Olympisk bakholdsmarkedsføring av vinterklær

Kreativ markedsføring. Hvis du tror at diskusjonen omkring Bjørge Stensbøls nye bok og bruken av OL-ringene er den eneste diskusjonen om rettighetene til OL-produkter tar du feil. Canada flommer over av slike saker. Noen fremstøt er svært originale, andre har en mer politisk slagside.



Kreativ navn på kolleksjon. Lululemon Athletica er en klesprodusent som er kjent for kreativ markedsføring. Mandag forrige uke lanserte de en kampanje som fikk mange med rett til å kalle seg offisiell sponsor av OL til å heve øyenbrynene. Den nye kolleksjonen heter "Cool Sporting Evenet That Takes Place in British Colombia Between 2009 & 2011 Edition". Vancouver-OLs organisasjonskomité ønsker sikkert å forfølge dette stuntet, men de finner ingen paragrafer som passer til dette syftet...



Er det ikke..., nei det er det ikke. Roots Canada er en annen produsent som setter OL-folka på prøve. De har lansert "Canada Collection by Roots", en kolleksjon som ligner svært mye på den de hadde da de var offisielle sponsorer. Som om ikke det er nok donerer de en del av inntektene sine til Right to Play, som allerede har vært i sponsorbråk med IOC og den lokale OL-organisatøren. Lululemon og Roots benekter begge, selvfølgelig, at de utnytter lekene uten at de har lov til det. Takk for det!



Og vinneren er? Da skulle vel alt være i sin skjønnest orden med den offisielle canadiske sponsoren. Tja. I midten av november markerte de konservative medlemmene av det canadiske parlamentet (minus statsminister Stephen Harper) at det var 100 dager igjen til OL-åpningen med å ta på seg en rød vått med et hvitt lønneblad på. De liberale representantene protesterte både fordi det ikke er lov å drive markedsføring i parlamentet og fordi vottene var laget i Kina og ikke i Canada. Bakholdsangrep fra alle kanter, med andre ord...

Regler. For dem som er interessert. Her er retningslinjene for markedsføring under OL.

Skeiv moro?

Homsehumor. Samme dag som Idrettsforbundet oppsummerer prosjektet ”Med idretten mot homohets” slapper støtteapparatet til det norske kvinnehåndballandslaget av med en tullehåndballkamp i Nanjing der blant annet fysioterapeut Jan Henning Løken gir seg ut for å være en mannlig håndballskrulle. I billedteksten til en av Dagbladets bilder på nett står det ” Tatt Bakfra: Thorir Hergeirsson kommer opp i ryggen på Jan Henning Løken”. Gode eller dårlige holdninger? God eller dårlig timing?

Førstemann ut av skapet. Med noen få unntak glimret det norske pressekorpset med sitt fravær på seminaret. De gikk glipp av seminarets hovedattraksjon, briten John Amaechi. I Norge er Amaechi lite kjent, men de som følger med i basketball vet at han er tidenes beste britiske basketballspiller, at han har vært stor stjerne i NBA (Cleveland Cavaliers, Orlando Magic og Utah Jazz) og at han driver et basketballsenter for barn i Stockport. Grunnen til at han var invitert til seminaret var at han også er den første NBA-spilleren som noen gang har stått frem som homofil! Han jobber nå med å bryte ned stereotypier om homofile og kjemper for homofiles rettigheter.

Gjelder mange. Et av hans hovedbudskap er at kampen for homofiles rettigheter og selvfølelse ikke bare dreier seg om de homofile, men også om alle dem som blir anklaget eller kalt homofile fordi de blant annet gjør ting som oppfattes som feminint eller jentete. Fjerner vi homofobien, får flere enn dem som er homofile det bedre!

Tre kriterier. Amaechi satt opp tre kriterier for hvordan man skal få bukt med dette og annen homofobi. For det første må vi klart uttrykke at vi ikke ønsker diskriminering av homofile (og andre grupper). For det andre må vi ha nulltoleranse når diskriminering skjer, vi må leve opp til egne standarder. Forskjellsbehandler du på bakgrunn av seksuell legning (etnisk bakgrunn eller religiøs tilknytning) må du enten skjerpe deg eller forsvinne. For det tredje må vi endre språkbruken. Det bør ikke være tillatt å kalle noen for homo bare fordi man er rar på håret eller gråter når man blir taklet i en håndballkamp.

Jenter likere enn gutter. Han gjorde også et poeng av at det er lettere for jenter å være, og å stå fram som homofil i idretten enn det er for gutter. Enten fordi mange menn liker å se for seg to jenter ha sex eller fordi menn liker å tro at lesbiske jenter har sex for dem, eller fordi jenter simpelthen er oppdratt på en annen måte, er mer tolerante overfor dem som er lesbiske.

Skokrem og afrohår. Støtteapparatet til kvinnehåndballandslaget har mer erfaring med homofile utøvere sammenlignet med sine kollegaer på herrelandslaget. Til tross for det bekrefter stuntet til støtteapparatet til kvinnehåndballandslaget at Amaechis påstander om at vi bare er noen millimeter på vei bort fra homofobien når det bare er å te seg som en karikatur på en homo for å få folk til å le. Hva om han hadde smurt seg inn med svart skokrem og tatt på seg afroparykk? Rasisme?

Dagbladets streker. Underteksten til Dagbladet understreker problemet ytterligere. Skal man tulle om homofili tyr man til sex-metaforen – alle homser tar jo hverandre bakfra? Like mye som alle fargede i USA har på seg gullkjeder og skyter hverandre med pistol.

På skeiva. På seminaret ble Håndballforbundet kåret til best i klassen i arbeidet mot homohets i idretten. Selv for de beste kan det gå litt på skeiva.

Fattigdomsproblemet redder fotball-EM?

Fattigdom gir fotball-EM? Den norsk-svenske søknaden om å få fotball-EM fikk slakt av regjeringens innleide konsulentselskap, blant annet fordi søknaden ikke inneholdt gode nok løsninger for innkvartering. Telt og campinghytter var en dårlig løsning, ble det hevdet. Kan regjeringens problemer med å innfri fattigdomsløftet få EM-toget på skinner igjen?

OL for hjemløse! Dette er ikke så søkt som det høres ut. I Vancouver har organisasjonen Home for The Games lansert en kampanje for både å skaffe innkvartering til tilreisende til OL og for å bøte på problemene med de mange hjemløse i Vancouver. De oppfordrer alle som bor i OL-området, og som ikke skal se lekene, om å leie ut sine boliger gjennom organisasjonens hjemmesider. Halvparten av leieinntektene går til hjemløse og utleier får skattefradrag for leieinntektene.

Avansert filantropi. Hva om alle fotballhatere og filantroper leide ut sine hjem før og under fotball-EM i 2016? Da kunne man ha bøtet på noen aspekter ved fattigdomsproblemet i Norge (for eksempel hjemløshet), utleierne kunne bruke fotball-EM til noe positivt og Norge kunne sammen med Sverige slippe å tenke på å kvalifisere seg for EM dette året! Originalt og enkelt, og helt utenfor radaren til godt betalte konsulentselskaper! Huitfeldt, er du der?

Red Bull, snøleopard og underdog

Snøleoparden. Hørt om Kwame Nkrumah-Acheampong? Hvis ikke, er det på tide! Han er nemlig en av konkurrentene til Aksel Lund Svindal i slalom og storslalom i Vancouver-OL. Han røver neppe Lund Svindal for medaljer, men kan stjele mye oppmerksomhet. Han kaller seg selv for snølepoarden fra Ghana og kjører i en karakteristisk hvit drakt med svarte prikker. Nkrumah-Acheampong er Ghanas første profesjonelle skiløper og satser alt på ikke å komme sist. Det er særlig utøvere fra Nepal, Mongolia, India og Pakistan han ønsker å slå, selv om konkurrentene fra disse landene har et fortrinn – de har snø.

En sann olympier. Som nordmann er det lett å dra på smilebåndet når man hører om den ghanesiske snølepoarden, men Nkrumah-Acheampong er ikke å le av. Han forsvarer nemlig det olympiske idealet om at det viktigste ikke er å vinne bedre enn de fleste og han har et budskap som mange topputøvere kan misunne ham.

Kronglete vei. Nkrumah-Acheampong er født i Glasgow i Skottland, vokste opp i Accra i Ghana, og kom første gang i kontakt med snø som resepsjonist i et innendørs skianlegg i Milton Keynes i England. Som resepsjonist fikk han kjøre gratis i den kunstige snøhallen og nå har han som mål å bygge den første kunstige skibakken i Ghana. Dette er alvor.

Kjøp en prikk! Jeg regner med at Nkrumah-Acheampong ikke har fått noen forespørsler fra Red Bull slik Petter Northug har. Ei heller tror jeg han har kontaktet Red Bull for å få penger til skismøring slik Aksel Lund Svindal har gjort, men han har en meget original markedsførings- og sponsorstrategi. Du kan nemlig kjøpe prikkene på drakten hans for en minstesum på fem dollar. 4/5 av pengene han får inn går til å dekke utgiftene til skikjøring, mens resten av pengene blant annet går til en stiftelse for bevaring av snøleoparden og til å sette opp en kunstig skibakke i Akuapemebakkene i Mamfe, Ghana. Den amerikanske alpinisten Ted Ligety hjelper ham med det siste. Rart dette ikke har fått mer oppmerksomhet på klimakonferansen i København?

Øvelse gjør nesten mester. Nkrumah-Acheampong har bare stått ski i vel seks år. Han kvalifiserte seg nesten til OL i Torino i 2006, men har deltatt i VM i alpint i 2007 (sisteplass i storslalom) og 2009 (sisteplass i slalom). Han mener det er håp om gode skiløpere fra Ghana i framtiden hvis de får mer enn de seks årene i bakken han har fått. Det eneste problemet er kulden, mener han.

Den som ler sist… Det ryktes at Barack Obama skal til OL i Vancouver. Ryktene baserer seg blant annet på at Secret Service har sikkerhetsklarert skøytehallen i Vancouver. Det er derfor håp om at Barack Obama får se Shani Davis ta OL-gull på 1500m. Kanskje like spennende blir det å se om tidligere generalsekretær i FN, Kofi Annan blir å finne i slalombakken når landsmannen prøver å ikke komme sist i konkurransen. Om Nkrumah-Acheampong ikke er å le av når han kjører ned bakkene i Whistler, skal jeg love å le med Kofi Annan hvis han slår en av svenskene (et fall er nok!). Hvis Annan tør å le da, hans kone er nemlig svenske Nane Maria Annan…

Idrett og miljø

Jeg tenkte jeg skulle være litt tidsriktig og opplyse om noen nettsider som gir informasjon om idrettens tiltak for et bedre miljø:

1. FNs miljøprogram (UNEP) samarbeid med idretten. Her finner du blant annet miljørapporten fra Beijing-OL i 2008 og UNEPs avtale med Sotsji-OL i 2014.

