tirsdag 2. desember 2008

En ny generasjon idrettsutøvere


Bredde versus elite. I Norge er mange bekymret for balansen mellom elite og bredde. Diskusjonen går mellom dem som mener elite skaper bredde og dem som mener det motsatte. Et sentralt spørsmål i denne debatten er om tidlig spesialisering gjør at du kun dyrker fram ”idrettsbroilere” og at man på den måten skyver de mindre talentfulle ut av idretten. Med andre ord at vi fostrer fram noen få idrettskjendiser og at grasrotstilnærmingen til idrett forsvinner. Dette er også problemstillinger vi finner igjen i andre land. New York Times har de siste dagene skrevet om dette, og her finner vi to helt forskjellige retninger i amerikansk idrett.

Gentesting av barn. I Boulder, Colorado tilbyr et firma gentesting av barn for å finne ut hvilken idrettsgren de har anlegg for å bli god i. For mange foreldre er kartlegging av et slikt gen av interesse fordi det kan åpne veien for sportsstipender og utdanning på amerikanske universiteter. Men kan man finne et slikt gen? Kritikerne av slik testing sier at dette enten er uetisk eller at slik testing er svindel, eller begge deler. De etiske aspektene ved slik testing må diskuteres – også i Norge. Denne diskusjonen må også knyttes til den siste generasjonen doping – gendoping, og den bør omfatte flere enn de som deltar i idrett. Genforskning i idretten gir assosiasjoner til mellomkrigstidens raseforskning. Spørsmålet er om raseforskningen er på vei tilbake i ny drakt og at idretten (igjen) blir den fremste testarenaen.

Fra gener til nye grener. Men det er håp for de sportsgenløse – også i USA. Idrett som ikke er organisert av amerikanske universiteter, men av studenter og andre frivillige, er i sterk utvikling i USA. Den profesjonelle universitetsidretten blir organisert av National Collegiate Athletic Association (NCAA) og National Association of Intercollegiate Athletics (NAIA). Idrettene organisert under disse paraplyene møter konkurranse på to fronter fra grasrotsidretten. På den ene siden blir det etablert ligaer i de samme idrettene som NCAA og NAIA organiserer. På den annen side etableres det konkurranser i alternative idretter. Av idretter som er i sterk vekst på grasrotplanet er volleyball, fotball og tennis – av de etablerte idrettene - og brasiliansk kampsport, abborfiske og ballroom-dansing – av de mindre etablerte idrettene. Det som kjennetegner den nye grasrotsbevegelsen er at den får liten eller ingen støtte fra universitetene eller fra det offentlige, at dugnader og frivillig innsats sørger for at konkurranser holdes og lag opprettholdes, og at det er kontingentbasert.

Vekst uten veksthormoner. Det er flere grunner til denne veksten. Én viktig grunn er at flere amerikanere går på universitet enn tidligere og at universitetene derfor ikke greier å tilfredsstille behovet til den økte studentmassen – verken innenfor de tradisjonelle idrettene eller i idretter som man ikke finner innenfor universitetssystemet. En annen grunn er at mange studenter ønsker å styre etter egne regler og prinsipper og ikke etter regler som er rigide (må man for eksempel være med på hver trening for å spille på laget?) eller som har for stort innslag av kommersialisering (kan vi velge et annet draktmerke?). Finanskrisen kan også ha spilt inn på dette området. Finanskrise har ført til mindre penger til universitetsidrettene og til nedlegging og nedprioritering av flere idretter. Dette har skapt et ”marked” for alternative måter å organisere idretten på.

Genmangel. Den kanskje viktigste årsaken til denne oppblomstringen er at ikke alle har et utpreget sportsgen, men kun er glad i å drive idrett på et nivå man behersker og som lar seg kombinere med annen aktivitet - for eksempel studier. Fortsetter grasrotsbevegelsen å vokse kan støttespillerne til gentesting av barn få sterk motstand i USA. I tillegg kan nordmenn som ønsker å slå et slag for breddeidretten henvise til grasrotbevegelsens økende styrke i USA. Ikke verst bare det.

tirsdag 25. november 2008

Æres den som æres bør…


Arven fra Beijing-OL. I forkant av OL i Beijing var det to temaer som gikk igjen. Det ene var om man kan skille politikk og sport og det andre om hvilke kriterier som må gjelde for å tildele OL. Beijing-OL viste tydelig at OL og politikk hører sammen uansett hvor mye IOC prøvde å sette en skillelinje. Det andre var om leker skal gis til et autoritært land for å bidra til demokratisering i landet eller om man først skal gi lekene når demokratiske minstestandarder er på plass.

Tre temaer. Den siste generalforsamlingen i den europeiske olympiske komité (EOC) viser at disse problemstillingene fortsatt er aktuelle. Tre begivenheter viser det.

Flytte Sotsji-OL? For det første foreslo den georgiske delegasjonen at OL i 2014 i Sotsji måtte flyttes blant annet med argumentet om at georgiske myndigheter ikke kan garantere for sikkerheten til befolkningen i Abkhasia, en russiskkontrollert del av Georgia ikke langt unna den russiske OL-byen. Det er blant annet her russiske ”fredstyrkene” er plassert. Dette forslaget ble blankt avvist. Men det viser allikevel at OL er en arena for internasjonale konflikter. Det som skiller denne situasjonen fra tidligere OL er at konflikten utspiller seg i forbindelse med et vinter-OL. Det har ikke skjedd før. I hvert fall ikke på dette nivået.

Obama på banen. For det andre viste den amerikanske søkerkomiteen fram en hilsen fra Barack Obama der han snakker varmt om de olympiske idealer og uttrykker sin støtte til Chicagos OL-kandidatur i 2016. Det er usikkert hvordan en slik høyprofilert støtte så tidlig i prosessen vil slå ut, men det viser i all tydelighet at den amerikanske søkerkomiteen legger mye vekt på prestisjen til personen som snart vil bli verdens mektigste mann.

Helten Lukasjenko. For det andre delte EOC-presidenten Patrick Hickey ut en utmerkelse til Hviterusslands president Aleksander Lukasjenko for ”fremragende innsats for den olympiske bevegelse”. Det kan i den forbindelse opplyses om at den hviterussiske presidenten er president i den hviterussiske olympiske komité. Det er ingen tvil om at EOC på dette området har laget et solid skille mellom sport og politikk. Hadde man tatt Lukasjenkos politiske meritter i betraktning hadde dobbeltpresidenten neppe vært kvalifisert for utmerkelsen.

Hviterussland versus Irak. Det er vanskelig å vite om moderorganisasjonen går god for denne utmerkelsen. Uansett kommer utmerkelsen i et merkelig lys når vi sammenligner med hvordan den irakiske troppen ble behandlet i forkant av Beijing-OL. Irakerne ble først nektet adgang til lekene fordi politiske myndigheter hadde påvirket valgene i irakiske idrettsforbund. Det er vanskelig å tro at ikke Lukasjenko – som er landets eneveldige president – har hatt en finger med i spillet valget i den hviterussiske olympiske komité.

Hvem vinner? Dem som mener at idretten kan bidra til demokratisk forandring vil si at utmerkelsen til Lukasjenko er av den modige sorten. Andre vil mene at det er reint idioti. I hviterussiske medier ble denne utmerkelsen tatt som en bekreftelse på Lukasjenkos fotreffelighet. Good or bad?

tirsdag 11. november 2008

Baseball og stortingsvalget 2009


Støres visjon. Jonas Gahr Støre lanserer i disse dager boka ”Å gjøre en forskjell”. Der skriver han blant annet at han har tro på politikken. Denne troen har ført Støre fra å være Gros veskebærer via jobben som utenriksminister til et (sterkt?) ønske om å komme inn på Stortinget i 2009. I Oslo Ap har det vært mye diskusjon om Støres plassering på stemmeseddelen. Diskusjonen dreier seg om Støre skal ha sikker plass på valglista eller ikke. Denne usikkerheten kunne vært feid til side hadde vi byttet ut metoden til norske meningsmålingsinstitutter med metoder for å regne ut baseballstatistikk!

Silvers metode. Bloggeren Nate Silver, mannen bak nettsiden FiveThirtyEight.com, har vist at hans metode utviklet for å regne ut baseballstatistikk er mer presis enn tradisjonelle metoder for å regne ut og fremskrive velgerdata. Silver var lei av feiltolkning av nasjonale målinger og han var misfornøyd med at anerkjente nettsider ikke skilte mellom seriøse og spuriøse utvalg. På samme måte som en baseballstatistiker baserer sine resultater på historiske data, hjemmefordel, spillernes alder, fysiske egenskaper og bakgrunn, og hvilke spillere som er best i regn eller solskinn la Silver inn data fra alle kjente og ukjente meningsmålingsinstitutter, i tillegg til demografiske og historiske valgdata fra 1952 til i dag i en database.

Presisjon. Basert på en egen vekting av meningsmålingstallene kom han allerede i april i år fram til at Obama ville vinne valget mot McCain. Han fant også ut at det ikke var unaturlig at Clinton ledet over Obama før befolkningen hadde hørt om Obama (sic!), at meningsmålinger tatt i sommermånedene er lite verdt og at meningene i Nord-Carolina svinger i takt med meningsendringer i Virginia. Fremskrevne data publisert før amerikanske valgdagsmålinger og de endelige resultatene traff svært godt: feilmarginen på det totale stemmeresultatet var på mindre enn én prosent, han utpekte riktig vinner i 49 av 50 stater, og fordelingen av alle senatsplassene var riktig ”tippet”.

Bytte baseball med fotball. Baseball er en liten idrett i Norge. Det kan derfor være riktig å bruke en annen idrett som utgangspunkt for valgmålinger i Norge. Det er nærliggende å ty til fotball. Både fordi fotball er populært – og derfor trolig er den mest pedagogiske innfallsvinklingen til valganalysene – og fordi dette er en idrett med et godt utviklet statistikkverktøy. Men det er liten tradisjon for å bruke historiske data i norsk idrettsstatistikk. Ved å bake inn Vålerengas dårlige statistikk mot Lyn, hjemmefordelen til RBK, og antall cupfinaler med regn kan kanskje norske idrettsstatistikere begynne å gå norske meningsmålingsinstitutter i næringa?

En jobb for Drillo? Drillo fikk råd av Støre før han tok jobben i Irak. Kanskje det er på tide at Drillo gir noe tilbake?

torsdag 6. november 2008

The decision is… Chicago?


Obamania. Barack Obamas overlegne seier i det amerikanske presidentvalget har gitt håp om en bedre verden for mennesker både i og utenfor USA. For mange amerikanere er det to idrettpolitiske saker man har forventinger til - at Chicago skal få arrangere sommer-OL i 2016 og at baseball igjen blir en OL-gren. Kommer Obama til å innfri?

Chicago-OL 2016. Chicago er Barack Obamas hjemby og byen sto i sentrum da Obama takket for støtten valgnatten. Chicago konkurrerer med Tokyo, Madrid og Rio de Janeiro om å få OL i 2016 og nå håper OL-komiteen til Chicago at Obama-effekten skal gi USA et nytt sommer-OL. Lederen for Chicagos søknadskomité, Patrick Ryan håper at Obama skal delta på OL-kongressen i København i oktober 2009 for å tale Chicagos sak. Da vil saken være klar, håper Ryan. Hadde McCain vunnet valget ville Chicago stilt svakere, mener han. Både fordi McCain ikke har et nært forhold til Chicago, men også fordi han var en av de hardeste kritikerne av IOC i forbindelse med korrupsjonsskandalen i Salt Lake City-OL i 1996. Slikt sitter lenge i hos IOC…

Chicago vil få mye oppmerksomhet i tiden framover takket være Obama, og allerede har det planlagte OL-området i Chicago vært i søkelyset. Obama og hans familie er nærmeste nabo til den planlagte olympiastadion i Washington Park og Grant Park, parken han holdt valgnattalen i, skal etter planen huse bueskytterarenaen i 2016.

