Skateboard for fred i Afghanistan

Skate for fred. Norske, kanadiske og tyske myndigheter har gått inn med 120.000 amerikanske dollar for å få afghanere til å skate. Et varig fredstiltak eller naiv pengebruk?

Skateistan. Australieren Oliver Percovich kom til Afghanistan for litt over to år siden sammen med kjæresten sin. Nå er det slutt med kjæresten, men han har startet et nytt engasjement: Skatistan, et prosjekt som skal få afghanere til å utfolde seg på skateboard. Da Percovich kom til Afghanistan hadde han ikke jobb og han brukte dagene til å stå på skateboard i Kabul - mellom pansrede biler og sjekkposter. Dette vakte oppsikt og flere ble interessert i doningen på fire hjul. Nå har han startet en skate-skole med én ansatt. På skolen skal man også lære engelsk og data.

Dristige prosjekter. Det er ikke første gang dristige idretts- og forsoningsprosjekter starter opp i Afghanistan. Norge har bidratt til å stable på beina den afghanske OL-troppen og det norske judoforbundet har startet Judo for Fred i Afghanistan - et prosjekt som er utvidet til flere land.

Veien videre. Det er mye diskusjon om veien videre for Afghanistan. I Norge diskuterer vi om vi skal engasjere oss eller ikke eller om vi kun skal holde oss i deler av landet. Barack Obama er i ferd med å lage en ny plan for amerikansk engasjement i Afghanistan samtidig som man kritiserer FNs spesialutsending Kai Eide for ikke å gjøre jobben sin godt nok. Kan skateboard bidra til klarhet i debatten?

Optimisme. Ikke mye, men det kan få oss til å diskutere hva afghanerne trenger og hvilke virkemidler og innfallsvinkler som blir brukt på bakken i Afghanistan. Selv om Skateistan er et prosjekt finansiert av land som deltar aktivt i fredsarbeidet i Afghanistan - og på den måten er part i konflikten i det krigsherjede landet - er prosjektet startet som et privat initiativ uten andre hensikter enn å lære bort skateboardets fortreffelighet. Det ligger ingen politisk prestisje i prosjektet, kun et ønske om at afghanere får noe annet enn krig å tenke på og at hverdagslivet - kanskje paradoksalt nok - blir meningsfylt. Siden skateboard er en kreativ idrettsform kan afghanerne utvikle sin egen skateboardkultur.

Farer. Men prosjektet er ikke bare forbundet med glede og framtidsoptimisme. Skateboradaktiviteten skal optimalt sett foregå i det fri og den skal kunne utøves av alle -gutter og jenter. Sikkerhetssituasjonen i Afghanistan er alvorlig og det setter naturlige begrensninger for aktiviteten. Samtidig er det kontroversielt i Kabul at jenter hengir seg til noe så verdslig og vestlig som skateboard.

Kult. Tidligere jobbet jeg ved Tinghuset i Oslo, et eldorado for skatere, og et mareritt for dem som har kontor ved siden av horden av ungdommer som gjør triks på gelendrene ved CJ. Hambros Plass. Jeg har fått et litt annet syn på skateboard etter at jeg fikk vite om Skateistan. Hva vil norske skatere si hvis jeg forteller dem at skateboard blir brukt for å skape et bedre liv for ungdom i Afghanistan? Driter vel jeg i eller seffern? For dem av disse som har lyst til å bidra til dette prosjektet kan sjekke denne linken: http://skateistan-cph09.dk/dansk/om-skateistan/

Badminton mot voldelige kurdere

Konflikt Tyrkia-Danmark. Forholdet mellom Tyrkia og Danmark er ikke det aller hjerteligste. En av grunnene til det kjølige forholdet mellom de to landene er Danmarks håndtering av Muhammed-krisen. En annen er at den kurdiske radiostasjonen ROJ, som Tyrkia mener støtter PKK, får sende fra København. Enkelte hevder at denne konflikten vil føre til at Tyrkia blokkerer for at statsminister Anders Fogh Rasmussen blir NATOs neste generalsekretær. Spørsmålet er om badminton kan bidra til å rette opp det anstrengte forholdet.

