulike faser.

Indre demokratisering. For det første politikken som finner sted innenfor idretten. Når IOC slår seg på brystkassa og sier at alle deltagernasjoner under OL i London hadde med kvinner, er det et resultat av en politisk prosess for mer likestilling i IOC – som de med rette kan skryte av. De har fått til kvinnedeltagelse fra land som ellers ikke gir kvinner særlig bevegelsesfrihet. Når kvinnelige skihoppere deltar i vinter-OL for første gang neste år er det også et resultat av en demokratiseringsprosess internt i idretten. Om idrett.

Folkets vilje. For det andre har vi det folkelige engasjementet rundt sportsarrangementer – presset utenfra. De massive protestene i Rios gater i forbindelse med fotball-VM i Brasil, de sterke internasjonale protestene mot Russland fra organisasjoner og politikere i forbindelse med OL i Sotsji og det relativt spissformulerte ordskiftet i forbindelse med folkeavstemningen om Oslo-OL er eksempler på slikt folkelig engasjement. Det er denne typen engasjement vi har sett gjennombruddet på i 2013 og som har fått politikere til å bevege seg i retning av mer kontroll og kanskje (forhåpentligvis) mer edruelighet i forbindelse med store idrettsarrangementer.

Politikernes regulering. For det tredje, har vi myndighetenes inngripen i og presset for en mer demokratisk idrett. Det danske idrettsforbundet presenterte i år en studie som viser at demokratiske stater i liten grad har greid å bidra til demokratisering av internasjonale idrettsorganisasjoner. Spørsmålet nå er om de folkelige protestene vi har sett springe fram i år og de flotte ordene fra idrettsledere rundt om i hele verden omgjøres til en demokratiseringsprosess i idretten som også er i harmoni med samfunnet utenfor.

2013. Den første statslederen som gratulerte den nyvalgte IOC-presidenten Thomas Bach, var den russiske presidenten Vladimir Putin. Om det var nådestøtet for en uavhengig idrett eller signalet om at idretten er likestilt politikken, får tiden vise. Uansett vil 2013 stå igjen som året der idrettspolitikken fikk mer betydning enn idretten.

Olympisk tallmagi

Ny rapport. Regjeringen har fått kvalitetsikringsrapporten for OL og Paralympics i Oslo i 2022. Den er like omfattende som de fleste andre dokumenter vi har fått servert i denne Oslo-prosessen. Den er lang, teknisk og imponerende, men gir den oss OL?

God saksgang. Saksgangen i OL-prosessen har fulgt boka. Den har bred forankring i idretten og den har skapt en grobunn for entusiasme. De mange utredningene vi har fått før og etter folkeavstemningen om OL underbygger alvoret i saken. Samtidig er det verdt å påpeke at lange rapporter, servert av topptunge utredere, ikke nødvendigvis gir oss de rette svarene. Stiller rapportene de riktige spørsmålene? Kanskje legger lange rapporter bånd på en god debatt om berettigelsen til et vinter-OL til Oslo? Og bidrar – den klassiske – fredagstimingen på kontroversielle rapporter til en tåkelegging av realitetene i saken? Så langt har kommentarene av rapporten dreid seg om konklusjonen i rapporten. Ikke begrunnelsen.

Fotnoter. Rapporten virker grundig og mye av det som står i rapporten har jeg ikke forutsetninger for å vurdere. Men selv om jeg ikke lenger like godt husker differensiallikninger våger jeg meg på noen kritiske fotnoter, uten at jeg vil bli beskyldt for å være motstander av OL eller at dette er en skinnkritikk for å legitimere et ellers godt utvalgsarbeid.

Habilitet. For det første, (og kanskje det minst viktige) er jeg i stuss over utvalget av utredere. Tre institusjoner har bidratt, og det med toppa lag, for å bruke en idrettsmetafor. En av institusjonene er Idrettsforbundets sponsorer, ÅF Advansia. Dette burde det vært opplyst om eller blitt vurdert på en eller annen måte. I tider der det er mote å habilitetsvurdere, hadde dette vært på sin plass.

Minus og minus er pluss? For det andre, er jeg i tvil om at konklusjonen om at summene som samsvarer mellom Idrettsforbundets søknad og kvalitetssikringsrapportens konklusjoner (det er BARE 1,5 mrd forskjell) er det riktige utgangspunktet for å si at dette er drivverdig eller ikke. Hvis utgangspunktet er at det skal være samsvar mellom søknad og kvalitetssikring, så bør Oslo få OL med en gang! Men hva om Tromsø-søknaden for 2018 hadde hatt 10 mrd mer i kostnader? Tromsø-OL? Neppe. Kvalitetssikringen av søknaden kan ikke være utgangspunkt for om vi vil ha OL eller ikke. Det er totalsummen som bør avgjøre det. Da er det viktig å bemerke at forholdstallet for Oslo-OL er beregnet brutto statsgaranti på ca. 35 mrd kroner og et netto offentlig tilskudd på ca. 24,5 mrd kroner (i det dyreste tilfellet). Da Tromsø søkte var tallene ca 28,6 mrd og ca. 19,1 mrd. Hvis du mener at det er bedre samfunnsøkonomi og bruke mer penger på OL i Oslo enn i Tromsø er det greit. Men det er ikke mindre penger. Brutto.

Usikker usikkerhet. For det tredje, er det en svakhet at kvalitetssikringsrapporten vurderer usikkerhet opp mot usikkerhet. Det blir ikke mer sikkert. Sikkerhetsbudsjettet er mer edruelig enn Tromsø-budsjettet var og har bedre vurderinger enn Martinsen-utvalget hadde av de tre kandidatene for OL i 2018 (Tromsø, Oslo og Trondheim). Ca. 800 mill på arrangementssikkerhet og ca 2,7 mrd på politi- og forsvarsikkerhet er et steg i riktig retning. Men, jeg tror det er alt for lavt. Og, det er i hvert fall usikkert. Det står det også i rapporten. Vancouver-OL brukte mer enn 5 mrd på sikkerhet. Hvorfor er norsk sikkerhet – i en hovedstad – billigere enn i Canada? Rapporten sier også at det er stor usikkerhet med sikkerhetsbudsjettet og at det trengs mer utredning. Hvis mer utredning viser økte kostnader – noe jeg tror det vil gjøre – så er det av akademisk interesse å flytte på kommaer i en analyse av usikre estimater i en OL- søknad. Slik usikkerhet gjelder ikke bare på sikkerhetsspørsmålet, men også på andre områder. Da blir det enda mer usikkert.

Budsjettsjonglering. For det fjerde, viser rapporten at det går an å sjonglere med kostnader for å holde budsjettet nede. Paragrafene om samferdsel er et godt eksempel på det. Sjelden er minimumsstandardene på vei godt nok. Det viser Gerhard Heibergs anbefalinger til Vancouver før de fikk lekene. Der var en større motorvei enn planlagt løsningen. Når kvalitetssikringsrapporten tar forbehold om at det ikke er inkludert kostnader for oppgradering av signalanlegget i t-banetunnelen eller ekstra sett med t-banevogner, så viser rapporten at man holder seg på en minimumsstandard og kalkulerer med kostnader som andre kan/skal ta seg av. For å holde budsjettet nede?

Viljen. OL avgjøres ikke av kvalitetssikringsrapporter. Det avgjøres av ønsket om å arrangere OL. Og om man er villig til å bruke 30-40 mrd kroner for å arrangere magiske idrettsøyeblikk. Til det trengs det olympisk tallmagi.

Fortell meg din sport, jeg forteller ditt fylke?

Hver sin sport? Den nye regjeringa har satt i gang en debatt om snøscooterkjøring og trønderne kommer snart til å regne egne gull i OL. Noen fylker kommer til å være mer høylytt i kampen om å få fri ferdsel av snøscootere enn andre og noen fylker (folkeslag) kommer til å protestere på at trønderne monopoliserer enkelte vintersporter. Hva om hvert enkelt fylke i Norge fikk hver sin offisielle sport? Redning for fylkeskommunen?