Politikereffekten. Politikeres engasjement har vist seg å ha stor betydning for valg av OL-arrangør. Gro Harlem Brundtlands bidro til at Lillehammer fikk OL ved å spise frokost med Juan Antonio Samaranch og det hjalp godt at svenskekongen forsov seg til frokosten. Tony Blair la mye politisk prestisje i å få OL til London i 2012 og Vladimir Putin overbeviste IOC om at Sotsji var den beste kandidaten til å arrangere vinter-OL i 2014. Obama har uttrykt støtte til Chicagos kandidatur. Men det spørs om OL i hjembyen blir prioritert foran finanskrise og krigføring i Irak og Afghanistan?

Baseball på OL-programmet. Mange amerikanere – og cubanere og taiwanere ikke minst – er forbannet på at baseball – og softball – er tatt av OL-programmet. Baseball var prøvegren i 1984 og 1988 og kom på det offisielle OL-programmet i 1992. Men Beijing-OL var siste gang baseball var på programmet. Det er flere grunner til at baseball er fjernet. En grunn er at de beste amerikanske spillerne ikke er med fordi den amerikanske baseballsesongen ikke er over når OL arrangeres. Dette har ført til at Cuba har vært dominerende i denne grenen i OL. For det andre har det vært mye doping i amerikansk baseball og det amerikanske baseballforbundet har ikke tatt dette på alvor. Nå håper baseballentusiaster at Obama skal få baseball tilbake i det gode selskap.

McCains rolle. Når det gjelder doping har John McCain vært en av de tøffeste i klassen og en av de amerikanske politikerne som har gått inn for strengest straffer og tøffest tiltak mot dopingondet. Han har ikke mulighet til å rette opp ryktet til amerikansk baseball eller å promotere idretten overfor IOC som amerikansk president. Kanskje han kan få en rolle i Chicagos søkerkomité? Da får han også mulighet til å forsone seg med Barack Obama.

Obamaeffekten. Nå håper flere på at Obama skal slå to fluer i en smekk og kjempe for at Chicago får OL og at baseball blir gjeninnført i 2016. Jeg tror neppe OL er øverst på Obamas politiske agenda og at dem som tror at han vil dra til København for å få OL til Chicago forregner seg. Men som vi har sett i denne valgkampen har Obama – selv uten å ha tatt en eneste politisk beslutning – skapt en enorm entusiasme. Hvis dette smitter over på OL-komiteen i Chicago kan det hende de greier jobben selv uten aktivt engasjement fra Obama. Lykkes Chicago med å få OL tror jeg Obama får mye av æren uansett hvor mye han har kjempet for saken.

søndag 26. oktober 2008

På sporten kjenner man presidenten!


Sport og amerikansk valgkamp. Sport var ikke noe sentralt tema i den amerikanske presidentvalgkampen før Sarah Palin entret scenen og finalespillet i Major League Baseball startet (World Series). Sport hadde nok vært et mer sentralt tema hadde Mitt Romney vært republikanernes presidentkandidat – han fikk et løft som politiker takket være sin opprydningsaksjon i forbindelse med vinter-OL i Salt Lake City. Men det svinger - bokstavlig talt - mer av baseball enn av femmila på ski!

Palin entrer banen. Etter at Sarah Palin ble lansert som visepresidentkandidat og stemplet seg selv som ”hockeymamma” (og en forsvarer av ”Joe six-pack” – gjennomsnittsmannen som sitter og ser hockey på tv) har sport blitt et stadig mer diskutert tema i valgkampen. Palin har droppet pucken i ishockeykamper og alle kandidatene – president og visepresident – har måttet kommentere finalistene - Tampa Bay Rays og Philadelphia Phillies - i årets Major League Baseball-finale. Baseball er en av amerikanernes nasjonalsporter og det er utenkelig at presidentkandidatene ikke skal kommentere begivenheten og at MBL-finalen er unnagjort før presidentvalget – baseball er tross alt viktigere enn å karre seg til stemmeurnene.

Vingling i vippestater. Når det gjelder baseball har John McCain også her beskyldt Barack Obama for vingling. Når Obama har vært i Florida har han sagt at han støtter Florida-laget Tampa Bay Rays og når han har vært i Pennsylvania har han gitt sin støtte til Philadelphia Phillies. Men først støttet Obama Phillies fordi Tampa Bay Rays slo Obamas favorittlag Chicago White Sox ut av serien. Dette er vingling og taktikkeri av ypperste sort!

Hvis ingen går i fella, men passer seg for den? McCain har sagt at han ikke vil gå i fella med å velge side i baseball, særlig ikke når de to lagene i finalen holder til i to vippestater. Selv holder McCain med Arizona Diamondbacks, et lag kona Cindy har en eierandel i. Sarah Palin har vært diplomatisk og sagt at begge lagene vet hvordan underdoggere kan vinne – hva nå det måtte bety? Obamas helgardering ligner veldig på Hillary Clintons uttallelser om at hun ville holde på både Chicago Cubs (laget fra Hillarys hjemby) og New York Yankees (laget i sitt senatordistrikt) hvis de skulle møte hverandre. Her hjemme husker vi Thorbjørn Jaglands famøse lefling med Rosenborg i 1999 som et alen av dette stykket. Fortsatt er Jagland sterkt mislikt i Strømsgodset...

Vingling og taktikkeri er ikke bra når man snakker om baseball i USA. Fordelen for Obama er at verken Palin eller McCain er særlig interessert i baseball og at deres troverdighet derfor ikke er så stor når de snakker om baseball. Hadde Bush kunne stille til valg igjen hadde saken vært en annen. Han er veldig opptatt av baseball og har selv ledet et baseballag.

Golfeffekten. De fleste forståsegpåere er svært usikre på hvordan det vil gå på valgdagen selv om Obama leder på de fleste målingene. Mange snakker om den såkalte Bradley-effekten som sier at en svart kandidat må lede med godt over 5% for at han skal være sikker på å vinne valget mot en hvit kandidat. Men andre effekter sier noe annet: Obama spiller nemlig golf! Det gjør ikke McCain. McCain har til og med sagt at han hater golf og har referert til Churchill som skal ha sagt at golf er en ødelagt spasertur!

Tar vi en kikk på tidligere presidenter og håpefulle presiedentkandidater er statistikken klar. Bare tre amerikanske presidenter siden 1909 har IKKE spilt golf (Herbert Hoover, Harry S. Truman, og Jimmy Carter), og selv om Jimmy Carter er den eneste presidenten som har slått en golfspillende kandidat (Gerald Ford), har ingen av dem sittet mer enn én presidentperiode. Listen over presidentkandidater som ikke har spilt golf omfatter Al Gore, Bob Dole, Michael Dukakis, og Walter Mondale. Det betyr at Obama vinner valget på ”golfeffekten”!

Sport og presidentvirke. Kan McCains og Obamas sportsinteresse si noe om hvordan de er som personer og hvordan de vil bli som presidenter? Absolutt! Selv om alle presidentkandidater er programforpliktet til å si at de liker alle de tre amerikanske nasjonalsportene (baseball, amerikansk fotball og basketball) er det ingen hemmelighet at John McCain er mest interessert i amerikansk fotball og at Barack Obama er frelst på basketball.

Krigsspill. Amerikansk fotball og basketball er svært forskjellig idretter og representerer to forskjellige måter og tenke på og representerer to forskjellige tidsånder. Amerikansk fotball er veldig mekanisk og representerer industrisamfunnets samlebåndlogikk – hver spiller er en liten brikke i et strategisk spill og byttes ut og inn avhengig av hva slags taktikk man har. I tillegg ligner spillet og retorikken på et krigsspill med harde aggressive manøvre, taktikkeri for å ta ut fienden, og omtalen av spillet er spekket med krigsmetaforer. I amerikansk fotball er også treneren svært viktig og hans taktiske evner avgjør ofte kamper. På den måten ligner han på en general i krig.

Disse beskrivelse passer også på John McCain – i hvert fall slik han har fremstått i denne valgkampen: han driver valgkamp etter overraskelsesmetoden (avlyser valgkampen på grunn av finanskrisen og utnevner den ukjente Sarah Palin som visepresidentkandidat mm.), er konfronterende på grensen til det aggressive og ser på politikken som et nullsumspill (det jeg tar, mister du). McCain opptrer også svært likt en fotballtrener – han står alene og tar sine egne avgjørelser (Maverick) og står og faller på det.

Samspill. Basketball bringer fram helt andre assosiasjoner. Basketball er et lagspill der alle på laget spiller viktige roller samtidig. Det er et dynamisk lagspill som går kontinuerlig uten skifte av formasjon, og det er et spill der alle gjør hverandre gode – samtidig. Overført til arbeidslivet minner basketball om arbeidsmetodene vi ser i moderne teknologibedrifter der hver enkelt arbeidstager har unik kompetanse, men ikke greier å få utnyttet dette uten samarbeid med sine kolleger. Sammenlignet med amerikansk fotball er basketball i langt større grad preget av lek og tekniske finesser. Vi kjenner igjen basketballens anatomi i Barack Obamas valgkamp. Han er leken og veltalende, men er på grunn av sin uerfarenhet på flere politikkområder – som for eksempel i utenrikspolitikken – avhengig av gode medarbeidere for å bli god. Obama er en lagspiller og blir bedre, og gjør andre bedre gjennom god bruk av sine medarbeidere.

Sport avgjør valget? Selvfølgelig avgjør ikke kandidatenes sportsaffeksjoner presidentvalget. John Kerry's lag Boston Red Sox vant World Series like før han tapte for George W. Bush i 2004. Hell i spill, uhell i valg med andre ord. Men kandidatenes favorittlag og deres betraktninger om sport kan gi et innblikk i hvordan kandidatene tenker. Og det gir sportsinteresserte bloggere mulighet til å henge seg på diskusjoner om det amerikanske valget. Godt valg!

søndag 19. oktober 2008

"Festen er ikke over, det er kake igjen?"


Forlenger regulering. Sist fredag skrev jeg at kinesiske myndigheter ikke hadde bestemt seg for om "de liberale" reguleringene for utenlandske journalister skulle opprettholdes eller ikke. Noen timer etter at jeg klokket ut på fredag kunne kinesiske myndigheter opplyse om at enkelte deler av reguleringen blir opprettholdt. Utenlandske journalister trenger fortsatt ikke å søke om å reise mellom de forskjellige provinsene, men det er usikkert om journalister som reiser rundt også slipper å reise sammen med offisielle kinesiske representanter.


Årsaker til forlengelsen? Det er vanskelig å si hvorfor kinesiske myndigheter fortsetter denne praksisen. En grunn kan være at myndighetene har bygget opp så mye selvtillitt etter et vellykket OL og at de derfor ikke frykter utenlandsk dekning av kinesiske forhold. En annen kan være at de ser en slik oppmykning som en effektiv måte å kommunisere med omverdenen på. Jordskjelvkatastrofen i forkant av OL viste kinesiske myndigheter at vestlig dekning av lidelsene også kunne gi Kina sympati og ikke bare negativ omtale. En tredje er at Kina følger opp reformlinjen som ble satt i gang for flere år siden, men som i realiteten stoppet opp på grunn av OL. Det er dette jeg tidligere har kalt det olympiske stressyndrom. Kina er rett og slett tilbake på sporet igjen.


Effekten. Det gjenstår å se om hvor mye frihet som ligger i forlengelsen av denne reguleringen for vestlige journalister. Uansett tror jeg både IOC og kinesiske myndigheter vil fremstille dette som et positivt resultat av OL. Det gjenstår å se om menneskerettighetsaktivister og journalister ser på det på samme måte.

fredag 17. oktober 2008

”OL i Kina er slutt, sistemann ut slokker lyset!”