Fjerbolde i stedet for sten. I april setter det danske badmintonforbundet, den danske ambassaden i Tyrkia og det tyrkiske badmintonforbundet i gang et prosjekt danskene kaller ”Fjerbolde i stedet for sten”. Tanken er å få kurdisk ungdom som kaster stein på det tyrkiske politiet i det sydøstlige Tyrkia til å slutte med steinkasting og begynne med å slå fjærballer over et nett. Danske badmintontrenere skal lære opp tyrkiske politifolk til å bli gode og pedagogiske badmintontrenere for å få dem i dialog med kurdisk ungdom. Prosjektet varer i en – 1 – uke og i løpet av den perioden skal det deles ut ca. 30000 badmintonracketer, nett og et ukjent antall badmintonballer. Tanken er å overføre energi fra steinkasting til badminton. Det er også ønskelig at Danmark – som en stormakt i badminton – skal kunne heve nivået i Tyrkia – som ikke har mye å vise til på badmintonbanen.

Opnionsdiplomati. Det er vanskelig å tro at dette prosjektet fører til mindre steinkasting. Det er mer nærliggende å tro at dette er mer ”opinionsdiplomati” (public diplomacy) der Danmark prøver å skape et bedre inntrykk av Danmark i Tyrkia enn et reelt forsøk på forsoning mellom kurdere og det tyrkiske maktapparatet. I stillingsutlysningen til det danske badmintonforbundet står det også at prosjektet ”også [kan] være godt for Danmarks image”. Det er begrenset hva man får til på bakken i Diyarbakir og Van i det sørlige Tyrkia på én uke. Effekten på det politiske forholdet mellom Danmark og Tyrkia kan faktisk bli bedre. Det er verdt å merke seg at prosjektet har støtte hos parlamentsmedlemmer fra regjeringspartiet AKP.

USA i tet. Tanken om at sport er et godt virkemiddel i opinionsdiplomatiet er ikke nytt. USA har siden 2006 i utstrakt grad brukt idrett i slikt diplomati. Brytediplomati overfor Iran har vært av de mer avanserte og mest vellykkete tiltakene. Men USA har også forsøkt seg på badminton. Det har ikke vært vellykket. I februar i år ble kvinnelige amerikanske badmintonspillere nektet visum til Iran. Det amerikanske laget var invitert av det iranske badmintonforbundet for å delta på en turnering som skulle markere 30-årsjubileet for den iranske revolusjonen(!). Dette må regnes som et nederlag for Obama og Clintons nye utenrikspolitiske linje.

Game, set and match. Game, set og match var metaforer som ble brukt av NATO under bombingen av Jugoslavia i 1999. Blir Anders Fogh Rasmussen ny generalsekretær i NATO får disse racketbegrepene en helt ny mening i den militære organisasjonen…

Lesbisk av fotball?

Kvinnekamp. I kjølvannet av debatten om hijab i politiet i Norge har det oppstått en ny debatt om 8. marsparoler og om kvinnebevegelsens kamp for minoritetskvinners rettigheter. Frontene er uklare og alle beskylder alle for ikke å tale minoritetskvinnenes sak (les muslimske kvinner). Siste skudd på stammen er diskusjonen om stripteasetrening er feminisme eller ikke, og om striptease som feministisk uttrykk skygger over andre alvorlige problemer(!). I andre land sliter man med andre problemer. I Tyrkia foregår kvinnekampen blant annet på fotballbanen.

Fotball gjør lesbisk? I Tyrkia har det lenge vært sterk motstand mot kvinnefotball. Mange mener at kvinner enten hører hjemme på kjøkkenet eller de tror at fotballspill kan gjøre kvinner lesbiske!

Få kvinner. I Tyrkia er det få kvinner som spiller fotball. I et land med ca. 70 millioner innbyggere er det 798 registrerte kvinnelige spillere i det tyrkiske forbundet. Til sammenligning er 230.000 menn registrert. Tyrkia hadde en kvinneliga (amatør) fram til 2002. Ligaen hadde ca. 20 lag. Ligaen ble lagt ned med argumenter om dårlig styring og rivalisering mellom kvinneklikker. Det er mer trolig at den egentlige årsaken var at fotballforbundet ikke ønsket at kvinner skulle spille fotball. Nå har det tyrkiske fotballforbundet startet en ny kvinneliga, men det er langt igjen før kvinnefotballen blir tatt på alvor.