Slates metode. Det anerkjente nettidsskriftet Slate utpekte i oktober de offisielle idrettene i de femti amerikanske statene. (De gangene Slate skriver om sport har de ofte en innfallsvinkel som få andre har tenkt på og du kan ikke gå dit for siste oppdatering av ligatabellen). De lagde fire kriterier for utvelgelse av delstatenes offisielle sporter. La oss bruke de samme kriteriene for de norske fylkene:

1.      Ingen fylker kan ha den samme sporten. Får Nord-Trøndelag langrenn som offisiell idrett, kan ikke Sør-Trøndelag også få langrenn. Da må de i så fall slå fylkene sammen.

 

2.     Det går an å gjøre unntak fra regel 1 ved å plukke ut særdisipliner av en idrett. For eksempel kan ett fylke velge fotball og et annet fylke futsal. Ett fylke kan velge langløp i langrenn, ett annet kan velge sprint. Mer tvilsomt om man kan ha ett fylke for stor hoppbakke og ett for liten?

 

3.     Det går an å være kreativ, men det må kunne defineres som sport. Det vil si at det må være et konkurranseelement til stede. Sjakk er klart innenfor. Kanskje pølsespising, også? Men man må holde seg innenfor noen moralske og etiske grenser. Konebæring? Men, det er ikke lov med metaforer, som for eksempel politisk gjørmebryting.

 

4.     Fylker som allerede har en offisiell sport, får beholde den, så lenge ikke to fylker har den samme sporten. Da blir det en kamp for å få retten på sin side.

Julemoro? Er det mulig å få til en slik inndeling? Kan en debatt om fylkessporten få fram entusiasmen rundt enkeltidretter? Skaper det arbeidsplasser og nye konkurranseformer? Kan det skape ny giv i debatten om OL til Oslo? Kanskje passer en slik debatt og kåring inn i Olympiatoppens planer om en ny giv for toppidrettssatsingen? Kan en slik diskusjon berike romjulsdiskusjonen i de enkelte hjem? Redder den regjeringen?

Oslo? Ideen er lansert, nå avgjør snøscooterfolket, langrennsmafiaen og breddebevegelsen om dette er et tap-tap-prosjekt eller et vinn-vinn-konsept. La oss begynne med Oslo. Hvilken idrett passer best for Oslo?

Ekte tilskuer

Ekte tilskuer! Da jeg en sur januardag for noen år siden var på sprint-NM på skøyter på Valle Hovin, sammen med fattern og ungene mine, fikk jeg spørsmål av en ved siden av meg om jeg var ekte tilskuer. Forundret spurte jeg hva han mente. Er du i slekt med noen som går på isen, spurte han? Det var jeg ikke og han nikket anerkjennende til meg. Ekte tilskuer!

Uro i Brasil. I disse dager sitter jeg og forbereder tur til Brasil sammen med kone og unger – vi skal på fotball-VM neste sommer. Ved siden av alt Brasil har å by på av natur og historie er det kampen mellom Tyskland og Portugal vi gleder oss mest til. Midt i Amazonas, i Manaus, skal vi se det europeiske toppoppgjøret. Jeg tenker tilbake på den sure januar-dagen her jeg sitter på loftet og leser nyheter om opptøyer i Brasil og i alle rapportene om de gigantiske anleggene som bygges over hele Brasil, i byer med fotballag uten tilskuere og med en befolkning som lever under minstestandarden. Manaus er en av disse byene. Rar kobling? Kanskje.

Hvite elefanter. Da jeg var på skøyteløp hadde jeg god samvittighet. Jeg trosset vær og vind og sto og så på en henslengt Peter Müllers som røykte under løpene da de håpløse gikk, fra utslitte tribuner med god trekk mellom beina. Alle var glade for at vi kom og det var gratis inngang. Til sommeren skal jeg trosse alle som mener Brasil-VM er gigantomani av verste sort. Brasil skulle brukt pengene på andre ting enn hvite elefanter i jungelen. Burde jeg ha dårlig samvittighet? Kanskje.

Dobbelmoral. Jeg drar til Brasil med familien fordi jeg elsker fotball. Jeg har lenge sagt at skal jeg først debutere i et fotball-VM så skal det være i Brasil. Hele familien debuterer til sommeren. Samtidig er jeg en samfunnsengasjert blogger som har prøvd å finne feil og mangler hos idrettspamper og store mesterskap verden over. Jeg har skrevet kritiske artikler om Beijing-OL, fotball-VM i Sør-Afrika, London-OL, Sotsji-OL og et mulig vinter-OL i Oslo. Det er dobbeltmoralen og mangelen på ærlighet om hva de store mesterskapene kan bringe og ikke bringe med seg som har opptatt meg. Spørsmålet nå er om jeg legitimerer uvettig pengebruk på stadioner som ikke har livets rett når Amazonas tømmes for fotballturister i juli neste år. Burde jeg også vært mer kritisk til tilskueren? Kanskje.

Brutte løfter. Vi blir lovt mye når store mesterskap selges inn av idrettstopper og overivrige politikere. Beijing-OL skulle bidra til bedre menneskerettigheter i Kina. Det gikk ikke. Fotball-VM i Sør-Afrika skulle bidra til økt turisme og økt status for afrikansk fotball. Det gikk ikke. London-OL skulle løfte britenes aktivitetsnivå. Det gikk ikke. Sotsji-OL skulle vise Russland fra en annen side. Nå viser det seg at det ikke er solsiden vi får se. Og VM i Brasil? Den skal bidra til økte investeringer i Brasil og et løft for alle brasilianere. Det ser ikke slik ut nå. Har slike mesterskap noe som helst verdi utover medaljene som deles ut ved konkurransens slutt? Kanskje.

Europeisk invasjon. Når jeg står sammen med tyskere og portugisere i Manaus, 18. juni neste år blir det spennende og se hvor mange brasilianere som står sammen med oss. Er de som står der ekte tilskuere? Eller er det bare rikfolk – som oss – uten kontakt med det egentlige Brasil? Hva syns de som står utenfor stadion og ikke kommer inn om meg og våre blåøyde hoder? Ekte tilskuer? Kanskje.

Ekte tilskuer? Og når du står i den nye skøytehallen i Oslo i 2022 kan du stille deg følgende spørsmål: er du en ekte tilskuer? Kanskje svaret er kanskje. Er det verdt det?

En boikott som ikke er boikott

Boikott. Den tyske presidenten Joachim Gauck drar ikke til OL i Sotsji. Det gjør heller ikke franske presidenten eller Barack Obama. Obamas demonstrasjon er kanskje den mest tydelige. Han sender to profilerte homofile idrettsutøvere i delegasjonen til Sotsji og ingen fra regjeringen. Erna Solberg ønsker å benytte sine fribilletter til OL. Hvorfor handler politikere som de gjør i forbindelse med OL?

Beijing igjen. I forkant av OL i Beijing så vi det samme. Da ropte blant annet Polens statsminister Donald Tusk, Frankrikes president Nicolas Sarkozy, Tysklands forbundskansler Angela Merkel på boikott av OL på grunn av Kinas brudd på menneskerettighetene. Disse protestene – fordi det er det det er – tilslører den politiske forbindelsen statslederne som sier boikott og landet de ønsker å ramme. Og vi snakker om tilsløring på mange områder.

Presset til uttalelser. For det første, når det de siste månedene har vært satt ekstra sterkt søkelys på russisk menneskerettighetspolitikk – og da særlig homolovgivning – så kommer det som et resultat av at Russland skal ha OL. På den måten bidrar lekene til at man retter søkelys mot noe som ellers ikke ville fått særlig oppmerksomhet. Når Stephen Fry og Lady Gaga protesterer mot lekene i Russland skaper det så mye oppmerksomhet at også politikere blir nødt til å svare for seg. Men så langt har ingen politikere fordømt russisk politikk og samtidig bedt om boikott av lekene. De fleste skiller mellom OL og politikk, samtidig som de er glad for at OL fører til at det blir satt søkelys på alt som er galt i Russland. Ganske enkelt og ganske komplisert på samme tid. Spørsmålet er om Gauck; Hollande og Obama skiller seg fra feltet av andre politiske balansekunstnere som tror de har to tanker i hodet samtidig.