Journalisters virke i Kina. For dem som er i tvil: I dag er OLs siste dag! Som et ledd i OL-forberedelsene innførte kinesiske myndigheter reguleringer som gjorde det enklere for utenlandske journalister å reise rundt i Kina. Reguleringen trådte i kraft i januar i fjor og går ut i dag! Selv om mange vestlige journalister følte seg trakassert før og under OL og at det ikke har vært fri tilgang til Tibet og Xinjiang med disse reguleringene, har de fleste vestlige journalister hatt bedre arbeidsforhold i Kina i forkant og under OL enn tilfellet var før ordningen trådte i kraft. Er det noen som bryr seg om denne ordningen blir borte?

Usikker framtid. Reguleringene var ett av få menneskerettighetskrav (ytringsfrihet for utenlandske journalister) som IOC stilte til kinesiske myndigheter i forkant av OL. Kinesiske myndigheter har ikke gitt klart svar på om de vil forlenge ordningen, men har lovet å kommentere saken senere i år. Det er mange som tviler på om reguleringene vil opprettholdes. Er det så nøye? Et lite søk på nettsidene til Amnesty, Norsk Journalistlag og Norsk PEN, Journalisten og Klassekampen, aktører som var svært aktive med å kritisere Kina før og under OL, og hos toneangivende aviser med fyldig OL-dekning, viser at dette ikke er en viktig sak: de nevner det ikke med ett ord! Selv Reportere uten grenser nevner ikke denne saken med ett ord! OL er for lengst over og nye saker er mer presserende.

Forlengelse nyttig for flere. Flere vil dra nytte av at disse reguleringene opprettholdes. En forlengelse vil gi IOC et argument om at de har bidratt til å bedre menneskerettighetene i Kina, vestlige journalister får bedre arbeidsforhold i Kina og kan rapportere hjem om gode og dårlige sider ved det store og ukjente landet, menneskerettighetsorganisasjoner får mer og bedre informasjon om menneskerettighetssituasjonen i Kina, og idrettsutøvere som la inn menneskerettighetskurs og aktivisme mellom treningsøktene kan se at deres deltagelse og engasjement nyttet. Det er i denne sammenheng viktig å spørre seg om hvorfor ikke flere høylytt har kjempet for at disse reguleringene skal opprettholdes.

Borte fra radaren. Det kan være flere grunner til det. En grunn kan være ”materialtretthet”: tiltakene før og under OL tok mye tid og ressurser. Det er sikkert mange som må avvikle ferie og som må pleie omgang med familien som måtte lide for lange OL-dager i eksil. En annen kan være at man rett og slett er ferdig med Kina fordi OL er over og fordi det er strategisk viktigere å hive seg på andre saker. En tredje grunn kan være at man har gitt opp å endre Kina.

Troverdighet. Det finnes sikkert mange andre grunner også. Hovedpoenget er at for at man skal ta dem som kjempet for et bedre Kina i forbindelse med OL på alvor er dette en kampsak som bør få mer oppmerksomhet. Hvis ikke kan man få mistanke om at OL bare var et ledd i et strategisk spill for å få oppmerksomhet om seg og sitt og ikke et ledd i en kamp for bedre menneskerettigheter i Kina.

mandag 29. september 2008

Right to Play?


Ny rapport. Det var ikke mange som fikk med seg at Johann Olav Koss presenterte rapporten ”Harnessing the Power of Sport for Development and Peace: Recommendations to Governments” på Beijing-OLs åpningsdag. Prosjektleder Johann Olav Koss, som også er president for Right to Play (RTP), har i forbindelse med prosjektet ”Sport for Development and Peace International Working Group” hevdet at rapporten blant annet beviser at sport kan bidra til å oppfylle FNs tusenårsmål. Gjør den det? Og kan sport bidra til å oppfylle tusenårsmålene?

Sport som vidunderkur. Med seg til Kina hadde Koss Olje-og energiminister Terje Riis-Johansen – et naturlig valg av minister i denne sammenheng? – og ministeren var full av lovord. Om rapporten uttalte han at ”Det er et viktig dokument, og et viktig arbeid som er gjort, fordi det gir mulighet til å komme videre i arbeidet med å få barn og unge i fattige land til å bruke sport mer aktivt, og koble sport med utviklingspolitikk og fredsarbeid”. Johann Olav Koss var selvsagt også svært fornøyd med rapporten fra arbeidet han hadde vært leder for. Han uttalte beskjedent at ”[f]or første gang i verden finnes det et dokument som kan bevise for verden hvordan idrett og lek kan brukes i utviklingsland”. På RTPs hjemmeside kan vi i tillegg lese at ”hele 74 prosent av det norske folk tror på at lek og idrett er en viktig faktor for utvikling og fred i verdens vanskeligstilte områder”.

Tro, håp og bevis. Spørsmålet er om det er grunnlag for en slik begeistring. Det holder ikke at høytstående representanter fra 38 land deltok på konferansen og at arbeidsgruppen som laget rapporten fikk nytt mandat til å jobbe videre med temaer knyttet til sport og utvikling (”Beijing-erklæringen”) for å gi disse påstandene tyngde. Hvilke beviser finnes det i rapporten?

Det er ingen sak å bevise at sport kan brukes i forskjellige sammenhenger. Det som er vanskelig, er å bevise hva slags effekt sport har i forskjellige land og sammenhenger.

Rapporten har syv kapitler: 1) Introduction to sport for development; 2) Sport and health: preventing disease and promoting health; 3) Sport for Children and youth: fostering development and strengthening education; 4) Sport and gender: empowering girls and women; 5) Sport and persons with disabilities: fostering inclusion and well-being; 6) Sport and peace: social inclusion, conflict prevention and peace-building; 7) Developing effective policies and programs.

Jeg skal her ta for meg kapitlet om sport og fred. Mest av alt fordi jeg her har best forutsetninger for å mene noe, og fordi kapitlet godt illustrerer at man kan ha store tanker om sportens rolle i samfunnet uten at man har godt vitenskapelig belegg for disse tankene.

Teori og praksis. Kapitlet gir en god innføring i definisjoner av fred og om hvordan sport kan knyttes til FNs tusenårsmål – diskusjonen om negativ og positiv fred er lærerik, og koblingen til tusenårsmålene gir disse på flere måter en ny dimensjon.

Men som så ofte i politiske dokumenter og i mye utredningsarbeid er det også her (og i andre deler av denne rapporten) liten sammenheng mellom det ”teoretiske” og det ”praktiske”. Problemet er at det som skal tjene som beviser for at sport kan bidra til en fredeligere verden og til å oppnå FNs tusenårsmål, som regel er en oppramsing av tiltak som er satt i gang eller tiltak som nasjonale myndigheter har troen på skal virke.

Ufokusert. Kaptitlet diskuterer fire felt der sport beviselig skal ha effekt. Det ser på sport som brobygger, som virkemiddel for å knytte enkeltindivider til organiserte fellesskap, som kommunikasjonskanal og som arena for dialog.

Men i diskusjonen av disse temaene får vi ikke et eneste bevis på at sport bidrar til forbedring på disse områdene. Mange prosjekter nevnes, og det ser nesten ut som om alle sportsprosjekter man har kommet over som har med vold å gjøre, presses inn i dette kapitlet. Det gjør at fokuset blir flytende og at man sklir utenfor tusenårsmålenes nedslagsfelt. Flyktningproblemer i Swansea i Wales eller fotballkamper mellom asiatiske immigranter i Skottland har fint lite med tusenårsmålene å gjøre.

I tillegg skiller ikke kapitlet mellom store og små prosjekter. Det er forskjell på en ukeslang fotballturnering mellom asiater i Skottland og reintegrasjon av barnesoldater i Sierra Leone og Liberia. Samtidig er det uheldig at tiltak i Vesten røres sammen med tiltak som angår land og regioner som omfattes av tusenårsmålene. Man får inntrykk av at kapitlet ikke bare dreier seg om tusenårsmålene, men at det også er en rapport som skal gjøre inntrykk på EU. EU jobber nå med å lage et eget policydokument om sport (EU’s White Paper on Sport), og her ligger det sikkert penger som organisasjoner som RTP kan dra nytte av? Men jeg mener at med et skarpere fokus på utviklingsland og langsiktige prosjekter hadde kapitlet hatt en sterkere stemme overfor regjeringer som omfattes av tiltakene i tusenårsmålene og blant dem som skal bidra til at tusenårsmålene oppfylles.

Ikke bevis likevel? Til en viss grad innrømmer rapportskriverne at sportens kraft er usikker. Etter å ha ramset opp flere prosjekter som skal bevise at sport er et probat middel for sosial inkludering, innrømmes det at de tiltakene man har presentert, IKKE er evaluert (s. 215). Samtidig understreker man at de som driver prosjektene og flere statlige myndigheter har stor tro på at det virker. Det trengs bedre bevisførsel for å hevde at man har beviser...

Denne konklusjonen kunne godt ha kommet seinere i dokumentet. For rapporten fører dårlig bevisførsel med hensyn til hvordan urbefolkninger og hjemløse kan få et bedre liv med sport. Og som eksempel på hvordan sport kan bidra til å løse politiske konflikter, bruker man Ghana som eksempel. Dette er heller ikke overbevisende: Det finnes andre samfunn i Afrika som har vært hjemsøkt av mer politisk konflikt enn Ghana og som har brukt sport som virkemiddel for å bedre livssituasjonen til mennesker som har vært i konflikt. Men som med mange andre sportsprosjekter finnes det svært få evalueringer av disse prosjektene. Sportsprosjektene som ble satt i gang i Liberia og Sierra Leone for å reintegrere barnesoldater, er av de best dokumenterte og viser at sport (i dette tilfellet fotball) kan bidra til forsoning. Dette burde vært fremhevet bedre i dette kapitlet.

Evaluering av RTP. Generelt er evalueringer av sport og fredsprosjekter en mangelvare. Også evalueringer av RTPs arbeid. Selv gir RTP lite informasjon om resultatene av sitt arbeid. På RTPs norske hjemmesider finner vi en årsmelding fra 2006. Den eneste – så vidt meg bekjent – kritiske gjennomgangen av RTPs arbeid er CMI-rapporten ”Review of Right to Play” fra 2006. Rapporten gjennomgår RTPs generelle virksomhet og går i dybden på to prosjekter i Tanzania og Pakistan. Rapporten kritiserer RTP blant annet for ikke å samarbeide godt nok med lokale representanter, at organisasjonen er for lukket og at det kreves mer lokal tilstedeværelse for at virksomheten skal bli mer effektiv. Rapporten anbefaler også at RTP ikke starter flere prosjekter før man har fått rettet på dette (s. IX). Denne anbefalingen har ikke RTP eller RTPs bidragsytere fulgt. Ikke lenge etter at rapporten ble publisert, inngikk Erik Solheim samtaler med RTP for å samarbeide om prosjekter i Burundi. Mye kan ha skjedd siden 2006, og det hadde vært fint å vite hva som har skjedd på disse områdene.

Profesjonelle. Right to Play har en meget profesjonell og effektiv stab som er flink til å kjøre mediekampanjer, og hovedkontoret ligger i Toronto, Canada. Organisasjonen har greid å knytte til seg høyt profilerte idrettsstjerner som fronter organisasjonen (Zinedine Zidane, Michael Phelps, Carolina Klüft og Olaf Tufte er noen av disse). Det er ikke alltid like lett å vite om disse ambassadørene veit hva RTP driver med, eller hvordan den egentlige situasjonen på bakken er når de drar på raske besøk. En uttalelse sitert på den norske RTP-siden kan illustrere dette: ”Å se de store smilene til barn som leker, har det gøy og får ei hand og holde i. Å se at de små tingene i livet blir verdsatt. Det er det som gjør at du forstår hvor lite som egentlig skal til for å forandre en annens hverdag. Det setter livet i perspektiv.” Dette var hovedinntrykket fra engasjerte utøverambassadørers korte og begivenhetsrike uke i Uganda for en tid siden. Kanskje sier dette mer om godhetsfølelsen til ambassadørene som drar til Uganda, enn om hvordan barna i landet egentlig har det, særlig etter at rampelysene er slått av.