På nivå med FC Lyn Oslo. I Tyrkia skiller fotball seg ut som en mannsbastion. I basketball og i volleyball er det godt etablerte profesjonelle kvinneligaer med stor oppmerksomhet. I den nye fotballigaen er det stort sett spillere fra de mest sekulariserte byene. Men det er håp. Flere og flere kommer på kampene. Det beste laget i årets serie, Sakarya Yenikent Gunesspor Kulubu, startet med ca. 100 tilskuere på kampene sine. Nå har de ca. 3000. Dette er ikke langt unna gjennsomsnittet til FC Lyn Oslo. Og det uten at noen tror at dem som spiller på Lyn blir lesbiske av å spille fotball!

Ikke første terrorangrep på idrettsutøvere siden München 1972!

Aftenposten tar feil! Etter terrorangrepet på det srilankesiske cricketlaget i Lahore trekker nesten alle nyhetsmedier paraleller til tragedien i München i 1972. Aftenposten hevder til og med at dette er det første angrepet på idrettsutøvere siden Svart September drepte 11 israelske utøvere og trenere under lekene i 1972. Dette er feil!

Flere terrorangrep mot idrettsutøvere. Det er mange måter å definere hva som er en idrettsutøver, og det er enda flere måter å definere hva som er et terrorangrep. Men til tross for definisjonsmangfoldet har det vært flere terrorangrep på idrettsutøvere siden 1972. Terroreksperten Louis Mizell talte mellom 1972 og 2004 168 terrorangrep på idrettsarrangementer. Ikke alle var myntet på utøverne, men noen var det. I 1987 døde for eksempel 20 filipinske soldater som deltok i et lokalt løp av forgiftet vann gitt til dem av terrorister under løpet. I 2002 drepte selvmordsbombere 11 franske soldater, to pakistanere og New Zealands fysioterapeut da de angrep spillerhotellet til det newzealandske laget i Karachi. Ingen spiller ble drept, men dette var helt tydelig et angrep også på det gjestende laget. I 2008 drepte en tamilsk selvmordsbomber flere løpere under starten på et maratonløp i Sri Lanka.

Perspektiv. Dette er bare noen eksempler på at det har vært terrorangrep rettet mot idrettsutøvere etter 1972. Det er viktig at man ikke ser seg blind på store idrettsbegivenheter og idrettsarrangementer når man skal sette terrorhandlinger i perspektiv. At angrepet i Lahore har større symbolsk betydning enn andre angrep på idrettsmenn og at angrepet i Lahore på den måten kan sammenlignes med det som skjedde i 1972 er en annen sak.

Norge er best i verden - alle idretter medregnet!

Kuper-testen. Det hevder den kjente og anerkjente britiske journalisten Simon Kuper – forfatteren av bøkene Football Against the Enemy og Ajax, the Dutch, the War og fast spaltist i The Financial Times. Han har regnet ut at Norge er klodens beste idrettsnasjon, også når han regner med sommer-OL, cricket, rugby, golf, tennis og sjakk og andre arrangementer/idretter som Norge tradisjonelt ikke har gjort det godt i/deltatt i. Årsaksforklaringen er velstand og målrettet satsing.

Fjellaper? Nordmenn som ikke er særlig sportsinteressert, utlendinger som føler at nordmenn gjør det for bra i langrenn, hopp og skiskyting og alle vinteridrettshatere har lite til overs for den norske dominansen de siste ukene. Mange av disse begrunner norsk suksess med at det er en fjellapeidrett som kun de spesielt interesserte bryr seg med, og at Norge derfor har lett kamp på disse arenaene. Men det er ikke hele sannheten, skal vi tro Simon Kuper. Det er dem som bruker mest penger og har størst velstand som gjør det best i de idrettene de satser på. Og dette gir gode og store utslag på den totale rankingen av idretter. Kupers tall er fra 2006, men han jobber nå med en bok med oppdaterte tall, og de nye tallene endrer ikke på denne statistikken –fortalte han meg på telefon for et par uker siden.