Lite dramatisk. For det andre kan rop om boikott tilsløre egne bånd til Russland. Joachim Gauck har vært svært kritisk til russisk politikk lenge og han har avlyst flere møter med russerne de siste par årene. Obama har den siste tiden gjort alt han kan for å unngå Putin. Hvorfor skal han gjøre unntak i februar neste år? På den måten er det lite dramatikk i at de prominente personene ikke stiller i Sotsji. Tyskland er Russlands tredje viktigste handelspartner og er flinke til å nevne russiske brudd på menneskerettighetene i aktuelle saker. Slik Frankrike, Norge og andre land gjør. Det er vanlig. Hadde man ment alvor boikott kunne man ha snakket mindre og handlet mer, for eksempel stoppet handelen. Det skjer aldri. Da Sarkozy var storkjefta mot Kina i 2008 hadde han like før inngått en stor avtale om salg av Airbus-fly til Kina. Derfor blir statslederes påståtte boikott kun å regne for symbolhandlinger.

OL-kandidatur bestemmer. For det tredje hadde Gauck sikkert lagt andre planer hadde München fortsatt vært kandidat til vinter-OL i 2022. Det blir neppe mange protester fra ledere fra land som ønsker vinter-OL i 2022. Det setter OL-kandidaturet i fare. På den måten får man aldri vite om hvor ekte protesten fra den tyske presidenten er. Og kanskje ble Obama dritt lei hele OL da han ble ydmyket i København i 2009. Da hans kandidat til OL i 2016 - Chicago - røyk ut i første stemmerunde. Frankrike eller USA har heller ingen OL-kandidater på blokka denne gangen. Men det har Norge. Er det derfor Erna Solberg drar?

Begrepsforvirring. For det fjerde eksisterer det en begrepsforvirring rundt begrepet boikott når vi snakker om OL. En OL-boikott betyr at man ikke deltar i OL med idrettsutøvere. Beslutningen om man skal være med i OL eller ikke er det (i hvert fall i demokratiske stater) de nasjonale olympiske komiteene som bestemmer. At noen uteblir fra åpningsseremonien må derfor regnes som en personlig markering og ikke en boikott. På den måten virker ropet om boikott i enkelte tilfeller ennå mer spekulativt. Boikott er et lettvint ord å bruke, men ikke lett å gjennomføre. Det har ikke vært boikott av OL etter den kalde krigen. Ei heller i dette tilfellet.

Andre planer. For det femte kan det være at åpningsseremonien ikke passer inn i timeplanen til travle politikere. Da er det lett å gjøre et politisk poeng ut av sitt fravær. Den tyske utøverkomiteen sier at det aldri har vært planlagt et besøk i Sotsji for den tyske presidenten, men at han har planlagt en mottagelse i München for utøvere som kommer hjem fra Sotsji. Obama var heller ikke til stede i Vancouver eller i Beijing. Norge er lammet under vinter-OL. For Erna Solberg er det hipp som happ hvor hun er disse dagene.

Ikke boikott. Derfor er dette en boikott som ikke er boikott.

Praten på tribunen

Ubekymret. I de årene jeg har jobbet med kampfiksing (ikke misforstå meg) har jeg møtt mange fotballtrenere og klubbledere på breddenivå som ikke tror at kampfiksing foregår i Norge – i hvert fall ikke der de bor. I de aller fleste tilfeller har de sikkert rett. Samtidig forteller mange av dem at de titt og ofte ser fremmede på tribunen som sitter og noterer på pcen og har åpen linje på mobiltelefonen sin. Dette skjer på kamper ned til 14- og 15-årsalderen. Noen av dem forteller også om oppringninger fra hyggelige folk som representerer internasjonale bookmakere og som ønsker å få vite skadesituasjon og lagoppstilling for laget deres. For lag for norske 15-åringer! Kampfiksing? Kanskje.

Sårbare. Når vi snakker om kampfiksing er det viktig ikke å bli paranoid. Alle tabber og tilfeldigheter som skjer på en fotballbane er ikke kampfiksing. Det aller meste er tabber og tilfeldigheter. Det er heller ikke slik at bookmakeres interesse for kamper nedover i divisjonene og i yngre aldersgrupper betyr at kamper blir fikset. Men det viser at kamper som vi i Norge ikke mener er verdt stor økonomisk kan være er et hett spillobjekt for andre. Det betyr også at de er sårbare for kampfiksing og at vi bør være på vakt.

Signaler. Personen som sitter med telefon og datamaskin på tribunen kan være en engasjert pappa, det kan være en talentspeider og det kan være en liveoddsrapportør for en utenlandsk bookmaker. Ikke noe ulovlig i det. Men det kan også være en som deltar i fiksing av kamper eller en som bidrar til oddsvindel i andre deler av verden. Kampfiksingssaken som er under opprulling i England i disse dager viser at fiksere sitter på tribunen og venter på signaler fra korrupte spillere om at fiksingen er i gang. Et gult kort tidlig i kampen kan være et slikt signal. Signalet rapporteres til bakmenn i andre deler av verden som tjener stor på fiksede kamper.

Rapportering. Rapporteringen fra ukjente tribuneslitere kan i mange sammenhenger (i de fleste tilfeller) fungere som innsideinformasjon som blir brukt til på manipulere odds. Her er et vanlig eksempel: Personen på tribunen rapporterer til en sentral i for eksempel Asia om at det har kommet en skåring etter fem minutter i kampen mellom kretslag fra Oslo og Buskerud. Sentralen legger ut odds på skåring etter fem minutter og venter noen minutter med å publisere hendelsen. Dette er ikke liveodds, men svindel. Da jeg snakket med New York Times-journalisten Rob Hughes for noen år siden, sa han at hver gang en kinesisk student blir drept i Storbritannia er det stor sannsynlighet for at vedkommende er «liveodds»-rapportør til en asiatisk triade og at vedkommende har ønsket seg ut av svindelen. Så enkelt er det ikke.

Oppringninger. Telefonoppringninger til juniortrenere er blitt stadig vanligere i Norge og mange trenere føler at de blir utsatt for utidig mas og at det går på integriteten løs. Vi har fått flere nyhetsoppslag de siste årene der frustrerte trenere lurer på hva de skal gjøre med slike henvendelser. Først av alt viser slik pågang at kamper langt ned i systemet i Norge er attraktive spillobjekter. Det er et umettelig behov for objekter hele døgnet, over hele verden. Det hender det blir satt hundretusener av kroner på norske u15 og u17-kamper.

Best odds. I diskusjonen om hvem som har best odds i Norge – Norsk Tipping eller internasjonale bookmakere – sier ofte dem som tipper mye at Norsk Tipping har best odds på lavere nivåer i norsk fotball. Dette fordi de ikke har kapasitet til å sjekke lagoppstillinga på disse nivåene. Utenlandske bookmakere har med andre ord bedre peiling på lavere divisjoner og yngre aldersgrupper enn det statlige selskapet, også på kamper som Norsk Tipping ikke tilbyr spill på.

Under radaren. Har dette noe kampfiksing å gjøre? Ikke nødvendigvis. I utgangspunktet dekker de «meningsløse» kampene et behov for en kontinuerlig etterspørsel etter spillobjekter. Men kamper det er knyttet store økonomiske interesser til, og særlig i kamper som ellers ikke har så stor offentlig interesse er det også en fare for at noen også ønsker å manipulere. Og det er lettere å manipulere unge og naive spillere, enn ringrever som har sterk klubbtilhørighet. Ungdom blir lett blendet av lettjente penger og skjønner ikke alltid hvorfor det er farlig å lage straffe i en kamp som allerede er tapt.