Det er også verdt å merke seg at RTP driver prosjekter i over 20 land med svært forskjellige formål (fra hiv-forebygging til freds- og forsoningsarbeid). Utviklingsstudier viser at det ikke finnes en ”one size fits all”-strategi i utviklingsarbeid. Man kan derfor stille seg spørsmål om hvor effektiv RTPs utviklingsarbeid er når de sprer virksomheten over så mange land og virkeområder.

Unik status. RTP har greid å få en unik status internasjonalt, med et sterkt og stort nettverk blant annet hos norske myndigheter og i FN. Den sterke statusen gjør at RTP blir tatt med på råd og utforming av policydokumenter. I mange av disse dokumentene er det RTPs egne prosjekter som blir promotert og fokusert på, selv om man ikke kan vise til konkrete resultater for dem man hjelper.

Sportsbistand nyttig? Er RTP og andre bistandsorganisasjoner med sport som hovedbeskjeftigelse liv laga? Ja, det tror jeg, men da bør RTP og andre legge om sin profil og sitt arbeid. Et første skritt kan være å etablere regionale kontorer i de områdene de opererer. Det er lang vei fra Toronto til Kampala. Det vil føre RTP nærmere hjelpeområdene, det gjør det lettere å engasjere lokalbefolkningen i RTP-prosjekter, det vil gjøre det lettere å holde øye med påbegynte prosjekter og det vil kunne legge grunnlag for mer langsiktig satsing.

Jeg har her bare diskutert ett kapittel i rapporten. Og det er grunn til å tro at sportsarenaen kan være en effektiv kanal til å drive informasjonsarbeid om for eksempel HIV/AIDS. Mindre sikkert er det at sport kan bidra til varig fred og forsoning. Uansett hvilken hensikt sportsbistanden har kan det være riktig å redusere antall prosjekter og heller fokusere på tiltak som beviselig har god effekt. Da kan man lettere finne ut om sport kan tjene til noe godt utover sportens egenverdi.

fredag 19. september 2008

Paralympics - arven fra Beijing




Godt for noe? Kan Paralympics bidra til at funksjonshemmede får det bedre? Og bør Paralympics være et nasjonalt satsingsområde?

Paralympisk historie. Paralympiske leker har blitt holdt siden 1960, men det var først i Seoul 1988 at man begynte å holde Paralympics i samme by som OL. Ideen om leker for funksjonshemmede kom etter 2. verdenskrig som et tiltak for å aktivisere krigsinvalide. Paralympics har vokst i omfang siden Roma-lekene i 1960. I 1960 deltok 400 utøvere fra 23 nasjoner. I Athen 2004 deltok ca. 3800 utøvere fra 136 nasjoner, og i Beijing Paralympics deltok ca. 4000 utøvere fra 148 nasjoner. Dette er med andre ord et megaarrangement.

Arrangementssuksess. Paralympics er i dag et elitestevne på lik linje med OL, og kinesiske myndigheter har lagt mye prestisje i et vellykket Paralympics. Både på arrangør- og på deltakersiden. Arrangementsmessig har det vært en suksess, selv om mediedekningen i Norge og andre vestlige land ikke gir inntrykk av det. Hvem ropte på positive menneskerettighetssaker før OL?

Kinesiske tiltak. I forkant av Paralympics satte kinesiske myndigheter i gang flere tiltak for å bedre tilgjengeligheten for funksjonshemmede i forbindelse med OL/Paralympics. En grunn til det er at tiltakene var et krav fra IOC, en annen er at funksjonshemmede har større aksept i Kina i dag enn før. Av forbedringstiltak ble det blant annet bestemt at alle nye bygg over seks etasjer skulle ha heis. Nye t-banestasjoner skulle også utrustes med heis. Men ikke alle intensjoner har blitt fulgt opp, og gamle hus og t-banestasjoner har ikke blitt oppgradert. Fortau tilpasset rullestolbrukere og blinde har i tillegg blitt brukt som parkeringsplasser for den stadig voksende kinesiske bilparken. Det kan også virke som om det bare var byer der man ventet stort innrykk av utlendinger som fikk mest midler til å utbedre forholdene for funksjonshemmede, og at mer fjerntliggende områder ikke ble prioritert. Man kan i den sammenheng selvfølgelig spørre om hvem som nyter godt av disse forbedringene?

Ut av skapet. Men det er ikke bare tilgjengeligheten som har vært en utfordring for de vel 83 millioner kineserne som lever med en funksjonshemning eller de funksjonshemmede som var i Kina i forbindelse med OL og Paralympics. Funksjonshemmede har lav status i Kina, og mange kinesere med funksjonshemning holder seg enten frivillig inne fordi de ikke takler alle fordommene mot dem, eller blir holdt inne av sine verger eller ”hjelpere” fordi de ønsker å ”skåne” funksjonsfriske for synet av funksjonshemmede. Dette er ikke bare et problem for Kina, men er utbredt i hele Asia. På den måten kan Paralympics bidra til at flere funksjonshemmede ”kommer ut av skapet” – bokstavlig talt.

Medaljegrossister. Til tross for at funksjonshemmede historisk sett har hatt lav status i Kina, har kinesiske myndigheter statset stort på idrett for funksjonshemmede og lagt stadig mer prestisje i å gjøre det bra på utøversiden i Paralympics. Det viser en gjennomgang av medaljeoversikten fra Paralympics i 1988 og 2008. I 1988 vant kineserne 41 medaljer (16 gull, 17 sølv og 8 bronse) og havnet på 15. plass på nasjonsrankingen, mens de i Athen 2004 kom på suveren førsteplass på rankingen med 141 medaljer (63 gull, 46 sølv og 32 bronse). I sitt eget Paralymics var kineserne helt overlegne med totalt 211 medaljer (89 gull, 70 sølv og 52 bronse). Vi får håpe at denne innsatsen kan øke statusen til funksjonshemmede i Kina.

Amerikansk forfall. Sammenlikner vi med USA – slik kineserne gjør, særlig når de gjør det bedre enn amerikanerne – har USAs posisjon som den dominerende nasjonen i Paralympics for lengst smuldret bort, selv om de i år kom på 3. plass. I årets amerikanske tropp – som har et sterkt innslag av krigsveteraner fra Irak og Afghanistan – har det vært sterk misnøye med finansieringen av den amerikanske satsingen på Paralympics. Tre utøvere har til og med gått til søksmål mot den amerikanske olympiske komité for diskriminering. De mener at de bør ha like gode stipendordninger og bonusavtaler som utøverne i OL. Storbritannia og Canada er to gode eksempler på likebehandling av utøvere i OL og Paralympics. Storbritannia kom på 2. plass på medaljestatistikken (både gull og totalt antall medaljer) i Beijing. Canada kom på en 7. plass med 19 gullmedaljer. Canada – som er det eneste vertslandet som ikke har vunnet gull i eget OL (Montreal 1976 og Calgary 1988) – er på den måten et foregangsland i paralympisk sammenheng. Det gir håp om klatring på medaljetabellen i London Paralympics 2012. Sør-Afrika derimot er et eksempel på at markedet ser nytten i å sponse idrett for funksjonshemmede. Sør-Afrika kom på 6. plass på medaljestatistikken.

OL og Paralympics. Nasjonalismen blir stadig mer framtredende i OL. At 204 av 205 mulige OL-nasjoner deltok i årets OL, er et signal om det (bare Brunei uteble fra lekene fordi de ikke hadde sendt inn akkrediteringspapirer i tide...). Dette faktum har fått stadig flere idrettsledere og politikere til å rope på statlig hjelp for å kunne hevde seg i det gode selskap. At Cato Zahl Pedersen i Norge krever mer penger i så måte er ikke overraskende. Men at amerikanerne gjør det, overrasker flere. USA var den eneste deltakernasjonen i årets OL som ikke fikk en krone i statlig støtte. Kinesernes OL-innsats var helfinansiert av det kinesiske regimet. Den samme trenden ser vi i Paralympics. Stadig flere nasjoner ønsker å hevde seg i disse lekene, og nasjoner med sterk statlig støtte gjør det best.

Statlig engasjement. Siden sponsormarkedet er dramatisk mye bedre for funksjonsfriske, vil det å hevde seg i Paralympics kreve mer målrettet innsats og økt statlig støtte. For at man skal hevde seg i Paralympics, trenger man toppidrettsmentaliteten på samme måte som i forbindelse med OL. At Kina topper medaljestatistikken (både med hensyn til antall gull og totalt antall medaljer) under årets leker – og på den måten følger opp suksessen fra Athen Paralympics – er et tydelig signal om det.

Paralympics fremmer funksjonshemmedes situasjon? Men selv om det ikke er en direkte sammenheng mellom generell behandling av funksjonshemmede og suksess i Paralympics – slik tilfellet Kina viser – kan Paralympics bidra til at den generelle situasjonen for funksjonshemmede i land der disse har lav status, forbedres. Dette er kanskje en klassisk høna-og-egget-problematikk, men som i mange andre sammenhenger trenger funksjonshemmede både gode forbilder OG økte bevilgninger for å kunne rekruttere flere og hevde seg i store mesterskap.

Medias rolle. Her tror jeg også media spiller en viktig rolle. Jeg vil hevde at Paralympics er en av de viktigste enkeltbegivenhetene i Kina det siste tiåret som setter søkelyset på funskjonshemmedes situasjon. Lekene setter et positivt søkelys på en undervurdert og nedvurdert minoritetsgruppe. Derfor er det så rart at vi ikke har sett mer av dem på tv, og at menneskerettighetsorganisasjoner ikke har brukt mer tid på Paralympics. Det er med andre ord flere aktører som må ta seg selv i nakken for å gi idrett for funksjonshemmede et bedre innhold og for å heve statusen til en nedvurdert og undervurdert gruppe idrettsutøvere.

mandag 8. september 2008

Amnestys olympiske leker


Amnestys OL-engasjement. Hva har Amnesty fått ut av sitt OL-engasjement? Amnesty fikk mye oppmerksomhet i forkant av Beijing-OL fordi de knyttet OL til sin egen kamp for å bedre menneskerettighetene i Kina. I Norge stilte Amnesty til og med med eget kjendislag i Holmenkollstafetten som et alternativ til den olympiske fakkelstafetten. Men har Amnestys olympiske leker vært en suksess?

Ikke et angrep på Amnesty. Dette er ikke et angrep på Amnesty, men et ærlig forsøk på å drøfte om menneskerettighetsarbeid i tilknytning til Beijing-OL har hatt noe for seg og om et slikt engasjement bør knyttes til framtidige OL. I etterpåklokskapens navn våger jeg tre påstander i denne saken. For det første er det risikablet å ønske lekene til et sted for at det skal settes søkelys på menneskerettighetssituasjonen i vertslandet. For det andre er det risikabelt å bruke presisjefylte arrangementer i autoritære stater som arena og virkemiddel for å kritisere regimets politikk. For det tredje tror jeg at menneskerettighetsarbeid i tilknytning til store idrettsarrangementer har større mulighet for å lykkes hvis den rettes mot demokratiske stater enn mot autoritære og totalitære stater.

Støttet tildeling av Beijing-OL. Amnesty har hele tiden støttet OL i Beijing. Begrunnselsen har vært at OL ga en gylden mulighet til å sette søkelys på menneskerettighetssituasjonen i Kina, og at dette søkelyset ville føre til forbedringer i Kina. Men har OL så langt ført til forbedringer? Skal vi tro Amnestys egne rapporter har det motsatte skjedd. I forkant av OL ga Amnesty ut to rapporter der de evaluerte menneskerettighetssitusjonen i Kina før OL. I rapporten The Olympics countdown – crackdown on activists threatens Olympics legacy (april 2008) står det på første side at OL ikke har vært katalysatoren for menneskerettighetsreformer slik man hadde håpet og trodd. Og i rapporten The Olympics countdown – broken promises (juli 2008) leser vi faktisk at tingenes tilstand har blitt verre som en konsekvens av OL. En foreløpig konklusjon er derfor at Amnesty har gitt sin fulle støtte til et arrangement som har ført til forverring av menneskerettighetssituasjonen i Kina. Dette betyr ikke at Amnesty står ansvarlig for det som skjer i Kina, men at lekene ikke har ført til ønsket utvikling. Tar Amnesty lærdom av dette?