På toppen. Tidenes beste nasjoner i absolutte tall er Tyskland og USA. Norge og Australia topper suksesslisten per innbygger. Norge og Australia ligger helt på toppen av FNs Human Development Index. På Kupers liste skårer Norge flere poeng enn Afrika og Asia (minus Oseania) til sammen. For dem som trodde at forsoning og utjevning hadde kommet langt i Sør-Afrika får noe å tenke på i denne oversikten. Skiller man mellom ”hvite” og ”fargede” idretter skårer den ”hvite” delen av Sør-Afrika like bra som Australia. Det spørs om fotball-VM i 2010 greier å rette på denne skjevheten. Det eneste utviklingslandet blant de ti beste på Kupers liste, er Brasil.

Rikdom ruler. Under OL i Beijing kranglet USA og Kina om hvem som var beste nasjon. Kineserne ville bare telle gull, mens USA vill telle alle medaljene. Lurer du på hvorfor? Jamaica regnet ut gull per innbygger, og i den konkurransen vant de med glans. Man kan stille spørsmål ved hvordan man regner ut beste nasjon. Men det er vanskeligere å diskutere seg bort fra at penger er makt – også i idretten.

Idrettsboikott av Israel?

Boikott av Israel? Litteraturhuset arrangerte 25. februar seminar om kulturell og akademisk boikott av Israel, blant annet på grunn av krigføringen i Gaza. Siden idretten er en del av det utvidede kulturbegrep er det på sin plass å spørre om det også er riktig og nødvendig med idrettsboikott av Israel?

Israel versus Sør-Afrika. Mange hevder at situasjonen i Israel kan sammenlignes med apartheidstaten Sør-Afrika og at idrettsboikotten av Sør-Afrika ga gode resultater. Denne sammenligningen er ikke uproblematisk både fordi idrettsboikotten var en del av en mer omfattende boikott av Sør-Afrika og fordi idrettens rolle i apartheidstaten Sør-Afrika var spesiell. Disse to tingene henger selvfølgelig sammen. Den altomfattende boikotten av Sør-Afrika (både med hensyn til politikkområder - handel, idrett, politisk) og i tilslutning (mange land boikottet) gjorde at boikott av hvite idretter, som for eksempel rugby, påvirket den hvite befolkningen negativt og ga den fargede befolkningen synlige symbolske seire. Det var god tradisjon blant fargede i Sør-Afrika som konsekvent heiet på Sør-Afrikas motstander i rugby.

Kulturell og akademisk boikott av Israel vil ikke ramme befolkningen i Israel på samme måte. Så lenge det ikke foregår en massiv boikott av Israel slik vi så overfor Sør-Afrika vil den ikke ramme det politiske lederskapet i Israel på samme måte som den rammet det hvite lederskapet i Sør-Afrika. Samtidig vil en idrettsboikott av Israel ramme ”blindt” siden det ikke finnes reine jødiske eller palestinske idretter i Israel slik man hadde hvite og fargede idretter i Sør-Afrika. En kulturell og akademisk boikott av Israel kan derfor paradoksalt nok få helt andre konsekvenser enn det som er intensjonen med boikott: frontene mellom jøder og palestinere kan bli hardere og man kveler de få arenaene som faktisk kan bidra forsoning. Da blir veien mot fredelig sameksistens brattere.

Kald krig. Boikott som virkemiddel var mer vanlig under den kalde krigen enn den er i dag. Under OL i Montreal i 1976 spilte Sør-Afrika en sentral rolle da 23 afrikanske og arabiske stater boikottet lekene i protest mot at New Zealand fikk delta i OL etter å ha spilt rugbykamp mot Sør-Afrika i forkant av OL. Og vi kjenner alle til boikottene av Moskva-OL i 1980 og Los Angeles-OL i 1984. Selv om mange aktører truet med eller oppfordret til boikott av Beijing-OL, på grunn av Kinas brudd på menneskerettighetene, var det ingen land som boikottet lekene. 204 av 205 mulige land deltok. Bare Brunei uteble fordi de ikke hadde levert inn akkrediteringspapirene i tide. Idretten spiller med andre ord en annen rolle i dag enn den gjorde for noen tiår siden, både i internasjonal politikk og idrettspolitikken.