Praten på tribunen. En av de fremste ekspertene på kampfiksing i Norden – finnen Peter Lundström i det finske fotballforbundet – sier at det beste middelet mot kampfiksing er sunn fornuft. Jeg vil legge til at praten på tribunen er like viktig. Ser du noe mistenkelig på tribunen eller får en ubehagelig telefon. Slå av en prat og still spørsmål tilbake. Da oppdager du raskt om noen har uhederlige motiver.

Gambling og kampfiksing

Opprulling. Syv personer er arrestert i England mistenkt for kampfiksing. Det er første gang politiet i Storbritannia arresterer folk som de mener systematisk har prøvd å fikse fotballkamper i England. Fiksingen skal være organisert fra Asia. Arrestasjonene er foretatt av det nyopprettede National Crime Agency (NCA) (i drift fra oktober 2013) og er resultat av et samarbeid mellom NCA, det engelske fotballforbundet (FA) og det engelske Gambling Commission (GC). Dette er en sak i utvikling. 

Tette koblinger. Det er ikke overraskende at det foregår kampfiksing i engelsk fotball. Det som overrasker meg er at man ikke har avdekket flere saker tidligere og gått til aksjon før nå, og at man blir overrasket over at slikt skjer. En av årsakene til at det ikke er gjort noe tidligere, tror jeg skyldes den tette koblingen mellom gambling og fotball i England. En annen er at det er vanskelig å finne bevis i slike saker.

Bånd til Asia. Som i andre europeiske kampfiksingssaker de siste årene har denne saken forbindelser til Asia og Singapore. Det som sjokkerer britene mest med det som rulles opp er ikke at fiksingen har internasjonale forgreininger, men at det skal ha foregått i lavere divisjoner og at dommere skal være involvert. At dommerne har vært mer involvert enn man tidligere har trodd så vi i den store Europol-etterforskningen som avslørte omfattende kampfiksing i februar i år. Det gjør saken mer alvorlig. En dommer kan skade mer enn et fotballag! Dommerne skal jeg ta for meg en annen gang.

Mer debatt. I tiden framover kommer det til å bli en intens debatt i Storbritannia om hva som kan gjøres for å hindre kampfiksing i fotball. På den måten har NCA satt i gang et viktig arbeid. Ved siden av mer omfattende etterforskning av mistenkelige fotballkamper tror jeg etter hvert at vi får en debatt i Storbritannia om fotballagenes kobling til bettingselskaper og fotballspillernes egen gamblingvirksomhet. Flere av de mest kjente sportskommentatorene i britiske aviser har allerede begynt tatt tak i denne problemstillingen. Eller rettere sagt to problemstillinger. 1) er det for tette bånd mellom bettingselskaper og fotballklubber. 2) Fører spillavhengighet til kampfiksing?

Ekstrem gamblingkultur. Claus Lundekvam har gitt nordmenn et sterkt vitnesbyrd på hvor alvorlig og inngrodd gambling er hos fotballspillere i England. Gambling hos bookmakere eller egeninitierte veddemål er en naturlig del av fotballkulturen på øyriket. Leser du boka «I Am the Secret Footballer» (2012) får du et sterkt innblikk i hvor omfattende gamblingen er og hvor mye penger som står på spill i det vanlige folk vil kalle meningsløse veddemål. Den kjente journalisten og kampfiksingseksperten Declan Hill har lenge advart mot spilleres gambling. Nå sier han – hva var det jeg sa! Han trekker en direkte linje fra gambling til kampfiksing.

Små lag, stort spillobjekt. I panelet jeg ledet om kampfiksing på Play the Game i oktober fortalte Europols Nick Garlick – en av dem som var med på å rulle opp den store kampfiksingssaken i februar i år – at på et tidspunkt var verdens hotteste spillobjekt den engelske 5. divisjonsklubben Billericay Town. Som han sa, du trenger ikke være Sherlock Holmes for å skjønne at det var noe mystisk med akkurat dette laget. Og det fins bøttevis med ukjente lag som er hete spillobjekter. Spillere på dette laget ble tatt og knyttet til gamblingselskaper i Asia. Det viser oss med all tydelighet om hvor inngrodd problemet er, at dette ikke kun dreier seg om fotball på øverste nivå og at det dreier seg om enorme summer penger på «ubetydelige» kamper.

Spillavhengighet og gambling. Engelsk fotball (og annen engelsk sport) sliter med et stort antall spillavhengige. Gamblingkulturen er omfattende, bettingsjappene er lett tilgjengelige og du har mulighet til å satse mye penger på et stort antall objekter. Vanlige spillobjekter er hvilken keeper som tar det første utsparket og hvem som får det første innkastet. Hvor lett er det ikke å manipulere dette? Og hvor lett er det ikke å sette noen tusen pund på et utfall du er sikker på skal skje? Og er det så farlig? Det problematiske med tett kobling mellom bettingselskap og fotballag/spillere er at det kan bli vanskelig skille fotballspilleren fra gambleren. Og at det er kort vei fra garderoben og til bettingsjappa.

Fotballøkonomi. Det er lett å bli hekta og det er lett å komme i uføre. Og her spiller de mange britiske og asiatiske bettingselskapene en viktig rolle. Mange klubber får gode penger av bettingselskaper gjennom eksklusive avtaler. Flesteparten av lagene i de øverste divisjonene har individuelle avtaler med bettingselskaper. Det har også mange fotballspillere. Dette legitimerer også at fotballspillere spiller på egen idrett. Det gjør det også lett å spille på egen kamp?

Prinsipiell debatt. Debatten om gambling og fotball er et stadig tilbakevendende tema også i Norge. I mange år har det vært diskutert om idretten i det hele tatt bør få penger fra spill. Dette er et prinsipielt spørsmål med flere innfallsvinkler. Men det er også prinsipiell forskjell på å ha individuelle avtaler (både lag og personer) med spillselskaper og at fotballen som helhet får penger fra spill. Det er den siste debatten som er mest relevant i Storbritannia akkurat nå. Skal utøvere og klubber ha mulighet til å inngå separate avtaler og skal utøvere ha lov til å spille på egen idrett og egne kamper? Dette blir viktige spørsmål framover.

Post scriptum. På samme måte som vi hver gang spør norske sykkelryttere om de visste noe om doping når en tidligere utenlandsk lagkamerat blir tatt for å ha dopet seg, mener jeg det er naturlig å spørre fotballspillere som har spilt i England om de har sett eller vært med på noe som ligner på kampfiksing? Ikke for å mistenkeliggjøre, men for å skjønne hva som skjer og har skjedd mellom kampene i engelsk fotball. Hvilket forhold hadde de til sitt lags eget spillselskap? Og er det den usunne gamblingkulturen i England vi får presentert i glanset versjon når norske frontfigurer med fortid i Premier League reklamerer for internasjonale spillselskaper i de tv-sendte Champions League-kampene? Eller er det noe annet? Med muligheten for å tippe på kreditt og med dekknavn er mye mulig – også å komme inn i kampfiksingsmodus.

 

Foto Play The Game: Europols Nick Garlick og undertegnede på Play the Game i Århus i oktober 2013.

Fotball-VM som sikkerhetspolitikk

Amnesty-rapport. Søndag kom Amnesty Internationals dystre rapport “The Dark Side of Migration: Spotlight on Qatar's Construction sector ahead of the World Cup”. Rapporten tar for seg menneskerettighetsbrudd i Qatar og knytter disse opp til fotball-VM i 2022. Den tar for seg mildt sagt kritikkverdige forhold i bygningsindustrien i Qatar, en industri som kommer til å spille en sentral rolle i forberedelsene til fotball-VM om ni år. Spørsmålet nå er hvor stor sprengkraft rapporten har og om den treffer mål.