Det olympiske stressyndrom. Kina-forskere forteller at tilstramninger foran store arrangementer (som partikongresser og store idrettsarrangementer) er vanlig i Kina fordi man frykter at arrangementene skal kunne utnyttes politisk av forskjellige opposisjonsgrupper og at det skal bidra til ustabilitet. Dette kalles kinesisk stressyndrom. Det er derfor ikke overraskende at Kina strammet inn før OL. Dette er Kinas olympiske stressyndrom. Når vi vet at kinesiske myndigheter har omtalt OL som den viktigste begivenheten i Kina etter revolusjonen i 1949 skjønner vi at stressnivået har vært høyt i forkant av OL og at det derfor blir følsomt hvis sport og politikk knyttes sammen og brukes mot regimet. Dette er ikke et forsvar av kinesiske myndigheter, men en observasjon. I den sammenheng er det verdt å merke seg at de to ”bestemødrene” som ble arrestert og dømt til to år i omskoleringsleir fordi de ville protestere mot at de var blitt tvangsflyttet i 2001 er sluppet fri. Er stresset i ferd med å slippe taket?

Spørsmål til diskusjon. Når Amnesty (og andre menneskerettighetsgrupper) evaluerer sin olympiske innsats er det flere forhold man bør se på:

For det første om man faktisk har satt kinesiske aktivister i fare. Har kinesiske aktivister latt seg oppmuntre av Amnesty (og andre menneskerettsorganisasjoner) til å bruke OL for å fremme sin sak og på den måten blitt straffet hardt?

For det andre om Amnesty ved å koble seg til en begivenhet som mange kinesere har vært og er stolte av har fått mange kinesere som potensielt kunne bidratt til å fremme Amnestys verdier til å vende Amnesty ryggen. Hvis så er tilfelle kan det ha gjort menneskerettighetsarbeid i Kina vanskeligere.

For det tredje om man har presentert menneskerettighetsspørsmål på en nyttig måte. Ifølge Kina-forskere og -eksperter foregår det en intellektuell og politisk debatt i Kina om framtidig styreform i landet. Et bærende element i denne debatten er at endringer må skje uten at Kina blir ustabilt. De voldsomme opptøyene og den til tider ensidige mediedekningen av fakkelstafetten var derfor ikke et godt innspill til den kinesiske debatten om ytringsfrihet. Videre kan en direkte kobling mellom individuelle menneskerettigheter og et fritt Tibet ha hatt skadelig effekt på debatten om forbedring av individuelle rettigheter. I Kina kan man godt diskutere forholdet mellom kollektive og individuelle menneskerettigheter, men ikke et fritt Tibet. Kobles disse temaene sammen, legger man kanskje begge debattene døde.

Timing. Lærdommen Amnesty og andre trekker av sitt OL-engasjement bør få følger for framtidig bruk av idrettsarrangementer. Hva om Raftosiftelsen hadde gitt dalitene Raftprisen i 2010 når India skal arrangere Samveldelekene? Hadde dalitene fått mer oppmerksomhet og hadde deres situasjon bedret seg av en slik timing? Selv om dalitene fikk Raftoprisen i 2007 er det fortsatt nesten ingen i Norge (og i resten av verden?) som vet noe om denne gruppen og hvordan og hvorfor de lider. Dette var også situasjonen for Rebiya Kadeer som fikk Raftoprisen i 2004. Eksil-uighuren som kjemper for uighurenes rettigheter i den kinesiske Xinjiang-provinsen kunne også gått i glemmeboken hadde det ikke vært for Beijing-OL. På den måten har vi blitt bedre kjent med det som skjer i Xinjiang og med uighurene på grunn av OL. Men har det ført til at uighurene har fått det bedre? De voldelige anslagene i Kasghar i forkant av og under OL kan tyde på at tingenes tilstand i Xinjiang faktisk kan ha blitt verre og at enkelte uighurer begynner å bli desperate. For Kadeer har OL vært en vanskelig sak. Da hun var i Bergen i 2006 var hun sterkt for boikott av lekene. Men da hun innledet på et Kina-seminar i Bergen i vår hadde hun snudd og var kun for boikott av åpningsseremonien. Hvorfor hadde hun snudd i denne saken? Var det fordi ropet om boikott hadde ført til sterkere press på uighurene i Xinjiang? Eller var det fordi hun hadde fått råd av Dalai Lama og/eller Amnesty, som hele tiden har støttet Beijing-OL? Det er vanskelig å vite, men her er vi ved sakens kjerne: var det lurt å koble kampen mot menneskerettigheter og frihet for Tibet og andre provinser til OL?

Framtidige arrangementer. Det kommer flere internasjonale mesterskap i flere land som bryter menneskerettighetene. Ikke alle er like autoritære som Kina, men menneskerettigheter slik vi i Vesten tolker dem er ikke relative. Et menneskerettighetsbrudd er et menneskerettighetsbrudd uansett hvor de finner sted. Derfor må vi spørre: På bakgrunn av erfaringene fra Beijing-OL vil Amnesty starte målrettede kampanjer mot menneskerettighetsbrudd i forbindelse med Samveldelekene i India i 2010, fotball-VM i Sør-Afrika i 2010, fotball-VM i Brasil 2014 og vinter-OL i Russland i 2014? Eller er Beijing-OL et engangstilfelle? Dette finnes få eksempler på at press i forbindelse med store idrettsarrangementer fører til at menneskerettighetssituasjonen bedres. To eksemplene finner vi i Sør-Afrika og Australia. At Sør-Afrika ble utestengt fra den olympiske familie i 1964 og seinere ble ekskludert fra mange idretter påvirket debatten om apartheid i Sør-Afrika. At den hvite befolkningen ble forhindret fra å konkurrere i cricket og rugby bidro til apartheidstyrets fall. I Australia startet oppreisningsarbeidet for aboriginerne som et resultat av sterkt press i forbindelse med Sydeny-OL i 2000. Poenget her er at endringer skjer etter press på stater med stor eller liten grad av demokrati.

Vancouver 2010? I Vancouver i Canada har ledere for de canadiske aboriginerne mobilisert til kamp mot vinter-OL i 2010. De frykter at de må flytte fra sine hjemtrakter og at deres levemåte skal ødelegges av økt turisme som en følge av OL. Er dette en kampsak for Amnesty?

tirsdag 26. august 2008

Olympiske unoter


Slagordkonkurranse. I tida framover kommer vi til å se en intens kamp for å gi Beijing-OL den mest treffende karakteristikken. Før OL fikk vi servert navn som ”folkemord-lekene”, ”smog-OL” og ”én verden, én drøm”. Etter OL kommer helt sikkert flere. IOC-presidenten Jacques Rogge har allerede startet slagordstafetten og gitt Beijing-OL karakteristikken ”eksepsjonelle leker”.

Synet på Beijing-OL. Ettermælet til Beijing-OL har så langt vært blandet. Snakker du med idrettsutøvere og tv-tittere, vil de sikkert være enige med IOC-presidenten. Tar du en prat med journalister og politiske aktivister som var i Beijing, får du sikkert en annen versjon. Det blir spennende å se om de som hadde en mening om lekene før lekene startet, har endret syn på Kina nå når lekene er over. Spørsmålene vi må stille nå etter OL er følgende: Hvordan har OL påvirket oss? Og, hva skjer i Kina etter OL?

Kina-elskere. I forkant av lekene var debatten om Beijing-OL preget av skarpe fronter. Vi hadde ”Kina-elskere” på den ene siden og ”Kina-tynere” på den andre. I tillegg hadde vi dem som ikke ønsket å koble kinesisk politikk til Beijing-OL. Blant Kina-elskerne finner du Kina-forskere eller dem som er svært interessert i Kina. Disse har fremhevet Kinas økonomiske vekst og relative forbedringer sammenliknet med det Kina vi så for 30 år siden. Blant disse tas ”det godes forstørrelsesglass” fram, og det manes til tålmodighet med hensyn til demokratisering og respekt for menneskerettighetene.

Kina-tynere. ”Kina-tynere” har brukt OL for alt det er verdt til å fremheve alt som er galt med Kina. Her finner vi to fløyer: De som ønsket OL-velkommen fordi det ville sette søkelys på Kina, og de som ikke mente at Kina fortjente OL. Amnesty International kan plasseres i den første kategorien og Mia Farrow i den andre. Her finner vi kritikk av det meste, alt fra manipulering av lysshowet på åpningsseremonien, via kritikk av kinesiske idrettsutøveres treningsforhold og undertrykking av tibetanere til kinesiske interesser i Sudan.

Krig og fred og sånn. Blant de siste finner vi kinesiske politikere og mange kinesere (vel, det er vel kanskje ikke helt riktig at politikken ikke spiller inn for disse), mange idrettsutøvere og dem som framover skal eller har håp om å arrangere OL.

Høster det man sår? Det er fristende å påstå at de mest ekstreme blant ”Kina-elskerne” og ”Kina-tynerne” blir skuffet i sitt engasjement for demokratisering og menneskerettigheter i Kina. Nesegruse beundrere av landet underbygger myndighetenes politikk og tar lite hensyn til kinesernes individuelle rettigheter. De som ytrer skarpest kritikk og knytter kinesisk politikk til Beijing-OL, kan få vanskeligheter med å nå igjennom etter OL.

Kontraproduktiv kamp? Når det gjelder det siste punktet er ett forhold meget interessant. Ifølge Kina-forskere og -eksperter foregår det en intellektuell og politisk debatt i Kina om framtidig styreform i landet. Et bærende element i denne debatten er at endringer må skje uten at Kina blir ustabilt. De voldsomme opptøyene og den til tider ensidige mediedekningen av fakkelstafetten var derfor ikke et godt innspill til den kinesiske debatten om ytringsfrihet. Videre kan en direkte kobling mellom individuelle menneskerettigheter og et fritt Tibet ha hatt skadelig effekt på debatten om forbedring av individuelle rettigheter. I Kina kan man godt diskutere forholdet mellom kollektive og individuelle menneskerettigheter, men ikke et fritt Tibet. Kobles disse temaene sammen, kan begge debattene bli lagt døde.

Sett på maken? Det er et gjennomgående trekk ved idylliseringen og demoniseringen av Kina at man i sin argumentasjon knytter Beijing-OL til tidligere leker og autoritære og totalitære regimer. Kina-elskerne henviser ofte til endringene i Sør-Korea i forbindelse med OL i Seoul i 1988, og ”Kina-tynerne” klistrer Beijing-OL til Berlin i 1936 og Moskva i 1980. Siste tilskudd i denne debatten fikk vi under OL av professor Bernt Hagtvet. Han trakk inn Bismarck og Mussolini i samme åndedrag som Kina og Beijing-OL (Bismarck og Mussolini arrangerte vel aldri OL?).

Historiske feilslutninger. Jeg mener at disse historiske analogiene bærer galt av sted på to måter. For det første fordi man ved å sidestille politiske regimer i forskjellige tidsperioder setter en stopper for en reell diskusjon om hvordan det kinesiske samfunnet faktisk fungerer og hva OL egentlig betyr. For det andre blander man sammen forskjellige problemstillinger som bør skilles fra hverandre. Diskusjonen om Beijing-OL dreier seg om tre ting: hva kjennetegner Kina som samfunn, hvorfor ønsker Kina å arrangere OL og hva kan OL føre til på lengre sikt?