2. Global Forum for Sports and the Evironment (G-ForSE). Denne siden er delt opp i tre kategorier: Idrettsanlegg og miljø, Idrettsarrangementer og miljø og Idrettsprodukter og miljø. her finner du f.eks. miljørapportene til Nike, Puma og Adidas, konferanser om bærekraftige mesterskap og informasjon om miljøvennlig anleggsutvikling.

Motsigelse? For mange kan det virke som en motsigelse at idrettsarrangementer kan/skal være miljøvennlige. Det mest miljøvennlige hadde for mange vært å ikke arrangere noe i det hele tatt. På den annen side bidrar idretten med et miljøfokus til å utvikle ny teknologi, særlig i bystrøk. Her er i hvertfall nok informasjon til selv å bedømme hva idretten kan og ikke kan bidra med.

Idrett på EUs bord.

Historisk innledning til advent. 1. desember 2009 er ikke bare historisk fordi Lisboa-traktaten trer i kraft, men også fordi idrett for første gang ser ut til å bli et eget politikkområde i EU. Det har det ikke vært før.

Nytt politikkområde. At idrett blir et eget politikkområde (kompetanseområde) betyr at idrett kan få en egen kommisjonær og at det blir satt av penger på EU-budsjettet til idrettspolitikk. Det betyr også at EU kan uttale seg med én stemme om idrett og idrettspolitikk i internasjonale fora. I begynnelsen av 2010 starter EU-kommisjonen arbeidet med sitt første idrettsprogram. Hvis alt går etter planen vil det første idrettsprogrammet tre i kraft i 2012-2013. Temaer som et slikt program kan dekke er antidoping, rasisme på idrettsbanen og beskyttelse av unge idrettsutøvere, men også helsetiltak med idrett som virkemiddel og egne idrettsprogrammer utenfor EU, for eksempel i bistandsprosjekter.

Yes, Minister! Det er White Paper on Sport som ble vedtatt i 2007 som er grunnmuren i denne politikken. Det viser at EU er i ferd med å utarbeide idrettspolitiske planer på mange områder. Dokumentet er tuftet på mange medlemsnasjoners statlige idrettspolitikk. Den første testen på om man i EU greier å enes om en egen idrettspolitikk kommer i mai 2010. Da skal det første ministermøtet om idrett foregå.

Idrett+EU=Sant? Det er flere måter å tolke denne utviklingen på. Uansett om man er for eller mot EU er dette en historisk begivenhet – idrett blir en del av EUs portefølje. De internasjonale idrettsorganisasjonene, som for eksempel IOC og UEFA er imidlertid skeptisk til en overregulering av idretten. De legger stor vekt på idrettens egenart og selvbestemmelsesrett. De som støtter en tettere integrasjon i EU øyner håp om at man endelig har funnet et politikkområde som kan samle og fenge den vanlige mannen i gata. De som er i mot en tettere EU-integrering frykter at EU også når det gjelder idrett skal legge begrensninger på nasjonal politikk. I denne saken kan internasjonale idrettsorganisasjoner og nei-bevegelser i Europa kjempe samme sak – de kan kjempe mot at idretten blir et europeisk rettssubjekt.

EU-lag? Så langt har man kun sett spede forsøk på EU-lag. I golf har man stilt europeiske lag mot USA, det samme i seiling. Jeg regner med at det ikke blir fart i debatten om idrett og EU før en smart kommisjonær foreslår å slå sammen alle landslagene i alle idretter til EU-lag. Blir det lettere eller vanskeligere for Norge å få fotball-EM, da?

Konspirasjoner og fredagstacos

Konspirasjoner. På en internasjonal konferanse blir det alltid rom for konspirasjonsteorier. Det er mange agendaer og mye dobbelkommunikasjon. Her er dagens konspirasjoner fra mitt bord.

Koss med skjult agenda? Representantene fra Right to Play spør meg hele tiden om hvordan det går med Johann Olav Koss. Han skulle vært på denne konferansen, men måtte bli hjemme fordi han sa ja til å være med på trenersiden i det norske skøytelandslaget. Jeg har ingen gode svar til dem. Det jeg kan gi dem er en stor gratulasjon fordi Right to Play endelig får sin leder innenfor gjerdene til deltagerlandsbyen. Som mange husker fikk Right to Play beskjed fra IOC om at de ikke fikk promotere sine prosjekter i deltagerlandsbyen i Vancouver. Grunnen er ikke helt klar, men mye tyder på at det dreide seg om kommersielle motsetninger – Right to Play blir for eksempel sponset av MasterCard og Mitsubishi. Disse er konkurrenter til IOCs avtale med Visa og Vancouver-OLs avtale med General Motors. Man kan undre seg på hva Koss’ egentlige motiv for å ta jobben er? Uansett kommer han nå nærmere deltagerne i OL.

OL gir fotball-EM? FIFAs mann på denne konferansen har lang fartstid i internasjonal fotball. Han har vært sikkerhetsansvarlig for fotball-VM i 2002 og 2006, han var FIFAs megler i fotballkrigen mellom Algerie og Egypt for noen dager siden, og han er en av Sepp Blatters nærmeste venner. Da vi diskuterte prosessen for tildeling av OL kom han med en original påstand om hvorfor Sotsji fikk OL: Sepp Blatter og hans fotballvenner i IOC ønsket lekene dit fordi russerne var den eneste kandidaten som hadde planlagt å gjøre om OL-arenaen til en fotballstadion etter lekene! Noe å tenke på for NFF som ønsker fotball-EM. Kanskje man skal søke om OL samtidig?

Fredagstacos. Som dere skjønner – det er på tide å dra hjem til fredagstacos og litt mindre konspiratoriske omgivelser! God helg!!!

Forum absurdum

Kontraster. Peace and Sport International Forum 2009 er fylt av kontraster og motsetninger, på grensen til det absurde.

• På gaten ser man ingen tiggere, men i konferanselokalene syder det av velvillige organisasjoner som ber om penger til sine prosjekter.


• Mellom champagnemottagelse og flere retters måltider snakker vi om ressursproblemer for de edle prosjektene og at verden og media er i ferd med å glemme de fattige.


• Mellom alle hallelujaropene om idrettens legende og forsonende egenskaper blir vi minnet historier om tilskuervold, statlig misbruk av idrett og kampfiksing. I tillegg hører vi fra flere representanter for nasjonale myndigheter om hvor samlende det er for egen nasjon å slå erkerivalen i nabolandet.

Feie for egen dør. I slike sammenhenger er det viktig å minne hverandre på at man må feie for egen dør før man kan kreve høye standarder av andre. Dette var et poeng som den velrenommerte journalisten i International Herald Tribune, Rob Hughes, gjorde i dag. Han ser det som en viktig oppgave for pressen å dekke de negative sidene ved idretten for å bidra til at dette blir gjort noe med. Han vil fjerne hallelujaropene når det ikke er noen grunn til det. At enkelte kritiserer journalisten for at han tar bort noe av den gode stemningen her ved å fokusere på det negative, viser at han har et poeng!

Regulering viktig. Rob Hughes har jobbet med sportsjournalistikk i over 30 år og har hatt hovedfokus på korrupsjon og andre økonomiske misligheter innenfor idretten. Han har derfor mye på fortelle om kampfiksingsskandalene som rir idrettsverdenen i disse dager. Hughes ønsker ikke å forby gambling, men mener at gambling må reguleres eller så vil det gå ut over idretten og idrettens egenart. Og han mener at koblingen mellom gambling og idrett er på ville veier.

Idrettens kinasyndrom. I en av pausene i dag fortalte Hughes meg at kinesiske triader for alvor etablerer seg i Europa og at det er et alvorlig problem. Et eksempel på dét er drapene på to kinesiske studenter i Newcastle for ca. et år siden. Drapene ble da omtalt kun som studentdrap, men i ettertid har det vist seg at flere aktører har forsøkt å dysse ned det som hendte, blant annet spillselskaper og autoriteter innenfor fotballverdenen. Etterforskningen viser at de to studentene jobbet for kinesiske syndikater og at deres jobb var å reise rundt på kamper i England for å rapportere inn resultater til forskjellige tippemiljøer. Dette var ikke kamper i toppdivisjonene, men reservelagskamper og til og med kamper helt ned på skolenivå. Som de fleste vet har de fleste spillselskaper liveodds. Det færre vet er at mange av disse selskapene opererer med et etterslep på oppdateringer på ca. 1 – ett – minutt. Studentenes oppgave var å rapportere inn resultater etter hvert som målene kom via mobiltelefon slik at dem de jobbet for kunne sette store penger på disse skåringene. Minuttet etterpå hadde de tjent store penger. Måten politiet fant ut at de jobbet ulovlig på var å se på deres kontotransaksjoner. Deres normale inntekt skulle tilsi at de ville ha en kontantflyt på sine kontoer på 17000 pund. Deres totale kontantflyt var på over 230000 pund. Og noe må ha godt galt siden de begge ble drept.

Etikk og moral. Har dette noe med fred og idrett å gjøre? Ikke direkte, men det har å gjøre med etikk og moral. Hughes mener at FIFA ikke gjør jobben sin for å rydde opp i disse problemene og at FIFA derfor ikke kan kreve høye standarder av andre før de rydder opp i sitt eget rede. Hvordan skal man snakke høyt om at arrangørland og kandidater til store mesterskap må ha orden i de økonomiske sysakene hvis de ikke greier å håndtere økonomisk mislighold selv? Han mener også at alle lagene som har spillselskaper som skjortesponsorer er med på å legitimere problemet med gambling.

Forum absurdum. Det er en ting til som er absurd med denne konferansen. Temaet kampfiksing og problemer med illegal gambling blir diskutert ikke mer enn 50 meter fra ett av Monte Carlos største kasinoer. Kasinoene er en av inntekstkildene til prins Albert, som, akkurat, er denne konferansens høye beskytter…

Sportonomics Monte Carlo

I trygge hender. Jeg sitter nå trygt på et mer enn hyggelig hotell i Monte Carlo. Anledningen er prins Alberts tredje Peace and Sport International Forum. Forumet ble opprettet i 2007 og temaene som i år skal diskuteres er blant annet idrett og bærekraftig utvikling, om idrett kan brukes som virkemiddel i fredskaping og om store internasjonale idrettsarrangementer kan bidra til utvikling i fattige land. Store temaer som dere skjønner!