Samlet oversikt. Det er egentlig ikke så mye nytt i denne rapporten. Det meste av det som fortelles i rapporten har i stykkevis vært beskrevet i forskjellige medier over flere år. Men det gjør sterkt inntrykk å se de alvorlige historiene systematisert og samlet i en rapport. I slutten av rapporten kommer Amnesty med gode anbefalinger om hva som bør skje i Qatar på kort og lang sikt. Og på Amnestys norske nettsider kommer de med anbefalinger til hva norske myndigheter bør gjøre med Qatar. Dette er et godt initiativ og en god begynnelse på endringer i Qatar. På den annen side er problemstillingene som tas opp bare er en liten bit av de store utfordringene som Qatar står overfor. I tillegg tar ikke rapporten tilstrekkelig hensyn til konteksten som de graverende forholdene utfolder seg i.

Sportspensjon. Qatar har de siste årene satset sterkt på å bli et verdenssentrum for sport – både som arrangør av sportskonferanser og sportsarrangementer. I stedet for å satse på et pensjonsfond som vi i Norge har gjort til en merkevare har Qatar investert i sport. Qatar skal leve av sporten når oljen tar slutt. Men dette er bare halve sannheten. I følge journalisten og forskeren – og en av verdens fremste eksperter på sport og politikk i Midtøsten – James M. Dorsey dreier dette seg like mye om sikkerhetspolitikk som om sportspolitikk. Sport er Qatars myke maktmiddel.

Ny maksime. Da jeg snakket med Dorsey på Play the Game-konferansen i Århus i oktober var han av den oppfatning at mange av dem som fordømmer Qatar ikke helt skjønner det sikkerhetspolitiske rasjonalet til Qatar i bruken av sport som virkemiddel. For Qatar er det viktigere å overleve som stat enn å ta hensyn til alle mulige slags krav om menneskerettigheter, antydet han. Sport skal bidra til å bygge Qatars identitet og styrke deres image utad. Imaget er i disse dager satt på prøve, men det er ikke sikkert at deres sikkerhetsinteresser er like skadelidende? Det er forskjell på moralsk fordømmelse og eksistensielt sammenbrudd. På mange måter har Qatar endret maksimen fra «demokratier aldri går til krig mot hverandre» til «vertskap for store idrettsarrangementer blir aldri invadert». Qatars fotball-VM dreier seg med andre ord ikke bare om arbeidsrettigheter til dem som skal bygge idrettsanleggene i Qatar, men om en dypt forankret sikkerhetspolitikk.

Regional sikkerhetspolitikk. I sin blogg – kanskje den beste bloggen om idrettspolitikk i Midtøsten – skriver Dorsey om hvorfor Qatar tenker på denne måten. Utgangspunktet er de realpolitiske erfaringene nabolandene har gjort. For det første viste den irakiske invasjonen av Irak i 1990 at det ikke hjalp med et påkostet forsvarsverk for å forsvare en liten stat. For det andre førte Kuwaits diplomatiske kontakter og bruk av myke maktmidler til at de fikk hjelp utenfra. For det tredje fikk de erfare at samarbeid med Saudi Arabia ikke var noen sikkerhetsgaranti. De siste årene har de også lært at de ikke kan stole på USA i sikkerhetspolitikken. Denne historiske balasten har overbevist Qatar om at de trenger andre forsvarsmekanismer enn missiler og menn i uniform. Menn i fotballdrakt har vist seg å være løsningen.

Gylden mulighet. Amnesty-rapporten og kritikk av Qatar i forbindelse med fotball-VM viser et stort paradoks, et paradoks vi også så i forbindelse med OL i Beijing og vi ser i forbindelse med OL i Sotsji: Hadde det ikke vært for disse idrettsarrangementene hadde ikke verdensopinionen brydd seg om menneskerettighetsbrudd i disse landene med store sportsarrangementer. Protester mot slike sportsarrangementer får derfor en slagside når de samme begivenhetene blir er en gylden mulighet til å påpeke feil. Burde de fått arrangementet eller ikke? I dette tilfellet er det et spørsmål som FIFA må svare på? Hva tenker de om sikkerhetspolitikk?

Sjakk fotballmatte

Enere og tapere. Verdenseneren Magnus Carlsen imponerer i Chennai, India. Det middelmådige norske fotballandslaget imponerer ingen. Carlsen spiller for verdensmestertittelen, Høgmos menn spiller for å rette opp tapt ære (om det i det hele tatt er mulig?). Vi snakker om to forskjellige verdener. I NRKs sjakksendinger brukes mye fotballterminologi for å forklare det som skjer på sjakkbrettet i India («bonden går høyt på banen»). På Twitter klager fotballfansen over at sjakken fortrenger fotballpraten. Hva med å rangere fotballag på sjakkmåten?

FIFA-rangering. Det finne flere måter å rangere fotballag på. Norge forholder seg til FIFA-rangeringen. Den avgjør seeding når VM- og EM-grupper trekkes. Denne måneden ligger Norge på 47. plass og har gått ned 8 plasser siden sist. Den beste plasseringen Norge har hatt på denne listen er 2. plass (etter Brasil) og bare for to år siden var Norge helt oppe på en 11. plass. FIFA beregner rangeringen ut i fra viktigheten av kamper (privatkamper mindre verdt enn kvalifiseringskamper mot høyt rangerte land fra samme kontinent, for eksempel). Norge får med andre ord færre ratingpoeng for å vinne over Danmark og Skottland i privatkamper, enn om det hadde vunnet kvalifiseringskamper til EM eller VM.

Soccer Power Index. Den amerikanske statistikeren Nate Silver har utviklet en alternativ måte å rangere fotballag på: Soccer Power Index (SPI). På denne indeksen har Norge falt dramatisk det siste året, fra 28. plass for et år siden til en 72. plass i dag. Nate Silver er en av USAs fremste valganalytikere og er kjent for sine presise prediksjoner av valgutfall (se for eksempel hans siste bok The Signal and the Noise. The Art and Science of Prediction, der han forklarer sin metode). Det spesielle med Silvers analyser er at analyseverktøyet han bruker er utviklet med utgangspunkt i baseballstatistikk, dvs. med utgangspunkt i homeruns, catchers og pitchers.

Forskjeller. Hvorfor viser FIFA-rangeringen noe annet enn SPI? Det er flere grunner til det. En grunn er at starttidspunktet for utregningen av de forskjellige rangeringene (koeffisientene) er forskjellig. Det gir forskjellig utgangspunkt for beregninger. Men den viktigste grunnen er at Silver har lagt inn det han kaller politiske (subjektive) variabler, variabler FIFA-rankingen ikke tar med. De to viktigste forskjellene er at SPI tar med klubbresultatene til spillerne som er med på landslaget og at den har med en egen ”konkurransekoeffisient”, dvs. at man vekter landslagene etter hvilke spillere de stiller med i landskamper. Det betyr for eksempel at skulle Norge vinne mot Danmark og Skottland med sine beste spillere får de bedre betalt bedre hvis motstanderen stiller med sitt beste mannskap, enn hvis de stiller med b-laget. Tilsvarende vil Norge klatre høyere på rankingen hvis de vinner med b-laget sitt. Det er potensialet til Norge som teller, ikke nødvendigvis resultatet.

Historiske data. Sjakkrangeringen ELO er bygget opp på en annen måte og den tar mål av seg til ikke bare å måle hvem som er best i dag, men også hvem som er tidenes beste sjakkspiller. I World Football ELO Ratings blir kampene delt opp i fem kategorier (fra VM-finale til treningskamper). Dette er ikke så spesielt. Det spesielle er at – ved siden av at den tar utgangspunkt i sjakk – er at den har lagt inn alle kjente landskamper siden 1872! Det gjør at du kan foreta historiske sammenligninger. I sjakk kan man for eksempel sammenligne den historiske utviklingen til Magnus Carlsen og Garry Kasparov. Hvem var best som 18-åring og hvem har historisk hatt det høyeste ratingtallet? I fotball kan vi gjøre det samme. På den måten kan man - i følge ELO-systemet - objektivt vurdere tidenes beste fotballag.