Kina er annerledes. De som ønsker å se på om OL kan bidra til politisk endring, må ta hensyn til Kinas politiske karakter og den kulturelle sammensetningen. Det er også viktig å holde tunga rett i munnen når man sammenlikner Kina med andre regimer. Det er forskjell på demokratiske og autoritære regimer, og det er forskjell på autoritære regimer. Vi har autoritære regimer som styres etter religiøse prinsipper, politiske ideologier og med militære maktmidler, eller en kombinasjon av disse. Når vi vurderer hva OL betyr for Kina, er det for eksempel viktig at vi tar utgangspunkt i regimets totalitære trekk, men også at vi ikke behandler Kina som et homogent eller ensartet land. Det er stor forskjell på Beijing, Shanghai, Tibet og Xinjiang. Og selv om stadig flere kommer over fattigdomsgrensen, blir forskjellen på fattig og rik stadig større. Samtidig er den kinesiske nasjonalismen i blomstring. Myndighetene har brukt OL som et samlingspunkt for å øke den nasjonale bevisstheten, og de har aktivt brukt de olympiske idealer til å fremheve den kinesiske varianten av kommunisme.

Berlin 1936. Kinas unike karakter gjør det vanskelig å sammenlikne dagens styre med tidligere regimer. Det gjør det også problematisk å sammenlikne Beijing-OL med tidligere leker. Berlin fikk OL før Hitler kom til makten, og Hitler var i utgangspunktet motstander av lekene. Han mente at OL var for jøder og frimurere og at det derfor var umulig å arrangere lekene i et land styrt av nasjonalsosialister. Propagandaminister Josef Goebbels greide imidlertid å overtale Hitler til å arrangere OL likevel. Han mente at lekene kunne promotere det nasjonalsosialistiske prosjekt, vise den ariske rasens overlegenhet og at det ville bidra til å få tysk ungdom interessert i sport. OL skapte begeistring i Tyskland, og arrangementet hadde stor propagandaeffekt utad. Da Storbritannia valgte å arrangere sommer-OL i 1948, brukte de Berlin-OL som modell. Britene var imponert over hvor effektivt lekene hadde promotert tyske verdier. På samme måte ønsket de å gjenopprette sin internasjonale status og skape ny entusiasme i et krigspreget Storbritannia. Da London ønsket velkommen til OL i 2012 under avslutningsseremonien i Beijing, var man mer forsiktig. Det blir garantert et annet OL i London om fire år! Kina har drømt om OL i hundre år, men selv om han-kineserne hadde en sentral plass under dette OL og de forskjellige etniske minoritetene ble brukt som staffasje, kan ikke dette sammenliknes med tyskernes ariske prosjekt. Det kinesiske regimet spiller heller ikke på en offerstatus eller begrunner sine politiske motiver med hevntørst, slik nazistene gjorde i 1936.

Moskva 1980. Sovjetunionen ønsket i utgangspunktet å arrangere OL for å vise verden sosialismens overlegenhet, ikke bare for egne borgere, men også for ikke-sosialistiske land. Moskva-lekene var det første store internasjonale arrangementet som ble arrangert i Sovjetunionen, og det var store forventninger til lekene. Den massive boikotten av Moskva-OL var tung å svelge for det sovjetiske regimet, og ideen om at lekene skulle vise Vesten sann sosialisme feilet. Det er vanskeligere å måle effekten innad i Sovjetunionen. Sovjetiske medier fremstilte boikotten som et bevis på sosialismens overlegenhet og Vestens aggressive karakter. Diskusjonen om man skulle boikotte Moskva-OL eller ikke, ble også fremstilt som et bevis på at Vesten var splittet og derfor svekket.

Der Sovjetunionen skulle vise omverdenen sin overlegenhet, skulle Kina vise et utviklingsland i vekst. Ambisjonsnivået til Kina er mindre, den internasjonale konteksten er annerledes, og derfor bør prosjektet vurderes på en annen måte enn OL under den kalde krigen.

Seoul 1988. Det er også flere ulikheter (enn likheter) mellom Seoul i 1988 og Beijing i 2008. Som vi vet falt det autoritære regimet i Sør-Korea noen måneder før sommer-OL. Det samme har mange ønsket skal skje i Kina som et reusltat av OL. Men dette er et lite sannsynlig scenario. For det første er de politiske omgivelsene veldig forskjellig. Den kalde krigen er over og Kina har på mange måter gått klar av demokratiseringsbølgen som fant sted i Øst- og Sentral-Europa på 1980-tallet. Denne forskjellen har på den ene siden gitt grobunn for stadig økende kritikk av kinesisk politikk, men samtidig at Kina har vist seg robust mot slik kritikk. Det koreanske regimet var veldig skjørt, det hadde lite legitimitet og OL ble derfor en liten tue som bidro til å velte et lite lass. Kina har til sammenlikning større folkelig legitimitet samtidig som regimet har vært svært effektivt til å slå ned all form for politisk opposisjon. Store deler av den intellektuelle eliten er i dag også tilhengere av en sterkere stat, ikke bare for å opprettholde den politiske stabiliteten, men også for å ha kontroll på økonomien. Mange ser vel også med skrekk på utviklingen i Russland etter Sovjetunionens fall. For det tredje, og kanskje det mest åpenbare, er forskjellen i størrelse og betydning. Det skal mer til for å utfordre Kina i dag enn Sør-Korea på 1980-tallet.

Absurd. På mange måter har disse lekene vært eksepsjonelle. Arrangementsmessig har de vært en stor suksess. For oss i Vesten har det også vært en absurd forestilling: at man ikke er pen nok til å synge på åpningsseremonien, at politiske aktivister blir kjørt til foto-session på Kentucky Fried Chicken før de blir sendt i arresten (kan tenke meg at ledelsen i KFC er fornøyd med denne strategien!) – og at kineserne har tvangsflyttet mer enn en million innbyggere for å gi plass til de fantastiske arenaene, er mildt sagt spesielt.

Spådommer. Det er vanskelig å spå hvordan disse lekene vil prege Kina i framtiden. Kanskje har spåkonene og -mennene på Dagbladets annonsesider et svar? For oss vanlige dødelige, uten evne til å gripe inn i kinesisk politikk, blir dette leker i venting. Betydning vil OL få for Kina, men kanskje ikke slik vi forventer.

Olympiske unoter. På ett område er jeg imidlertid sikker på at OL vil få sitt etterspill. Flere av versjonene av nasjonalsangene som Beijing-filharmonien spilte inn, viser seg å være plagiater. Den amerikanske og tyske versjonen tilhører i hvert fall en amerikansk komponist som ikke har fått royalties for sine arrangementer. Dette kan bli den første kampen om kinesiske piratkopier. Var det noen som sa olympiske unoter?

søndag 17. august 2008

Og vinneren er...?


Gull er tull? Godt over halvveis i OL er USA og Kina på toppen av medaljestatistikken. For USA og Kina (og Russland) er OL fortsatt en arena der man skal vise stormaktsmuskler. I dette OL har Kina som hovedmål å slå USA. Gjør de ikke det er OL mislykket. Denne kampen har allerede fått Kina og USA til å krangle om hvordan man skal lese og tolke tabellen. Kina ønsker kun å telle gull, mens USA ønsker å telle alle medaljene. I denne saken støtter Russland USA. Kineserne hevder at ett gull slår tusen sølv. Amerikanerne og russernes argument er at et lite land som vinner ett gull ikke er bedre enn et land som vinner flere sølv- og bronsemedaljer. Så langt leder Kina-gullstatistikken og USA leder medaljestatistikken.

Uoffisiell statistikk. I denne saken er IOC, som i mange andre saker, ikke helt enig med seg selv. I følge det olympiske charter skal det i OL ikke lages medaljestatitsikk og det skal ikke føres statistikk over nasjonenes prestasjoner. Det som er tillatt er at det skal lages lister over utøvernes prestasjoner. Til tross for dette innførte IOC i 1992 medaljestatistikk. IOC hevder at dette ikke er et brudd på charteret fordi dette er en såkalt uoffisiell liste. Det gjør ikke situasjonen mer oversiktlig. Og den gir rom for tolkninger.

Sølv er gull. Rangering av nasjoner startet i 1924. Før det ga man fem poeng for førsteplass, tre for andreplass og ett for bronse. I dag får de seks første olympiske poeng på en skala fra 6-1. En opplysning i den sammenheng er at i de første lekene fikk vinneren ikke gullmedalje, men sølvmedalje. Det var fordi prisen på sølv var høyere enn gullprisen. I dag heller IOC, selvfølgelig uoffisielt, mot gullstandarden som kineserne forsvarer.

Ny regnemetode. Kranglingen om hvem som vinner OLs maratontabell fikk den australske forskeren Simon Forsyth til å regne ut nasjonsrangeringen på alternative måter (den egentlige årsaken var at han hatet å høre at USA alltid var vinneren!) Han bruker fire mål: antall gull per milliard i bruttonasjonalprodukt, antall medaljer per milliard i bruttonasjonalprodukt, antall gull per innbygger og antall medaljer per innbygger. Disse måtene å regne ut rangeringen på gir helt andre stormakter enn USA og Kina. I dette OL (regnet ut i fra medaljefordelingen på fredag) er Mongolia det landet som topper tabellen over antall gull per milliard i bruttonasjonalprodukt. Jamaica ligger på andre og Georgia på tredje. På den lista er Norge på 28. plass. Ser vi på antall medaljer og bruttonasjonalprodukt var Kirgisistan soleklart i tet, fulgt av Armenia og Togo. Her ligger Norge helt nede på en 44. plass. Ser vi på gull i forhold til befolkningsstørrelse vet Slovakia på topp, fulgt av New Zealand og Georgia. Norge var på 8. plass. Når det gjelder lista over antall medaljer per innbygger er Armenia, Slovenia og Australia på topp. Her er Norge på 6. plass.

Bahamas ruler. I Atlanta i 1996, Sydney i 2000 og Athen i 2004 tronet Bahamas eller Tonga øverst på alle listene som regnet ut i forhold til folketall, mens Georgia er en stormakt når vi regner i forhold til bruttonasjonalprodukt. Norge kommer alltid langt opp på listene som regner ut i forhold til folketall, mens vi dumper langt ned når vi tar utgangspunkt i vår økonomiske status.

Pragmatisme. Er dette bare tull? Både ja og nei. Verden går videre selv om vi ikke gjør det så bra i OL. Snakk med britene som alltid har store forventninger til seg selv, og som alltid finner gode unnskyldninger for slett innsats etter OL (i år ser det imidlertid ut som britene kommer til å gjøre det bra). På den andre siden har nasjonalismen blitt stadig viktigere i OL. Både for dem som arrangerer lekene og for dem som deltar. At det ikke forekommer boikotterl lenger er et tegn på det. Det blir derfor viktigere å hevde seg i OL. Og når det ikke er offisielle regler for å regne ut suksess og de uoffiselle reglene gir et tolkningsmangfold, kan det være fristende for enkeltnasjoner å velge egne måter å omregne egne prestasjoner i. En slik logikk kjenner vi igjen for eksempel når vi snakker om norsk bistandspolitikk. Norge er ikke landet som gir mest i kroner og øre i bistand, men regnet ut i forhold til hvor mange som bor i Norge er vi helt i toppen, liker vi å si.

Bronse delt på antall volvoer? Det kommer til å være debatt om dette helt til IOC tar en endelig avgjørelse på spørsmålet og bestemmer seg for hva som skal være de offisielle reglene. Når dette OL er over kommer både USA og Kina til å utrope seg som vinnere av OL. Vi får helt sikkert høre at Norge gjorde det bra sett i forhold til folketall. Og skulle Sverige fortsette å skuffe kommer det helt sikkert en ny regnevariant. Antall medaljer i forhold til hvor mye olje som blir produsert?

torsdag 14. august 2008

Taiwans viktige kamp


Kina og den olympiske bevegelse. Kinas tilknytning til den olympiske bevegelse har hele tiden vært dominert av konflikten med Taiwan. Fra den kommunistiske revolusjonen i 1949, da Mao tok makten og Chiang Kai-shek flyktet til det som i dag er Taiwan – men som i OL konkurrerer under navnet Kinesisk Taipei – og til i dag har det vært bitter strid mellom Folkerepublikken Kina og Taiwan, både på og utenfor idrettsbanen. Den olympiske rivaliseringen kan nå sitt klimaks på fredag. Da møtes Taiwan og Kina til baseballkamp. Og her er Taiwan favoritter. Uansett utfall av kampen kan Kina framstå som vinner.