Stort oppmøte, stor optimisme. Det er meldt politikere fra 45 land og mange FN-organisasjoner er her. I tillegg er det representanter fra mange organisasjoner som driver med idrett og utvikling, og det er representanter fra mange olympiske komiteer her. Optimismen er stor, selv om disse omgivelsene kan få noen og en hver til å glemme det fæle som skjer rundt i verden. Eller kanskje vi skulle sette vår egen situasjon i perspektiv nettopp ved å være her?

Mange skandaler. I dagens International Herald Tribune reflekteres det over dette forumet og alle skandalene vi har vært vitne til i den internasjonale idrettsverdenen den siste tiden. I formel 1 avsløres det avtalt spill, tennisfamilien blir beskyldt for å avtale resultater på forhånd og vi er vitne til en omfattende kampfiksingskandale i fotball. Den som trodde at Peter Mueller-saken i Norge er enestående tar med andre ord feil. Det begås urett i mange leire og med forskjellig grad av alvorlighet.

Bråk på fotballbanen. De to sakene den siste tiden som kan knyttes direkte til temaene på dette forumet startet med fotballbråk. Da Thierry Henry brukte hånda for å få Frankrike til fotball-VM i Sør-Afrika på bekostning av Irland utløste det konflikt på politisk toppnivå. Den irske justisministeren ba om omkamp og uttrykte i klare ordelag sin misnøye med Frankrike og FIFA. Den andre saken startet i Egypt da Algerie kom på besøk for spille play off-kamp til fotball-VM. Den algirske bussen ble steinet av pøbler og tre spillere ble skadet. Egypt vant kampen, men tapte den siste play off-kampen mot Sudan fire dager seinere. Den siste kampen ble voktet av 15000 soldater og sikkerhetsfolk. Fortsatt er det voldelige sammenstøt i Algerie og Egypt på grunn av denne hendelsen. Når slike problemer oppstår på fotballbanen må man stille spørsmål ved om hva idretten kan bidra med for å skape fred. Kanskje man skulle begynne med seg selv først?

Superfreakonomics. På flyet til Nice leste jeg boken Superfreakonomics - dette er oppfølgeren til suksessen Freakonomics. Boken tar et skråblikk på forskjellige samfunnsfenomener ved bruk av avansert statistikk. Forfatterne hevder blant annet at det er farligere å gå full langs veien enn å kjøre i fylla og at kvinnenes situasjon i India blir bedre hvis man kjøper flere tv-apparater og innstallerer kabel-tv. Denne måten å tenke på gjør at jeg kanskje i morgen vil lansere følgende forslag:

TV-kampanje. Siden vi vet at tv pasifiserer og at sport er en stor seermagnet vil jeg foreslå at vi utvider tv-tilbudet i fattige land med fokus på de respektive nasjonalidrettene. Jo flere vi får til å sitte foran tven, jo mindre konflikt. Hvis vi hele tiden sørger for at det går an å tippe liveodds på det som skjer på tven er det ingen som tør å gå fra tv-skjermen og dermed forhindrer vi krig og konflikt.

Avtalt spill. En amerikansk forsker som har forsket på tilskuervold har funnet ut at pøbelkulturen er forskjellig mellom Europa og USA. I USA blir det mest bråk hvis et lag vinner, i Europa hevner man tap. Hvis vi opprettet en Euro-amerikansk liga der vi sørget for at amerikanske lag alltid tapte ville vi løst problemet med slåssing i forbindelse med idrettsarrangementer. Tippeselskapene greier seg vel fint uten denne løsningen?

Sportonomics Monte Carlo. Det er vel tvilsomt om disse forsøkene vil ha noen effekt, men uansett kan det være interessant å se hvilken mottagelse disse forslagene får. Men først er det casino...

Internettspill og Fair Play

Enerettsmodell og Fair Play. Bjarte Baasland forteller i disse dager om hvordan han greide å spille bort over 60 millioner kroner på nettspill. Dette er en personlig tragedie for ham og hele hans familie. Men det er også noe mer. Det dreier seg om spillmonopol og fordeler og ulemper ved at vi i Norge har en enerettsmodell for spill. Debatten om internettspill har til nå kun dreid seg om enerettsmodellen og spillegalskap (ludomani). Jeg mener at dette også dreier seg om idrettens Fair Play.

Internettspill til himmels. Internettspill er i rask vekst – en av få vekstbransjer i Europa i disse finanskrisetider. Og med vekst fører det med seg makt. I følge Global Betting and Gaming Consultants (GBGC) vil internettspillselskaper øke omsetningen med 25% i året de tre neste årene. Ingen annen bransje i Europa kan vise til samme vekstpotensial.

Økt eksponering. Vi blir hele tiden eksponert for den økte markedsposisjonen til forskjellige spillselskaper. BetClick sponser 11 av 16 portugisiske fotballklubber denne sesongen. De engelske lagene Wigan Athletics og Bolton Wanderers har inngått draktsponsoravtale med 188Bet.com, Bwin er draktsponsor til blant annet AC Milan og Real Madrid og BetClic sponser Lyon. Men dette strekker seg også utenfor fotballen. Barry Hearn, eieren av den engelske klubben Leyton Orient, er også medeier i selskapet Matchroom Sport Ltd som har tv-rettighetene til for eksempel dart, biljard, boksing og bowling og samtidig tilbyr onlinespill for disse idrettene. Hjemmebanen til Leyton Orient heter Matchroom Stadium og draktsponsoren til laget er PartyCasino.com. Spørsmålet er om denne veksten og alle disse krysskoblingene er et gode for idretten.

Grasrotandelen bare blåbær. For noen uker siden kunne vi se VM-kvalifiseringskampen mellom Ukraina og England kun på nettsidene til Bet365. Dette var første gang engelskmennene ikke fikk se landskamp på tv, og sikkert ikke siste gang. Det østerrikske selskapet Bwin ser ut til å være det mest fremgangsrike selskapet siden de både har Real Madrid og AC Milan under sine vinger og samtidig har et godt grep om det spanske og italienske markedet. Avtalen med Real Madrid er alene verdt 45 millioner Euro over tre år. Norsk Tippings grasrotandel blir blåbær sammenlignet med dette.

Kampen om spillmonopolet. Det foregår en hard kamp om spillmonopol og enerettsmodeller i Europa. Norge kjemper sammen med for eksempel Finland for å få aksept for sine enerettsmodeller i EU og portugisiske myndigheter har fått aksept i EU for å regulere spill. Disse kreftene møter motstand fra for eksempel Malta og Storbritannia som ønsker fri markedskonkurranse på spill. Grunnen er enkel – mange av de største aktørene opererer fra disse landene (Gibraltar er britenes spillhovedstad).

Nasjonal lovgivning nok? Mye tyder på at sterk nasjonal lovgivning ikke er nok, siden ikke alle stater har den samme lovgivning. Det så vi et tydelig eksempel på like før Norsk Tipping innførte Grasrotandelen tidligere i år. I reklamepausene under Champions League-kampene på TV3 ble vi bombardert med reklame for mange av de største nettspillselskapene. Dette fordi TV3 sender fra London og dermed ikke er underlagt norsk reklamelov eller spillpolitikk.

Fair Play. Hva har dette med Fair Play å gjøre? Mye! Det er problematisk når spillselskapene er så sterkt involvert i spillet de tjener store penger på og at de involveres i hele ”næringskjeden” – idretten, spill og tv-rettigheter. Det gir spillselskapene stor makt, ikke bare over spillere, men også idretten. I verste fall går dette ut over idretten. Går du inn på nettsidene til de forskjellige spillselskapene ser du at det ikke bare mulig å vedde på resultat og første målskårer, men også på løpende resultater, for eksempel om et lag skårer de siste 5-10 minuttene. Leder et lag 5-0 har ikke 5-1 så veldig mye å si for lagene på banen, men det kan ha stor betydning for dem som spiller på kampen. Det kan derfor være lett å slippe inn et mål for et lag for å tilfredsstille de som styrer denne næringskjeden. Dette er et fenomen vi kjenner fra USA der man for eksempel kan tippe på om et basketballag vinner med mer eller mindre enn 10 poeng og at basketballspillere har sørget for å skåre et ”riktig” antall poeng og ikke så mange som de klarer. Dette har vi også sett tilfeller av i Europa. Dette er ikke fair play, verken på banen, for utøveren eller for nettspillerne. Og hva om dommerne får et spillselskap som sponsor? Dette dreier seg ikke om fri konkurranse eller retten til å spille hvor man vil, men også om grunnstammen til all idrett – nemlig Fair Play!

PSI. For å oppdatere deg på siste nytt om bettingselskaper og sponsoravtaler anbefaler jeg å lese deg å lese http://www.sportbusiness.com/.

PSII. Denne artikkelen sto på trykk som debattinnlegg i Dagens Næringsliv, 16. november 2009.

Krig som stolt fotballhistorie

Bybrannen blåst bort. Byen Ålesund fikk noe nytt å snakke om i år – NM-gull. Nå kan bysbarna bytte ut alt snakket om 1904 med fotballmiraklet i 2009. Jeg veit ikke om AAFK noen gang markerte eller minnet de døde og hjemløse i 1904, men for fotballklubber som har fint lite å vise til på fotballbanen er det tradisjon for å finne historiske begivenheter som man kan knytte identiteten sin til. Leyton Orient FC i Nord-London er nettopp en slik klubb.

20-årsfeiring. Leyton Orient FC har ikke mye å vise til på fotballbanen. I år feirer de – som berlinerne og andre europeere – 20-årsjubileum. Europeerne feirer murens fall. Orient-fans feirer opprykket fra 4. divisjon. Lech Walesa, George Bush sr., Helmuth Kohl, og Mikhail Gorbatsjov kastet glans over Berlinmur-markeringen. Brisbane Road fikk gjensyn med storheter som Frank Clark, Paul Held, Kevin Hales, Mark Cooper, Paul Ward og ikke minst Alan Comfort. Hvem husker den siste gjengen? Ingen, bortsett fra noen nerder av oss!

Stolt krigshistorie. Manglende suksess på fotballbanen har fått klubben til å markere 1. verdenskrig og gjøre krigen til en del av sin identitet og store fortid. Her har nemlig klubben en stolt historie å fortelle. Under 1. verdenskrig vervet 41 Orient-spillere (da het klubben Clapton Orient) seg til tjeneste i 17th Bn Middlesex Regiment, også kalt fotballbataljonen. Bataljonen ble etablert i desember 1914. Tre Orient-spillere døde under slaget ved Somme i 1916 - William Jonas, Richard McFadden og George Scott. De tre spillerne blir hvert år hedret på minnedagen for 1 verdenskrig (Remembrance Day) med ett minutts stillhet og korpsmusikk – så sant Orient har hjemmekamp denne dagen/helgen.