Elo - le- loa. Bruker vi World Football ELO Ratings får Norge en helt annen plassering enn hos FIFA og SPI og en helt annen utviklingskurve. På den siste rangeringen befinner Norge seg på en 53. plass, ned 25 plasser fra i fjor. Men kanskje mer interessant er totalskåren til Norge: I dag har Norge 1614 poeng og hare en bestenotering på 1913 poeng. Brasil leder ELO-rankingen i dag med 2102 poeng (to poeng foran Spania) og har også tidenes høyeste ELO-sum på 2153. Det betyr at ELO-rangeringen hevder at Brasil er tidenes beste landslag.

Sjakk matt? Norske patrioter vil sikkert velge den metoden som plasserer Norge høyest til en hver tid. Det som er fint med ELO-ratingen er imidlertid at den kan gi dem som stadig vekk kategoriserer det norske landslaget som historisk dårlig et svar på om de har rett i sin påstand. Det vi kan trøste oss med skulle Norge nå et historisk bunnivå er at vi ikke kan sette laget sjakk matt.

Oslo 2022: - Ikke hør på de internasjonale PR-byråene!

Overraskelse i München

Mange ble overrasket over at det ble nei til OL i München i en folkeavstemning forrige helg. Med statsgaranti mener mange at Oslo vil være favoritt til å få lekene i 2022. Hva skjedde med München? Hvordan påvirker det IOC at en OL-stormakt trekker seg på denne måten? Hvordan skal Oslo få lekene i 2022? Dette er spørsmål jeg har snakket med den kjente og kontroversielle tyske journalisten Jens Weinreich om.

Ny bok om maktkampen i IOC

Jens Weinreich kommer om et par uker ut med boken Macht – Moneten – Marionetten der han analyserer og drøfter maktkampen i og rundt IOC. Weinreich er en av få journalister som har studert IOC på nært hold over lang og den siste tiden har han hatt et spesielt blikk på Münchens OL-søknad og valget av den tyske IOC-presidenten Thomas Bach.

-Hvorfor stemte de tyskerne nei i folkeavstemningen?

-Dette dreier seg i hvert fall ikke om at vanlige folk har blitt fiendtlig innstilt til sport slik mange idrettsledere har sagt de siste dagene. Bildet er mer sammensatt enn som så. Det er flere grunner til at det ble nei-flertall.

-For det første forsømte tyske sportsledere og lokalpolitikere i Bayern OL-saken og tenkte kun på seg selv og sine egne valgkamper denne høsten. Den avtroppende tyske OL-presidenten og påtroppende IOC-presidenten (og medlem i partiet FDP) Thomas Bach konsentrerte seg kun om å bli valgt som IOC-president. Münchens borgermester Christian Ude (SPD) tenkte kun på å komme inn som parlamentsmedlem i Bayern (et valg han tapte så det sang!). De brukte fint lite energi på å kjempe for den historiske muligheten det hadde vært å få et vinter-OL til München i 2022.

-Hvordan mobiliserte tysk idrett seg?

-Bachs ambisjoner som IOC-president lammet tysk idrett i valgkampperioden. Selv presidenten i det tyske skiforbundet, styremedlem i det internasjonale skiforbundet og en lokal størrelse, Alfons Hörmann, gjorde svært lite for München 2022 i perioden Bach kjempet om å bli IOC-president. Det er rett og slett en skam! Hörmann tok over vervet som president i den tyske olympiske komité etter Bach.

-Idrettspolitikere og sportsledere i Tyskland har tradisjon for å gjøre opp om tyske søkerbyer seg i mellom uten noen form for demokratiske prosesser eller åpenhet. Derfor har vi hatt kandidater som Berchtesgaden i 1992, Berlin i 2000 og Leipzig i 2012 som rett og slett var skandaløse kandidater som misbrukte offentlioge midler, hadde dårlig økonomistyring og som havnet opp i endeløse rettsaker. Denne lukkede kulturen har ført til de aldri har greid å utvikle bærekraftige planer eller overbevisende argumenter for hvorfor disse kandidatbyene bør få OL. De har ennå ikke skjønt eller akseptert at motstanderne av OL til München var bedre organisert eller hadde bedre argumenter.

-Men det skal sies at borgermester Christian Udes innsats var enda verre! Han dro på ferie til den greske Mykonos i to uker midt i den mest hektiske perioden, gjorde seg utilgjengelig på telefon og kom tilbake bare noen dager før folkeavstemningen. Det finnes utallige eksempler på hvor dårlig han prioriterte OL-kampen.

Godt organisert nei-bevegelse

-Det leder meg over til et annen årsak. Motstanderne av München-OL, som for eksempel Axel Doering fra Garmisch-Partenkirchen, viste ekte og entusiastisk engasjement for sin sak, der miljøargumentene var et av de mest sentrale. Grasrotmotstanden var i tillegg veldig godt organisert og de hadde hyppig kontakt med OL-motstandere i Østerrike og Sveits, særlig med motstanderne i det sveitsiske kantonet Graubünden (Davos) som vant kampen mot OL i en folkeavstemning i mars i år. Disse menneskene gjorde en fantastisk jobb for sin sak.

-Men det var også andre ting. Det dårlige omdømmet til IOC (og andre internasjonale særforbund som FIFA) fikk tyskere til tvile på den olympiske bevegelse. Men jeg tror ikke dette er den viktigste årsaken.

-Lokalpolitiske saker spilte også en viktig rolle. I Inzell, for eksempel – en av Tysklands mest kjente skøytebyer – var befolkningen skeptisk til at byen skulle ha en av OL-landsbyene og at OL ville føre til skøytehallen ble stengt i en lang periode i 2021/2022. Det finnes mange slike eksempler om lokal motstand som i sum bidro til at folket stemte nei. Jeg kommer inn på mange av disse eksemplene i boken som jeg holder på med.

IOC ønsker endring

-Hvordan skal IOC tolke Münchens nei?

Noen av IOC-medlemmene vil sikkert stille spørsmål om hvorfor man er så negative til OL i demokratiske stater, som for eksempel Tyskland og Sveits (som stemte nei til OL i Graübunden i mars 2013). På den annen side er det flere søkere til OL i 2022 enn det var i 2018. Det betyr at det fortsatt er stor interesse. Men er det de rette kandidatene? Jeg tror IOC vil sette pris på Oslo fordi det vil bety en nedskalering av lekene til et mer håndterlig og akseptabelt nivå, tilbake til røttene, for å si det sånn. Det liker de.

-Er demokrati en trussel mot de olympiske leker?

-På en måte, ja. Men legg ikke for mye vekt på folkeavstemningene. Det er mange grunner til at München gravla sitt prosjekt forrige helg, slik jeg var inne på tidligere.

Ikke hør på PR-byråene!

-Hva bør framtidige søkerbyer tenke på for å få OL?

-Dette dreier seg ikke om søkerbyene. De kan ikke endre spillereglene. Jeg har aldri sett en søkerby som har prøvd å tenke helt nytt, smart, billig og troverdig. De tror alltid at de må følge de dumme reglene som IOC har laget, ellers tror de at de taper. Og selv om det alltid finnes nøkterne og nytenkende personer i søkerkomiteene i starten av søknadsperioden så vil disse bli raskt satt på plass av internasjonale rådgivere og PR-selskaper som har spesialisert seg på OL-søknader og som har monopolisert OL-kampanjene. De vil fortelle kandidater som Oslo at de ikke må komme med noe revolusjonerende nytt og at de bør opptre politisk korrekt.

-Mitt råd er å vende det døve øret til de såkalte PR-guruene, taleskriverne og kampanjelederne. De ønsker kun å tjene mest mulig penger på søkerne og sikre sine posisjoner som søknadsmonopolister. Mitt råd et klart: ikke tenk på å ansette dem en gang! Gå deres egne veier! Presenter en troverdig og annerledes søknad, med full åpenhet og med sine egne særtrekk.