Kinesisk protest. Folkerepublikken Kina var med i OL for første gang i Helsingfors i 1952, men trakk seg i protest fra den olympiske bevegelse i 1958 blant annet fordi Taiwan – under navnet Formosa – fikk lov til å delta i OL i Melbourne i 1956. Kina ble først tatt opp i IOC igjen i 1979 og har etter det deltatt i alle OL siden Moskva-OL i 1980. Etter forsoningen mellom Kina og USA på begynnelsen av 1970-tallet – blant annet gjennom det mye omtalte pingpong-diplomatiet – har ikke Kina vært interessert i å ekskludere Taiwan fra den olympiske bevegelse. Fra da av har Kina behandlet Taiwan-spørsmålet som én stat – to nasjoner – slik IOC også gjør det.

Men konflikten mellom Kina og Taiwan har allikevel preget opptakten til årets leker i Beijing.

Fakkelstaffetten. Det kanskje tydeligste eksemplet på konflikten mellom Kina og Taiwan før årets leker fikk vi se da programmet for fakkelstafetten ble lagt fram. Etter mye fram og tilbake nektet Taiwan å ta imot fakkelen fordi ruten slik den var lagt opp ga inntrykk av at Taiwan var en kinesisk provins. Det gikk ikke Taiwan med på.

OL-våpenhvilen. Konflikten kom også tydelig fram da OL-våpenhvilen (the Olympic Truce) ble vedtatt i en resolusjon i FNs generalforsamling i oktober i fjor. Etter 1993 har hver OL-arrangør henstilt til det internasjonale samfunnet om å innføre våpenhvile i forbindelse med lekene, og hver gang har FN vedtatt en resolusjon som støtter prinsippet om en slik våpenhvile. Resolusjonene har ikke vært gjenstand for avstemning, men et økende antall nasjoner har støttet våpenhvilen hver gang forslaget har kommet opp. I 1993 var det 121 medlemsstater som gjorde dette. Før OL i Torino i 2006 stilte alle medlemslandene seg bak resolusjonen (da hadde FN 191 medlemsland). Det var første gang i FNs historie at en resolusjon har fått tilslutning fra alle medlemsstatene. Det er vanskelig å bedømme om medlemsland har stilt seg bak forslaget fordi de har ment at det har vært for viktig til å avstå, eller at forslaget har vært av så marginal karakter at det ikke har kostet noe politisk å stille seg bak forslaget.

Resolusjonen før årets leker er allikevel spesiell. For det første er tilslutningen til årets våpenhvile lavere sammenliknet med de to foregående lekene. I år var det 183 medlemsland som støttet våpenhvileresolusjonen. Det betyr at ni land avsto (i dag er det 192 medlemsland). Det hender ofte i FNs generalforsamling at medlemsland enten ikke har kapasitet til å henge seg på alle resolusjonene eller at de simpelthen glemmer å slutte seg til dem. Det har neppe skjedd denne gangen: De ni landene som avsto fra å skrive under på resolusjonen, anerkjenner nemlig Taiwan som egen stat. De er med andre ord i opposisjon til Kina, og det ser ut til at dette kommer til uttrykk i denne saken.

Cricket-diplomati. Selv om flertallet av de 24 landene som anerkjenner Taiwan har skrevet under på våpenhvileresolusjonen, virker det lite tilfeldig at Kiribati, Malawi, Marshalløyene, Nauru, Paraguay, Saint Kitts & Nevis, Sao Tomé & Principe, Salomonøyene og Tuvalu ikke har skrevet under. Vi vet at Kina og Taiwan blant annet konkurrerer om gunsten til flere land i de vestindiske øyer ved å tilby nye cricketanlegg. At flere av landene i denne 9-landsgruppen har fått idrettsanlegg av Taiwan, kan være en av årsakene til at Kina ikke fikk full pott denne gang.

Og vinneren er Kina! Idrettsstormakten Kina leder allerede medaljestatistikken i OL, og mye tyder på at Kinas verste politiske rivaler, USA og Japan, havner bak dem på listen når OL er slutt. Taiwan kommer ikke til å prege medaljestatistikken denne gangen heller, men kan allikevel ta en viktig seier hvis de slår Kina på baseballbanen. Skulle imidlertid Kina komme likt med USA på medaljestatistikken, skal du ikke se bort fra at Kina vil regne inn eventuelle taiwanske medaljer (i tillegg til eventuelle medaljer Hong Kong tar). Det betyr at uansett hvordan Taiwan gjør det under Beijing-lekene, vinner Kina...

onsdag 13. august 2008

OL – hvem kjemper mot hvem?


Hvem representerer hvem? Georgia slo Russland i sandvolleyball på onsdag. Dette blir sikkert slått stort opp i georgisk presse. I den leiren har seieren stor symbolsk verdi og passer inn i ordtaket om at sport er krig med andre midler. I Russland ser man på dette tapet med andre øyne. Sandvolleyball er ingen prestisjeidrett og at det georgiske laget besto av ”leiesoldater” fra Brasil, gjør det lett for Russland å harselere over at Georgia må ha hjelp utenfra for å stå oppreist. Nå skal jeg la krig og sport ligge og heller konsentrere meg om fenomenet med ”leiesoldater” i idrett. Vil vi i framtiden ha OL der nasjon kjemper mot nasjon?

Begynnelsen. Sportens rolle i politikken har endret seg siden det første OL i Athen i 1896 og til årets leker i Beijing. De første lekene var preget av utøvere som hadde ressurser til å sette av tid til trening, tilfeldigvis var i nærheten av stedet hvor OL ble arrangert eller som hadde kontakter i de organene som plukket ut utøverne. Det var forbundet med relativt liten prestisje å delta i OL, og i enkelte øvelser kunne det hende at finalen ble vunnet på walkover. Mange idrettsutøvere prioriterte også andre konkurranser som gikk samtidig med OL.

Kald krig. Under den kalde krigen ble OL viktigere som politisk kamparena. Da ble OL en arena for ideologisk krigføring mellom kommunistiske stater og demokratiske stater. For land som Sovjetunionen og DDR ble OL en arena der de kunne vinne stormaktsstatus. Antall medaljer – og da særlig gull – ble omregnet til politisk kapital. Ved siden av våpenkappløpet på denne tiden startet også dopingkappløpet.

Nasjonalismen overtar. Etter den kalde krigen har OL blitt mer preget av nasjonalisme. Nasjoner som ønsker anerkjennelse på den internasjonale arena, har FN-medlemskap og tilknytning til IOC øverst på listen av politiske mål. Prioriteringsrekkefølgen er noen ganger uklar. Til opplysning kan det nevnes at det er 205 nasjonale olympiske komiteer og 192 FN-nasjoner. For land som Montenegro – som er med som selvstendig nasjon for første gang i dette OL – er lekene det endelige beviset på at de nettopp er en selvstendig nasjon. Og Kosovo har allerede startet kampen for å delta i neste OL. Øst-Timor fikk delta i Sydney-OL i 2000 før de ble anerkjent som FN-land. Osv.

Nasjonalismen endrer seg. Men nasjonalismen som preger dagens OL er også forskjellig fra den vi så tidlig på 1990-tallet. Det er ikke lenger nok å delta; det er også viktig å synes på medaljestatistikken. Det har ført til at flere og flere utøvere bytter pass. Land som tradisjonelt er svake på idrettsbanen, gir statsborgerskap til utøvere fra andre land, og ofte er disse utøverne kapable til å vinne medaljer. Atletene på sin side kan ha forskjellige motiver. Enten skifter de statsborgerskap for å være sikre på OL-plass eller de gjør det av velferdsgrunner (bedre økonomi, familiehensyn, bedre treningsforhold osv.). At Georgia stiller med to brasilianere i sandvolleyball, viser med all tydelighet denne utviklingen.

Sidebytte. Men vi ser mange flere eksempler på denne utviklingen i dette OL. I Norge var det en viss debatt om Jaysuma Saidy Ndure skulle få representere Norge. Han har tidligere løpt for Gambia, og det gambiske forbundet måtte overtales for at han skulle få delta i årets leker. På tirsdag vant Benjamin Boukpeti fra Togo bronse i kajakkslalom. Han har vært i Togo kun én gang og tok togolesisk pass da han skjønte at han ikke kom med på det franske OL-laget (hans mor er fransk og faren fra Togo). Basketballspilleren Becky Hammon spiller for Russland. Hun har ingen familieforbindelser til landet, men tok russisk statsborgerskap for å spille for Russland fordi hun ikke ble garantert plass i den amerikanske troppen (hun spiller daglig profesjonell basket i CSKA Moskva). Saif Saaed Shaheen (tidligere Stephen Cherono) løp tidligere for Kenya, men representerer i dag Qatar. Bernard Lagat vant 1500 meter i Athen for Kenya, men løper i dag for USA. De to andre amerikanerne som deltar på 1500-meter i Beijing er fra Mexico og Sudan. Den amerikanske triatlonkjemperen Matt Reed er egentlig fra New Zealand og skal i sin øvelse konkurrere mot sin bror som representerer New Zealand. Turneren Oxana Chusovitina har representert Samveldet av uavhengige stater (SUS) (1992), Usbekistan (1996, 2000 og 2004) og representerer i år Tyskland. Jun Gao representerte Kina i bordtennis i 1992 (hun tok sølv i double). Beijing-lekene blir de tredje som amerikansk statsborger. Jessica Harrison deltar for Frankrike i triatlon, hun er egentlig fra England.

Dette er bare noen eksempler, men viser en tydelig trend i utviklingen av internasjonal toppidrett.

Nytt fiendebilde? Hvilke konsekvenser kan denne utviklingen få? Det er flere måter å nærme seg dette spørsmålet på. For det første ser vi i mange av disse tilfellene at utøvere som skifter pass, blir svært upopulære i landet de forlater. Shaheen har f.eks. fortsatt vanskeligheter med å komme inn i Kenya når han skal besøke venner og familie. Øker fiendtligheten mellom ”avsender” og ”mottaker”, kan vi se en utvikling mot nye konfliktlinjer i idretten: Ikke bare skal vi slå naboen eller våre politiske fiender, vi må også holde et øye med dem vi har fått utøverne fra.

Hva er en nasjon? For det andre skaper dette en debatt om hvordan vi definerer nasjonen og hva vi representerer når vi deltar i mesterskap som OL. Den brune versjonen i denne debatten så vi da det ble kjent at Ruth Kasirye skulle bære det norske flagget under åpningsseremonien i Beijing-OL. Hun er opprinnelig fra Uganda. I enkelte nettfora var det da noen som mente vi burde boikotte Norge i OL og heller støtte Sverige eller Danmark fordi hun ikke var norsk. Begrunnelsen for å la henne være flaggbærer var at hun representerte det nye Norge og var nordmann god som noen. Dette er en debatt jeg tror kommer til å tilta, og konfliktlinjen kommer til å gå mellom dem som mener at landet skal representeres av etniske borgere, og dem som mener at statsborgerskap er nok. Kommentarene til de russiske sandvolleyballspillerne illustrerer dette poenget godt.

Nye stormakter? For det tredje kan vi se store endringer på medaljestatistikken. Nye nasjoner vil hevde seg, og gamle stormakter vil falme. USA er et land som kan være utsatt for fall. Veldig mye av idrettsutvikling i USA foregår på amerikanske colleger. Der rekrutterer man de beste utøverne fra inn- og utland. Som et resultat av kampen mot terrorisme har det vært en dramatisk nedgang i tallet på utenlandske studenter til USA. Dette fordi det har blitt så strengt å komme inn i landet. Det kan på sikt få betydning for amerikansk idrett. Arabiske land med pungen full og et behov for å fjerne fokus fra menneskerettighetsbrudd kan søke suksess på idrettsbanen, og nye land med sterkt behov for mediedekning er kandidater til å klatre oppover på rankinglistene.