Unike. Siden det er svært få tidsvitner igjen fra 1. verdenskrig er Leyton Orient FC i dag en av de fremste viderebringere av det som skjedde under 1. verdenskrig. Krigshistorie blir gjort til stolt fotballhistorie. For denne innsatsen fikk representanter fra Leyton Orient i år – som de første og eneste fra en engelsk fotballklubb – være med på 90-årsmarkeringen av krigen til the Royal British Legion, invitert av the Royal Military Police Association i London.

Fra Nord-London til Ålesund. Det er kanskje ikke rart at 1. verdenskrig er et hetere tema på pubene rundt Brisbane Road enn innsatsen til fotballaget som spiller på banen og har plassert seg trygt på nedre halvdel av League One (tredje nivå). Det må et fotballmirakel til for at man skal glemme krigen mellom 1914 og 1918 i denne delen av London. Kanskje Orient bør ta en studietur til Ålesund for å snakke om hvordan man klatrer i divisjonene og for å lære litt om hvordan man endrer historien?

PS. Les mer om denne historien i boka They Took The Lead.

Minister uten portefølje - ryddegutt eller vingeklipping?

Minister uten portefølje. Jens Stoltenbergs utnevnelse av Karl Eirik Schjøtt-Pedersen som minister uten portefølje har skapt bråk. Utnevnelsen er kontroversiell på flere måter, blant annet fordi vi ikke har tradisjon for statsråder uten departement i Norge - i hvert fall ikke i moderne tid - og fordi hans rolle overfor Stortinget er uklart. Skjeler man til andre land - f.eks. Storbritannia - ser man at minister uten portefølje kan brukes på flere måter - ryddegutt eller vingeklipping.

Ryddegutt. I 1997 ble Peter Mandelson utnevnt som minister uten portefølje av Tone Blair. I hovedsak skulle Mandelson rydde opp i rotet rundt byggingen av Millenium Dome i London. Mandelson måtte gå av som minister på grunn av privatøkonomiske grunner. I den første tiden virket han som lynavleder og spindoktor for Tony Blair. Etterpå ble han en belastning. Mandelson ble oppgradert fra vanlig parlamentsmedlem til minister uten et eget departement. Slikt blir det bråk av...

Vingeklipping. Tessa Jowell har en annen erfaring med porteføljer. Hun har vært helseminister og utdanningsminister for Tony Blair, men har med Gordon Brown i førersetet falt nedover i hierarkiet og er i dag minister uten portefølje og kun ansvarlig for at OL i London i 2012 går vel i havn. Går OL bra vil sikkert både Tony Blair og Gordon Brown ta æren for det. Går det dårlig får sikkert Tessa Jowell skylda. I dette tilfelle er minister uten portefølje en fin lynavleder og en effektiv ansvarsfraskrivelse.

Norges Mandelson? Schjøtt-Pedersen er på en måte Norges Mandelson. Det spørs om han lider samme skjebne som Mandelson? Som tidligere finansminister regner jeg med at han har orden i privatøkonomien og som avholdsmann blir det sikkert ikke mye tull på regjeringens julebord. Men hva om han begynner å snakke høyt om en ny OL-søknad? Da kan han ringe til Tessa Jowell og be om råd!

Tilleggstid etter murens fall

Grense Jakobselv. Jeg er akkurat ferdig med Kjartan Fløgstads Grense Jakobselv. Det er en meget god bok på mange måter. Boken beskriver blant annet hvordan byråkrater og høytstående embetsmenn i Nazi-Tyskland unngår straff etter andre verdenskrig og hvordan de gjenopptar sitt virke i det tyske statsapparatet. Motreaksjonen kom på 1960- og 70-tallet med Baader-Meinhof-gruppen og Røde Armé-fraksjonen som protesterte mot fortidens unnlatelsessynder. 20 år etter murens fall ser vi at noe av historien gjentar seg.

Helmuts protest. I helgeutgaven av Financial Times i forrige uke skriver Simon Kuper om sitt møte med Helmut Klopfleisch som i 1961 ble geografisk avkjært fra sitt favoritt lag Hertha Berlin SC da Berlin-muren ble reist. Han havnet i Øst-Berlin og klubben hans i Vest-Berlin. Han ble forfulgt og arrestert av STASI fordi han fortsatte å holde med fotballag fra Vesten. Ikke bare fortsatte han å støtte Hertha Berlin, men han reiste også rundt i hele Øst-Europa for å se og støtte vestlige lag. STASI fulgte ham overalt, det viser mappene hans. Mange sider ble skrevet da han for eksempel reiste til Bulgaria for å heie på Vest-Tyskland.

Hertha i faresonen. Hertha Berlin har hatt en dårlig sesong i år og ligger i nedrykksonen. Herthas dårlige prestasjoner gjenspeiler på mange måter problemene som Berlin har, 20 år etter murens fall. Både Øst- og Vest-Berlin var sterkt subsidiert av sine nasjonale regjeringer under den kalde krigen og dette fikk de smake baksiden av da muren falt. Berlin by sliter med store økonomiske problemer og arbeidsledigheten er høyere i Berlin enn landsgjennomsnittet. Dette skaper uro blant fotballsupportere og blant vanlige folk.

Dårlig timing. Bare måneder før muren falt dro Klopfleisch til Vesten. Da muren endelig falt fikk han vite at sommerhuset hans var konfiskert av en STASI-agent. Han kjemper ennå for å få tilbake feriestedet sitt fra en som aldri er straffet for sine misgjerninger i DDR-tiden. Den iherdige fotballspilleren er i ferd med å miste troen på demokratiet, troen som holdt han oppe i kommunisttiden. Dette ligner svært mye på det vi så etter andre verdenskrig. Spørsmålet er når, og om, vi får se en voldelig motreaksjon mot dette.

Voldelige reaksjoner. Hertha Berlin kan miste fotballhegemoniet i Berlin. I dag møter de konkurranse fra Berlin Union, en liten klubb fra Øst-Berlin, som gjør det veldig godt i 2. divisjon og kan rykke opp i Bundesliga hvis de fortsetter sine gode prestasjoner. I fjerde divisjon finner vi Berlin Dynamo, laget som i DDR-tiden var knyttet til STASI, men som i dag er kjent for å ha tilhengere på den ytre brune fløyen i tysk politikk. Kanskje det er i Dynamo at voldelige motreaksjoner starter?

Grense Spree. Fløgstad bok har noen virkelige gode passasjer om idrettsbevegelsen under andre verdenskrig. Kanskje skriver Fløgstad om Grense Spree om noen år, med Klopfleisch i en av hovedrollene? For Klopfleisch er årene etter murens fall for tilleggstid å regne. Han venter på at dommeren skal blåse av kampen, til hans fordel…

Lesetips foran OL i Vancouver

Ca. 100 dager til OL. Det er delte meninger om det er hundre dager til OL i dag eller i morgen (husker dere debatten om det var overgangen fra 1999 til 2000 eller fra 2000 til 2001 som markerte at det var 2000 år siden Jesus var født?). Derfor sier jeg at det er ca. 100 dager igjen til OL i dag.

Fem lesetips. Siden de største norske avisene ennå ikke har laget en egen side for vinter-OL i 2010 tenkte jeg at jeg skulle anbefale noen nyhetssider som har fullt fokus på vinterlekene i Canada.

1. Vancouver Sun er et soleklart førstevalg. de har en oversiktlig side som tar pulsen på det som skjer i OL-byen. Der finner du også spaltisten Jeff Lee som siden 2003 har fulgt forberedelsene på en kritisk og god måte.

2. Hvis du trodde at OL i Vancouver var helt fritt for protester og konflikter, tar du feil. Konfliktsoffet i forbindelse med Vancouver-OL er småtteri i forhold til det vi fikk se i Beijing i fjor, men det fins. Går du inn på siden No Olympics on Stolen Native Land får du en god oversikt over temaer som OL-motstandere retter søkelyset mot. Det er særlig urbefolkningens rettigheter som står i fokus. Her får du også oversikt over planlagte protester under den olympiske fakkelstaffetten.

3. Nok en gang har New York Times laget en god side om OL. Den heter Rings og er en bloggside med korte og aktuelle saker. NYT tar opp mange politiske saker i tilknytning til OL. Både sport i politikk og politikk i sport.

4. Er du interessert i den norske paradegrenen skøyter anbefaler jeg deg å følge med på Los Angeles Times' sider om OL (!). Artiklene her har også bloggformatet og mange tidligere utøvere forteller om sitt forhold til OL. Her får du også mye stoff om kunstløp som er lite populært i Norge, men som kanskje får mest oppmerksomhet i USA.

5. Dissing av Søta Bror er alltid en populær idrett i forbindelse med OL. Dagens Nyheter har laget en egen side om OL - og er på den måten langt foran sine norske søsken:). DNs sider gir fyldig dekning av svensk vinteridrett. Her er det også fyldige blogger av mange svenske utøvere. Kanskje norske utøvere kan lære litt av dem - både om blogging og om hvordan de trener foran OL?

6. CTV Canada, som har tv-rettighetene til vinter-OL i Canada, har laget en meget informativ side om Vancouver-OL og olympisk historie. Her får du en meget god introduksjon til alle idrettene som er med i vinter-OL. Selv om det er mest fokus på canadiske utøvere og øvelser der Canada kan gjøre det bra er denne siden perfekt for dem som ønsker å lage OL-quiz!

FN serverer IOC på et sølvfat

FN velger seg oktober. Oktober har vært en spektakulær måned for IOC. I begynnelsen av oktober kom statsledere og regjeringssjefer fra flere verdenshjørner til København for å gjøre seg lekre for IOC, i håp om å dra OL i 2016 i land. FNs generalsekretær velsignet dette arrangementet med sin åpenlyse støtte og omfavnelse av IOC og Jacques Rogge. 19. oktober vedtok FNs generalforsamling den olympiske våpenhvilen for 9. gang i forkant av Vancouver-OL neste år og IOC fikk samme dag observatørstatus i FN. Disse begivenhetene skaper utfordringer for alle de involverte aktørene og viser at det ikke lenger er mulig å snakke om at idrett og politikk er to forskjellige ting.

IOC en maktfaktor. At FNs generalsekretær (og Barack Obama!) stiller opp på en IOC-kongress er oppsiktsvekkende i seg selv. Men det viser også at FN i stadig økende grad ønsker å bruke idrett som et virkemiddel for å oppnå sine mål. Det viser at IOC har blitt en maktfaktor i internasjonal politikk. Det viser også at ikke-statlige organisasjoner som tidligere ble sett på med et skjevt øye nå kan diskutere politikk på samme arena som statlige aktører med større alvor og tyngde. Like it or not!