Israel og internasjonal idrett. Konfliktene i Midtøsten har preget den internasjonale idrettsverdenen i mange år. I mellomkrigstiden fikk vi blant annet se et reint jødisk lag dominere europeisk fotball – Hakoah Vienna. Laget ble etablert som en reaksjon på økt antisemittisme og fordi jøder i Wien ønsket å fremheve det jødiske også i idretten. Syria, Libanon og Egypt boikottet OL i Melbourne i 1956 i protest mot Israels invasjon i Sinai. Indonesia ble nektet deltagelse i OL i Tokyo i 1964 fordi de ikke hadde invitert Israel til å delta i Asialekene året i forveien. Sist gang Israel var med i Asialekene var i Teheran, Iran i 1976(!). I 1973 ble Israel kastet ut av asiatiske idrettsforbund i protest mot Yom Kippur-krigen. I årene etter måtte Israel konkurrere i Oseania før de ble tatt opp i europeiske idrettsforbund. Israel ble for eksempel tatt opp i UEFA først i 1994.

Konflikter. De siste årene har konflikten i Midtøsten rammet og påvirket idretten på flere måter der Israel har vært i sentrum. Her er noen få eksempler.

I oktober 2001 nektet fem Chelsea-spillere å spille UEFA-cupkamp i Tel-Aviv mot Hapoel Tel-Aviv i frykt for terror. Det er sjelden at slikt skjer og dette var ikke en aksjon i protest mot Israels politikk, men individuelle vurderinger av sikkerhetsrisikoen ved å dra til Israel i kjølvannet av terrorangrepene på USA 11. september 2001.

Det nye stadionet til Arsenal FC heter Emirates Stadium. Emirates er et arabisk flyselskap med base i De forente arabiske emirater. Det ble konflikt mellom Emirates og Arsenal da Arsenal FC tillot det israelske turistbyrået å reklamere på stadion. Denne floken løste seg etter intense forhandlinger mellom fotballklubben og det arabiske flyselskapet.

Under OL i Athen gikk det rykter om at en iransk bryter med vilje ikke greide vektgrensen fordi han da slapp å møte en israelsk deltager. Det ble hevdet at det var en personlig protest mot Israel, men protestaksjonen ble bifalt av iranske myndigheter.

De siste ukene har tennis stått i sentrum i Midtøsten-konflikten. For det første nektet De forente arabiske emirater den israelske tennisspilleren Shahar Peer visum til landet slik at han ikke fikk delta i Dubai Tennis Championships. Det internasjonale tennisforbundet (WTA) bøtla på grunn av dette de turneringsansvarlige med 300000 amerikanske dollar, og Andy Roddick trakk seg i protest mot visumnekten. For det andre besluttet fritidsnämden i Malmö – med 5 mot 4 stemmer – at Davis Cup-kampen mellom Sverige og Israel i Malmö 6.-8. mars skal spilles for tomme tribuner med begrunnelser om sikkerhetsrisiko. Siste nytt i saken er at kampen blir flyttet til Stockholm og å åpne opp for tilskuere. Uansett er dette en spesiell sak for Sverige.

Forsoning. Men det er også eksempler på forbrødring mellom jøder, arabere og palestinere på idrettsbanen. Her er to eksempler. Det mest kjente eksemplet er Football for Peace som er et britisk initiert prosjekt på Gaza etter modell fra Nord-Irland. Et annet er fotballturnering som fant sted sommeren 2007 i Tel-Aviv. Der deltok 160 10-14-åringer, fra jødiske og arabiske landsbyer nord i Israel, og de spilte i drakter donert fra 16 engelske og skotske klubber. I denne turneringen fikk blant annet Manchester United bank av Gretna FC(!). Turneringen var et signal om at det går an å bruke idrett – i dette tilfellet fotball – i forsoningsarbeid. Problemet er selvsagt å måle effekten av slike prosjekter. Snakker du med Norges Fotballforbund og det norske judofurbundet vil du også få høre historier om hvordan idrett kan brukes i forsoningsarbeid.