Individualisering? For det fjerde kan denne utviklingen føre til en individualisering av mesterskap. Det vil si at nasjonene blir mindre og mindre viktig og at individer og/eller idrettsklubber får mer plass. I framtiden vil kanskje Ndure representere BUL og ikke Norge? I fotballfamilien har vi sette tegn på en slik dreining. Der har det lenge vært strid mellom mektige fotballklubber, FIFA og IOC om profilerte spillere skal delta for sine nasjoner i OL eller ikke. FC Barcelona vil for eksempel at Lionel Messi skal reise tilbake til Spania for å spille for klubblaget sitt og ikke for OL-laget til Argentina. Resultatet av en slik krangel kan enten være at fotball blir tatt av OL- plakaten eller at OL blir en konkurranse mellom ulike klubber – en fireårig global sommerversjon av Champions League.

Kjør debatt! Det er ikke lett å si noe om hvordan OL vil utvikle seg og om nasjonene vil få mindre plass i OL. Det som er sikkert er at debatten om nasjonalismen under OL er god eller dårlig vil fortsette og at politiske strømninger vil påvirke denne debatten. Både på godt og vondt.

søndag 10. august 2008

OL-våpenhvilen brutt!


Kaukasus og OL. Flere har spurt meg om hva krigen mellom Russland og Georgia over Sør-Ossetia har å si for Beijing-OL og Kina. Tilsynelatende kan spørsmålet virke tåpelig. For det første kan det innvendes at OL blir uviktig når tusenvis av sivile liv går tapt på grunn av en unødvendig maktdemonstrasjon i Kaukasus. For det andre har ikke konflikten over Sør-Ossetia noen direkte forbindelse til Kina og OL.

OL-våpenhvilen. Men så enkelt er det ikke. I fjor fikk Kina vedtatt en olympisk våpenhvile i FNs generalforsamling, slik alle vertsnasjoner har gjort siden OL på Lillehammer i 1994. I korte trekk går våpenhvilen ut på at man under OL skal la all krigføring ligge og kun fokusere på olympisk forbrødring. Russland og Georgia skrev også under på denne resolusjonen. På den måten har Russland og Georgia brutt den olympiske våpenhvilen på lekenes første dag! Dette er verken bra for Kina og IOC som ønsker at OL skal bidra til en mer harmomonisk verden. Men mest av alt er det trist for dem som er offer for krigen.

Preger Beijing-OL. Et vedvarende tema i debatten om OL er om det er riktig å arrangere olympiske leker når det foregår brudd på menneskerettigheter – både i og utenfor vertsnasjonen. Bare tre ganger er OL avlyst på grunn av krig (1916, 1940 og 1944). Beijing-OL kommer helt sikkert til å gå sin gang til tross for stridighetene i Georgia. Men konflikten i Kaukasus kommer på flere måter til å prege lekene. Kinesiske myndigheter har henstilt de krigførende partene til å innføre våpenhvile i tråd med OL-våpenhvilen og FNs generalsekretær har bedt Russland og Georgia til å følge den olympiske ånd.

Krigen har – utover henstillingen om å håndheve OL-våpenhvilen – også preget lekene på andre måter. Under åpningsseremonien ble Vladimir Putin pepet ut da den russiske OL-troppen kom inn på stadion og det var svært stille på tribunen da Georgia defilerte foran Kinas mannsterke politbyrå. Slik så og hørte det i hvertfall ut fra sofaen i Oslo. Det er usikkert om dette vare en reaksjon på den voldelige konflikten som utspant seg i Russlands nabolag eller om det var en reaksjon på alle de russiske dopingavsløringene i forkant av OL.


Sportslig forbrødring? Videre har vi kanskje sett forsøk på sportslig forbrødring mellom Russland og Georgia. Etter at det brøt ut krig med Russland vurderte Georgia å trekke seg fra OL. Det gjorde de ikke, og på søndag endte russeren Natalia Paderina og georgieren Nino Salukvadze sammen på seierspallen i luftpistolskyting. Dette tok fokuset bort fra den kinesiske vinneren og mange bilder ble tatt av de to jentene da de omfavnet hverandre etter medaljeoverrekkelsen. En talskvinne for IOC har i denne sammenheng uttalt at Georgias tilstedeværelse i OL er et godt eksempel på hvor sterk den olympiske ånd er. Men det spørs hvor ”åndelig” dette var når vi vet at georgiske utøvere som ønsket å dra hjem ble truet med flere års utestengelser fra sine idretter hvis de ikke ble igjen i Beijing. Vi ser her et eksempel på en konflikt mellom alvorlig lek og blodig krig.

Maktpolitikk trumfer OL. OL-våpenhvilen er ikke mye verdt når maktpolitikken rår. Det har vi sett før. USA sa f.eks. etter terrorangrepene 11. september 2001 at de ikke kunne håndheve våpenhvilen under vinterlekene i Salt Lake City i 2002. Til det var kampen mot terrorisme for viktig. Og det er lite som tyder på at den russiske presidenten Medvedev og statsministeren Putin vil gå ut og si at de venter med resten av kampene for å ta hensyn til OL.

Russland, sport og krig. Idrettshistorien er spekket med politikk og politiske markeringer som følge av krig og okkupasjon. Og Russland/Sovjetunionen har flere ganger vært i sentrum. I Melbourne i 1956 ble vannpolokampen mellom Ungarn og Sovjetunionen bokstavlig talt et blodbad da ungarske utøvere sloss mot sovjetiske vannpolospillere i protest mot Sovjetunionens invasjon av Ungarn det samme året. Og 62 nasjoner boikottet lekene i Moskva i 1980 etter at Sovjetunionen hadde invadert Afghanistan i 1979. For å nevne to eksempler. Det blir spennende å se om Russland fremmer forslag om OL-våpenhvile i forkant av sitt eget OL i Sotsji i 2014 og om en slik våpenhvile vil bli overholdt.

Kamp på volleyballbanen. Det er vanskelig å si om problemene i Kaukasus kommer til å prege resten av OL. Den første testen på det kommer på onsdag når Russland og Georgia møtes i sandvolleyball...

torsdag 7. august 2008

Beijing-OL, sikkerhet og det olympiske stressyndrom


Sikkerhet og olympisk stressyndrom. Opptakten til sommer-OL i Beijing har ikke gått som planlagt for noen av dem som har engasjert seg i lekene. Dette kan vi kalle det olympiske stressyndrom – i forbindelse med OL gjør OL-aktører ting de ellers ikke ville ha gjort og det de gjør får andre konsekvenser enn det man hadde forutsett på forhånd. Dette syndromet rammer også dem som sysler med sikkerheten til OL – kinesiske myndigheter, vestlige land og bedrifter og journalister som rapporterer fra Kina. Og det kan få uante konsekvenser.

Påstander om terrorisme. De siste dagene har vi blitt fortalt av kinesiske myndigheter at Kina har vært offer for terrorisme. Angrepet skal ha skjedd i Kashgar i den autonome kinesiske provinsen Xinjiang. Ifølge kinesiske myndigheter ble 16 politimenn drept og 16 såret av en taxisjåfør og en grønnsakshandler fra området. Vestlig journalister som følger OL – fra ”strengt kontrollerte” Beijing – var raske til å omfavne informasjonen til kinesiske myndigheter og har kalt hendelsene det verste terrorangrepet mot Kina i moderne tid. I den sammenheng er det verdt å merke seg at verken den amerikanske foreningen for uighurer (UAA) kan bekrefte dette og at vestlige journalister som kom til det angivelige åstedet dagen etter det angivelige angrepet så noe som minnet om massedrap.

Man skal være forsiktig med å konkludere med hva som har skjedd. Mange uighurer frykter at militante aksjoner mot kinesiske myndigheter i forbindelse med OL bare vil slå tilbake på dem selv og føre til undertrykking. De vil derfor ikke assosiere seg med eller bekrefte slike aksjoner. For det andre kan det hende at lokale myndigheter i Kashgar er flinke til å rydde opp etter slike aksjoner. En tredje mulighet er at det ikke har vært en aksjon. Et viktig spørsmål tvinger seg uansett på: hvorfor skjedde det i et område fjernt fra OL-byen og uten uavhengige bekreftelser på udåden?

Fokus Xinjiang. Lenge har kinesiske myndigheter ”avdekket” og ”avverget” terrorangrep fra uighurer. I følge kinesiske myndigheter var 18 personer arrestert i forkant av angrepet i Kashgar. Disse skal være trent opp utenfor Kina, i følge kinesiske myndigheter. Også i mars i år – etter massive protester mot fakkelstafetten i Vesten – fikk vi ”avsløringer” om terrorplot. Da rapporterte kinesiske medier at de hadde avverget en terrorhandling på et fly som var på vei fra Urumqi (hovedstaden i Xinjiang-provinsen) til Beijing. Samtidig fortalte kinesiske medier om en busskapring uken i forveien og at det i januar 2008 ble avdekket terrorplaner mot OL.

Sikkerhetsarbeid før OL. Totalt regner man med at Kina vil bruke ca. 1 milliard amerikanske dollar på sikkerhet i forbindelse med OL. Mye av ”sikkerheten” som blir etablert kan også brukes etter at lekene er avsluttet. Kravet om sikkerhet gir myndighetene nye muligheter til å forbedre overvåkningsapparatet sitt og utvikle et nytt system for overvåkning og kontroll. Siden det er i alles interesse at sikkerhetstiltakene er av høyeste standard, får Kina full tilgang på markedets beste overvåkningsutstyr. Når ministeren for offentlig sikkerhet, Zhou Yongkang, sier at de største sikkerhetstruslene mot OL er terrorisme, separatisme og ekstremisme skjønner vi at det ikke bare er Al-Qaida han tenker på. Modernisering av overvåkningssystemet kan bidra til at Kina beholder et totalitært grep på politiske dissidenter og minoriteter også etter OL.

Vestlig hjelp til overvåking. Og her får de god hjelp av Vesten og vestlige bedrifter. To eksempler viser det. De siste årene har kinesiske myndigheter presset store amerikanske mediebedrifter som Google, Yahoo, Microsoft and Cisco Systems til å skreddersy søkemotorer og internettverktøy slik at de kan overvåke og kontrollere internettbruk i Kina.

Kinesiske myndigheter har også rustet opp overvåkningsanlegget sitt og gått til innkjøp av helt nytt utstyr. Beijing har innført et trådløst kommunikasjonssystem for å sikre god kommunikasjon mellom forskjellige politienheter og de har fått noe av det mest moderne overvåkningssystemet i verden, IBMs Smart Surveillance System (S3), for å overvåke kjøpesentre, friområder, busstasjoner og sportsarenaer. Under OL blir det dessuten satt opp en egen helikopterflåte for å overvåke luftrommet og transportsystemet i Beijing, Shanghai, Chomgqing, Shengzhou og Nanjing.

Paradoks. Det er et paradoks at Kina ved å få OL har fått mer (uønsket) oppmerksomhet rundt uighurenes situasjon, samtidig som de har fått større internasjonal aksept for å nedkjempe separatistbevegelser. Det er neppe tilfeldig at avdekkingen av årets terrorplaner og aksjoner kommer etter mye negativ omtale av Kina i internasjonale medier.

Definisjon av sikkerhet. Det er vanskelig å definere sikkerhet. Det som er helt klart i forbindelse med sikkerhetsarbeidet i forkant av OL er at Kina og vestlige land og bedrifter definerer sikkerhet forskjellig. I Vesten dreier sikkerhet seg mest om at OL skal være fritt for voldelige aksjoner og kriminalitet. For Kina dreier sikkerhet seg i hovedsak om kulturell, politisk, territoriell og økonomisk stabilitet. Når de som tar seg av sikkerheten i Beijing ikke skiller mellom forskjellige begreper av sikkerhet kan sikkerhetsarbeidet få uante konsekvenser. Og dette blir ennå mer usikkert når pressen nører opp under ubekreftede rapporter fra kinesiske myndigheter. Spørsmålet er hvordan man skal kurere dette syndromet.