Våpenhvile med økt oppslutning. Den olympiske våpenhvilen har blitt vedtatt som resolusjon i FNs generalforsamling siden Lillehammer-OL i 1994. Intensjonen er at OL skal bidra til fred i verden og at man skal inngå våpenhvile under OL – slik tilfellet var i antikkens OL. I forkant av hvert OL siden 1994 har verstnasjonene oppfordret FN til å vedta denne våpenhvilen. Avtemmingsresultatene siden den første gang ble vedtatt i 1993 er interessante. For det første har det vært en tendens til at støtten til våpenhvilen har vært større for vinter-OL sammenlignet med sommer-OL. Det kan tyde på at vinter-OL har vært mindre politisk kontroversielt enn sommer-OL. For det andre har støtten til våpenhvilen vært jevnt oppadgående fram til Beijing-OL. I forkant av OL i Torino fikk våpenhvilen støtte av alle FN-nasjoner (191 av 191). Før Lillehammer-OL fikk den støtte av 121 nasjoner.

Våpenhvileprotester? I forkant av Beijing-OL skjedde det noe spesielt. Da var det 9 nasjoner som ikke støttet våpenhvilen og alle disse støttet selvstendighet for Taiwan. Dette antyder politisk protest mot Kinas Taiwan-politikk. Støtten (sponsoratet) til neste års våpenhvile er merkelig sammenlignet med tidligere våpenhviler. Denne gangen har kun 154 nasjoner skrevet under på resolusjonen. Dette er en markert nedgang siden Torino-OL og er vanskelig å forklare. Man kan tyde dette på to måter: at våpenhvilen har blitt uinteressant (unødvendig tidsbruk i FN) eller at mange nå begynner å ta den på alvor (de støtter ikke noe som man tror ikke blir overholdt). Til nå har den olympiske våpenhvilen kun hatt symbolsk verdi. Det så vi senest under forrige års OL, da Russland og Georgia gikk til krig på OLs åpningsdag. Allikevel er denne utviklingen interessant både for IOC og for dem som ønsker å tolke IOCs rolle i FN-systemet.

IOC blir FN-obeservatør? IOCs observatørstatus er også interessant på flere måter. For det første gir den IOC taletid fra talerstolen i FNs generalforsamling. Det betyr at IOC kan fremme sine visjoner og ideer direkte til FN-representantene i New York. Samtidig vil det gjøre IOC mer synlig på den politiske scene. Mange vil sikkert IOCs plass i FN for uriktig anerkjennelse av en organisasjon som de mener er korrupt, domineres av menn og ikke tar hensyn til blant annet menneskerettigheter i de land som arrangerer OL. På den andre siden vil en slik status for IOC gjøre organisasjonens arbeid mer åpen og sårbar for kritikk og kanskje bidra til at OL-organisasjonen foretar endringer på temaer som fremmes fra andre aktører på FNs talerstol. Hva om Norge fremmer forslag om endringer i IOC og ber IOC svare for seg i FN? Det som synes sikkert er at IOC med observatørrolle i FN ikke lenger kan si at organisasjonen opererer utenfor den politiske sfæren. Nå har den for alvor blitt en politisk aktør på den internasjonale arena.

Velger Norge IOC? I forbindelse med resolusjonen om observatørstatus valgte Canada å ikke skrive seg på som sponsor av resolusjonsforslaget. Det er vanskelig å si om Canadas holdning i dette spørsmålet bidro til lav støtte til våpenhvileresolusjonen. Det canadiske utenriksdepartementet har ennå ikke kommet med en begrunnelse for denne unnlatelsen. Norge var heller ikke på listen over støttespillere. Betyr dette at Norge (og Canada) ikke ønsker at IOC skal være FN-observatør? Morsomt å vite, selv om IOC sikkert ikke bryr seg om hva svaret vil være…

Olympisk tostatsløsning - Obamas redningsplanke?

Overraskende fredspris. Årets Nobels fredspris var overraskende og den har skapt mye humor på bekostning av Barack Obama og Thorbjørn Jagland. Vitsene om Obama dreier seg om mangelen på resultater i amerikansk fredsarbeid, mens vitsene om Nobelkomiteens formann dreier seg om hans dårlige dømmekraft, og hans ønsker om å smykke seg med et møte med den amerikanske presidenten. Hva om vinneren var IOC?

IOC nominert? Dette kan kanskje virke som et søkt tankeeksperiment, men er ikke helt useriøst. Selv om flere komitémedlemmer i år har hintet om at de egentlig var i mot Obamas kandidatur er nominasjonene, komitédiskusjonene og innstillingene hemmelig i 50 år. Derfor er det vanskelig å vite om IOC har vært nominert de siste femti årene og om de har blitt seriøst vurdert. Men vi vet at de har vært nominert for mer enn femti år siden og flere som har mulighet til å nominere har sagt at de har fremmet IOCs kandidatur i de senere år. Og: det er en forutsetning at du blir nominert til fredspris for å vinne den…

IOC som fredsdue. IOC har på forskjellige måter solgt seg selv som fredsdue. Hele den olympiske idé er basert på et fredsbudskap, IOC fremhever seg som en apolitisk organisasjon med mulighet for å forene nasjoner i konflikt og organisasjonen har fremmet fredsprosesser på flere måter. Med Beijing-OL som bakteppe vil vel mange nekte for at dette er sant, men IOC har faktisk noen positive historier å vise til. De mest kjente initiativene er den olympiske våpenhvilen og forsoningsprosessen mellom Sør- og Nord-Korea. Den olympiske våpenhvilen har vært fremmet i FN siden Lillehammer-OL og forsoningsprosessen mellom de to koreanske statene startet allerede på 1950-tallet. Våpenhvilen har til nå kun hatt papirverdi – under Beijing-OL brøt for eksempel Russland og Georgia våpenhvilen på åpningsdagen da de gikk til krig mot hverandre.

IOCs Korea-eksperiment. Korea-eksperimentet er usikkert, men har potensialet til å bli et idrettslig fredsinitiativ utenom det vanlige. I etterkant av Koreakrigen fikk IOC problemer med å håndtere ett land med to olympiske komiteer. I følge det olympiske charter er ikke det tillatt. I forkant av Tokyo-OL i 1964 søkte de å løse denne floken ved å få dem til å stille med ett lag. Det gikk ikke. IOC gjentok forsøket i forkant av Seoul-OL i 1988 fordi de ikke ønsket at Nord-Korea skulle starte en ny boikottaksjon på linje med det man så i 1976, 1980 og 1984, fordi nordkoreanerne ikke fikk dele mesterskapet med sin fiende i sør. Dette strandet og Nord-Korea boikottet lekene i 1988.

Nedtur i Beijing. Korea-prosessen har hatt både oppturer og nedturer. En av nedturene fikk vi under OL i Beijing. Siden OL i Sydney i 2000 har Sør- og Nord-Korea marsjert sammen under åpningsseremonien i OL. Det var derfor knyttet stor spenning til åpningsseremonien i Beijing. Ville de gå sammen og ville de konkurrere på samme lag? De gjorde ingen av delene og mange trodde at det koreanske OL-sporet var ødelagt. Dette var også et tap for kinesisk idrettsdiplomati.

Pyeongchang løsningen? Men det er ennå lys i løypa. I denne måneden søkte den sørkoreanske byen Pyeongchang – for tredje gang – om å få vinter-OL. Håpet er at man nå skal få OL i 2018. Sørkoreanerne har ennå ikke avdekket sine visjoner for sitt tredje forsøk, men skuler vi tilbake på de to andre gangene de har søkt er det stor sannsynlighet for at de også denne gang vil fremheve samarbeid og forsoning med Nord-Korea. Forrige gang gikk Nord-Korea aktivt ut og støttet den sørkoreanske kandidaten og det ble mobilisert til idrettsutveksling mellom de to landene.

Tostatsløsning. Hva vil skje om Pyeongchang lufter muligheten om at Nord-Korea skal få holde noen av øvelsene? I følge det olympiske charter er det ikke lov å dele lekene mellom to byer. Dette var blant annet ryggmarksrefleksen til flere IOC-medlemmer da Hiroshima og Nagasaki lanserte muligheten for å arrangere OL sammen i 2020 etter at Tokyo tapte for Rio i 2016. På den annen side ble Beijing-OL arrangert i to olympiske nasjoner – Kina og Hong Kong.

Idrett som politisk branding. Det er en økende trend at store mesterskap legitimeres ved å henvise til utviklingsmål og forsoning. Fotball-VM i Sør-Afrika ble solgt inn som et forsonings- og utviklingsprosjekt og OL i Rio skal løfte Latin-Amerika opp. Vi vil sikkert se flere nye ”politiske brandingmesterskap” i framtiden og Pyeongchang kan være ett av dem.

Obama ler sist? Årets Nobels fredspris skal ha vært sterkt preget av Thorbjørn Jaglands ønsker og visjoner. Siden han idrettspolitisk er en ustabil person tror jeg ikke han hadde IOC langt opp på sin kandidatliste og det ble derfor heller ikke brukt mye tid på deres eventuelle kandidatur. Men siden Jagland sannsynligvis er ute av Nobelkomiteen i 2018 og flere idrettsarrangementer i framtiden vil knyttes opp mot politiske solskinnsprosjekter kan det hende den norske Nobelkomiteen må ta organisasjoner som IOC på større alvor. Hva om Obama støtter Pyeongchang og oppfordrer IOC til å lempe på charteret sitt og tillate at de to landene deler OL? Skjer det kan Obama glemme at Chicago tapte kampen om OL i 2016 og smykke seg med at han bidro til fred på den koreanske halvøy og Jagland kan rehabiliteres som komiteformann!

OL- show bidrar til bedre miljø?

Travel dansk statsminister. Den danske statsministeren har hatt en av sin mest travle dager i forbindelse med IOC-kongressen i København. På noen få dager har han møtt stats- og regjeringssjefer fra fire land som er sentrale i kampen for et bedre miljø. Betyr det at en vellykket IOC-kongress også kan bidra til en vellykket miljøkonferanse i København i desember?

Frivillig på kamp. Etter noen lange og strevsomme dager i Bella Center som frivillig, dro jeg på lokalderby på Brøndby stadion for å se Brøndby IF og FC Nordsjælland. Kampen endte 6-3, men dét var ikke det mest spektakulære som hendte i denne kampen.

Samfunnsansvar. På en måte er Brøndby IF Danmarks FC Barcelona. Det er fordi deres hovedsponsor fra 2008 til 2013 er UNICEF. Det er takket være KasiGroup som både gir UNICEF 10 millioner danske kroner for å at Brøndby skal få ha UNICEF på skjorta si og samtidig bidrar til at laget får et tresifret millionbeløp i sponsorinntekter i denne femårsperioden. Det spesielle med denne kampen var at UNICEF-logoen var byttet ut med HOPENHAGEN.ORG, en reklame for klimatoppmøtet i desember og med ønske om at alle verdens land og folk skal skrive under på en forpliktelse for et bedre klima.