Vinter-OL med egen logikk

-Hvilken mulighet tror du Oslo har til å få lekene i 2022?

-Med gravleggingen av München tror jeg Oslo er en klar favoritt. Med pengeslukene Sotsji og Pyeongchang som skrekkeksempler tror jeg Oslo kan bidra til å få lekene tilbake til tilbake til røttene. Det teller. Det er en gryende vilje i IOC til sikre gode og fornuftige leker, leker uten økonomiske skandaler, forsinkelser og korrupsjon. Greier Oslo dette? Vi så tegn til slik vilje hos IOC da Tokyo ble valgt som OL-by i 2020 i Buenos Aires tidligere i år. Jeg tror også dette vil vedvare i Kuala Lumpur i 2015 når lekene i 2022 skal deles ut. 

-Men, dere skal være obs på en ting. Søknad om vinter-OL er annerledes enn sommer-OL. Mange bryr seg ikke om vinter-sport i IOC. Det er bare for en liten del av klodens befolkning. Det gjør at ikke alle ser på Oslo som en like naturlig vinter-OL-by som for eksempel europeere gjør. Det er et usikkerhetsmoment.

Vær ærlig!

-Hva vil du si til den norske søkerkomiteen?

-Jeg dekket Lillehammer-lekene og har gode minner fra mine gåturer fra OL-stadion over Jemnefjorden (husker ikke at det var bro der?) til campingplassen jeg bodde på nær Hunderfossen ake- og bobbane, og jeg har et personlig ønske til den norske søkerkomiteen: ikke bare fortell oss eventyrhistorien om Lillehammer-OL. Vær så snill å fortell oss om hvor vanskelig det har vært å drive mange av OL-anleggene i etterkant. Vær ærlig, selv når de overbetalte rådgiverne fra utlandet sier at dere ikke skal gjøre det.

Foto: Play the Game / Thomas Søndergaard 

Bør idretten bli mer demokratisk?

Mer demokrati. Årets Play the Game-konferanse har tittelen «Stepping up for democracy in sport». Etter å ha hørt flere innlegg om IOC og FIFA og etter å ha diskutert med mange her på konferansen hva idrettsdemokrati egentlig betyr og hva det kan føre til er jeg litt i tvil om demokrati i idretten alltid må være et ideal. Eller rettere sagt: hva slags demokrati skal idretten ha?

FIFA med for første gang. For første gang har FIFA sendt en representant til delta på Play the Game – Sepp Blatters kommunikasjonsdirektør Walter De Grigorio. De Grigorio deltok i panelet om FIFA-reformer (FIFA reforms – fact or phantom?) og han fikk kjørt seg godt og måtte svare på alle slags anklager mot FIFA. Ikke alle svarene var like gode (ikka alle anklagene mot ham heller), men han skal ha for å stille opp og for at han ikke er skråsikker på alt. En av innrømmelsene han kom med var at valget av Russland 2018 og Qatar 2022 som VM-verter var feil. Ikke at feil land var valgt, men at FIFA ikke burde ha delt ut to verdensmesterskap samtidig. Det skapte for mye politiske forhandlinger internt i FIFAs eksekutivkomite. Med alt bråket i etterkant så kan man skjønne kommunikasjonsdirektørens frustrasjon. Det paradoksale er at denne beslutningen – om å velge to VM-verter samtidig – kom fordi beslutningsstrukturen i FIFA skal endres og at alle 209 medlemsnasjoner neste gang skal være med på å ta beslutningen, ikke bare FIFAs eksekutivkomite. De er i realiteten «stepping up for democracy in sport». Spørsmålet er om mer demokrati i FIFA gjør valgene mer riktig og mer forutsigbare?

IOC og FIFA. Analogien til IOC blir stadig dratt fram. Hvem er best av de mektigste idrettsorganisasjonene i verden? I de rapportene vi har fått presentert her får vi vite at IOC har kommet mye lenger enn FIFA i sitt reformarbeid, blant annet når det gjelder åpenhet. Det betyr ikke at IOC kan lene seg tilbake, bare at FIFA har mer å gå på. Og i denne diskusjonen er det viktig å gjøre et skille mellom valg av personer og valg av vertskap. Mer åpenhet og mer demokrati rundt valg av personer til styre og stell i de to organisasjonene burde være målet. Men hva med valg av vertskap til arrangementer? Der er jeg i tvil.

Mindre korrupt IOC. I Norge har vi det siste halve året hatt en stor debatt om vi skal søke vinter-OL 2022. Skulle Oslo velge å søke vil den bli gjenstand for omfattende tekniske vurderinger fra IOCs side. Disse vurderingene er grundige og viser hvilken kandidat som arrangementsteknisk er best egnet til å arrangere olympiske leker. Det spesielle er at de byene som er best egnet som arrangør i følge disse rapportene sjelden får OL – det er magefølelsen og den demokratiske prosessen i IOC som avgjør hvem som blir vertsby, og i den prosessen er det mange politiske vurderinger. Eller som De Grigorio sa for FIFAs del: de tekniske rapportene sier ingenting om hvilke deler av verden FIFA har der største markedspotensialet.

IOC-reform. Etter korrupsjonsskandalene i IOC på midten av 1990-tallet ble det innført strenge regler i søkeprosessen for å få OL. Et av tiltakene var at offisielle kandidater ikke hadde lov til å invitere IOC-medlemmer til kandidatens hjemland, fordi dette kunne føre til korrupsjon. Den nye IOC-presidenten Thomas Bach har sagt at han vurderer om denne regelen bør endres, fordi - etter hans mening - IOC ikke er like korrupt lenger. Han om det.

 

FIFA-reform. Det FIFA er i ferd med å gjøre er å innføre et system som ligner på det IOC hadde før. De som ønsker fotball-VM i framtiden skal ikke lenger bare forholde seg til FIFAs eksekutivkomite på litt over 20 personer, men til 209 medlemsnasjoner. Det gjør prosessen enda mer uoversiktlig og vil – etter min mening – gjøre de tekniske vurderingene av søkerlandene langt mindre verdt.

Mer demokratisk og mer korrupt? Vil det føre til mer korrupsjon? Det er en mulighet, sier De Grigorio. Men det er mer demokratisk.

Hva ville Harry Hole gjort?

Jeg sitter værfast på Kastrup etter to stormfulle og mislykkede landingsforsøk på Århus lufthavn. I kveld skulle jeg ledet kveldens sesjon om kampfiksing på verdens viktigste konferanse om idrettspolitikk – Play the Game. Jeg håper jeg rekker morgendagens sesjon om kampfiksing, da skal jeg også lede et panel om kampfiksing. Der skal canadieren Declan Hill delta. Jeg har spart et lurt spørsmål til ham: hva ville Harry Hole gjort?

Kampfiksing er det mest sentrale temaet på årets konferanse, med innslag på åpningssesjonen og med fire hele sesjoner dedikert temaet, et tema som få har et håndgripelig forhold til, men som mange snakker om. I bagasjen (ikke i kofferten min som jeg ikke aner hvor er akkurat nå) har jeg ferske inntrykk fra Declan Hills besøk i Oslo denne helgen. Han er verdens fremste ekspert på kampfiksing og en god venn. I forrige uke holdt han foredrag for norsk idrett og jeg tilbrakte helgen sammen med ham for å vise han rundt i Oslo. Vi gikk blant annet opp de kriminelle veiene til Harry Hole – hans skjønnlitterære romanhelt for tiden. Men kampfiksing er ikke fiksjon og det går ikke an å løse problemene på Restaurant Schrøder.