Håp i hengende snøre. Brighton-forskerne John Sugden og James Wallis, som har deltatt i Football for Peace-prosjektet og skrevet bok om det – Football for Peace? The Challenge of Using Sport for Co-existence in Israel – mener at man ikke må ha urealistiske forventninger om hva man kan oppnå med idrett i forsoning mellom fiender i Israel, men at man må la grasrotprosjekter få lov til å utvikle seg og håpe at de fører noe godt med seg. Dette er argumenter som må tas med i debatten omkring idrettsboikott av Israel. Idrettssamarbeid kan kanskje gi håp om en bedre fremtid. Ved å forhindre slit samarbeid kan man skape mer konflikt enn å bidra til økt forsoning.

Ny Budd? I 1984 ble jeg bedt om å ta stilling til om at Zola Budd skulle få delta i Sentrumsløpet eller ikke. Hun var egentlig fra Sør-Afrika men hadde tatt britisk pass for å omgå idrettsboikotten av Sør-Afrika. Jeg veit ikke hva jeg mente på det tidspunktet, jeg hadde nok med å kjempe meg under 40 minutter på mila. Hva om jeg hadde blitt stilt overfor den samme problemstillingen i dag, men med en israelsk utøver? Da hadde jeg sagt – la henne løpe!

Vørterkrøll?

Styrkedrikk. Den snørike vinteren sørger for at de fleste turhyttene i marka og på fjellet fylles med skiløpere. Mange av dem som tar seg en pust i bakken på disse hyttene tar seg også en flaske Ringnes Vørterøl, enten fordi de syns det er godt eller fordi det hører med til skituren. Dette vørterølet er en spesiell drikk, ikke bare på grunn av den karakteristiske smaken, men også fordi etiketten smykker seg med de fem OL-ringene. Spørsmålet er hvor lenge Ringnes får lov til å trykke vørterøletiketten med dette varemerket.

Vørterøl og OL. OL-ringene har vært på Vørterøletiketten siden 1938. På Ringnes’ hjemmesider står det at Frydenlund – som tidligere produserte Ringnes Vørterøl – fikk etiketten mønsterbeskyttet i 1939 og at Frydelund tillot den norske olympiske komité å bruke ringene under OL i 1952(!). I 1972 solgte Frydelund rettighetene til OL-ringene til den norske OL-komiteen for 1 – en – krone, men fikk beholde retten til å bruke ringene på vørterølflaska. Ringene finner vi på flaska den dag i dag. Spørsmålet er om dette kan fortsette.

IOC med all makt. Det er IOC som eier rettighetene til OL-ringene og det er de som bestemmer hvem som kan bruke dem. På IOCs hjemmesider står det at det kreves skriftlig tillatelse fra IOC for å kunne bruke ringene. Grovt sett er det kun nasjonale olympiske komiteer, OL-sponsorer, offisielle søkerbyer til OL og OL-arrangører som kan bruke de olympiske symbolene. IOC er svært strenge på dette området. OL for funksjonshemmede – Paralympics – får for eksempel ikke bruke OL-ringene selv om disse lekene nå er en del av OL-arrangementet.

Økt innflytelse. Beijing-OL viste med all tydelighet at IOC ikke kun er en idrettsorganisasjon, men også en organisasjon med politisk makt og stor markedsmakt. Etter Beijing-OL har dette bildet blitt tydeligere: IOC vil engasjere seg mer i utviklingshjelp, de har lagt en ny strategi for å tjene mer penger på å selge tv-rettigheter, og de har etablert et eget kontor i Brussel for å få mer innflytelse i EU.

Uskyldig markedsføring? De fleste vil mene at OL-ringene på vørterølflaska er uskyldig og kanskje at nettopp denne flaska bør få beholde ringene. Du skal ikke se bort fra at IOC er av en helt annen oppfatning, uansett hvilke avtaler som ble inngått i 1972. Kommer Ringnes i en situasjon der de må kjempe mot IOC for å beholde retten til å vise OL-ringene vil Vørterøl få mye oppmerksomhet. Da spørs det om all reklame er god reklame for Ringnes. Slagordet til Vørterøl er at drikken "gir kraft i kroppen”! Skulle Ringnes komme i konflikt med IOC kan det hende det også trengs en god dose Møller’s tran…