Klima viktig også for IOC. På IOC-kongressen har klima vært et sentralt tema. FNs generalsekretær snakket om klimaspørsmål i sin åpning av kongressen og han sa at han på samme måte som toppidrettsutøveren ville gi alt for at verden skulle samle seg om en forpliktende og bærekraftig klimaavtale. Alle søkerbyene la også stor vekt på at de ønsket å arrangere miljøvennlige leker. Miljø er vår tids buzzword, det er IOC-kongressen et godt eksempel på.

Maskepi? Mange danske kommentatorer – og meg selv – har pekt på det massive nærværet av toppolitikere under kongressen og betydningen det har for IOCs anseelse i internasjonal politikk. Etter å ha gått danske aviser i sømmene og snakket med delegater og ”kvalifiserte frivillige” tyder mye på at IOC-kongressen er brukt som skalkeskjul eller egnet anledning til å sondere terrenget i forkant av klimatoppmøtet i København i desember.

Søkerland klimapropper. USA, Brasil og Japan er svært sentrale i klimaforhandlingene (Spania er jeg mer usikker på). USA er verstingen både i forhold til bindende internasjonale klimaavtaler og fordi det er landet som forurenser mest. Skulle Obama komme til klimatoppmøtet i desember ville det være en sensasjon. En enda større sensasjon ville være at han skriver under på en bindende avtale. Spørsmålet er hva han lovte statsminister Lars Røkke Rasmussen. Kan IOC-kongressen bidra til at dette skjer? Brasil er sentral fordi det er en sterkt voksende økonomi samtidig som landet råder over verdens største regnskog – en regnskog som norske myndigheter har betalt penger for at skal reddes og gro til igjen. Japan er en av de store forurenserne, men også hjemlandet til Kyoto-avtalen som hele København-møtet i desember har som utgangspunkt.

IOC-innflytelse på miljø. IOC-delegatene soler seg i glansen av stats- og regjeringssjefene som kom til København for å tale søkerbyenes sak. Skulle klimatoppmøtet i København ende med avtale og suksess kan statslederne og regjeringssjefene som promoterte taperkandidatene også innkassere en seier – ikke for en OL-by, men for klimaet på hele kloden. Da får IOC ennå mer å fryde seg over, samtidig som de kan forvente en nedtur i antall politiske kjendiser som deltar på neste OL-avstemming.

Olympisk X-faktor

X-faktor. Utvelgelse av OL-by her i København ligner veldig på Idol og X-faktor. Men den avanserte talentkonkurransen i kongens by skiller seg fra de andre reality-programmene på to måter. For det første er ukjente middelmådigheter byttet ut med konger, statsministere og presidenter. For det andre er det i København dommerne som sitter igjen som vinneren.

Snobbe ned. For min egen del er det spesielt å være på IOC-kongressen i København. Ikke bare fordi jeg som frivillig møter mange av dem jeg treffer i jobbsammenheng i kongressuniform for frivillige. De jeg møter lurer egentlig på hva jeg holder på med. Det kan de godt. Som frivillig var jeg en av de få som fikk være i presentasjonsrommet der de fire kandidatene presenterte sitt OL-prosjekt. Journalister med all verdens erfaring måtte sitte i et rom utenfor. Noen ganger lønner det seg å snobbe ned…

A-kjendiser. Det var også spesielt fordi så mange stats- og regjeringssjefer, kjendiser og dignitærer var samlet på ett sted for å se beslutningen om hvor et idrettsarrangement skal finne sted. Jeg nevner blant annet Barack Obama, Oprah Winfrey, Sebastian Coe, Lula, Kong Juan Carlos, Prinsesse Anne, Sergej Bubka, Raul Gonzales, Migel Indurain, Sepp Blatter, prinsesse Benedicte, Yukio Hatoyama og Gerhard Heiberg – i ikke-prioritert rekkefølge. Som Jacques Rogge sa på åpningen av IOC-kongressen i dag – Pierre de Coubertin ville gnidd seg i øynene.

Milliard. Og det er meget spesielt at så mange interesserer seg for tildelingen av OL. Noen sier at en milliard mennesker fulgte med på tv for å se Rogge åpne konvolutten med stemmeresultatet. At Lula, Kong Juan Carlos, Barack Obama og Yukio Hatoyama adresserer Jacques Rogge og IOC og trygler om at deres by og land må få OL, er også spesielt. Dagen etter (i dag) talte FNs generalsekretær til IOC og nesten pinlig naivt logret for ringenes herrer. Enten betyr det at IOC for alvor blitt en aktør i internasjonal politikk eller så er det nok et bevis på FNs generalsekretærs blandede dømmekraft. Uansett er IOC-kongressen i København en stor suksess – for IOC.

Ingen Obama-effekt. Personlig mener jeg det er to hendelser i forbindelse med utdelingen av OL i 2016 som viser IOCs nye og mer sentrale plass i internasjonal politikk. Det første er, som mange andre har påpekt, at Rio gikk av med seieren. De fleste av dem jeg har snakket med som sitter nært stemmeknappen sa at det var tre ting som gjorde at Rio vant – de hadde en god søknad, Rio med Lula i spissen hadde en god presentasjon og det var vanskelig å se bort fra at Sør-Amerika aldri har holdt et OL før. Obama-effekten var med andre ord ikke nok. Jeg tror mange har overdrevet Obama-effekten, inkludert Obama selv. Mange – meg medregnet – har pekt på Gro Harlem Brundtland, Tony Blair og Vladimir Putins vellykkete innsats for sine kandidater. Det man glemmer er at denne gangen hadde alle søkerbyene sterke personligheter i sin stab og de mest betydningsfulle politikerne på podiet. Når man i tillegg vet at amerikanerne ikke er svært populære i IOC og alle de andre kandidatene hadde høyt respekterte IOC-medlemmer i sine delegasjoner skal det mer til enn å stille opp med Barack Obama i drøye fire timer – viste det seg.

Reven fornøyd. Ved siden av de som støttet Rio var det et par stykker i Bella Center som smilte ekstra bredt da Chicago røyk ut – det var reporterne fra Fox News. De kunne rapportere tilbake at heller ikke denne gangen greide Obama å få til en seier på den internasjonal arena, kanskje han burde brukt mer tid på helsereformen?

Doping og storpolitikk. Den andre hendelsen som viser IOCs tiltrekningskraft og styrke – men som har gått under radaren til de fleste – skjedde i spørrerunden etter hver presentasjon. Det var to IOC-representanter som stilte spørsmål til alle søkerbyene – prins Albert av Monaco og svensken Ljunqvist, leder for IOCs medisinske komité. Albert spurte i hovedsak om hva man trodde ville bli arven etter OL. Det var i denne sekvensen at Barack Obama hadde sitt store øyeblikk. I frustrasjon over det dårlige svaret til den amerikanske delegasjonslederen tok han ordet og sa at arven til Chicago-OL ville være at alle som dro til Chicago skulle føle at det var enkelt å komme til USA. Betyr det at han hadde lettet på visumbestemmelsene hvis Chicago hadde fått OL? Det får vi aldri vite. Det var Ljunqvist som virkelig fikk bundet stats- og regjeringssjefen til masten. Da han spurte alle kandidatene om den nasjonale lovgivningen i de fire landene var på linje med IOCs dopingregler, dvs. at man kan straffeforfølge dopere og dopingmistenkte innenfor IOCs eget domsapparat konkurrerte Obama, Zappatero, Lula og Hatoyama? Om å si at det gjorde det og hvis ikke skulle nødvendige endringer foretas. Her dro flere en hvit løgn, særlig Obama – USA har et godt stykke igjen før de oppfyller IOCs og WADAs dopingkrav. Det er enestående at stats- og regjeringssjefer kappes om å tilpasse sin lovgivning for å tilfredsstille en ikke-statlig aktør som i utgangspunktet kun skal drive med idrett. Hvis noen har andre eksempler vil jeg gjerne få vite det, men jeg tror dere kan spare dere bryet med å finne det ut.

Og vinneren er? IOC! Å stille opp som OL-kandidat er en dyr og risikofylt sport. Det er brukt over fire milliarder kroner på utforming av søknader og oppføring av IOC-kongressen. IOC – som kun har bruk en liten del av disse pengene og sikkert mangedoblet sin markedsverdi – sitter igjen som den store vinneren. Det er noe å tenke over!

Olympisk kransekakepynt?

Stor ståhei for ingenting? Det er stor ståhei i København i forkant av fredagens beslutning om hvem som skal få OL i 2016. Barack Obama har nå meldt sin ankomst for å tale Chicagos sak. Det betyr at Spania kommer med kongen, USA og Brasil med presidentene og Japan med statsministeren. Tre av dem ender opp med ingenting. IOC kan på den andre side smykke seg med at statsledere og regjeringsledere kappes om deres gunst.

Politisk sjarm. Den eneste nordmannen i IOC – Gerhard Heiberg har vært kritisk til at statsledere kommer til København for å påvirke IOC. På det området er han på linje med OLs grunnlegger Pierre Coubertin, som ikke ønsket innblanding i olympiske beslutninger fra statsledere og regjeringssjefer. De fire politiske lederne som kommer til København vet at gjør de en god jobb vil deres kandidat stå sterkt. De har fått med seg Gro Harlem Brundtlands innsats for Lillehammer-OL i 1994 og svenskekongens ditto dårlige innsats for Østersund, at Tony Blair var tungen på vektskålen da London fikk OL i 2012 og Vladimir Putins unike engelske appell – den eneste gangen han har gitt en tale på engelsk(!) –til IOC i Guatemala i 2006 til Sotsjis fordel.

Politikk i idrett. Dette er eklatante eksempeler på idrett i politikk, det vil si at politikere bruker idrettsarenaen som politisk arena. Gerhard Heibergs bekymring (selv om han gleder seg til å møte Obama!) – er at idrett i politikk skal gå utover politikk i idrett, det vil si at alle de idrettspolitiske sakene kommer i skyggen av all politisk kjendiseri. Dette vitner om at OL og IOC stadig får en mer sentral rolle i internasjonal politikk, om ikke som aktør så i hvert fall som arena, på bekostning av det saken egentlig dreier seg om – idrettsutøverne og idrettsgrenene.