Det er mange i Norge som ikke har skjønt rekkevidden av kampfiksing. Den som tror det holder å overvåke unormalt spill på Norsk Tipping er i beste fall naiv. Og den som tror tippepremiene på travsport avgjør om det foregår fiksing blant de firbeinte har ikke skjønt noe som helst. Fiksingen har som regel sitt utspring i Asia og det er bare de dummeste av de dumme som fikser kamper og spiller på lovlige nettsteder, som for eksempel Norsk Tipping, i følge Declan Hill.

I SAS-loungen på Kastrup følger jeg med på streamingen av åpningssesjonen på Play the Game. Der kroaten Mario Čižmek, som har spilt profesjonell fotball i Kroatia, Israel og på Island, forteller om hvordan han var med på å fikse kamper i Kroatia på oppfordring fra en i det kroatiske fotballforbundet. Spillerne på Čižmeks lag ble bedt om å fikse kamper som ikke hadde særlig betydning og de gikk med på det fordi de ikke hadde fått lønn på lang tid. Lav lønn og usikre utbetalinger er ofte en kilde til fiksing. Jeg syns det er modig å stå fram på denne måten, det er få som gjør det, og de som gjør det risikerer mye. På de annen side er det noe kjent med historien. Det er spillerne som står fram, ikke de høyt oppe i systemet. Dette er vanlig og det er også en vanlig oppfatning av at når det først avdekkes kampfiksing så er det spillerne som er de store syndebukkene. Det er feil. Spillerne er bare en liten brikke når kampfiksing foregår og de som er lettest å ta – både for fikserne og de som skal dømme dem. Det har Declan Hill mange eksempler på.

I fjor fikk Norge øynene opp for kampfiksing, da to kamper ble mistenkt for å være fikset. Ennå er det ikke konkludert i sakene – og de få tilfellene og den lange saksgangen illustrerer to sentrale aspekter ved kampfiksing. Det er vanskelig å oppdage og det er vanskelig å finne bevis.

Declan Hill har antydet at to andre kamper der norske lag har deltatt har vært fikset. Da han var på besøk hos en bookmaker-broker i London i 2010 kom det inn en telefon fra Norge der det ble plassert 250000 dollar på en norsk U17-kamp. Og hos kampfiksere som ble arrestert i forkant av fotball-VM for damer i 2007 ble det antydet at Norge skulle slå Ghana 7-2. Gjett hva resultatet ble? (VM-kampen står omtalt i Declan Hills bok The Fix). Om dette var fiksede kamper er usikkert, men det viser allikevel at norske kamper, som for de fleste nordmenn er uinteressante, har interesse utenfor landegrensene våre. Det gjør at vi bør være på vakt.

Store konferanser om kampfiksing og andre alvorlige problemer inneholder ofte store ord fra representanter til store idrettsforbund og fra politikere som bare er kastet inn i problematikken. De har sjelden noe konkret å vise til. I følge Declan Hill er det vanlige politifolk i Rovaniemi og i Bochum som er de store heltene – de har avdekket de største sakene i Europa. De har lest seg opp på tematikken av egen fri vilje, avlyttet telefoner og arrestert banditter som har vært ettersøkt i hele verden, men som Interpol og myndigheter i Asia ikke har turt å ta i.

Hva ville Harry Hole gjort med kampfiksing?

Tynt om kampfiksing

Ny rapport. I september ga lotteritilsynene i Norge, Sverige og Finland ut rapporten Match-fixing in the Nordic countries. Med denne rapporten bidrar det norske lotteritilsynet med å oppfylle sine forpliktelser i den nasjonale handlingsplanen mot kampfiksing som ble lansert på slutten av 2012. Hvor godt bidrar rapporten til å belyse kampfiksingsproblemet i Norge (og de andre nordiske land)?

Bratt læringskurve. Læringskurven om kampfiksing har vært bratt i Norge. Det skyldes uvitenhet om hva kampfiksing dreier seg om og en klassisk naiv holdning om at Norge ikke er som andre land. Derfor er det bra at det norske lotteritilsynet tar tak i problemet og vurderer sin rolle i dette arbeidet. Rapporten gir en god oversikt over mulige grunner til kampfiksing og over lovverk og tiltak som er satt i gang i de tre nordiske landene (og Danmark). Analysen av omfang av kampfiksing og trusselbildet den tegner opp er imidlertid tynn suppe.

Store svakheter. Som sagt: ønsker du en oversikt over tiltak som er satt i gang og hvilke deler av lovverket som benyttes på dette området i de tre landene (og Danmark) får du det i denne rapporten. Den har også en grei oversikt over hvilke faktorer som kan føre til kampfiksing og hva som er utfordringer for forskjellige aktører involvert i gambling (idretten, tippeselskaper og regulerende myndigheter). Men analysen er grunn og særlig på fire punkter.

1.      Lite fakta. Rapporten tar utgangspunkt i kjente saker i de tre nordiske landene (og Danmark). Dem er det svært få av og det er det to hovedgrunner til. For det første har man ikke kommet i gang med et skikkelig arbeid med å avdekke kampfiksing. For det andre er det svært vanskelig å avdekke kampfiksing (og mer vanskelig å bevise det i en rettssal). På dette grunnlaget konkluderer rapporten med at lagsporter (særlig fotball), kamper i lavere divisjoner, små idretter og spillere med lav lønn er mest sårbare for kampfiksing. Dette er ubegrunnet synsing. Man kan ikke definere kampfiksingsproblemet kun ut i fra saker som er kjent. Dette minner om rapporten The Prevalence of Corruption in International Sport (2011) som hevdet at doping var et større problem enn kampfiksing fordi vi kjente til flere dopingsaker enn kampfiksingssaker. Datagrunnlaget er for smått og referanselisten for liten og det gir ingen mening å angi årsaksforholdene i Norden basert på de få sakene vi KJENNER til.

2.      Snevert fokus. For det andre fokuserer rapporten nesten utelukkende på spill som foregår hos de nordiske aktørene. Det betyr at idretter som for eksempel Norsk Tipping ikke tilbyr spill på ikke blir vurdert eller overvåket. Det betyr også at mange idretter som kan fikses (spotfiksing, point-shaving og resultatfiksing) ikke blir vurdert. Da blir også datagrunnlaget mindre og naiviteten beholder sin grobunn.

 

3.      Navlebeskuende. Rapporten er flink til å påpeke at kampfiksing er et internasjonalt fenomen og at kampfiksing i Norge kan ha forgreninger til andre deler av verden. Denne påstanden følges på ingen måte opp. Rapporten rammer ikke inn Norden i en global kontekst – for eksempel at syndikater i Singapore og Malaysia kan drive kampfiksing hos oss. Denne koblingen burde vært tydeligere i rapporten fordi det vil tvinge overvåkere av kampfiksing til å se andre steder enn de gjør i dag. Og grunnen er enkel – i andre land tippes det på kamper som ikke er viktig i Norge (og Norden). Norske volleyballkamper og tenniskamper står på oddskupongen hos legale og illegale sider i andre deler av verden. Det betyr at kamper i disse idrettene kan fikses uten at vi oppdager det – fordi vi kun fokuserer på nasjonale spillobjekter høyt oppe i ligasystemet og i kjente idretter.

 

4.      Fri dressur. Vurderingene av fiksing av hestespill illustrerer på en god måte naiviteten og umodenheten i denne rapporten. For det første hevder rapporten at det ikke forekommer fiksing av hestespill. På det området sitter ikke jeg med mye informasjon, men jeg tviler på at de har boret særlig dypt i denne materien. Det som er mer urovekkende er at rapporten hevder at fiksing av hesteløp er lite sannsynlig fordi premiene i disse løpene er så lave! Hva vet de nordiske lotteritilsynene om gevinstene på svenske travløp i Kuala Lumpur?

Grundigere analyser! Jeg syns det er bra at det norske lotteritilsynet har satt i gang arbeid mot kampfiksing og at det er et nordisk samarbeid på dette området. Nå må vi få fakta på bordet for å få vite hvor naive vi har vært og for å få satt i gang virkningsfulle tiltak mot et fenomen som kan ødelegge idretten.