Olympisk kronprins. Parallelt med engasjementet til politikere og kjendiser fra Brasil, USA, Japan og Spania foregår det en debatt i Danmark om kronpins Frederiks kandidatur til IOC. Med stor sannsynlighet blir kronprinsen valgt inn i IOC 9. oktober. Dette har skapt diskusjon om kronprinsens politiske rolle. Når han nå får et verv i en organisasjon som blir mer og mer politisk og som – mer eller mindre frivillig – tar standpunkt til menneskerettighets- og klimaspørsmål undrer man seg på om kronprinsen også må ta stilling til disse spørsmålene? Til nå har han vært taus. I danske medier har kronprinsen fått gjennomgå og enkelte journalister har kalt ham for olympisk kransekakepynt. Ikke bare fordi han selv ønsker å sole seg i glansen av verdens mektigste idrettsorganisasjon, men også fordi det danske idrettsforbundet ønsker ham som kandidat.

Olympisk adelskap. Det som ikke er diskutert like mye er de kongelige og adeliges rolle i IOC. I dag er det 10 kongelige/adelige (fra Liechtenstein, Monaco, Storbritannia, Kuwait, Luxembourg, Nederland, Saudi-Arabia, Qatar, Malaysia og Forente arabiske emirater) av 106 IOC-representanter. Med kronprins Fredrik blir det 11 og tar vi med to honorære medlemmer som også er kongelige (Hellas og Spania) er vi oppe i 13 – nesten 10 prosent. Få av disse er statsoverhoder. Onde tunger har sagt at skal man bli kongelig, må man først ha tjenestegjort i IOC. Nærmere sannheten enn vi aner?

Coubertin vrir seg i graven? Det er vanskelig å vite hva Pierre de Coubertin ville sagt om denne utviklingen, men det er en kjent sak at han var motstander av at statsoverhoder smykket seg med OL. Han var blant annet motstander av å holde OL i Athen i 1906, ikke bare fordi det kun var to år etter forrige OL eller fordi han mente at OL aldri skulle finne sted i samme by to ganger (Athen hadde første OL i 1896), men fordi han ikke likte at den greske kongefamilien ville ha OL for å fremheve seg selv.

Nye prosedyrer? At mange stats- og regjeringssjefer kommer til en IOC-kongress øker utgiftene til de som arrangerer kongressen, blant annet på grunn av økt sikkerhet. Men det tar også oppmerksomheten bort fra det som er viktigst – søkerbyenes kvalifikasjoner, den olympiske idé, nye olympiske grener og nye kriterier for valg av byer. Etter korrupsjonsskandalene i forbindelse med OL i Atlanta og Salt Lake City innførte IOC strenge regler og prosedyrer for valg av OL-byer. Det kan hende at de igjen må foreta endringer etter årets olympiske fesjå. Det vil være i Coubertins ånd og det vil sørge for at ikke hele IOC i framtiden blir oppfattet som kransekakepynt for politikere med sporadisk interesse for OL.

United og tilleggstid

Hjemmefordel. Økonometrisk analyse viser at Manchester Uniteds overtidsseier over byrival City i helgen som var ikke er noe enestående fenomen. Den viser tvert i mot at det er en fordel å ha hjemmekamp når det er gode muligheter for å utligne eller vinne kampen.

4.17. Det har vært mye bråk rundt Manchester United seier over byrival Manchester City forrige helg. Da vant United seks minutter på overtid og alle som misliker United hevder at de røde djevlene fra Manchester alltid får ekstra tid når de har mulighet for uavgjort eller seier. Avisa The Guardian har gått gjennom lignende kamper siden 2006-2007, og har funnet ut at det i snitt ble lagt til 3 minutter og 11 sekunder i de 48 kampene United ledet etter 90 minutter. I de 12 kampene der det har stått uavgjort eller bortelaget har ledet, har det i snitt blitt lagt til 4 minutter og 17 sekunder. Dette er selvfølgelig påfallende, men ikke unikt.

Økonometrisk analyse. Den italienske økonomen Vincenzo Scoppa har analysert sammenhengen mellom tilleggstid og hjemmefordel i italiensk serie A i 2003-2004 og 2004-2005. Funnene er ganske overbevisende: dommeren har en sterk tendens til å favorisere hjemmelaget, særlig når hjemmelaget ligger under, og legger i snitt til et halvt minutt ekstra mer enn hvis hjemmelaget ikke har noe å vinne på ekstra tid (slutt på første omgang, når hjemmelaget leder eller ligger under med to mål eller mer).

Tribunefeber. Trykket fra tribunen har mest å si. Scoppa finner også at dommeren legger til mer tid i kamper der det ikke er løpebane rundt fotballbanen. Tilskuernes fysiske nærhet spiller altså inn på dommerens beslutninger. Han har kontrollert for om det kun er de store lagene som nyter godt av dommerens (dårlige) dømmekraft, men finner at det er tilskuernes engasjement som påvirker dommeren og ikke størrelsen på klubben.

Ikke storklubbfenomen. Med andre ord trenger ikke Uniteds seier over byrivalen forrige helg bety at dommeren favoriserer ”storklubben” United, men at det er den sosial settingen og den elektriske atmosfæren som sørger for at dommeren går utover tidsbegrensningene. Jeg tror neppe dette er noen trøst for City-supporterne, men det kan være en påminnelse om at de bør lage mest mulig bråk i returoppgjøret på hjemmebanen til Manchester City.

Å heia, heia Lyn...Denne analysen viser også at skulle Lyn ha håp om å rykke opp igjen – fra sjette eller første divisjon - og evner å mobilisere sine supportere på nytt - bør de satse på å spille et annet sted en Bislett. Der er det nemlig løpebane…

Adidas, Puma og Afghanistan

Bitter strid. Den bitre striden mellom Adidas og Puma tar offisielt slutt på mandag! Da spiller representanter fra de to klesprodusentene en forsoningskamp i fotball. Det blir det første fellesarrangementet til de to gigantene siden brødrene Adi (Adidas) og Rudolf Dassler (Puma) skilte lag i 1948.

ISAF følger opp. Forsoningskampen foregår på ikke-voldsdagen til organisasjonen Peace One Day. Da er det ikke bare klesgigantene som markerer seg. Afghanistans omstridte president - Hamid Karzai - har oppfordret alle som kjemper mot landet til å legge ned våpnene denne dagen! General Stanley McChrystal - lederen for ISAF-styrkene i Afghanistan - har lovet at styrkene ikke skal foreta offensive operasjoner på mandag. Om det betyr at ISAF kjemper mot Afghanistan er litt usikkert. Kanskje norskstøttede Faryab United - det afghanske laget som spilte i årets Norway Cup - stiller opp mot ISAF-styrkene?

Kommer Cruyff? Uansett er det historisk at Puma og Adidas slutter fred, og at klesgigantene som rustet seg for kamp på hver sin side av elva i byen Herzogenaurach, nå endelig bygger bro. Og det i en tid da en av syv tyskere ønsker Berlin-muren tilbake. Jeg undrer på om de to lagene bytter drakter etter kampen og om Johan Cruyff gjør gjesteopptreden på begge lagene? Cruyff nektet i sin tid å spille med for Nederland med Adidas-logo fordi han ble sponset av Puma. Han spilte som vi vet i bare to striper!

Veien til toppen i kinesisk politikk går via OL

OLs politiske betydning. Blir Kinas visepresident – Xi Jinping - fredag 18. september medlem i Kinas militærkommisjon viser det Beijing-OLs politiske betydning. Både som promoteringsverktøy for kinesiske myndigheter og som karrierevei for kinesiske partitopper.

Spekulasjoner. I disse dager spekuleres det mye i om Barack Obama kommer til København 2. oktober for å hjelpe Chicago med å få sommer-OL i 2016. Slik saken ser ut nå er det kun hans bedre halvdel Michelle Obama - som kommer for å gi sin støtte. Barack Obama har begrunnet fraværet med at han må konsentrere seg om helsereform i USA. Helsereformen betyr mer for hans politiske framtid enn OL i konas hjemby. For Kinas visepresident Xi Jinping ser det derimot ut som OL fører han til topps i politikken.

Koordineringsansvar. På den 17. partikongressen i 2007 ble Xi Jinping satt til å lede forberedelsene til OL i Beijing. Dette ansvaret var noe langt mer enn å ta seg av IOC-pamper på tur til Østen. Han fikk ansvaret for sikkerhet, logistikk, transport, mediehåndtering, miljøspørsmål og koordinering av volds- og maktapparatet (politiet, militæret, partiet og lokale myndigheter).

Sikre leker. Da Xi ble konfrontert med uroligheter i Xinjiang-provinsen og under fakkelstafetten endret han målsettingen fra ”de beste olympiske leker” til ”de sikreste olympiske leker”. Begrunnelsen var at et sikkert OL var en oppskrift på suksess. Definisjonen av suksess var myntet på eget partiapparat og mindre på verden for øvrig. Han hadde vel kanskje ikke trengt å endre målsetting, men kun føye til ett til – dette er det mest spektakulære OL gjennom tidene OG det sikreste OL!

Kronprins. Xi har lenge vært regnet som kronprinsen til president Hu Jintao. Hu skal erstattes i 2012. Før kunne man ikke bli forsvarssjef i Norge før man hadde tjenestegjort i Nord-Norge, seinere har internasjonal erfaring blitt et kriterium. I Kina følger man også visse prosedyrer for å nå til topps. Blant annet må man ha hatt en sentral posisjon i militærkommisjonen. Blir Xi viseformann i militærkommisjonen ligger veien åpen for å ta over etter Hu i 2012.

Til topps. Blir Xi ikke medlem av militærkommisjonen er det sensasjonelt. Hadde OL blitt en katastrofe for Kina hadde Xi vært politisk død. Nå kan han rykke helt til topps. Takket være OL.

Politikernes olympiske sammensurium

Kunnskapsløshet. Avgjørelsen om hvem som skal få OL i 2016 nærmer seg med stormskritt. Spillet har startet og IOCs evalueringskomité har avlevert sin siste tekniske rapport om søkerbyene. Statsoverhoder/regjeringssjefer engasjerer seg også og deres engasjement viser at de ikke kan så mye om hvordan IOC og valg av vertsby fungerer.

Kongekabalen. Avgjørelsen faller 2. oktober i København og det er ventet stor dramatikk før, under og etter avstemmingen. Ennå er det usikkert om statsoverhodene/regjeringssjefene til landene til de fire kandidatbyene kommer. Brasils Lula, USAs Obama, Spanias kong Juan Carlos og Yukio Hatoyama, Japans nyvalgte statsminister har signalisert at de kanskje kommer for å tale henholdsvis Rio, Chicago, Madrid og Tokyos sak.

Kanskje kommer Obama. Bare Lula har sagt at han helt sikkert kommer. Med de tre andre lederne er det mer usikkert. Det er stor sannsynlighet for at den nyvalgte japanske statsministeren kommer. Spania har akkreditert klart flest journalister – 280 av totalt 1200 mediefolk – til IOC-sesjonen. De kan gi god PR til den spanske kongen. Spekulasjonene rundt Obama er mange. De fleste tror at han kun kommer hvis Chicago ligger godt an til å vinne. Han vil ikke sverte sitt eget rykte ved å bli knyttet til et nederlag for Chicago.

Politikernes spill. Men det politiske spillet har startet. I dette spillet blottlegger politikerne sin uvitenhet om OL og prosedyrene for hvordan man velger vertsby. På en presskonferanse i Rio 7. september uttrykte den franske presidenten sin støtte til Rios kandidatur. Sarkozy uttalte at alle de franske stemmene skulle gå til Rio. Spøkefullt la han til at han håpet denne støtten ville komme Annecy – fransk kandidat til vinter-OL i 2018 – til gode. Forrige uke uttalte Lula at han hadde inngått en avtale med spanskekongen om gjensidig støtte 2. oktober. I følge Lula ble de enige om at Spania skulle gi Rio sine stemmer hvis Madrid ikke var med i andre avstemmingsrunde og omvendt. Men så enkelt er det ikke.

Få medlemmer. For det første har verken Brasil, Spania eller Frankrike mange IOC-medlemmer. Brasil har ett medlem (Joao Havelange), Spania har ett (Juan Antonio Samaranch jr.) og Frankrike har to (Jean-Claude Killy og Guy Drut). Videre har Japan har ett medlem (Chiharu Igaya) og USA to (Anita L. Defrants og James L. Easton). IOC har 106 stemmeberettigede medlemmer og det sier seg selv at det gir små gevinster for de respektive vertsbyene å kjøpslå med stemmer.

Ikke stemmerett. For det andre har politikerne i de forskjellige landene ikke stemmerett. De forskjellige IOC-medlemmene representerer ikke noe land, men seg selv. Lula og Obama og andre politikere har ikke noe med hva de forskjellige IOC-representantene skal stemme på!

Inhabil. For det tredje kan ikke IOC-representanter fra et land med en kandidatby delta i stemmegivningen når denne byen er med i avstemmingen. De kommer først med når "hjembyen" er slått ut av konkurransen.

Hør nå her! Politikernes måte å uttrykke seg på i forkant av avstemmingen 2. oktober ligner mye på boikott-debatten i forkant av Beijing-OL. Da uttalte blant annet Sarkozy at han ville boikotte Beijing-OL på grunn av Kinas menneskerettighetsportefølje. Til Sarkozy og likesinnede er det bare en ting å si: politikere kan ikke boikotte OL, det er det bare nasjonale olympiske komiteer som kan gjøre!

Drømmen om fotball-EM

Drømmen om fotball-EM. Endelig kom kostnadsoverslaget til fotball-EM i Norge og Sverige. Fram til det norske og det svenske forbundet eventuelt leverer søknaden i februar neste år kommer diskusjonen til å gå høylytt i det ganske land om et fotball-EM er verdt 7 milliarder kroner. Går dette på bekostning av breddeidretten i Norge? Vil andre idrettsforbund måtte lide for fotballforbundets pengebruk i forbindelse med EM? Og hvorfor EM og ikke OL? Dette er noe av det vi kommer til å diskutere fram mot februar. Siden jeg veit at dette kommer tenkte jeg heller å gjøre noen betraktninger rundt fellessøknaden til Norge og Sverige. Hvorfor søker flere land mesterskap sammen?

Norge og Sverige søker sammen. Forrige EM ble delt mellom Østerrike og Sveits og i 2000 ble EM arrangert i Belgia og Nederland. Stadig flere stater/regioner søker sammen for å arrangere fotball-EM og andre store mesterskap, og det er ikke første gang nordiske land samler seg om å arrangere Europas største fotballturnering. Norge, Sverige, Danmark og Finland søkte om å arrangere fotball-EM i 2008. De tapte for Østerrike og Sveits. Etter det ”nordiske nederlaget” i 2002 startet Norge, Sverige og Danmark arbeidet med en ny søknad. Danmark har falt av og onde tunger skal ha det til at det var fordi Danmark støttet franskmannen Michel Platinis kamp mot Sveriges Lennart Johanssen om å bli UEFAs president i 2007. Derfor står kun broderfolkene Norge og Sverige sammen om neste søknad. Norge og Sverige vil ikke leke med Danmark lenger.

Økt samarbeid. Det er en økende tendens at land går sammen om å arrangere store mesterskap. Som sagt arrangerte Belgia og Nederland fotball-EM i 2000. Denne erfaringen ønsker de to landene, sammen med Luxembourg - som ikke skal arrangere kamper eller blir automatisk kvalifisert, men som skal arrangere en FIFA-kongress hvis de tre landene får mesterskapet - å bruke for å få fotball-VM. Da Portugal fikk fotball-EM i 2004 kjempet de blant annet mot Østerrike/Ungarn, og i søknadsprosessen for å få fotball-EM i 2008 ønsket Tyrkia/ Hellas (de kom ikke til siste avstemmingsrunde), Østerrike/Sveits, Irland/Skottland, og Norden å arrangere EM. I kampen om å få fotball-EM i 2012 gikk Polen og Ukraina av med seieren på bekostning av blant annet Ungarn/Kroatia.

Når kampen om hvem som skal være vertskap i 2016 skal avgjøres kan Norge/Sverige møte konkurranse fra blant annet Skottland/Wales. Romania/Bulgaria og Den tsjekkiske republikk/Slovakia har også signalisert at de vil søke om fot ball-EM i 2020.

Globalt fenomen. Det er ikke bare i Europa at vi ser økt samarbeid i tilknytning til fotballmesterskap. Japan og Korea var vertskap for fotball-VM i 2002 og Libya og Tunisia ønsket sammen å arrangere fotball-VM i 2010 (de trakk sitt kandidatur da de fikk vite at flernasjonskandidater ikke ble akseptert). Finalespillet i Asiamesterskap (Asian Cup) 2007 gikk i Indonesia, Malaysia, Thailand og Vietnam. I 1993 og 2003 gikk finalespillet i det amerikanske mesterskapet (CONCACAF Gold Cup) i USA/Mexico, og i 2000 gikk Afrikamesterskapet (African Nations Cup) i Ghana/Nigeria.

Årsaker til samarbeid. I tillegg til at vertsnasjoner blir automatisk kvalifisert, er det flere grunner til at land søker sammen for å få store mesterskap i fotball: For det første er det økonomiske grunner til det. Små land som ikke alene greier å bære kostnader som er forbundet med slike mesterskap kan slå sine pjalter sammen og dermed ha mulighet til å få mesterskapet. Tenker man på etterbruk av arenaer er det også en fordel for små land å dele mesterskap seg i mellom slik at et lite land ikke bygger for mange og store arenaer som ikke kan brukes i etterkant av mesterskapet. På den annen side vil et mesterskap på hjemmebane gi incentiver til å oppgradere eksisterende anlegg.

Økt grad av fellessøknader vitner også om at fotball spiller en forsonende rolle mellom tidligere politiske fiender eller rivaler (Japan/ Korea, Tyrkia/Hellas, Ungarn/Kroatia, Den tsjekkiske republikk/Slovakia, og USA/Mexico). Samarbeid kan både være et signal om lavt politisk konfliktnivå og at fotball fungerer som et symbol og videreføring av påbegynt forsoning.

Likner europeiske integrasjonsprosesser. Denne utviklingen likner europeiske integrasjonsprosesser. Det gjør den på to måter. På den ene siden vitner det om at nasjonalstatens grenser viskes ut (Skottland/Wales og Skottland/Irland) og at samarbeid foretrekkes framfor nasjonal selvråderett på dette området (Belgia/Nederland, Den tsjekkiske republikk/Slovakia). På den andre siden ønsker mange av EUs medlemsland samarbeid med naboer som ikke er medlem av EU (Norge/Sverige, Tyrkia/Hellas, Ungarn/Kroatia, Polen/Ukraina, Østerrike/Ungarn). Begge disse utviklingstrekkene ligner utviklingen i EU – allianser skapes mellom regioner som ikke er medlemsstater eller mellom regioner og medlemsland, og naboskapspolitikk (videre)utvikles mellom medlemsstater og ikke medlemsstater. I tillegg ligner mange av alliansene på EUs forskjellige utenrikspolitiske dimensjoner: den nordlige dimensjon (Sverige/Norge), den østlige dimensjon (Østerrike/Ungarn, Ungarn/Kroatia og Polen Ukraina), og middelhavsdimensjonen (Hellas/Tyrkia). I EU konkurrerer disse utenrikspolitiske retningene om ressurser til sine formål.

Slikt samarbeid fungerer, særlig i Øst-Europa, som en måte å vise at man igjen er en del av Europa etter mange år på utsiden. Samtidig kompenserer de for manglende ressurser ved å stå sammen. Mesterskapene blir med andre ord en viktig del av nasjonsbyggingen og utenrikspolitikken til nye demokratier. Det samme ser vi for eksempel i forbindelse med Melodi Grand Prix.

Fotball og EU. Men det er ikke bare sånn at utviklingen på fotballbanen ligner utviklingen i EU. På flere områder henger den også sammen. Her er tre eksempler.

1) Europeisk integrasjon har ført til økt regionalisering i Europa. Det vil f.eks. si at skotter og katalanere i større grad enn tidligere kan fremme sine interesser enn det de kunne tidligere. I den sammenheng blir også fotball viktig. Det fikk vi se et tydelig eksempel på da skotten og statsministeren Gordon Brown sa at han ønsket et britisk landslag i fotball til OL i London i 2012. Det fikk lederen for den skotske supporterforeningen til å reagere. Han sa at han heller ville støtte Brasil enn et britisk landslag med 11 skotter.

2) UEFA har opprettet en EU-ambassade for å få innpass i EUs indre korridorer. Norges Per Ravn Omdal har hatt en sentral rolle her. Dette er et resultat av at UEFA ønsker medbestemmelse i saker som angår dem, også fotball-EM.

3) I Forbindelse med EUs arbeid med sitt ”White Paper on Sport” har UEFA vært sterkt involvert. Dokumentet er unikt fordi det er første gang EU skriver ned sin egen sportspolitikk. Dokumentet tar blant annet for seg handel med unge fotballspillere og useriøs agentvirksomhet.

Vinnerformel? Vertsnasjoner gjør det historisk sett godt i store fotballmesterskap. For Norge, med lite å vise til i internasjonal fotball, kan et fotball-EM på hjemmebane være en gyllen mulighet til å opprettholde denne statistikken. Hva med Norge og Sverige i finalen?

(Dette er en omarbeidet versjon av min VG-kronikk "Fotball og europeisk integrasjon", 22. desember 2007. Mange av argumentene finner du også i "Fotball og politikk", Hvor hender det?, 28. januar 2008)